Tove Jansson-essay i Bokvennen: Makt, omsorg, frihet

MAKT, OMSORG, FRIHET

Tove Jansson utforsker mekanismene rundt dominans og underkastelse, og avdekker og advarer mot maktmisbruk. I tillegg spør hun: Hva er frihet for en kunstner?

LKS+8.8.2014+Tove+Jansson+100+vuotta

[Å lystre] er å få lov til å stole på noen og følge ordrer som er konsekvente, og det er en lettelse, det er en befrielse fra ansvar. En forenkling. Man vet hva man har å gjøre, det gir trygghet og sinnsro at det bare er en eneste ting å tro på.

Ved første øyekast er dette et utsagn som kan synes å stamme fra en fascistisk diktator. Det er derimot hentet fra en Tove Jansson-bok. Tove Jansson er nemlig ikke kun ensbetydende med eventyrlige fortellinger om Mummidalen. Hun ga også ut hele tolv bøker for voksne – to selvbiografiske bøker, fire novellesamlinger og seks romaner – skjønt de seneste mummibøkene nok også bør regnes blant voksenbøkene.

Psykologisk dybdeboring er et av Janssons fremste kjennetegn. Der de første mummibøkene er fulle av ytre dramatikk og katastrofer – vulkanutbrudd, oversvømmelser, kometer – foregår dramatikken først og fremst på et indre plan i de seneste mummibøkene og resten av voksenbøkene. Janssons menneskeskildringer preges alltid av det ekstremt avslørende, men hun blir sjelden grusom. Heldigvis – siden gjenkjennelsesaspektet gjerne er stort. Det gode i mennesket er alltid mulig å få øye på.

I én av romanene hennes er dette vanskelig. I Den ærlige bedrageren er Jansson uvanlig nådeløs – boken kjennetegnes av en dyptgripende uro og av uforsonlige menneskeskildringer. Det er her åpningssitatet kommer fra.

Stille invasjon
Kvinnen som snakker om tryggheten i å lystre, heter Katri Kling. Hvem er hun? Det kan ingen i det avsidesliggende fiskeværet være sikre på. Hun kalles for heks, og det blir sagt at hun bare bryr seg om tall, og om sin litt enkle lillebror, Mats. Mats drømmer bare om én ting: sin egen båt. Skal han få båt, trenger Katri penger.

Et stykke bortenfor fiskeværet ligger villaen til den gamle barnebokillustratøren Anna Aemelin. Hun er reservert og puslete, og går sjelden ut. Og hun er svært rik.

Katri iverksetter en nøye uttenkt plan. Gradvis overtar hun alle ærender til Aemelin-villaen – det er hun som kommer med post og matvarer, og hun innprenter Anna at ingen er til å stole på. Først gjelder det kjøpmannen, som har sendt en stor pakke fersk lever. Anna tåler ikke blod og blir svimmel, og Katri ordner opp:

– Frøken Aemelin, jeg gir det til hunden min. Jeg tar det vekk. Og nå skal jeg gå.
Anna skyndte seg å forklare: hun hadde alltid vært så redd for at noe skulle begynne å lukte, man la ting bort og glemte dem, og så begynte de å lukte, og så var det denne engstelsen for at de skulle bli skjemt og måtte kastes … Man kan jo ikke kaste mat, slik det er stelt i verden.
– Jeg forstår, sa Katri – […] Hvorfor kan De ikke la være å kjøpe noe som begynner å lukte? […] Hvorfor bestiller De lever?
– Det var ikke jeg, det var han! Og når han var så snill og la det til side …
– Kjøpmannen, sa Katri langsomt, – kjøpmannen, og husk det, er ikke snill. Han er en meget ondskapsfull person. Han vet at De er redd for lever.

I rask rekkefølge ”avslører” Katri flere og flere som falske. Hun overtar også Annas forretninger, og slik økes pengestrømmen som går til Anna. Men den går også til Katri – eller rettere sagt: Mats. Alt dette kan skje i åpenhet, fordi det kamufleres i noe Katri kaller ”prosentspillet”.

Faktisk gjør ikke Katri stort for å skjule sine motiver eller metoder. Tvert om ”advarer” hun Anna: Jeg har etter hvert lært at alle, absolutt alle og i alle størrelser, er ute etter å få, sier hun, og snakker selvsagt om andre, men dette ”alle” må nødvendigvis inkludere henne selv. Særlig siden hun understreker for Anna at hun aldri gjør noe for å være snill. Og den direkte væremåten gjør at Anna får tillit og gir henne innpass. Det som burde frastøte, blir i stedet det som tiltrekker henne.

– Vet De hva, frøken Kling, De er en ganske usedvanlig person. Jeg har aldri truffet noen som er så fryktelig – og nå bruker jeg virkelig adjektivet i sin skremmende betydning – så fryktelig ærlig som Dem … Jeg har aldri møtt noe annet enn vennlighet i hele mitt liv. Men allikevel … De, frøken Kling, er alltid Dem selv, og det føles på en måte […]annerledes. Man tror på Dem.

Det å konsekvent og kynisk bruke manipulasjon for å oppnå mål som tjener egne behov, kan henge sammen med machiavellisk personlighetsforstyrrelse, som sammen med narsissisme, psykopati og sadisme utgjør den såkalte ”mørke tetraden” av personlighetstrekk. Det gir mening å se Katri i lys av det machiavelliske. Hun er pragmatisk og manipulerende, og for henne er Anna kun en motspiller. Katri sier til seg selv: Det dreier seg bare om å ta det jeg tar helt åpent og at jeg må slåss så hederlig jeg kan.

For Katri forbindes det hederlige med det ”saklige”, og dette stikkordet bruker hun når hun på innsmigrende vis overtaler Anna til å la henne flytte inn:

– Frøken Aemelin, kunne vi ikke prøve å se det hele på denne måten: vi har inngått en avtale, helt saklig. Mats og jeg har vunnet mye på dette, men hvis De tenker Dem om, har De også gjort det. Det er snakk om en slags byttehandel, gjensidige prestasjoner in natura. Visse tjenester balanserer opp visse fordeler. Jeg vet at det finnes ulemper, men de kommer til å forsvinne. Vi må føye oss, slik man finner seg i en frivillig kontrakt. […]Den binder ikke bare, jeg har merket at folk kan bli lettet av å leve under en kontrakt. Det befrir dem fra ubesluttsomhet og forvirring, de behøver ikke velge lenger.

Katri ser på seg selv som en rettmessig leder, og handlingene hennes helliges fordi hun handler ”til beste” for en som ikke evner å skape orden selv. Hun er ikke en leder i kraft av å være omsorgsfull og empatisk, hun er det fordi hun mestrer spillet best. Etiske kvaler har hun ikke – selv ikke når hun fingerer et innbrudd i Aemelin-villaen for å øke den gamles følelse av utrygghet.

Nytt regime
Denne metodiske kynismen gjør det relevant å trekke noen linjer ikke bare til machiavellisk personlighetsforstyrrelse – men også til tankegodset vi finner hos statsmannen Machiavelli. Det å nøre opp under folkets følelse av utrygghet nevnes av ham som ett av mange midler til å underlegge seg andre. Beskyttelse tilbys mot at folket underordner seg herskerens kontroll – byttehandelen forsegles med en gjensidig (samfunns)kontrakt. Frihet fra utrygghet krever at selvråderetten ofres. Når Katri smyger seg inn i livet til Anna, er det ved hjelp av tilsvarende midler som dem som skildres i Fyrsten.

Anna finner seg i å gi avkall på deler av selvråderetten, men ordningen kommer henne på mange måter praktisk til gode. Katri rydder ikke bare opp i papirer, hun hjelper også Anna med å kvitte seg med skrot som har hopet seg opp i huset gjennom årene. Det kommer frem at Anna er tynget av sine foreldres nærvær, selv om det er år og dag siden de gikk bort. Hennes fars ruvende personlighet dveler ennå i huset, hvor ingenting har blitt endret. Inntil Katri kommer på banen og bærer lassevis med gamle møbler ut på isen, hvor de vil synke når våren kommer.

Her ser vi en parallell til totalitære regimer – i slike samfunn blir man ofte pålagt å kvitte seg med alt det gamle – alt som minner om tidligere autoriteter. På lignende måte overtar Katri huset litt etter litt – bryter ned foreldrenes gamle autoritet, for så å bygge opp et system der hun selv sitter på toppen. I bytte mot dette, hjelper hun Anna til et beskyttet, kontrollert liv.

Opprydningsarbeidet fyller Anna med både skam og maktesløshet, ”men hennes lettelse [er] enda større”. Det er jo verdt å merke seg at Katri ikke har invadert livet hennes med åpenlys vold og tvang. Anna har invitert henne inn. Her er det fristende å vise til den moderne vampyrmyten som innebærer at vampyrer må inviteres for å kunne entre et hjem. Anna reagerer med skrekk straks hun har invitert Katri til å bli boende – det er nesten som om hun har invitert inn et monster:

Vel inne på værelset sitt ble Anna grepet av redsel, sterkt skjelvende sto hun innenfor døren …

Katris nærvær gjør noe med Anna – det er som om hun fornemmer en goldhet i den unge kvinnens sjel. Hun blir fysisk kald. Aldri har huset kjentes tommere og mer forlatt. Katri opptrer som en kald predator som kun vil ta og utnytte. Men har hun likevel rett når hun antyder at noen har best av å slippe ansvar, og heller bli kontrollert?

Underkastelse
I mummiboken Trollvinter møter vi en skapning som er i fri drift i en skummel og farlig verden: Den vesle hunden Ynk. Han lengter etter ”de store, sterke brødrene” sine – ulvene. Dem er han redd for, men alt han vil er å ”følge dem overalt, gjøre det samme som de [gjør] og oppfylle deres ønsker” – slik at han kanskje en dag skal bli så fri som dem. Den store, friskusaktige hemulen, som isbader i elven og spiller horn mens han går på ski, fatter interesse for Ynk – han har alltid ønsket seg hund. Ynk lengter likevel bare etter de ville ulvene.

IMG_9028

Men Ynk skal komme til å innse at de er farlige rovdyr, og at han aldri kan leve det frie livet de lever. Han ville nok dessuten enten blitt drept av dem, eller blitt deres slave. Det ender med at han blir hemulens hund og følger ham.

En hund har det utvilsomt best med klar ledelse. Dette er da også Katri inne på – det er hunden som er utgangspunktet når hun kommer med utsagnet om det å lystre og bare ha én ting å tro på. Men Anna skjønner hva som ligger under:

– En eneste! utbrøt Anna. – For en forelesning. Og hvorfor skulle jeg lystre Dem!?
Katri svarte kjølig: – Jeg trodde at vi snakket om hunden.

Det tror hun neppe. Selvsagt snakker hun om seg selv og Anna. På dette tidspunktet, ganske sent i historien, har Anna nemlig begynt å være ulydig – først og fremst ved å begynne å leke med hunden og gi den et navn: Teddy. Hunden blir ikke bare forvirret, den blir vill. Og den vender seg mot Katri, sin hersker. Det er en slags frigjøring fra tyranni. Katri sier at den har blitt ”ødelagt”, og har nok også rett. Men det er Katri som har ødelagt den. Som de fleste hundeeiere vet: En hund trenger klar ledelse, men ledelse uten vennlighet kan gjøre at en hund får mistillit til alt og alle. Og så snart Anna blander seg og Katris eneveldige ståldisiplin slår sprekker, mister hunden fotfeste i verden. Den knurrer ikke bare mot Katri, den knurrer mot alle – og stikker til skogs, hvor den sannsynligvis dør.

Katris ord om at det å lystre er en befrielse, er for det meste et vikarierende utsagn. Men det hun sier, har en lokkende klang, for det finnes en kjerne av sannhet i det. Hun peker på en impuls som finnes i menneskesinnet – impulsen til å overgi seg, slippe kontrollen, bli befridd for valg og unnslippe ansvar. En slik impuls kan være en form for regresjon.

Men underkastelse trenger ikke å baseres på det å lystre. Det kan også handle om et helt reelt ønske om å følge en annen. I Trollvinter finner også nurket Salome ro i hemulens fotspor. Hun er så fryktsom at et speil er nok til å skremme henne, men når hun møter hemulen og faller for hornmusikken, viser det seg at angst ikke er alt som bor i henne. Da hun en dag tror at han er på vei til noen livsfarlige skibakker, går hun alene ut i stormen for å stanse ham. Salome søker ikke ordrer og ansvarsfrihet, hun lengter etter å være til stede for en annen og gjøre alt for ham. Hun handler av kjærlighet.

I sine bøker fremhever Tove Jansson friheten som det høyeste, men viser ingen fordømmelse for dem som vil eller trenger noe annet. Samtidig kan man spore en sterk bevissthet om hvor farlig ønsket om å underkaste seg og la seg lede kan være. Beundring kan binde, og er man en tjenestevillig etterfølger, kan man miste eget handlingsrom. Dette hadde Jansson sett på nært hold. Hennes mor, som også var kunstner, la i stor grad til side sin egen karriere for at billedhuggerektemannen skulle få skape og blomstre. Victor Jansson var en frihetselsker, men hans frihetstrang bandt og begrenset hans kone.

Dette bidro nok til at Tove Jansson i ett og alt søkte å bevare sin egen frihet. Hun voktet seg for det hun beskrev som sitt instinkt til å underkaste seg en mann og avstå fra egne behov. I deler av sine unge år levde hun i åpne forhold, og da hun gikk inn i det som skulle bli et livslangt parforhold, må hun ha følt seg trygg på at partneren, grafikeren Tuulikki Pietilä, delte hennes syn på frihet.

Deler av deres samliv er skildret i Rent spill. Det er en roman, men den har sterke selvbiografiske trekk. Her møter vi grafikeren Jonna og kunstneren og forfatteren Mari, to eldre damer som har levd sammen i mange år. De har hvert sitt atelier på hver sin side av en loftsgang, og bor til dels hver for seg. Men de lever tett, og sommerhalvåret tilbringer de på en holme i havgapet – akkurat som Tove og Tuulikki gjorde.

Tove Jansson and Tuulikki Pietilä

Ledelse og omsorg
Mari og Jonna har funnet seg til rette i mønstre og roller. Jonna er den praktiske, saklige, ofte kyniske – mens Mari fremstår som mer følsom og stillfaren, tidvis engstelig og bekymret. Det kan ikke skade om du for en gangs skyld er uten dårlig samvittighet i cirka tjue minutter, lyder en av Jonnas mange milde irettesettelser.

Jonna kan være kommanderende – enten hun bestemmer hvordan hun og Mari skal fordele byrden ved å snakke med en forfjamset bekjent om en forsvunnen katt, dikterer Maris bildeoppheng, beordrer Mari og en forskremt gjest til å forholde seg rolige mens Forsvaret øvelsesskyter i nærheten av holmen – eller blåser av at Mari ikke har lyst på kaffe: – [N]å skal du drikke kaffen, for du må holde deg våken.

Mari har her banket på Jonnas atelierdør og bedt om manushjelp, Jonna har lagt til side arbeidet for dagen, og vil vie all oppmerksomhet til Maris arbeid. Når hun merker at Mari sklir ut i uklare betraktninger, kommer hun med kaffekommandoen. Og så: – Vi tar det hele fra begynnelsen. Les langsomt, vi har tid.

Jonna er barsk, men et omsorgsmenneske, akkurat som Too-tikki – en annen Tuulikki-figur – i Trollvinter. Hun tar det største ansvar for dem begge (talende illustrert i en kort setning der hun teller opp morgendagens vitaminer i to små glass), og hun har en sterk beskyttertrang. Når paret overraskes av tåke på sjøen, klandrer hun seg selv for å ha glemt kompass og ikke lyttet til værmeldingen. Nå sitter hun der og fryser attpåtil! tenker hun med bekymrede blikk på Mari.

Jonna ser på seg selv som en beskytter, men er også avhengig av Maris beundring – her minner hun litt om Mummipappa. En dag på holmen skyter hun en svartbak som har plyndret ærfuglreder, og Mari blir svært opprørt når hun finner den døde fuglen. Da grynter Jonna at hun er lei for det, men tilføyer stolt at hun skjøt den på to hundre meters hold. Så viser hun til den gangen hun gjorde ende på en måke som hadde brukket vingen, og sier om Mari forgjeves forsøk på å mate den:

Det som er helt ødelagt kan ikke lappes sammen. Forresten var du lettet. Du beundret meg. Det sa du. Deretter bringer hun på bane den gangen hun vurderte å skyte hull i vannlinjen på plastbåten til noen som la til ved holmen for å drive ærfugljakt: Du må forstå at det alltid trengs en angriper. En som angriper når ingen annen våger å gjøre det. For å beskytte …

Mari og Jonna er svært ulike, og ved en anledning utbryter Mari at Jonna gjør henne helt desperat. Men de to kvinnene har skapt rom for hverandres reaksjoner. I Pappaen og havet sier lille My at hvert eneste knøtt har lov til å bli sint iblant, og den visdommen lever Jonna og Mari etter. Mari er ettergivende av natur, og føler seg tryggest sammen med en som gjerne tar roret, men Jonnas ledernatur gjør henne ikke til en diktator. Hennes milde styring handler først og fremst om omsorg, og Mari mangler ikke ryggrad.

Romanens tittel kan bringe tankene over på maktspill eller en kamp for å vinne noe. Men i denne boken handler det ikke om spill mellom motstandere, slik det gjør i Den ærlige bedrageren. Jonna er riktignok opptatt av ideen om ”høyt spill”, ja, til og med ”hardt spill” – men da snakker hun om kortspill og westernfilmer og barske idealer som hun beundrer. ”Hederlig” skal dessuten alt spill være, og hun har en sunnere oppfatning av hederlighet enn Katri Kling. Som manipulerende mennesker flest betrakter Katri tilværelsen som en strid, hun mener at den sterkeste og slueste har lov til å kontrollere og dominere. Og hun spiller på blodig alvor. Jonna, derimot, spiller verken for å vinne eller dominere. Spill er et vidtfavnende begrep, og kan like gjerne handle om lek og skaperkraft. Stadig snakker Jonna og Mari om det å leke – de er hverandres medspillere, og prøver ikke å lure eller hindre hverandre. Spillet er rent.

skarmavbild_2013-11-14_kl._11.18.23

Sitt eget rom
I bokens avslutning blir det klart at det deres samliv står og faller på, er at de gir hverandre frihet. Jonna går og grubler på noe, og i et forsøk på å trøste henne, sier Mari at Jonna er så viktig for henne at det ville være helt umulig å klare seg alene. Det slår galt ut. Jonna roper:

Ikke si noe sånt! Du vet ikke hva du sier til meg! Du gjør meg fortvilet! La meg være i fred!

Det blir pinlig stille, og noen høflighetsfraser utveksles før det sies god natt, men neste morgen blir Mari skjelven:

Hvert ord Jonna hadde sagt måtte gjentas til forbannelse, hvordan hun så ut da hun sa det, med hva slags stemme – og, ubønnhørlig: hvordan kunne hun si det hun sa, hvorfor, hvorfor, hvorfor! Hun vil bli kvitt meg.
Mari løp over loftet, inn i Jonnas atelier, og uten å vise det minste hensyn og diplomati ropte hun: Hvorfor vil du bli kvitt meg!?

Det viser seg at Jonna har fått tildelt et atelier i Paris for et år, og at hun ikke har turt å si noe til Mari. Nå foreslår hun å droppe Paris. Men da den første forskrekkelsen har lagt seg, forstår Mari at Jonna virkelig vil være i fred for å få jobbe. Og selv kan Mari også trenge ro for å illustrere. Da blir Jonna lykkelig:

Og hun kastet seg inn i en lang utredning om illustrasjonens betydning, det omhyggelige arbeidet, konsentrasjonen, behovet for å være uforstyrret for å få til et godt arbeid.
Mari hørte ikke så nøye etter, en eventyrlig utvei holdt på å ta form: muligheten av en helt egen ensomhet i fred og forventning, nesten som en slags spøk som man kan tillate seg når man er velsignet med kjærlighet.

I hele sitt forfatterskap var Tove Jansson opptatt av viktigheten av å være alene for å arbeide – her hører man et ekko av Virginia Woolfs A Room of One’s Own. Hun utforsker kreativitetens vilkår, ofte gjennom å portrettere ulike maktforhold, og viser hvor hårfin balansen mellom lyst og ulyst kan være når en idé tar form. Som det står i Rent spill:

Det finnes altså mennesker som ikke må forstyrres i sin innstilling, enten det gjelder store eller små ting; en påminnelse kan gjøre at lysten øyeblikkelig går over til ulyst, og da er alt ødelagt.

Anna Aemelin er en av dem. Og hun trenger ensomhet når hun skal skape. Våren er på vei, og da pleier hun å innstille seg på å avbilde skogbunnen – hennes spesialitet. Men i år er det noe som sperrer. Med Katri Kling i hus kan hun ikke lenger se skogbunnen.

Frigjøring
Anna får imidlertid Katri ut av huset til sist, og vendepunktet handler om Mats. Anna og Mats har nemlig blitt gode venner gjennom en felles forkjærlighet for eventyrromaner, og en dag beslutter Anna at hun vil kjøpe en båt til Mats. Da Katri får vite dette, rakner det helt for henne. Hun slipper løs all sin oppdemmede forakt for denne planløse, gamle damen og sier gråtende at Anna har ødelagt ”ideen” hennes. Anna har nok egentlig ikke ødelagt med vilje, men nå våkner trassigheten, og hun gir Katri et knusende svar:

Du vet ikke noe om hvordan det er å ha en idé! Mats har den. Jeg har den. Vi prøver å forme noe, men du bare regner … Gå din vei.

Her påpeker Anna – kanskje uvitende, men likevel – hvordan Katri skiller seg fra andre. Anna pirker borti Katris golde sjelsliv. Sosiopatiske individer er gjerne klar over at de er annerledes – de vet hva de gjør når de manipulerer og bruker andre. De anser det som en styrke. Normale individer vil imidlertid anse slik adferd som en tomhet i sjelen, og Anna peker på denne tomheten. Selv viser Katri ingen tegn til anger. Hun sørger bare over å ha mislyktes, og forsøker å rettferdiggjøre handlingene sine:

Jeg har laget en hederlig avtale, jeg har forsøkt å beskytte, jeg har gitt sikkerhet til en som ikke har noen egen sikkerhet, ingen retning, ingenting. Jeg har gitt trygghet, jeg gir ordrer.

Men kan man ikke helt feste lit til noe Katri sier. I det ene øyeblikket omtaler hun Anna som en stakkarslig person som må passes på og fratas ansvar, i det andre avslører hun seg som en klassisk sosiopat – en som ser alt i lys av angrep:

Hvis hun virkelig var det hun forestiller å være, ville alt ha vært galt […] Men uskylden har forlatt henne for meget lenge siden, ganske umerkelig. Hun går i villdyrets tegn, selv om hun bare spiser gress.

Det er imidlertid Katri selv som er villdyret.

Paradoksalt nok fører Katris maktmisbruk til positive endringer i Annas liv. For i møte med Katri må Anna revurdere synet på seg selv. Alltid har hun sett på seg selv som mild og snill – fordi hun aldri har trengt å vise tenner. Med Katri i hus merker hun hvordan nummenheten gradvis har overtatt, og kommer også til klarhet om hva hun vil med kunsten. Katris inntog fører til at Anna blir aktiv.

Det er ikke gitt at det skulle gå bra med Anna. Det kunne ha gått med henne som med hunden. Mennesker som har levd under dominans og siden ”rømmer”, kan oppleve at de ikke klarer seg på egenhånd. Anna er dessuten ekstra sårbar om vinteren, for da arbeider hun ikke, og lever nesten ikke. Når våren kommer og hun tar frem penslene, viser hun seg å ikke være den puslete personen hun fremstår som i starten. Det er trolig kunsten som gir henne stabiliteten til å klare seg. Som kunstner har hun en styrke Katri ikke har forutsetninger for å forstå. For Katri kan ikke selv skape, hun kan kun imitere – nærmest som en demon.

Mye av uhyggen ved Katri ligger i at hun ikke er til å få grep på – hun inngir tidvis medynk, men er full av motsetninger, og holder kortene tett til brystet. Hver gang jeg leser boken, har jeg en følelse av å gå glipp av noe eller feilbedømme Katri. Manipuleringen strekker seg ut av boken.

Tove Jansson lukker aldri en historie idet hun avslutter den. Bøkene hennes kjennetegnes dessuten av en motvilje mot moralisering og bastante konklusjoner. Men hun spiller ofte på leserens følelser, og sjelden så sterkt som i Den ærlige bedrageren. Den er gjennomsyret av det avskyvekkende, og skiller seg i så måte ut i Janssons forfatterskap. Boken preges av en malende klaustrofobi, en ekkelhet, og det er som om vi isoleres innendørs sammen med Anna, der luften er stinn, møblene støvete og kjøleskapet skittent. Innmat ligger og blør gjennom papiret på oppvaskbenken, et saftglass glipper for Anna, slik at rød, klissete væske renner over hendene hennes idet Katri kommer inn. Mordmotivene følger Katri, som har gule øyne og pels over ryggen, som en varulv. Dramatikken er ofte høy i Janssons bøker, men i ingen andre er følelsen av fare sterkere. Vi får smake på kvalmen, forvirringen og uroen man kjenner i møte med en manipulator, og deri ligger en implisitt advarsel.

Jansson fremhever alltid individets rett til å følge sin egenart, men har ingen toleranse for instinkter til å manipulere og utnytte. Hun advarer sterkt mot dem som søker makt over andre, særlig under dekke av omsorg. Men hun viser også at det finnes mennesker med lederinstinkter som er drevet av omsorg. Hemulen i Trollvinter er ett eksempel, Jonna er et annet.

Kunstnerens frihetsbehov
Det er nok en kjensgjerning at en viss maktforskjell vil finnes i større eller mindre grad i alle relasjoner. Ulik rollefordeling hva ledelse angår, er ikke farlig i seg selv. Men særlig kritisk er frihetsbehovet for en kunstner. Slik jeg oppfatter Tove Jansson, er det ekstra risikabelt for kunstnere å følge andre og å la seg dominere. En kunstner må kunne være selvstendig, hun må kunne stå alene. I Rent spill skildres et forhold der den ene part riktig nok sitter oftere ved roret enn den andre, men Jonna og Mari er helt avhengig av perioder med sterk adskillelse. Forholdet vil ikke tåle at den enes behov får gå foran den andres, og det vil heller ikke tåle servil beundring hos én part.

Tittelen på Tuula Karjalainens Jansson-biografi, Arbeide og elske, har en ordsammensetning som i stor grad oppsummerer Tove Janssons kunstnersyn. Arbeidet og kunsten må komme først – deretter kjærligheten og den bundetheten den kan føre med seg. Man kan se for seg at det Tove Jansson omtalte som sitt instinkt til å underkaste seg, hadde å gjøre med en trygghetslengsel, og det er tydelig at hun anser det som avgjørende for en kunstner å forsake lengsler som kan resultere i ufrihet.

Det å være et skapende menneske, kan i seg selv være en beskyttelse mot invasjon og dominans. Man vil alltid ha inngang til en verden som ingen andre kan gå inn i. I Pappaen og havet vises dette eksplisitt– der lager Mummimamma veggmalerier på fyrveggen, som hun tidvis forsvinner inn i. Dette gjør hun fordi Mummipappa uten å konsultere henne har bestemt at hele familien skal bo på et fyr. Gjennom det å male, gjenvinner hun noe av den tapte styrken. Fyrveggen er for øvrig også en slags flukt, for Mummimamma er i utgangspunktet ikke kunstner, men i nøden griper hun til kunsten – som en redningsplanke.

For Anna Aemelin har kunsten en langt mer dyptgripende funksjon, den er hennes eksistensgrunnlag. Idet hun står i fare for å miste friheten hun trenger for å skape, våkner det en trass i henne, og hun blir en sterkere motstander enn Katri har beregnet.
Katri har altså tatt feil når hun har gått ut fra at Anna søker forenkling og det å bare ha ”en eneste ting å tro på”. En kunstner søker friheten.

Tove Jansson, Creator of the Moomins

Litteraturliste:

Tove Jansson:
Den ærlige bedrageren (1982)
Rent spill (1989)
Trollvinter (1957)
Pappaen og havet (1965)

Tuula Karjalainen: Arbeide og elske (2014)
Boel Westin: Tove Jansson – ord, liv, bild (2007)

Teksten sto på trykk i Bokvennen nr 3 2014.

Sent i november

Nå har jeg nettopp kommet tilbake fra Tove Jansson-dagene «Sent i november» i Kristiansand. Jeg hadde to oppdrag – den ene dagen snakket jeg om voksenlitteraturen til Tove Jansson, og den neste dagen intervjuet jeg Jansson-biograf og kunsthistoriker Tuula Karjalainen.

IMG_7778

Tuula Karjalainen var hovedgjesten på denne lille minifestivalen. Hun har nettopp skrevet en ny biografi om Tove Jansson – den beste hittil, etter min mening. Den heter Arbeide og elske, og utkom nylig på norsk på Heinesen Forlag. Den synes jeg burde havne under mange juletrær! Det gjelder også Sommerboken, Billedhuggerens datter, Rent spill og Den ærlige bedrageren, som alle er kommet i ny utgave på samme forlag.

Men tilbake til Tuula Karjalainen. Hun har ikke bare skrevet biografi om Tove Jansson, hun har også vært kurator for en stor jubileumsutstilling som ble vist på Ateneum i Helsinki i sommer. Jeg var så heldig at jeg fikk se den, og skrev om den for Empirix.

Tuula fortalte at hun aldri hadde kunnet lage boken uten å også lage utstillingen, for Tove Janssons malerier er nærmest spredt for alle vinder. Flere av dem er i privat eie, og uten å ha utstillingen å vise til, kunne det vært vanskeligere å få lov til å låne dem. Hun viste oss flere av disse bildene under sitt foredrag, og jeg er sikker på at flere av de fremmøtte lærte mye nytt om Tove Jansson. Mange vet jo ikke at i tillegg til å være ”mummimamma”, var hun maler, dramatiker, karikaturtegner, tegneserieskaper og forfatter av hele 11 bøker i tillegg til mummibøkene.

IMG_7781

Tuula hadde selvsagt en rekke anekdoter å by på, flere av typen som ikke helt passer å ta med i en biografi. Da vi snakket sammen i en pause, fikk jeg blant annet høre detaljer om Toves stormfulle kjærlighetsliv som Tuula ikke hadde ønsket å brette ut i boken. Men aller mest satte jeg pris på å høre om hvordan det hadde vært å besøke Tove i atelieret, noe Tuula gjorde da kunstneren var rundt 85 år. Nesten halve dagen ble tilbrakt der, og da klokken bikket midnatt og det begynte å bli på tide å gå, spurte Tove: Har du dårlig tid? Det hadde ikke Tuula, og da erklærte Tove at whiskeyflasken måtte frem. Så ble det ett glass, og to glass, og så sluttet de å telle.

Under foredraget var Tuula opptatt av å understreke at selv om Tove Jansson var en uhyre følsom kunstnerskikkelse, var hun også en som likte å danse, feste og drikke, en som elsket både fine klær, vedhugging og saltvannsbad. Så avsluttet hun presentasjonen sin med dette fabelaktige bildet.

IMG_7789

Kan man annet enn å forelske seg i Tove Jansson?

Det har vært utrolig flott å være med på å feire henne, og en stor takk må gå ut til forfatter og illustratør Tiril Valeur, som var primus motor for å få denne minifestivalen av stabelen.

IMG_7729

Nå går jubileumsåret mot slutten, men jeg håper både dette og andre Jansson-arrangementer har bidratt til at flere får øynene opp for hvilken fabelaktige kunstner hun var.

_73558479_5f677184-c3d6-47c9-9a94-38ff8a34e66f

Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg

Himmelen var nesten svart, men snøen var lysende blå i måneskinnet.

Havet lå og sov under isen, og langt nede mellom røttene i jorden drømt alle småkrypene om våren. Men det var langt fram, for året hadde ikke kommet lenger enn et stykke over nyttår.

Akkurat der dalen gjorde en myk sving før den steg mot fjellene, lå et hus som var helt nedsnødd. Det lignet en tilfeldig henkastet snøfonn og så svært ensomt ut. Like ved slynget elven seg kullsvart mellom issvullene, strømmen hadde holdt vannet åpent hele vinteren. Men det gikk ingen fotspor over broen, og rundt huset var snøfonnene urørt.

Inne i huset var det varmt. Massevis av torv brant sakte i ovnen nede i kjelleren. Månen kom inn gjennom vinduet og skinte på det hvite vintertrekket over møblene og på krystallysekronen som var dekket med tyll. Og i stuen, rundt den største kakkelovnen, lå mummifamilien og sov sin lange vintersøvn.

IMG_2195

Dette er innledningen til Trollvinter av Tove Jansson, og var mitt første møte med Mummitrollet. Jeg må ha vært noe sånt som fem år da jeg fant bokens første kapittel i et av bindene i Barnas Beste-serien (svarte bøker, redigert av blant annet Tor Åge Bringsværd – alle født på 80-tallet husker dem, tror jeg) i mormors bokhylle. I den serien møtte jeg mange forfattere for første gang i den serien – et par av tekstene som gjorde sterkest inntrykk var «Bedrøvet fugl» av André Bjerke, Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry (tror den sto der i sin helhet), Hedenoldbarna reiser til Egypt av Bertil Almquist (også den må ha blitt trykket i full lengde), og «Årets tider» av Arild Nyquist. Men det var utdraget fra Trollvinter som festet seg aller mest.

Jeg tror det var to setninger som virkelig slo klørne i meg:

Denne:

Massevis av torv brant sakte i ovnen nede i kjelleren.

Og denne:

Og inne i tyllkjolen klirret krystallysekronen sakte for seg selv.

Senere i boken klirrer den sørgmodig. Det er nesten aller finest. Og det var det jeg ble grepet av den første gangen – det sørgmodige og underlige. Kombinert med det trygge – torven som brenner sakte i kjelleren.

Jeg har hørt mange si at mummiverdenen gjorde dem utrygge da de var små. «Mummienes verden fylte meg med en usikkerhet på grensen til frykt,» uttalte forfatter Tove Nilsen nylig til Aftenposten. Det kan jeg skjønne – ingen mummibøker er frie for det mørke, skumle, tvetydige og sørgmodige. Selv ble jeg helt fengslet av det. Jeg elsket alt som var dramatisk. Blant de første ordene jeg lærte – utenfor mamma-pappa-spise-sove-vokabularet – var «vulkan» og «hagl». Ikke rart jeg elsket Mummidalen, med alle sine ildsprutende berg, kometer og oversvømmelser!

«Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg,» sier Too-tikki et sted i Trollvinter. Kanskje det er den innstillingen man bør ha når man leser Tover Jansson. Det vrimler av ting man ikke får riktig svar på, og ting som ikke får sin løsning. Et eksempel er møtet mellom Mummitrollet og han som holder til under oppvaskbenken (som Mummitrollet prøver å lokke frem med gjæret tyttebærsaft og støvete knekkebrød). De møtes ved bålet under den store vinterfesten, der alle mulige skjulte skapninger yrer frem.

IMG_2191

Det var et ganske lite dyr med buskete øyebryn som satt for seg selv og stirret inn i bålet.
Mummitrollet satte seg ved siden av ham og sa: «Jeg håper at knekkebrødet ikke var for gammelt?»
Dyret så på ham, men svarte ikke.
«De har så ualminnelig buskete øyebryn,» fortsatte Mummitrollet høflig.
Da svarte dyret med øyebrynene: «Snadaff umu.»
«Hvordan det?» spurte Mummitrollet forbauset.
«Radamse,» sa det lille dyret sint.
«Han har sitt eget språk, og nå tror han at du har fornærmet ham,» forklarte Too-tikki.
«Men det mente jeg jo slett ikke,» sa Mummitrollet engstelig. «Radamse, radamse,» tilføyde han bedende.
Da ble det lille dyret med øyebrynene helt ute av seg, reiste seg og forsvant.
«Hva skal jeg gjøre,» sa Mummitrollet. Nå kommer han til å være under oppvaskbenken et helt år til uten å vite at jeg bare prøvde å si noe pent til ham!»
«Sånn kan det gå,» sa Too-tikki.
Havebenken falt sammen i et gnistregn.

Det er mange fabelaktige skikkelser i Trollvinter, men jeg tror favoritten min er han som holder til under oppvaskbenken.

I mormors Barnas beste-bøker fantes også en novelle fra Det usynlige barnet. Den heter «En nifs historie», og starter slik:

Den nest minste homsen krøp langs gjerdet. Rett som det var, lå han helt stille og kikket på fienden mellom sprinklene, så krøp han videre igjen. Lillebroren hans krøp etter ham.

Det finnes faktisk ingen fiender på den andre siden av gjerdet – som voksen forstår jeg at alt dette foregår i den lille homsens fantasiverden. Men da jeg leste historien første gang, var jeg nok ganske jevnaldrende med homsen. Så jeg opplevde intenst alt han forestilte seg og det lille My innbilte ham – nemlig at det fantes krypende, livsfarlig mose. Det var skummelt, og jeg elsket det. Fortsatt blir jeg grepet av uhyggestemningen, men nå har «En nifs historie» fått en annen dimensjon også – det er en strålende morsom skildring av et barns fantasi. Og veldig innsiktsfull.

Den enorme menneskeinnsikten er noe av det som gjør Tove Jansson så spesiell. I mummibøkene handler det om fantasivesener som mymler, filifjonker, hemuler og hatifnatter, men gjennom disse skikkelsene skildrer hun menneskelig mangfold. Hun foretar psykologiske dypdykk i hver av sine skikkelser – alltid med kirurgisk presisjon, men aldri med grusomhet. Jansson avkler sine personer, men gjør det med stor forståelse og ømhet. Det er godt at ømheten er der – for ofte ser man seg selv i dem hun skildrer. Enten det er Filifjonka som er redd for katastrofer, eller Snusmumrikken som kjenner ubehag ved tanken på at noen skulle bli avhengige av ham.

I den siste boken om Mummidalen, Sent i november, finnes et utmerket eksempel på hvordan Tove Jansson kan skildre en som fra utsiden fremstår som en ganske slitsom person, men som man får enorm godhet for når man ser hva han strever med.

IMG_2193

Hemulen våknet langsomt og kjente seg selv igjen og ønsket han hadde vært en han ikke kjente. Han var enda trettere enn da han gikk og la seg og her var det nå en ny dag som skulle fortsette helt til kvelden og så kom det en til og en til som fortsatte på samme måte som dager gjør når de fylles av en hemul.

Han krøp ned under teppet og boret nesen inn i puten, så flyttet han maven ut mot sengekanten der lakenet var kjølig. Hemulen eide sengen med utstrakte armer og bevn, han ventet på en behagelig drøm som ikke kom. Han krøp sammen og gjorde seg liten, men det hjalp ikke. Han prøvde å være hemulen som alle likte, han prøvde å være den stakkers hemulen som ingen likte. Men han var og forble bare en hemul som gjorde sitt beste uten at noe ble virkelig godt. Til slutt sto han opp og trakk på seg buksene.

Hemulen kunne ikke fordra å kle på seg og kle av seg, det gav ham en følelse av at dagene gikk uten at det hendte noe av betydning. Og enda drev han på med å ordne og styre og stelle fra morgen til kveld! Rundt omkring ham levde folk sine slurvete og planløse liv, – hvor han så, var det noe å legge til rette, og han slet seg fordervet for å få dem til å forstå hvordan de skulle ha det.

Her er det tydelig at det er anstrengende å være i nærheten av hemulen, men enda mer anstrengede er det nok å være hemulen. Han er jo dypt deprimert, og det er så presist skildret at man kjenner det på kroppen. Alle som har smakt bare litt på depresjon, vet hvordan det er å våkne om morgenen og fylles med tyngde.

Sent i november er nok i første rekke en voksenbok, noe forfatter Ragnar Hovland er inne på i dette flotte essayet. Det samme vil jeg si om Pappaen og havet. Som barn elsket jeg boken fordi den handlet om en øy, et fyrtårn og havet – barndomssomrene ble tilbrakt på en øy i havgapet – men nå elsker jeg den også fordi den djervt tematiserer en av de mest primære formene for angst, nemlig angsten for det store ukjente: Døden.

IMG_1733

Motivet er riktignok havet – det er det mummipappa både frykter og kjemper for å forstå. Men det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at det handler om eksistensiell angst.

Pappaen stppet. Det var noe i veien med fyrknausen. Nå så han det igjen. En ganske svak bevegelse, knausen trakk seg sammen, den ble rynket som en hud. Et par gråsteiner rullet en omgang rundt i lyngen. Øya hadde våknet.

Pappen lyttet, han var kald i nakken av spenning. En meget svak dunkende lyd, han kjente det i hele seg, den var overalt, ganske nær. Den var inni bakken.

Pappen la seg ned i lyngen og presset øret mot jorden. Da hørte han øyas hjerte slå. Langt innenf0r brenningene, dypt inni jorden dunket et hjerte, dumpt og mykt og regelmessig.

Øya er levende, tenkte pappaen. Min øy er like levende som trærne og havet. Alt er levende.

Han reiste seg langsomt.

En krypgran kom stille kravlende gjennom lyngen som et grønt, vuggende teppe. Pappaen gikk til side for den, så stod han blikkstille og frøs. Han øya, øya som var levende, som lå sammenkrøpet på havets dunkle bunn og var fra seg av redsel for havet. Redselen er farlig, den kan plutselig fare opp, den kan kaste seg hodestups eller slå rundt seg og hvem passer på de småkrypene som tilfeldigvis er i nærheten? Pappaen begynte å løpe.

IMG_2192

Jeg tror at den angsten mange forbinder med Tove Janssons mummiverden, har å gjøre med mer enn skrekk for Hufsa. Det er ikke bare i Pappaen og havet at eksistensiell angst kommer til syne – den finner vi også i Kometen kommer og Farlig midtsommer, for ikke å snakke om Hvem skal trøste Knøttet?. Det er alvorlige saker Tove Jansson skriver om. Mummidalen er kan hende full av idyll, men det nifse og utrygge er aldri langt unna. I de seneste bøkene er de ytre farene mer nedtonet – der kjemper de ulike figurene mot sine egne indre demoner. For noen barn kan alt dette virke uhåndterlig, og det er klart dette kan feste seg i minnet. Men jeg må si at jeg er litt lei av voksne som huffer og akker seg over barndomstraumene Tove Jansson har påført dem, uten å faktisk oppsøke bøkene hennes og undersøke hva de rommer. Sannsynligvis vil de oppdage at mummiverdenen er større enn den de så et glimt av i den ene boken de kanskje ble eksponert for som barn.

Jeg synes for øvrig alle bør lese mummibøkene om igjen i voksen alder, uaktet hva slags barndomsopplevelse som ligger til grunn. Tove Janssons ord og tegninger vokser for hver lesning, og hver gang man lukker en av bøkene hennes, gjør man det med ny innsikt.

I dag – 9. august – er det 100 år siden Tove Jansson ble født. Hurra for jubilanten! Uten henne hadde verdenslitteraturen vært mye fattigere.

_73558479_5f677184-c3d6-47c9-9a94-38ff8a34e66f

I steinrøysen med Tove Jansson

Forleden la en facebook-venn av meg ut et lite hjertesukk om prokrastinering. Det ble en diskusjon nedover om hvorvidt prokrastinering var ensbetydende med dovenskap, eller om det noen ganger kan ha noe for seg å la stoff modne. Konklusjonen ble vel noe slikt som at man i alle fall bør prokrastinere med måte.

Tråden fikk meg til å tenke på boken jeg nettopp ble ferdig med, Stenåkern av Tove Jansson. Prokrastinering spiller nemlig en stor rolle i denne historien.

Mitt slitte eksemplar - kjøpt på antikvariat og lest minst tre ganger av meg.
Mitt slitte eksemplar – kjøpt på antikvariat og lest minst tre ganger av meg.

Boken handler om Jonas, en gammel ringrev av en journalist, som har påtatt seg et oppdrag om å skrive bok om en mann leserne bare skal kjenne som «Y». Hvem denne Y er og hva han har gjort som kaller på et portrett, får vi aldri vite. Men det blir raskt klart at Jonas ikke liker ham. Han har dessuten kjørt seg fullstendig fast allerede i innledningen, og Y er som en grusom, tyngende vekt over livet hans.

Det er i denne tilstanden av frustrasjon at Jonas går med på å tilbringe sommeren i sommerhuset, sammen med sine to døtre, Karin og Anna. Dem kjenner han i grunnen ikke – arbeidet har alltid dominert alt, og han har aldri vært så interessert i barna sine. Sin kone var han også ganske kjølig overfor, og nå har hun gått bort.

Jonas ankommer sommerhuset, kledd i byklær og upraktiske sko, og installeres i badstuhuset nede ved sjøen, slik at han skal få privatliv. Der tilbringer han første kveld i en tilstand av ergrelse og panikk. Han burde jo ha vært i byen. Han må jo skrive. Hvordan skal han få skrevet her? Eller – hvordan skal han få skrevet noe sted? Jonas prøver å hvile, men han kjemper med ordflommen i hodet, og Y forfølger ham og håner ham for arbeidet han ikke får gjort.

Nu kommer han. Y, min fiende och forföljare, släpande med sig denna oskrivna biografi där inte alla världens lögnare skulle kunna göra honom levande igen. De där kvisthålen ser ut som kulhål, till exempel hål efter förflutna ord. Han är här nu igen med sitt tusen gånger avbildade ansikte, stort och foörbindlig och obönhörligt och med sin väldiga mage instängd i en oklanderlig dräkt. Det är en maga som har plats för hur många kulhål som helst

Det hjelper imidlertid ikke å skyte Y i søvne – arbeidet venter, og Jonas har redaktøren sin på nakken. Likevel arbeider han ikke. Dagene går med til litt av hvert – han sturer ved en steinrøys (stenåkern), murrer ved middagsbordet, irettesetter døtrene for slurvete språkbruk, går i butikken etter avisen, kvarter en robåt og sovner midt i sundet, drikker whisky med en fastboende ved navn Stickan, fornærmer ham, men blir likevel invitert på fisketur noen dager senere, for Stickan aksepterer at forfattere er lunefulle skapninger. Jonas ringer også redaktøren sin og sier at han trekker seg fra det hele, men blir ikke tatt på alvor. Han skal dessuten raskt merke at Y tvinger seg frem.

Du är död och avfärdad, stenlagd, exorcerad och genomborrad av mig och ändå finns du kvar. Du är död och du dog en gång till när jag slutade skriva om dig. Och du finns kvar.

Løsningen blir at Jonas kaster det aller meste av biografiske fakta på båten til fordel for fri diktning, og skildrer en monoman skikkelse som neglisjerer familien og oppfører seg som en egoistisk drittsekk. Skjønt – fri diktning er det egentlig ikke. Historien til Y ligner mer og mer på historien til Jonas, og leseren skjønner at vegringen mot å jobbe med Y ikke dreier seg om «vanlig» prokrastinering, men om vegring mot å jobbe med seg selv. Gradvis begynner Jonas å ta innover seg hvilken dårlig far og ektemann han faktisk har vært, og «samtalene» med Y, ledsaget av steinkasting i steinrøysen, blir som en slags terapi.

Kanskje jag inte har kunnat skriva om dig, därför att hatär som en olycklig förälskelse, man är så djupt inne i sin misär att den inte ännu kan formuleras sammanfattat och övertygande. Det är förs efteråt man förmår överblicka och så och säga hitta tillbaka till sin intensitet, nu helt utan förvirring.

Jeg hatar dig så innerligt.

Det hatefulle arbeidet med Y fortsetter, helt til det en dag blir tordenvær. Dette fryder Jonas seg over – han trenger et forrykende tordenvær til sin finale. Dette er et fellestrekk for mange skikkelser i Tove Janssons diktning – de trenger stormer. Mummipappa har det for eksempel slik, i likhet med Janssons far, og henne selv. I bøkene hennes representerer storm og torden kreativitet, gjennombrudd, forvandling og psykologisk forløsning. Slik er det også i Stenåkern, og for Jonas fører stormen til noe annet enn han hadde sett for seg. Ordene kommer ikke – de forsvinner. Og der ligger forløsningen.

Noen ganger, når folk snakker om at de alltid leser Sommerboken om sommeren, pleier jeg å tipse om Stenåkern – den handler jo også om et sommeropphold ved sjøen. Men jeg må jo innrømme at det ikke riktig er en «sommerbok». Sjøen og naturen er mer kulisser i denne romanen. Her handler det først og fremst om Jonas’ indre landskap – den tunge steinrøysen inni ham som hindrer ham i å komme til bunns i følelseslivet og gjøre opp med seg selv.

Tove Jansson hadde et nært forhold til sin far, billedhuggeren Victor Jansson – kalt Faffan, men i lange perioder var de ikke på talefot. Jansson har selv beskrevet ham som «hustyrann» – en egosentrisk, tidvis oppfarende mann som oppfattet sin kunst som så viktig at han ofte lot familien gå for lut og kaldt vann. Når hun i bøkene sine skildrer menn med slike karaktertrekk, later det til å være en form for bearbeiding. Mye frustrasjon kommer til syne, men hatefulle blir aldri disse skildringene. Dette gjelder for alle Janssons portretter. Hun borer helt til bunns i psyken til sine figurer, og avkler dem gjerne fullstendig, men hun gjør det aldri på ondskapsfullt vis. Hun lar ingen slippe unna, men samtidig blir alle portrettert med enorm forståelse. Denne kombinasjonen av nådeløs avkledning og dyp ømhet, er etter min mening noe av det som gjør Tove Jansson til en så stor forfatter.

I tillegg til å handle om traumatiske familieforhold, er Stenåkern en bok som treffende skildrer skrivevegringens vesen. Det handler ikke alltid handler om latskap eller arbeidsskyhet – det kan like gjerne handle om en angst for å ikke prestere godt nok (her kjenner jeg meg veldig igjen). Eller det kan handle om en uro for hva man vil møte når man begynner å dykke ned i stoffet. Kanskje man vil møte noe ubehagelig i sitt eget indre?

Janssons bøker kan ofte betegnes som kunstnerromaner. Både i mummibøkene og i voksenlitteraturen kaster hun lys over hva det vil si å skape, og hvilke vilkår som kreves for at kunst skal oppstå. Hos Tove Jansson fremstår kunstnergjerningen som vanskelig og tidvis uutholdelig, men det givende ved den er like sterkt til stede. At det å skape kunst også handler om å leke, er et aspekt som aldri helt forsvinner.

Selv ikke i boken om den vrange biografen Jonas.

Noen personlige betraktninger rundt renessansemennesket Tove Jansson

Forleden var jeg og besøkte mormor på 90. Med meg hadde jeg en museumsbrosjyre og en plakat med lille My – jeg var nemlig nylig på Tove Jansson-utstilling på Ateneum i Helsinki. Mormor ser for dårlig til å lese lange tekster, for alt må legges under lupe eller lese-TV, men en museumsbrosjyre har passende mengde tekst. Og mormor skulle nok gjerne ha vært på utstillingen.

Det var mormor som åpnet Tove Janssons verden for meg. Mormor hadde alltid Pappaen og havet liggende på nattbordet, og flere mummibøker i hyllene. Jeg leste alltid i dem når jeg var hos henne. Tove Jansson er fortsatt en av de viktigste forfatterne for meg, og nå leser jeg ikke bare mummibøkene, men også «voksenbøkene». Jeg bruker anførselstegn her – for som jeg aldri blir lei av å gjenta: Mummibøkene er ikke entydige barnebøker. Men altså – voksenbøkene. Hvorfor snakker ikke flere om dem? Det har jeg alltid lurt på. I høyden leser folk Sommerboken og kanskje selvbiografien, Billedhuggerens datter. Men folk burde også oppdage Rent spill, Den ærlige bedrageren, Solbyen, Dukkehuset, Den lyttende … samt bøkene som ikke er oversatt til norsk – Stenåkern, Brev från Klara, Anteckningar från en ö, Resa med lätt baggage.

Som de fleste kanskje vet – Tove Jansson var ikke bare forfatter, hun var nærmest et renessansemenneske. I år er det 100 år siden hun ble født, og på jubileumsutstillingen på Ateneum fremstilles hele hennes karriere som kunstner, illustratør, karikaturtegner, tegneserieskaper, dramatiker og forfatter.

Flere museer i Finland har lånt ut kunstverk til Ateneum. Tammerfors kunstmuseum har vært den største leverandøren, med malerier, tegninger og mummitablåer. I tillegg vises kunstverk fra private samlinger – flere har aldri vært utstilt før. Kurator for utstillingen er Tuula Karjalainen, som har skrevet den nyeste Tove Jansson-biografien – Arbeta och älska.

Tuula_Karjalainen_Tove_Jansson_Tee_tyo_ta_ja_rakasta_200114

Det man får se på Ateneum kjennes derfor som en slags biografi i utstillingsform. Alt er med. Alt fra barnetegninger til brev til teaterplakater til skisser til stilleben til private fotografier til førsteutgaver av bøker til et muslingskrin Tove Jansson likte å oppbevare skatter i. Jeg kjenner Tove Jansson godt fra før, både verkene og biografien (som hos henne er tett, tett sammenvevet), og det var flott å få se ting jeg ikke hadde sett før.

Samtidig kjentes utstillingen en tanke overlesset. Det er som om det ikke har foregått en streng nok utvelgelse – som om man ganske enkelt har tatt med alt man kunne finne. Det som fungerer i bokform, fungerer ikke like godt i utstillingsform, og det hele hadde nok tjent på å være mer nedstrippet. Vellet av ulike uttrykksformer går på bekosting av strukturen.

Når det er sagt, så var dette en utstilling som likevel begeistret meg. Det var på grunn av utstillingen at jeg dro til Helsinki, og det angrer jeg ikke på. Jeg føler nok at Tove Janssons stemme blir tydeligst når jeg sitter for meg selv og leser bøkene og betrakter bildene, men det var også en fin opplevelse å vandre rundt på Ateneum, som var et så viktig sted for henne.

Det var nok pennetegningene som traff meg mest – slik er det alltid – og jeg følte meg nærmest andektig ved synet av skissene hennes. Ofte setter jeg nesten mer pris på å se skisser enn det ferdige kunstverket. Skisser kan vise mye av hvordan en kunstner tenker og arbeider.

Jeg skulle ønske jeg hadde noen bilder av skissene fra Pappaen og havet, men siden man jo altså ikke kan knipse vilt på en utstilling, knipset jeg heller et bilde av en skisse i Karjalainens biografi:

IMG_1721

Når det gjelder maleriene, er dette bildet favoritten min:

IMG_1722

Det heter «Familjen», og er malt i 1942. Her ser vi Tove Janssons familie, men også krigen i Finland. En av brødrene er i uniform, og sjakkbrikkene er ikke i svart og hvitt, de er i rødt og hvitt. Familiedynamikken er også dyster. Ingen møter hverandres blikk direkte, avstanden mellom foreldrene er stor, broren ved sjakkbrettet er åpenbart svært nedtrykt, og selv er Tove Jansson nesten totalt distansert fra resten av familien, enda hun står i sentrum. Ansiktet hennes er stivt, nesten hardt, og det er som om hun er på vei til å gå – hun er i ytterklær og holder på å ta på seg hanskene. Hanskedetaljen er kanskje det fineste ved dette bildet.

Ellers er jeg glad i selvportrettet Flickan och skåpet. I Karjalainens bok vises det ved siden av et fotografi av Tove i samme kjole og lignende positur.

IMG_1715

På fotografiet finnes ikke vinduet – på maleriet er vinduet svært viktig. Lyset gir et optimistisk og håpefullt preg, og balanserer ut det som ellers muligens kunne blitt et bilde preget av sjenanse og kanskje også dysterhet. Skjønt posituren til kvinnen er tvetydig – kombinasjonen av den rake ryggen og det bøyde hodet gjør at hun like gjerne kan være selvbevisst som blyg. Jeg liker hvordan figuren nesten glir sammen med skapet, og hvordan det blå fra veggen skimrer i kjolestoffet. Og jeg liker jeg å lese notatet fra Tove, der hun begeistret forteller om at hun hadde på seg sin «mörkröda sidenklänning» under et møte med en medstudent hun var forelsket i.

Dette var like før krigen brøt ut, og alt ble formørket av det at kjæresten skulle tjenestegjøre ved fronten. Forholdet tok slutt under hans første permisjon.

Bildet Nachspiel, også kalt Dagen efter, ble malt under krigen, i 1941.

IMG_1718

Det minner meg om Munchs Døden i sykeværelset, det er vel både perspektivet, grønnfargen på veggene og de ansiktsløse figurene som gjør det. Og det er da heller er ingen lykkelig festscene vi er vitne til. I forbindelse med bildet har Tove Jansson skrevet at det var bra å treffe folk, men «helst ville jag vända mig mot väggen och inte se ett ansikte. Helst inte alls leva så länge det är krig.» Hun var godt kjent med ambivalente fester – da hun var liten lå hun ofte på hyllesengen sin i atelieret og smugkikket når faren festet med svirebrødrene sine. De festene handlet gjerne om å gjenoppleve vinterkrigen, og endte ofte med at kurvstolen ble angrepet med bajonett.

Til sist et lykkeligere maleri:

IMG_1719

Dette er Tuulikki Pietilä – Toves partner fra 1955 og livet ut. Hun var grafiker, og på bildet ser vi henne i fullt arbeid på atelieret. Tuulikki var modell for Too-tikki i Trollvinter, det er ganske lett å se!

tootikki

Med bildet av Too-tikki er vi tilbake til pennetegningene, det uttrykket jeg liker aller best hos Tove Jansson. Her er et par av favorittene mine fra den boken som har betydd mest for meg, helt siden jeg fant den på nattbordet til mormor – Pappaen og havet:

IMG_1733

IMG_1732

Jeg var forresten ivrig på tegnefronten da jeg var yngre, og Tove Janssons penneskraveringer var en veldig viktig inspirasjonskilde. Men jeg ble aldri like tålmodig til å skravere som henne. Det ser man eksempel på her – på et bilde av en bringebærkvast som jeg skriblet ned en gang i tiden.

unnamed-2

I dag er det mest på det litterære planet at jeg henter inspirasjon fra Tove Jansson. Og så tenker jeg vel at jeg burde la meg inspirere i moteveien også. Etter min mening må man kunne kalle henne for et aldri så lite moteikon. Se på denne fantastiske, androgyne stilen!

IMG_1740

Like tøff som David Bowie, spør du meg.