Bok-soundtrack! (mer enn 10 sanger …)

Få ting gjør meg mer glad enn å skrive lister over ting jeg liker, så da Ubok.no lurte på om jeg ville snekre en spilleliste, var jeg ikke vond å be. Jeg delte ti sanger som var viktige for meg under skrivingen av Slipp Hold – altså alt for få sanger. Helst skulle jeg jo hatt med dobbelt så mange! Men heldigvis er det det man har blogg til. Her lager jeg mine egne regler, så her er de ti sangene jeg delte med Ubok.no PLUSS NOEN FLERE.


Björk: «Pagan Poetry»

Chelsea Wolfe: «Reins»

Les Joyaux de la Princesse: «Automne 1941»

Poliça: «Wandering Star»

Oscillation: «Violations»

Joanna Newsom: «Go Long»

Emeralds: «Genetic»

Of Montreal: «Like A Tourist»

IAMX: «Quiet The Mind»


Gazelle Twin: «Exorcise»

Portishead: «Machine Gun»

Blackfilm: «Mahabarata»

Cocteau Twins: «Bluebeard»

Kate Bush: «Sensual World»

Strangeloop: «Plants Inside»

David Bowie: «Sound and Vision»

Loscil feat. Destroyer: «The Making of Grief Point»

Sigur Rós: «Fjögur Piano»

Deptford Goth: «Feel Real»

School Of Seven Bells:»Heart Is Strange»

Gazelle Twin: «I Am Shell I Am Bone»

Pink Floyd: «Set The Controls For The Heart Of The Sun»

Blanck Mass: «Sifted Gold»

Sigur Rós: «Brennisteinn»

Fever Ray: «When I Grow Up»

UNKLE: «Keys To The Kingdom»

Chelsea Wolfe: «Feral Love»

Emeralds: «Through And Through»

Poliça: «Tiff»


Laura Marling: «The Beast»

Thelma & Clyde: «In Between»

Moonface: «Return To The Violence On The Oceon Floor»

Loscil: «Fifth Anchor Span»

Matthew Dear: «Her Fantasy»

Koen Holtkamp: «Endlessness»

Massive Attack: «Inertia Creeps»

Low Roar: «I’ll Keep Coming»

IAMX: «The Adrenaline Room»

Black Moth Super Rainbow: «Hairspray Heart»

Radiohead: «Nude»

Highasakite: «Leaving No Traces»

Crystal Castles: «Pale Flesh»

Bear In Heaven: «Sinful Nature»

Jenny Hval: «Blood Flight»

120 Days: «Come Out Come Down Fade Out Be Gone»

David Bowie: «Sunday»

Junip: «Rope And Summit»

Kate Bush: «Hounds Of Love»

Kishi Bashi: «In Fantasia»

Reklamer

Kroppens (u)mulighet i Jenny Hvals sanglyrikk

Følgende tekst ble opprinnelig publisert på Ballade.no, en uavhengig nettavis for og om norsk musikkliv.

Hos Jenny Hval må språket dekonstrueres for at det skal bli til å leve med. Det samme gjelder også kroppen.

That night I watch people fucking on my computer
Nobody can see me looking anyway

Disse linjene var alt som sto i et dokument som lå på skjermen da jeg forleden leverte Mac-en til service på Eplehuset. Teknikeren som lente seg over maskinen for å vise meg noe, ble taus. Så mistet han tråden og begynte å snakke om lånemaskinen jeg skulle få.

Kanskje eplemannen leste dette som en personlig bekjennelse fra kunden? Han kunne jo ikke vite at dette var en tekstlinje fra Jenny Hvals ‘Innocence Is Kinky’.

Konfronterende
Jenny Hval har det med å by på konfronterende formuleringer, ofte kretsende rundt kvinnekropp og seksualitet. Slike motiver er slett ikke uvanlig i sanglyrikk, men i Jenny Hvals språk tas de ut av den sedvanlige male gaze-konteksten. I tillegg undergraver hun det automatiserte språket som gjerne preger omtale av sex, for eksempel med formuleringer som denne:

I imagine all your hairs are fingers
And it makes me cum, it makes images

Linjene kommer fra debutalbumet To Sing You Apple Trees (2006), utgitt under navnet Rockettothesky. I samme sang går hun i rette med begrepet ’dirty hoe’. Det har fra første stund vært tydelig at Jenny Hvals sanglyrikk har en klart feministisk dimensjon. Om ikke lenge utkommer Apocalypse, Girl, og singelen ’That Battle Is Over’ gjør det klart at Hval fortsatt er like politisk i sine tekster.

Kroppens forgjengelighet og foranderlighet er også et tilbakevendende motiv hos Hval. Andrealbumet Medea (2008, Rockettothesky) er et konseptalbum om død og metamorfose, gjennomsyret av referanser til Euripides’ tragedie med samme tittel. Her handler det om kvinner som sparker seg ut av kister, mosegrodd hud, tenner som gnager på bryster, menn i bjørneham, jenter som er gutter som er jenter, eldgamle spøkelser som vender tilbake. Men på Medea er det ikke alltid like lett å fange opp tekstene. Her dominerer en eterisk, ofte flerstemt vokal som tilslører ordene.

Stemmen fremstår som et instrument, og tankene bringes lett til de lyse, tekstdruknende vokalsprangene som kjennetegner mye av musikken til Cocteau Twins. Den ugjennomtrengelige uttalen harmonerer med det tematiske landskapet albumet tegner opp – et mytisk landskap der grensen mellom det virkelige og det uvirkelige er flytende.

To Sing You Apple Trees har mye av det samme eteriske lydbildet, men jevnt over er klangen mer organisk og jordnær, og flere av tekstene er langt lettere å oppfatte – både ved at vokalen ligger lenger fremme i lydbildet og ved at uttalen er mer distinkt. I ’I Stepped On A Toothbrush’ legger Hval munnen helt tett inntil mikrofonen og synger om å utveksle kroppslige partikler med en partner (og en kattunge!), og i ’A Cute Lovesong, Please’ synger hun med skarp, nasal, mørk stemme og tydelig diksjon:

When you think of me, do you masturbate, masturbate?
I want to know that I can make a man ejaculate.
You know it’s not pretty, but you made me menstruate

Inntrykket er at det er de mest konfronterende tekstene som fremføres med klarest diksjon. På Viscera (2011), Jenny Hvals tredje album og det første som ble utgitt under eget navn, er tendensen fortsatt merkbar. Albumet åpner slik:

I arrived in town with an electric toothbrush pressed against my clitoris.

Ordet ’clitoris’ er ingen gjenganger i norsk (eller for den saks skyld internasjonal) sanglyrikk, men Jenny Hval veier opp for denne mangelen ved å uttale ordet med bastant vekt på hver stavelse: cli-to-ris. ’That great sfinx opened its eye, so many blind years’ synger hun senere om dette nytelsesorganet.

Underliggjøring
Men det er ikke nytelse sangen ’Blood Flight’ handler om. Den handler om underliggjøring av kroppen. Teksten starter med å beskrive en villet handling:

I carefully rearranged my senses
so they could have a conversation.
Taught them to switch places

Ørene får tunger, ribbena får negler, stemmebåndene får ører, ’and on the edges of the cunt grew little teeth’. Kroppen blir ny, fremmed og skremmende for den som måtte møte den, men så glipper kontrollen for jeg-et, kroppen går i oppløsning:

Then from my veins came a strange itching,
and I felt a pull through the shoulder blades.
I should have seen it coming!
The blood was itching!
And etched a hole at the nape of the neck.
It flew out into the night
like a long, red ribbon to the sky.
And up we went, blood and I, spread over the city.

Et bilde av kroppen som flyktig og derfor utsatt og nedbrytbar, er gjennomgående på Viscera. Ordet ”viscera” er et medisinsk ord som viser til de myke organene i mageregionen, og et viktig stikkord for albumet er nettopp mykhet. Vi får høre om lever, lunger, gjeller, egg, tunger, og om myke eller flytende materialer som marg, melk, svette, blod. Hud forvandles til noe enda mykere, nemlig bølger. Hår smelter og blir til urin. Stemmebåndene omdannes til tang og flyr ut av munnen, organene ramler ut av strupen og ryggraden bryter sammen.

Men det finnes også en hardhet her. Knoklene sammenlignes med muslinger, men det er harde muslinger – ’crystal clams’. Lårene skildres som to togskinner. Og det kvinnelige kjønnsorganet, tradisjonelt forbundet med noe mykt og ettergivende, utstyres også med noe hardt, nemlig tannregulering eller skinner.

Not all limbs have erections
Some curl inwards
And some have braces!

De sangene som preges mest av slike harde motiver, ’Blood Flight’ og ’A Portrait Of The Young Girl As An Artist’ har også et musikalsk klangbilde som gjenspeiler hardheten. Vokalen er kraftigere, tidvis ropende, og tekstene fremføres med tydelig, uttale.

Den klaustrofobiske kroppen
På Viscera er kroppen aldri uforanderlig, den er alltid noe annet, og den er i oppløsning. Den er sjelden hjemlig. Motivet med kroppen som uhjemlig gjør det naturlig å trekke paralleller til Gazelle Twin, en britisk artist som i 2014 utga Unflesh.

Dette albumet beveger seg i et litt annet musikalsk landskap enn Jenny Hvals utgivelser, men tekstenes kroppsrelaterte uhyggemotiver er en fellesnevner. Gazelle Twin går imidlertid enda lenger enn Hval i å skape uhygge – på Unflesh hersker horror, paranoia, dysmorfi, avskyfølelser og klaustrofobi. Kroppen er et skrekkabinett, og det finnes ofte bare ett alternativ – nemlig å kvitte seg med den. ’There is a will to resist the cell’, heter det i sangen ’Guts’. Det er nesten som om jeg-et vil bekjempe alt kroppslig og bli ’unflesh’.

’Anti Body’ heter en av sangene – en tittel med dobbelt betydning. Det kan leses som anti-kropp, men trekker man ordene sammen til ’antibody’, betyr det ’antistoff’, altså de proteinene som dannes i de hvite blodlegemene for å motstå skadelige fremmedstoffer. Hos Gazelle Twin er kroppen et fryktelig sted å være, men den er også under angrep utenfra. ’It’s coming at me, it’s coming at me, it’s coming at me’, messes det på tittelsporet. Eller er det ’he’s coming at me’? Det kan lyde som begge deler. Og Unflesh rommer flere antydninger om seksuell vold, som i nettopp ’Anti Body’:

I can hear a voice
It begins to shout
Making me believe
I would have no choice
I can feel the eyes
Looking over me
Following my skin
Cannot cease to be

I can’t let you in
It takes too much to get out
If I don’t let you in
That full force pushes me down

Selvmord lanseres som en mulige utvei i flere av sporene på Unflesh, men det finnes også en voldsom utadrettet aggresjon, som i ’Belly Of The Beast’:

I’ll beat them all at their at their own game,
bite the hands and the fingers that feed
I’ll beat them all at their at own game, swallowing it down, taking my time.
[…]
I’ll take it like milk from a baby, suck the teats and the nipples that feed
I’ll take it like milk from a baby, swallowing it down, tasting that sweet thing.

I stedet for å tre ut av kroppen, har jeg-et her forvandlet seg til noe umenneskelig. Stemmen som ytrer ordene er dyp og forvridd, en blanding av maskulin og maskinell.

Gazelle Twin er en klassisk skolert sopran, og på de foregående utgivelsene, The Entire City (2011) og Mammal (2012), får den rike vokalen fritt spillerom i et melodiøst og mykt lydlandskap som sender tankene til platene Jenny Hval utga som Rockettothesky. Men med Unflesh bryter Gazelle Twin tvert med denne estetikken, hun legger skjønnheten død, legger nesten sangen også død, til fordel for en aggressiv stakkato-snakking der stemmen er skjult under lag på lag med effekter. Dette bærer bud om at det ikke lar seg gjøre å være i stemmen, like lite som i kroppen.

Kropp og stemme
Men hvor går skillet mellom kropp og stemme? Slike spørsmål tumler Hval med på Innocence Is Kinky (2013). ’But there is no sound. The body isn’t sound’, synger hun (her skal man merke seg dobbeltbetydningen til ordet ’sound’). Kroppen er altså ikke lyd. Men samtidig er lyden kropp. Stemmen er kropp:

The voice
is wordless tissue
[…]
The voice
is a second flesh
that cannot be seen.

Innocence Is Kinky er en høylytt plate, og ligger et godt stykke unna det myke lydbildet på Viscera og Rocekttothesky-utgivelsene. Rytmene hakker, klanger kolliderer, gitarene skurrer og hviner, men viktigst av alt – stemmen skingrer og vrenges og vris. Det er ikke som hos Gazelle Twin, der iskald elektronikk endrer stemmen til noe umenneskelig, livløst eller monstrøst – hos Jenny Hval er det stemmebåndene selv som vrenger og eksperimenterer. Resultatet er en lyd som ikke alltid er vakker, men som spraker av liv. Og det å bruke stemmen blir til nye måter å være kropp på.

I have a mouth, and I want to sing like a face that is split open.
I want to sing like a continuous echo of splitting hymens.

I have a mouth and it opens, it continues to open, it is still opening, a new, smaller mouth opens inside my mouth, one takes over and splits the face open, from the new mouth a new face appears and then a new, even smaller mouth opens inside the other again.

Mens tekstene på Viscera kretser rundt kroppens sårbarhet og flyktighet, åpner tekstene på Innocence Is Kinky for nye måter å eksistere på, og for frihet gjennom forvandling. Det destruktive finnes fortsatt, Hval synger for eksempel om å kaste opp seg selv:

you throw yourself up: the nose, the calves, the brows, the thighs, the cheekbones, the hands, I bend down to throw myself up, the philtrum, the torso, the eyelids, the forearms, the tongue, the breasts, the upper chest,

the face

Kroppens nedbrytning settes altså likevel i forbindelse med frihet. ’I got no strings’, heter det i en ekstatisk sang som faktisk også omtaler det å bli brent levende – eller det å bli til ild. Nedbrytning fremstår på denne måten mer som forvandling enn ødeleggelse. ’Oh, ecstasy! I want to be all there is to a fire,’ ropes det. Kroppen er fleksibel, jeg-et er fleksibelt, og det samme er språket:

”I”, ”I”, ”I”, I take it in my mouth!
I place it on my tongue!
And whirl it around.
I make new words.
Words that I can use.

Overskridelse
Selv om jeg-et fremstår som sterkere på Innocence Is Kinky enn på Viscera, er det heller ikke her uproblematisk å ha en kropp, eller å møte andres kropper. I ’Amphibious, Androgynous’ handler det om en elsker laget av kvister, en elsker som knekker under kjærtegn og kaster opp svart sevje. Og så:

The next day it is I who break. […]That day I find myself downing black things: coffee, raisins, raw chocolate. I can feel my bones burn to coal, my blood to oil, black sap. I am becoming you.

Veggene mellom jeg-et og de andre faller sammen, grenser mellom kropper viskes ut og selve kroppene dekonstrueres og blir nye. Språket som benyttes for å skildre dette er tidvis ladet med skrekkelementer, men i selve utviskingen av motsetninger, i det destruktive, i det foranderlige, i flyten – blir det mulig å være kropp. For det å være kropp trenger ikke være én ting. ’I could be anybody’, synger Jenny Hval, og kunne kanskje like gjerne sagt ’any body’.

Gazelle Twins univers, derimot, er nesten helt stengt. Her går det ikke engang an å transcendere kategorier, for kroppen befinner seg inni en kapsel av isolasjon. Jeg-et stanger klaustrofobisk og rasende mot veggene, samtidig som det tviholder på veggene for å beskytte seg mot fysisk krenkelse fra andre. Og kroppen er ikke noe blivende sted.

På albumets siste sang, ’Still Life’, lykkes imidlertid jeg-et i å tre ut av kroppens stengsler. Det skjer gjennom forvandling og gjenfødelse:

Listen now it’s time
Shedding my dead skin
Listen now it’s time
Killing my still life

Unflesh skildrer altså en personlig frigjøring fra kroppen som skrekkabinett. På Innocence Is Kinky finnes det ingen klare svar, ingen klare løsninger på utfordringene ved det å være en kropp, men det blir tydelig at språket må dekonstrueres og skapes på nytt. For hvis språket omskapes, kan også forholdet til kroppen omskapes, både til egen kropp og til andres. Det får implikasjoner for hva det vil si å betrakte og bli betraktet.

Og det får implikasjoner for hva det innebærer å sitte en sen kveld og se på nettporno.

2014 i musikk

Jeg liker verken jul eller nyttår. Eller høytider, for den saks skyld. Men nyttår har noe bra ved seg. Da er det nemlig listetid, og det er få ting jeg liker bedre enn lister. Årets beste bøker, årets beste filmer, årets beste plater … Jeg liker å lese så mange ulike lister som mulig, først og fremst for å plukke opp tips til det jeg kan ha oversett, men også for å være ordentlig uenig. Som regel tvinger det seg frem et behov for å lage min egen liste!

Det kommer ingen litteraturliste fra meg, for i 2014 har jeg lest mange flere uutgitte enn utgitte bøker, og når det gjelder film, er jeg altfor lite på kino, men en plateliste må det bli, for etter å ha brukt deler av romjulen på å pløye igjennom en musikklister fra alskens musikkblader og -nettsteder, føler jeg for å jevne ut de opptråkkede sporene litt. Ikke at jeg misliker War on Drugs, for eksempel, men jeg synes ikke Lost In The Dream burde okkupere flere listeplasser enn Unflesh av Gazelle Twin.

Jeg må nok innse at Mojo og Pitchfork alltid vil ha større påvirkningskraft enn Kniplingsdyret, men jeg har nå likevel laget min egen liste – ikke nødvendigvis over de albumene jeg mener at alle bør mene er de beste, men over dem som har truffet meg mest i løpet av året som har gått.

Rekkefølgen er helt tilfeldig!

Mirel Wagner: When The Cellar Children See The Light Of Day

Mirel-Wagner-When-The-Cellar-Children-See-The-Light-Of-Day

En av årets beste overraskelser! Hvorfor har jeg ikke oppdaget Mirel Wagner før – denne finnen med en stemme som bringer tankene til Billie Holiday og lager melodier som bringer tankene til Leonard Cohen? Hun er for øvrig enda dystrere enn begge disse to – hennes musikk kretser gjerne rundt død, mord, spøkelser og umerkede graver. Det er uhyggelig musikk og uhyggelige tekster, og jeg var lykkelig da jeg oppdaget henne en gang i oktober. Med denne platen (samt debutplaten) er det forresten høst hele året.

Gazelle Twin: Unflesh

Gazelle Twin Unflesh

Mer uhygge! Denne platen har jeg sett frem til lenge. Jeg har fulgt Gazelle Twin siden debutplaten The Entire City fra 2011, og jeg synes hun blir mer og mer interessant. Elizabeth Bernholz, som hun egentlig heter, viser aldri ansiktet, og på det siste albumet er stemmen ofte ugjenkjennelig. Noen ganger er den androgyn, andre ganger maskulin, til tider er den maskinaktig. Bernholz er en klassisk skolert sopran, og det kan man høre på debutplaten, men på Unflesh er alt det pene strippet bort, som seg hør og bør på en plate som i stor grad handler om kroppen som skrekkabinett.

alt-J: This Is All Yours

alt-j-this-is-all-yours

Det later til å herske stor enighet om at debutplaten til alt-J (også kjent som ∆) rager mye høyere enn årets. Vel, debuten har sanger som ‘Tesselate’, ‘Breezeblocks’ og ‘Fitzpleasure’, men jeg synes i grunnen ikke at hele platen er like interessant, og jeg synes nok at plate nummer to er jevnere. Det kan jo være på grunn av nyhetens interesse – men etter mange gjennomlyttinger liker jeg fortsatt This Is All Yours best. alt-J anklages ofte for å være altfor «flinke», men for meg er det et honnørord, og alt-J er i alle fall flinke på riktig måte! Og de kan sample Miley Cyrus uten at det blir teit.

St. Vincent: St. Vincent

stv-600

En annen som ofte får merkelappen «flink» er St.Vincent. Nok en gang, honnørord i min bok, og selvsagt passende på den meget gode vokalisten, gitaristen og låtskriveren Annie Clark er. Muligens tenker man på det at hun ikke alltid er så lett tilgjengelig? Eller at alle albumene hennes er svært sammensatte og preget av en boblende kreativitet? Eller at musikken gjerne er svært godt produsert? Uansett – alt dette gjelder det selvtitulerte sistealbumet. Forresten er det nok hakket mer samlet enn de foregående, og flere anmeldere har pekt på dette som hennes hittil beste, og jeg er tilbøyelig til å være enig. Selv om jeg nok fortsatt hører mest på Strange Mercy fra 2011.

Baths: Ocean Death

Baths_Ocean_Death

Jeg oppdaget Baths i 2011 da jeg tilfeldigvis hørte ‘Lovely Bloodflow’ i en vintagebutikk i Camden. Jeg hadde ikke Soundhound-appen da, så jeg måtte spørre innehaveren. Samme kveld hørte jeg igjennom Cerulean, og siden har jeg fulgt med på Will Wiesenfeld, som mannen bak prosjektet heter. Musikken preges av hakkete, knitrete rytmikk (gjerne frembrakt av hverdagslige gjenstander), svevende korpartier og en blanding av elektronisk og akustisk instrumentering – og underlige tekster som gradvis har tatt en dystrere og dystrere vending. Jeg liker nok ikke årets EP like godt som fjorårets album, Obsidian, men den hører helt klart med på listen.

Kishi Bashi: Lighght

kishi-bashi-lighght

En av mine absolutte favoritter fra 2014! Jeg ble oppmerksom på Kishi Bashi da jeg så ham varme opp for og spille med of Montreal i 2012, og lot meg fascinere av vokalprestasjonene og fiolinspillet. Han lignet ikke på noe annet jeg hadde hørt. Samme år kom det fabelaktige albumet 151a, og i 2014 kom endelig oppfølgeren – Lighght. Man hører på tittelen at Kishi Bashi ikke akkurat anstrenger seg for å være mainstream, men han anstrenger seg heller ikke for å være det motsatte. Er han quirky, er det ikke påtatt, og for øvrig er det ikke det quirky som er det fremste kjennetegnet på hans musikk, men ekstrem dyktighet og en dyp originalitet. Og så er musikken så gripende at jeg ofte får klump i halsen.

Grumbling Fur: Preternatural

97069

Grumbling Fur vant veien inn på mine spillelister da Glynnaestra kom i 2013. De kommer til å fortsette å være der, og jeg liker Preternatural er enda bedre enn fjorårets album. Det er lysere i tonen, litt mer pop-preget, men fortsatt psykedelisk, rart, eksperimentelt og litt Brian Eno-esk.

Loscil: Sea Island

loscil-seaisland

Denne hadde jeg store forventninger til. Jeg har vært opptatt av Loscil siden Sketches From New Brighton (2011), og har vært utålmodig etter ny plate siden da (heldigvis har han gitt ut mye annet tidligere – skriver litt om en av utgivelsene her). Har fått et avhengighetsforhold til denne minimalistiske, stillferdige musikken, som ved første lytt virker monoton, men som rommer et vell av detaljer når man setter seg ned med hodetelefonene. Med siste utgivelse beveger Loscil seg inn i et litt mer organisk landskap – her finnes både vokal, akustiske instrumenter og dessuten reelle melodier. Jeg liker utviklingen – men jeg håper samtidig den stanser her. Jeg liker Loscil best når han er kald, ødslig og elektronisk.

Low Roar: 0

lowroar1-350x350

Nok et avhengighetsforhold. Da dette islandske bandet slapp sin selvtitulerte debutplate i 2011, ble jeg solgt med det samme. Det er faktisk litt vanskelig å sette ord på hvorfor – lavmælt, langsom, gitarbasert singer-songwriter-aktig musikk i grenselandet til Radioheadsk elektronika er ikke revolusjonerende i seg selv – men det er noe ekstremt gripende og … trøstende ved Low Roar. Jeg har gledet meg lenge til plate nummer to, med en viss uro for at de skulle gjenta seg selv (som en del singer-songwritere gjør), men jeg ble ikke skuffet. Med 0 har bandet utviklet seg i en litt mer elektronisk retning, men uten å miste den varme, akustiske lyden fra førsteplaten. Nå gleder jeg meg til tredje plate – når den kommer!

Iamamiwhoami: Blue

iamamiwhoami_BLUE

Personen bak det mystiske navnet Iamamiwhoami heter Jonna Lee, og kommer fra Sverige, i likhet med en som mange gjerne sammenligner henne med, nemlig Karin Dreijer fra The Knife. Begge lager eksentrisk, elektronisk konseptmusikk og opptrer helst i kostymer, men sounden til Jonna Lee er ganske annerledes. Hennes musikk er svevende og eterisk, stemmen hennes mer klassisk «pen», melodiene hakket mer lyttervennlige – i alle fall på årets album, Blue. Hun var langt mer kryptisk på Bounty (2013) og Kin (2012), og jeg liker nok kanskje dem bedre. Men heldigvis har hun ikke blitt kjedelig av å bli mer tilgjengelig, og tar man en titt på musikkvideoene til Blue, ser man at hun gjør sitt beste for å ikke bli tatt for noe annet enn et romvesen eller et spøkelse.

Vessel: Punish, Honey

VESSEL_PUNISH_HONEY_ARTWORK_750_750_90_s

Vessel, eller Seb Gainsborough, som han egentlig heter, debuterte i 2012 med albumet Order Of Noise. Men det var først i september i år at jeg ble oppmerksom på ham, da Punish, Honey utkom. Et interessant nytt bekjentskap! Det er vanskelig å sjangerbestemme Vessel selv om man kan bruke begreper som dubstep, ambient, house, industrial, noise og trip-hop – den utradisjonelle instrumenteringen gjør ham unik. I stedet for å bruke en rent elektronisk lyd, har han fylt på med en rekke håndlagde instrumenter, og størsteparten av innspillingen er gjort live. Resultatet er en klang som er skarp, hard og tidvis ubehagelig, men det er et tilsiktet og effektivt ubehag som skaper en nesten taktil lydopplevelse.

A Winged Victory For The Sullen: Atomos

spun_AWVFTS_AtomosVIIEP_WEB-800x600

Over til noe langt mer behagelig, eller i alle fall mer harmonisk. A Winged Victory For The Sullen dyrker det lavmælte, myke og langsomme. Duoen er et samarbeid mellom Adam Wilzie fra Stars of the Lid og pianisten Dustin O’Halloran, og Atomos ledsager balletten med samme navn, koreografert av Wayne McGregor (kompani Wayne McGregor | Random Dance turnerer fortsatt med denne balletten). Atomos er en ganske kompakt plate lydmessig, med glidende strykerpartier og «dronende» gitarlyder, men bruken av luftige, åpne akkorder sørger for at lydbildet får noe fritt over seg. Og om man ikke visste at det var musikk til ballett, så kunne man nesten ha gjettet det.

Jesca Hoop: Undress

03b554feb7ea017368007c25567_prev

Selv om jeg ofte synes at singer-songwriters kan bli kjedelige og forutsigbare, er jeg veldig glad i sjangeren, om man kan kalle det det. Kanskje «folk» er mer treffende. Uansett – Jesca Hoop er en singer-songwriter jeg med glede oppdaget i 2014, etter å ha lest en anmeldelse i det jeg tror var Under The Radar. Før Undress har hun utgitt tre album og to EP-er, men jeg liker best siste plate. Her er hun mer nedpå enn på de tidligere albumene, og det kler den «jordnære», men klokkeklare stemmen hennes. Jesca Hoop er aller best med enkelt komp, så jeg håper hun fortsetter i denne retningen.

Jenny Hval & Susanna: Meshes Of Voice

meshes_of_voice-27626501-frntl_1408276585

Dette samarbeidsprosjektet mellom Susanna Wallumrød og Jenny Hval er ikke akkurat easy listening. Jenny Hval har siden debuten To Sing You Apple Trees i 2006 (da som Rockettothesky) beveget seg mer og mer i avantgardistisk retning, og det med stort hell, synes jeg. Susanna Wallumrød har ikke hittil gått like mye i samme retning, men hun kommer helt til sin rett på Meshes Of Voices. De to har svært ulike stemmer, men de glir godt sammen – enten de skaper harmoni eller disharmoni. Det er mye av det siste på denne platen, og mye støy, og det tar lang tid å få den innunder huden, men det er verdt det. En av årets mest gåsehudfremkallende plater.

Ty Segall: Manipulator

Ty-Segall-Manipulator1-608x608

Merkelig nok har jeg ikke hørt på Ty Segall før nå. Det skulle jeg nok ha gjort! Men man skal ikke kimse av nye oppdagelser. Og man bør ikke la seg stanse av at et album ikke finnes på Spotify. I alle fall ikke når det er et funky, fuzzy, 70-tallsaktig, energisk psych-album. Jeg har nå lyttet meg igjennom Ty Segalls øvrige album, de har ikke helt truffet meg ennå, kanskje det kommer? Men Manipulator ble altså en umiddelbar favoritt.

FKA Twigs: LP1

FKA-twigs-LP1

Det finnes vel knapt en årsbeste-liste som ikke har denne platen med. Og det med rette! Dette er et av de albumene jeg har hørt aller mest på de siste par månedene. Jeg har ikke alltid hatt et godt forhold til musikk i R&B-land, jeg synes mye er sukkersøtt, enkelt og kjedelig, men Janelle Monae fikk meg på bedre tanker. Kanskje fordi hun er mye mer enn R&B. Og det er jo FKA Twigs også. Hun har faktisk noe litt sukkersøtt ved seg, men det er kun i stemmeklangen, og enkel og kjedelig er hun i alle fall ikke – det sørger den komplekse rytmikken og de intrikate vokallagene for.

Aphex Twin: Syro

Syro-digital-packshot-RGB-480

Selvsagt også en listegjenganger. For endelig er han tilbake! Og etter sigende er visst dette bare første utgivelse av flere kommende. Syro er overraskende vennlig mot øret – nesten snilt. Det er ikke ...I Care Because You Do (min favoritt). Men jeg liker det løsslupne, nesten tøysete. Og så tror jeg at jeg har mye til gode å oppdage på Syro

Perfume Genius: Too Bright

Perfume-Genius-Too-Bright1

Jeg har forsøkt å høre på Perfume Genius tidligere, men jeg har vel ikke helt fått taket på ham før nå. Musikken hans har slått meg som litt for spinkel og sår, men det inntrykket går det ikke an å få av Too Bright. Det «såre» er der fremdeles, men strammere arrangementer og mer hardtslående tekster gjør dette til en mye sterkere lytteropplevelse. Muligens kan jeg nå gå tilbake til de foregående albumene og høre dem med et nytt øre. Sånn er det ofte når jeg plutselig begynner å like en artist. Uansett, Mike Hadreas, mannen bak navnet Perfume Genius, har laget et av de albumene som har gjort mest inntrykk på meg i året som har gått.

East India Youth: Total Strife Forever

East_India_Youth_-_Total_Strife_Forever

Snart et helt år siden dette albumet kom! Selv oppdaget jeg det ikke før i oktober, etter å ha lest en anmeldelse på musikknettstedet Drowned In Sound. Da jeg lyttet til første spor på platen, ‘Glitter Recession’, ble jeg trukket inn med det samme. Det minnet meg om en av mine absolutte favorittlåter – ‘Genetic’ av Emeralds. East India Youth kan dessuten tidvis minne om Philip Glass – også bra i min bok. Total Strife Forever er for øvrig et svært sammensatt album, hvor det er en naturlig plass for både acid house og pianoballader. Og jeg synes ikke det blir rotete – bare spennende.

Phantogram: Voices

c333b420b1a9ad99ab6229a84d42910d

Kanskje den platen på listen som beveger seg lengst inn i pop-land (ved siden av Blue fra Iamamiwhoami)? For noen år siden hadde jeg nok følt at jeg måtte forte meg å understreke at dette var indie-pop og dermed greit, for jeg var såpass snobbete (og uopplyst) at jeg så på pop som noe annenrangs. Nå har jeg heldigvis blitt klokere! Men jeg foretrekker jo fortsatt pop som har en twist, gjerne en litt mørk twist, og det har Phantogram. Jeg begynte å høre på dem da Eyelid Movements kom i 2010, fortsatte da EP-en Nightlife kom i 2011, og jeg førsteplaten er nok fremdeles er favoritten, men Voices har likevel vært en av de platene jeg hørte mye på i 2014.

Så – kan jeg ha glemt noen nå? Helt sikkert! Men jeg tror likevel at jeg skal runde av listen min nå som jeg har landet pent på et rundt tall. Planen var å begrense meg til 10, men det gikk altså ikke. Likevel – om jeg hadde fått kniven på strupen, ville jeg nok faktisk klart å lage en topp 5-liste, og da ville den sett slik ut:

Gazelle Twin: Unflesh
Mirel Wagner: When The Cellar Children See The Light Of Day
Kishi Bashi: Lighght
Loscil: Sea Island
Low Roar: 0

Nå gleder jeg meg til mer musikk i 2015! Det beste av alt blir når tragus-piercingen min har grodd. Da kan jeg nemlig begynne med hodetelefoner igjen.

IMG_8654

Topp … 12!

I den siste tiden har det sirkulert en del listestafetter på sosiale medier. Hittil har jeg fått stafettpinnen to ganger – en gang for å liste opp de ti bøkene som har gjort mest inntrykk på meg, og nå helt nylig for å liste opp de ti platene som har betydd mest for meg opp igjennom.

Det er altså ganske strenge regler – det er ti som gjelder, et hjerteskjærende lavt tall. Med gråt og tenners gnissel klarte jeg å begrense meg da jeg laget boklisten min, men siden det var så skrekkelig å ofre så mange bøker, har jeg nå bestemt meg for å bryte alle regler og snike med hele tolv plater. Rebel rebel, for å si det med David Bowie, som kommer til å få plass på listen.

Når man skal liste opp hvilke plater som har betydd mest for en, er det to ting som gjerne gjør seg gjeldende: Det er ikke alltid de strengt tatt beste platene havner der, og det er heller ikke sikkert at man klarer å være så original. Jeg ser for eksempel for meg at Kind of Blue med Miles Davis må ha endt opp på ganske mange lister. Men det ER jo en god plate! Man må få lov til å ha den med! Man er jo tross alt ikke 17 og desperat opptatt av å kun like musikk som andre ikke har hørt om («jeg likte bandet før det ble kult»), er man vel? Det vil nok havne noen opplagte plater på min liste også, og dette blir vel ikke en liste over platene jeg synes er aller best (en slik liste er i konstant endring hos meg), men når det er sagt: Jeg synes fortsatt at alle platene på listen er knakende gode.

Så her er de – i noenlunde tilfeldig rekkefølge. I alle fall urangert.

1. Leonard Cohen – Songs of Love and Hate

517C209H87L

Dette var den første Leonard Cohen-platen jeg hørte på, og jeg må ha vært rundt seksten. Pappa hadde den på vinyl, og jeg pleide å okkupere arbeidsrommet hans, hvor platespilleren sto, og høre på den. På denne tiden spilte jeg fortsatt gitar, og Leonard Cohen hadde mye fint (og enkelt) fingerspill man kunne plukke opp. ‘Famous Blue Raincoat’ ble spilt og sunget, det samme ble ‘Joan of Arc’, men ‘Avalanche’ gikk det ikke riktig så bra med. ‘Avalanche’ var imidlertid den fineste sangen på platen, og jeg slukte teksten med store øyne.

Well I stepped into an avalanche,
it covered up my soul;
when I am not this hunchback that you see,
I sleep beneath the golden hill.
You who wish to conquer pain,
you must learn, learn to serve me well.

You strike my side by accident
as you go down for your gold.
The cripple here that you clothe and feed
is neither starved nor cold;
he does not ask for your company,
not at the centre, the centre of the world.

When I am on a pedestal,
you did not raise me there.
Your laws do not compel me
to kneel grotesque and bare.
I myself am the pedestal
for this ugly hump at which you stare.

You who wish to conquer pain,
you must learn what makes me kind;
the crumbs of love that you offer me,
they’re the crumbs I’ve left behind.
Your pain is no credential here,
it’s just the shadow, shadow of my wound.

I have begun to long for you,
I who have no greed;
I have begun to ask for you,
I who have no need.
You say you’ve gone away from me,
but I can feel you when you breathe.

Do not dress in those rags for me,
I know you are not poor;
you don’t love me quite so fiercely now
when you know that you are not sure,
it is your turn, beloved,
it is your flesh that I wear.

Det er for øvrig den underliggende uhyggen og bitterheten jeg alltid har satt mest pris på hos Cohen, mer enn den melankolske kjærlighetstematikken man ofte forbinder ham med. Så jeg liker ‘Master Song’, ‘Dress Rehearsal Rag’, ‘Everybody Knows’, ‘Story of Isac’. Det er sanger som biter litt mer enn for eksempel ‘There Ain’t No Cure For Love’. Eller for den saks skyld ‘Bird On a Wire’.

2. Pink Floyd – Live at Pompeii

tumblr_mdu1f8C0hj1rkuqo0o1_1280

Nå er dette en musikkfilm og ikke et album, men det må likevel bli denne jeg lander på. Her er låter fra både Meddle, A Saucerful Of Secrets, Ummagumma og Dark Side Of The Moon – strålende plater, alle sammen. Da jeg var tenåring, hørte jeg nok mest på den emosjonelt ladede The Wall (som ga meg litt samme følelse som The Downward Spiral av Nine Inch Nails (kunne kommet med på listen) – en ikke så veldig avansert emofølelse, men hysj, ikke si det til sekstenårige Heidi), og jeg var også svak for Animals. (Jeg blir fortsatt litt høytidsstemt når jeg sitter på toget inn til London og passerer Battersea Power Station, men i den senere tid har jeg innsett at det egentlig bare er ‘Dogs’ som er noe særlig bra.) Når jeg i dag hører på Pink Floyd, er det gjerne platene før Dark Side Of The Moon. Men jeg likte jo tidlig Pink Floyd som tenåring også, og Live at Pompeii gjorde sterkt inntrykk. Høydepunktet var (og er) ikke ‘Echoes’, men ‘Careful With That Axe, Eugene’. Jeg synes fortsatt at Roger Waters’ skrik er blant de bedre i rockehistorien, og han skriker aller best i Pompeii-versjonen. Det fine med denne er dessuten at man også får se på glødende lava mens man hører på skriket.

3. Björk – Vespertine

bjork

Å, så vanskelig det er å lande på et Björk-album! Det kunne vært Homogenic (den første Björk-platen jeg kjøpte, etter å ha hørt ‘Hunter’ på radio), det kunne vært Post (setter meg alltid i en drømmeaktig stemning, og minner meg av en eller annen grunn om mummitrollet, jeg tror jeg leste Sent i november en gang mens jeg hørte på Post), det kunne vært Medúlla (går inn i marg og ben), det kunne vært Debut (leken plate som alltid gjør meg blid). Men det blir Vespertine. Den høres tidvis ut som en ganske lett plate, i alle fall sammenlignet med dramatiske Homogenic. Den skarpe elektronikaen og de mørke strykerne er forlatt til fordel for en lettere, mer organisk lyd, med svevende, transparente korpartier som det mest fremtredende. Men for å si det med en linje fra favorittsporet ‘Pagan Poetry’: On the surface simplicity, but … Det finnes et mørke på denne platen også, særlig i nettopp dette sangen. Det er den jeg stadig vender tilbake til, kanskje det er derfor Vespertine er favoritten. Men så er det jo også ‘Hidden Place’, ‘An Echo, A Stain’ og ‘Cocoon’. Sistnevnte var en åpenbaring da jeg hørte den som syttenåring – det var en veldig eksplisitt sang om sex, fullstendig uten å være platt eller klein eller miste det lyriske.

[..]

He slides inside
Half awake, half asleep
We faint back
Into sleephood
When I wake up
The second time
In his arms
Gorgeousness
He’s still inside me

[..]

A train of pearls
Cabin by cabin
Is shot precisely
Across an ocean

From a mouth
From a
From the mouth
Of a girl like me
To a boy
To a boy
To a boy

4. Kate Bush – Hounds Of Love

ce31ab9b76a576be96d94b3831183eeb59cc5881

Selvsagt må Kate Bush med på en liste som denne. Jeg har allerede vært inne på Brontë – det sier seg selv at jeg ble fengslet av Kate Bush første gang jeg hørte ‘Wuthering Heights’. Og jeg har alltid elsket hennes klare kobling til litteratur – Ulysses er ikke samme bok etter at man har hørt ‘The Sensual World’. Det er vanskelig å velge ETT Kate Bush-album! Jeg er alltid litt usikker på om jeg liker The Dreaming eller Hounds of Love best. Noen ganger liker jeg også The Sensual World best – for der er ypperlige ‘The Fog’. Men som regel vinner Hounds of Love. Der er jo ‘The Ninth Wave’! Umulig å høre uten å få gåsehud. For meg nupper huden seg alltid ekstra i avslutningen av ‘Hello Earth’, der det hviskes: Tiefer, tiefer. Irgendwo in der Tiefe Gibt es ein licht, like etter at det nifse koret fra Nosferatu (1979) har tonet ut. Og så skvetter jeg alltid like etter Look who’s here to see you-setningen i ‘Waking The Witch’ – jeg husker aldri hvor lange pausen er før sangen plutselig eksploderer!

Det beste er å høre på Hounds Of Love mens man er i skogen, det har jeg gjort mye. Da blir stemningen hyperintens! Men hva er favorittlåten på platen, tro? Det er det nesten helt umulig å si. Det må kanskje være ‘Under Ice’. Eller ‘Hello Earth’. Eller ‘Jig Of Life’. Eller tittelsporet. Jeg vet ikke. Men ‘Running Up That Hill’ har i alle fall den fineste videoen. Mer moderne ballett i musikkvideoer!

5. Nick Drake: Pink Moon

pink_moon

Jeg begynte å høre på Nick Drake i sekstenårsalderen, da jeg fikk samleplaten Made To Love Magic i gave fra en god venninne. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan ha unngått Nick Drake frem til da! Men jeg forelsket meg umiddelbart, og festet meg ekstra ved ’Black Eyed Dog’. Så enkel, så hjerteskjærende, så kullsvart. Den sangen, som ikke er på noen av de platene Drake ga ut før han døde, gjorde et voldsomt inntrykk, og det er kanskje derfor jeg liker Pink Moon ekstra godt – den er litt i samme toneleie. Jeg kjøpte Bryter Layter og Five Leaves Left først – det tok av en eller annen grunn litt tid før jeg fikk somlet meg til å kjøpe Pink Moon. Men den ble favoritten umiddelbart, for jeg liker aller best når det bare er Nick Drake og gitaren. Selv om jeg er glad i strykerne på for eksempel ’River Man’ og ’Hazey Jane I’.

En liten sidebemerkning: Jeg var tenåring på den tiden hvor Kings of Convenience slo igjennom. De fenget aldri meg – jeg hadde hørt Nick Drake.

6. Portishead: Dummy

Dummy

Denne platen oppdaget jeg vel da jeg var rundt sytten, tror jeg, da den ble spilt på en fest. På den festen ble det nok røyket hasj, noe jeg hadde veldig lyst til å prøve selv, men aldri hadde nerver til. Å høre på Portishead kjentes som et slags substitutt, og jeg lastet ned de viktigste sangene fra Napster (‘Glory Box’, ‘Sour Times’, ‘Biscuit’, ‘Wandering Star’, ‘It’s a Fire’, om jeg ikke husker feil). Et par år senere kjøpte jeg platen, som en gave til meg selv da jeg fylte nitten, første vinter jeg bodde alene. Jeg dro hjem til studenthybelen og hørte hele platen, og den gjorde fortsatt inntrykk, skjønt ikke først og fremst på den trippy måten. Nå var det det dystre som gjorde inntrykk – jeg var ganske dyster selv på den tiden. Den hutrende, skjøre, men samtidig ekstremt sterke og tøyelige stemmen til Beth Gibbons snek seg inn i hodet mitt og ble værende der. Hun er fortsatt en av mine favorittvokalister, og Dummy er en viktig plate for meg i dag også, men jeg hører oftere på Third, samt Out of Season, albumet Gibbons spilte inn sammen med Rustin Man.

7. Radiohead – Kid A

Radiohead-Kid-A

Man kan vel gå ut fra at Radiohead finnes på ganske mange av disse listene. Jeg vet ikke hvilket album som går oftest igjen, men jeg går ut fra at OK Computer går igjen. Selv kunne jeg nok ha ført opp denne platen, for jeg er veldig glad i den, og det var den første Radiohead-platen jeg hørte, men for meg har det alltid vært Kid A som har vært viktigst. Jeg må innrømme at jeg kom sent i gang med Radiohead, jeg hørte ikke noe særlig på dem i tenårene. Det startet tidlig i studietiden. Kid A forbinder jeg med vinter på Blindern og hustrige turer over Fredrikke-plassen – jeg føler i grunnen at det var vinter gjennom hele studietiden. Jeg hadde det ikke bra, jeg bare frøs og prøvde å bli nummen, og ‘How To Disappear Completely’ satte ord på følelsen. Kanskje det vonde kom til å forsvinne hvis jeg klarte å være borte til det gikk over.

That there, that’s not me
I go where I please
I walk through walls
I float down the Liffey

I’m not here
This isn’t happening
I’m not here, I’m not here

In a little while
I’ll be gone
The moment’s already passed
Yeah, it’s gone

I’m not here
This isn’t happening
I’m not here, I’m not here

Strobe lights and blown speakers
Fireworks and hurricanes

Nå har jeg selvsagt gitt vann på mølla til alle som mener at Radiohead = sutring. Men jeg tror nok det synet først og fremst har oppstått på grunn av Thom Yorkes klagende stemme. Den glir jo ikke inn i alles ører. Eller kanskje folk tenker at sytesangen ‘Creep’ er selve sinnbildet på Radiohead? (Etter min mening er forresten ‘Creep’ mer guffen enn sytende – jeg har alltid tenkt at den virkelig handler om en reell «creep», en krenket type som jevnlig bruker ordet «friendzoned») Vel, det er sant at Radiohead befatter seg mye med de mørkere sidene av tilværelsen, men det er de knapt alene om i musikkens verden. Og jeg synes Radiohead har en aggressiv punch som ugyldiggjør sutrestempelet. Men altså – Kid A. Jeg lander stort sett på dette som favorittalbum, men Hail To The Thief og In Rainbows havner langt oppe, de også. Og OK Computer, så klart – det er jo et usedvanlig helstøpt album. Forresten kunne godt The Eraser av Thom Yorke også havnet på denne listen.

8. PJ Harvey – White Chalk

PJ_Harvey-White_Chalk-Frontal-500x500

Mer dysterhet! Jeg antar at White Chalk ikke er det albumet som nevnest oftest når den beste PJ Harvey-platen skal utnevnes. Mange synes å enes om at Let England Shake er best. Men jeg heller mot White Chalk. Det finnes ikke svake spor der! Hele platen dirrer av undertrykt raseri, intens melankoli, nagende uhygge og fortærende galskap, og står i gjeld til britisk gotikk, som jeg jo er temmelig svak for. Jeg tenker ofte på Brontë-søstrene når jeg hører på den, særlig ‘The Devil’ (Come! Come! Come here at once! Come! Come on a night with no moon). Og jeg tenker på Wilkie Collins, mesteren av gotisk galskap. Det er i det hele tatt noe spøkelsesaktig over White Chalk. Men så har man også ‘When Under Ether’, som fremstår som hypervirkelig, fordi den minner oss på at det ikke er alle steder i verden hvor kvinner har tilgang til trygg og lovlig abort.

The ceiling is moving
Moving in time
Like a conveyor belt
Above my eyes

When under ether
The mind comes alive
But conscious of nothing
But the will to survive

I lay on the bed
Waist down undressed
Look up at the ceiling
Feeling happiness

Human kindness

The woman beside me
Is holding my hand
I point at the ceiling
She smiles, so kind

Something’s inside me
Unborn and unblessed
Disappears in the ether
This world to the next
Disappears in the ether
One world to the next

Human kindness

Man forbinder gjerne PJ Harvey med det hardtslående og høylydte, men på White Chalk er volumet er lavt hele tiden. Her finnes ikke raseridrevne sanger som ‘Long Snake Moan’, ‘Who The Fuck’ eller ‘Rub ’Till It Bleeds’. Men avslutningssporet ‘The Mountain’ er likevel en av de mest aggressive sangene jeg vet om. Og apropos rockehistoriens beste skrik – PJ Harvey rager høyt på den listen.

9. David Bowie – Low

439440495_a8126359a2

David Bowie var en jeg ikke egentlig hørte særlig mye på i tenårene. Vet ikke hvorfor, men sånn er det med en del musikk – man vet man liker det, men man kommer seg ikke helt i gang. Jeg har det sånn med Nick Cave og Patti Smith, blant annet. Uansett – Bowie kom jeg meg i gang med da jeg var rett over tyve. Da kjøpte jeg Heroes, og var solgt på flekken. Jeg kjøpte deretter Hunky Dory, litt tilfeldig, så kjøpte jeg Heathen, også litt tilfeldig. Gradvis pløyde meg gjennom alle platene, og i dag finnes det kanskje ingen musiker jeg setter større pris på enn David Bowie. Jo, Kate Bush. Eller – de står kanskje side om side. Vel, det er dumt å sammenstille. Men hvis jeg ble bedt om å nevne mitt ENE favorittalbum, ville Hounds of Love og Low kjempe knallhardt om førsteplassen.

Uansett – Low er et spektakulært album, med noe tungt og ”skittent” i lyden som jeg liker utrolig godt. Jeg får alltid en veldig energi av denne platen, og det beste er å høre på den mens jeg er ute og går med hodetelefoner – gjerne i bylandskap. Føttene blir fjærlette av ’Sound And Vision’! Og ‘Always Crashing In The Same Car’. Det må sies at Low ikke alltid har vært favoritten – en lang stund var det Hunky Dory, og jeg hadde også en periode med Ziggy Stardust. Nå i det siste har jeg gjenoppdaget Young Americans. Men – Low. Det er den beste.

10. Joanna Newsom: Ys

51sp-gLluML

Da jeg var liten, var min høyeste drøm å spille harpe. Det ble det noe ikke av – det ble heller noen år med piano, og så sangtimer i over ti år. Men selv om jeg tidlig ga opp harpedrømmen, er jeg er fortsatt veldig glad i harpemusikk. Så stor var gleden da jeg oppdaget Joanna Newsom for ca åtte år siden, da Ys kom ut. Jeg visste egentlig ingenting om henne da jeg kjøpte platen, jeg visste bare at en av mine beste venninner hørte på Joanna Newsom, og jeg stolte på musikksmaken hennes. Jeg skvatt nok litt da Joanna begynte å synge – hun lød både som et barn og en gammel dame, og hun presset stemmen noe helt forferdelig! Men traff tonene gjorde hun. Og spille harpe kunne hun. Og skrive sanger som hele tiden forandret seg – vers, bridge, refreng er ikke en formel Joanna Newsom er videre kjent for. Sangene på Ys er lange, de endrer seg hele tiden, og tekstene er milelange og ofte vanskelige å forstå. Jeg elsket det fra første stund. Etter hvert hørte jeg på The Milk Eyed Mender også, og likte den,men jeg har alltid hørt mest på Ys, også etter at Have One On Me kom. På den siste platen er stemmen hennes nesten ikke til å kjenne igjen – hun har lært seg sangteknikk! Bra for stemmebåndene hennes! Og hun har fått en flott stemme. Men jeg har fortsatt sansen for stemmeklangen fra de to første platene. Litt uvanlig for en som meg, som er fryktelig opptatt av god sangteknikk. Men nå har jo Joanna Newsom alltid har sunget rent, og det er jo i grunnen viktigst av alt. Det hjelper ikke å ha god stemme hvis tonene er falske. Falske toner er som negler mot tavlen!

Det finnes jo dem som mener at tidlig Joanna Newsom lyder som negler mot tavlen. Dem om det – jeg synes hun er fantastisk.

11. of Montreal – Hissing Fauna, Are You The Destroyer?

of__07700_zoom

Jeg oppdaget of Montreal først da False Priest kom i 2010. Jepp, veldig sent! Men da oppdaget jeg dem altså til gagns. Jeg slukte hele katalogen på Spotify, og hadde først den ene platen som favoritt, så den andre. Det var lenge siden jeg hadde kjent slik en psykedeliabegeistring! Etter noen år har jeg nå landet på at jeg liker best Satanic Panic In The Attic, Sunlandic Twins, Skeletal Lamping og False Priest, men det er Hissing Fauna, Are You The Destroyer? jeg alltid vender tilbake til. Det er nok lett å se på of Montreal kun som et kooky twee-band, men det inntrykket kan man neppe ha intakt etter å ha hørt Hissing Fauna. Det er et temmelig mørkt og desperat album. ‘Heimdalsgate Like A Promethean Curse’ er for eksempel en ganske munter låt rent melodisk, men helhetsinntrykket blir desto mørkere når det i lystige toner synges:

Chemicals, don’t strangle my pen
Chemicals don’t make me sick again
I’m always so dubious of your intent
Like I can’t afford to replace what you’ve spent

Albumets høydepunkt er ‘The Past Is A Grotesque Animal’. Jeg husker jeg syntes sangen var ganske masete første gang jeg hørte den – den er monoton, hamrende, lang, intens. Men nå er det nettopp det jeg liker ved den. Samt det faktum at Historien om øyet av Bataille nevnes med største selvfølgelighet i teksten. Det er langt i fra den eneste litterære referansen man finner hos of Montreal (hm – jeg lurer på om det begynner å danne seg et mønster i mine musikkpreferanser?), men kanskje den som er artigst flettet inn.

The past is a grotesque animal
And in its eyes you see
How completely wrong you can be
How completely wrong you can be

The sun is out, it melts the snow that fell yesterday
Makes you wonder why it bothered

I fell in love with the first cute girl that I met
Who could appreciate Georges Bataille
Standing at Swedish festival discussing «Story of the Eye»
Discussing «Story of the Eye»

It’s so embarrassing to need someone like I do you
How can I explain, I need you here and not here too
How can I explain, I need you here and not here too

I’m flunking out, I’m flunking out, I’m gone, I’m just gone
But at least I author my own disaster
At least I author my own disaster

Performance breakdown and I don’t want to hear it
I’m just not available
Things could be different but they’re not
Things could be different but they’re not

The mousy girl screams, «Violence! Violence!»
The mousy girl screams, «Violence! Violence!»
She gets hysterical because they’re both so mean
And it’s my favorite scene
But the cruelty’s so predictable
It makes you sad on the stage
Though our love project has so much potential
But it’s like we weren’t made for this world
(Though I wouldn’t really want to meet someone who was)

Do I have to scream in your face?
I’ve been dodging lamps and vegetables
Throw it all in my face, I don’t care

Let’s just have some fun
Let’s tear this shit apart
Let’s tear the fucking house apart
Let’s tear our fucking bodies apart
But let’s just have some fun

Somehow you’ve red-rovered the gestapo circling my heart
And nothing can defeat you
No death, no ugly world

You’ve lived so brightly
You’ve altered everything
I find myself searching for old selves
While speeding forward through the plate glass of maturing cells

I’ve played the unraveler, the parhelion
But even apocalypse is fleeting
There’s no death, no ugly world

Sometimes I wonder if you’re mythologizing me like I do you
Mythologizing me like I do you

We want our film to be beautiful, not realistic
Perceive me in the radiance of terror dreams
And you can betray me
You can, you can betray me

But teach me something wonderful
Crown my head, crowd my head
With your lilting effects
Project your fears on to me, I need to view them
See, there’s nothing to them
I promise you, there’s nothing to them

I’m so touched by your goodness
You make me feel so criminal
How do you keep it together?
I’m all, all unraveled

But you know, no matter where we are
We’re always touching by underground wires

I’ve explored you with the detachment of an analyst
But most nights we’ve raided the same kingdoms
And none of our secrets are physical
None of our secrets are physical
None of our secrets are physical now

12. Chelsea Wolfe: Pain is Beauty

Pain_is_beauty_cover

I grunnen kan jeg ikke huske hvordan jeg oppdaget Chelsea Wolfe. Jeg tror nok jeg surfet rundt på Spotify og snublet over henne litt tilfeldig. Det var enkeltsanger jeg hørte først, ‘Cousins Of The Antichrist’ og ‘Friedrichshain’ må det ha vært. Det er i alle fall de jeg har hatt lengst på spillelister. Ja, sånn er det blitt i denne høyteknologiske tidsalderen! Album plukkes fra hverandre! Enkeltsanger streames eller lastes ned! Katastrofe! Albumet i oppløsning! Vel, nå er jeg ingen musikktrendanalytiker, så jeg skal ikke uttale meg, men jeg kan jo i alle fall si det sånn at jeg i aller høyeste grad har festet meg ved hele siste album fra Chelsea Wolfe – Pain Is Beauty. Det kom i 2013, så det har ikke vært med meg så lenge, men ett år er likevel en ganske lang tid når man har hørt på samme plate nesten ukentlig, i noen perioder hver dag. Og platen har holdt seg. Jeg har i grunnen skrevet den nye boken min med Pain Is Beauty som lydspor, og ennå er jeg ikke lei!

Jeg er ofte litt redd for å bli lei av musikk jeg elsker, så noen ganger får jeg ikke lov av meg selv til å høre på visse plater. Kanskje jeg skal ta en liten pause fra Chelsea Wolfe. Men – jeg vet ikke om jeg får det til. Det kommer alltid dager hvor lysten til å høre på ‘Sick’, ‘Reins’, ‘The Warden’ eller ‘Feral Love’ melder seg.

Vel – det var min liste over … ja, tolv plater som har betydd mye for meg. Jeg klarte ikke presse meg ned i ti. Og så mange som jeg måtte utelate! Her er en håndfull av platene som har betydd mye for meg på et eller annet vis, men som ikke kom seg med, i helt tilfeldig rekkefølge:

Ultra Vivid Scene: Joy 1967 – 1999
Linda Perhacs: Parallellograms
Devendra Banhart: Smokey Rolls Down Thunder Canyon
Efterklang: Tripper
Belle and Sebastian: If You’re Feeling Sinister
Poliça: Shulamith
Joni Mitchell: Blue
King Crimson: Lizard
Sigur Rós:Valtari
Goldfrapp: Felt Mountain
Jethro Tull: Thick As A Brick
Beatles: White Album
Crystal Castles: (III)
Low Roar: Low Roar
This Mortal Coil: Blood
Gazelle Twin: Unflesh
Kishi Bashi: 151a
The Knife: Silent Shout
Rockettothesky: Medea
The Oscillation: Out Of Phase
Genesis: Selling England By The Pound
Nine Inch Nails: The Downward Spiral
School Of Seven Bells: Disconnect From Desire
Jimi Hendrix: Are You Experienced?
Beck: Sea Change
Kurt Vile: Smoke Ring For My Halo
Wave Machines: Pollen
Laura Marling: A Creature I Don’t Know
Cocteau Twins: Garlands
Tricky: Maxinquaye
St. Vincent: Strange Mercy
Fever Ray: Fever Ray
Loscil: Endless Falls

OG SÅ VIDERE! OG SÅ VIDERE!

(så fikk jeg sneket dem med likevel)

… dropping circle stones on a sundial

De fleste har ganske levende minner om sin første yogaklasse – enten det var «kjærlighet ved første blikk» eller en skrekkopplevelse hvor man stadig mistet balansen eller skalv ukontrollert i muskler man ikke visste man hadde.

Jeg var så heldig å ha en kjempepositiv første opplevelse med yoga. Jeg fikk riktignok sjokk over hvor svak jeg egentlig var, men jeg ble hektet fra dag en. Jeg elsket vekslingen mellom det langsomme, det statiske og det eksplosive, jeg syntes positurene var så vakre, jeg ble grepet av en mestringstrang, og jeg ble fascinert av bruken av sanskrit. Selv navnene på positurene var jo vakre!

En av de første navnene jeg lærte meg var Sūrya Yantrasana. Dette navnet betegner det som på ingen måte er en nybegynnerpositur, men jeg hadde altså bare vandret inn i en yogaklasse, og gjorde så godt jeg kunne.

Slik ser posituren ut:

IMG_5276

Den så nok ikke slik ut første gang jeg prøvde den, men jeg mener å huske at den ikke kjentes helt uoverkommelig, siden jeg alltid har hatt ganske fleksible hofter. Sūrya Yantrasana er først og fremst en såkalt hofteåpner, og er en viktig positur i prosessen for å få beinet bak hodet og skuldrene.

Hvis man ikke klarer å rette ut benet (og det er ganske vanlig!) jobber man trinnvis. Det viktigste er å få kneet bak skulderen, ikke det å rette ut benet. Sūrya Yantrasana er også en ypperlig inngangsøvelse til Aṣṭāvakrāsana – den siste posituren på bildet utgjør et godt utgangspunkt for denne balanseøvelsen (se hvordan den ser ut her).

Trøtt tryne her - klokken er halv seks.
Trøtt tryne her – klokken er halv seks.

Men tilbake til navnet Sūrya Yantrasana. Læreren forklarte at Sūrya Yantrasana betydde «sundial» – altså solur. Senere i timen ble jeg introdusert for Sūrya Namaskara – solhilsenen. Så da hadde jeg lært at Sūrya betydde sol. Nå vet jeg også at Sūrya er solens gud i indisk mytologi, sønn av Dyaus og bror til Agni og Indra (guden som sender sin datter til jorden i Strindbergs Et drömspel). Han er også kjent som Adithya, Sūraya, Bhanu, Ravi og Phra Athit, men representerer solen uansett navn.

Yantrasana kan oversettes som «instrument» – så det vises ikke spesifikt til et ur her, og det er også vanlig å kalle posituren for «kompasset». Men jeg kommer nok alltid til å like solur-oversettelsen best. Det får meg nemlig til å tenke på en linje fra en King Crimson-sang jeg alltid har likt godt, nemlig ‘Moonchild’ fra In The Court of the Crimson King.

Jeg liker den nok ekstra godt fordi det var den første King Crimson-sangen jeg noen gang hørte. Det var ikke bare musikken jeg festet meg ved den gangen, men også teksten – svermerisk som jeg var. Og det var én linje som sprang spesielt frem:

Dropping circle stones on a sundial.

Det var slik jeg lærte ordet solur på engelsk, og når jeg i dag utfører solurposituren, tenker jeg ofte på bildene som dannet seg i hodet mitt når jeg hørte på ‘Moonchild’.

Call her Moonchild
Dancing in the shallows of a river
Lonely Moonchild
Dreaming in the shadows of a willow

Talking to the trees
Of the cobweb strange
Sleeping on the steps of a fountain
Waving silver wands to the
Nightbird’s song
Waiting for the sun on the mountain

She’s a Moonchild
Gathering the flowers in a garden
Lovely Moonchild
Drifting in the echoes of the hours

Sailing on the wind
In a milk white gown
Dropping circle stones on a sundial
Playing hide and seek
With the ghosts of dawn
Waiting for a smile from a sun child

… the barge endlessly circling

Når jeg skriver, er jeg nøye med musikkvalg. Som regel hører jeg på eller annen form for elektronika – det er om å gjøre at musikken er stillferdig, nesten monoton – men ikke kjedelig. For all del ikke kjedelig. Blant favorittene mine er The Sight Below, Steve Hauschildt, Bersarin Quartett, Emeralds, Blanck Mass, Forest Swords og Ricardo Donoso. Men jeg vender aller oftest tilbake til Loscil.

Mannen bak navnet Loscil er Scott Morgan, en kanadisk ambientartist. Han har spilt trommer i bandet Destroyer, er i dag soloartist, men samarbeider ofte med andre musikere, blant annet med Bvdub. Jeg oppdaget Loscil da albumet Sketches From New Brighton kom ut i 2011, ble småhypnotisert av lyden, og slukte resten av soloalbumene – Triple Points (2001), Submers (2002), First Narrows (2004), Plume (2006), Endless Falls (2010) og Coast / Arc / Range (2010). Helt siden da har jeg lyttet til Loscil nesten ukentlig.

Ved første lytt virker kanskje Loscil intetsigende, for dette er ytterst minimalistisk musikk. Det er ingen overraskende vendinger, oppstykkede rytmer eller lyder som bryter med det behagelige, som hos for eksempel Autechre. Loscil er derfor ikke krevende å lytte til, og det kan være bakgrunnsmusikk – i mitt tilfelle skrivemusikk. Men det trenger ikke være det. Setter man på seg hodetelefonene og bare lytter, kryper subtile detaljer frem. Det tar lang tid å ta inn Loscil, og musikken blir ikke slitt.

Loscil har et ganske «kaldt» lydbilde – det kan man nærmest få et hint av når man ser låttitler som ‘Fifth Anchor Span’, ‘Hydrogen’, ‘Freezing Point’, ‘Brittle’ og ‘Brohm Ridge’. Men en av platene er mer «varmere» og mer organisk i lyden. Det er Endless Falls, som ved siden av Coast / Arc / Range og Sketches From New Brighton er det Loscil-albumet jeg oftest hører på. Her finner man den eneste forekomsten av en menneskestemme – og fordi det er så sjeldent, skvetter man nesten til idet en mann begynner å prate på det aller siste sporet.

The journal starts late…
Six weeks into the making of Grief Point…

Stemmen tilhører Dan Bejar, frontfigur i Destroyer, og det er også han som står bak teksten til monologen som langsomt mumles frem i løpet av nærmere åtte minutter, før et tett sus av regn lukker platen – slik den også åpner.

De første gangene jeg lyttet til ‘The Making of Grief Point’, gled mesteparten av teksten forbi – jeg fikk bare med meg enkelte linjer. Det var som å oppleve et dikt jeg ikke forsto meningen bak, men oppfanget stemningen ved. Stemningen var melankolsk og full av uro, og de løsrevne linjene var gjerne surrealistiske.

… a tight and perfect digital palace …

… picnic baskets filled with blood …

… Patina, no name for a baby …

… Wagner wrestles his dogs to the floor …

… The barge endlessly circling, your mind finds out …

Da jeg lyttet ordentlig til teksten (med hodetelefoner – viktig å høre på Loscil med hodetelefoner), viste det seg å være en monolog om det frustrerende ved å skape – om det å lete etter ulike innganger til et verk, det å stille spørsmålstegn ved hva man vil med det, hvem man vil at det skal være til for, hvordan man rent teknisk skal konstruere det. Monologen handler også om det å stå fast, det å miste interessen, det å bli grepet av livslede. Det å bli grepet av melankoli over det man skaper, eller ikke skaper. There is a certain kind of person to whom things come with great facility, sies det i starten av monologen. Det er tydelig at jeg-personen ikke ser på seg selv som en slik person.

Samtidig strømmer tanker og ideer på – nesten i stream of consciousness-aktige vendinger. Men det later ikke til at det går an å hvile i noen av ideene, stadig stilles det spørsmål ved dem, stadig er tvilen til stedet, stadig søkes nye retninger. Og alt er kilde til nedstemthet.

It’s cool how for my part, this sleight of hand,
the trick of making something confounding and great and potentially horrible, drawn up from air…
all this is no longer of any interest.
In fact, even seeing things in this light depresses me.
And so I often come home at night depressed by what we have done, what we are doing.
It’s good, it means I’ve changed.

Det er skildringen av det potensielt depressive ved skapelsesprosessen som gjør ‘The Making of Grief Point’ til en så gripende opplevelse. Jeg tar vanligvis en pause i skrivingen når dette sporet kommer på – enten sitter jeg stille og lytter, eller så hopper jeg over det, fordi jeg ikke kan unngå å bli beveget. Den linjen som kanskje gjør aller mest inntrykk, er følgende: I have lost interest in music. It is horrible. Det er en ekstremt enkel linje, det er ingen utbrodering – men det er i denne knappheten slagkraften ligger. En mangel på overskudd kommer frem i disse to setningene – og en avsmak. Avsmaken ved det å miste interesset for det man skaper, avsmaken for det man skaper. Dette virker som selve sinnbildet på en depresjon.

Ordene It is done avslutter teksten, men dette lyder ikke seiersrikt. Det er en avmålt observasjon – et verk er ferdig, men melankolien letner ikke. Monologen fremstiller skapelsesprosessen som noe som fra start til slutt er preget av tomhetsfølelser, tvil og nedstemthet. Men samtidig formidler den det sterke drivet etter å skape, nødvendigheten av å skape, det å ville noe med det man skaper.

Så selv om jeg ikke kan høre ‘The Making of Grief Point’ uten å bli alvorlig og tankefull, blir jeg også inspirert.

Og så skriver jeg videre, med Loscils stillferdige toner i øret.

The journal starts late…
Six weeks into the making of Grief Point…
First off is May Day, the song in honor of May 1st and the workers.
Can you still be against the strike that only strikes for more pay?
By ‘you,’ in this instance, I mean ‘me.’

There is a certain kind of person to whom things come with great facility.
They say this is the noise that gets made as my life is lived.
So be it.
But don’t feel the need to record it.
For a second I thought this meant that they were not interested in history, but that’s wrong.
Wrong, wrong.
A bad reading of the situation.
The right reading is that I just don’t understand it.
At all.

Grief Point, and May Day by extension, suffers from the same old shit:
A potential complete ignorance of ambiance, real ambiance, in that
can you really construct it, every last bit of it,
and just let the listener feel its effects?
And is this the right treatment?
Always the same question.
In this case, I would maybe say yes, just because it forces form onto the thing.
«Thing» is a bunch of words to melodies, and the words sung in a handful of ways.

Between J and D, of course, the same old war rages;
one into a tight and perfect digital palace, but super true to the genre,
the other wanting to throw in actual sounds, mix it up, humanize.

It’s cool how for my part, this sleight of hand,
the trick of making something confounding and great and potentially horrible, drawn up from air…
all this is no longer of any interest.
In fact, even seeing things in this light depresses me.
And so I often come home at night depressed by what we have done, what we are doing.
It’s good, it means I’ve changed.

I have lost interest in music. It is horrible.

I should only make things I understand.
I should only make things I know how to construct, however imperfect.
It’s not even like dictating to someone; it’s less than that.

May Day itself is pretty cool, I have to admit.
It condemns the world at such an easy pace.
I intend to tell it to you… it’s like happy shooting rockets,
a disgusting description of anything, to be sure.
I think the world does not like me grim; it likes me melancholic but not miserable.
English on the Mediterranean, which is, oddly enough, some of the worst people there is.

At some point when it is made, I will explain this record word-for-word, swear to God…
An ape with angel glands
When I know if that is good or bad, I’ll know what is good and what is bad.

The answer to the making of Grief Point is picnic baskets filled with blood.

Too rich, nothing at stake.

If «blank» had to write lyrics for his songs, they would be cumbersome, pale blocks, like his riffs, but pale.
So instead, he went out and found a wailer, too stupid to commit to a single thing.

I assume not lighting up at the sight of your mother is a sign of madness in an infant.
Patina, no name for a baby.
You were first born before they threw you from the bridge.

Wagner wrestles his dogs to the floor.
Such a beautiful scene for some.
They write plays, don’t perform them.

The message from the critical reception of Dreams was quite clear:
We will not be listening to you any further.
Of course, some tension is created;
Cosmonaut in a breadline, etc.

I watched a pig devour the classics just to get to you.
The barge endlessly circling, your mind finds out.

It is done.

Endless Falls

… blackbirds sing at dusk

It’s in the trees, it’s coming!

Dette utropet, som innleder sangen «Hounds of Love» på platen med samme tittel, har alltid fylt meg med spenning. Det var den spenningen – mangedoblet – som fylte meg da jeg nærmet meg Hammersmith Apollo kvelden 04. september. Kate Bush! Live!

IMG_2470

Når man er så begeistret for Kate Bush som jeg er, når man har hørt begeistrede vitnesbyrd fra like begeistrede venner som allerede har sett konserten, og når man har lest begeistrede anmeldelser, er det selvsagt fort gjort å bli skuffet når man først befinner seg på konserten man har ventet så lenge på. Så jeg var i grunnen også litt nervøs på veien inn.

Nervøsiteten vokste da følgende velkjente ord ble mumlet over høyttalerne:

Oh thou who giveth sustenance to the universe,
from whom all things proceed, to whom all things return,
unveil to us the face of the true spiritual sun,
hidden by a disc of golden light,
that we may know the truth and do our whole duty
as we journey to thy sacred feet

For kunne Kate Bush fortsatt treffe alle tonene i «Lily»?

Ja! Det kunne hun! Kate Bush kom på scenen, barbent og med utslått, langt hår, ikledd en lang kåpe bestående av svarte remser, og sang hver eneste tone med en presisjon som ga meg gåsehud over hele kroppen. Og så fikk jeg klump i halsen, og snart trillet tårene. Det fortsatte de med gjennom både «Hounds of Love», 
»Joanni», «Top of the City» og «Running Up that Hill».

På scenen skjedde det imidlertid ikke så mye spesielt – det fremsto som en ganske standard konsert med (fantastiske!) slagere. Sanger, korister, band, og et kraftig lysshow med litt for mye bruk av rosa og lilla etter min smak. Men så ble både lysshowet og «King of the Mountain» brått klippet av. Da sto plutselig den ene trommeslageren midt på scenen i en spotlight som gikk av og på nesten i strobelyshastighet (det pågikk så lenge at jeg bekymret meg litt for eventuelle epileptikere), og slynget et tau over hodet, som rotorbladene på et helikopter. Så ble det svart.

Nå var det slutt på alt som minnet om en standard konsertopplevelse. På en oval videoskjerm over bandet fikk vi se en filmsnutt av en mann som ringte kystvakten og fortalte om et mottatt nødsignal. Da fikk jeg gåsehud igjen, for dette betydde at suiten «The Ninth Wave» fra Hounds of Love sto for tur. Og snart kom Kate Bush til syne på skjermen, liggende i nattsvart vann og iført livvest. Hun var filmet ovenfra, med et kraftig, hvitt lys skinnende ned på seg, som søkelyset fra et redningshelikopter. Hun var likblek i ansiktet, og det var lett å forestille seg at hun var iskald. Slik hørtes det også ut da hun begynte å synge «And Dream of Sheep» – da kunne det høres skjelvende, frossen pusting under vokalen.

Kate Bush to Play First Live Shows Since 1979

Vi så ikke Kate Bush på scenen, men sangen ble fremført live, og med en mye sterkere kraft enn på plateversjonen. Jeg tok meg i å savne det milde, dempede, trygghetslengtende fra platen, men ved nærmere ettertanke skapte den sterke stemmebruken et vel så slående inntrykk – her var det ren og skjær desperasjon. Desperasjonen tiltok i «Under Ice» – der var det avsluttende IT’S MEEEEEEEEE…. mer et skrik enn et klagende rop. Og vi så Kate Bush bli dratt «under vann» av dansere ikledd fiskeskjelettkostymer.

Det skjedde mye på scenen nå. Vi fikk «Waking the Witch», komplett med ond prest og dramatisk rettergang (guilty! guilty!), og deretter kom et helt stueinteriør flytende inn på scenen under «Watching You Without Me» – der ble en slags sketsj fremført av ektemannen til Kate Bush og sønnen hennes, Bertie. Denne comic relief-scenen var ganske malplassert og tvungen, med både overspill og pinlig dialog, men så dukket plutselig den svartkledde, likbleke Kate Bush opp i stuen, som et spøkelse som forsøkte å få kontakt med en familie som ikke kunne se henne. Dette var fint og dramatisk, men det var vanskelig å omstille seg etter sketsjen.

Scenen fortsatte å yre av liv – under «Hello Earth» ble det bygget et slags fyrtårn på scenen, og bølgende stoff utgjorde det stormpiskede havet. Det skjedde rett og slett så mye at jeg nesten falt litt av her og der, og det hadde nok gjort seg med litt færre effekter. «Hello Earth» er en dramatisk sang – der jeg-personen antar ekspresjonistiske dimensjoner (I was there at the birth, out of the cloudburst, ahead of the tempest), der stormer sveiper over Amerika og jorden er så liten at den kan få plass i en håndflate. Jeg tror sangen hadde blitt mektigere om effektene var mer nedtonet.

IMG_2483

Som helhet var «The Ninth Wave» preget av en smule for mange effekter. Det mest virkningsfulle var nok det helt enkle, der vi så Kate Bush i vannet i redningsvesten. Skjønt voldsomheten gjorde seg også – som der hvor en svær rigg sveipet over publikum og spydde røyk og lys mens en øredøvende helikopterlyd runget gjennom salen. Det ga oss en følelse av å ligge i havet og vente på å bli oppdaget av et redningshelikopter.

Og jeg kan altså ikke slutte å tenke på avslutningen av «Waking the Witch», der svarte vinger brått kom flaksende opp fra et hull i «isen».

Konsertens neste del, suiten «A Sky of Honey» var mer nedtonet i effektbruken. Det meste kretset rundt en stor billedramme som ble senket ned på scenen – malermotivet fra «The Painter’s Link» ble på denne måten satt i sentrum. Maleren, utstyrt med palett og klassisk malerfrakk, ble spilt av Bertie. Yes … I need to get that tone a little bit lighter there, maybe with some dark accents coming in from the side. Mmm… that’s good, sa han, men ikke på den tenksomme måten man er vant til fra Aerial. Det hele virket litt overspilt og tvungent – slik var det også da han fremførte en helt ny sang om månen. Han var treffsikker på tonene og kommer sikkert til å bli en god sanger en dag, men da bør han nok tøyle sin litt for kraftige vibrato.

I billedrammen og på scenens fondvegg så man gylne, stormrevne skylandskap som hele tiden endret seg – det var som å betrakte et bevegelig Turner-maleri. Animerte fugler fløy over himmelen, og ikke bare fugler som matchet den poetiske «the day is full of birds»-setningen som åpner suiten. Uhyggelige, svart fugler kom flyvende mot oss, og vi ble også vitne til et fuglemord.

Når man lytter til Aerial, er det lett å tenke at den i overveiende grad handler om alt som er vakkert. «A Sky of Honey» handler om hvordan en vakker midtsommerdag skrider frem, men i sceneversjonen har Kate Bush latt et mørke komme til syne. This blackbird is a stone around my neck! sang Kate Bush, og fikk det til å søkke i publikum. Svarttrosten fra «Waking the Witch» var tilbake.

Jeg må innrømme at jeg i starten stusset over dette valget – hva gjorde heksemotivet her? Så tenkte jeg litt mer på det, og nå virker det åpenbart. Paganisme løper som en rød tråd gjennom all musikken til Kate Bush, og hva er midtsommernatten, i tillegg til å være årets lyseste natt? Jo, det er også heksenes natt – en natt hvor naturen tilbes. Og heksen det handler om i «Waking the Witch», blir dødsdømt på grunn av sin kobling til naturen – representert av en svarttrost. Heksemotivet er dessuten allerede til stede på Aerial. «Joanni» handler om Jeanne d’Arc.

Og la oss ikke glemme «Lily», som innledet hele konserten. I refrenget snakkes det om en ildsirkel, et kjent paganistisk ritual, og vi hører utdrag fra «The Lesser Banishing Ritual», som ble brukt av den esoteriske ordenen Hermetic Order of the Golden Dawn i London på 1890-tallet.

Det går i det hele tatt ikke an å forstå Kate Bush uten å ta det okkulte og paganistiske med i beregningen, og jeg mener at dette er en viktig fortolkningsnøkkel i forståelsen av Before the Dawn. Særlig når det gjelder hovedmotivet – nemlig vekslingen mellom lys og mørke. «A Sky of Honey» er en hyllest til naturen, og det er i stor grad det paganisme handler om. Det handler også om livets sykluser, der døden hører med. At sceneversjonen ble gitt mørke anstrøk, er derfor naturlig. Some dark accents coming in from the side, for å si det med maleren.

Eller omvendt: Tiefer, tiefer, irgendwo in der tiefe gibt es ein Licht, hviskes det i slutten av «Hello Earth». Dette kan oversettes slik: «Dypere, dypere, et sted i dypet finnes det et lys», og slik er det i «The Ninth Wave». Mørket er ikke absolutt – det følges alltid av lys. Slik lys følges av mørke.

Her hører vi forresten ikke bare ekko fra paganisme – i de fleste religioner finnes det forestillinger om sykliske vekslinger mellom lys og mørke, som for eksempel i kristendommen, der Kristus står opp ved morgengry etter tre dager i det ytterste mørke. Man kan jo også trekke inn noe så prosaisk som det kjente uttrykket om at det alltid er mørkest før daggry. Og det faktum at fuglene begynner å synge før solen står opp. Svarttrosten er spesielt kjent for det.

svarttrost hann

Tilbake til konserten – og min umiddelbare opplevelse etter at den var over: Jeg var ganske overveldet, og jeg var ikke helt sikker på hva jeg syntes. Hadde det ikke vært litt for mange effekter? Litt for mye av alt? Hadde det ikke vært litt for overlesset? Nå som det har gått noen dager, tenker jeg nok fortsatt litt av det samme, men den umiddelbare skepsisen har veket for en omfattende ærefrykt. Noe av det jeg først ikke var sikker på om jeg likte eller forsto, faller mer på plass for meg. Det gjelder for eksempel den omfattende symbolbruken, som jeg har vært litt inne på her. Ved første øyekast kunne noen effekter virke tilfeldige – som for eksempel en gigantisk dør som ble senket ned på scenen i starten av «A Sky of Honey»-delen, for så å smelle kraftig igjen? Nå hører jeg på «King of the Mountain», og linjen «the wind it blows, the wind it blows the door closed» gir meg ilinger nedover ryggen.

Kate Bush fylte scenen med sterke bilder direkte hentet fra musikken – det var ikke subtilt, men det er da også typisk Kate Bush. Hun har alltid understreket tekstene sine med både bilder og bevegelser. Tenk bare på koreografien fra «Wuthering Heights» – der hun mimer teksten (Kate Bush er skolert i mime- og dansekunst av Lindsay Kemp), eller på omslaget til England, My Lionheart, der hun er kledd i løvedrakt.

IMG_2484

Kate Bush har alltid vært voldsom og teatralsk – og det har folk alltid reagert på. Hun ble ikke møtt med kun jubel da hun sist turnerte. Hennes outrerte uttrykk har ikke vært noe alle har kunnet svelge.

Det Kate Bush gjør i Before the Dawn, er å fortsette med det hun alltid har gjort – kanskje med enda mer vekt på teateraspektet. Noen ganger blir det for mye, for tungt, for massivt, men det er en helhet over det. Kate Bush har aldri vært mainstream – hvem andre enn Kate Bush ville vel bruke tablåformen som en sceneeffekt, for eksempel? Det kan selvsagt argumenteres for at dette ikke er et godt valg for et moderne sceneshow, det kan oppfattes som både tungt og stillestående, men på 1800-tallet ble tablået ansett som topp underholdning. Og jeg kan ikke annet enn å beundre henne for de utradisjonelle valgene.

Det er en tanke bak hver del av forestillingen, og det er derfor lett å tilgi henne de svakere delene. Det samme gjelder den litt overdrevne bruken av Bertie – uten hans oppmuntring og påvirkning ville det ikke vært noen konsert, har Kate Bush uttalt. Da synes jeg at man får akseptere at han er mye på scenen, selv om han er en uferdig artist.

Jo mer jeg tenker på konserten, desto mer takknemlig er jeg for å ha opplevd den.

Til slutt – her er opplevelsen fint oppsummert av serieskaper Odd Henning Skyllingstad, som jeg så konserten sammen med:

10620531_10154588832755422_6868735201235890580_n