Yogahund

Nå er det over et år siden jeg sist skrev noe om yoga på denne bloggen! Delvis fordi jeg har hatt et travlere år enn noen sinne, delvis fordi jeg har «glemt» å blogge i det hele tatt, og delvis fordi jeg har brukt litt mer tid på kampsport og løping enn yoga. Og delvis fordi det har vært et år hvor jeg har mistet litt av den vante gnisten for yoga.

Men yogaen har selvsagt pågått jevnt og trutt likevel – for som det heter på Instagram: #yogaeverydamnday. Og nå har jeg begynt å få gnisten tilbake. Kanskje fordi jeg har begynt å undervise igjen. Forrige uke startet jeg opp min første yogaklasse her i Bristol. I den forbindelse har jeg opprettet en engelsk yoganettside. Den heter Sólir Yoga – kikk gjerne innom! Foreløpig er det ikke så mye innhold på den, men det kommer. Heretter kommer jeg til å skrive om yoga på den nye bloggen, og ikke her.

Mens jeg satt og fiklet med blogg, tok jeg et overblikk over herværende blogg også, og jeg oppdaget at jeg har opprettet en kategori som jeg knapt nok har brukt. Nemlig kategorien HUNDER! Og det er en skandale at den nesten ligger brakk. De fleste som kjenner meg, vet at jeg ikke akkurat har lite å si om hunder. Så derfor synes jeg at dette innlegget fortjener å havne i hundekategorien. OG i yogakategorien, sånn for å ta en liten avrunding.

Det har seg slik at jeg deler leilighet med en som har hund. Snakker om bonus! Hunden heter Dottie, er en blanding av alt, har pussige ører og rare labber som er formet som rokokkostolbein, og nyser når hun er ivrig. Og hun er veldig interessert i yoga. Når jeg ruller ut matten, henter hun alle lekene sine og legger dem oppå meg eller matten, dytter eselbamsen sin i ansiktet på meg mens jeg står på hodet, eller setter seg rett ned foran kamera når jeg prøver å filme en yogasekvens. Dottie er min nye treningspartner!

Og det blir altså hun som får lov til å runde av yogaskrivingen på denne bloggen.

 

 

Advertisements

Fri meg fra detox-disiplene!

Nå er det over et helt år siden jeg sist irriterte meg over yogafolkets tro på fenomenet detox! På tide å irritere seg litt igjen. Troen på detox er nemlig en seiglivet myte.

Forleden dag tillot jeg meg å legge igjen en kommentar på Facebook-siden til yogalærer Kino MacGregor, på en oppdatering der hun hevdet at Kapotasana var en rensende stilling. «It literally cleans your body from the inside out», sto det.

Sukk.

Ai ai ai, som det detoxes her. Giftstoffene formelig fordamper ut av kroppen!
Ai ai ai, som det detoxes her. Giftstoffene formelig fordamper!

I tillegg oppfordret hun til «renselse» ved hjelp av kostholdet.

«Clean your body by eating really healthfully and nourishing yourself today Do a juice fast if you feel you need a little extra cleanse, or just do a mini-cleanse by eliminating one type of food (like dairy, wheat or meat) from your diet for one day as an experiment.»

Sukk igjen.

Å spise sunn og næringsrik mat er selvsagt viktig for kroppens funksjoner. Å kutte ut meieriprodukter, hvete og kjøtt kan være positivt hvis man reagerer dårlig på det, og lavere meieriprodukt- og kjøttkonsum er dessuten positivt i et miljøperspektiv. Men «renser» man kroppen? Nei. Og det gjør man i alle fall ikke ved å gå på juicefaste. Man går kanskje litt ned i vekt hvis man holder på med det en stund (kun for å legge på seg igjen når man er ferdig, og i verste fall sende signaler til forbrenningen om at man må gå på sparebluss), sånn er det jo gjerne hvis man går på ekstrem lavkaloridiett, men det skjer selvfølgelig ingen «renselse». Snarere tvert om. Mer om det her:

Det er også verdt å ta med seg et utdrag fra en god og poengtert artikkel i The Guardian:

“Let’s be clear,” says Edzard Ernst, emeritus professor of complementary medicine at Exeter University, “there are two types of detox: one is respectable and the other isn’t.” The respectable one, he says, is the medical treatment of people with life-threatening drug addictions. “The other is the word being hijacked by entrepreneurs, quacks and charlatans to sell a bogus treatment that allegedly detoxifies your body of toxins you’re supposed to have accumulated.”

If toxins did build up in a way your body couldn’t excrete, he says, you’d likely be dead or in need of serious medical intervention. “The healthy body has kidneys, a liver, skin, even lungs that are detoxifying as we speak,” he says. “There is no known way – certainly not through detox treatments – to make something that works perfectly well in a healthy body work better.”

Så – tilbake til Kino MacGregor. Hun er en internasjonalt anerkjent yogalærer med stor tilhengerskare. Jeg er blant dem som har hatt god nytte av å lese hennes artikler og lære av hennes YouTube-videoer der hun instruerer detaljert og kunnskapsrikt om ashtanga. Innsatsen hennes for å spre «det glade budskap» om yoga er imponerende. Mindre imponerende er det at hun samtidig sprer vranglære om helse og kosthold. I april siden arrangerte hun og en annen yogalærer, Kerri Verna, en «yoga challenge» på Instagram som het #DetoxYoBody – det var jo vår, må vite, og da måtte man ha vårrengjøring i kroppen! Klemme på leveren, skvise nyrene, bøye og tøye så giftstoffene skulle forsvinne. Råd om bestemte matvarer som skulle «avgifte» kroppen fulgte med. Jeg har lenge fulgt deres yoga challenges, og deltok også i denne, men hektet daglig på hashtaggen #DetoxIsNotAThing, samt brukte opp hele mitt sarkastiske arsenal den måneden.

Detox-måneden april er over, men Kino MacGregor er selvsagt ikke ferdig med å detoxe! Da jeg så prekenen om «renselse» i går, ble jeg altså lei, så jeg utba meg en forklaring på hvordan «the literal cleansing» faktisk foregår. Kino MacGregor svarer sjelden på kritiske tilbakemeldinger på annet vis enn ved å legge ut selfier hvor hun tar avstand fra «the haters», men det var nok av andre yogafolk som ilte til med forsikringer om at JODA, her fjernet man «impure gasses», og lymfesystemet fikk så fart på seg at det faktisk gikk hele 15 ganger raskere! Og så var det dette overbevisende argumentet:

.. of course moving your body detoxes it.
Even the best doctors know this.
Not all healing is recorded in scientific journals.
If it were, we’d never need to further experiment would we.

Being physical is spiritual.
It’s an Easy come.
Easy Acceptance.
Uncomplicated.

Enjoy your yoga.
It’s the purest form of moving meditation to cleanse your mind, body and spirt.
Your beauty will shine through you making the world better.
Small things cause great changes.
That’s proven.

You don’t need advanced postures done correctly to prolong the beauty of this life you live.

Your intention in your movement will change the quality of everything you do.

Namaste

Denne merkelige tiraden bringer meg over på et annet aspekt som jeg ergrer meg over ved yogaverdenen – nemlig det faktum at den preges av flagrende, feelgood, fluffy selvrealiseringspjatt, gjennomsyret av pseudospiritualitet. Jeg begynner å klø under huden når jeg leser tomprat av typen «tap into your inner sanctuary and realise that everything is as it should be and that you are a goddess». Men enda verre blir det når pseudospiritualiteten kobles til forestillinger om fysisk helse, slik det ofte gjøres i detox-fantasiverdenen.

Jeg ønsker meg en klarere, redeligere, tydeligere og mer seriøs språkbruk der man skiller klart mellom hva som er spirituelt (altså knyttet til tro) og hva som er fysisk og vitenskapelig. Fri meg fra det amerikaniserte, liksom-åndelige, selvhjelpspregede hallelujaspråket der «everything happens for a reason»! Fri meg fra de ufunderte helsepåstandene knyttet til spesifikke positurer, konspirasjonsteoriene om «Big Pharma» og troen på grønn juice som avgiftningskur! Slipp vitenskapen til i yogaverdenen, og kast New Age-språket på båten!

Detox-eliksir! Ungdomskilden! Eventuelt bare en grønn juice som smaker godt.
Detox-eliksir! Ungdomskilden! Eventuelt bare en grønn juice som smaker godt.

På knærne i yogatimen

Da jeg begynte å undervise yoga, hadde jeg ikke forestilt meg hvor mye tid som kom til å gå med til å holde folk tilbake fra å pushe seg. Selvsagt var jeg kjent med tankegangen, jeg hadde tross alt fått min opplæring etter prinsippet «nei, det er du ikke klar for ennå»/»nå kan du gå videre», men jeg var ikke forberedt på hvilken motvilje det kan vekke hos folk å bli fortalt at de må ta et skritt tilbake og vente med noe.

Det er kanskje ikke så rart at det er sånn. Vi lever i en tid for bootcamps, maraton, crossfit, maksytelse, #beastmode. Flere enn noen sinne har personlig trener, og da er det ikke alltid med tanke på teknikkutvikling, men med tanke på det å bli pushet det lille ekstra. Det er ingenting i veien med å ville pushe grenser, men jeg tror baksiden av medaljen lett kan bli at man ikke klarer å omstille seg til å tenke annerledes, samt at man venner seg til å forvente raske og synlige resultater. Da er det ikke sikkert at man alltid tar vare på kroppen sin og respekterer dens grenser.

Yoga er langsiktig arbeid, og selv om man jo vil oppleve mange gjennombrudd hvis man vier seg til det, så kan man ikke vente seg umiddelbare, spektakulære resultater. Og grensepushingen foregår ikke raskt og kraftfullt. Man kan ikke kjøre maksimalt på. Gjør man det, kan man gå glipp av viktige detaljer og i verste fall skade seg. Disiplinen i yoga ligger mer i tålmodigheten enn i rå kraftprestasjoner (selv om det føles ganske rått første gang man står på hendene uten støtte fra veggen).

Det jeg bruker absolutt mest tid på i mine yogatimer, er å lære bort Chaturanga Dandasana – en øvelse som ser slik ut:

IMG_7914

Smal pushup, altså. En vanskelig øvelse! Folk flest er vant til å ta brede pushups, så 98% klarer ikke denne øvelsen på første forsøk. Løsningen er da å bruke knærne, og å fortsette å bruke dem helt til man har utviklet stabilitet og god teknikk. Selv med knærne nedi er Chaturanga en øvelse de aller fleste strever med, så det er absolutt ikke lurt å forhaste seg.

Det kan være utfordrende å forklare hvordan øvelsen gjøres, men langt mer utfordrende er det å overbevise folk om å la være å presse seg videre før de er klare. Jeg gir gjerne beskjed om at her må alle bruke knærne, men så fort jeg snur meg, løfter folk knærne igjen. De vil! De skal! De nekter å være pysete! De skal presse seg!

Jeg er sikker på at jeg er på mitt kjipeste i akkurat den delen av timen hvor Chaturanga gjennomgås. Men grunnen til at jeg gjentar til det kjedsommelige at knærne MÅ brukes helt til øvelsen sitter, er at det er veldig lett å skade seg om man har gal teknikk. Dessverre er det mange som slutter med ashtanga- og vinyasayoga allerede mens de er i startgropen, fordi de ødelegger skuldrene på Chaturanga.

Ferden mot en stabil Chaturanga er full av fallgruver. Noen av dem fører bare til at man gjør øvelsen på ineffektivt vis, men langt verre er det med fallgruvene som gjør at man risikerer skade. Da jeg fikk min teacher training sa læreren til meg at jeg i minst mulig grad skulle si hva folk IKKE skulle gjøre – heller fokusere på hva de SKULLE gjøre – men når det gjelder Chaturanga, er det helt nødvendig å demonstrere en god del av det som kan gå galt. Så lenge det hele følges opp med en demonstrasjon av riktig teknikk!

Få instruksjonsvideoer formidler dette bedre enn følgende video fra Kathryn Budig. Her gjennomgår hun en rekke vanlige feil, samt viser hvordan en god Chaturanga Dandasana skal se ut.

Konklusjonen er altså: Ta det rolig, respekter kroppen, bruk knærne og utvikle god teknikk, så vil den virkelig solide styrken komme.

Kontoryoga

Lange dager foran datamaskinen? Vond rygg? Stiv nakke? Ømme skuldre? Slitne håndledd?

JA! vil nok mange kontorrotter svare. Menneskekroppen er ikke skapt for å sitte i åtte timer foran en dataskjerm. Likevel tilbringer altså mange hverdagene akkurat slik. Det hjelper naturligvis å reise seg ofte, men ofte er ikke det nok til å få gjort noe med vondtene som kan sette seg i kroppen.

Så hvorfor ikke legge inn litt yoga i kontorhverdagen? Yoga trenger ikke å handle om å stå opp ned eller legge føttene bak hodet (dette siste kan skremme kolleger), det er mye man kan gjøre uten å engang reise seg fra stolen (som man dog bør gjøre innimellom). Ofte hjelper det å bare strekke litt på de stedene i kroppen hvor man har det med å spenne seg eller feilbelaste.

En av mine kjepphester et at kontorstoler er et onde. Mange kontorstoler er designet slik at de skal støtte opp kroppen på alle bauger og kanter, og dermed slipper man å bruke sine egne stabiliseringsmuskler. De fleste ville nok ikke like å sitte på en hard, rett krakk hele arbeidsdagen igjennom, men det er gjerne et tegn på at man er for svak i ryggen og for stram i hoftene. Egentlig skal det være behagelig å sitte rett i ryggen uten ryggstø – det er det som er naturlig for kroppen. Kontorstoler er altså ofte et hinder for korrekt arbeidsstilling (les mer her), men de aller fleste vet heller ikke hvordan man sitter riktig.

Et knippe vanlige sittefeil:

– Man luter skuldrene og får stram og kort brystmuskulatur som resultat
– Man heiser skuldrene og strekker nakken fremover
– Man sitter med mesteparten av vekten på halebenet, i stedet for å la lårene bære vekten
– Man har for høy stol, slik at man ikke får plantet fotsålene i gulvet
– Man har for høy pult, slik at man anspenner håndledd, armer og skuldre

Mange fallgruver, altså.

Nå over til øvelser som kan gi lindring!

1. Sitt ytterst på stolsetet og sørg for at fotsålene er plantet i gulvet. Strekk armene rett opp, og sørg for at ryggen verken krummes eller svaies. Bruk innpusten til å strekke lenger opp, og tenk deg at du fyller også ryggen med luft. Pust langsomt inn og ut fem ganger og konsentrer deg om å kjenne at kroppen er helt rett og stabil.

IMG_8478

2. Flett fingrene og krum ryggen – se for deg at du skyter rygg som en katt. Kjenn at det strekker mellom skulderbladene. Bli sittende i fem pust.

IMG_8465

3. Flett fingrene bak ryggen og svai ryggen. Pass på å ikke bare «knekke» ryggen bakover, tenk at du løfter brystet oppover. Kjenn at du «ruller» fremover på sittebena. Her kan du også ta fatt i stolryggen, det passer for en statisk strekk. For en dynamisk strekkøvelse, pust inn og svai, pust ut og krum. Gjenta fem ganger eller bli sittende stille i fem pust.

IMG_8471

4. Sett deg sideveis på stolen, eventuelt på skrått (avhengig av hvor dyp vridning som kjennes behagelig), og grip om stolryggen. Se deg over skulderen i den retningen du vrir, og hold i fem pust. Gjenta på motsatt side.

IMG_8474

5. Sett deg foran på stolen igjen og legg den ene ankelen over motsatt kne. For mange er dette strekk nok i massevis (og husk – det skal strekke på baksiden av hoften, ALDRI på utsiden av kneet), men ønsker man seg mer strekk, kan man lene seg fremover. Da er det viktig at ryggen er rett. Hold i fem pust og gjenta på motsatt side.

IMG_8473

6. Foregående øvelse kan varieres med vridning. Det er ikke viktig at vridningen er dyp, og for mange vil det holde å bare snu seg så vidt i samme retning som foten på kneet, men hvis mobiliteten er der – legg albue eller overarm mot fotsålen . Utfør vridningen på begge sider.

IMG_8480

IMG_8481

7. Flett fingrene og strekk armene rett opp.

IMG_8484

Svai deretter ryggen og len deg bakover. Legg gjerne håndflatene sammen, og se opp mot hendene. Hold i fem pust.

IMG_8483

8. Før håndflatene nedover bak hodet. Hold i fem pust.

IMG_8482

9. La armene bli værende bak hodet, og hold rundt den ene albuen. Pass på at du ikke svaier ryggen – behold stabiliteten i kjernemuskulaturen. Hold i fem pust og gjenta på motsatt side.

IMG_8477

10. Legg hånden over hodet og len hodet til side slik at det strekker på siden av halsen. Man skal aldri trekke i hodet, og ofte er det tilstrekkelig å bare legge hodet til side uten å holde. Gjenta på begge sider, fem pust hver gang.

IMG_8468

11. Sitt på kanten av stolen og spre bena, og len deg frem med albuen på knærne. Her skal man kjenne en strekk i hoftene og i lysken, og det er viktig at ryggen er rett hele tiden. Bli sittende i fem pust.

IMG_8476

12. Ta bena sammen og ligg fremover over lårene. Dette er en god erstatningsøvelse for hodestående – man er ikke opp ned, men man er det litt likevel. Slapp helt av, lukk øynene, og bli der gjerne i hele ti pust.

IMG_8472

13. Reis deg opp og sett hendene omvendt vei på pulten (jeg har ikke skrivepult, så jeg demonstrerer det på stol). Trekk albuene så vidt bakover for å øke tøyingen på innsiden av håndleddene og underarmene. Enda sterkere strekk får man om man prøver å holde albuene samlet.

IMG_8464

Man kan også utføre strekken en hånd av gangen.

IMG_8479

14. Ingen kontoryoga uten i alle fall EN øvelse som vekker litt oppsikt i kontorlandskapet! Siste øvelse er en kombinert skulder-, bryst-, ben-, og leggstrekk, og man kan bruke enten pulten eller stolen. Så gjelder det å posisjonere seg slik at man er til minst mulig plage for sine medarbeidere!

IMG_8470

Man trenger selvfølgelig ikke å utføre alle disse øvelsene hver gang man kjenner at det knaker litt i legemet – man kan velge ut dem man har bruk for der og da. Uansett er det en god investering å strekke og bøye og tøye litt! Hodet jobber tross alt bedre hvis kroppen er glad.

Bend, not break

Alle som driver med yoga har visse øvelser de gruer seg til, unngår eller ikke kan fordra, og gjerne hele grupper av positurer. Personlig har jeg to slike grupper. Den ene er vridninger, den andre er backbends.

Når det gjelder vridninger, misliker jeg flere av dem fordi jeg er for stram på utsiden av hoftene, samt i piriformismusklene. Ofte er det også stramhet som gjør at folk flest misliker backbends (for det er ganske vanlig å mislike backbends). Men slik er det altså ikke for meg. Problemet mitt er motsatt – jeg er nemlig hypermobil.

IMG_7430

Jeg husker hvordan det var da jeg startet med yoga – instinktivt svaiet jeg ryggen voldsomt i Adho Mukha Svanasana, der nybegynnere flest krummer den, og jeg fikk beskjed om å «vippe inn halebenet» og bruke kjernemuskulaturen til å holde ryggraden i en nøytral stilling.

IMG_5179

Den dag i dag må jeg minne meg selv på det – også i Virabhadrasana 2.

IMG_7169

Men det er i øvelsene hvor ryggen virkelig skal svaies at jeg har vært veldig ubekvem. Jeg kan uten oppvarming nærmest ”brekke” ryggen bakover, og det var også det jeg gjorde da jeg begynte med yoga, fordi jeg ikke visste nok om de ulike stillingene. Når man er hypermobil bidrar ikke kroppen selv til å stanse før man har presset den for langt. Alt er åpent, for åpent. Og slitasje og irritasjon kan følge.

I de første årene med yoga merket jeg ikke at jeg gjorde backbends på en utrygg måte – jeg var vel bare fornøyd med at jeg klarte dem så lett. Men egentlig hadde jeg jo et problem. Og etter noen år begynte jeg å få vondt. Det var heldigvis ikke sterke smerter, og det utviklet seg aldri til en ordentlig skade, men jeg ble redd for backbends. Jeg begynte å unngå de aller fleste av dem, eller gjorde dem så sjelden jeg kunne, og jeg utsatte å studere problemet systematisk.

I vår bestemte jeg meg imidlertid for å ta tyren ved hornene og komme svakheten til livs.

Det var åpenbart at ryggen min hadde vent seg til å ta hele bøyen i korsryggen, fremfor å fordele kurven langs hele ryggraden. Jeg var mye åpnere nederst i ryggen enn øverst. Altså var det om å gjøre å forsøke å overføre litt av svaien til øverste del, men det var lettere sagt enn gjort! Det er ikke uten grunn at «Blessed are the stiff» er et uttrykk man gjerne vender tilbake til innen yoga (jeg tror det kommer fra ashtangalærer Tim Miller). Å myke opp stivehet er mye lettere enn å stabilisere hybermobilitet.

Noen yogalærere pleier å oppgi et alternativ til Urdhva Mukha Svanasana:

IMG_5017

Nemlig Bhujangasana:

IMG_7561

Ofte er det med tanke på de som er for stive, men det kan være vel så nyttig for de som er altfor myke. Så i en periode erstattet jeg Urdhva Mukha Svanasana med Bhujangasana. På den måten fikk jeg vennet øverste del av ryggen til å svaie seg (og fikk ekstra tricepstrening på kjøpet), eller rettere sagt – jeg fikk trent på å strekke på fremsiden av kroppen fremfor å knipe igjen baksiden. Det er en tommelfingerregel i de aller fleste backbends at man skal åpne opp og løfte i brystet, og dette fikk jeg bevisstgjort meg på. Jeg forsøkte å se for meg at noe var festet i brystbenet mitt og trakk meg fremover og oppover. Da jeg så gikk i gang med Urdhva Mukha Svanasana igjen, hadde jeg med meg dette, og stillingen kjentes annerledes. Jeg tenkte ikke lenger bakover, jeg tenkte frem og opp. På den måten ble det også lettere å aktivisere Uddiyana Bandha, altså trekke inn nederste del av magen og stramme den.

For å ytterligere trene opp øverste del av ryggen, la jeg inn en mild backbend i enkelte positurer hvor man egentlig ikke skal det, som i Virabhadrasana 1. For å sørge for at det ikke var korsryggen som tok belastningen, åpnet jeg opp armene til siden slik at jeg fikk en strekk på tvers av brystet.

IMG_3910

Shalabasana ble også en viktig opptreningspositur. I Shalabasana får man en kontrollert backbend hvor det skal mye til å knekke seg for langt bakover, i og med at man løfter nedenfra.

IMG_7574

Siden en backbend handler om å strekke forsiden av kroppen, kan det også hjelpe med passive strekkøvelser, særlig øvelser som tar fatt i psoas-muskulaturen. En god øvelse er å legge seg oppå en yogablokk eller en bolster (pølseformet, fast pute), og bare slappe av. En bonus når man bruker blokk, er at man også får massert muskulaturen nederst i ryggen.

IMG_6790

Det må sies at man bør gjøre denne siste her med forsiktighet, og det vanligste er å anbefale å legge blokken under øverste del av ryggen, for å åpne opp nettopp der. Selv opplever jeg imidlertid at det hjelper å ha blokken i denne lave posisjonen også, fordi det hjelper meg å strekke ut og forlenge bakover. Her kommer det altså temmelig an på tilnærmingsmåte, og den tryggeste måten å bruke blokk på, er å legge den under øverste del av ryggen.

Men så til de virkelig skumle stillingene. Dype backbends hvor man må legge hodet bakover.

Urdhva Dhanurasana

IMG_3974

Ustrasana

10615558_10152658274926125_4683027484527324985_n

Kapotasana

IMG_7248

Eka Pada Raja Kapotasana

IMG_5366

Raja Kapotasana

unnamed

Alt dette er positurer jeg alltid har «kunnet» utføre, i likhet med drop back (gå ned i bro fra stående), men teknikken har ikke vært god, så det har ikke gjort ryggen min noen tjenester. Jeg var derfor veldig nervøs for å gå i gang med dem igjen, og jeg startet først med en annen type backbend – en som legger mindre press på korsryggen og stiller større krav til åpenhet i bryst, skuldre og øverste del av ryggen. Den heter Viparita Dandasana og ser slik ut:

IMG_7119

Dette var en ganske ny positur for meg, men første gang jeg inntok den, spurte meg meg selv om hvorfor i all verden jeg ikke hadde gjort den før! Den kjentes jo behagelig! Den var god å være i! Og det er jammen ikke noe jeg tenker ofte om en backbend … Det at jeg kunne stå i Viparita Dandasana og faktisk trives, bidro til et slags gjennombrudd. En stor del av min motvilje mot backbends har bunnet i en mental sperre. Ofte føler jeg ikke får puste skikkelig når jeg legger hodet bakover, og i tillegg føler jeg meg veldig eksponert når jeg åpner brystkasse- og struperegionen (og forresten – «åpne opp» er yoga-lingo og ikke konkret ment!). Dette er ikke uvanlig – backbends kan gjerne være følelsesmessig overveldende, av mange ulike grunner, og ofte av grunner man ikke helt har klart for seg.

Da jeg i vår bestemte meg for å begynne å jobbe konkret med å komme meg over backbend-skrekken min, startet jeg på en noe utradisjonell pussig måte – jeg tok en tatovering av symbolet for luft på brystet. Nå kan man jo ikke akkurat tatovere seg til bedre backbends, og det var ikke noen magiske tanker knyttet til dette, men jeg er glad i symboler.

IMG_0952

Så hvordan går det med mine backbends i dag?

Opp og ned, men for det meste fremover. Jeg kvier meg ikke lenger, og jeg skygger ikke unna. Jeg har fortsatt mye å jobbe med, men jeg har i alle fall kommet meg såpass godt i vei at jeg ikke lenger er plaget av vondt nederst i ryggen. Det hjelper å forbedre teknikken! Og det hjelper å være villig til å moderere stillingene og tilpasse seg den kroppen man faktisk har. Selv gjør jeg for eksempel sjelden Urdhva Dhanurasana med fotsålene plantet i gulvet, jeg står nesten alltid på tå, for da blir det mindre press på korsryggen. At Ashtanga-plansjen jeg har på veggen viser en figur med fotsålene nedi, har ingenting å si. Positurene er til for kroppen, det er ikke kroppen som er til for positurene.

Med den innstillingen er det trygt å gi seg i kast med de positurene man egentlig frykter.

IMG_7286

Hodestående – trinn for trinn

Det er ingenting jeg liker bedre enn å være opp ned. Hvis jeg har en favorittpositur i yoga, er det kanskje hodestående. Hodestående kalles da også for «kongen av alle positurer».

Sanskritnavnet på hodestående er Śīrṣāsana. Śīrṣa (शीर्ष) betyr «hode», Āsana (आसन) betyr «positur». Man gjør gjerne Śīrṣāsana i slutten av en yogaøkt.

Hodestående sies å ha mange fordeler, blant annet disse:

– Styrker kjernemuskulaturen
– Styrker balansen
– Øker blodtilførselen til hjernen
– Stimulerer lymfedrenasjen
– Motvirker ødemer
– Stimulerer hypotalamus, hypofysen og binyrene
– Stimulerer fordøyelsen

Det er nok ikke alle som er like vitenskapelig belagt, for å si det mildt (slik er det med en del yogaøvelser) men det er i alle fall hevet over enhver tvil at man får sterkere kjernemuskulatur og bedre balanse. Personlig føler jeg økt velvære i hele kroppen, også i magen, så kanskje det hjelper på fordøyelsen? Uansett er det veldig forfriskende å stå på hodet. For meg er det som en reset-knapp. Går det tregt i skrivingen, pleier jeg å stille meg på hodet. Det hjelper å se verden opp ned!

Men hodestående kan være vanskelig å mestre i starten. Hodestående krever styrke i både armer, skuldre, rygg, lår og kjernemuskulatur. Det det ikke krever, er en vegg. Det siste man bør gjøre når man øver på hodestående, er å sparke seg opp langs veggen. Dette kan være svært skadelig for nakken, og dessuten legger man seg til en dårlig vane. Man kan gjerne øve på hodestående med en vegg i nærheten, slik at man vet at veggen er der om man skulle tippe over, men man skal ALDRI bruke veggen som hjelp.

Slik går man frem – trinn for trinn:

Man starter ved å ligge på kne og å måle avstanden mellom albuene. Man skal kunne gripe rundt begge albuene.

IMG_6245

Deretter lar man albuene bli hvor de er, og så fletter man fingrene foran seg og former en skål.

IMG_6246

Man lar hendene støtte om hodet, slik at bakhodet og litt av vekten presser inn i hendene. Så går man opp på tå. Pannen berører gulvet, men man skal aldri støtte seg på pannen. Det viktigste er dessuten å la skuldrene og underarmene bære vekten, så her må man være sterk i skuldrene. Det er avgjørende å unngå å synke sammen – nakken skal strekkes og avstanden mellom skuldrene forlenges. De må aldri trekkes opp mot ørene.

IMG_6247

Man lister seg på tå fremover og fremover, samtidig som hoftene skyves frem over hodet. Man skal få en svakt skrå vinkel i ryggen. Her er det essensielt å ikke krumme den.

IMG_6248

Etter hvert vil man kjenne at vekten i tærne avtar, og da er man klar til å gå opp med bøyde knær. Ryggen skal nå være loddrett, eller med svakt overheng.

IMG_6251

Selv foretrekker jeg å gå opp med rette ben. Dette krever mer styrke i kjernemuskulaturen, men man får bedre kontroll. Magen strammes, Uddiyana Bandha aktiveres, og bena svinges kontrollert opp på innpust. Har man bøyde knær, rettes bena langsomt ut.

IMG_6249

Hele tiden må man passe på plasseringen av hoftene. Etter hvert som man kommer høyere opp, må man trekke hoftene tilbake for å unngå overbalanse.

IMG_6250

Når man er helt oppe, plasseres hoftene i nøytral posisjon, magen strammes og lårene presses sammen. Føttene strekkes, og man kan enten pointe tærne eller strekke føttene med fleksede tær.

IMG_4625

Fire stadier på vei opp.

IMG_6252

Så snart balansen er på plass og muskelstyrken er oppøvet, er det egentlig ikke så anstrengende å holde seg oppe. Etter hvert som man blir kjent med kroppens senter og tyngdepunkt, lærer man seg hvordan man anvender hoftene for å holde balansen, og da blir det etter hvert ganske mye morsomt man kan gjøre!

IMG_2805

… dropping circle stones on a sundial

De fleste har ganske levende minner om sin første yogaklasse – enten det var «kjærlighet ved første blikk» eller en skrekkopplevelse hvor man stadig mistet balansen eller skalv ukontrollert i muskler man ikke visste man hadde.

Jeg var så heldig å ha en kjempepositiv første opplevelse med yoga. Jeg fikk riktignok sjokk over hvor svak jeg egentlig var, men jeg ble hektet fra dag en. Jeg elsket vekslingen mellom det langsomme, det statiske og det eksplosive, jeg syntes positurene var så vakre, jeg ble grepet av en mestringstrang, og jeg ble fascinert av bruken av sanskrit. Selv navnene på positurene var jo vakre!

En av de første navnene jeg lærte meg var Sūrya Yantrasana. Dette navnet betegner det som på ingen måte er en nybegynnerpositur, men jeg hadde altså bare vandret inn i en yogaklasse, og gjorde så godt jeg kunne.

Slik ser posituren ut:

IMG_5276

Den så nok ikke slik ut første gang jeg prøvde den, men jeg mener å huske at den ikke kjentes helt uoverkommelig, siden jeg alltid har hatt ganske fleksible hofter. Sūrya Yantrasana er først og fremst en såkalt hofteåpner, og er en viktig positur i prosessen for å få beinet bak hodet og skuldrene.

Hvis man ikke klarer å rette ut benet (og det er ganske vanlig!) jobber man trinnvis. Det viktigste er å få kneet bak skulderen, ikke det å rette ut benet. Sūrya Yantrasana er også en ypperlig inngangsøvelse til Aṣṭāvakrāsana – den siste posituren på bildet utgjør et godt utgangspunkt for denne balanseøvelsen (se hvordan den ser ut her).

Trøtt tryne her - klokken er halv seks.
Trøtt tryne her – klokken er halv seks.

Men tilbake til navnet Sūrya Yantrasana. Læreren forklarte at Sūrya Yantrasana betydde «sundial» – altså solur. Senere i timen ble jeg introdusert for Sūrya Namaskara – solhilsenen. Så da hadde jeg lært at Sūrya betydde sol. Nå vet jeg også at Sūrya er solens gud i indisk mytologi, sønn av Dyaus og bror til Agni og Indra (guden som sender sin datter til jorden i Strindbergs Et drömspel). Han er også kjent som Adithya, Sūraya, Bhanu, Ravi og Phra Athit, men representerer solen uansett navn.

Yantrasana kan oversettes som «instrument» – så det vises ikke spesifikt til et ur her, og det er også vanlig å kalle posituren for «kompasset». Men jeg kommer nok alltid til å like solur-oversettelsen best. Det får meg nemlig til å tenke på en linje fra en King Crimson-sang jeg alltid har likt godt, nemlig ‘Moonchild’ fra In The Court of the Crimson King.

Jeg liker den nok ekstra godt fordi det var den første King Crimson-sangen jeg noen gang hørte. Det var ikke bare musikken jeg festet meg ved den gangen, men også teksten – svermerisk som jeg var. Og det var én linje som sprang spesielt frem:

Dropping circle stones on a sundial.

Det var slik jeg lærte ordet solur på engelsk, og når jeg i dag utfører solurposituren, tenker jeg ofte på bildene som dannet seg i hodet mitt når jeg hørte på ‘Moonchild’.

Call her Moonchild
Dancing in the shallows of a river
Lonely Moonchild
Dreaming in the shadows of a willow

Talking to the trees
Of the cobweb strange
Sleeping on the steps of a fountain
Waving silver wands to the
Nightbird’s song
Waiting for the sun on the mountain

She’s a Moonchild
Gathering the flowers in a garden
Lovely Moonchild
Drifting in the echoes of the hours

Sailing on the wind
In a milk white gown
Dropping circle stones on a sundial
Playing hide and seek
With the ghosts of dawn
Waiting for a smile from a sun child