Anmeldelse: Hundedagar

OBSERVANT OPPVEKSTSKILDRING

Hundedagar
Jippi 2015
Anja Dahle Øverbye

framside

Hundedagar er en oppvekstskildring fra nordvest-landet, lagt til tidlig 90-tall. Fortellingen kretser rundt et jentetrekløver bestående av Anne, Karianne og Mariell. Eller – trekløver og trekløver. Mest av alt er de bitre rivaler.

Allerede på første side aner man en liten ubalanse Anne og Mariell imellom. De står i skolekoret da Anne hvisker at hun holder på å besvime, kan ikke Mariell sette seg ned sammen med henne? Nei, sier Mariell kontant. Kort tid etter er stemningen likevel god, de hvisker og fjaser, de kler seg ut og skremmer turister, og man får inntrykk av at dette er et ”monogamt” og langvarig vennskap, typisk for prepubertale jenter.

”Det er sikkert lurt å treffe andre av og til?” ymter moren til Anne, hvorpå Anne svarer: ”Æsj, kvifor det?” Denne utvekslingen skjer kort tid etter at Karianne har trådt inn som forstyrrende element. Hun er litt eldre enn Mariell, som i sin tur er litt eldre enn Anne, og dette bidrar til å skyve Anne ut på sidelinjen.

Intrigene bølger frem og tilbake, konstellasjonene skifter, noe som også skjer med leserens sympati. I starten tror man kanskje at Anne er offeret – fullt så enkelt er det ikke. Det er tydelig at alle jentene har det i seg å være nådeløse. Og sårbare.

1471

Hundedagar har et stort gjenkjennelsespotensiale, spesielt for lesere som selv har opplevd å være del av intrigante jentekonstellasjoner. Den fininnstilte ondskapen som kan prege slike vennskap tas fullstendig på kornet, ikke bare i replikkene, men også i de mange nyansene i ansiktsuttrykkene. De mange nærbildene av ansikter gjør at man også fanger opp langt mer enn det som foregår på dialogplan – det kan dreie seg om et ørlite løft på et øyebryn, en liten skjevhet ved munnen. Og det er ikke bare ansiktene vi får nærbilder av – like ofte er det overkroppen, hendene eller føttene som står i fokus.

12KULside61_12830

Dahle Øverbyes bløte blyanttegninger er naivistiske, med ujevn skyggelegging, skjeve perspektiver med todimensjonalt preg, stive skikkelser og flate ansikter. Detaljene er likevel mange, og fordi det er mange pauser i teksten, der vi for eksempel får se interiører, naturlandskaper eller personer som står eller sitter stille uten å si noe, får vi rikelig med anledning til å ta inn disse detaljene. Et eksempel: I en scene klatrer Anna etter Mariell og Karianne opp en bratt knaus, men faller nesten ned fordi de slår henne i ansiktet med kvister. Da hun omsider blir sluppet opp, er hun verken sint eller opprørt, i stedet ser vi et bilde der alle tre jentene sitter på toppen av knausen og ser rolige ut. Men det er Mariell og Karianne som sitter tett sammen – dette taler sitt tydelige språk.

Tidligere har Dahle Øverbye kun tegnet i kortere formater, og tidvis bærer boken litt preg av akkurat denne bakgrunnen, i den forstand at den her og der kan bli litt for løs og episodisk. En tettere komposisjon hadde nok ført til at boken gjorde enda varigere inntrykk. Men Hundedagar er alt i alt en fin og observant oppvekstskildring fra en lovende serieskaper.

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 105.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s