Det må være lov å reise seg

I dag leste jeg en kronikk på Dagbladet.no som gjorde meg glad. Vel, temaet i seg selv er ikke spesielt lystelig, kronikken handler om voldtekt, men den setter ord på noe jeg mener det er viktig å få belyst.

Overskriften er som følger:

«Når man blir voldtatt, mister man en del av seg selv».

Jeg klikket meg inn på saken, redd for at det skulle være en tekst jeg hadde lest hundre ganger før, men anførselstegnene i overskriften gjorde meg håpefull – og heldigvis: Teksten handler om at en setning som dette kan ende med å bli uttrykk for en ganske negativ determinisme. Kronikkforfatter Mira Berggrav Refsum sier det slik:

Det kan hende jeg hadde kjent på mer håp tidligere om jeg ikke hadde blitt fortalt fra alle kanter og dermed også fra meg selv at jeg aldri kunne bli den samme igjen og at en del av meg hadde blitt drept.

«Voldtekt er nesten-drap», sa tidligere justisminister Knut Storberget. Mange roste ham for å sette ord på hvor alvorlig voldtekt burde tas, men selv om det er prisverdig å vise at man ikke undervurderer traumene ved en voldtekt, så kan det være med på å hemme helningsprosessen ethvert voldtektsoffer må gå igjennom. Hvordan skal man reise seg hvis alle roper til en at man er ødelagt for livet?

«Du vet ingenting om hvordan det føles for meg,» sier kanskje noen nå – noen som selv har blitt voldtatt og føler at livet har blitt tatt fra dem. Til det vil jeg si at man ikke skal avfeie slike reaksjoner. Alle reaksjonsmønstre etter en voldtekt er legitime og bør bli møtt med forståelse. Selv ble jeg voldtatt som tenåring, og vet hvordan det er å føle at mørket senker seg over livet. Så jeg sitter ikke bare her og synser. Jeg vil heller ikke generalisere ut fra mine egne erfaringer, men jeg føler at det må nevnes, siden jeg vet at reaksjonen «du vet ikke hva du snakker om» lett kan komme.

Den reaksjonen har nok den svenske feministen Anna Svensson fått en del ganger. Svensson (som selv har opplevd voldtekt) er kjent for å ha ytret at voldtekt ikke er det verste man kan oppleve, og det er selvsagt hard kost. Slik har hun utdypet sitt syn:

– Det är klart att det jag skriver kan misstolkas. Jag måste alltid tänka mycket på vad jag skriver, för det finns ju så klart de som upplever att deras liv faktiskt har förstörts av en våldtäkt. Det är svårt. Men det jag vill säga är att det är väldigt jobbigt att bli våldtagen – jag hade det extremt jobbigt när jag försökte komma på fötter igen, men jag tror det är viktigt att folk dunkar en i ryggen och säger ”Det här fixar du!” snarare än att livet är förstört nu. Att bli stämplad som offer blir en dubbelbestraffning – våldtäkten i sig är tillräckligt jobbig.

Anna Svensson
Anna Svensson

Jeg forstår at folk reagerer på den generaliserende tonen i at «voldtekt ikke er det verste MAN kan oppleve». Det må jo tross alt være opp til hver enkelt. Men det er nettopp det Svensson forsøker å frem. Slik kommenterer hun påstanden om at ingenting er verre enn voldtekt:

Jag håller inte med för det första. Man kan inte säga så utan att ha en anledning. Det finns mycket som kan hända i livet; olyckor, dödsfall och så vidare, så varför är våldtäkt värst? Självklart kan det kännas så när man varit med om det, men det är fel att göra det till en allmän sanning. Det måste man få bestämma själv.

Anna Svensson mener at årsaken til at man lenge har hatt et syn på kvinnens seksualitet som «forbrukt» når hun mistet uskylden (ordet «uskyld» er temmelig ladet, det samme er det gufne uttrykket «deflorere»). Ingen ville gifte seg med en fallen kvinne. Og fortsatt er det mange som bruker ordene «billig» om kvinner. Alt henger sammen med et syn på kvinnen som et vesen som kan «besudles». Eller «skjendes» – et gammelmodig uttrykk for voldtekt. Ble en kvinne skjendet, brakte det skam over hele familien hennes, som om det var blitt gjort skade på eiendom. «Både kvinnans egen och släktens heder satt mellan benen på henne,» bemerker Svensson syrlig, og fortsetter:

– Det blir ett könsförtryck och ett uttryck för att styra över den kvinnliga sexualiteten. Det är det vi kvinnor ska vara räddast för – hela det kvinnliga värdet sitter ihop med sexualiteten.

Nå tror jeg ikke at det er dette de folk har i tankene når de reagerer med avsky, medlidenhet og forferdelse over voldtekt. Voldtekt er tross alt en fryktelig forbrytelse, og det skulle bare mangle at folk ikke reagerer og tar det på alvor. Men det er også viktig at voldtatte opplever at folk backer dem opp og gir dem en tro på at de kan komme seg igjen. Jeg snakker ikke om å lettvint avfeie folk og si at nå er det bare å samle seg, trekke på skuldrene og gå videre. Man bør aldri mase på folk som er i en helningsprosess. Men vi bør endre måten vi snakker om voldtekt på. Vi må tillate folk å reise seg og gå videre. Tillate at folk avviker fra den forhåndsregisserte offerrollen. Ikke alle sitter og skjelver i dusjen i et helt år. Det går an å reise seg, og jeg vil våge å påstå at flere kan gjøre det hvis vi legger fra oss den deterministiske retorikken som overskriften i Dagbladet-kronikken gir uttrykk for.

Jeg tror også en mer nøktern tone rundt voldtekt (samtidig som vi tar denne kriminelle handlingen på dypeste alvor) kan bidra til å fjerne skammen. Fortsatt tør de færreste å snakke offentlig om voldtekt hvis de ikke får være anonyme, og hvis de skal fortelle det til nye venner eller partnere, vet de at det er fare for at reaksjonen blir sjokk, uro og berøringsangst. Spesielt vanskelig kan det være å fortelle om noe sånt til en ny kjæreste eller partner. Det hersker nemlig en ganske standhaftig forestilling om at det siste som kommer i gjenge igjen etter en voldtekt, er det som har med sex og parforhold å gjøre. For noen er det nok sånn, men det er også mange som ikke kjenner seg igjen i det. For meg personlig var vel det seksuelle det første som stabiliserte seg (før det generelle stemningsleiet) men jeg oppdaget også at partnere lett så på meg som en tikkende traumebombe hvis de fikk vite hva jeg hadde opplevd. Dette er jeg ikke alene om – jeg har snakket med flere som har blitt møtt med reaksjoner av typen: «Shit, hvordan påvirker dette meg?». Det er jo ikke akkurat så oppmuntrende.

Tilbake til kronikken som var utgangspunktet. Kommentarfeltet er som vanlig forstemmende saker (og hvorfor gjør jeg gang på gang den feilen å lese det?), men jeg festet meg ved en av de første kommentarene:

En fin artikkel. Den viser eller er inne på viktigheten av å komme ut av offerrollen, og at omgivelsene må slutte å holde folk der. Det går fint an å bruke kriseteori her, med sjokkfaser, reaksjonsfaser, aksepteringssfaser og nyorientering, som ved sorg og andre tap. Det kan være en fin tenkning for å gjenkjenne hvor den enkelte befinner seg og hjelpe dem til å akseptere, sortere, finne nytt feste, trygghet og håp og gå videre. Da blir det på sikt ikke noe annet en en uvanlig dårlig erfaring, som mange andre. Vi har mange før- og etter-episoder eller hendelser i livet. En voldtekt behøver ikke være verre. Hvis man forstår det og tillater det.

Sanne og kloke ord!

Reklamer

En varsler krysser sitt spor

For noen dager siden skrev jeg et blogginnlegg der jeg fortalte om hva jeg opplevde på en temmelig kort Thailand-tur, årsakene til at jeg avbrøt et yogaopphold, og hva jeg nå mener om min tidligere yogalærer.

Jeg skrev innlegget for å fortelle min historie, og for å varsle om det jeg mener er alvorlige forhold. Det mener jeg var viktig, jeg mener det var min plikt. Mange har lest innlegget, mange har googlet det, men nå er det ikke lenger å finne. Det har ligget ute i tre dager, det har hatt den funksjonen jeg mente det skulle ha, men nå vil jeg legge det hele bak meg. Så jeg har tatt det ned. Jeg ville si fra så tydelig, redelig og kraftig som jeg kunne, og jeg brukte navn – i og med at jeg har brukt navnet hans i andre innlegg på bloggen – men ønsket bare at dette skulle være søkbart en viss tid.

Jeg vil legge læreren bak meg, og har også fjernet innlegget som handler om at jeg reiser til Thailand. Samt innlegget som rommer en anbefaling av ham – og innlegget som rommer hans attest til meg. Gjensidige lovord har ikke noe å gjøre på bloggen min lenger, mener jeg, ettersom lærer-elev-forholdet er avsluttet ettertrykkelig.

De som ønsker innlegget tilsendt, kan kontakte meg.

Sexy Sadie

Sexy Sadie, what have you done?
You made a fool of everyone
You made a fool of everyone
Sexy Sadie, oh, what have you done?

Sexy Sadie, you broke the rules
You laid it down for all to see
You laid it down for all to see
Sexy Sadie, oh, you broke the rules

Det synger John Lennon i en sang som opprinnelig het «Maharishi». Den handler nemlig ikke om en sexy dame – sangen er et oppgjør med kjendisguruen Maharishi Mahesh Yogi. Beatles var blant Maharishis mange disipler i 1967, men brøt ganske raskt med ham. Ringo Starr først, deretter Paul McCartney, og til slutt George Harrison og John Lennon. Slik fortelles det om episoden som utløste de to sistnevntes brudd med guruen:

After five weeks, amid mounting mutterings that the Maharishi was a publicity-seeker with an unhealthy interest in meditating in close proximity to the Farrow sisters, Paul McCartney followed the drummer back to London.

That left John and George, always the most receptive (or gullible?) among the guru’s pupils.

In an episode now etched in Beatle folklore, however, they, too, packed their bags in disgust after Mia Farrow fled the Maharishi’s cave in tears, claiming that the supposedly celibate swami had grabbed her in his hairy arms and tried to make advances towards her.

«Boys! Boys! What’s wrong? Why are you leaving?» the Maharishi is said to have shouted after them.
«If you’re so f*****g cosmic, you’ll know,» came Lennon’s withering reply.

Les resten av artikkelen her.

67_beatles_maharishi-mahesh_yogi_002

Grunnen til at jeg trekker opp denne historien, er at jeg har innsett av min egen yogalærer er litt av en Maharishi. Han er jo ikke akkurat en skikkelse på størrelse med hippieguruen, for å si det mildt, men fellestrekkene er mange: Oppblåst selvbilde, løgn, økonomisk lureri og sextrakassering. Læreren min har kanskje spart seg det meste av pseudospiritualiteten, men hans tro på sin egen versjon av yoga har antatt religiøse dimensjoner.

Folk som kjenner meg, og folk som har fulgt bloggen min, vil nok bli ganske overrasket over det jeg sier nå. Jeg har vært en hengiven elev av denne læreren i lang tid – jeg har ansett ham som min viktigste lærer. Men det har vært sider ved ham jeg ikke har sett. Sider som ikke bare er riper i lakken – her snakker vi om manipulasjon, aggresjon, slibrigheter og økonomisk lureri.

Så hvorfor har jeg ikke skjønt det før nå? I etterpåklokskapens lys ser jeg at faresignalene har vært mange. Det vet jeg at andre også tenker når det gjelder ham. Jeg tenker på linjen «you made a fool of everyone». Vi er mange som har elsket denne læreren.

La meg ta det fra begynnelsen.

For snaue tre år siden møtte jeg læreren. Jeg var et misfornøyd Elixia-medlem, men bestemte meg for å prøve yoga, siden jeg likevel var medlem med bindingstid. Yoga hadde jeg prøvd før, men det var kjedelig, så jeg valgte hans time fordi jeg hadde sett gjennom salvinduet at det ikke bare dreide seg om å sitte og puste mens man følte på sin indre regnbue.

Jeg angret ikke – timen var fantastisk. Den var utfordrende – jeg skjønte jeg hadde mye å lære, men samtidig var dette noe jeg merket at jeg mestret. Dette ville jeg fortsette med! Idet jeg passerte ham på vei ut, bemerket han at jeg var ny. Jeg sa ja, takket for timen, og sa at jeg absolutt skulle komme tilbake. Was this your first time? You’re good. You should come and work with me.

Og slik startet det, med ukentlige privattimer. Samtidig sluttet jeg på Elixia så fort jeg kunne, og begynte å gå på Presence Yoga på Bislett, hvor han underviste. Kombinasjonen av privatundervisning, klasser og daglig egentrening gjorde at jeg lærte raskt og mye, og jeg var hektet (slik jeg fortsatt er i dag). Han var en fantastisk lærer, og alle som kjenner meg så den positive endringen jeg gjennomgikk.

Jeg følte meg fullstendig lost da han dro fra Norge i mars i år. Hvordan skulle jeg klare meg uten ham? Heldigvis har han ringt meg på skype minst to ganger i uken helt til nå.

Men nå blir det ingen flere skypesamtaler.

Læreren min er kanskje svært dyktig, men han er også en ulv i fåreklær.

Jeg har nettopp kommet hjem fra en reise til Thailand. Meningen var at jeg skulle være borte til 6. januar og gjennomgå mer teacher training, men slik ble det ikke. Nå er jeg hjemme i Norge igjen – temmelig sliten, men lettet over at det hele er over.

Jeg landet i Bangkok 5. desember, og overnattet en natt på flyplasshotellet. Morgenen etter fikk jeg en begeistret telefon. Heids – you’re here!!!

Så avtalte vi hvor vi skulle møtes i Ao Nang senere på dagen. You’ll meet my little girlfriend, sa han plutselig. ”Girlfriend”? Henne hadde jeg ikke hørt om før. Det viste seg at hun ikke var nyervervet – han plukket henne opp på Maldivene i mars. Da hadde han aldri møtt henne før, men han hadde møtt hennes kusine. Kusinen formidlet kontakt, og den nåværende kjæresten – la oss kalle henne Masha – fløy fra Russland for å møte ham. Hun har nå vært med ham overalt siden da. My little assistant, sa han i telefonen.

Jeg stusset. Jeg hadde aldri hørt om henne før, til tross for alle skypesamtalene. Nå må jo folk få lov til å finne kjærligheten. Men jeg så for meg at det ville bli en høyst uprofesjonell blanding av undervisning og privatliv. Og dessuten – «little»? «Assistant»?

Vel – jeg kunne jo ikke akkurat snu, selv om dette begynte å virke temmelig pussig, så jeg fløy til Krabi og tok taxi til Ao Nang, hvor jeg ble møtt av læreren og en forsagt dame på min egen alder (her kan det skytes inn at Anthony er i midten av femtiårene).

Vi tok en longtail boat ut til Tonsai, som ligger kilt inn mellom høye klipper, og ankom like før fjære. Så vandret vi en god stund oppover i jungelen til bungalowen læreren hadde holdt av til meg – den lå like nedenfor hans og Mashas, og like ved yogastudioet. Læreren hadde ordnet med en ekstra god pris for meg, sa han, på den betingelse at jeg betalte alt ved ankomst. (Dette har ført til at jeg har tapt alle de pengene nå, og jeg mistenker at læreren bruker bungalowen. Han påstår han ikke gjør det, men han sa følgende til meg i den siste samtalen vi hadde: I didn’t tell them you were leaving. So I’m just keeping the bungalow.)

IMG_3865

unnamed

Under middagen den kvelden la læreren min ut om sin tid som lærer for Shakira på Jamaica. Kjent stoff for meg, og sikkert for Masha også, men han husker aldri spesielt godt hva han har fortalt om før. (Han har i det hele påfallende dårlig hukommelse, og jeg lurer på om daglig marihuanarøyking har med dette å gjøre) Han fortalte også om da han var lærer for en pornoregissør and a bunch of prostitutes i USA (mye porno i hans liv – han lærte i sin tid ashtanga av en fyr som var både yogalærer og eier av en ”girly bar” i Thailand), da han stadig ble invitert på fester hvor det ikke bare ble danset, for å si det på den måten. People were screwing against the walls! sa han, og fortalte gledesstrålende om the couple who did it doggy style in the driveway. Videre la han ut om at Norge hadde de mest promiskuøse menneskene i verden. Selv foretrakk han å holde seg til en om gangen, men gjett om det gikk for seg! Han gliste til Masha på den andre siden av bordet.

Jeg har ledd bort denne mannens slibrigheter før. Som for eksempel I have the best job – I spend the day looking down cleavages! (mens jeg har stått i chaturanga) Eller Your body is perfect for massage. Ja, for jeg fikk massasje av ham – noe jeg tenkte var greit fordi jeg visste at det er en viktig del av både ayurveda og yoga, og fordi massasje virkelig hjalp mot skader og vondter og bidro til å myke opp musklene og få meg raskt inn i nye positurer. I have the best job – working to get girls’ feet behind their head! Uansett, jeg har tenkt at han bare er en sleivete, men harmløs fyr. Jeg tror (håper) imidlertid at jeg hadde reagert dersom jeg visste det jeg fikk vite i går av en annen av hans elever – nemlig at han en gang sa til henne: Heids has a new boyfriend. That’s good for her – lots of sex!

Tilbake til Tonsai. Han refererte til sitt aktive sexliv med Masha mer enn én gang. Interessant informasjon å ha med seg, med tanke på at Masha helst trente i kort trøye og hipster-stringtruse.

Neste dag startet yogaen. To elever hadde møtt opp .(Læreren min var ikke fornøyd med oppmøtet, og var en tordensky etter timen.)

Jeg og Masha ble plassert på en plattform litt bak – meningen var at jeg skulle følge med på hva som foregikk – altså observere undervisingen. Mens timen gikk sin gang, begynte jeg å lure på om dette var alt teacher trainingen skulle bestå av. At jeg observerte ham undervise. Det er jo ikke mye til kurs, tross alt. Og ikke verdt 20 000 kroner for et treukers kurs. En helt urimelig sum, innser jeg i dag, men siden en jeg kjenner betalte omtrent det samme for sitt teacher training-kurs med YogaWorks, tenkte jeg at det var verdt det. Jeg skulle jo tross alt få privatundervisning.

Jeg prøvde å spørre om hvordan han egentlig hadde tenkt å legge opp denne teacher trainingen – alt jeg visste var jo timeplanen for klassene han ville holde for folk i Tonsai. Seks klokketimer totalt. Hvordan skulle det bli tid til å undervise meg? Han svarte at vi skulle ta alt det der senere.

På tre dager ble jeg ikke noe klokere. Klassene gikk sin gang, skjønt det kom ikke så mange. Han var rasende. (Masha betrodde meg at han selvmedisinerte seg selv med alkohol om kveldene (dette kom vel i tillegg til den daglige røykingen av marihuana), og at han ikke var til å være i hus med.) Han satte Masha og meg i arbeid med å dele ut flyere med timeplan. Han ville at vi skulle finne noen som kunne printe ut nye flyere. Da vi antydet at vi neppe kom til å finne det, ble han irritert og beordret oss til å sette i gang med det likevel. Selvsagt fant vi ikke noen med printer.

unnamed

Det var ikke første gang han ble irritert på meg. Alt på første hele dag i Tonsai måtte jeg til Ao Nang for å finne et middel mot tett øre på apoteket. Han hadde anbefalt ørelysterapi (doctors are no good), men da jeg likevel dro, så han sitt snitt til å sende meg ut på noen ærender (her vil jeg skyte inn at jeg hadde med en god del utstyr fra Norge til ham – det har jeg ikke fått penger for), noe som sendte meg rundt på en ganske lang tur i byen. Jeg trengte også å sjekke en jobbmail, så jeg bestemte meg for å gjøre det og spise lunsj (og kjøle meg ned) før jeg dro ut igjen. Det nærmet seg tid for workshop i Tonsai, så jeg tekstet for å si at jeg ikke ville rekke den. Kort tid tidligere hadde han tross alt ringt og sagt at jeg måtte ta tiden jeg trengte, og han visste jo at jeg hadde måttet vente i to stive timer på båt i Tonsai. Dessuten var jo dette kun en av mange workshops.

Da ringte han. Jeg måtte skynde meg til Tonsai igjen! Nå! Jeg prøvde å forklare at jeg fortsatt hadde ærender igjen, blant annet en jobbmail, men han avbrøt. You haven’t consulted me! E-mails aren’t important! Get your priorities right! Get here now! Don’t be late!

Så jeg måtte gå uten lunsj, løpe til stranden og hoppe på en båt, spurte opp til bungalowen og skifte, og halse til studioet. Nå var jeg svimmel på grunn av varmen, og fordi jeg ikke hadde rukket å spise siden halv ni. Vann hadde jeg heller ikke rukket å kjøpe. Klokken var 15, og workshopen skulle vare i to timer. Det viste seg at den varte i tre (til de fremmøtte nybegynnernes fortvilelse), og på slutten så jeg nesten dobbelt. Jeg silsvettet og skled på matten, og fikk kjeft av læreren etter klassen fordi jeg ikke hadde bra nok matte med meg. Han benyttet også anledningen til å surmule, for n’te gang, over at jeg ikke hadde tatt med meg hans ti kilo tunge matte fra Norge, noe han hadde kommandert meg til, men som ikke gikk, med tanke på vekten.

Fordi jeg ikke hadde fått sendt jobbmailen i Ao Nang, og trengte desinfeksjonsmiddel og aloe vera (betente vannblemmer og insektsstikk) bestemte jeg meg for å neste dag dra over til Railay sammen med en jente jeg hadde blitt kjent med. Der er det nemlig både strøm og pålitelig wifi. Vi avtalte å dra ved lunsjtider. Men da jeg sa det til læreren min samme morgen, ble han sint. You can’t. I’ve got plans for you. We’ve got an ashtanga class. Da jeg innvendte at han ikke hadde nevnt noe om dette tidligere, og at jeg med vilje hadde lagt avtalen til et tidsrom hvor det ifølge den trykte timeplanen ikke var klasser, sa han at han hadde alltid hadde en dagsplan i hodet. Jeg måtte konsultere ham i alle bevegelser. That’s the priority. You always ask me when you wanna do something. Da jeg ytret forbauselse over at han ikke hadde sagt noe før, gjentok han at det var derfor jeg alltid måtte be ham om lov. Så ga han meg under tvil lov til å dra, samt noen ærender å gjennomføre i Railay. Masha ble med – det var tydelig at hun trengte fri.

Turen gjennom jungelen var bratt, lang og varm, og klassen neste morgen var nesten umulig å komme seg igjennom. Jeg var svimmel og kvalm, kroppen hadde hovnet opp, det prikket i hender og føtter, svetten silte konstant, og jeg fikk knivskarp hodepine hver gang jeg tittet oppover (det hadde jeg hatt i noen dager, men ifølge læreren min var det ingenting å engste seg over. Just don’t look up.) Jeg ba om å få slippe ettermiddagens time – da sa han ja, og anklaget meg for å ha presset meg selv for hardt. Vanskelig å få det til å henge sammen med hans kommando om å delta i hver klasse, og you need to get more height in your jumps.

På kvelden satte han seg ned med meg og forklarte meg at slik var Thailand – dette var en god lærepenge for meg. Han var slett ikke overrasket over at jeg hadde det tøft. Alt det hadde han forventet. Dessuten betrodde han meg at han hadde problemer i blant, han også, men i motsetning til meg: I just deal with them. Det viktige var at jeg hele tiden holdt ham orientert om alt. Han var der for å hjelpe meg. Så sa han at det han hadde gjort de siste dagene, var å observere meg. Nå kunne vi begynne å vurdere hvordan teacher trainingen skulle legges opp. Kanskje jeg kunne undervise Masha? Kanskje jeg kunne se på mens han underviste Masha? Jeg kunne trene på å gjøre fysiske justeringer på ham. Heaps of stuff we can do!

Det var tydelig at han ikke hadde noen plan.

Dagen etter klarte jeg ikke morgenklassen, klarte bare å slepe meg opp til studioet. Læreren sa at jeg ikke så frisk ut, men var mest opptatt av om jeg hadde med meg en bærbar ladeboks som han hadde sagt han ville låne. Det hadde jeg ikke – da ble han sint. When I want something, you get it for me! I need that charger! Så ble jeg sendt tilbake til bungalowen for å hente den. Jeg ville nødig gi den til ham, da strømmen i Tonsai er høyst ustabil, og jeg var redd han skulle tappe den. Jeg hadde begynt å skjønne at han tenkte først på seg selv, og så på seg selv.

Men selv han gikk med på at jeg trengte lege (prioritet nummer 2 etter den bærbare laderen) og sendte Masha inn sammen med meg. Jeg er glad hun var med, for på dette tidspunktet var jeg både forvirret og apatisk. Vi dro til Samboon Polylinic, hvor jeg ble tatt rett inn til legen og lagt på drypp i to timer. Jeg var alvorlig dehydrert, og legen fryktet dessuten at jeg hadde fått en infeksjon. Han hadde hatt to andre pasienter med samme symptomer som meg – de hadde begge besvimt, den ene på gaten, den andre i vannet. Tilstanden min var ustabil, sa legen, og jeg måtte for all del ikke dra tilbake til Tonsai, hvor det ikke er aircondition. Jeg måtte ta inn på hotell i byen, slik at jeg kunne være helt i nærheten av klinikken.

unnamed

Forsikringsselskapet mitt betalte legeregningen og ordnet hotell til meg. Det siste tok riktignok fem timer, og jeg holdt på å besvime på gaten – det endte med at jeg fikk mer behandling på poliklinikken på nytt. Her må jeg forresten benytte anledningen til å rose legen og sykepleierne opp i skyene. Aldri har jeg fått så raskt hjelp hos en lege, aldri har jeg følt meg så ivaretatt, og aldri har jeg møtt hyggeligere helsepersonell. Verken hos fastlegen hjemme eller på Volvat har jeg opplevd maken, og i Norge later det dessuten til å være en lov mot at leger og sykepleiere får ha humor.

Etter to dager og mye elektrolyttvann følte jeg meg litt bedre, men saken var klar, jeg kunne ikke fortsette oppholdet i Tonsai. For det første kunne jeg bli dårlig igjen, og for det andre var jeg så frastøtt av Anthonys oppførsel at det ikke kom på tale. Jeg hadde innsett at læreren min var en helt annen enn den jeg trodde, og jeg hadde mailet en del med et par av hans tidligere elever. Historiene de fortalte meg var sjokkerende. Sammen nøstet vi i ting, og historier kom opp. Om pengelureri, sextrakassering, brudd på taushetsplikten, favorisering av elever, aggressivitet mot andre. Det verste har jeg ikke selv opplevd, og mye var jeg ikke engang klar over – jeg innser at jeg var blant dem han favoriserte. Men nå som jeg nøster i alt jeg har opplevd med ham, husker jeg også mange slibrige episoder, noen av dem har jeg referert til tidligere i teksten. Og jeg husker mangelfull empati og stygt prat om både elever og ekskjærester, arbeidsgivere og andre yogalærere. Dessuten har det gått opp for meg hvor drøyt det er at jeg har redigert nettsiden hans uten å få betalt for det. Han har jo selv tatt seg grundig betalt av meg. Jeg vet forresten at han heller ikke har betalt firmaet som laget nettsiden for ham. De har ikke fått tak i ham, så de har mailet meg for å høre om jeg vet hvor han befinner seg. De mailene har jeg sendt videre til ham, uten respons.

Og enda en ting – jeg burde vel anse studioet i Tonsai som mitt. Det er jeg som har finansiert det. Da jeg kom ned, fikk jeg vite at det var ene og alene min kursavgift som gjorde at han kunne bygge det.

unnamed

For å avslutte historien – jeg bestemte meg for å reise hjem fra Thailand. Å fortsette oppholdet var vanskelig, for jeg fikk ikke tilbake kurspengene eller pengene for bungalowen. Den eneste måten jeg ikke ville tape penger på, var ved å bytte flybilletten og reise hjem. Dessuten var jeg utslitt, og desillusjonert og skremt over lærerens oppførsel. Jeg sa først ingenting til ham om at jeg planla hjemreise – jeg forsøkte å holde ham på avstand. Han ringte og ringte og ringte, han ville vite om enhver av mine bevegelser. Og han ville komme inn til Ao Nang – helst ligge over på hotellrommet, da han fant ut at jeg var blitt innkvartert på litt av et luksussted.

IMG_3894

IMG_3895

IMG_3893

Jeg unnlot å ta de fleste telefonene fra ham – jeg forklarte dessuten at jeg ikke kunne oppholde telefonen, pga forsikringsselskapet som stadig ringte meg. I don’t care! avbrøt han. I’m the one that got you here! You should talk to ME! I’m the one that should be helping you! Og så la han ut om hvordan jeg saboterte alt. Hvordan jeg ødela alt, ford jeg nektet å motta hjelp.

Da jeg dro til Tonsai for å hente tingene mine, la jeg det til et tidspunkt hvor jeg visste han hadde klasse. Jeg ville skåne meg selv for å snakke med ham, for jeg vet hvor overtalende han er, og hvor lett han spiller på skyldfølelsen min. Masha hjalp meg med å pakke, og hun fulgte meg inn til Ao Nang. Da vi skiltes, gråt hun nesten, og sa at jeg trolig ikke var i nærheten av å forstå hvor mye hun kom til å savne meg. Dessverre tror jeg at jeg skjønner litt av det – Masha har verken penger eller telefon, og Anthony bestemmer hennes bevegelsesmønster. En av dagene spurte han meg om jeg visste hvor hun var – jeg svarte at jeg trodde hun var på stranden. I told her not to go there today, sa han da.

Jeg reiste fra Thailand en dag før datoen jeg oppga til Anthony. Dette for å unngå at han oppsøkte meg i Ao Nang. Jeg slo av telefonen, og meldte ham ikke før jeg var på flyplassen i Bangkok. Da skrev jeg at jeg hadde reist, og at jeg ikke var eleven hans lenger. Etter en rekke anklagende meldinger skrev han dette:

IMG_3907

Legg merke til ordlyden. «Underlining issues that I have not been made aware of.» Her insinueres mye.

Så jeg svarte:

You are controlling, aggressive and moody. I’m not going to argue with you, but I will say this: There are no underlying issues. I’ve just had it. You are a good yoga teacher, and I thank you for what I’ve learned, but I will not be controlled or dictated. I took care of my emotional and physical health and left. Just like other students have done before me. You label people as crazy, and both personal and professional relationships fall apart around you. You always blame others. Time to look in the mirror. I know you will try to put the blame on me, that’s why I keep my distance. I’m sorry I didn’t tell you before, but I was blind, and you intimidate me. So this is goodbye.

EDIT: Det ble riktignok ikke goodbye – da jeg kom hjem mottok jeg e-poster med dødstrusler fordi han hadde fått snusen i nettopp dette innlegget. Jeg anmeldte truslene til politiet og underrettet ham om dette, og DA ble det endelig stille.

Men hvorfor reagerte jeg ikke tidligere? Jeg hadde jo en magefølelse av at noe var galt, men jeg brukte mye energi på bortforklare ting, innser jeg nå. Og jeg begynte å stadig større grad å unnlate å fortelle ting til venner og familie. Det er lignende mekanismer som er i sving i parforhold hvor det er mishandling.

Jeg har ikke noe svar på hvorfor jeg ble trukket inn, men jeg vet at jeg har vært utsatt for en dyktig manipulator, og at vi er mange som har latt oss lure. Det er også mange som venter ivrig på neste gang han kommer til Norge. Derfor skriver jeg denne teksten. Jeg ønsker å advare andre mot å slippe ham innpå seg. For han er god til å komme seg innunder huden på folk. Det er noe av det han kan best. Sjarmere og avvæpne, og gjøre alt for å hjelpe. I tillegg er han jo en dyktig yogalærer, og nå som jeg har snakket med andre om ham, vet jeg at han viste seg fra sin beste side overfor meg.

Frem til han hadde meg i Thailand – isolert, slik han nok selv så det.

Før jeg satte meg på flyet hjem, lastet jeg ned en bok på iPaden – den er skrevet av en kognitiv terapeut som er spesialist på personlighetsforstyrrelser og manipulatorer. Boken heter In Sheeps’ Clothing: Understanding and Dealing with Manipulators, og der står det følgende om årsakene til at det ikke er lett å avsløre manipulatorer:

A manipulator’s aggression is not obvious. We might intuitively sense that they’re trying to overcome us, gain power, or have their way, and find ourselves unconsciously indimitated. But because we can’t point to clear, objective evidence they’re aggressing against us, we can’t readily validate our gut-level feelings.

The tactics that manipulators frequently use are powerful deception techniques that make it hard to recognize them as clever ploys. They can make it seem like the person using them is hurting, caring, defending, or almost anything but fighting for advantage over us. Their explanations always make just enough sense to make another doubt his of her gut hunch that you’re being taken advantage of or abused. Their tactics not only make it hard for a person to consciously and objectively know their manipulator is fighting to overcome, but also simultaneously keep their victim unconsciously on the defensive. It’s hard to think clearly when someone has you emotionally unnerved.

What our intuition tells us a manipulator is really like, challenges everything we’ve been taught to believe about human nature. Most of us generally hate to think of ourselves as callous and insensitive people. We hesitate to make harsh or negative judgments about others. We want to give them the benefit of the doubt and believe they don’t really harbor the malevolent intentions we suspect. We’re more apt to doubt and blame ourselves for daring to believe what our gut tells us about our manipulator’s character.

Kort sagt – stol på magefølelsen. Det burde jeg gjort.

Slik man også bør styre unna John Friend, Cameron Shayne, Bikram Choudhury og alle de andre yogalærerne som har hatt sex med, utnyttet eller forgrepet seg på elever.

Og som det står i sangen om Maharishi:

You’ll get yours yet
However big you think you are

Slik oppfører man seg i yogaklassen

Hvordan oppfører man seg i et yogastudio og i en yogaklasse? Tja. Det er det ikke alle som er helt sikre på. Derfor har jeg laget en liten sjekkliste – basert på observasjoner jeg har gjort meg, både som lærer og elev.

1. Møt opp i god tid. Bruk tiden på å tøye forsiktig – det aller beste er paschimottanasana, forward fold. Du får lite ut av å legge deg ned på ryggen – det kan vente til avspenningen på slutten.

Paschimottanasana

2. Unngå å skravle høylytt med folk du kjenner. Dette gjelder også under timen, noe det burde være unødvendig å si. Men likevel.

3. Legg matten din slik at du ikke er i veien for noen. Det skal være plass til at både du og sidemannen kan strekke armene ut sideveis uten å kollidere.

4. Hvis du kommer for sent – ikke smell med døren, tramp i gulvet, gå i veien for folk eller sleng matten din ned med et smell.

5. Dusj før du kommer. Ikke tenk at «jeg skal jo trene, så jeg tar dusjen etterpå». Det gjør du selvfølgelig, men ikke glem å vaske deg i forkant også. Du kommer til å svette, og folk skal stå rett bak deg mens du bøyer deg fremover.

6. Ikke spray deg med sterk parfyme før yoga. Det kan være sjenerende for andre.

7. Ikke spis rett før yoga. La det gå tre timer mellom mat og yoga. Du skal bøye og bende på overkroppen, det er ubehagelig med mat i magen, og det er ikke noen myte at yoga kan få fart på tarmsystemet. For å si det sånn.

8. Hvis noen er så uheldige at de slipper en fis, le og pek og slå deg på lårene. Neida. Fortsett som vanlig. En dag er det deg. Særlig hvis du spiser før yoga.

costa-rica-yoga-twists

9.
Drikk før yoga. Og etter yoga. Ikke drikk underveis. Ta ikke med deg vannflasken bort til matten. Du kan snuble i den, eller læreren kan.

10.
Legg heller ikke klær og sko – eller mobiltelefonen din! – ved siden av matten. Det skal kort sagt ikke ligge noe ved siden av matten.

11. Tren alltid barbent. Og sørg for at du ikke har fotsopp eller negler som er så lange at de klaprer i gulvet når du går.

12. Unngå lange, vide bukser. Det er snublefeller. Vide overdeler som ender over hodet når man står i adho mukha svanasana, downward facing dog, er heller ikke så lurt. Men den tabben gjør man vel kanskje bare én gang. Det er noe som heter bitter erfaring.

sss11-cropped

13. Følg lærerens instruksjoner. Ikke gjør din egen greie, selv om du har gjort yoga før. Selv om du kan stille deg på hodet midt i prasarita padottanasana – widelegged forward fold – ikke gjør det. Du er ikke på timen for å vise deg frem. Hvis det er en positur du absolutt dør etter å gjøre – ta den etterpå. Eller hjemme. Det er ingen vits i å møte opp hvis du ikke har tenkt å følge klassens tempo.

14. Og sist, men ikke minst:

tumblr_lw5jjsCtMV1qjam2do1_500

Stillhet

At jeg verken vil snakke med folk eller bade sammen med folk – ja, det tør være kjent stoff for folk som har vært innom Kniplingsdyrets betraktninger tidligere. De vet også at jeg av og til lyver for å slippe unna hyggelige fellesaktiviteter.

Er jeg en asosial særing? Tja – jeg vet ikke hvor mange, rent prosentvis, som deler min vane med å gripe til desperate løsninger for å slippe unna fellesaktiviteter. Men jeg er i alle fall i godt selskap med den anerkjente psykologen og akademikeren Brian Little. Om ham fortelles følgende historie:

I 1979 foreleste han ved Royal Military College Saint-Jean ved Richelieu River, syd for Montreal. Forelesningen var en suksess, og han ble invitert til å komme tilbake neste år. Men så ble han bedt til lunsj sammen med toppledelsen ved colleget. Det var ingenting han hadde mindre lyst til enn dette. Han skulle holde en ny forelesning på ettermiddagen, og trengte tid for seg selv. Derfor forklarte han at han hadde en lidenskap for skipsdesign, og spurte sine verter om han heller kunne benytte anledningen til å beundre båtene på Richelieu River. Så tilbrakte han lunsjen med å spasere opp og ned langs elven, med ansiktet lagt i interesserte folder.

Dette gjentok seg året etter, og året etter der igjen. Hvert år dyrket han sin fiktive hobby langs elven. Men så kom året da colleget flyttet til et område mye lenger unna elven. Da begynte Little å gjemme seg i en bås på toalettet i stedet. Dette var dessverre ingen trygg strategi, for en av offiserene fikk øye på skoene hans, og igangsatte en hjertelig samtale. Løsningen for Little ble deretter å sitte med føttene opp langs veggen i båsen.

Little_Dr-Brian-760x427

Professor Little er nemlig introvert – en person som trenger mye tid for seg selv for å lade opp. Han er en karismatisk og sprudlende person når han står på podiet og foreleser, men dette makter han kun hvis han får være for seg selv når han trenger det.

Jeg kjenner meg veldig igjen i professorens situasjon. Jeg har alltid hatt for vane å kapitulere i pauser, eller lage meg pauser. Ofte stikker jeg ganske enkelt av, og noen ganger gjemmer jeg meg. Står bak et hjørne til folk jeg kjenner har gått forbi, for eksempel. Går en tur, eller setter meg et sted jeg ikke tror jeg vil bli oppdaget. Det er ikke alltid like enkelt – for eksempel på litteraturfestival på Lillehammer. Hele byen er full av mennesker jeg kjenner og arrangementer – og selv om det er veldig hyggelig, bruker jeg hvert år mye energi på å stikke av. I år fant jeg et fint gjemmested under et halvtak utenfor Lillehammer Kunstmuseum. Der satt jeg og skrev.

IMG_1822

Jeg tror de fleste av mine strategier for å komme meg unna er ganske subtile. Og jeg tror ikke de fleste ville ropt navnet mitt først i møtet med ordet «introvert». Som en tidligere kollega ironisk sa på Facebook da jeg nevnte dette i forbifarten i en facebook-diskusjon om arbeidseffektivitet og åpne kontorlandskap: «Jeg savner de introverte lunsjene.» Dette var selvsagt en spøk, men den avdekker en vanlig misforståelse når det gjelder kjennetegnene på en introvert, nemlig at vedkommende alltid sitter i en krok og holder kjeft. Å være introvert trenger ikke å være ensbetydende med å være sjenert og forsagt. Og det går an å være ekstrovert og sjenert. Mennesker er ikke formler.

Selv er jeg ikke spesielt sjenert (bortsett fra hvis jeg er på besøk hos mennesker jeg ikke kjenner så godt), og heller ikke utpreget forsagt. Tvert imot. Jeg elsker for eksempel å holde foredrag og undervise, og er ikke redd for å ta ordet i forsamlinger. Men jeg hater smalltalk og samtaler jeg ikke kan trekke meg ut av. Lunsj med mine tidligere kolleger i Cappelen Damm ble heldigvis aldri sånn, for vi snakket aldri om hytte og båt og hvem som hadde gjort hva i ferien. De få gangene det skjedde, ble jeg gjerne stille og fikk tusenmetersblikket – eller så gikk jeg tidlig fra lunsjen.

Av natur er jeg en ganske livlig person, og jeg tilhører nok ikke de mest fåmælte i de introvertes rekker, men noen ganger er jeg langt mer sprudlende og livlig enn jeg egentlig føler meg innvendig. Jeg er nemlig ganske god til å tilpasse oppførselen til omgivelsene. Jeg bedriver det professor Little kaller «self-monitoring». Han har en teori som han kaller for «Free Trait Theory«.

According to Free Trait Theory, we are born and culturally endowed with certain personality traits – introversion, for example – but we can and do act out of character in the servise of «core personal projects». In other words, introverts are capable of acting like extroverts for the sake of work they consider important, people they love or anything they value highly.

Jeg ville lagt til at det også kan være for å unngå ubehagelige situasjoner. Og man kan bedrive self-monitoring også i situasjoner man misliker intenst. Da føles self-monitoring som det å bære en maske. Men når jeg for eksempel deltar i komitéarbeid for å arrangere kritikerseminar – altså gruppearbeid, som jeg egentlig hater – føles masken langt mindre stiv, ja, det blir vel egentlig ingen maske. Fordi det jeg holder på med kjennes meningsfylt, kan jeg gå utenfor komfortsonen min – og skape en ny komfortsone i det jeg arbeider med.

Det er nok sånn det fungerer på Lillehammer også. Og på forlagsfest. Det er situasjoner hvor jeg er på hjemmebane, de føles meningsfulle, det er arenaer hvor det riktignok vil bli overfladiske samtaler, men mange av dem vil kretse rundt bøker og bransje (snakk til en introvert om noe hun er dypt interessert i, og hun vil snakke hull i hodet på deg) – og i noen timer føler jeg meg som en ekstrovert – ja, kanskje jeg er det da. Man er jo aldri bare én ting. Men det finnes en annen viktig grunn til at jeg liker slike minglesituasjoner – jeg kan når som helst trekke meg unna, forlate klamme samtaler, stå stille inne på toalettet i noen minutter lenger enn nødvendig, vandre en tur for å klarne hodet litt. Det kan man ikke så lett på fester med femten deltagere, eller jobbseminarer. Og apropos seminarer – som student likte jeg selvsagt forelesninger bedre enn seminarer.

Jeg liker mail og sosiale medier på samme måte som jeg liker store fester. Jeg kan logge meg på når jeg vil og trekke meg tilbake når jeg har behov for det. På Facebook har jeg daglige mailutvekslinger med mine beste venner (som jeg får nevne at jeg ofte treffer ansikt til ansikt, bare for å ha lagt den ballen død), og jeg elsker det. For meg er skriftlig kommunikasjon vel så intimt som muntlig kommunikasjon. Jeg rekker å tenke meg om, og jeg får mye lettere formidlet det jeg vil si. Jeg har vært i parforhold hvor den andre part fullstendig har nektet å bruke skriftlig kommunikasjon – mail har vært utelukket, sms har vært forkastet til fordel for telefonsamtaler – skriftlig kommunikasjon var jo et uttrykk for antiintimitet, må vite! På den måten foregikk kommunikasjonen fullstendig på den andres banehalvdel hele tiden, jeg fikk aldri egentlig sagt de tingene jeg ville si, og jeg ble mer og mer uttappet.

Min introversjon kommer i liten grad til syne i direkte interaksjon, og derfor er den neppe merkbar for folk flest. Den manifesterer seg snarere i det at jeg oppsøker ensomheten så aktivt, og har gjort det siden jeg var barn. Jeg synes det er fantastisk å ikke skulle noe en lørdagskveld. Av og til har jeg lagt planer, men dropper dem fordi jeg helst vil være alene og holde på med interessante ting (og noen ganger er det jo fordi det nærmer seg en deadline). Behovet for ensomhet er ofte så stort at jeg har lurt på om jeg må gå i meg selv. Hvorfor vil jeg ikke i bursdag, bryllup, utdrikningslag, juleselskap? Hvorfor blir jeg så opprørt når jeg forstyrres mens jeg arbeider? Hvorfor blir jeg så utmattet av å være på jobb i åpent landskap i åtte timer? Hvorfor vil jeg heller praktisere hjemme enn å gå på yogaklasser? Hvorfor vil jeg ikke dele hotellrom når jeg er på tur med en venninne? Hvorfor vil jeg helst ikke ha overnattingsgjester? Hvorfor liker jeg ikke å lære meg nye ting i gruppesammenhenger, men venter til jeg kan komme for meg selv og fordype meg? Hvorfor later jeg som om jeg ikke hører telefonen når den ringer? Hvorfor vil jeg ikke på tur i skogen med andre mennesker? Hvorfor synes jeg ofte det å skrive med noen er langt mer intimt enn det å snakke med noen? Er det noe galt med meg?

Nei, jeg tror jo altså ikke det. Ikke nå lenger. Jeg engster meg ikke lenger for å være en asosial raring. Jeg begynner mer og mer å akseptere disse sidene, og ikke minst – ta hensyn til dem. Det kan for eksempel bety at jeg legger inn flere dager i uken med hjemmekontor, så jeg kan få konsentrert meg ordentlig om arbeidsoppgavene. At jeg lytter til meg selv når jeg oppdager at jeg får mer ut av å praktisere yoga på stuegulvet kl 05:30 enn kl 17:30 i et rom fullt av andre mennesker. At jeg ikke gjør masse avtaler med folk før jeg har spurt meg selv om jeg virkelig har lyst – slik at kan jeg kan unngå så altfor mange uelegante avlysninger. At jeg prioriterer stille lommer i hektiske dager.

Jeg har kommet mye lenger i disse erkjennelsene av å lese Susan Cains The Power of Introverts in a World That Can’t Stop Talking.

cover-image-quiet-by-susan-cain-02-06-12

Hun skriver dette om viktigheten av å erkjenne hva slags grunnleggende personlighetstrekk man har:

Why does it matter where you fall on the introvert-extrovert spectrum? Because introversion and extroversion are at the heart of human nature. And when you make life choices that are congruent with your temperament, you unleash vast stores of energy. Conversely, when you spend too much time battling your own nature, the opposite happens—you deplete yourself. Too many people live lives that don’t suit them—introverts with frenetic social schedules, extroverts with jobs that require them to sit in front of their computers for hours at a stretch. We all have to do things that don’t come naturally—some of the time. But it shouldn’t be all the time. It shouldn’t even be most of the time.

Boken hennes (som inneholder historien om Brian Little) gir en grundig gjennomgang av hva det vil si å være introvert, den er spekket med forskning fra ulike fagfelt – psykologi, sosiologi, arbedslivsforskning, nevrovitenskap, økonomi etc – og kan også leses som et forsvarsskrift for en diskriminert gruppe.

Introversion – along with its cousins sensitivity, seriousness, and shyness – is now a second-class personality trait, somewhere between a disappointment and a pathology. Introverts living in the Extrovert Ideal are like women in a man’s world, discounted because of a trait that goes to the core of who they are. Extroversion is an enormously appealing personality style, but we’ve turned it into an oppressive standard to which most of us feel we must conform.

Cain er amerikaner og kommer fra en kultur som i langt større grad enn den norske dyrker ekstroverte idealer, men også i Norge ser vi at ekstroverte stadig oftere favoriseres. Dette er særlig synlig i skole og arbeidsliv. Mange elever går i baseskoler, prosjektarbeider dominerer, elever sitter ikke én og én på pulter, men på gruppebord, og flere politiske partier går inn for leksefrie skoler. I arbeidslivet sitter stadig flere arbeidstakere i støyende kontorlandskap. Gruppearbeid, møtevirksomhet, kick-off, kreativitetsseminarer og brainstorming tar en uforholdsmessig stor plass. Cain ser dette i sammenheng med det hun kaller «the rise of the new groupthink». Hun har skrevet et essay om det i New York Times – les det her. Særlig hvis du er arbeidsgiver.

Mitt favorittsitat:

[D]ecades of research show that individuals almost always perform better than groups in both quality and quantity, and group performance gets worse as group size increases. The “evidence from science suggests that business people must be insane to use brainstorming groups,” wrote the organizational psychologist Adrian Furnham. “If you have talented and motivated people, they should be encouraged to work alone when creativity or efficiency is the highest priority.

Men jeg som elsker brainstorming! roper du kanskje til skjermen nå. Ja, kanskje du er blant dem som snakker høyest og alltid blir hørt? Eller kanskje du er blant dem som lener seg tilbake og lar andre gjøre jobben? Eller kanskje du er så heldig at du er del av en gruppe som funker som clockwork. Men det tilhører altså i så stor grad sjeldenhetene at den overgripende konklusjonen i nyere forskning er at brainstorming ikke funker. Det som derimot sies å fungere svært godt, er brainstorming over internett. Antagelig fordi alle da får anledning til å tenke seg godt om uten press, mens godene ved inspirasjon samtidig beholdes.

Ingenting av det jeg sier betyr selvsagt at man skal slutte med alt som heter samarbeid. Tvert om! Men man bør prioritere samarbeidsformer som faktisk er effektive, og gi tid og rom for at arbeidstakere kan fordype seg.

Noe som i seg selv kan være vanskelig når man må sitte i støyende omgivelser der telefoner ringer, folk roper, sidemannen tygger tyggis og hvem som helst når som helst kan avbryte en når man sitter der med øretelefonene sine (og hører på musikk enda man ikke har lyst, men det er tross alt bedre enn støyen) og forsøker å konsentrere seg.

Photo on 27.08.13 at 18.30

Men nok prat fra meg. Nå skal jeg la Susan Cain slippe til, helt uavbrutt. Her kommer en TED-talk som jeg har lyst til å tvinge ALLE til å se, særlig arbeidsgivere og skolefolk. Og foreldre.

Så til slutt – bare for å gjøre det klart. Jeg ser ikke på meg selv som introvert først og menneske deretter. Det bør ingen andre gjøre heller. Som Carl Gustav Jung sa det: «There is no such thing as a pure extrovert or a pure introvert. Such a man would be in the lunatic asylum.»

jung

BONUSLESNING – FLERE SITATER

“I’ll be honest with you, I’m a little bit of a loner. It’s been a big part of my maturing process to learn to allow people to support me. I tend to be very self-reliant and private. And I have this history of wanting to work things out on my own and protect people from what’s going on with me.” Kerry Washington

“Introverts, in contrast, may have strong social skills and enjoy parties and business meetings, but after a while wish they were home in their pajamas. They prefer to devote their social energies to close friends, colleagues, and family. They listen more than they talk, think before they speak, and often feel as if they express themselves better in writing than in conversation. They tend to dislike conflict. Many have a horror of small talk, but enjoy deep discussions.” Susan Cain

“When introverts go to church, we crave sanctuary in every sense of the word, as we flee from the disorienting distractions of twenty-first-century life. We desire to escape from superficial relationships, trivial communications and the constant noise that pervade our world, and find rest in the probing depths of God’s love.” Adam S. McHugh

“Introverts treasure the close relationships they have stretched so much to make.” Adam S. McHugh

“Evangelicalism has taken the Extrovert Ideal to its logical extreme…If you don’t love Jesus out loud, then it must not be real love. It’s not enough to forge your own spiritual connection to the divine; it must be displayed publicly.” Susan Cain

“Our culture made a virtue of living only as extroverts. We discouraged the inner journey, the quest for a center. So we lost our center and have to find it again.” Anaïs Nin

“In a gentle way, you can shake the world.” Gandhi, Mahatma

“All this talking, this rather liquid confessing, was something I didn’t think I could ever bring myself to do. It seemed foolhardy to me, like an uncooked egg deciding to to come out of its shell: there would be a risk of spreading out too far, turning into a formless puddle.” Margaret Atwood

“Your visions will become clear only when you can look into your own heart. Who looks outside, dreams; who looks inside, awakes” C.G. Jung

“The only problem with seeing people you know is that they know you.” Brent Runyon

“When you’re socially awkward, you’re isolated more than usual, and when you’re isolated more than usual, your creativity is less compromised by what has already been said and done. All your hope in life starts to depend on your craft, so you try to perfect it. One reason I stay isolated more than the average person is to keep my creativity as fierce as possible. Being the odd one out may have its temporary disadvantages, but more importantly, it has its permanent advantages.” Criss Jami

“If you’re an introvert, you also know that the bias against quiet can cause deep psychic pain. As a child you might have overheard your parents apologize for your shyness. Or at school you might have been prodded to come “out of your shell”— that noxious expression which fails to appreciate that some animals naturally carry shelter everywhere they go, and some humans are just the same.” Susan Cain

“… because I rant not, neither rave of what I feel, can you be so shallow as to dream that I feel nothing? ” R.D. Blackmore

“Isn’t it refreshing to know that what comes perfectly natural for you is your greatest strength? Your power is in your nature. You may not think it’s a big deal that you can spend hours immersed in something that interests you—alone—but the extrovert next door has no idea how you do it.” Laurie Helgoe

“I do feel that I’ve managed to make something I could maybe call my world…over time…little by little. And when I’m inside it, to some extent, I feel kind of relieved. But the very fact I felt I had to make such a world probably means that I’m a weak person, that I bruise easily, don’t you think? And in the eyes of society at large, that world of mine is a puny little thing. It’s like a cardboard house: a puff of wind might carry it off somewhere.” Haruki Murakami

“Companionship is a foreign concept to some people. They fear it as much as the majority of people fear loneliness.” Criss Jami

“Telling an introvert to go to a party is like telling a saint to go to Hell.” Criss Jami

“…I also believe that introversion is my greatest strength. I have such a strong inner life that I’m never bored and only occasionally lonely. No matter what mayhem is happening around me, I know I can always turn inward.” Susan Cain

“Let’s clear one thing up: Introverts do not hate small talk because we dislike people. We hate small talk because we hate the barrier it creates between people.” Laurie Helgoe

“Knowing yourself is the beginning of all wisdom.” Aristotle

“Now that you’re an adult, you might still feel a pang of guilt when you decline a dinner invitation in favor of a good book. Or maybe you like to eat alone in restaurants and could do without the pitying looks from fellow diners. Or you’re told that you’re “in your head too much”, a phrase that’s often deployed against the quiet and cerebral. Or maybe there’s another word for such people: thinkers.” Susan Cain

“Accept everything about yourself – I mean everything, You are you and that is the beginning and the end – no apologies, no regrets.” Clark Moustakas

“The healthy Christian is not necessarily the extrovert, ebullient Christian, but the Christian who has a sense of God’s presence stamped deep on his soul, who trembles at God’s word, who lets it dwell in him richly by constant meditation upon it, and who tests and reforms his life daily in response to it.” J.I. Packer

“I have to be alone very often. I’d be perfectly happy if I spent Saturday night until Monday morning alone in my apartment. That’s how I refuel.” Audrey Hepburn

“You can be a very charismatic introvert.” Olivia Fox Cabane

“There’s zero correlation between being the best talker and having the best ideas.” Susan Cain

“Do not lose your inward peace for anything whatsoever, even if your whole world seems upset.” Saint Francis De Sales

“I just have a hard time with small talk. My friend Jocelyn says I’m too quiet, but I’m really not quiet. I just tend to come across that way to new people because I don’t like to talk first. What if the other person doesn’t want to be bothered?” Lauren Barnholdt

“In terms of like, instant relief, canceling plans is like heroin.” John Mulaney

En skolehaters bekjennelser

Det hender jeg drømmer om natten at jeg er tilbake på barneskolen og har alle skoleårene foran meg. Jeg er voksen, har mastergrad, og pulten er for liten. Men jeg må likevel sitte der.

Jeg er alltid uendelig lettet når sånne drømmer er over. For jeg hatet skolen. Hele veien.

I grunnen kom det som et sjokk at skolen skulle bli så forferdelig. Jeg gledet meg jo sånn til å begynne! Foreldrene mine hadde allerede måttet skrive opp mattestykker til meg som jeg satt og løste mens de andre barna lekte. Endelig skulle jeg få begynne på skolen og lære nye ting hver dag!

Antiklimakset lar seg nesten ikke beskrive. Jeg hadde lest Peer Gynt året før jeg begynte på skolen. Nå ble jeg satt til å tegne EEEEEEN bokstav med våt svamp på en vokstavle, før jeg etter uendeligheter med tid fikk hente kritt og tegne den samme bokstaven på vokstavlen. Det var samme prosedyre for hver bokstav i alfabetet. Jeg ble sint, frustrert og forvirret. Var det sånn det skulle være? I mange år fremover?

abcabc

abcabc

abcabc

Jeg er ikke alene om å ha opplevd skolen slik. Kari Kolberg, styreleder i foreningen Lykkelige Barn (støttegruppe for foreldre til høyt begavede barn), sier dette til Aftenposten 07.08.2013:

Disse barna gleder seg enormt til å begynne på skolen, men første klasse blir gjerne en enorm skuffelse. Har barna allerede lest et par år og regner med flersifrede tall i hodet, visner de bort av å bare lære én bokstav i uken. Et evnerikt barn som ikke blir møtt på riktig faglig nivå, kan utfordre læreren faglig og autoritetsmessig. Noen blir utagerende fordi de er frustrert over å ikke få lære, andre blir innadvendte. Begge deler kan være alvorlig for barnet.

”Disse barna” som Kolberg snakker om, er de såkalt evnerike barna. Her er noen kjennetegn på evnerike barn:

Bevisst og årvåken gjennom barndommen.
• Oppmerksom på mange fenomener.
• Høyt aktivitetsnivå.
• Lite søvnbehov.
• Ekstremt nysgjerrig.
• God hukommelse.
• Tidlig språk og velutviklet ordforråd.
• Lærer hurtig.
• Kan tenke og resonnere abstrakt tidligere enn jevnaldrende.
• Følsom og empatisk.
• Perfeksjonistisk.
• Leker med puslespill, tall og labyrinter forut for sin alder.
• Ser løsninger andre ikke ser.
• Stor allmennkunnskap.
• Ofte velutviklet humoristisk sans.
• Forstår ironi.
• Mange interesser.
• Kreativ og fantasirik.
• Intens og sta.
• Evne til å konsentrere seg over lang tid

Jeg skulle ønske noen kunne ha satt ord på disse tingene for foreldrene mine da jeg gikk på skolen. Jeg skulle ønske Lykkelige Barn hadde eksistert. Jeg skulle ønske foreldrene mine hadde hatt ressurser til å gjøre slik familien det fortelles om i Aftenposten-reportasjen gjorde – nemlig å ta meg ut av den vanlige skolen og sende meg på en skole hvor jeg kunne fått skikkelige utfordringer.

Men – flinke barn klarer seg da vel alltid? Det er da ikke synd på begavede barn? Er det ikke skoletaperne vi skal bekymre oss for? Jo, vi skal absolutt bekymre oss for skoletaperne. Og vi skal hjelpe dem. Det er alle enige om. Dermed finnes det også en rekke tilbud for folk som har faglige utfordringer. Det er ikke alltid nok – det er kanskje aldri nok – men likevel, alle er enige om at det er viktig å hjelpe svake elever. Alle elever har jo krav på tilpasset opplæring. I opplæringsloven står det følgende:

Elever som likevel ikke har eller ikke kan få tilfredsstillende utbytte av opplæringen, har rett til spesialundervisning (opplæringsloven § 5–1).

Evnerike barn har altså krav på noe mer enn å få stukket til seg en bok i ny og ne mens de andre barna lærer seg om «og» og «å». Ikke bare fordi det skal være likhet for loven, men fordi det kan gå alvorlig galt med evnerike barn som går for lut og kaldt vann.

Aftenposten har intervjuet professor emeritus Kjell Skogen, som har forsket på evnerike barn. Han mener den norske skolen forsømmer disse barna, og sier:

– I Norge har man en tenkning som bygger på at de evnerike barna klarer seg selv. Men hvis et barn må være underyter fordi det ikke får hjelp til å utvikle og strekke seg, vil det få problemer. For den enkelte elev kan det resultere i atferdsvansker, depresjon eller andre psykiske lidelser. For samfunnet betyr det at man går glipp av de aller beste talentene. Det er meget uheldig at politikerne underprioriterer de veldig intelligente, det vil straffe seg hardt på lang sikt.

Selv droppet jeg verken ut eller ble uføretrygdet, slik Skogen nevner at noen gjør. Det har jo faktisk gått riktig bra med meg, og jeg mistet aldri lysten til å lære. Men jeg var ulykkelig gjennom hele skoletiden, og veldig sint. Til tider også ensom. Jeg var en elev som kom på skolen og deklamerte Håvamål på norrønt, en elev som holdt foredrag om taoismen da jeg var ti år. Man blir ikke populær av sånt. Lærerne blir ubekvemme, og elevene plukker opp dette. «Du er så veslevoksen,» sa min sidemann til meg, før han kjørte en rødblyant så hardt i brystkassen på meg at jeg begynte å blø.

Lao Tse
Lao Tse

«Foreldrene dine skulle lært deg å dempe deg,» er det kanskje noen som vil si til meg nå. Og det var det foreldrene mine fikk høre av både lærere og andre voksenpersoner. Heidi måtte ikke gjøre så mye ut av seg. Heidi måtte heller sitte pent og gjøre det samme som de andre. Dessuten var Heidi nebbete (det var hun).

Jeg er glad foreldrene mine ikke ba meg dempe meg. Hadde de ikke stått på min side hele veien, er det ikke sikkert at jeg hadde landet så støtt på bena som jeg tross alt gjorde. Kanskje jeg ikke hadde jobbet med det jeg jobber med. Kanskje jeg ikke hadde vært forfatter.

Nå er det ikke alle som deler mine erfaringer. Noen er heldige og kommer til lærere som ser dem, gir dem utfordringer, stimulerer dem. Og kanskje de går i klasser hvor det blir sett på som like positivt å være god i norsk som i fotball. Men da må man altså sette sin lit til flaks. Karaktersnittet blant lærerstudenter er lavt, og ressursene er få. Vil man ha en garanti for at man får en opplæring som passer en, bør man befinne seg midt på treet. Virkelig skolesvake elever faller også igjennom på mange skoler.

Heldigvis har mye skjedd siden jeg gikk på skole på 90-tallet, og i dag finnes det ordninger hvor elever kan ta pensum fra klassetrinn over seg, eller til og med universitetspensum. Men når det likevel er slik at en familie må flytte til Danmark for at barnet deres skal få utfordringer (og for at barnet deres skal få helsen sin tilbake) – så er det fortsatt mye som gjenstår i den norske enhetsskolen. Det må skje en endring – både for barnas skyld og for samfunnets skyld. Jeg tror den største utfordringen ligger i barneskolen. For en understimulert seksåring betyr det lite at man kan ta fag fra videregående når man kommer på ungdomsskolen.

Jeg har en bekjent som var et evnerikt barn. Hun lo da hun hørte at jeg hadde holdt foredrag om taoismen på barneskolen – selv hadde hun valgt shintoismen. Og hun har en sønn som viser tegn til å kunne bli den typen elev, han også. Han har i alle fall kontroll på bokstavene i en alder av tre og et halvt. Dette har foreldrene ikke stimulert til, forteller moren. Hun har vært redd han skal få samme negative skoleopplevelse som henne.

Hvis vi må holde læringstørste barn tilbake for at de skal passe inn i skolen, har vi et problem.

Jeg vil ikke bade sammen med deg

Før jeg kunne svømme, ble jeg tatt med helt til de ytterste holmer og skjær og holdt ut på dypt vann. Det ble nok også noen turer til typiske barnevennlige badesteder, men det var få av dem.

Slik badet jeg som barn Foto: Atle Sævareid
Slik badet jeg som barn
Foto: Atle Sævareid

At foreldrene mine ikke likte å bade der det var andre mennesker, skjønte jeg tidlig. Kun den ytterste nøgne ø kunne duge. Og salt skulle vannet være. «Brakkvann» var et skjellsord. Men brakkvann var nok bedre ansett enn andre badegjester. En frase jeg hyppig hørte var: «Ånei, der er det noen!» Nå var vi selvsagt godt vant, med et sommersted på Haaø, den ytterste øya i Grimstad-skjærgården. Der ser det sånn ut:

Sånn.
Sånn.
Ikke sånn
Ikke sånn

Også når vi ikke var på Haaø anstrengte vi oss for å finne folketomme steder. Jeg glemmer aldri den gangen familien Sævareid var på Danmark-ferie og fant oss en strand uten andre mennesker – en stor strand, til og med – folketom så langt øyet kunne se. Men det varte ikke lenge. Allerede før vi hadde rukket å skifte til badetøy, rullet det en bobil ned på stranden. Det norske bobilekteparet hadde sett på nummerskiltet på bilen vår at vi var nordmenn, og nå gledet de seg til hyggelig samvær med landsmenn. Min søster og jeg hadde aldri sett mamma og pappa pakke raskere sammen enn da, og vi måtte pent finne oss i å ikke få bade. Foreldrene våre avleverte noen iskalde høflighetsfraser – eller kanskje ikke det engang – og så satt vi atter i bilen.

Eplet faller ikke langt fra stammen. Mang en gang har jeg hoppet over et bad fordi jeg har blitt forstyrret av påtrengende badegjester.

La meg skyte inn at jeg vet at andre mennesker har like stor rett til å bade som meg. Men det er ikke den følelsen jeg får når jeg er på vei for å bade og til min gru oppdager at badestedet er okkupert eller overbefolket. Da fylles jeg med en vrede som ikke kjenner grenser, og jeg føler meg motarbeidet av universet.

I dag var det en sånn morgen. Det startet allerede på bussen ut til Nordstrand bad. En mann med pose (kunne det være håndkle og badebukse oppi?) satt ytterst på setet. Han gjorde seg åpenbart klar til å gå av på samme stoppested som meg. Hver muskel i kroppen spente seg, jeg ble fylt med adrenalin, jeg foretok beregninger. Da bussen stanset, nærmest presset jeg meg forbi ham og styrtet ut for å være den første ned skråningen mot vannet – vill av angst for at han hadde tenkt seg ned til badeplassen for å okkupere den.

Det viste seg at han ikke hadde tenkt seg dit, og jeg trakk et lettelsens sukk. Jeg tillot meg å glede meg til badet. Med spenstige sprang og lette fjed nærmet jeg meg vannet.

Så skjedde det. Jeg så en bevegelse i vannflaten mellom løvtrærne. En fisk som vaket? Akk, nei. Der nede på odden, som under siste morgenbad hadde vært så jomfruelig som dette …

IMG_2646

… sto det to hobbyfiskere.

Jeg håper de merket hatet mitt idet jeg tok veien innover mot stranden og bryggen for å tilbakelegge mest mulig avstand mellom dem og meg.

Bryggen var grei nok, den. Jeg fikk stupt. Men mens jeg lå i vannet, skjedde det som ikke måtte skje. En dame med håndkle over armen kom gående med umiskjennelig kurs mot bryggen.

Hun prøvde å smile til meg, og jeg tror kanskje jeg fikk presset frem et smil før jeg svømte så langt ut jeg bare kunne, for så å feilberegne ilandstigningen etter endt bad. Da var nemlig også damen ferdig, og det var trykket stemning på bryggen da vi begge sto og skiftet. Jeg var så ivrig etter å komme meg vekk derfra at jeg ikke tok på meg trusen engang (ja, jeg hadde langt skjørt).

Dette kan så klart ikke sammenlignes med den gangen en mann uten badebukse stupte uti i Sognsvann mens jeg allerede lå der, for så å mislykkes i å hale seg opp på bryggen og deretter få behov for min hjelp.

Men poenget er det samme: Akkurat som at jeg ikke vil snakke med noen, vil jeg ha meg frabedt å bade sammen med andre.

Nå er det kanskje enkelte som vil kalle meg grinebitersk, asosial og fiendtlig. Jeg er kanskje en asosial grinebiter, men direkte fiendlig er jeg neppe. Som min gode venninne Ida poengterte på Facebook – jeg driver jo ikke og jager folk og kaster ting. Pappa ytret håp om at jeg etterlevde den paulinske formaning: «Blir dere sinte, så synd ikke!» Jeg har nok klart å unngå det så langt – hvis synden i denne sammenhengen er vold.

Det er for øvrig pussig hvor provoserende enkelte synes det er at man foretrekker å bade uforstyrret. Da Ida for et par uker siden skrev følgende på Facebook, ble det baluba:

Lagt meg ved fjorden, trukket pusten godt ned i magen. Etter et forfriskende bad føler jeg på den etterlengtede stillheten … så kommer en hel barnehage hylende ut fra skogen og plasker uti.

Det haglet med rasende kommentarer om at det ikke gikk an å være så barnefiendtlig. Selvsagt kom dette fra småbarnsforeldre, men jeg mistenker at de også er mennesker som liker å klumpe seg sammen på campingplassbadestrender. De forsto nemlig ikke at Idas kommentar naturligvis ikke handlet om barn (jo, litt), men om selve forstyrrelsen – om behovet for å være alene i ro og fred. Antagelig har de ikke følt på dette behovet selv.

«Vi har barn, vi har ikke noe valg,» sier de nok. Da vil jeg bare vise til den ypperlige badeoppdragelsen jeg fikk av mine foreldre. Det er mulig å unngå fuglefjellet av badegjester hvis man bare vil.

Dreven snorkler Foto: Atle Sævareid
Dreven snorkler
Foto: Atle Sævareid

Faktisk er det ikke bare fremmede jeg vil unngå å bade sammen med. Jeg vil helst ikke på badetur med folk jeg kjenner heller. Her om dagen løy jeg meg ut av en tur til Gressholmen sammen med gode venner. Jeg måtte jobbe, sa jeg. Det var sant, men hovedgrunnen var at det kanskje var overhengende fare for både soling, grilling og strandleker av typen frisbee (like ille som park-klassikerne kubb og crocket). Og selvsagt fristet det lite å være fanget i timesvis på en øy full av høyrøstede badegjester med barn, engangsgrill og dårlig kontroll på strandvolleyballen.

Dette bildet har jeg tatt selv. Jeg var naturligvis alene på badetur.
Dette bildet har jeg tatt selv. Jeg var naturligvis alene på badetur.