Ode til et stamsted

Sjokk og vantro! Liebling, Grünerløkkas hjerte, skal legge ned! Beskjeden kom på Facebook-siden deres i går formiddag – de «rev plasteret av», for å bruke deres ord. Selv fikk jeg beskjeden av en venninne – «var ikke dette ditt stamsted»? Jo. Det var mildest talt mitt stamsted. I perioder var jeg der nesten hver dag.

A57244A4-6422-4A56-8002-D7A206ECEF41.JPG

Jeg tror det startet for alvor sommeren 2012, en sommer da det regnet og regnet. Været passet meg godt, for jeg hadde et bokmanus å skrive ferdig, men det ble klaustrofobisk å bare sitte hjemme og jobbe, så jeg begynte å gå til Liebling hver dag. Den gangen bodde jeg i Sannergata, like rundt hjørnet, men vanen fortsatte selv om jeg flyttet litt lenger unna, og Spranget ble ferdig til bokvåren 2013. Slippfesten ble selvfølgelig holdt på Liebling, komplett med opptreden fra min gode venninne Sarah, som er magedanser.

Neste bok ble påbegynt på et tog mellom Firenze og Roma, men resten ble skrevet på Liebling – jeg tror nesten jeg kan gå så langt som å si at hele ble skrevet der, og også redaktørmøter fant sted på Liebling. Slippfesten for Slipp Hold kunne ikke holdes der, for Pain Solutions opptreden med blodsutgytelser og søling av gin krevde en litt annen arena. Men Liebling fant sin vei inn i selve romanen.

Liebling er ikke bare bokskriving for meg, stedet har også vært et slags sosialt sentrum. Jeg insisterte alltid på å legge avtaler til Liebling, og jeg ble dessuten kjent med nye mennesker og bra hunder, blant annet den uforlignelige kjendishunden Ludo (og eieren hans, håndplukk-foregangskvinnen Kristine).

 

Ellers er jo Liebling uforvikelig forbundet med min partner in crime, Ida, som hadde dette å si om Liebling i går:

Dette er jo trist! På Liebling har vi hatt gode stunder, ikke sant Heidi? Spesielt på den tiden da du knipset meg opp kl halv sju for morgenklasse yoga på Elixia like over veien. Hvorpå vi hadde konkurranse om å stryke ut flest mulig skriveoppgaver på lista via programmet Astri (som også er lagt ned). Og du alltid vant… Mesteparten av magasinet Akt er redigert der. Heidi lanserte første boka si her. Og det ble etterhvert så hjemlig at jeg tok meg selv i skjødesløst å gipe tak i strømpebuksa og hoppe mens jeg trakk den opp. Ble intervjua til Min tro i Vårt land her også i fjor. Den gode kaffen har sørget for overholdelse av mang en deadline. Også den tyske ølla da. Snufs.

Alle kan nok være enige om at aggressiv strømpebuksejustering er selve tegnet på at man føler seg hjemme.

Mine minner fra Liebling er mange – jeg har blitt stengt inne på Lieblings toalett (skiltet over dørklinken sa at den var vrien, og «lykke til»), kjøpt tysk kvalitetsdesign fra Ich Jane og en masse hastegaver til bursdager og jul, ønsket meg gjøkur og papirlampe, drukket litervis med kokosvann (før det ble hipt, så klart) og lapsang souchong,  delt langbord med andre frilansere med Mac, fått innføring i kafédrift av den hyggelige Liebling-mannen Nicolò (research til den kommende Slagside), snikfotografert utallige hunder utenfor, slanget meg i de stripete fluktstolene under parasollene og latt meg imponere av kafeens mange David Hasselhoff-effekter.

Nå har jeg bodd i Bristol i et år og har en ny stamkafé, men jeg sørger likevel over Lieblings nedlegging. En æra er over! Liebling kan ikke erstattes!

Her er Lieblings egne ord:

Det sies at plaster skal rives av så fort som mulig for å påføre minst mulig smerte. Vel, hold dere fast! Vi har besluttet å gi oss med Liebling.

Fra vårt slott på toppen av Markveien har vi i seks år forsynt byens borgere med kaffe, doppeldeckere og schnaps, men nå er tiden moden for å gjøre noe annet.
Alt vi har sett og opplevd; Det har vært en reise. En reise litt som i filmen Interstellar – når de lander på den der planeten og tiden i verden de kommer fra går så alt for fort fra dem. Plutselig har det vært Beliebers, smørkrise, Free the Nipples, YOLO, Skam, Sylvi Listhaug, Donald Trump og Pokémon.
Det føles litt som vi har vært her siden krigen. Som tysk kafé skal man ikke spøke med krigen, men vi har ikke pleid å være så nazi på det. Ikke én gang har vi blitt kalt tyskertøser, men har snarere fått ganske mye ros. Tror vi. For å sitere en gjest: «Liebling er det beste som har kommet fra Tyskland siden Milli Vanilli». Vi vet fortsatt ikke om det var ment som et kompliment.
Det blir ikke stengte dører med det første altså. Først skal vi plage dere med gamle minner, litt som en gammel onkel som tvinger dere til å se på lysbilder fra gamle dager. Dessuten jobber vi med å finne en verdig arvtager. Kanskje blir det en smooth overgang til østerriksk kakehus eller sveitsisk ostebutikk. Eller noen overtar stafettpinnen, ingen merker noen ting og vi kunne like gjerne spart oss for denne lange statusoppdateringen. Dette er selvfølgelig ganske så emosjonelt for oss, men vi later som ingenting og spøker det bort. xoxo

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s