Intervjuer i Gaysir og Kvinneguiden

Da jeg sist var i Norge, ble jeg intervjuet av Gaysir, og det intervjuet ligger nå ute. Jeg snakker om Slagside, Bristol, Pride, BJJ, Brexit … og det at jeg håper det snart ikke lenger er en nyhet at bøker ikke problematiserer det skeive.

Har også blitt intervjuet av Kvinneguiden – ikke om Slagside, men om body suspension, Slipp Hold, grensesetting, adrenalinjakt, sex og samtykke. Jammen får jeg ikke snakket litt om BJJ der også. Er det på tide å innse at jeg har blitt litt hektet?

Advertisements

Skoleturnédagbok

I går ble jeg snikfotografert gjennom et kafévindu på Gjøvik. To skoleungdommer oppdaget meg og vinket, og deretter hevet den ene mobilkameraet. Så vidt jeg vet, er det første gang jeg har blitt paparazzi-fotografert. Det er en milepæl.

Ungdommene hadde jeg møtt tidligere i uken – da jeg var i klassen deres og snakket om bøkene mine. Jeg har vært på turné på Gjøvik for Den Kulturelle Skolesekken (DKS), og har holdt i alt elleve foredrag for 10-klassinger – eller rettere sagt, samme foredrag elleve ganger. Skjønt – samme foredrag blir det jo ikke egentlig. Alt kommer an på klassesammensetningen, dynamikken i gruppen, hvor forberedte de er, hva slags lærer de har.

img_0149

 

Foredraget mitt handler hovedsakelig om Slipp Hold, hvor jeg bruker en scene i boken til å snakke om seksuelt samtykke. Selvsagt nevner jeg også body suspension, det er ikke til å unngå, og erfaringen hittil tyder på at dette er en effektiv måte å få elevene til å bli helt, helt oppmerksomme på. Og jeg kjenner meg rimelig trygg på at de ikke kommer til å glemme dette forfatterbesøket med det aller første.

Det er første gang jeg har vært på skoleturné med bøkene mine, og erfaringen hittil er positiv – det er morsomt å være ute og møte den oppvoksende slekt. Men jeg har også fått meg noen overraskelser. På den ene skolen, som jeg forgjeves hadde prøvde å kontakte hele morgenen, var det ingen der til å ta imot meg, alle virket ganske overrasket over at jeg var der, men etter mye om og men ble jeg skyflet inn i en brakke og fikk holdt en kortversjon av foredraget mens elevene spiste lunsj Da jeg kom ut, lå det en melding på telefonen min om at «norsklærerne hadde bestemt seg for å takke nei til foredraget». Da svarte jeg at dette var noe man gjerne burde si fra om en god stund tidligere enn samme dag – men at jeg nå likevel hadde holdt foredraget. «FLOTT :-)» svarte skolens kontaktperson.

En annen skole bestemte seg i forrige uke for å sende tiendeklassingene på et annet arrangement, og overlate niendeklassingene til meg. Hvorpå de lurte på om jeg kunne holde et litt annet foredrag, ettersom det jeg hadde planlagt var litt vel «seksualisert». De ønsket ikke å la elevene lese bokutdraget jeg hadde sendt dem to uker i forveien. Jeg forklarte at det ble litt vanskelig for meg å legge en helt ny plan kun for dem, spesielt på kort varsel, og at de nok måtte få det foredraget jeg var invitert for å holde. Dessuten understreket jeg så diplomatisk jeg kunne at jeg ikke trodde det var så fryktelig farlig å snakke med elevene om sex og samtykke. Da jeg kom til klassen, møtte jeg likevel en svært motvillig lærer som mente jeg burde ha turnert for videregående i stedet, og han svarte nei da jeg spurte om elevene på noe vis hadde blitt forberedt på foredraget. «Er du sånn sex-psykopat?» spurte en fremmelig elev på første rad.

Alle de andre foredragene har imidlertid gått riktig bra. Elevene er kloke, hyggelige og interesserte, de stiller gode spørsmål og følger med, og de kommer frem etter endt foredrag for å stille flere spørsmål. I dag møtte jeg til og med noen elever som gremmer seg over at boken jeg jobber med nå – som jeg fortalte litt om – ikke kommer ut med det første. Slikt varmer et forfatterhjerte.

Ellers har turnéuken gått med til å utforske verdensmetropolen Gjøvik.

Jeg har stått på hendene ved Mjøsa.

img_0138

Jeg har blitt grepet av trang til å bade i Mjøsa (men hadde ikke badedrakt med meg).

IMG_0171.JPG

Jeg har frekventert Gul Kaffebar og drukket fantastisk, håndbrygget kaffe fra Supreme Roastworks. Verdt Gjøvik-besøket alene. Eieren er trivelig, han hadde treffsikre anbefalinger, og jeg fikk klem da jeg forlot stedet for siste gang i går.

img_0078

Og jeg har vært midt inni et fjell og trent BJJ.

img_0085

Lokalene til Kimura Gjøvik ligger nemlig helt innerst i Gjøvik Fjellhall – ikke noe for klaustrofobiske mennesker som meg, egentlig – men hva gjør man ikke for å unngå å bli rusten mens man er på reise?

Jeg rakk å få med meg tre totimers treningsøkter – seks timer totalt. I dag er jeg litt støl og har fått meg noen nye blåmerker, og har lært mye. Det var NoGi hele uken, høyere tempo enn jeg er vant til fra Artemis BJJ hjemme i Bristol, og  veldig, veldig gøy. Dessverre var det ingen kvinner i klubben – det er synd at så mange kampsportmiljøer fortsatt er så mannsdominerte, men det er i alle fall ingen grunn til at kvinner ikke bør ta veien til Kimura Gjøvik! Trivelig klubb!

img_0088

Ellers har jeg nok ikke rukket å få med meg så veldig mange andre av Gjøviks highlights. Jeg får utforske stedet nærmere på en eventuell senere skoleturné. Neste uke går turen til Lillehammer!

img_0075

 

 

Langlistet til Bokbloggerprisen!

Så er man altså langlistet til Bokbloggerprisen. Jeg er nominert i åpen klasse (en meget eklektisk klasse), og langlisten ser slik ut:

– Eirin Gundersen: Du er menneske nå (Gyldendal)
– Heidi Sævareid: Slipp hold (Mangschou)
– Agnes Margrethe Bjorvand & Lisa Aisato: Astrid Lindgren (Cappelen Damm)
– Gaute M. Sortland: Fotturar i Norge (Samlaget)
– Morten Strøksnes: Havboka (Forlaget Oktober)
– Siri Pettersen: Evna (Gyldendal)

Vinneren kåres i september, så her er det bare å være tålmodig.

Takk til norske bokbloggere!

unnamed

Takketale til Riksmålsforbundet

Jeg mottok nettopp Riksmålsforbundets medlemsblad i posten – der står takketalen jeg holdt da jeg mottok prisen for beste barne- og ungdomsbok i oktober. Her er mitt flammende forsvar for riksmålet!

2015_10_10_00071-e1444480734521-2

Du snakker så FINT, pleide klassekameratene mine å si til meg da jeg gikk på barneskolen. Fint var i den sammenhengen ikke ment som en kompliment. Fint betydde teit. Først og fremst betydde det at jeg snakket Oslo-dialekt, i motsetning til alle andre. Jeg bodde i Lillesand og Kristiansand på den tiden. Jeg ble født på Sørlandet, jeg bodde der til jeg var nitten – men likevel svarer jeg aldri at jeg er fra Sørlandet hvis noen spør. Jeg nølte faktisk med å si det selv på den tiden. Jeg følte ingen tilhørighet, og talemålet tydeliggjorde det. Jeg snakket slik foreldrene mine snakket – Oslo vestkant-mål. Dette talemålet var noe jeg måtte forsvare.

Også den dag i dag hender det at jeg får samme følelse av å måtte forsvare talemålet mitt. Fortsatt hender det at noen bemerker at jeg snakker så pent (har de å gjøre med en vestkantpike???), eller jeg får høre at jeg har for få a-endelser når jeg skriver. Nå har jeg i en del år livnært meg som skribent, og det er ikke få ganger jeg har måttet forsvare språkvalgene mine for redaktører. Som litteraturkritiker i avis har jeg for eksempel opplevd å få a- endelser lagt inn av desken. I fare for å fremstå som en krenket pedant – jeg misliker det sterkt! Nå har selvsagt aviser sine retningslinjer, og det må man respektere som skribent – men likevel: Teksten ble ikke meg.

Det å være forfatter er et privilegium. Man får en arena hvor man får boltre seg språklig, utforme sin egen stil og sitt særpreg. Forholde seg til en redaktør må man naturligvis, og jeg har diskutert en del med begge de to redaktørene jeg hittil har jobbet med – mine konservative målformer har ikke ligget like lett i munnen på dem – men jeg følte begge ganger at jeg fikk teksten i havn der jeg ville rent språklig. Det var viktig for meg.

Begge mine bøker er ungdomsbøker, men jeg skriver ikke ”for ungdom” – jeg er faktisk overhodet ikke opptatt av leseren når jeg utformer språket mitt. Kanskje det lyder kynisk, kanskje det lyder koketterende, men slik er det like fullt: Jeg skriver det språket jeg selv føler meg hjemme i, for gjør jeg ikke det, tror jeg at jeg får en utydelig stemme – en stemme som ikke når frem.

Men er altså ”riksmål” det å snakke eller skrive ”pent”, slik jeg nå kan late til å ha bygget opp under? Det er nok mange som tenker sånn, og jeg innrømmer at jeg selv tøyser med begrepet – når jeg får høre at jeg snakker så pent eller at jeg bruker arkaiske ord og uttrykk, svarer jeg gjerne at jeg er jo Riksmålskvinnen, så sånn er det bare. Nå som jeg har fått denne prisen, må nok ”Riksmålskvinnen” havne på visittkortet mitt. Men – når jeg altså identifiserer meg med riksmål, så har det med frihet å gjøre – frihet til å bruke min egen målform. Riksmålsprisen betyr derfor ekstra mye for meg.

Språk handler naturligvis om noe langt mer om målform. Personlig har jeg et så intenst forhold til språket at jeg vil gå så langt som til å si at språk er noe fysisk, noe som henger sammen med kroppen. Som forfatter er jeg avhengig av å oppleve på egen kropp det jeg skriver om, ikke bare for å få en bedre historie, men også fordi det trigger språket. Slipp Hold er en svært fysisk bok. Den handler om smerte, bevegelse, seksualitet, det taktile – på mange måter noe ikke-abstrakt. Når man skal skrive om sterke sanselige opplevelser, kommer ofte språket til kort, språket blir en slags felle som fører en inn i det altfor abstrakte eller teoretiske. For å motvirke dette valgte jeg å gå ganske konkret til verks – ved å utsette meg selv for smerte gjennom body suspension. Jeg lot meg pierce og henges opp i metallkroker. Ingenting kunne forberede meg på følelsen dette ga. Det i seg selv gjorde at nye ord kom til meg, ord jeg nok ikke ville ha funnet gjennom teoretisk research. Og denne erfaringen har gitt meg en kullsviertro på nødvendigheten av å utsette seg selv for ubehag når man skal skape litteratur. Eller – la meg moderere, la meg heller si utsette meg selv for ubehag. For her omtaler jeg jo kun min metode, min vei til språket.

Jeg må innrømme at jeg var nervøs før utgivelsen av Slipp Hold, jeg var redd for å støte lesere bort, redd for å skape inntrykk av at jeg var ute etter sjokkeffekten. Heldigvis har boken blitt mottatt med stor åpenhet! Og jeg er svært glad og takknemlig for den anerkjennelsen Riksmålsforbundet har valgt å vise meg.

IMG_0041

IMG_0040

IMG_0042

Intervju i Fædrelandsvennen

Nå er det bare noen timer til det avgjøres hvem som får Brageprisen! En spennende dag – nesten litt for spennende! Men – jeg skal avholde meg fra å beskrive spenningen opp og ned og i mente, i stedet legger jeg ut noen klipp fra portrettintervju i Fædrelandsvennen fra for noen uker tilbake. Man må klikke på bildene for å lese!

Screen Shot 2015-12-01 at 20.51.24

Screen Shot 2015-12-01 at 20.51.36

Screen Shot 2015-12-01 at 20.52.12

Screen Shot 2015-12-01 at 20.52.29

Screen Shot 2015-12-08 at 10.53.16

Nominert til Brageprisen – igjen!

Snakk om å la bloggen ligge brakk! Det har gått over en måned siden det sist ble postet noe her – og nesten en hel måned siden en nyhet ble offentliggjort som jeg i mer aktive bloggdager ville blogget om sporenstreks og samme dag.

Altså – Brageprisen. 3. november ble årets nominerte offentliggjort på Deichmanske bibliotek i Oslo, og blant dem var jeg. På pressekonferansen var jeg ikke – jeg er jo i Bristol, men jeg fulgte ivrig med på sosiale medier for å finne ut når det hele var offentliggjort.

Jeg er nominert i kategorien for barne- og ungdomslitteratur, sammen med Kjartan Hjulstad, Ayse Koca og Torunn Lian & Øyvind Torseter. Juryens begrunnelse for at jeg er nominert, lyder slik:

Heidi Sævareid, Slipp Hold, Mangschou
I debutromanen Spranget (2013) skildret Heidi Sævareid unge Jannes smertefulle oppbrudd fra et konformt og restriktivt kristenmiljø. Også årets roman, Slipp Hold, handler om oppbrudd og nyorientering, om reglene som regulerer unge jenters sosiale og kroppslig-seksuelle utforskning i en sårbar fase. Slipp Holds heltinne er atten år gamle Mari, som bor i kollektiv, går på Foss og har vellykket kjæreste, men lengter etter «[n]oe fysisk. Noe skarpt. Noe virkelig. / Noe som krever hele meg.» (s. 74).

Sævareids Mari velger å konfrontere sine egne grenser ved å la seg henge opp i huden etter kroker, en erfaring som vil ligge utenfor de fleste leseres horisont. Men dypest sett handler det, som i Spranget, om frihet og tilhørighet. Om friheten til å sette egne grenser og bli kjent med egen lidenskap og egen kropp. Om å finne tilhørighet blant dem som ikke lar seg true av din frihet. Begge deler er verdt å kjempe for. Ingen av dem kommer uten smerte. Sævareids roman er like søkende og uredd som sin heltinne. Vi aner konturene av et unikt forfatterskap.

Er det lov å si at man er stolt over å nå ha vært nominert to ganger til Brage-prisen? For jeg er altså ganske stolt. Nå gjenstår en uke med spenning – måtte den beste vinne når prisen deles ut på Dansens Hus 8. desember!

unnamed

«…den beste norske 2015-boken jeg har lest…»

Ny bloggomtale om Slipp Hold – nok en gang positive ord. Innlegget kan leses på Så rart – en bokblogg, som er drevet av skolebibliotekar Silje Solsvik.

Her kan man blant annet lese:

Slipp Hold er rett og slett en veldig god ungdomsroman som passer for litt eldre ungdom og voksne. Heidi Sævareid lykkes i å skape en troverdig og kompleks hovedperson. Samtidig tar hun opp mange interessante problemstillinger som destruktive forhold, at det finnes ulike måter å finne roen med seg selv på, forelskelse og digital overvåking. Foreløpig vil jeg nok si at dette er den beste norske 2015-boken jeg har lest

unnamed