Fri meg fra detox-disiplene!

Nå er det over et helt år siden jeg sist irriterte meg over yogafolkets tro på fenomenet detox! På tide å irritere seg litt igjen. Troen på detox er nemlig en seiglivet myte.

Forleden dag tillot jeg meg å legge igjen en kommentar på Facebook-siden til yogalærer Kino MacGregor, på en oppdatering der hun hevdet at Kapotasana var en rensende stilling. «It literally cleans your body from the inside out», sto det.

Sukk.

Ai ai ai, som det detoxes her. Giftstoffene formelig fordamper ut av kroppen!
Ai ai ai, som det detoxes her. Giftstoffene formelig fordamper!

I tillegg oppfordret hun til «renselse» ved hjelp av kostholdet.

«Clean your body by eating really healthfully and nourishing yourself today Do a juice fast if you feel you need a little extra cleanse, or just do a mini-cleanse by eliminating one type of food (like dairy, wheat or meat) from your diet for one day as an experiment.»

Sukk igjen.

Å spise sunn og næringsrik mat er selvsagt viktig for kroppens funksjoner. Å kutte ut meieriprodukter, hvete og kjøtt kan være positivt hvis man reagerer dårlig på det, og lavere meieriprodukt- og kjøttkonsum er dessuten positivt i et miljøperspektiv. Men «renser» man kroppen? Nei. Og det gjør man i alle fall ikke ved å gå på juicefaste. Man går kanskje litt ned i vekt hvis man holder på med det en stund (kun for å legge på seg igjen når man er ferdig, og i verste fall sende signaler til forbrenningen om at man må gå på sparebluss), sånn er det jo gjerne hvis man går på ekstrem lavkaloridiett, men det skjer selvfølgelig ingen «renselse». Snarere tvert om. Mer om det her:

Det er også verdt å ta med seg et utdrag fra en god og poengtert artikkel i The Guardian:

“Let’s be clear,” says Edzard Ernst, emeritus professor of complementary medicine at Exeter University, “there are two types of detox: one is respectable and the other isn’t.” The respectable one, he says, is the medical treatment of people with life-threatening drug addictions. “The other is the word being hijacked by entrepreneurs, quacks and charlatans to sell a bogus treatment that allegedly detoxifies your body of toxins you’re supposed to have accumulated.”

If toxins did build up in a way your body couldn’t excrete, he says, you’d likely be dead or in need of serious medical intervention. “The healthy body has kidneys, a liver, skin, even lungs that are detoxifying as we speak,” he says. “There is no known way – certainly not through detox treatments – to make something that works perfectly well in a healthy body work better.”

Så – tilbake til Kino MacGregor. Hun er en internasjonalt anerkjent yogalærer med stor tilhengerskare. Jeg er blant dem som har hatt god nytte av å lese hennes artikler og lære av hennes YouTube-videoer der hun instruerer detaljert og kunnskapsrikt om ashtanga. Innsatsen hennes for å spre «det glade budskap» om yoga er imponerende. Mindre imponerende er det at hun samtidig sprer vranglære om helse og kosthold. I april siden arrangerte hun og en annen yogalærer, Kerri Verna, en «yoga challenge» på Instagram som het #DetoxYoBody – det var jo vår, må vite, og da måtte man ha vårrengjøring i kroppen! Klemme på leveren, skvise nyrene, bøye og tøye så giftstoffene skulle forsvinne. Råd om bestemte matvarer som skulle «avgifte» kroppen fulgte med. Jeg har lenge fulgt deres yoga challenges, og deltok også i denne, men hektet daglig på hashtaggen #DetoxIsNotAThing, samt brukte opp hele mitt sarkastiske arsenal den måneden.

Detox-måneden april er over, men Kino MacGregor er selvsagt ikke ferdig med å detoxe! Da jeg så prekenen om «renselse» i går, ble jeg altså lei, så jeg utba meg en forklaring på hvordan «the literal cleansing» faktisk foregår. Kino MacGregor svarer sjelden på kritiske tilbakemeldinger på annet vis enn ved å legge ut selfier hvor hun tar avstand fra «the haters», men det var nok av andre yogafolk som ilte til med forsikringer om at JODA, her fjernet man «impure gasses», og lymfesystemet fikk så fart på seg at det faktisk gikk hele 15 ganger raskere! Og så var det dette overbevisende argumentet:

.. of course moving your body detoxes it.
Even the best doctors know this.
Not all healing is recorded in scientific journals.
If it were, we’d never need to further experiment would we.

Being physical is spiritual.
It’s an Easy come.
Easy Acceptance.
Uncomplicated.

Enjoy your yoga.
It’s the purest form of moving meditation to cleanse your mind, body and spirt.
Your beauty will shine through you making the world better.
Small things cause great changes.
That’s proven.

You don’t need advanced postures done correctly to prolong the beauty of this life you live.

Your intention in your movement will change the quality of everything you do.

Namaste

Denne merkelige tiraden bringer meg over på et annet aspekt som jeg ergrer meg over ved yogaverdenen – nemlig det faktum at den preges av flagrende, feelgood, fluffy selvrealiseringspjatt, gjennomsyret av pseudospiritualitet. Jeg begynner å klø under huden når jeg leser tomprat av typen «tap into your inner sanctuary and realise that everything is as it should be and that you are a goddess». Men enda verre blir det når pseudospiritualiteten kobles til forestillinger om fysisk helse, slik det ofte gjøres i detox-fantasiverdenen.

Jeg ønsker meg en klarere, redeligere, tydeligere og mer seriøs språkbruk der man skiller klart mellom hva som er spirituelt (altså knyttet til tro) og hva som er fysisk og vitenskapelig. Fri meg fra det amerikaniserte, liksom-åndelige, selvhjelpspregede hallelujaspråket der «everything happens for a reason»! Fri meg fra de ufunderte helsepåstandene knyttet til spesifikke positurer, konspirasjonsteoriene om «Big Pharma» og troen på grønn juice som avgiftningskur! Slipp vitenskapen til i yogaverdenen, og kast New Age-språket på båten!

Detox-eliksir! Ungdomskilden! Eventuelt bare en grønn juice som smaker godt.
Detox-eliksir! Ungdomskilden! Eventuelt bare en grønn juice som smaker godt.

Fordomsbefengt husmorporno

Med mindre man bor under en stein, har man fått med seg at det på valentinsdagen er premiere på en viss film om en rik forretningsmann, en naiv studine og et grått slips.

Shades of Grey

Horder har forhåndsbestilt billetter, og de lar seg neppe påvirke av at filmkritikere allerede har rukket å slakte filmen (Aftenposten gjør det på fornøyelig vis – The Guardian er kanskje enda morsommere.) Jeg snakker selvfølgelig om Fifty Shades of Grey – boken som sprang ut av klein fanfiction på nett, og som ikke akkurat ble mindre klein av å bli utgitt i hardcover med sobert omslag.

Det er selvfølgelig mange grunner til å le av fenomenet Fifty Shades of Grey. Men det er også på sin plass med litt alvorlig kritikk.

Jeg vil tro at de aller fleste har fått med seg at BDSM er stikkordet for Fifty Shades, samt at BDSM står for Bondage, Discipline/Dominance, Sadism, Masochism. Forhåpentligvis har folk også fått med seg at BDSM baseres på prinsippene Sunn, Sikker, Samtykkende. Hovedproblemet i Fifty Shades er at forfatter E. L. James neppe har fått med seg dette siste. I hennes fremstilling handler BDSM om stalking, trusler, vold, skjenking, spisetvang, manipulering og gaslighting. Selvsagt er det også eksplisitte sexscener (de fleste påfallende lite kinky), men hovedvekten ligger altså på det som de fleste burde gjenkjenne som misbruk. Dette er det mange som grundig og godt har satt ord på. Her, for eksempel, og her.

”Det er ikke misbruk, det er BDSM, og det skjønner ikke kritikerne seg på,” har både forfatteren og fansen hevdet. Men det er altså slik at de aller krasseste reaksjonene kommer fra BDSM-miljøene. Lederen i SMil Norge, Ivan Mollheim, skrev for eksempel nylig en svært kritisk kronikk hvor han blant annet uttalte:

[B]økene [er] rett og slett grufulle som kilde til kunnskap om BDSM, og formidler en del mildt sagt problematiske holdninger. Dette har gjort at kink-miljøer i mange land har reagert på fenomenet med en stor (og sunn) porsjon skepsis. Forholdet mellom Christian Grey og Anastasia Steele er et skoleeksempel på absolutt alt du IKKE bør gjøre, om du vil utforske den spennende og givende verdenen BDSM kan være.

Dette er blant de første tydelige reaksjonene vi ser fra norske kinkstere, men som Mollheim sier – internasjonalt finnes det utallige skriverier fra kinkstere som fortviler over å bli fremstilt på denne måten (En drepende (og morsom) take-down av Fifty Shades finnes hos kink-bloggeren Pervocracy) Det finnes allerede en rekke myter knyttet til denne livsstilen, og Fifty Shades bidrar ikke til å øke aksept og forståelse – tvert om.

I disse dager foregår det en boikottaksjon mot filmen, der Kvinnegruppa Ottar er blant arrangørene. Jeg er helt enig med Ottar i at Fifty Shades skildrer et voldelig forhold. Det som imidlertid er trist, er at Ottar innbiller seg at BDSM = vold. Det kan virke som om de har tatt Fifty Shades-fremstillingen av BDSM for god fisk. Og det er klart – hadde BDSM virkelig vært slik E.L. James fremstiller det, ville det selvsagt vært all grunn til å ta avstand. Men slik er det altså ikke.

Fifty Shades bidrar også til å spre fordommer ved å fremstille BDSM som en sykdom. En viktig del av bokens handling er Mr. Grey – den dominante – sin ferd mot ”bedring”. Nå er det lett å være enig i at noe er galt hvis man mishandler kjæresten, men i boken er det sadismen (nå bruker jeg kink-begrepet) han må bli frisk fra. Den stammer nemlig fra en barndom preget av forsømmelse og mishandling. Det er en vanlig fordom å tro at BDSM er en sykdom og at kinkstere er som de er fordi de har opplevd misbruk i barndommen, men nyere studier slår bena under slike forestillinger. Sadisme og masochisme er også tatt ut av den norske diagnosehåndboken.

Hvor lite folk vet om kink ble tydelig illustrert i 2012, da SMil Norge utga en opplysningsbrosjyre om BDSM myntet på ungdom. Et fint tiltak, ettersom det slett ikke er uvanlig at man allerede i tenårene oppdager at man har litt uvanlige lyster. Å tilby ungdom ryddig og ikke-pornografisk informasjon fremfor å henvise dem til nettets irrganger, burde jo applauderes, men nei – det ble voldsomme reaksjoner fra flere hold. Det var forstemmende å se. Og det er forstemmende å se hvordan Fifty Shades parasitterer på en allerede misforstått minoritet.

10846095_764821923608717_8433511595802672600_n10954561_764821946942048_3690887667539147626_n

10259973_764821966942046_5165298236315041823_n1544309_764821913608718_5739198692322110706_n

Er alt feminisme?

Forleden dag hadde jeg en kronikk ute på NRK Ytring. Den handler om #FreeTheNipple-bevegelsen. I utgangspunktet hadde jeg kanskje ikke kommet på å sende inn tekst om dette temaet, men jeg ble spurt av Ytring-redaksjonen om jeg ville skrive noe om det, og dermed ble det kronikk. Det var et interessant tema å jobbe med, og vel så interessante var reaksjonene på teksten. De følger nemlig et ganske forutsigbart mønsker.

For litt bakgrunnsinfo om hva #FreeTheNipple går ut på – les journalist Emma Clares opplysende tekst i DN.

Og når det gjelder hva jeg mener om saken – les kronikken min på Ytring her.

Jeg tror jeg gjør det ganske klart i den teksten hva jeg mener, og jeg skal ikke her gå videre inn på kampen for å få amme i offentligheten, være toppløs på stranden eller gå uten BH etc – la det bare være sagt at jeg støtter kampen for et mer naturlig og avslappet syn på kvinnekroppen, og at jeg sympatiserer med amerikanerne, som sliter med langt større begrensninger enn oss europeere. La meg også gjenta at folk naturligvis skal få gjøre hva de vil med brystvortene sine. Det jeg retter kritikk mot i kronikken, er en form for aktivisme som tipper over i det overfladiske og utvannende. Nærmere bestemt selfie-aktivismen. Handler det fortsatt om likestilling når folk legger ut puppeselfies en masse?

Det er ikke ofte jeg siterer fra innlegg i kommentarfelt, men det kom to innvendinger som jeg synes er symptomatiske, og som jeg derfor har lyst til å parafrasere og bruke som utgangspunkt for noen betraktninger:

Burde ikke du betingelsesløst støtte dine medsøstre når de ønsker å utøve sin frihet?

Og:

Du har ingen rett til å spekulere i andre kvinners motiver!

Jo, jeg synes jeg har det. Det er alltid interessant å pirke litt i drivkreftene til enhver massebevegelse – og jeg tror det er sunt med pirking. Det er gjerne kloke, reflekterte mennesker i kjernen av de fleste bevegelser, men all aktivisme kan ha lett for å skli ut. Det vil alltid være folk i utkanten som enten ikke har forstått saken, eller som parasitterer på den for egen vinning. Tenk bare på brystkreft-awareness-selfiene som i starten handlet om å samle inn penger. Folk la ut bilder av seg selv uten sminke og erklærte at de hadde gitt penger til kreftsaken – det kom inn ganske mange penger på den måten, men til slutt begynte folk å dele selfier UTEN å nevne pengedonasjoner, de skrev kanskje bare «For a good cause LOL» Da var poenget ganske borte. Noe lignende skjer når man bruker #FreeTheNipple-bevegelsen til å dele bilder av denne typen.

Når det gjelder det å støtte andre kvinner i ett og alt, så er dette et argument som svært ofte dukker opp. «Der eg kjem fra, betyr feminisme at ein heier på andre jenter,» sa Tone Damli en gang hun hadde blitt kritisert for å spille på sex. Jeg bryr meg ikke om hva Tone Damli spiller på, men jeg er ikke likegyldig til hva hun – og mange andre – tror feminisme er. Det er nemlig en gedigen misforståelse at feminisme dreier seg om å være betingelsesløst for det andre kvinner gjør – bare fordi man er kvinne selv. Feminisme handler ikke om at kvinner skal stå sammen og støtte hverandre, men om at gruppen av bevisstgjorte kvinner og menn som kaller seg feminister, står sammen mot kvinner og menn som undertrykker mennesker på grunnlag av kjønn.

Man kan jo se for seg at menn i kraft av sitt kjønn var forpliktet til å heie på det alle andre menn gjorde – man hører at det blir feil. Det gir ingen mening å ukritisk støtte alle som tilfeldigvis har samme kromosomsammensetning som en selv. En slik «feminisme» er en stagnert feminisme, blottet for slagkraft. Hvis all uenighet skal kveles og erstattes av uforbeholden støtte, blir all mulighet for kritisk tenkning borte. Ja, muligheten for tenkning generelt blir borte.

Ofte registrerer jeg at folk med antifeministisk agenda støtter denne formen for ”feminisme”. Fanger de opp at feminister seg imellom er uenige om hva som er god feminisme, eller til og med stiller spørsmålstegn ved om en bestemt sak i det hele tatt dreier seg om feminisme, kommer de straks på banen og snakker om militant feminisme og meningstyranni. Og mange kvinner synes ikke de kan kalle seg for feminister hvis de ikke kan forvente å få applaus fra feministisk hold for absolutt alt de foretar seg.

Hvor kommer denne tanken fra – om at man nærmest har krav på jubelrop fra feminister dersom man er kvinne og foretar seg noe?

Mange ganger kommer dette kravet om støtte fra kvinner som kler av seg for kamera. ”Jeg utøver min frihet som kvinne, det burde feminister heie på,” sier de, og høster hurrarop fra kommentarfeltkrigerne (som i andre sammenhenger ikke er spesielt ivrige på å støtte kvinner): Ja! Det er supert at kvinner kler av seg! Mer pupp!

Jeg synes altså ikke at man skal forby noen å kle av seg. Det skulle bare mangle. Man har rett til å gjøre som man vil. Men man har ikke krav på å få sine handlinger definert som feministiske statements. Og man har ikke krav på å reservere seg mot at ens handlinger drøftes.

Jeg kommer til å fortsette å stille meg tvilende til om det virkelig handler om kvinnesak når man legger ut wet t-shirt-bilder av seg selv på sosiale medier. Folk må gjerne poste selfier herfra og til månen, men ingen kan kreve å bli ansett som feministiske heltinner fordi de gjør det.

BrZyD20CEAAB3IR.jpg-large

Lytt til erfarne badefolk

Spørsmålet er eldgammelt. Eldre enn spørsmålet om hva som er best av te og kaffe. Eller hvem som er best av Beatles og Stones. Sikkert også eldre enn hva som er best av det teleologiske og det mekanistiske verdensbildet.

Nemlig: Hva er best – saltvann eller ferskvann?

Hva folk svarer, henger naturligvis sammen med hvor i landet de bor. Har man vokst opp i innlandet, er det klart at man foretrekker ferskvann, mens kystbeboere nok vil holde en knapp på saltvann. Men så har man også en tredje kategori, de som egentlig ikke har noen geografisk betinget preferanse, de som kort og godt ikke liker å bade. Min erfaring tilsier at de likevel vil falle ned på ferskvannssiden hvis de blir avkrevd et svar. Som regel av den enkle grunn at det stort sett er varmere i ferskvann. Og ingen maneter.

Ferskvann har etter alt å dømme flest fans. Skal vi dermed la flertallet avgjøre diskusjonen? Skal vi si at da har vi en konklusjon?

Så raske kan vi naturligvis ikke være. En nærmere drøfting trengs. For å snevre inn diskusjonen, vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg snakker om norske forhold.

La oss ta fordelene ved ferskvann først:

– Det blir fortere varmt (her gjelder så klart mange unntak)
– Det er ingen maneter
– Det er mindre påvirket av været (fralandsvind er ikke et problem)
– Man slipper saltvann på huden og i håret
– Man slipper tang (dersom man er redd for tang, da – slik mange ferskvannsbadere er)
– Man slipper skjelleru, krabber, blåskjell og sjøstjerner (dersom man er redd for slikt, da – slik mange ferskvannsbadere er)

Så fordelene ved saltvann:

– Takket være tidevann og mer bevegelse i vannet er det stort sett friskere og renere, (her gjelder også unntak), og man slipper ikter og svømmekløe
– Vannet er som regel klarere, og det er mer å se på når man bruker dykkermaske
– Man kan se under vann uten å få ferskvannssvie i øyne og svelg – menneskets kroppsvæsker er salte
– Man flyter bedre i saltvann
– Man får en villere naturopplevelse, man kan skue mot horisonten
– Man får moteriktig saltvannshår og sunnere hud (saltvann tørker ut huden, men er også gunstig hvis man lider av eksem eller psoriasis)

La det være sagt – jeg setter pris på både ferskvann og saltvann. Jeg elsker å stupe ut i friskt saltvann, men liker også å svømme i et stille skogstjern i Nordmarka.

Det er likevel ingen hemmelighet at jeg foretrekker saltvann, jeg har jo tilbrakt alle barndomssomre på en øy hvor det ser slik ut som dette.

270543_10150311494436125_2714973_n

268391_10150311495386125_6870473_n

40804_455440816124_4757294_n

Jeg er med andre ord partisk. Dette er tross alt ansiktsuttrykket mitt når jeg får morgenbade i saltvann:

38736_453925291124_1706940_n

Og da jeg var – tja, kan jeg ha vært rundt nitten? – krafset jeg ned dette idealbildet på hvordan det skal se ut når man bader:

unnamed

Det skal nemlig ikke være noe som sperrer for horisonten dersom badet skal være i toppklasse. Og alene må man være.

Når jeg morgenbader i Oslofjorden, tenker jeg alltid på Ellida Wangel i Ibsens Fruen fra havet – etter å ha inngått ekteskap med Doktor Wangel, må hun ta sine morgenbad innerst i en fjord, og ikke i havgapet, slik hun er vant til.

Jeg er til og med så opptatt av å bade i friskt vann at jeg har en egen drømmekategori som handler om mislykte bad. I de drømmene ser vannet gjerne innbydende ut i starten, men så fort jeg kommer uti, blir saltvannet borte, og så plasker jeg rundt i en slags mudrete dam eller en bakevje. Noen ganger er det også industrieffekter i vannet, som avrevne mursøyler, stålvaiere eller skrot.

Men tilbake til saltvann. Jeg vil kaste lys over noe som ikke så ofte blir brakt på bane i saltvann vs ferskvann-diskusjonene – nemlig det faktum at det kreves trening, kunnskap og erfaring for å bade i saltvann. Veldig ofte når jeg har med meg ferskvannsfisker på sjøbad, skader de seg. De sklir på svaberget, tramper på rur og blåskjell, brenner seg på maneter, gurgler i dønningene eller kommer borti tang eller sjøstjerner og skriker og bærer seg (gurgling eller tangberøring er selvsagt ingen skade, men sånn oppfører ferskvannsfiskene seg). Kort sagt, de rammes av de farene som ganske riktig finnes i saltvann. Men her er saken – selv rammes jeg sjelden.

Det er naturligvis ikke slik at jeg er skjebnegudenes favoritt. Nei, jeg er bare en erfaren saltvannsbader. Jeg vet hvor man kan sette føttene for ikke å skli, har oppøvd en evne til å tråkke på både rur og blåskjell uten å skjære meg (dette kan kanskje sammenlignes med fakirkunst?), jeg vet hvordan man rekognoserer etter brennmaneter og hvor lange tråder de sannsynligvis har, samt hvor god tid jeg har til å stupe før brennmaneten som driver med strømmen rekker å komme frem, og jeg vet hvordan jeg navigerer i dønninger. Ja – og så er jeg ikke redd for tang og sjøstjerner. Det hjelper også.

Det lar seg nok ikke gjøre å komme frem til en endelig avgjørelse om hva som er best av saltvann og ferskvann. Men dette tror jeg jeg tør påstå:

Saltvannsbading er for viderekomne.

Ingen mister jomfrudommen

“Når mistet du jomfrudommen?”

Dette spørsmålet har mange enten stilt eller blitt stilt. De fleste har et klart svar, og det føres også statistikk over dette – gjennomsnittlig debutalder for jenter er 17, mens det for gutter er 17,9. Men hva er jomfrudom, og hvordan mister man den? Ved å debutere seksuelt, så klart, vil mange svare, og da tenker de gjerne på vaginalt samleie. Med denne tankegangen kan man altså gå fra å være jomfru til ikke-jomfru i løpet av få sekunder.

Mye taler imidlertid for at begrepet ”jomfru” er modent for skraphaugen. For det første vitner begrepet om et snevert syn på seksualitet – det finnes jo en rekke andre typer seksuelle handlinger. De fleste vil for eksempel være enige i at oralsex er å regne som sex. Men paradoksalt nok mener gjerne de samme menneskene at oralsex ikke kvalifiserer som seksuell debut.

Et annet aspekt er heteronormativiteten. Dersom seksuell debut = vaginalt samleie, må man jo helst være hetero for å miste jomfrudommen. Det er åpenbart at noe skurrer her.

Ordet ”jomfru” er dessuten i seg selv langt fra kjønnsnøytralt, og vitner om at det historisk sett har vært viktig å kontrollere kvinners seksualitet. Og enda det i dag burde være åpenbart at kvinner ikke endrer verdi og egenart i forbindelse med sex, er det ikke uvanlig at unge jenter opplever ryktespredning knyttet til sex – enten det handler om å få ”gjort det” eller om å ha hatt ”for mange” partnere.

Myten om jomfruhinnen er blant årsakene til at man ser på jomfrudom som noe man mister. Ja – for det et en myte. Det finnes ingen hinne/membran som skal briste, det finnes kun noe som heter skjedekrans, og den er elastisk. Det er også en myte at det skal gjøre vondt og gjerne blø første gang. Dersom dette skjer, er det som regel fordi man ikke er opphisset eller fuktig nok, at partneren er uvøren eller at man er nervøs. Og det er vel ikke rart om man blir nervøs hvis man forventer ubehag, eller at partner ikke tar nok hensyn ved uttrykk på smerte hvis dette regnes som vanlig?

Men uansett hva et første samleie innebærer, så er det kun dét: Et første samleie. En seksuell opplevelse blant mange, og neppe den første. Det er altså ingen rasjonell grunn til å se på det som et vannskille, og en brukbar seksuell identitetsmarkør er det heller ikke.

Mange opererer med et tall på hvor mange de har hatt sex (les: samleie) med. Dette er omtrent like meningsløst som å datofeste tapet av jomfrudommen. For det første er ikke sex identisk med samleie, for det andre vil dermed definisjonen av sex variere fra person til person, og for det tredje bør antall partnere verken være kilde til skam eller stolthet.

Å endre kulturelle oppfatninger er imidlertid ikke gjort i en håndvending, så det skal nok en del til for at begreper som ”jomfru” og ”seksuell debut” skal legges døde. Men jeg mener det er viktig å arbeide for et nytt syn – der man ikke ser for seg et magisk øyeblikk der alt endrer seg, men der man heller anser seksuelle erfaringer som noe man gradvis opparbeider seg. I likhet med alle andre erfaringer livet har å by på.

Det er nok langt mer hysteri knyttet til jomfrudom i andre land enn Norge – for eksempel i USA, der man snakker om «V-card». Men heldigvis drives det opplysningsarbeid der. Det finnes for eksempel en fin dokumentarfilm ved navn How To Lose Your Virginity, laget av filmskaper Therese Shechter.

Tittelen er tabloid, og de fleste ser kanskje for seg en slags guide til THE FIRST TIME, med omtrent like mye dybde som sexguidene i Cosmopolitan. Men selvsagt er tittelen ironisk. Schechter har følgende mål med filmen:

I would like to sort of redefine what [virginity] is. It’s not necessarily putting a penis into a vagina. It’s not this magical moment when everything changes. I don’t think we can get rid of the term, but I’d just like to broaden our understanding of what it means and how it affects us. I would love think about becoming a sexual person as part of a process — as something that happens over a long period of time. Because that’s how we are as sexual people.

Amen til det!

1491762_272727916242424_7736521193894723741_n

«Hva gjør det med oss som mennesker?»

Fra tid til annen kommer de. Kommentarene om sosiale medier og hva de gjør med oss. Vinklingene kan være ulike, det kan dreie seg om Twitters påvirkning av debattkulturen, hva overharmoniske facebookstatuser gjør med selvfølelsen, hva mengder av selfies på Instagram fører til av utseendefokusering … men det overordnede budskapet i sånne kommentarer er ofte: Dette er usunt.

MIRROR-SELFIE-1

For all del – man må gjerne diskutere nye medievaner. Men det de bekymrede kommentarene ofte har til felles, er at de sier lite nytt. På sitt verste minner de om vasne, svermeriske selvutviklingstekster der det oppfordres til å sette seg ned litt, puste fra magen eller ringe en venn man ikke har sett på en stund.

Det kan nesten virke som om det har gått mote i å ikle seg bekymring for sosiale medier og teknologi og spørre «hva gjør det med oss som mennesker»? Slike kommentarer postes gjerne på Facebook, og så kan folk like og kommentere og si at «dette var viktige saker. Man burde prøve en digital detox.» Det kan nesten virke som om det er en form for avlat å skrive bekymrede tekster om hva sosiale medier «gjør med oss». Det ironiske er at de fleste som skriver sånt er aktive SoMe-folk. Som sjelden endrer vaner etter å ha okket seg over de nye medienes påvirkningskraft. Det er som om de tenker: ”Jeg viser at jeg har et bevisst forhold til dette, og da kan jeg gå og ta bilde av meg selv på stranden etterpå, mens jeg selvsagt poserer på smakfullt vis.” Eller: ”Jeg viser at jeg har et bevisst forhold til dette, og da kan jeg legge ut masse statusoppdateringer etterpå, selvsagt av den smakfulle sorten.”

På Ny Tids nettsider dukket det forleden opp et godt eksempel på denne typen avlatstekst. Nyansatt kulturredaktør Louiza Louhibi – aktiv på Twitter, Facebook og Instagram – har skrevet kommentar om vår alles omgang med sosiale medier, og hun ytrer sterk bekymring, særlig for Instagram.

«Ønsker vi virkelig å oppdra dagens barn til å vokse opp i denne eksponeringen?» spør hun dramatisk. Hun har intet fasitsvar, forsikrer hun. Men hun har en del bastante og udokumenterte konklusjoner.

Bølgen med «selfiene» viser våre selvsentrerte øyeblikk. Sosiale medier blir usosiale medium. Hvor er estetikken i vår tids eksponeringstrang?

Det rareste her er kanskje spørsmålet ”Hvor er estetikken i vår tids eksponeringstrang?” Det gir ingen mening. Estetikk i eksponeringstrang? Uansett – om dette har et gyldig svar, så forklares det ikke i teksten. Spørsmålet står der i seg selv. Som en ”selfie” av egen språklighet. Kanskje skrives slike setninger av samme motivasjon som når folk tar selfies – fordi de virker fine der og da.

Lenger nede kommer det enda flere underlige formuleringer.

Vi lever i et paradis for visuell kultur. Instagram skapte den nå pågående bølgen med såkalte «selfies», som jeg selv kaller «selvsentrerte øyeblikk».Trenden med å ta bilder av seg selv med mobiltelefonen kan snart bli gjort om til en kunstutstilling, om det finnes vilje for det. Estetikken i eksponeringen. Estetikken i felles offentlig betraktning. Vi er alle med på utviklingen av teknologisk visualisering i all offentlighet. Men vi må ikke glemme at man ikke har behov for å bli inspirert, og dele det med alle og enhver, til alle tider. Jeg kaller det gjerne latskap.

Nei, dette er faktisk så underlig at jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg hopper heller til avslutningen, hvor jeg tror man finner essensen i det Louhibi vil ha frem:

Jeg er redd eksponeringen på sosiale medier skaper mer ukultur enn samhold. Det å betrakte ting rundt oss, er gratis, men tiden koster. Hvorfor prioriterer vi den via sosiale medier?

Ja, hvorfor? Hvorfor? Hva gjør det med oss? Hvordan skal det gå med oss? Snakker vi ikke med hverandre mer? Vil vi bare sitte og stirre på en skjerm? Hvor er det blitt av intimiteten og den menneskelige varmen? HVOR SKAL DETTE ENDE???

Typisk for bekymringsspørsmålene er at det aldri kommer noen svar på dem. De bare ytres – med dommedagsrøst.

Folk var ganske bekymret da telefonen kom også. Ville folk slutte å møtes ansikt til ansikt? Nå er det derimot ofte telefonen som nevnes når folk ytrer sin bekymring over chatting på sosiale medier. Hvorfor ringer ikke folk til hverandre mer? HVA HAR SKJEDD MED Å PLUKKE OPP TELEFONEN OG RINGE TIL EN VENN?

antique-brass-cradle-telephone-isolated-white-16286543

Det å skrive til hverandre blir av en eller annen merkelig grunn sett på som annenrangs, som et uekte og kaldt substitutt. Man går glipp av mimikk og spontanitet, påpeker bekymrerne. Det oppstår distanse, samtalene blir ikke dype nok, frykter de.

Eksempel på hvor sosialt samfunnet var før mobiltelefonen kom og ødela.
Eksempel på hvor sosialt samfunnet var før mobiltelefonen kom og ødela.

Dette synes jeg det er pussig å engste seg for. Har ikke folk til alle tider skrevet brev til hverandre? Og har ikke nettopp brevet lenge vært en uttrykksform med rikt spillerom for både emosjonene og intellektet? Brevkunsten har sin egen plass i litteraturhistorien – tenk bare på Heloíse og Abelard, Virginia Woolf og Vita Sackville West, Augustin og Jerome, Hemingway og F. Scott Fitzgerald. Deres skriftlige samtaler var vel ikke akkurat fattigere enn de muntlige.

Vel – poenget mitt er ikke at mailingen og chattingen som foregår på dagens sosiale medier kan måle seg med denne berømte brevkunsten. Poenget mitt er at den skriftlige samtalen åpner for både intimitet og dyp meningsutveksling. Skriftlig samtale har egenverdi, den står ikke tilbake for muntlig kommunikasjon, og den innehar kvaliteter som tale ikke har. Det gjelder både i lange, velformulerte brev og mailer og kortlinjede chatteøkter.

For meg personlig er skriftlig kommunikasjon ofte et kjempeviktig fundament i vennskap. Jeg tror jeg vil hevde at jeg kjenner de fleste av mine venner mye bedre fordi vi jevnlig skriver til hverandre.

Sosiale medier gjør også at man kan holde kontakten med folk man kanskje ville mistet kontakten med hvis man ikke hadde begynt å følge hverandre eller lagt hverandre til, og på den måten fått innblikk i hverandres liv og funnet ut mer om hverandre. Og jeg kan vel neppe være den eneste som har møtt folk gjennom sosiale medier og formet varige vennskap – altså også i den ”virkelige verden”?

Sosiale medier handler selvsagt om mer enn vennskap – en av de viktigste funksjonene er at de danner plattformer for diskusjon som går langt utover det vennskapelige. Mennesker fra ulike miljøer møtes i diskusjoner som neppe ville ha oppstått om ikke Facebook og Twitter hadde tilrettelagt for at vilt ulike personer kunne møtes. Og langt flere kommer til orde. Selvsagt oppstår det klikker, og det går an å påpeke at det er et problem hvis debatten flyttes ut av avisene og inn på facebooktråder, der ikke alle har tilgang til dem, men å mene at den offentlige debatten er truet, slik enkelte bekymrere av og til antyder, er katastrofetenkning. Det er ingen motsetning mellom twitterdebatter og offentlige debatter – ofte er det jo slik at argumenter modnes eller settes på prøve i meningsutvekslinger på sosiale medier, noe som kan avføde debattinnlegg eller utfordre dem som allerede har vært trykket.

Delingen er et viktig aspekt på Twitter og Facebook. En litt irriterende sak kan jo være at samme artikkel da gjerne deles ørten ganger samme dag – folk går jo i flokk, men like ofte dumper man over saker man ikke selv ville lett aktivt etter eller funnet manuelt. En venninne av meg er utenriksjournalist – for henne er Twitter, Instagram og Facebook viktige verktøy for å holde oversikt på hva som skjer i lokalområdene hun dekker. Selv holder jeg meg oppdatert på yoganyheter gjennom sosiale medier og har en langt bedre oversikt enn jeg ville hatt uten. Internett er et endeløst univers av informasjon – sosiale medier gir oss et verktøy for å oppdage, velge ut og sile ut.

Og det er dette som er stikkordet, det jeg vil frem til: Utsiling.

Det er ikke meningen at man skal slippe alt inn i en endeløs strøm. På Twitter velger man selv hvem man følger, og man kan organisere dem i grupper. På Facebook kan man gjøre det samme. Ingen trenger å bruke arbeidsdagen på å bla seg gjennom familiebildene til hun man gikk på barneskole med. Ingen trenger å bruke hele lørdagen på å bla i andres feriebilder eller høre om hva de spiste til frokost. Ingen trenger å ta quizer om hvilket sjødyr de er og legge det ut på Facebook. Ingen trenger å gremme seg over at andre instagrammer middagsbordet. Ingen trenger å følge han på Twitter som bare snakker om #denfølelsen.

Sosiale medier er en tidstyv, heter det, og det er nok sant – men bare hvis man er en person som ikke greier å velge ut og beherske seg. Sosiale medier er bare en trussel mot IRL-intimitet hvis man ikke evner å begrense seg.

Det skal så klart ikke stikkes under en stol at mange mennesker ikke klarer det. Det finnes folk som har stort behov for publikum og feedback, og som ikke vet når nok er nok. De har det selvfølgelig vanskeligere enn før sosiale medier kom. For ungdommer kan det nok være et spesielt merkbart press. Da jeg snakket med redaktøren for jentebladet Julia forleden, nevnte hun at tenåringer gjerne er kjempenervøse når de skal legge ut nytt profilbilde eller en selfie på Instagram – tenk om de får under 30 likes? Det er klart at den heseblesende blandingen av eksponeringstrang og eksponeringsangst er problematisk.

For øvrig er det ikke bare tenåringer som sliter med balansegangen på nettet. Den mest problematiske trenden i sosiale medier handler vel kanskje om foreldre som ukritisk legger ut mengder av bilder av barna sine eller deler intime detaljer om dem. Adferd på nettet handler selvfølgelig ikke kun om utsiling, men også om å ta etiske avgjørelser som ivaretar andre. Og dette er ting det selvsagt må være rom for å diskutere.

Dette lille blogginnlegget mitt er ikke et festskrift for sosiale medier, eller et angrep på all kritikk av sosiale medier. Å diskutere utviklingen i folks medievaner er selvfølgelig viktig. Det jeg er lei av, er moralistiske, tantete kommentarer som egentlig ikke handler om noe, men som bare tjener til å vise at ”jeg er et følsomt menneske som ønsker å demonstrere at jeg vet at det er viktig å ikke sitte limt til smarttelefonen og ta selfies og klikke ”like” dagen lang.” Jeg savner altså ofte nyanser i kritikken, og jeg undrer meg over fraværet av det enkle poenget: Sosiale medier blir hva man gjør dem til.

Av og til synes jeg «hva gjør det med oss?»-artiklene er ganske avslørende. Det kan virke som om skribentene gjerne har akkurat de problemene med sosiale medier som de hekter på ”folk” eller ”man”. De er kanskje fullt klar over at deres forhold til sosiale medier enten er preget av overdreven tidsbruk eller narsissistisk oversharing, men skriver likevel gravalvorlig og selvhøytidelig om det. Slik kan de gjøre seg usårlige, liksom heve seg over alle andre eller stille seg utenfor tendensen – bare fordi de peker på den. Det er en underlig og ofte temmelig dobbeltmoralistisk form for avlat. Og ingenting nytt sies.

Les kronikkversjon av blogginnlegger på NRK Ytring!

Er bilder bare til pynt?

I dag har jeg et debattinnlegg på trykk i Klassekampen. Det ligger ikke på nett, så derfor deler jeg det her.

IMG_4050

I Bokmagasinet 18. januar ble bildebokromanen Hvorfor er vannet vått? av Ole Robert Sunde og Bo Gaustad anmeldt av Preben Jordal. Det er gledelig at en barnebok anmeldes i Bokmagasinet, men dessverre er Jordals tekst noe mangelfull. Han later ikke til å være klar over at det er en gjennomillustrert bok han har i hendene. Vel, han noterer seg at den er ”spekket med Bo Gaustads tegninger”, men velger å utelukkende sitere sin tiårige datter når han skal uttale seg om illustrasjonene. Ifølge henne er de ”i svart-hvitt og strekete og litt rare, men på en måte veldig fine også.” At en viktig del av verket avspises med en såpass intetsigende tekstlinje, antyder at kritikeren verken interesserer seg for illustrasjon eller kan noe om det.

Jordals anmeldelse er langt ifra noe enestående tilfelle. Det er dessverre en tendens i dagspressen at anmeldere neglisjerer deler av verket når de omtaler bildebøker. Illustratører opplever gang på gang at anmeldelsene sentreres rundt det skrevne ord, mens illustrasjonene avspises med noen ord om at de er ”fine”, ”fargerike” eller ”sprelske” – eller at de ”gir liv til teksten.” En slik tilnærming vitner om en kritiker som ikke er klar over at bilder også forteller en historie. Anmeldelsen blir også ufullstendig , da det i realiteten kun er halvparten av verket bedømmes. Og illustratørens kunstneriske arbeid ringeaktes.

At anmeldere av bildebøker opparbeider seg kompetanse på illustrasjon og lærer seg å analysere bilder, er derfor svært viktig.

Det er grunn til å håpe på at bildebøker også i fremtiden vil få spalteplass i Bokmagasinet, men at de da behandles med den grundigheten de fortjener.

Basic CMYK