Anmeldelse: Jeg er Døden

POETISK OM DØDEN

Jeg er Døden
Magikon 2015
Tekst: Elisabeth Helland Larsen
Illustrasjon: Marine Schneider

døden

[F]or meg
kan ingen
gjemme seg,

sier fortellerstemmen i Elisabeth Helland Larsen og Marine Schneiders samarbeidsprosjekt. Tittelen Jeg er Døden gjør det klart hvem som eier stemmen. Slik sett burde det være en skremmende bok. Døden er noe de fleste frykter og forsøker å unnfly så lenge som råd.

Noe av det skremmende ved døden er at man ikke vet når den kommer, man vet bare at den er ufravikelig. Det er dette poenget boken åpner med – Døden understreker at den kan komme når som helst, på hvilket som helst vis. På bildene ser vi den i en båt på havet, på sykkel gjennom skogen, på vei bort fra et brennende hus – bærende på brennende hus. Langsomt drar vi, i en samlet flokk, sier Døden.

Vi er vant til å tenke på døden som “mannen med ljåen” – I Schneiders strek minner Døden om en liten jente, enda den har uformelige konturer. Det har å gjøre med spinkelheten, og det som kan minne om et skaut eller hår. Eller kanskje er det blomstene Døden bruker som hodepynt, eller den rosa sykkelen? Det er i alle fall ikke en skummel skikkelse, og ansiktet er åpent og vennlig, uskyldig – og nærmest uferdig i trekkene. Øynene er små, runde og lyst turkise, nesen er en knøttliten omvendt v, kinnene har svake roser. Men det er ingen munn i ansiktet.

0Cover-1200x700

Ett sted fremstår Døden som virkelig skremmende, det er der hvor den kikker inn gjennom en dør, med et øye som er nesten like stort som døren. To ensomme, lyserosa barnestøvler står midt på det tomme gulvet, ved siden av en blomsterkvast.

Det hender at jeg må
banke ekstra hardt
på dører
som ingen vil åpne,

lyder den ledsagende teksten.

Hovedsakelig vektlegges det imidlertid hvor vennlig Døden er, hvordan den støtter oss av sted med milde hender og synger trygge melodier. Den avbildes som et rolig nærvær som ingen later til å la seg sjokkere eller skremme av. Vi ser en gammel bestemor som strikker i gyngestolen, på gulvet sitter Døden og strikker sin egen lille gryteklut, omgitt av lekne katter. Vi ser hvordan små dyr i skogen samler seg rundt Døden, som har fått gullkrone på for anledningen. Heller ikke barn er redde i møte med Døden, de smiler til den, og det vrimler av blomster og fugler og andre skapninger. Døden er paradoksalt nok omgitt av liv, ikke død.

Men kanskje det ikke er så paradoksalt likevel, for hvordan skulle det være plass til fornyelse, om det ikke var for Døden? Slik argumenterer Døden for sin eksistens. Snart får vi også se Døden sammen med Livet, en skikkelse med samme form, størrelse og ansikt som Døden – bare at Livet er rosa mens Døden er mørkeblå. De to kreftene vises som to jevnbyrdige venner, ikke som fiender. På bokens siste oppslag sitter Livet og Døden sammen ved leirbålet, omgitt av flora og fauna. To dansende kaniner minner oss om liv og fruktbarhet, sopp og nakne kvister minner oss om døden. I tillegg finnes det to biller som kan minne om skarabeer – et av de gamle egypternes symboler på gjenfødelse.

Illustrasjonene, utformet i akvarell og det som ligner fargeblyanter, er klare, lyse og fargesterke, tidvis naivistiske, og dette bygger opp under det ufarliggjørende budskapet. Boken fungerer som en trøstebok for alle som er redde, den minner oss om at livet ikke kunne eksistert uten døden – og vice versa – og at kjærligheten ikke dør i møte med døden. Den poetiske tonen i teksten mildner også det gruoppvekkende ved døden. Likevel er budskapet er temmelig direkte. Ingen slipper unna. Ingen vet når eller hvordan Døden kommer.

Jeg er Døden er en svært vakker bok, med evne til å berøre lesere i alle aldersgrupper, og kan utvilsomt også være utgangspunkt for mang en dyp samtale om den siste reise.

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 106

Takketale til Riksmålsforbundet

Jeg mottok nettopp Riksmålsforbundets medlemsblad i posten – der står takketalen jeg holdt da jeg mottok prisen for beste barne- og ungdomsbok i oktober. Her er mitt flammende forsvar for riksmålet!

2015_10_10_00071-e1444480734521-2

Du snakker så FINT, pleide klassekameratene mine å si til meg da jeg gikk på barneskolen. Fint var i den sammenhengen ikke ment som en kompliment. Fint betydde teit. Først og fremst betydde det at jeg snakket Oslo-dialekt, i motsetning til alle andre. Jeg bodde i Lillesand og Kristiansand på den tiden. Jeg ble født på Sørlandet, jeg bodde der til jeg var nitten – men likevel svarer jeg aldri at jeg er fra Sørlandet hvis noen spør. Jeg nølte faktisk med å si det selv på den tiden. Jeg følte ingen tilhørighet, og talemålet tydeliggjorde det. Jeg snakket slik foreldrene mine snakket – Oslo vestkant-mål. Dette talemålet var noe jeg måtte forsvare.

Også den dag i dag hender det at jeg får samme følelse av å måtte forsvare talemålet mitt. Fortsatt hender det at noen bemerker at jeg snakker så pent (har de å gjøre med en vestkantpike???), eller jeg får høre at jeg har for få a-endelser når jeg skriver. Nå har jeg i en del år livnært meg som skribent, og det er ikke få ganger jeg har måttet forsvare språkvalgene mine for redaktører. Som litteraturkritiker i avis har jeg for eksempel opplevd å få a- endelser lagt inn av desken. I fare for å fremstå som en krenket pedant – jeg misliker det sterkt! Nå har selvsagt aviser sine retningslinjer, og det må man respektere som skribent – men likevel: Teksten ble ikke meg.

Det å være forfatter er et privilegium. Man får en arena hvor man får boltre seg språklig, utforme sin egen stil og sitt særpreg. Forholde seg til en redaktør må man naturligvis, og jeg har diskutert en del med begge de to redaktørene jeg hittil har jobbet med – mine konservative målformer har ikke ligget like lett i munnen på dem – men jeg følte begge ganger at jeg fikk teksten i havn der jeg ville rent språklig. Det var viktig for meg.

Begge mine bøker er ungdomsbøker, men jeg skriver ikke ”for ungdom” – jeg er faktisk overhodet ikke opptatt av leseren når jeg utformer språket mitt. Kanskje det lyder kynisk, kanskje det lyder koketterende, men slik er det like fullt: Jeg skriver det språket jeg selv føler meg hjemme i, for gjør jeg ikke det, tror jeg at jeg får en utydelig stemme – en stemme som ikke når frem.

Men er altså ”riksmål” det å snakke eller skrive ”pent”, slik jeg nå kan late til å ha bygget opp under? Det er nok mange som tenker sånn, og jeg innrømmer at jeg selv tøyser med begrepet – når jeg får høre at jeg snakker så pent eller at jeg bruker arkaiske ord og uttrykk, svarer jeg gjerne at jeg er jo Riksmålskvinnen, så sånn er det bare. Nå som jeg har fått denne prisen, må nok ”Riksmålskvinnen” havne på visittkortet mitt. Men – når jeg altså identifiserer meg med riksmål, så har det med frihet å gjøre – frihet til å bruke min egen målform. Riksmålsprisen betyr derfor ekstra mye for meg.

Språk handler naturligvis om noe langt mer om målform. Personlig har jeg et så intenst forhold til språket at jeg vil gå så langt som til å si at språk er noe fysisk, noe som henger sammen med kroppen. Som forfatter er jeg avhengig av å oppleve på egen kropp det jeg skriver om, ikke bare for å få en bedre historie, men også fordi det trigger språket. Slipp Hold er en svært fysisk bok. Den handler om smerte, bevegelse, seksualitet, det taktile – på mange måter noe ikke-abstrakt. Når man skal skrive om sterke sanselige opplevelser, kommer ofte språket til kort, språket blir en slags felle som fører en inn i det altfor abstrakte eller teoretiske. For å motvirke dette valgte jeg å gå ganske konkret til verks – ved å utsette meg selv for smerte gjennom body suspension. Jeg lot meg pierce og henges opp i metallkroker. Ingenting kunne forberede meg på følelsen dette ga. Det i seg selv gjorde at nye ord kom til meg, ord jeg nok ikke ville ha funnet gjennom teoretisk research. Og denne erfaringen har gitt meg en kullsviertro på nødvendigheten av å utsette seg selv for ubehag når man skal skape litteratur. Eller – la meg moderere, la meg heller si utsette meg selv for ubehag. For her omtaler jeg jo kun min metode, min vei til språket.

Jeg må innrømme at jeg var nervøs før utgivelsen av Slipp Hold, jeg var redd for å støte lesere bort, redd for å skape inntrykk av at jeg var ute etter sjokkeffekten. Heldigvis har boken blitt mottatt med stor åpenhet! Og jeg er svært glad og takknemlig for den anerkjennelsen Riksmålsforbundet har valgt å vise meg.

IMG_0041

IMG_0040

IMG_0042

Intervju i Fædrelandsvennen

Nå er det bare noen timer til det avgjøres hvem som får Brageprisen! En spennende dag – nesten litt for spennende! Men – jeg skal avholde meg fra å beskrive spenningen opp og ned og i mente, i stedet legger jeg ut noen klipp fra portrettintervju i Fædrelandsvennen fra for noen uker tilbake. Man må klikke på bildene for å lese!

Screen Shot 2015-12-01 at 20.51.24

Screen Shot 2015-12-01 at 20.51.36

Screen Shot 2015-12-01 at 20.52.12

Screen Shot 2015-12-01 at 20.52.29

Screen Shot 2015-12-08 at 10.53.16

Nominert til Brageprisen – igjen!

Snakk om å la bloggen ligge brakk! Det har gått over en måned siden det sist ble postet noe her – og nesten en hel måned siden en nyhet ble offentliggjort som jeg i mer aktive bloggdager ville blogget om sporenstreks og samme dag.

Altså – Brageprisen. 3. november ble årets nominerte offentliggjort på Deichmanske bibliotek i Oslo, og blant dem var jeg. På pressekonferansen var jeg ikke – jeg er jo i Bristol, men jeg fulgte ivrig med på sosiale medier for å finne ut når det hele var offentliggjort.

Jeg er nominert i kategorien for barne- og ungdomslitteratur, sammen med Kjartan Hjulstad, Ayse Koca og Torunn Lian & Øyvind Torseter. Juryens begrunnelse for at jeg er nominert, lyder slik:

Heidi Sævareid, Slipp Hold, Mangschou
I debutromanen Spranget (2013) skildret Heidi Sævareid unge Jannes smertefulle oppbrudd fra et konformt og restriktivt kristenmiljø. Også årets roman, Slipp Hold, handler om oppbrudd og nyorientering, om reglene som regulerer unge jenters sosiale og kroppslig-seksuelle utforskning i en sårbar fase. Slipp Holds heltinne er atten år gamle Mari, som bor i kollektiv, går på Foss og har vellykket kjæreste, men lengter etter «[n]oe fysisk. Noe skarpt. Noe virkelig. / Noe som krever hele meg.» (s. 74).

Sævareids Mari velger å konfrontere sine egne grenser ved å la seg henge opp i huden etter kroker, en erfaring som vil ligge utenfor de fleste leseres horisont. Men dypest sett handler det, som i Spranget, om frihet og tilhørighet. Om friheten til å sette egne grenser og bli kjent med egen lidenskap og egen kropp. Om å finne tilhørighet blant dem som ikke lar seg true av din frihet. Begge deler er verdt å kjempe for. Ingen av dem kommer uten smerte. Sævareids roman er like søkende og uredd som sin heltinne. Vi aner konturene av et unikt forfatterskap.

Er det lov å si at man er stolt over å nå ha vært nominert to ganger til Brage-prisen? For jeg er altså ganske stolt. Nå gjenstår en uke med spenning – måtte den beste vinne når prisen deles ut på Dansens Hus 8. desember!

unnamed