«…observerer menneskelig samspill med skarpt blikk.»

I dag fikk jeg min første anmeldelse for Slagside! Den sto på trykk i Fædrelandsvennen, og det var Torborg Igland som anmeldte. Hun trillet terningkast 5, og avslutter den fine anmeldelsen slik:

«Det er i utlegninger av det relasjonelle Heidi Sævareid viser sin styrke. Hun observerermenneskelige samspill med skarpt blikk. Da lyser raseriet og fortvilelsen, angsten og manien fra den mørke teksten. Da er det full fyr.«

Det er en god følelse å få en så positiv første lesning av boken!

skjermbilde-2016-09-20-13-48-04

Jeg har også blitt intervjuet av Fædrelandsvennen. Intervjuet ligger her, men man må være abonnent for å lese det.

Har imidlertid sakset litt fra starten av intervjuet, så kan interesserte betale seg inn bak Fædrelandsvennens mur, om de ønsker det!

 

skjermbilde-2016-09-19-14-34-33skjermbilde-2016-09-19-14-33-40

Reklamer

Hund (og flere) leser Slagside

Denne uken kom jeg til Norge og fikk jeg endelig holde i boken min for første gang. Alltid en milepæl!

img_7127

En av de første som inspiserte boken, var hunden Platon. Man kan ikke se det på bildet, for beina hans forsvinner i fluff, men han bladde med poten, og det må jo være et klart tegn på iver. Eventuelt lurte han på om det lå en godbit inne blant sidene.

14322271_10157352020200461_3690189363870513000_n

En annen som har rukket å sjekket ut boken, er Transebamsen. Her sitter hen ved siden av boken min og gleder seg forhåpentlig til å åpne den. (Følg Transebamsen på Instagram og les mer om sexologisk rådgiver Hanne Kro Sørborgs prosjekt I Do Diversity her).

14379815_1122850781118022_5585514193246235642_o

Krav Maga-dronning Terry Nordals respons hører også med.»Det er veldig gøy å lese en bok man føler at man har vært litt med på å inspirere!» skrev hun og postet bilde av en bokside med en beskrivelse som godt kunne ha vært hentet fra en treningsøkt med nettopp henne. Eller – hun var mye mer hensynsfull i starten da jeg var ny og redd, og det var viktig for meg!

14316849_10153758533191646_3559640119428131161_n

I går fortalte jeg om Slagside og leste høyt fra den foran en flokk tenåringer på Barnebokfestivalen. Tenåringer er et vanskelig publikum, men jeg fikk oppmerksomheten deres da jeg fortalte at jeg ved en anledning slo en innpåsliten fyr på pub. Eller – kafé, tok jeg meg selv i å sensurere det til. For tross alt – man kan ikke fortelle unge og påvirkelige tenåringer at man går på pub og drikker alkohol. Det får holde at man forteller dem om vold!

img_7194

 

Bok fra trykk!

Endelig har Slagside kommet fra trykk! Dessverre befinner den seg i Norge og jeg i Bristol, men jeg fikk dette bildet fra redaktøren min:

IMG_6832.JPG

Jeg gleder meg til jeg selv kan bla i den! Det får jeg først når jeg reiser til Norge om en drøy uke og boken lanseres.

Den som skulle være interessert (og det håper jeg jo mange er!), kan ta en liten snikktitt på boken allerede nå – jeg leste høyt fra den på Gyldendals pressekonferanse for noen uker siden, og videoen er her. Jeg dukker opp ca 37 minutter inn i klippet.

Og her er en annen liten smakebit – nemlig en håndfull bilder fra steder som omtales eller dukker opp i boken. Bristol, litt Wales, men mest Bristol.

 

Ode til et stamsted

Sjokk og vantro! Liebling, Grünerløkkas hjerte, skal legge ned! Beskjeden kom på Facebook-siden deres i går formiddag – de «rev plasteret av», for å bruke deres ord. Selv fikk jeg beskjeden av en venninne – «var ikke dette ditt stamsted»? Jo. Det var mildest talt mitt stamsted. I perioder var jeg der nesten hver dag.

A57244A4-6422-4A56-8002-D7A206ECEF41.JPG

Jeg tror det startet for alvor sommeren 2012, en sommer da det regnet og regnet. Været passet meg godt, for jeg hadde et bokmanus å skrive ferdig, men det ble klaustrofobisk å bare sitte hjemme og jobbe, så jeg begynte å gå til Liebling hver dag. Den gangen bodde jeg i Sannergata, like rundt hjørnet, men vanen fortsatte selv om jeg flyttet litt lenger unna, og Spranget ble ferdig til bokvåren 2013. Slippfesten ble selvfølgelig holdt på Liebling, komplett med opptreden fra min gode venninne Sarah, som er magedanser.

Neste bok ble påbegynt på et tog mellom Firenze og Roma, men resten ble skrevet på Liebling – jeg tror nesten jeg kan gå så langt som å si at hele ble skrevet der, og også redaktørmøter fant sted på Liebling. Slippfesten for Slipp Hold kunne ikke holdes der, for Pain Solutions opptreden med blodsutgytelser og søling av gin krevde en litt annen arena. Men Liebling fant sin vei inn i selve romanen.

Liebling er ikke bare bokskriving for meg, stedet har også vært et slags sosialt sentrum. Jeg insisterte alltid på å legge avtaler til Liebling, og jeg ble dessuten kjent med nye mennesker og bra hunder, blant annet den uforlignelige kjendishunden Ludo (og eieren hans, håndplukk-foregangskvinnen Kristine).

 

Ellers er jo Liebling uforvikelig forbundet med min partner in crime, Ida, som hadde dette å si om Liebling i går:

Dette er jo trist! På Liebling har vi hatt gode stunder, ikke sant Heidi? Spesielt på den tiden da du knipset meg opp kl halv sju for morgenklasse yoga på Elixia like over veien. Hvorpå vi hadde konkurranse om å stryke ut flest mulig skriveoppgaver på lista via programmet Astri (som også er lagt ned). Og du alltid vant… Mesteparten av magasinet Akt er redigert der. Heidi lanserte første boka si her. Og det ble etterhvert så hjemlig at jeg tok meg selv i skjødesløst å gipe tak i strømpebuksa og hoppe mens jeg trakk den opp. Ble intervjua til Min tro i Vårt land her også i fjor. Den gode kaffen har sørget for overholdelse av mang en deadline. Også den tyske ølla da. Snufs.

Alle kan nok være enige om at aggressiv strømpebuksejustering er selve tegnet på at man føler seg hjemme.

Mine minner fra Liebling er mange – jeg har blitt stengt inne på Lieblings toalett (skiltet over dørklinken sa at den var vrien, og «lykke til»), kjøpt tysk kvalitetsdesign fra Ich Jane og en masse hastegaver til bursdager og jul, ønsket meg gjøkur og papirlampe, drukket litervis med kokosvann (før det ble hipt, så klart) og lapsang souchong,  delt langbord med andre frilansere med Mac, fått innføring i kafédrift av den hyggelige Liebling-mannen Nicolò (research til den kommende Slagside), snikfotografert utallige hunder utenfor, slanget meg i de stripete fluktstolene under parasollene og latt meg imponere av kafeens mange David Hasselhoff-effekter.

Nå har jeg bodd i Bristol i et år og har en ny stamkafé, men jeg sørger likevel over Lieblings nedlegging. En æra er over! Liebling kan ikke erstattes!

Her er Lieblings egne ord:

Det sies at plaster skal rives av så fort som mulig for å påføre minst mulig smerte. Vel, hold dere fast! Vi har besluttet å gi oss med Liebling.

Fra vårt slott på toppen av Markveien har vi i seks år forsynt byens borgere med kaffe, doppeldeckere og schnaps, men nå er tiden moden for å gjøre noe annet.
Alt vi har sett og opplevd; Det har vært en reise. En reise litt som i filmen Interstellar – når de lander på den der planeten og tiden i verden de kommer fra går så alt for fort fra dem. Plutselig har det vært Beliebers, smørkrise, Free the Nipples, YOLO, Skam, Sylvi Listhaug, Donald Trump og Pokémon.
Det føles litt som vi har vært her siden krigen. Som tysk kafé skal man ikke spøke med krigen, men vi har ikke pleid å være så nazi på det. Ikke én gang har vi blitt kalt tyskertøser, men har snarere fått ganske mye ros. Tror vi. For å sitere en gjest: «Liebling er det beste som har kommet fra Tyskland siden Milli Vanilli». Vi vet fortsatt ikke om det var ment som et kompliment.
Det blir ikke stengte dører med det første altså. Først skal vi plage dere med gamle minner, litt som en gammel onkel som tvinger dere til å se på lysbilder fra gamle dager. Dessuten jobber vi med å finne en verdig arvtager. Kanskje blir det en smooth overgang til østerriksk kakehus eller sveitsisk ostebutikk. Eller noen overtar stafettpinnen, ingen merker noen ting og vi kunne like gjerne spart oss for denne lange statusoppdateringen. Dette er selvfølgelig ganske så emosjonelt for oss, men vi later som ingenting og spøker det bort. xoxo

 

 

Skeiv og viktig boktrilogi

Er det noe jeg alltid ønsker meg mer av, så er det skeive bøker som ikke handler om det å være skeiv. Nå er det ikke slik at jeg vil til livs de bøkene som handler om å komme ut av skapet eller om å kjempe mot fordommer, men det ville være fint med flere historier skeivheten ikke er hovedsaken.

Tidligere i år ble jeg ferdig med å oversette en trilogi hvor skeivheten mer er en integrert del av helheten enn et problem eller en sensasjon. Den romantiske og seksuelle relasjonen som utvikler seg mellom de to hovedpersonene, gjøres ikke til noe fundamentalt annet. Vel – det er jo noe som er fundamentalt annerledes, men det har å gjøre med at de er hekser.

Trilogien jeg snakker om er Half Bad av Sally Green. Den handler om Nathan, som er ettersøkt av hele det hvite heksesamfunnet fordi han er både svart og hvit. Han er fryktet for sine mektige evner, som han har etter sin far, og for sin ondskap – eller sin antatte ondskap. Det han og andre svarthekser utsettes for, er en systematisk forfølgelse der ren utryddelse er den endelige planen. Jeg skrev om de to første bøkene i fjor, så klikk her for å finne en mer utførlig oppsummering av hva de handler om.

 

 

Tilbake til det skeive – siden jeg prøvde å unngå de fryktede spoilerne da jeg skrev om bøkene sist, og siden jeg ikke hadde lest den siste boken, nevnte jeg dette aspektet kun med en setning. Nå som historien er ferdig, fremstår trilogien som en av de virkelig gode eksemplene på en historie der figurenes legning ikke er en hovedsak eller et problem. I tillegg er dette en bok hvor seksuell legning ikke fremstilles som noe man kan fiksere i to ufravikelige kategorier.

Nathan trekkes mellom bestekameraten Gabriel (svartheks) og barndomskjæresten Annalise (hvitheks), med store kvaler som ikke handler om hvorvidt han er hetero eller homo – sånn egentlig. Han er oppriktig usikker på hvilken person det er han trekkes sterkest mot, ikke hvilken legning han har. Og dette er forfriskende, for både i litteraturen og i populærkulturen for øvrig florerer det av historier der figurene for eksempel har vært homo hele tiden, eller foretar et radikalt skifte fra hetero til homo. Som om biseksualitet overhodet ikke eksisterer!  Bi-erasure er i det hele tatt et utbredt problem, og jeg er glad for at Sally Green trekker i motsatt retning.

Ordet bifil brukes aldri i bøkene, men jeg mener likevel at begrepet er metaforisk til stede i det at Nathan er både svartheks og hvitheks. Hvitheksene forfølger ham, svartheksene mistror ham. Dette synes jeg reflekterer det faktum at bifile ofte møter fordommer fra LGBT-miljøet i tillegg til å møte «vanlige» homofobiske reaksjoner fra storsamfunnet. Bifile rapporterer statistisk sett dårligere psykisk helse enn andre seksuelle minoriteter, og er i tillegg mer utsatt for vold. Nathan i Half Bad-trilogien er selvsagt ikke under angrep på grunn av sin seksualitet, men han er under angrep delvis på grunn av sin «dobbelthet»- fordi han ikke er «det ene eller det andre». Dette gjenspeiler dessverre virkeligheten for mange bifile mennesker – de blir sett på som suspekte fordi de ikke velger.

På nettstedet Gender Focus kommenterer skribenten Lola Davidson den problematiske fremstillingen av biseksualitet i media på denne måten, etter å ha foretatt en spørreundersøkelse:

The interesting thing is that almost all these survivors said they felt that the people in their lives would have been okay with their orientation if they were either gay or straight but they weren’t okay with them being bisexual because they needed “to pick one or the other”.

The mainstream media often addresses the issue of homophobia and LGBT acceptance; however, biphobia is usually not mentioned or acknowledged in any way. To a lot of people, bisexuality is seemingly synonymous with greed and depravity. There’s something very unsettling about how unaccepting society is of a sexuality that includes attraction to more than one gender, and how bisexuality has become the universal punching bag of people to take out their sexual frustration.

The fact that bisexual women and men are at the highest risk for violence is not a coincidence. It’s clear to me that a big factor of violence towards bisexuals comes from the oversexualization of bisexuality in the media and pornography. Bisexuals are often portrayed as very promiscuous and morally-ambiguous, often cheating on their partners or threatening their identity in some way.

Holdninger av denne typen gjør at det er utrolig viktig å arbeide for mer kunnskap og aksept. En måte å gjøre dette på, er å skape mer nyanserte fremstillinger i blant annet litteraturen, og synes jeg Sally Green bidrar til med sin trilogi om Nathan.

Det skal selvsagt også nevnes at Half Bad er utmerket litterært sett også! Men det passer jo ekstra godt å lese bøkene nå i kjølvannet av Pride!

Siden sist…

… har det skjedd en god del. Blogg har det ikke blitt tid til – det har vært for mange bøker å oversette, og ikke minst – en bok å skrive ferdig. Den heter Slagside og kommer på Gyldendal i september.

Boken er snart på vei til trykk, jeg er ferdig med min del av jobben, og det er både en lettelse og litt skummelt – som vanlig. Men jeg har allerede prøvekjørt boken litt – jeg leste høyt fra den på to arrangementer på Lillehammer. På begge arrangementene dukket det opp hunder. Et godt omen.

 

Romanen henter handling fra Bristol, hvor jeg altså fortsatt holder til, og som vanlig har jeg researchet med kropp og sjel – særlig kropp. Det laget NRK sak av. Les om blod og tårer og Krav Maga her.

IMG_4902
Foto: Thomas Espevik

 

Jeg har også snakket om Slagside med Bristol24/7, for redaktøren der ble nemlig interessert da han hørte at det bodde en «Swedish writer» i etasjen over Playground Coffee, der han kjenner eieren (som er min landlord). Enda mer interessert ble han da han hørte at jeg har skrevet en historie fra Bristol. Så da ble det intervju – og da jeg måtte innrømme at jeg er norsk, ikke svensk, ble ordspillet til overskriften et faktum!

 

 

Det viktigste som ellers har skjedd siden sist, er at jeg nå er så heldig at jeg har fått arbeidsstipend for yngre, nyetablerte kunstnere. Det er treårig. Så jeg har begynt på nye ting. Men det skal jeg ikke skrive om på lenge ennå!

 

Langlistet til Bokbloggerprisen!

Så er man altså langlistet til Bokbloggerprisen. Jeg er nominert i åpen klasse (en meget eklektisk klasse), og langlisten ser slik ut:

– Eirin Gundersen: Du er menneske nå (Gyldendal)
– Heidi Sævareid: Slipp hold (Mangschou)
– Agnes Margrethe Bjorvand & Lisa Aisato: Astrid Lindgren (Cappelen Damm)
– Gaute M. Sortland: Fotturar i Norge (Samlaget)
– Morten Strøksnes: Havboka (Forlaget Oktober)
– Siri Pettersen: Evna (Gyldendal)

Vinneren kåres i september, så her er det bare å være tålmodig.

Takk til norske bokbloggere!

unnamed