Jordbær og fullmåne

I dag er det fullmåne, og ikke bare det – det er jordbærmåne. Ifølge Farmer’s Almanac er dette navnet den indianske Algonquin-stammen satte på junimånen. Navnet viser selvsagt til at juni er tiden for høsting av jordbær.

Mer om jordbærmånen her:

I europeisk kultur er det også vanlig å kalle junimånen for mjødmåne, honningmåne, blomstermåne eller rosemåne. Men la oss holme oss til jordbær – oggså i Norge sammenfaller juni og jordbær. Så hvorfor ikke feire fullmånen med røde, kortreiste bær? Jeg er ikke spesielt nasjonalistisk anlagt, men etter noen uker på belgisk jordbærsubstitutt, smaker norske jordbær fantastisk, enten for seg selv…

photo2

… i juice – sammen med agurk, basilikum og stangselleri …

photo1-3

… eller i smoothie – sammen med avocado, blåbær, mandelmelk og chiafrø.

photo3

God jordbærmåne!

Harehopp

Nå er det ikke så lenge siden jeg skrev noen ord om gudinnen Eostre, men i anledning påske får det bli noen ord til. Eostre knyttes tradisjonelt til vårjevndøgn, men har også dannet opphavet til det engelske ordet «easter».

I det siste har det imidlertid versert et meme på verdensveven som skaper en del forvirring. Det ble lagt ut på facebooksiden til The Richard Dawkins Foundation for Reason and Science, og ser slik ut:

ishtar

Selvsagt overgår Dawkins-fansen hverandre i gledesstrålende deling, og det overordnede budskapet er naturligvis: Hahaha! De kristne tror påsken handler om Jesus, men så handler den om sex!

Problemet er bare at forbindelsen mellom Ishtar (som selvsagt ikke uttales «easter» – det er en temmelig pussig tanke) og påsken er ganske tvilsom. Ishtar er ganske riktig gudinne for fruktbarhet og sex (og er beslektet med Inanna og Astarte), men det stemmer ikke at hun hadde egg og hare som symboler. Ishtars symboler var en løve og en stjerne med åtte pigger. Hun var også gudinne for krig.

Gudinnen Dawkins-gjengen tenker på, er den angelsaksiske gudinnen Eostre. Henne er det korrekt å forbinde med hare. Hun er også en fruktbarhetsgudinne, og tradisjonen sier at hun var ledsaget av en hare (som egentlig var en fugl som hadde forvandlet seg til hare som la egg).

Ostara_by_Johannes_Gehrts

Men det er enda et problem. Eostre kan være oppspinn. Det finnes kun ett dokumentarisk bevis for at Eostre-dyrkingen noensinne fant sted – og det er i avhandlingen De Temporum Ratione (600-tallet), skrevet av den angelsaksiske munken Bede. Nærmest i forbifarten forteller Bede at månemåneden Eosturmonath en gang ble oppkalt etter en gudinne som het Eostre, i hvis ære fester ble holdt.

Bede nevner også en annen gudinne som visstnok skal ha gitt navn til en måned, nemlig gudinnen Hretha. Men hun nevnes også bare hos ham. Dessuten finnes det ikke noen tilsvarende guddommer i omkringliggende religioner, og det svekker sannsynligheten for at de ble dyrket. Det finnes ingen bilder, utskjæringer eller legender om noen av dem, og det finnes altså ingen bevis for at påskeharen har rot i en virkelig gudinnedyrkelse. Eostre-mytene har snarere blitt blåst til liv av moderne paganister.

At våren er en tid hvor man tradisjonelt har feiret fruktbarhet og nytt liv, er klart. Men det lar seg ikke gjøre å peke så entydig på én innflytelse som Dawkins-gjengen forsøker på. Det de har gjort, er å hoppe over fakta (lite tillitsvekkende med tanke på «reason and science»-navnet) og kort og godt finne seg en gudinne som har et navn som ligner på «easter» (de kunne i det minste ha funnet frem til Eostre, selv om hun neppe har vært dyrket noen gang) og dessuten står for «ukristelige» ting som sex og sånt. Drivkraften er selvfølgelig å fremstille påsken som en feiring som den onde kirken har kuppet og forvandlet til en ørkesløs, gledesløs «feiring», samt peke nese av kristne som intetanende pynter med egg og kyllinger: Lite aner kristne om at de pynter med symboler for fruktbarhet! Sex, altså! Ta den, puritanere! Hahaha!

Vel, nå skal det sies at man vet at kirken tidvis benyttet seg av eksisterende feiringer for å få innført kristne skikker, i den tiden da kristendommen var på fremmarsj i Europa. Men det er veldig naivt å tro at det faktisk tror at det går an å komme tilbake til én grunnmyte – én ren form. Myter har alltid vært i flyt og gått i arv og endret seg – og påvirkning går jo ikke bare én vei! Men Dawkins og hans like tror uansett at alle kristne er stokk dumme, bokstavtroende og sleipe. Og Dawkins-gjengen har aldri tatt seg bryet med å sette seg inn i religion, siden det å være religiøs er det samme som å tro på tannfeen.

Bare litt synd når den arrogante holdningen fører til feil, da.

Men for å ikke fortape meg i nyateismediskusjonen, la meg vende tilbake til påsken – den norske påsken denne gangen. Her i landet er vi jo mer opptatt av kvikklunsj og krim enn påskehare og paganisme. Jeg skal imidlertid overlate til en franskkvinne å beskrive den norske påsken – det er jo noe med blikket utenfra. På bloggen A Frog in the Fjord, som handler om hennes erfaringer som innvandrer i Norge, kommer hun med følgende treffende observasjon:

And like many things in Norway it’s not just about what you eat or what you do, it’s about the whole atmosphere. It needs to be “koselig” of course, which means it will involve family meals, evenings by the fire place, hikes, skiing trips in the woods (one last time before the Spring) and lots of sun.

Les resten her!

… uneasy with the thrusting of green shoots …

I går morges snødde det, og i dag blåste det tvers igjennom vantene mine mens jeg syklet. Det kjennes så visst ikke som om det er vår i luften, men likevel – våren nærmer seg, og i dag er det vårjevndøgn.

Det er to jevndøgn i løpet av et år – høstjevndøgn og vårjevndøgn – og disse døgnene kjennetegnes av at natt og dag er så godt som jevnlange.

Vårjevndøgn inntreffer det øyeblikket solen krysser den imaginære linjen på himmelen over jordens ekvator – fra sør til nord. Dette skjer enten på 19, 20 eller 21 mars hvert år. Da tipper jordens akse verken bort fra eller mot solen, slik den gjør andre dager i året.

equinox

Det er kanskje her man finner opphavet til myten om at man kan balansere et egg på spissen på vårjevndøgn? Vel – det fantes ikke noen jordakse i egget jeg fant i kjøleskapet.

Ikke et columbi egg
Ikke et columbi egg

Sammen med solverv har jevndøgn blitt feiret verden over fra tidenes morgen. En av de mest kjente – og brutale – av de gamle vårjevndøgnfeiringene, er mayaenes offerritual ved El Castillo-pyramiden i Chichen Itza i Mexico. Denne pyramiden har fire trapper fra topp til bunn, og er bygget i en omhyggelig beregnet vinkel som gjør at det ser ut som en enorm slange av sollys snor seg ned trappen ved vårjevndøgn. Dette var Kukulkan, den fjærkledde slangen. Den dag i dag flokker folk til for å se dette fenomenet, som forekommer både ved vår- og høstjevndøgn. Men nå blir det heldigvis ikke gjennomført menneskeofringer.

chichenItza_equinox2

Blant kelterne ble vårjevndøgn feiret på fargerikt vis. En skikk gikk ut på at bonden og hans kone gikk ut på jordet og hadde seg på den nypløyde jorden, for å uttrykke et ønske om fruktbarhet. Her kan man jo bare håpe på at de var heldige med været. En litt mer familievennlig skikk gikk ut på at hele bondefamilien gikk ut på jordet og hoppet så høyt de kunne. Da ville avlingene vokse så høyt som de hoppet. En fordel å drive styrke- og spensttrening før vårjevndøgn, altså.

Vårjevndøgn forbindes også med en fruktbarhetsgudinne ved navn Eostre. Navnet betyr morgengry, og ifølge mytene var Eostre ifølge med en hare som egentlig var en fugl, med evnen til å legge egg.

Is it a bird? Is it a hare? Is it a goddess?
Is it a bird? Is it a hare? Is it a goddess?

Moderne paganister feirer Eostre, eller Ostara, og festen foregår ved vårjevndøgn

1708180-8-1365025579798

I norrøn tid her til lands hadde man fest og ofret til gudene ved vårjevndøgn. Man trodde at æsene på denne tiden hadde vunnet over vinterjotnen Tjasse. I norrøn mytologi var det Frøya som lignet mest på Eostre, og også her i landet hadde man eggeritualer. Man gravde gjerne ned egg i åkeren ved vårjevndøgn, for å få god avling.

I kristen tid falt vårjevndøgn sammen med Bendiksmesse, en merkedag til minne om Benedict av Nursia (480-547) som grunnla Benediktinerordenen. Det het seg at hvis været var godt på denne dagen, ville det bli et bra år (selv synes jeg altså at det er ganske kaldt i dag, så da lover det dårlig). Dette var også dagen da grisen kunne slippes ut, og tålte den et kraftig spark eller stokkeslag, ville den klare seg gjennom sommeren. Dette er en skikk jeg er glad for at ikke praktiseres lenger. Grisene har det ille nok som det er.

Vel – hvordan skal så jeg markere vårjevndøgn, tro? Ikke er jeg i Mexico, ikke har jeg noen gris å slippe ut, og ikke har jeg tilgang til noen parsellhage hvor jeg kan grave ned egg eller drive usømmelige aktiviteter med en (u)heldig utvalgt.

Så jeg får vel heller markere dagen med et utrolig fint vårdikt – for eksempel dette, av Amy Lowell:

Vernal Equinox

The scent of hyacinths, like a pale mist, lies between me and my book;
And the South Wind, washing through the room,
Makes the candles quiver.
My nerves sting at a spatter of rain on the shutter,
And I am uneasy with the thrusting of green shoots
Outside, in the night.

Why are you not here to overpower me with your tense and urgent love?

Amy Lowell
Amy Lowell

Heltinne med handlekraft

For snart seks år siden var jeg 23 år og i ferd med å avlegge mastergraden. Jeg skrev om kjønnsperspektiver i tre samtidsromaner for unge jenter, og jeg var naturlig nok opptatt av heltinnebilder. Dermed var det ikke til å unngå at jeg også analyserte julefilmen Tre nøtter til Askepott. Teksten sto i sin tid på trykk i Filologen, og forleden snublet jeg over den igjen.

Jeg lette den opp i en gammel mappe, og etter at jeg nå har brushet opp ingressen og konklusjonen aldri så lite, legger jeg den herved ut. Vær så god – en Kniplingsdyret-klassiker til glede for nye lesere.

JULENS TSJEKKISKE HELTINNE

Snart er julen her, og for mange er Tre nøtter til Askepott et av julens høydepunkt. I alle fall hvis man er svermerisk anlagt. Her og nå skal jeg imidlertid se forbi svermeriet, og si noen ord om filmen med et annet utgangspunkt.

Forresten – jeg er jo selvsagt en svermer selv. Men når jeg nå finner grunn til å hylle filmen, er det ikke som svermer, men som feminist. Tradisjonelt sett er Askepott-skikkelsen en temmelig hjelpeløs person som går “from rags to riches” fordi andre hjelper henne frem – men i den tsjekkiske filmen er hun en selvdreven heltinne. Et godt stykke unna den forsagte fattigjenta i Brødrene Grimms nedtegning, og milevis unna den Askepott vi ser i kjolescenen i Disney-kavalkaden på julaften ettermiddag.

368008_1264809845773_full

Disney-adaptasjonen bygger på en historie den franske forfatteren Charles Perraults skrev ned i 1697. Den baseres i sin tur på Giambattista Basiles fortelling fra 1634. Tre nøtter til Askepott, derimot, henter mesteparten av sin inspirasjon fra et av eventyrene den tyskøsterriksk-tjsekkiske Božena Němcová samlet inn. Hennes virksomhet var beslektet med den brødrene Grimm drev, og deres versjon, Aschenputtel, ble nedskrevet rundt samme tid. Ulike Askepott-fortellinger hadde imidlertid versert på folkemunne i utallige år, og fantes i langt flere varianter enn de Grimm og Němcová valgte ut for nedtegning.

Det hersker stor enighet om at den første kjente versjonen kan knyttes til Egypt. I den egyptiske fortellingen er en rosendekorert sandal gjenkjennelsesmotivet som sikrer den vakre Rhodopis’ ekteskap med Farao.

fashio2

Det finnes også gamle, kinesiske varianter allerede fra 800 år fvt, og her finnes de fleste av ingrediensene vi kjenner så godt – den degraderte, vakre piken, den onde stemoren, den hustru-jaktende prinsen, og ikke minst, den bittelille skoen og stesøsterens skjendige lureri. Små føtter var jo et viktig skjønnhetstrekk i kinesisk kultur.

boundfeet1

Også i nordisk kultur florerer varianter av Askepott-historien. Blant eksemplene kan Kråka-figuren i Sigurd Fåvnesbane nevnes, og det norske folkeeventyret om Kari Trestakk. I begge disse historiene finner vi driftige og foretaksomme heltinner. Men jeg vil hevde følgende: Ingen av dem kan måle seg med heltinnen vi møter i Tre nøtter til Askepott – Popelku.

Foretaksom – ja visst. Popelku vet hva hun vil, og handler deretter. Det meste hun gjør, gjør hun selv. Riktignok yter gode krefter henne hjelp, hvordan ville hun vel nådd sine mål uten nøttene? Det er likevel viktig å huske på at nøttene har kommet henne i hende som følge av hennes eget initiativ. ”Ta med det første som faller ned på nesen din”! instruerer hun stallkaren når han skal til byen for å kjøpe fløyel og silke, glitter og stas til stesøster Dora. En lignende scene finner sted i Grimms eventyr, der Askepott ber sin far om den første kvisten som hatten hans støter borti. Når Askepott planter kvisten, vokser den raskt til et hasseltre, og en fugl slår seg ned i det, for så å kaste ned alt Askepott ber om. For eksempel kjole til slottsball. Og det skal hun ha, Grimm-Askepott, hun har vett til å oppsøke gavekilden når hun har bruk for den.

abbottcinderella

Popelku gjør det samme, men det er noe ganske annet hun finner i den første hasselnøtten. Her er ingen lekker ballkjole, men prangende jegerklær! Hun er ikke sen om å anvende utstyret, men det er viktig å påpeke at det ikke er klærne som gjør henne til den mesterjegeren hun viser seg å være. Jakt- og rideevnene hennes trolig er like imponerende enten hun har ridestøvler eller tresko, striekjole eller jegervest, pasjeklipp eller bustehår. Det er altså sine egne ressurser hun trekker på. Popelku innser imidlertid at hun trenger klærne for å kunne tevles med en velkledd prins – noe hun gjør med overlegen suksess.

tri_orisky05

Hva gjør så Disney-prinsessen? Svært lite. Også hun mottar gaver som hjelper henne videre, men alt hun gjør er å motta dem. Den gode feen, en oppfinnelse fra Perraults side, dukker opp, svinger tryllestaven, og vips! er Disney-Askepott pyntet og klar for ballet. Hesteforspent vogn blir hun også tilgodesett med, og bringes fortumlet av gårde til slottet. Dette skjer etter en ynkelig gråteseanse i hagen.

cinderella3

Popelku gir seg ikke tid til den slags. Ei heller lar hun seg kjøre til ballet, dit drar hun selv, i full galopp. Vel fremme ved slottet lar hun seg ikke dupere av synet av prinsen og Dora på dansegulvet – nei, hun går inn i salen, peiler ut prinsen, og stanser ham med utfordrende ord idet han er på vei ut. Grimm-Askepott iler også besluttsomt til slottsballet, men det er prinsen som kaster sine øyne på henne, ikke omvendt. Når så andre menn vil danse med henne, nekter prinsen å slippe hånden hennes, og gir klar beskjed: ”Det er min dame.”

Popelku har mer bein i nesa. Å danse med andre interesserer henne rett nok ikke, men å la seg ”kapre” av en selvsikker prins er også uaktuelt. Når prinsen overmodig erklærer at han vil gifte seg med henne, minner hun ham prompte på at han faktisk ikke har forhørt seg med henne. Hvorpå hun serverer ham en gåte som må løses dersom han vil ha hennes hånd – og forlater ballet i all hast.

_003-738329

Hastverk har også Perrault/Disney-Askepott. Fortryllelsen brytes jo ved midnatt! Det har den gode feen – av uklare årsaker – bestemt, og Askepott har følgelig intet valg. Både den grimmske og den tsjekkiske heltinnen forlater ballet av fri vilje, og beslutter selv å skjule seg for prinsen når han følger etter. Perraults ”prinsesse” er derimot ynkelig fillekledd, og kan umulig velge noe annet enn flukten. Hun bestemmer ikke over sin egen situasjon.

Det gjør Popelku. Så langt hun makter! Hun har jo en skrekkelig stemor, som ikke nøler med å straffe henne dersom hun er ulydig. Popelku lar seg likevel ikke skremme, og trosser forbudene så snart hun får sjansen. Med overlegg gjør hun ting hun vet hun ikke har lov til – bare se på hennes lure blikk i stalldøren når hun skjønner at hun kan snike seg ut på eventyr mens resten av husholdet er opptatt med å motta kongebesøket! Og avslørt blir hun aldri.

Disney-prinsessen gjør intet hun ikke har lov til. Når hun kler seg i kjolen musene har sydd til henne, vet hun jo ikke at klærne er stjålet fra søstrenes skuffer og skap. Naivt tror hun at hun handler med stemorens velsignelse, for det er nettopp den manglende kjolen stemoren har brukt som argument for at hun ikke kan delta på ballet. Men akk! Hensynsløst blir hun strippet for stasen av to snerrende stesøstre – og går altså ut for å gråte i hagen.

3695216_orig

Også Popelku blir hundset. Fattigslig kledd i skittengrå klær feier hun asken bort fra gulvet foran peisen, arbeider pliktoppfyllende og jevnt. Men mektige matronen av en ond stemor finner likevel en anledning til irettesettelse. Hun synes Popelku ”glor” (på den pyntesyke stesøsteren…), noe som jo må bety at hun ikke arbeider ordentlig! Hva gjør så Popelku? Jo, hun svarer med å arbeide så ordentlig at støv og aske står som en sky i hele rommet, stemoren og stesøsteren får hosteanfall – og så skifter scenen. Vi blir altså ikke vitne til eventuelle sanksjoner – i denne filmen er det ikke om å gjøre å vise at Popelku ydmykes. Og det er uansett lite som tyder på at Popelku angrer.

three-wishes-for-cinderella-1-1

Popelku går heller ikke av veien for å ta bladet fra munnen når ting går for langt: ”Ikke snakk stygt om far!” gnistrer hun mot stemoren. ”Du arvet både gården og skogene!” Dette resulterer selvsagt i den velkjente linsesorterings-straffen. Popelku adlyder befalingen, men hun har vist at hun ikke uten videre lar seg tråkke på. Evnen til rettferdig sinne er et viktig tegn på integritet. Her må det nok bemerkes at Grimms Askepott faller igjennom. I likhet med Popelku befales hun å jobbe og slite, men gjør ingen annen motstand enn å gråte mens hun arbeider. Noe som selvsagt ikke smelter et hardt stemorshjerte – det vekker vel snarere ondskapsfull fryd!

Det er imidlertid enda verre fatt med den perraultske piken. Den grimmske, som Popelku tross alt har en god del til felles med, utviser en større stolthet og integritet enn Perraults. Mens Grimm-Askepott tvinges til å sove i asken, velger Perrault-Askepott å gjøre det! Med andre ord fornedrer hun seg selv. Slik er det ikke med Popelku! Hun ligger ikke og velter seg i asken! Vel er hun skitten og støvete, men dette sørger hun for å rette på så snart hun registrerer det i speilet. Her tenker jeg på den omhyggelige ansiktsvasken hun foretar i uthuset, der uglen Rozarka passer på ”skatteskrinet” Popelku bruker som oppbevaringsplass for nøttene.

Nå er det vel fristende for enkelte å bemerke at Popelku ligger under for skjønnhetstyranniet. La meg da parere med å poengtere at Popelku faktisk ikke vasker bort skitten i håp om å ta seg godt ut for andre. Hun skal jo bare ut i skogen for å ri alene blant trærne. Alt tyder på at hun vasker seg for sin egen skyld.

600full-three-wishes-for-cinderella-screenshot

Apropos vasking: Det er nærliggende å si noen ord om den norske ”Askepott”, Kari Trestakk. Som nevnt er hun en foretaksom og oppfinnsom jente, men når det kommer til stolthet, har hun dessverre betydelige mangler. Som tjenestejente på kongsgården får hun i oppgave å bringe klut og vaskevann til prinsens værelse. Kari gjør sin oppvartningsplikt – men hva er takken? Prinsen kyler klut og såpevann rett i synet på henne – det kommer ikke på tale å vaske seg med noe den skitne, fæle tjenestetøsen har hatt fingrene sine i! Dette gjentar seg oppskriftsmessige tre ganger, men mister frøken Trestakk giftelysten av den grunn? Langt ifra. Og bryllup blir det – når prinsen har sett henne i staselig gullkjole, vel å merke.

kari-trestakk-dw

Popelkus ”love interest” har heldigvis ikke den norske prinsens ufordragelige trekk. Da hadde hun vel neppe falt for ham. Men som balldialogen viser, hender jo at hun ikke er helt fornøyd med oppførselen hans. Jeg har allerede nevnt at Popelku vil ha seg frabedt å tas for gitt, og tidligere i filmen har hun gått til det skritt å kaste snøball på prinsen idet han legger an armbrøsten mot et grasiøst rådyr.

Her kan jeg ikke dy meg for å bemerke at prinsen avslører at han neppe er den skarpeste kniven i skuffen. Snøballen treffer ham midt i planeten – men kommer han på å snu seg etter retningen det iskalde prosjektilet kom fra? Faktisk ikke. Han bare rister av seg snøen, flau over skuddet som gikk skeis – og legger ikke merke til Popelku før en av kameratene plutselig oppdager den fillekledde jenta bak trærne.

kot17dbe3_tri_orisky_large

Heller ikke på ballet utviser prinsen noe glitrende vidd (men så er han jo også en notorisk skoleskulker). La oss innse det – gåten Popelku presenterer, er meget enkel. Den går likevel helt over hodet på den forelskede stakkaren (og det er kanskje forelskelsen som gjør at Popelku bærer over med ham), og under skoprøvingen, som fører til at de elskende endelig får hverandre, må Popelku hjelpe ham på glid for at gåten omsider skal dechiffreres. På dette tidspunktet har nok Popelku skjønt at hvis det skal bli fart på sakene, nytter det ikke å vente på at prinsen skal løse gåten og oppfylle ekteskapsvilkåret. Hun tar skjeen i egen hånd, finner en brudekjole i nøtt nummer tre, og rider prinsen i møte akkurat idet han har gitt opp å finne den ørlille skoens eier. Popelku viser i det hele tatt jevnt over langt større initiativ og aktivitet enn prinsen, som er mest opptatt av å fjase rundt i skogen med kameratene. Det er kanskje nettopp derfor hun gir ham en gåte, og forlater ballet slik at han må utvise handlekraft og lete.

600full-three-wishes-for-cinderella-screenshot

Men selv er hun jo dobbelt så handlekraftig. Hun ifører seg brudestasen allerede før prinsen har løst gåten, og før hun selv har ”bestått” skoprøven, betyr at hun faktisk utfører sin del av frieriet – som en moderne jente. Hun lar seg dessuten ikke sette på prøve. Med største selvfølgelighet gjør hun krav på skoen: ”Har du tatt med skoen min?” Nonchalant lar hun lar prinsen sette den på, og hopper ned fra hesten – rett i armene hans. Langt viktigere enn at prinsen knekker gåten, er at han nå har lært at man faktisk må spørre sin dame. Denne gangen husker han å skaffe seg et utvetydig samtykke fra Popelku før bryllupsjubelen kan slippes løs.

Libuse Safrankova (Askepott) og Pavel Travnicek (prinsen) i Tre nøtter til Askepott

Det er også verdt å bemerke at Popelku oppsøker ham på gårdsplassen først når hun er klar og pyntet – fremfor å bli lett opp og dratt frem i lyset til prøveseansen, slik Perraults, og faktisk også Grimms Askepott blir. Når Popelku drøyer en stund med å tre frem på arenaen, er det jo fordi stemoren og Dora går til det skjendige skritt å binde henne og sperre henne inne på loftet. Heldigvis greier hun å flykte (skurker er jo aldri videre flinke med knuter), og kan gjøre seg kjent som skoens rette eier.

Det er naturligvis uhyre fristende å gjøre rede for psykoanalytiker og eventyrteoretiker Bruno Bettelheims ord om skomotivets mangslungne undertoner – bare tenk på foten som glir inn i skoens hulrom – men selv om handlingen i kraft av samarbeidsaspektet passer bra inn i denne teksten, skal jeg avstå fra å fortape meg i freudianske lummerheter (dem kan jeg jo fortape meg i ved en annen anledning). Jeg vil heller gå videre til noen avklarende bemerkninger.

Kan hende synes enkelte lesere at jeg hittil har vært urettferdig mot prinsen. Og kanskje vil noen lure på om det er min mening å fremstille ham som en treskalle. Dét er så ingenlunde min mening! Det er vel ikke til å legge skjul på at jeg svermet litt for prinsen da jeg var yngre, og jeg har alltid av prinsipp avstått fra å sverme for treskaller. Men det må altså være lov å påpeke at Popelku er en smule skarpere enn prinsen.

Jeg må jo også avslutningsvis understreke at jeg ikke har et horn i siden til folkeeventyr som sådan. Selvsagt bør man lese ‘Kari Trestakk’, selv om hun ikke er en moderne og progressiv heltinne. Men la oss ikke glemme at det også finnes folkeeventyr med langt mer geskjeftige heltinner – som for eksempel ‘Østenfor sol og vestenfor måne’. Ikke alle prinsesser venter på å la seg redde eller venter på å bli fridd til. De tar ansvar selv.

Som Popelku.

cinderella2

… ring out these bells

Hvert år på denne tiden får jeg en sang på hjernen. Den går slik:

Nå går det mot lysere tider høyt her nord
På en kald og frostblå himmmel, der lyser det ei sol
Det er den som nå regjerer
Som en hane stolt marsjerer
Litt høyere og høyere for hver en dag som går
Et haneskritt på himmelhvelven vår.

Jeg tror i alle fall det er slik den går. Hvis ikke, må noen fra klassen min på musikk, dans, drama på Vågsbygd VGS vennligst korrigere meg. Jeg er overbevist om at de fleste i den klassen kan huske omtrent alle sangene og de bisarre tekstene i det dramatiske syngespillet Lussi. Noen av oss vil også helst legge dette stykket bak oss. For eksempel de av oss som måtte danse i hvite mamelukker (det måtte heldigvis ikke jeg). Men nok om det. Poenget er at jeg ikke klarer å forbinde vintersolverv med annet enn Lussi.

Nå skal jeg likevel forsøke. Man hadde jo vintersolverv også før jeg spilte heks i Åsgårdsreia.

Astronomisk sett er vintersolverv døgnet med den korteste dagen i året – da er jorden i det punktet av sin bane hvor den nordlige halvkule heller lengst bort fra solen. Faktisk kan vintersolverv inntre både 21. og 22. desember, men i kalenderen er dagen satt til 21. desember. Vintersolverv har sin motsats i sommersolverv, som faller på enten 20. eller 21. juni.

I Skandinavia var tradisjonen at man feiret vintersolverv med luciadagen (her kommer Lussi inn!), men da den julianske kalenderen ble forlatt til fordel for den gregorianske, beholdt man luciafeiringen på 13. desember, slik at man havnet i utakt med solvervet. Primstavsmerket var en sol.

eeed89f8-1d90-4809-9746-bdbb47130e73.png

Ifølge folketroen var vintersolverv en farlig dag, og oppførte man seg ikke riktig, kunne det ende galt. Man måtte ikke bake, og ikke spinne, kjerne eller utføre arbeid som gikk i sirkler. Juleølet måtte dessuten være brygget ferdig. Og jeg antar at man ikke gjorde seg ærender i fjøset hvis man ikke måtte – ettersom dyrene kunne snakke på denne kvelden. Det ville i alle fall jeg syntes var skummelt.

Selvsagt feiret man også at solen kom tilbake. Sol- og lysfester har blitt holdt lenge før den kristne julen kom, og her i Skandinavia het feiringen jól. Det er for øvrig ikke helt sikkert at det var solen som ble feiret – det kan også ha vært en feiring av fruktbarhet, eller en fest for de døde. Uansett – man feiret med bål, og beholdt en bit av den store «juletrekubben» og tente neste års bål med den.

I England, Tyskland, Frankrike og andre europeiske land, brente man imidlertid alt opp, og asken ble enter strødd utover åkrene hver natt i tolv døgn, eller beholdt i hjemmet som en lykkebringer. I Frankrike trodde man at man ville være beskyttet mot torden og lynnedslag hvis man hadde litt aske under sengen.

Vi må innom det gamle Rom også. Der begynte vintersolvervfesten Saturnalia den 17. desember, og varte i syv dager. Festen ble holdt til ære for Saturn, og i løpet av festuken lot man mange regler være, og hierarkier ble snudd opp ned. Slaver ble for eksempel vartet opp av sine herrer, og man utnevnte en narrekonge, vanligvis en slave eller en kriminell. Han fikk oppføre seg temmelig ubehersket under festuken, men ble dessverre ofte drept på slutten. Snakker om julestemning!

images

Men for å ikke bli helt Europa-fiksert – la oss ta en tur til Asia. I Kina kalles vintersolverv for dong zhi, og man ser dette som starten på vinteren. Man spiser dumplings eller riskaker, og man ofrer til forfedrene i templene. I Taiwan legger man vekt på å spise mye og begrense fysisk aktivitet. Det høres ut som en typisk norsk julefeiring, spør du meg.

Og når det gjelder Japan, så hadde man i gamle dager en interessant skikk ved vintersolverv – den ble kalt for Yuzuburo, og dreide seg om å bade i sitronsaft mens man ytret bønner om åndelig renselse, god helse og generell fremgang. Det høres forfriskende ut. Jeg pleier å drikke sitronvann om morgenen, men har ennå ikke nedsenket mitt legeme i det.

025 yuzuburo

Nå som vi er i det mer introspektive hjørnet (å bade i sitronvann mens man ber om hell og lykke er mer introspektivt enn å drepe narrekonger, synes jeg), la meg runde av denne overfladiske gjennomgangen av vintersolvervtradisjoner ved å avlegge irokeserindianerne en visitt. Ifølge dem var vintersolverv en tid for drømmer. De la seg tidlig, for å få mest mulig søvn, og neste morgen samlet hele stammen seg for å fortelle hverandre hva de hadde drømt. Alle fortalte – kvinner og menn, unge og gamle, og så ble hver enkelt drøm drøftet av hele stammen – i lys av hva de betydde for individet, for stammen og for verden.

En fantastisk tradisjon! Det minner meg om det som skjer i Trollvinter, der gjestene som kommer til Mummidalen og spiser opp syltetøyet i kjelleren til mummifamilien, bruker hver formiddag til å fortelle hverandre hva de har drømt om natten.

Her ser vi også hemulen. Han isbader og spiller horn mens han går på ski, og er altså litt på kant med de andre gjestene.
Her ser vi også hemulen. Han isbader og spiller horn mens han går på ski, og er altså litt på kant med de andre gjestene.

Og la meg her og nå røpe for alle mine lesere hva jeg drømte i natt. Jeg drømte at jeg var på en slags leir. Jeg husker ikke alt om hva som skjedde, men det var et stort gjerde i den ene enden, eller en mur. Jeg prøvde hele tiden å titte over dette gjerdet, og jeg husker at jeg på et tidspunkt liksom hektet håndleddet over kanten og hang etter det. Det gjorde ikke vondt, og det grublet jeg litt over. Jeg kjente vinden under fotsålene, og alle farger var blå og svarte.

Litt senere, eller litt før, gjorde jeg yoga på et hvitt gulv som skrånet nedover. Jeg øvde på jump-through, og det gikk bra, selv om jeg hadde hvit tutu.

Det var min drøm. Drøft og grei ut.

Men tilbake til vintersolverv. Og Europa. For man kan ikke snakke om vintersolverv uten å nevne keltiske tradisjoner. Jeg skal dog ikke fortape meg i Stonehenge og druider, jeg skal nøye meg med å dele et irsk vintersolvervdikt som dateres til 800-tallet.

I have news for you:
The stag bells, winter snows, summer has gone
Wind high and cold, the sun low, short its course
The sea running high.
Deep red the bracken; its shape is lost;
The wild goose has raised its accustomed cry,
cold has seized the birds’ wings;
season of ice, this is my news

Og nå som vi befinner oss på de britiske øyer – tiden er inne for å sette punktum, med Jethro Tull og den ultimate vintersolvervsangen: ‘Ring Out Solstice Bells’.

… we shall achingcold be here

I dag er det høstjevndøgn. Natten er like lang som dagen, og heretter skal det bare bli mørkere – frem til vintersolverv i desember.

IMG_0281

Det sier seg selv at høst er heksenes årstid, og høstjevndøgn er da også viktig for folk som er opptatt av det okkulte. Paganister verden over feirer i dag Mabon – som er den andre av tre hedenske innhøstningsfester. Høstjevndøgn regnes for å inneha stor magisk kraft.

Siden dette er et døgn hvor natt og dag er jevnlange, var det viktig i gamle kulturer hvor astronomi og astrologi sto sentralt. I Egypt, Fønikia og Persia feiret man nyttår ved høstjevndøgn.

Her i Norden var man også opptatt av høstjevndøgn. Ifølge Gulatingsloven var man pålagt å brygge øl til gudene ved vinter- og sommersolverv og vår- og høstjevndøgn. Man måtte også komme sammen og drikke. Gjorde man ikke det, kunne man bøtelegges strengt.

Selv er jeg verken paganist, føniker eller ølbrygger, men jeg konstaterer at høsten er her. I overmot gikk jeg ut med langt skjørt uten strømpebukse under, og midt på dagen føltes det som om det var en liten rest av sommer igjen. Men da jeg skulle hjem, var det plutselig for kaldt.

Og det fikk meg til å tenke på et dikt.

IMG_0277

Autumn Has Caught Us in Our Summer Wear

Autumn has caught us in our summer wear
Brother, and the day
Breathes coldly from fields far away
As white air.
We are cold at our feet, and cold at our throats,
Crouching, cold, deaf to the morning’s half-notes.

See, over the fields are coming the girls from the Church,
Gathering the fruits
For their Harvest Festival; leaves, berries and roots
– Such is their search.
I do not think that we shall be
Troubled by their piety.

Tomorrow we shall hear their old bells ringing
For another year;
We shall achingcold be here
– Not singing.
Outside, the frost will bite, thaw then return;
Inside, the candle will burn.

-Philip Larkin

IMG_0274