Anmeldelse: Hundedagar

OBSERVANT OPPVEKSTSKILDRING

Hundedagar
Jippi 2015
Anja Dahle Øverbye

framside

Hundedagar er en oppvekstskildring fra nordvest-landet, lagt til tidlig 90-tall. Fortellingen kretser rundt et jentetrekløver bestående av Anne, Karianne og Mariell. Eller – trekløver og trekløver. Mest av alt er de bitre rivaler.

Allerede på første side aner man en liten ubalanse Anne og Mariell imellom. De står i skolekoret da Anne hvisker at hun holder på å besvime, kan ikke Mariell sette seg ned sammen med henne? Nei, sier Mariell kontant. Kort tid etter er stemningen likevel god, de hvisker og fjaser, de kler seg ut og skremmer turister, og man får inntrykk av at dette er et ”monogamt” og langvarig vennskap, typisk for prepubertale jenter.

”Det er sikkert lurt å treffe andre av og til?” ymter moren til Anne, hvorpå Anne svarer: ”Æsj, kvifor det?” Denne utvekslingen skjer kort tid etter at Karianne har trådt inn som forstyrrende element. Hun er litt eldre enn Mariell, som i sin tur er litt eldre enn Anne, og dette bidrar til å skyve Anne ut på sidelinjen.

Intrigene bølger frem og tilbake, konstellasjonene skifter, noe som også skjer med leserens sympati. I starten tror man kanskje at Anne er offeret – fullt så enkelt er det ikke. Det er tydelig at alle jentene har det i seg å være nådeløse. Og sårbare.

1471

Hundedagar har et stort gjenkjennelsespotensiale, spesielt for lesere som selv har opplevd å være del av intrigante jentekonstellasjoner. Den fininnstilte ondskapen som kan prege slike vennskap tas fullstendig på kornet, ikke bare i replikkene, men også i de mange nyansene i ansiktsuttrykkene. De mange nærbildene av ansikter gjør at man også fanger opp langt mer enn det som foregår på dialogplan – det kan dreie seg om et ørlite løft på et øyebryn, en liten skjevhet ved munnen. Og det er ikke bare ansiktene vi får nærbilder av – like ofte er det overkroppen, hendene eller føttene som står i fokus.

12KULside61_12830

Dahle Øverbyes bløte blyanttegninger er naivistiske, med ujevn skyggelegging, skjeve perspektiver med todimensjonalt preg, stive skikkelser og flate ansikter. Detaljene er likevel mange, og fordi det er mange pauser i teksten, der vi for eksempel får se interiører, naturlandskaper eller personer som står eller sitter stille uten å si noe, får vi rikelig med anledning til å ta inn disse detaljene. Et eksempel: I en scene klatrer Anna etter Mariell og Karianne opp en bratt knaus, men faller nesten ned fordi de slår henne i ansiktet med kvister. Da hun omsider blir sluppet opp, er hun verken sint eller opprørt, i stedet ser vi et bilde der alle tre jentene sitter på toppen av knausen og ser rolige ut. Men det er Mariell og Karianne som sitter tett sammen – dette taler sitt tydelige språk.

Tidligere har Dahle Øverbye kun tegnet i kortere formater, og tidvis bærer boken litt preg av akkurat denne bakgrunnen, i den forstand at den her og der kan bli litt for løs og episodisk. En tettere komposisjon hadde nok ført til at boken gjorde enda varigere inntrykk. Men Hundedagar er alt i alt en fin og observant oppvekstskildring fra en lovende serieskaper.

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 105.

Advertisements

Anmeldelse: Gulosten – liv i helvete

GULOST PÅ SKRÅPLANET

Gulosten – Liv i helvete
No Comprendo 2015
Kristian Krohg-Sørensen

172313-ff44b4ce1b674a4397e38ab535ea83fb

Én gang Bastøygutt, alltid Bastøygutt!

Dette er et nøkkelutsagn i Gulosten – Liv i helvete, første bind i en historisk tuftet tegneserietrilogi om den notoriske Johannes Sigfried ”Gulosten” Andersen (1889 -1970). Han var ifølge introen på første side både ”Bastøygutt, sjømann, murerlærling, spritsmugler, kjeltring, gentlemansforbryter, fengselsfugl, motstandsmann, marinegast, drapsmann og møbelsnekker”. Det er med andre ord en fargerik skikkelse Kristian Krohg-Sørensen har valgt å portrettere i sin debut.

Handlingen starter i 1921, et knapphetens år i Norge. Gulosten er i pengeknipe, og har nettopp møtt den gamle medfangen Grisepurka, som nå har gjort seg rik på spritsmugling. Det er han som minner Gulosten på at han aldri kan kvitte seg med Bastøy-stempelet, og at han dermed like godt han begi seg ut på skråplanet. Etter litt om og men må Gulosten gi Grisepurka rett i at et streit liv ikke er for ham, og han gir seg spritsmuglingen i vold.

Hvordan det går med smuglingen får vi ikke høre om, for der slutter prologen, og vi tas med tilbake til strie ungdomsår på Bastøy, avløst av et hardt, men dog fritt liv til sjøs. Etter sjømannslivet tar Gulosten seg arbeid i Kristiania, får seg kone, barn, jobb og grei økonomi, for så å miste alt sammen på én og samme dag. Desperasjonen er komplett, men så møter han Grisepurka, og vi er tilbake til scenen i prologen. Hovedpersonen selv tenker som så:

Jeg kan jo si at det var skjebnen som innhenta meg. Men jeg valgte jo sjøl et liv på sia av loven – et liv som smugler og kjeltring.

Jeg valgte sjøl et liv i helvete.

Krohg-Sørensen er ifølge forlagsomtalen ”sykelig opptatt av historie”. Det merkes – verket er utstyrt med historiske kommentarer, litteraturliste og redegjørelse for kildebruk. Forfatteren oppgir å ha vært mest opptatt av hva Gulosten selv har fortalt i intervjuer og memoarer, og mindre av å skille mellom virkelighet og røverhistorier. Det er et godt valg å prioritere storytelling fremfor historieformidling, selv om altså dette siste også er godt på plass, med tanke på det forseggjorte rammeverket for Gulostens eskapader.

Gulosten selv fører ordet – innskutte ruter med fortellende tekst fungerer som etterpåkloke memoarer. Serien er ellers ganske teksttung, med et vell av snakke- og tankebobler (på autentisk østkantmål). Bilderutene blir dermed ganske tettpakkede, noe selve illustrasjonsstilen også besørger. Det er få tomme rom, streken er skisseaktig og løs, og det er mer skravering og skyggelegging å se enn rene svarte eller hvite flater. Dette kunne ført til et rotete helhetsinntrykk, men jeg synes tvert om at dette gir historien liv og autentisitet, for det gjenspeiler de trange forholdene man nødvendigvis levde under som fattig for hundre år siden. Ingenting i bildene oppleves som overflødig, man fryder seg snarere over alle detaljene. Det er dessuten en voldsom energi i illustrasjonene – gatebildene er spesielt flotte.

gulosten.indd

Ansiktet til Gulosten er snedig tegnet. Store, buede øyebryn gir ham et noe naivt, men også utsultet utseende, og smale, nesten hule kinn får ham til å ligne litt på Munchs Skrik-skikkelse. Han fremstår som herjet og desperat, men også som en sårbar, åpen og godhjertet mann som det er lett å ha sympati med. Ved utgangen av dette første bindet er det fortsatt Gulostens sårbarhet som er mest fremtredende, det skal bli spennende å se hvordan dette endrer seg når han virkelig havner på skråplanet i neste bind. Kristian Krohg-Sørensen har med Gulosten skapt en dynamisk skikkelse med rom for mye utvikling, og jeg gleder meg til å følge historien videre.

3991872071

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 105

«…den beste norske 2015-boken jeg har lest…»

Ny bloggomtale om Slipp Hold – nok en gang positive ord. Innlegget kan leses på Så rart – en bokblogg, som er drevet av skolebibliotekar Silje Solsvik.

Her kan man blant annet lese:

Slipp Hold er rett og slett en veldig god ungdomsroman som passer for litt eldre ungdom og voksne. Heidi Sævareid lykkes i å skape en troverdig og kompleks hovedperson. Samtidig tar hun opp mange interessante problemstillinger som destruktive forhold, at det finnes ulike måter å finne roen med seg selv på, forelskelse og digital overvåking. Foreløpig vil jeg nok si at dette er den beste norske 2015-boken jeg har lest

unnamed

«Slipp Hold» prisbelønt av Riksmålsforbundet

Da er endelig nyheten ute: Jeg har mottatt Riksmålsforbundets pris for barne- og ungdomslitteratur for Slipp Hold! Jeg har visst det en stund – nyheten kom for noen uker siden, men det var hemmelig frem til klokken tolv 10. oktober, da prisen ble delt ut på Gjøvik.

Statssekretær Bjørgulv Vinje Borgundvaag delte ut prisen – her er et ordentlig smilebilde:

2015_10_10_00071-e1444480734521-2

Han leste også opp juryens begrunnelse, som kan leses her. Et lite utdrag:

Heidi Sævareid skildrer treffende de fysiske omgivelsene og de hendelsene som finner sted. Når hun går inn i en ung jentes tanker og ambivalente følelser, og ikke minst utforsker smerte, ro og uro, er hun virkelig god.

Boken handler om å frigjøre seg, finne ny retning, prøve ut og leve sitt liv. Carl Gustav Jung siteres: «Bevissthet skapes aldri uten smerte». Her utprøves det konkret.

Språket er det vi først ser på i juryarbeidet. Holder ikke det mål, leser vi ikke videre. I Heidi Sævareids bok er det smidig og uttrykksfullt, uten klisjeer og tomt prat, og på rent og klart riksmål. Man tror på personene og miljøet rundt dem, tegnet opp av en Oslo-kjenner. En usedvanlig ungdomsbok.

Skulle man ønske å streame utdelingen, så kan man gjøre det her.

Er det lov å være litt stolt av at begge bøkene mine nå er prisvinnende? Jeg håper det – for det er jeg! For Spranget fikk jeg Kulturdepartementets debutantpris, samt ble nominert til Brageprisen. For en som er så hardt angrepet av «impostor syndrome» som meg, er det godt å ha håndfaste bevis på at noen på et tidspunkt har syntes at jeg har noe å fare med!

«… en bok om å våge …»

Ny bloggomtale av Slipp Hold, denne gangen fra en bibliotekar. Bjørn Veen fra Gjesdal Folkebibliotek har skrevet om boken, og han liker den godt. Blant annet skriver han:

Jeg likte svært godt det å lese om Mari sitt møte med dette nokså smale fenomenet. Å få hennes tanker om å sveve, å kjenne dragningen mot å våge å gjøre det var helt fantastiske.Jeg har ingen drøm selv å henge etter kroker, men jeg kan gjenkjenne det å være fascinert av noe sært og farlig. Det er en sterk følelse, en vill blanding av gru og glede som spinner i magen.

En annen sterk følelse er seksualdrift. Det er en del sex her. Men den er skildret som en naturlig del av livet til en ung voksen, som sex gjerne er. Blant annet er det en god passasje der vi får sammenlignet sex i virkeligheten med pornofilm. Det er ikke det samme. Boka er realistisk, troverdig, og allikevel drivende. Jeg er imponert.
[…]
Jeg liker så godt hvordan samtalene er skrevet i boken. De glir så uanstrengt, det er som å bli kjent med noen i virkeligheten.

Han skriver noe jeg ble overrasket over, nemlig at Torger er en fyr som «virker glad i Mari». Slik ser jeg det nok ikke selv – jeg ser først og fremst på ham som en med kontroll-issues. Men jeg synes det er spennende at det går an å tolke ham annerledes – særlig siden det da kanskje blir lettere å forstå hvorfor Mari blir såpass lenge i et forhold som nok ikke er så bra for henne?

Det mest interessante ved dette innlegget er i grunnen diskusjonen som har oppstått i kommentarfeltet! Der drøftes målgruppen for boken.

Bokblogger Mari, som også har omtalt Slipp Hold, skriver følgende:

Bokens innhold er mer relevant for de som er i videregående og faktisk eldre. Yngre lesere kan fint lese boken, men en del vil kanskje kjede seg fordi det kan være vanskelig å relatere seg til. Noen ungdomsromaner faller nok litt i mellom Uprisen og Ungdommens kritikerpris.

Bjarte Bakken i Foreningen !les melder seg på og skriver blant annet dette:

«Slipp hold» er en god bok, derfor er den med i txt-aksjonen. Aksjonen henvender seg til alle elever på ungdomsskolen, også de mest modne leserne. «Slipp hold» ble med for at de såkalte sterkeste leserne også skal få noe. Det er stort spenn blant leserne i ungdomsskolen. Derfor må det også være et stort spenn i tekstutvalget i txt. Vi har en lignende aksjon i videregående som heter «rein tekst». Vi diskuterte om «Slipp hold» skulle være med der, men txt-aksjonen «vant». Nå begynner anmeldelsene på Uprisen å komme inn og de er veldig positive. Det tar vi som et tegn på at boka kommuniserer med ungdomsskoleelevene. […] Slik det ser ut etter de første nominasjonene på Uprisen kan «Slipp hold» bli nominert til Uprisen. Oppsummert: «Slipp hold» når bredt ut til ungdom.

Han følger også opp med noen tanker rundt begrepet YA-litteratur:

Fordelen med målgrupper i aksjoner og boksalg er at det kan være veiledende for formidlere og lånere og kjøpere. Ulempen er at det kan være misledende. At man mister lesere. Og jeg deler ditt vemod. Spesielt er det jo ungdomsboka som lider her. Kanskje det hadde hjulpet litt med en YA-kategori, men også da ville man mistet lesere, eller? Til syvende og sist tror jeg vi trenger formidlere som bruker alle ressurser (f.eks. Uprisen, Ungdommens kritikerpris og denne bloggen) til å orientere seg samtidig som de bruker sin egne kvalifikasjoner og teft som formidlere til å velge ut bøker til sine lesere.

Verdt å nevne er vel også Bjørn Veens kommentar – han kan melde at alle eksemplarer av Slipp Hold er utlånt på biblioteket!

unnamed