Vågestykke!

Jeg har lenge hatt et anstrengt forhold til backbends. Først likte jeg dem, siden jeg syntes de var enkle, men det var jo fordi jeg var hypermobil. Det tok ikke lang tid før jeg fikk vondt. I bortimot to år unngikk jeg dype backbends så godt jeg kunne, inntil jeg tok grundig fatt i problemet og gjorde dette.

Nå er jeg blitt venner med backbends. Nesten, i alle fall. Det er mest en mental greie, backbends kan gi meg følelser av panikk, klaustrofobi og pustebesvær, så jeg har fortsatt en del å overvinne! Og nå har jeg omsider tatt det som fortoner seg som det hittil største skrittet. Jeg gjennomførte en Scorpion suspension! Den så slik ut:

IMG_4576

IMG_4588

Jeg har hatt lyst til å gjøre dette nesten helt siden jeg oppdaget body suspension og fant ut at det fantes en slik positur, så etter to opplevelser med Two Point Suicide, var jeg klar for å gjennomføre en Scorpion på SusCon 2014! Bare at det var jeg ikke! Jeg trakk meg og gjorde Cannonball i stedet. Ikke et dårlig bytte, det ble en kjempefin opplevelse, men jeg var i alle fall fast bestemt på at det skulle bli Scorpion neste gang. Slik ble det ikke! Det ble Crucifixion i stedet. Og gangen etter det ble det Lotus.

Disse to siste gangene var det presse til stede, og jeg valgte bort Scorpion fordi det jeg ikke ville være stresset og engstelig på tv, men først og fremst var jeg oppriktig redd ved tanken på Scorpion! En del av frykten stammet fra en hardnakket (og feilaktig) oppfatning om at knærne er det vondeste stedet på kroppen, men mest av alt hadde det å gjøre med frykten for backbends. Og frykten for å være opp ned og ikke ha kontroll.

Vel – jeg kunne uansett ikke fortsette å trekke meg! Så på Suspension Sunday i mai skulle det skje. Heldigvis var det litteraturfestival på Lillehammer dagene før, så jeg fikk andre ting å tenke på enn å grue meg. For det gjorde jeg virkelig, og ikke bare på den spente, glade måten, slik det har vært de andre gangene. «Jeg kommer nok til å dø,» betrodde jeg folk i forkant.

Slik gikk det jo altså ikke. Og da dagen kom og jeg endelig var på plass på Blitz, følte jeg meg ganske mye roligere med det samme. Men jeg skal ikke påstå at jeg var på mitt mest zen! Jeg var for eksempel ganske nervøs med tanke på hvordan de tenkte å få meg opp i luften. Skrekken var å bli trukket langsomt opp etter knærne. Men det slapp jeg, for det viste seg at jeg kunne gå opp fra hodestående. Det ga en trygg følelse, siden jeg trives og føler meg bunnsolid i hodestående.

Jeg har faktisk aldri opplevd å falle i hodestående – denne gangen var jeg likevel redd for å gjøre det, i og med at jeg hadde seks kroker i kroppen og følte meg litt skjelven (og klam i hendene!). Men jeg ble holdt i anklene mens krokene ble festet til riggen, og det kjentes betryggende!

IMG_4698

Overgangen fra å ha vekt på bakken til å henge fritt i luften har alltid vært utfordrende for meg. Jeg har en venninne som elsker akkurat den delen av en suspension – slik har ikke jeg det. Jeg vil bare opp, opp, opp, ha det overstått. Med en gang jeg slipper bakken, kan jeg puste fritt og nyte opplevelsen. Og da kommer også følelsen av eufori.

IMG_4586

IMG_4591

Iveren etter å komme raskest mulig opp førte til at jeg ba om å få ryggen trukket mer opp enn det som trolig var lurt. Jeg så for meg at jeg skulle komme meg fortere opp på den måten, men i stedet ble jeg trukket dypere inn i backbend. Dermed ble jeg faktisk hengende i tilnærmet 90 graders vinkel i korsryggen. Slik så det ut:

Denne ganske intense stillingen gjorde at jeg ikke klarte å slappe helt av, men det hadde jeg vel heller ikke forventet. Jeg gjorde Scorpion aller mest som et vågestykke, fordi jeg ønsket å mestre noe jeg egentlig var redd for. Den meditative sinnsstemningen som har preget de forrige gangene, uteble denne gangen, og jeg ble bare hengende i ti minutter. (Ett minutt, trodde jeg selv, for jeg mister gjerne tidsbegrepet når jeg henger i kroker) Men det gjorde ikke noe – for jeg hadde gjennomført noe jeg nesten ikke trodde jeg kom til å få til!

Turen ned mot gulvet igjen var ganske nifs. Jeg er ikke sikker på hva som skjedde, men jeg tror det ene benet mitt glapp litt idet de skulle kutte meg ned – eller så bare følte jeg det sånn! Det var en slags følelse av å falle tre meter rett ned – i backbend. Riktig så dramatisk var det jo ikke, men jeg ga nok fra meg et ikke særlig ærefullt hvin. Og så ble jeg liggende på magen med bena i spenn mens jeg skalv på hendene. Men jeg var likevel så glad!

Denne gangen blødde jeg mer enn jeg har gjort de andre gangene – blodet rant faktisk, og jeg tråkket i noe av det og måtte få på meg plastposer på føttene for ikke å sette fra meg blodspor overalt. De var ganske glatte og vanskelige, og i tillegg hadde jeg jo kroker i knærne som gjorde det enda mer vrient å gå normalt, så jeg stavret til aftercare som en 80-årig pingvin med spjelkede ben og filttøfler.

IMG_5014

IMG_5013

IMG_5015

IMG_4587

Sjelden har jeg vel vært så lettet over å være fremme ved aftercare! Og jeg tenkte for meg selv at nå trenger jeg ikke å gjøre Scorpion flere ganger. Men … nå har dagene gått, og jeg må innrømme at jeg allerede har begynt å vurdere å gjøre den på nytt. Denne posituren har visst ikke helt sluppet taket i meg ennå!

Allerede om en drøy måned er det tid for Oslo SusCon, jeg tror ikke det blir Scorpion da! Kanskje noe annet jeg aldri har prøvd før? Neste bøyg for meg er å ha kroker i magen (grøss) eller brystkassen (grøss). Jeg må innrømme at det ikke virker som et sannsynlig scenario, men det trodde jeg jo en gang også om suspension i seg selv! Så hvem vet?

Forresten, om denne litt overspente skidringen av en skummel suspension ikke virket altfor avskrekkende, så er det altså mulig for nysgjerrige å ta en sniktitt inn i suspension-verdenen i juli. Oslo SusCon åpner nemlig dørene 22. juli mellom kl 15 og 20. Ta gjerne turen dit! Det var der jeg første gang bivånet suspension – og etter det har jeg ikke sett meg tilbake.

IMG_4589

Endorfiner og blod

Siden jeg har brukt de siste to årene på å jobbe med en roman hvor smerte er blant hovedmotivene, så er jeg selvsagt mer enn gjennomsnittlig opptatt av ubehag.

Derfor er det nærmest med faglig interesse at jeg konstaterer at jeg slo meg til blods på helgens Krav Maga-seminar! Det var ikke før jeg kom hjem at jeg oppdaget at jeg ikke bare hadde fått blåmerker, så jeg vet ikke når det skjedde, men dette er i alle fall et ypperlig eksempel på hva endorfiner kan gjøre.

IMG_0661

Imidlertid merket jeg det da fikk en albue hardt i kinnbenet (nå har jeg en fin, liten hevelse der), men jeg lo da det skjedde. Det er utrolig hva som kan være morsomt når man bare føler seg trygg!

Og det er utrolig hvor raskt man kan komme over frykten om man bare utfordrer den intensivt. Det er med glede at jeg konstaterer at jeg ikke lenger tror jeg skal bli drept på trening.

LITT mindre pysete. Litt.

Blåmerke på kneet. Blåmerke på leggen. Blåmerker på armene. Og MYE endorfiner. Jeg er nettopp ferdig med min første gradering i Krav Maga, og er nå begeistret eier av et blått belte med én stripe. Fortsatt grønnskolling, men litt mindre pysete. Litt.

Sparringspartner Tora og undertegnede
Sparringspartner Tora og undertegnede

Min første følelse etter graderingen var lettelse, for selv om vi ble beroliget i forkant om at dette ikke var noen utsilingsgradering, så jeg likevel for meg at nettopp jeg ikke fikk gå videre. At jeg skulle gjøre det så dårlig at det ikke var annen råd enn å sparke meg ut med en beskjed om at der hadde jeg ingenting å gjøre! Nervøsiteten ga seg egentlig ikke før jeg holdt beltet i hånden.

Jeg blir kort sagt lett ekstremt nevrotisk og dramatisk når det er noe som betyr mye for meg. Og jeg er nesten litt overrasket over hvor viktig Krav Maga har blitt for meg – det minner meg om den gangen jeg fant yoga. Da tenkte jeg ikke på annet enn at jeg ville gi alt jeg hadde. Men mens yoga var noe som falt meg lett, er det ganske mange flere kneiker jeg må komme meg over i Krav Maga.

Første gang jeg gjorde yoga, tenkte jeg JA! Jeg har kommet HJEM! Sånn var det ikke på min første Krav Maga-klasse, for å si det forsiktig. Det var ingenting som kjentes naturlig. Slå og sparke mot folk? Bli slått og sparket mot? Ubehagelig på alle måter! Jeg eide ikke fighter-instinkt. Skummelt var det også. I ukene som kom opplevde jeg flere ganger å bli så redd og fjetret at jeg begynte å skjelve. Ikke de stolteste situasjonene jeg har opplevd. Dette lå altså en god del mil unna den mestringsfølelsen yoga ga meg nærmest fra dag én.

Men enda så overveldende og nifst det ofte kjentes, var jeg fascinert fra første stund. Jeg liker tross alt å kaste meg ut på dypt vann og gjøre ting jeg ikke tør. Jeg liker ikke fare, jeg ville aldri hoppet i fallskjerm, men er likevel en form for adrenalinjunkie, en high sensation seeker. Så det tok ikke så lang tid før det gikk opp for meg at jeg syntes det nesten var gøy å få blåmerker. Håndfaste greier!

Men det viktige i Krav Maga er jo slett ikke å oppleve adrenalinrush. Poenget er å lære å forsvare seg, lære å reagere på trusler, grenseoverskridelser og vold på en måte som gjør at man kommer seg trygt ut av situasjonen. Som regel bør det handle om å avdempe konflikter og rett og slett bare komme seg vekk, andre ganger kan det handle om å sparke noen i skrittet eller svimeslå (!!!) dem med et slag mot halsen. Så jeg skjønte fort at jeg måtte jobbe hardt for å komme meg over frykten og handlingslammelsen.

Jeg husker hvordan det snudde – det var i en kaossituasjon hvor vi gikk sammen tre og tre, hvor den ene skulle slå og sparke og kjøre på mot to som sto og holdt store pads, det hele mens det gikk instruktører rundt i rommet og knuffet for å høyne følelsen av kaos. Det å stå og holde stand mot en som sparket og slo av alle krefter, enda jeg hadde en tykk pad som skjold, var så overveldende at jeg til slutt ble slapp i fingrene og svak i knærne, og jeg måtte støtte meg til veggen da det var ferdig. Skjelven igjen! Men så var det min tur til å gyve løs. Og da skjedde det et eller annet. Jeg fikk litt tunnelsyn, tror jeg, jeg tenkte egentlig ikke på noe, det eneste som fantes var padsene jeg skulle slå og sparke, og jeg merket nesten ikke at jeg også ble knuffet og dratt i mens jeg holdt på. Dette så neppe spesielt imponerende ut, jeg er forferdelig dårlig til å slå hardt, men for meg var det viktige at jeg for første gang kjente – ikke et raseri, men en grensesettingsfølelse. En intens NEI-følelse.

Etter den opplevelsen kjentes treningene annerledes. Ikke sånn å forstå at jeg sluttet å være redd, men nå har jeg en annen følelse samtidig – av at forsvar er mulig! Av at jeg kan sette grenser. Og det er derfor Krav Maga er så utrolig viktig for meg. Det er ikke bare fysisk trening, det er også mental trening. Slik ligner det en god del på yoga. Men der yoga krever at jeg overgir meg og våger å være åpen, krever Krav Maga at jeg kontrer og setter grenser. Den kontrasten er virkelig interessant! Jeg følte at en viktig brikke falt på plass i livet da jeg oppdaget yoga. Krav Maga er en ny brikke.

Nå har jeg vært en ivrig yogamisjonær i en del år, og det aner meg at jeg kommer til å ivre ganske ofte for Krav Maga også i tiden som kommer. Spesielt opptatt er jeg av at kvinner bør trene Krav Maga! Det er jo en god håndfull kvinner med i Oslo Krav Maga Klubb, men jeg synes likevel prosenten er overraskende lav. Vold er naturligvis noe som kan ramme begge kjønn, men for kvinner er ikke nødvendigvis egen stue et trygt sted. Neida, #NotAllMen utøver vold, men #YesAllWomen står i fare for å oppleve vold fra menn. Dette er ikke en verden jeg vil ha, men den er dessverre slik, og da er det avgjørende å lære å forsvare seg. Jeg tror ikke man kan lære det godt nok på et seksukers «selvforsvarkurs for kvinner». Man må trene på ubehag og tøffe situasjoner, og man må trene på teknikkene over lang tid, drille og drille, helt til de blir automatiske. Jeg merker jo selv hvor langt jeg har igjen før det hele blir «second nature».

Men altså – begynn på Krav Maga! Gjør det! Påmeldingene til neste års grunnkurs er allerede i gang. Prøvetime er også mulig. Her kan man melde seg på!

Spor

For tiden gjør det vondt i underarmene hver gang jeg sykler over en dump i veien. Jeg kan ikke gjøre Pincha Mayurāsana (underarmstående). Og lav planke kommer heller ikke på tale.

For armene mine ser sånn ut:

IMG_4545

Og jeg synes det er helt storveis! Ikke det å ha blåmerker i seg selv – ikke er de dekorative, og upraktiske er de også – men det er tilfredsstillende å merke at kroppen har tatt i.

Sist torsdag gikk store deler av Krav Maga-timen med til å trene på blokkering av knivangrep. Man blokkerer ved å føre underarmen sin hardt mot angriperens underarm i motsatt retning av slaget, og før armen er herdet, kan det gjøre ordentlig vondt. Blokkeringer gjør mer vondt for den som angriper enn den som forsvarer seg og blokkerer, men på treninger må man selvsagt spille angriperen 50 % av tiden. Så en stund fremover kommer jeg til å ha et ganske spennende fargekart på armene.

Men det er altså helt i orden! Jeg har alltid likt å presse kroppen, og da synes jeg det er fint med merkbare spor etterpå. Jeg liker for eksempel å være støl. Og jeg liker følelsen av sår hud på ryggen etter en body suspension, pluss arrene som har dukket opp. Jeg liker spor i og på kroppen. Det kjennes håndfast og fint.

Nå ville jeg nok neppe føle det på samme måte om jeg skulle være så uheldig å brekke nesen på trening, eller rive over akillessenen. Jeg har heller ingen glede av irritert piriformismuskel etter slurvete backbends. Men så lenge jeg ikke blir skadet, kan smerte være givende og interessant, både med tanke på hva kroppen må gjøre for å takle smerte, og hvilke mentale prosesser som er i sving.

Og som jeg vel har hintet om før, så blir dette noe jeg går nærmere inn på i boken som kommer på nyåret.

Om å skjelve i suspen

Det har skjedd en endring i livet mitt. Hver torsdag ettermiddag har jeg bul i buksen og snusleppe.

Jeg snakker selvfølgelig om Krav Maga-trening. Der er susp og tannbeskytter påkrevd, og selv om dette ikke gjør underverker for verken ganglaget eller ens noble profil, så er man ganske glad for å ha en liten rustning når sparringspartneren hamrer løs. I Krav Maga er det nemlig ingenting som heter for skitne triks. Kan man sparke eller slå noen skikkelig hardt i skrittet, gjør man det. I Krav Maga forsøker man dessuten ikke å være elegant, det er effektivitet som gjelder, og helst skal man uskadeliggjøre motstanderen på under ti sekunder. Det sier seg selv at det lett kan bli ganske brutalt.

Siste skrik innen bademote
Siste skrik innen bademote

Jeg er med andre ord langt utenfor komfortsonen hver torsdag ettermiddag. Jeg liker ikke å slå, liker ikke å sparke, liker ikke å brøle, liker ikke at andre brøler, liker ikke å bli dyttet, liker ikke å bli holdt. Men – jeg liker å være utenfor komfortsonen. Ellers hadde jeg nok ikke holdt på med ashtanga, og i alle fall ikke body suspension! Men jeg synes faktisk det er langt mer komfortabelt å henge i kroker (i huden) enn å stå med kun en boksepute mellom meg og en hard albue som kunne slått pusten ut av meg.

Body suspension kjennes kontrollert. Vel å merke har jeg ingen kontroll – oppgaven min er snarere å overgi meg, men det skjer ikke noe uforutsett, det skjer ikke noe brått. Situasjonen kjennes kontrollert fordi det kjennes trygt å oppgi kontrollen.

Når jeg blir så superskvetten i en sparringssituasjon, handler det i grunnen ikke om at jeg er redd for å det å få en knyttneve i skulderen – isolert sett. Jeg kunne nok uproblematisk deltatt i denne artige videoen her, der fremmede mennesker går sammen to og to og gir hverandre saftige ørefiker:

Men noe skjer når aggresjon kommer inn i bildet. Nå er det selvsagt ingen på Krav Maga-treninger som er sinte på ordentlig. Det kjennes likevel veldig livaktig når man har noen foran seg som brøler, dytter og gyver løs med slag og spark. Og jeg takler dårligere å blir «angrepet» enn jeg var forberedt på. Den første timen trodde jeg at jeg skulle dø hver gang sparringspartneren min gikk løs på bokseputen jeg holdt, og uken etter fikk jeg fullstendig hetta da en instruktør skulle vise hvordan det foregikk når man skulle få noen unna. Jeg fikk en hånd mot kragebenet og ble dyttet brått bakover, før en knyttneve stanset like i nærheten av ansiktet mitt. Da gikk det i svart i hodet, og jeg var helt kvalm etterpå. Fight-instinktet var ikke-eksisterende, jeg kjente ikke engang noe flight-instinkt, det var bare fullstendig shutdown.

Jeg ble overrasket, og var i grunnen ganske skuffet over meg selv. Noe lignende skjedde på tredje trening – da begynte jeg å skjelve ukontrollert på hendene etter å ha blitt holdt i noe som kalles «kyllinggrepet» (et slags strupetak hvor man klemmes fast under armen på angriperen). Kroppen oppfattet åpenbart dette som stor fare.

Og for så vidt gir jo dette mening. Kroppen skal reagere på opplevd fare. Det samme skjer under en body suspension – da frigjøres det store mengder adrenalin, enda hodet vet at situasjonen er trygg og kontrollert. Når det gjelder Krav Maga, er imidlertid det viktige å trene kroppen opp til å reagere på en konstruktiv måte – trene den opp til å reagere med noe annet enn panikk. Mitt primære instinkt er å enten flykte eller overgi meg – nå gjelder det å komme i kontakt med kampinstinktet (en jeg kjenner kaller dette for å komme i kontakt med «ulvekvinnen Lobo»). Mine panikkreaksjoner har i alle fall vist at jeg er på rett plass og trener på noe jeg virkelig trenger å lære!

Til min store overraskelse gikk det bedre på fjerde trening. Denne gangen holdt jeg bokseputen relativt rolig foran meg mens partneren min slo, jeg følte ikke trang til å si unnskyld eller fnise hver gang jeg slo mot henne, og det føltes ikke fullt så ille å sparke noen i skrittet. Og jeg ble bare litt redd av å bli lagt i bakken, frøs bare litt til i kyllinggrepet.

Ok, jeg frøs vel ganske mye til, skal det innrømmes. Jeg droppet i grunnen alle tanker om motstand og bare sto der Men da jeg fikk påminnelse om å faktisk forsvare meg, husket jeg bevegelsene og gjorde dem. Og etterpå var jeg ikke skjelven.

Jeg er litt forbløffet over hvor fort det har gått å komme over den verste frykt-kneiken. Jeg tror dette er noe alle kursdeltagerne til en viss grad kjenner på, selv om de kanskje ikke har vært like store pyser som meg. Alle har nok fått litt styrket selvtillit – det er i alle fall lett å se at folk fører seg annerledes nå enn for fire uker siden. Teknikkene sitter så klart ikke helt hos noen av oss, men Krav Maga er fabelaktig mentaltrening, og der har nok alle merket fremgang. Den mentaltreningen pågår dessuten hele uken for min del. Fordi jeg har beveget meg så ettertrykkelig ut av komfortsonen, blir jeg nødt til å tenke grundig over mine egne reaksjonsmønstre, se egne svakheter i øynene, bygge på styrker jeg finner ut at jeg tross alt har. Slik sett minner tankeprosessen litt om den jeg ofte har rundt yoga. Det er bare andre ting jeg må hente frem.

Foreløpig er jeg ikke så veldig begeistret for å hente frem susp og tannbeskytter. I dag er jeg sår på tannkjøttet etter å ha gått med den gigantiske kladden i munnen – den egner seg vel egentlig bedre for Mick Jagger enn meg. Men det er det en positiv side ved. Tannbeskytteren er nemlig så stor at det er helt umulig å åpne munnen og brøle det truende brølet man altså skal gi fra seg når man angriper.

Og akkurat det synes jeg er ganske beleilig.

Duckface?
Ny form for duckface?

Fight, not flight

Da jeg var rundt ti – tolv år, skrev jeg en del historier og lagde en del tegneseriestriper om en jente som hadde svart belte i karate. Jeg tror i grunnen ikke jeg drømte om å begynne på karate selv, men jeg syntes de som drev med karate var tøffe. Selv danset jeg heller.

Jeg har nok egentlig aldri sett for meg at kamsport skulle være noe for meg – jeg finnes ikke aggressiv, jeg har aldri slått noen, har aldri kjent på trangen til det heller, og jeg har alltid vært overbevist om at flight-impulsen min er sterkere enn fight-impulsen. Men nettopp derfor gikk det opp for meg at jeg kanskje burde utfordre meg selv litt. Det traff meg i det øyeblikket jeg tok meg selv i å virkelig skvette da en jeg kjenner demonstrerte et Kung Fu-spark og noen slag i min retning. Han sto på god avstand, og situasjonen var jo ikke akkurat truende, så etterpå tenkte jeg litt over reaksjonen min. Jeg kom frem til at jeg kunne ha godt av å være litt mindre skvetten. Og at det kunne være greit å kunne litt om selvforsvar.

Samme uke meldte jeg meg på den mest brutale kampsporten som finnes, nemlig Krav Maga. En kollega av meg hadde snakket så entusiastisk om det, så etter at hun hadde gitt meg noen ekstra dytt i ryggen, var påmeldingen et faktum. Og nå har jeg nettopp vært på min første time.

Jeg tror ikke jeg har hatt så høyt adrenalinnivå på lenge – selv ikke da jeg hang i kroker på Oslo SusCon i juli.

«Er det ikke deilig å slå løs?» spurte instruktørene der vi sto parvis og bokset og sparket på pads som den andre holdt. Nei, jeg må innrømme at jeg ikke syntes det. For meg er det å slå cirka det mest unaturlige jeg kan foreta meg. Jeg har en enorm sperre. Og jeg blir virkelig redd når noen sparker mot meg, enda jeg holder en tykk boksepute foran meg. Så – jeg får gå ut fra at dette er sunt for meg. Kanskje jeg etter hvert vil klare å brøle truende idet jeg angriper, slik vi ble instruert til å gjøre. Det gikk ikke i dag. Og jeg sa unnskyld halvparten av gangene etter at jeg hadde sparket

Bryting, derimot, som vi fikk teste litt ut, gikk faktisk overraskende bra. Da satte konkurranseinstinktet inn, og jeg ga alt. Det var bare om å gjøre å skaffe seg det innerste grepet på motparten, så det var ikke noe jeg følte kunne skade eller gjøre vondt. Det var gøy, og jeg oppdaget dessuten at yogaen har skaffet meg muskler jeg kan bruke til andre ting enn vinyasa og håndstående. Det tar nok litt tid før jeg kan synes det er gøy med det mer aggressive. Men forhåpentlig blir jeg litt tøffere for hver gang.

Krav Maga er ikke en spesielt elegant kampsport – det er lite «snikende tiger, skjult drage» over det. Krav Maga dreier seg bare om kjapt, enkelt og effektivt selvforsvar. Men effektivt blir det bare om jeg kan få vekk impulsen til å snu meg bort med hendene over hodet når noen kommer mot meg. Det håper jeg at jeg klarer i løpet av de neste månedene!

Akkurat nå tenker jeg mest på at jeg synes det er uhyggelig at vi fikk utdelt tannbeskyttere sammen med treningsdrakten. Og susp.

Jeg ser frem til neste trening med frykt og beven.

Øver på tøft tryne.
Øver på tøft tryne.