Skoleturnédagbok

I går ble jeg snikfotografert gjennom et kafévindu på Gjøvik. To skoleungdommer oppdaget meg og vinket, og deretter hevet den ene mobilkameraet. Så vidt jeg vet, er det første gang jeg har blitt paparazzi-fotografert. Det er en milepæl.

Ungdommene hadde jeg møtt tidligere i uken – da jeg var i klassen deres og snakket om bøkene mine. Jeg har vært på turné på Gjøvik for Den Kulturelle Skolesekken (DKS), og har holdt i alt elleve foredrag for 10-klassinger – eller rettere sagt, samme foredrag elleve ganger. Skjønt – samme foredrag blir det jo ikke egentlig. Alt kommer an på klassesammensetningen, dynamikken i gruppen, hvor forberedte de er, hva slags lærer de har.

img_0149

 

Foredraget mitt handler hovedsakelig om Slipp Hold, hvor jeg bruker en scene i boken til å snakke om seksuelt samtykke. Selvsagt nevner jeg også body suspension, det er ikke til å unngå, og erfaringen hittil tyder på at dette er en effektiv måte å få elevene til å bli helt, helt oppmerksomme på. Og jeg kjenner meg rimelig trygg på at de ikke kommer til å glemme dette forfatterbesøket med det aller første.

Det er første gang jeg har vært på skoleturné med bøkene mine, og erfaringen hittil er positiv – det er morsomt å være ute og møte den oppvoksende slekt. Men jeg har også fått meg noen overraskelser. På den ene skolen, som jeg forgjeves hadde prøvde å kontakte hele morgenen, var det ingen der til å ta imot meg, alle virket ganske overrasket over at jeg var der, men etter mye om og men ble jeg skyflet inn i en brakke og fikk holdt en kortversjon av foredraget mens elevene spiste lunsj Da jeg kom ut, lå det en melding på telefonen min om at «norsklærerne hadde bestemt seg for å takke nei til foredraget». Da svarte jeg at dette var noe man gjerne burde si fra om en god stund tidligere enn samme dag – men at jeg nå likevel hadde holdt foredraget. «FLOTT :-)» svarte skolens kontaktperson.

En annen skole bestemte seg i forrige uke for å sende tiendeklassingene på et annet arrangement, og overlate niendeklassingene til meg. Hvorpå de lurte på om jeg kunne holde et litt annet foredrag, ettersom det jeg hadde planlagt var litt vel «seksualisert». De ønsket ikke å la elevene lese bokutdraget jeg hadde sendt dem to uker i forveien. Jeg forklarte at det ble litt vanskelig for meg å legge en helt ny plan kun for dem, spesielt på kort varsel, og at de nok måtte få det foredraget jeg var invitert for å holde. Dessuten understreket jeg så diplomatisk jeg kunne at jeg ikke trodde det var så fryktelig farlig å snakke med elevene om sex og samtykke. Da jeg kom til klassen, møtte jeg likevel en svært motvillig lærer som mente jeg burde ha turnert for videregående i stedet, og han svarte nei da jeg spurte om elevene på noe vis hadde blitt forberedt på foredraget. «Er du sånn sex-psykopat?» spurte en fremmelig elev på første rad.

Alle de andre foredragene har imidlertid gått riktig bra. Elevene er kloke, hyggelige og interesserte, de stiller gode spørsmål og følger med, og de kommer frem etter endt foredrag for å stille flere spørsmål. I dag møtte jeg til og med noen elever som gremmer seg over at boken jeg jobber med nå – som jeg fortalte litt om – ikke kommer ut med det første. Slikt varmer et forfatterhjerte.

Ellers har turnéuken gått med til å utforske verdensmetropolen Gjøvik.

Jeg har stått på hendene ved Mjøsa.

img_0138

Jeg har blitt grepet av trang til å bade i Mjøsa (men hadde ikke badedrakt med meg).

IMG_0171.JPG

Jeg har frekventert Gul Kaffebar og drukket fantastisk, håndbrygget kaffe fra Supreme Roastworks. Verdt Gjøvik-besøket alene. Eieren er trivelig, han hadde treffsikre anbefalinger, og jeg fikk klem da jeg forlot stedet for siste gang i går.

img_0078

Og jeg har vært midt inni et fjell og trent BJJ.

img_0085

Lokalene til Kimura Gjøvik ligger nemlig helt innerst i Gjøvik Fjellhall – ikke noe for klaustrofobiske mennesker som meg, egentlig – men hva gjør man ikke for å unngå å bli rusten mens man er på reise?

Jeg rakk å få med meg tre totimers treningsøkter – seks timer totalt. I dag er jeg litt støl og har fått meg noen nye blåmerker, og har lært mye. Det var NoGi hele uken, høyere tempo enn jeg er vant til fra Artemis BJJ hjemme i Bristol, og  veldig, veldig gøy. Dessverre var det ingen kvinner i klubben – det er synd at så mange kampsportmiljøer fortsatt er så mannsdominerte, men det er i alle fall ingen grunn til at kvinner ikke bør ta veien til Kimura Gjøvik! Trivelig klubb!

img_0088

Ellers har jeg nok ikke rukket å få med meg så veldig mange andre av Gjøviks highlights. Jeg får utforske stedet nærmere på en eventuell senere skoleturné. Neste uke går turen til Lillehammer!

img_0075

 

 

Advertisements

Ode til et stamsted

Sjokk og vantro! Liebling, Grünerløkkas hjerte, skal legge ned! Beskjeden kom på Facebook-siden deres i går formiddag – de «rev plasteret av», for å bruke deres ord. Selv fikk jeg beskjeden av en venninne – «var ikke dette ditt stamsted»? Jo. Det var mildest talt mitt stamsted. I perioder var jeg der nesten hver dag.

A57244A4-6422-4A56-8002-D7A206ECEF41.JPG

Jeg tror det startet for alvor sommeren 2012, en sommer da det regnet og regnet. Været passet meg godt, for jeg hadde et bokmanus å skrive ferdig, men det ble klaustrofobisk å bare sitte hjemme og jobbe, så jeg begynte å gå til Liebling hver dag. Den gangen bodde jeg i Sannergata, like rundt hjørnet, men vanen fortsatte selv om jeg flyttet litt lenger unna, og Spranget ble ferdig til bokvåren 2013. Slippfesten ble selvfølgelig holdt på Liebling, komplett med opptreden fra min gode venninne Sarah, som er magedanser.

Neste bok ble påbegynt på et tog mellom Firenze og Roma, men resten ble skrevet på Liebling – jeg tror nesten jeg kan gå så langt som å si at hele ble skrevet der, og også redaktørmøter fant sted på Liebling. Slippfesten for Slipp Hold kunne ikke holdes der, for Pain Solutions opptreden med blodsutgytelser og søling av gin krevde en litt annen arena. Men Liebling fant sin vei inn i selve romanen.

Liebling er ikke bare bokskriving for meg, stedet har også vært et slags sosialt sentrum. Jeg insisterte alltid på å legge avtaler til Liebling, og jeg ble dessuten kjent med nye mennesker og bra hunder, blant annet den uforlignelige kjendishunden Ludo (og eieren hans, håndplukk-foregangskvinnen Kristine).

 

Ellers er jo Liebling uforvikelig forbundet med min partner in crime, Ida, som hadde dette å si om Liebling i går:

Dette er jo trist! På Liebling har vi hatt gode stunder, ikke sant Heidi? Spesielt på den tiden da du knipset meg opp kl halv sju for morgenklasse yoga på Elixia like over veien. Hvorpå vi hadde konkurranse om å stryke ut flest mulig skriveoppgaver på lista via programmet Astri (som også er lagt ned). Og du alltid vant… Mesteparten av magasinet Akt er redigert der. Heidi lanserte første boka si her. Og det ble etterhvert så hjemlig at jeg tok meg selv i skjødesløst å gipe tak i strømpebuksa og hoppe mens jeg trakk den opp. Ble intervjua til Min tro i Vårt land her også i fjor. Den gode kaffen har sørget for overholdelse av mang en deadline. Også den tyske ølla da. Snufs.

Alle kan nok være enige om at aggressiv strømpebuksejustering er selve tegnet på at man føler seg hjemme.

Mine minner fra Liebling er mange – jeg har blitt stengt inne på Lieblings toalett (skiltet over dørklinken sa at den var vrien, og «lykke til»), kjøpt tysk kvalitetsdesign fra Ich Jane og en masse hastegaver til bursdager og jul, ønsket meg gjøkur og papirlampe, drukket litervis med kokosvann (før det ble hipt, så klart) og lapsang souchong,  delt langbord med andre frilansere med Mac, fått innføring i kafédrift av den hyggelige Liebling-mannen Nicolò (research til den kommende Slagside), snikfotografert utallige hunder utenfor, slanget meg i de stripete fluktstolene under parasollene og latt meg imponere av kafeens mange David Hasselhoff-effekter.

Nå har jeg bodd i Bristol i et år og har en ny stamkafé, men jeg sørger likevel over Lieblings nedlegging. En æra er over! Liebling kan ikke erstattes!

Her er Lieblings egne ord:

Det sies at plaster skal rives av så fort som mulig for å påføre minst mulig smerte. Vel, hold dere fast! Vi har besluttet å gi oss med Liebling.

Fra vårt slott på toppen av Markveien har vi i seks år forsynt byens borgere med kaffe, doppeldeckere og schnaps, men nå er tiden moden for å gjøre noe annet.
Alt vi har sett og opplevd; Det har vært en reise. En reise litt som i filmen Interstellar – når de lander på den der planeten og tiden i verden de kommer fra går så alt for fort fra dem. Plutselig har det vært Beliebers, smørkrise, Free the Nipples, YOLO, Skam, Sylvi Listhaug, Donald Trump og Pokémon.
Det føles litt som vi har vært her siden krigen. Som tysk kafé skal man ikke spøke med krigen, men vi har ikke pleid å være så nazi på det. Ikke én gang har vi blitt kalt tyskertøser, men har snarere fått ganske mye ros. Tror vi. For å sitere en gjest: «Liebling er det beste som har kommet fra Tyskland siden Milli Vanilli». Vi vet fortsatt ikke om det var ment som et kompliment.
Det blir ikke stengte dører med det første altså. Først skal vi plage dere med gamle minner, litt som en gammel onkel som tvinger dere til å se på lysbilder fra gamle dager. Dessuten jobber vi med å finne en verdig arvtager. Kanskje blir det en smooth overgang til østerriksk kakehus eller sveitsisk ostebutikk. Eller noen overtar stafettpinnen, ingen merker noen ting og vi kunne like gjerne spart oss for denne lange statusoppdateringen. Dette er selvfølgelig ganske så emosjonelt for oss, men vi later som ingenting og spøker det bort. xoxo

 

 

Siden sist…

… har det skjedd en god del. Blogg har det ikke blitt tid til – det har vært for mange bøker å oversette, og ikke minst – en bok å skrive ferdig. Den heter Slagside og kommer på Gyldendal i september.

Boken er snart på vei til trykk, jeg er ferdig med min del av jobben, og det er både en lettelse og litt skummelt – som vanlig. Men jeg har allerede prøvekjørt boken litt – jeg leste høyt fra den på to arrangementer på Lillehammer. På begge arrangementene dukket det opp hunder. Et godt omen.

 

Romanen henter handling fra Bristol, hvor jeg altså fortsatt holder til, og som vanlig har jeg researchet med kropp og sjel – særlig kropp. Det laget NRK sak av. Les om blod og tårer og Krav Maga her.

IMG_4902
Foto: Thomas Espevik

 

Jeg har også snakket om Slagside med Bristol24/7, for redaktøren der ble nemlig interessert da han hørte at det bodde en «Swedish writer» i etasjen over Playground Coffee, der han kjenner eieren (som er min landlord). Enda mer interessert ble han da han hørte at jeg har skrevet en historie fra Bristol. Så da ble det intervju – og da jeg måtte innrømme at jeg er norsk, ikke svensk, ble ordspillet til overskriften et faktum!

 

 

Det viktigste som ellers har skjedd siden sist, er at jeg nå er så heldig at jeg har fått arbeidsstipend for yngre, nyetablerte kunstnere. Det er treårig. Så jeg har begynt på nye ting. Men det skal jeg ikke skrive om på lenge ennå!

 

Medlem i NBU

Siden sist har jeg blitt tatt opp som medlem i NBU. Det er jeg veldig glad for!

10985942_10153202384941125_3586230360941313165_o

Som nytt medlem har jeg blitt intervjuet på nettsiden deres. Jeg snakker blant annet om hva som fikk meg til å bli forfatter, hvorfor jeg skriver litteratur for unge mennesker, og om hvilke saker jeg er spesielt opptatt av som forfatter. Når det gjelder dette siste, sa jeg følgende:

Jeg er spesielt opptatt av at begrepet «ung voksen» skal tas i bruk. Young Adult er jo et begrep som har festet seg i den engelskspråklige verden, vi trenger det her også. Jeg har nok blitt spesielt opptatt av det i forbindelse med min siste bok, som handler om body suspension og dessuten går inn på sider ved seksualitet som nok er mer relevant for 18-åringer enn 13-åringer å lese om. Jeg er for øvrig opptatt av nettopp seksualitet, og det er nok et tema jeg vil følge videre. Det er jo ikke først i voksen alder at man får en kompleks seksualitet, det er mye å utforske litterært! Feminisme står også sentralt for meg. Ellers er jeg opptatt av subkulturer, det vil nok også sette sine spor i kommende skriving.

I tillegg forteller jeg om skriverienes spede begynnelse, da jeg ennå ikke visste at man måtte ha mellomrom mellom ordene. Intervjuet kan man lese her!

Ny bok!

Nå er det omtrent et år siden jeg begynte å skrive de første linjene på den boken som nå snart er ferdig. Jeg tror ideen kom litt tidligere, kanskje i mars eller april, men det tok litt tid før jeg fikk satt meg ned og begynt å skrive. Jeg skrev vel noen linjer i mars i fjor, og så ble manuset liggende en stund – nesten helt til juli, da jeg satt på tog mellom Firenze og Bergamo. Da hadde jeg hatt ferie i fire dager – ekstremt sjelden kost for meg, men det var tydeligvis lurt, for da jeg var uthvilt kom kreativiteten strømmende.

Det varte imidlertid ikke så lenge. Etter en kort skriveraptus ble det et opphold som varte helt til september. Da opplevde jeg det motsatte av det som skjedde i Italia – denne gangen var det søvnunderskudd som gjorde susen. Dagen etter en altfor kort natt var hodet skjevt og ukritisk, og jeg kom meg i gang med skrivingen igjen. Denne gangen holdt jeg koken. Og nå er boken faktisk så godt som ferdig.

Jeg skrev kort sagt en god del raskere denne gangen enn den forrige. Spranget brukte jeg vel noe slikt som fem år på. Fordi jeg ikke fikk skrevet i ett strekk. Hver gang jeg tok fatt på manuset igjen, måtte jeg lese og skrive meg inn i det igjen, og siden det gjerne gikk over et år for hver gang jeg tittet på det, ble det til at jeg endret på en god del. Det var nok også slik at jeg bortprioriterte å skrive på manuset, siden jeg slett ikke følte meg trygg på at dette var en bok noen ville anta.

Denne gangen føltes det litt annerledes. Forstå meg rett, jeg tror ikke jeg har klippekort på utgivelser fordi jeg har klart å debutere. Men jeg følte meg sikrere på at dette var en bok som ville se dagens lys, og jeg hadde også lagt en slags plan sammen med redaktøren min. Dermed ble det lettere å prioritere skrivingen. Jeg kjente meg ganske trygg på at arbeidet ikke ville bli forgjeves. Sånn sett så kjenner jeg meg ikke helt igjen i det at andreboken skal være så vanskelig å skrive. Denne har det vært lettere å skrive, og underveis var tanken på at dette nesten helt sikkert skulle ut i verden, motiverende snarere enn noe som ga meg prestasjonsangst.

Men det må også sies at jeg er en person som gjerne tror jeg er refusert frem til boken faktisk står i bokhandelen, litt som på samme måte som at jeg var overbevist om at Brage-juryen hadde gjort en feil da de nominerte meg.(Dagen jeg fikk vite om nominasjonen, brukte jeg tid på å google forfattere som også het Heidi – bare for å være sikker på at de ikke hadde forvekslet meg med en annen. Helt sant.) Jeg frykter alltid det verste.

Altså var det en god følelse da jeg fikk kontrakten i posten. Nå er dette bare min andre bok, så det kan tenkes at jeg blir riktig blasert etter hvert, men det å ha kontrakten i hånden, det er veldig, veldig fint.

IMG_1061

Forresten gjenstår språkvask og korrektur. Så helt i mål er jeg selvsagt ikke. Men det kjennes som om det bare er sjarmøretappen som gjenstår. For nå vet jeg at våren 2015 kommer det ny bok av undertegnede. På Mangschou forlag denne gangen.

Ennå er vi bare halvveis i 2014, og jeg skal ikke foregripe begivenhetenes gang ved å drøfte innholdet eller si særlig mer enn HEPP – det kommer ny bok om noen evigheter. Jeg kommer nok til å skravle mer om boken når det nærmer seg utgivelse.

Men jeg våger meg allerede nå frempå med å dele det som faktisk satte tankeprosessen rundt boken i gang – det er nemlig en sang. For meg er musikk som bensin for skrivingen, og denne gangen var det Björk som ga meg et dytt, med «Pagan Poetry», som jeg har hatt på repeat cirka siden Vespertine utkom i 2001. Det er en sang som gir tankene vinger!

Blant «kritikernes favoritter»!

Så fikk man ikke Brageprisen (den fikk Brynjulf Jung Tjønn, hurra for ham og Så vakker du er!), men man er i alle fall nevnt i årsoversikten «kritikernes favoritter» i dagens Vårt Land!

IMG_3797

Om Spranget står det:

Her får vi innblikk i tenåringen Jannes kamp mot strømmen. Heidi Sævareid belyser utfordringen i å stå for sine egne meninger, samtidig som man ønsker å passe inn. Dette er en velskrevet debutbok hvor heltinnen vet å sparke fra!

Takk til kritiker Kjersti R. Salomonsen for de ordene!

IMG_3798

Og husk å kjøpe Spranget i julegave til noen.

Lengsel og motstand

Nå er det kun litt over et døgn til Brageprisen utdeles – og spenningen stiger! Det er for øvrig ingen frenetisk spenning, jeg mener helt oppriktig at det er stort nok å være nominert. Så jeg har altså ikke forfattet noen takketale, i stil med Oscar-kandidatene (I WANNA THANK MY MANAGERS AND MY FAMILY AND I WANNA THANK GOD). I dag møtte jeg en som mente at jeg burde det. Dette kalte hun visualisering! Hvis jeg satte av tid i kveld til å visualisere, ville jeg vinne, hevdet hun.

Altså er det The Secret-metoder som gjelder.

Men nok om det. De siste to dagene har jeg fått to omtaler av boken min. I dag kom den jeg ble aller mest glad for – nærmest lykkelig, selvsagt fordi den er positiv, men mest av alt fordi Marius Emanuelsen leverer en av de mest innsiktsfulle lesningene jeg har sett av boken min hittil. Teksten er publisert på Barnebokkritkkk og omhandler alle fire nominerte, og her er det som omhandler min bok:

Heidi Sævareids debutroman Spranget (tidligere anmeldt her) er dog en langt mer ambisiøs utgivelse enn Jung Tjønns roman, og min personlige favoritt i bunken. Der Jung Tjønn skreller ned i håp om å nå essensen, kompliserer Sævareid. Hennes personer er, som de fleste av oss, dømt til å måtte finne seg selv i det sosiale. Det er også her Sævareid finner sin litterære stemme.

Verden er intenst tilstede hos Sævareid, og menneskene er intenst tilstede i verden. Sterkest tilstede av alle er hovedpersonen Janne, en ensom, viljesterk jente som har latt seg frelse av tvillingsøsteren, Anna. Romanen åpner et par år etter at Janne har brutt med frikirkemenigheten Zion, da Peter, en gutt hun var forelsket i den gang da, og som hun føler at sviktet henne ved ikke å bryte ut sammen med henne, plutselig tar kontakt. Det utløser et skred av fortid mens Janne forbereder seg mentalt på å ta et endelig oppgjør med svikeren.

I en mindre begavet forfatters hender kunne Spranget lett blitt et traurig oppgjør med en sneversynt og undertrykkende menighetskultur, og ferdig med det. Et slags individualismens evangelium, med full retrett til offerrollen. Oppgjør får vi, ikke minst med frikirkens forkvaklede kroppssyn og kontrollapparat. Janne er danser, og ambisiøs, men får bare delta i menighetens dansegruppe hvis hun legger bånd på seg, opptrer i posete klær og unngår usømmelige bevegelser. Jentene blir hele tiden oppfordret til å ta ansvar for guttenes seksualitet i tillegg til sin egen.

Sævareid er nærmest uendelig nyansert og nyanserende, helt uten å miste det følelsesmessige trøkket i fortellingen. Hun plasserer sin ensomme helt i en reflektert, sekulær familie som gir henne både støtte og kjærlig motstand. Hun demoniserer aldri den frelste Anna, men betoner snarere hvor tett båndet mellom søstrene er selv når de står hverandre som fjernest. Og hun passer på å gi frikirken det som frikirkens er. Lite er mer skinnende meningsfullt enn passasjen der Janne forteller om hvordan hun ble frelst under et lovsangmøte: ”det var vakkert og mystisk og jeg følte at lyden og noe annet stort fløt inn i kroppen som ekstra blod, og det kjentes som om slagg og sot rant ut sammen med varme, ustoppelige tårer” (side 35). Hvis det er slik det går for seg, hvem kunne ikke trenge å bli frelst?

Fellesskapsopplevelsen er ekte, og lengselen etter et ekte fellesskap er drivkraften i alt Janne tenker og gjør. Men spørsmålet om hva et ekte fellesskap skulle bestå i forblir åpent. Frikirkefellesskapet kommer til kort fordi det kveler all individualitet i Jesu navn. Problemet ligger dog ikke bare i frikirken, men også i Janne. Peters ”svik” består i at hans følelser og reaksjoner ikke er hennes, og hennes vrede over ham er langt større enn frikirkens over henne. Selv ikke kjernefamilien, det nærmeste vi kommer en utopi i Sævareids roman, kan løse problemene, bare lindre smerten. Spranget er en roman det ikke bare er en fryd å lese, men også en det er godt å tenke på, og godt å kunne krangle med.

I gårsdagens Aftenposten kom det også en omtale, og hos Mette Hofsødegård er det Brynjulf Jung Tjønn som er favoritten. (I dag ble han og jeg enige på Facebook om at det er bra at vi begge er utropt til favoritter, for det er en fin motvekt til visualiseringen til skaperne av de to illustrerte bøkene – siden man må anta at jo kraftigere visualisering, desto større vinnersjanse.)

Mer innadvendt, og for en langt eldre lesergruppe, er fortellingen om tvillingsøstrene Anna og Janne. Den er frisk og spennende fordi menighetsliv utgjør den sosiale rammen for de urbane ungdommenes spenningsfylte liv. Talent- og perfeksjonsfaktoren er høy. En kjærlighetshistorie og utbruddet fra den karismatiske menigheten er drivkraften. Det oppstår en nærhet mellom Peter og Janne, og et svik når denne brytes i møte med miljøets konvensjoner. Utfordringen er at boken er pratsom, og rammefortellingen er trang. Men en genuin atmosfære har romandebutanten Heidi Sævareid skapt med Spranget.

IMG_0838