…»Slagside» er hennes beste roman til nå …»

«Tre bragepris­nominasjoner på tre forsøk. Blir det pris til Heidi Sævareid for ungdomsromanen «Slagside» i år?» spørres det i Anne Cathrine Straumes anmeldelse av Slagside på NRK. 

Det lurer jeg også på! Men om det ikke skulle gå den veien, så er jeg også fornøyd med en god anmeldelse der boken min utropes til min beste så langt.

Forfatteren skaper intens spenning ut av hverdagslige utfordringer. Hun nøster opp fortiden i små, utporsjonerte bisetninger […] Språklig er Heidi Sævareid poengtert og smidig. «Slagside» er hennes beste roman til nå.

Takk, NRK!

 

 

Advertisements

«…fantastiske psykologiske portretter, karakterer med virkelig dybde og stor troverdighet…»

Innimellom er det på bokblogger at man finner de fineste lesningene. For ikke lenge siden oppdaget jeg denne hyggelige lesningen av Slagside på bloggen Bokvrimmel.

Ikke bare er den full av rosende utsagn som dette:

Heidi Sævareid har igjen skrevet en glimrende ungdomsroman med mening og substans. Den er klisjéfri, sterk og mørk, med gjenomarbeidede og flotte psykologiske portretter, og en handling plassert i et fascinerende og interessant miljø.

Hun skaper fantastiske psykologiske portretter, karakterer med virkelig dybde og stor troverdighet.

Den preges også av en grunnleggende interesse for det jeg anser som hovedkonflikten i boken. Jeg får nesten lyst til å sitere analysen i sin helhet, men her er i alle fall konklusjonen:

«Slagside» er en mørk, suggererende bok om et menneske som befinner seg i en dyp psykologisk krise, som forsøker å komme unna smerten og mørket, men som erfarer at man ikke kan flykte fra seg selv. Noen ganger er det man bevisst flykter fra, det man underbevisst trekkes mot. Slik Vilde trekkes mot Fiona, som trigger det Vilde forsøker å undertrykke, som holder sårene åpne…

Boka oppleves nesten som en demonisk dans, der psyke møter psyke, og sammen agerer og reagerer, tiltrekker og frastøter, presser og presser i mot i et stadig raskerer tempo, og i stadig trangere rom. Mot en kant, som ingen ser, før det kanskje er for sent…

Takk til Bokvrimmel!

2948-20160918181910000000000
Boken.

Tre bøker, tre Brage-nominasjoner

Alle gode ting er tre, ikke sant? Nå er jeg nominert til Brageprisen for tredje gang – denne gangen for Slagside. Jeg er kjempeglad og stolt, og litt redd for at folk er lei av meg nå.

Det hele avgjøres i slutten av november, og som det heter: Bare det å ha blitt nominert er ære nok i massevis!

Her er juryens begrunnelse:

Heidi Sævareid har vært nominert til Brageprisen to ganger før, for Spranget (2013) og Slipp Hold (2015). I hennes tredje og hittil beste ungdomsroman møter vi Vilde, en forteller med slagside, som har reist til Bristol for å ta et friår etter videregående. Med på lasset følger dårlig samvittighet etter et tidligere forhold, som endte stygt. For å lette på trykket, trener Vilde den aggressive selvforsvarsformen Krav Maga. Men da den mystiske og innpåslitne Fiona dukker opp og søker hennes vennskap, rykkes hun fullstendig ut av balanse og tvinges til å konfrontere sine indre demoner. Fortjener hun egentlig å ha det bra? Slagside er en stramt komponert roman om uro og lengsel, kropp og vold, ført i et usedvanlig presist og treffsikkert språk, og fortalt av en ung kvinne i fritt fall. Boka er spennende som en thriller, men spørsmålene den stiller handler dypest sett om hva det vil si å være menneske her og nå.

De andre nominerte er Ruth Lillegraven (Eg er eg er eg er), Ida Jackson  (Danielle) og Anders Kvammen (Ungdomsskolen). Gratulerer til alle tre!

Jeg feirer med høre på boksoundtracket mitt på høyt volum!

… jeg tror jeg faktisk blir bittelitt modigere av å lese [bøkene til Sævareid]….

I dag kom jeg over en fersk bloggomtale av Slagside, og det var hyggelig lesning! Det er bibliotekar Bjørn Veen som har skrevet teksten, og den kan leses her.

Det er mange interessante refleksjoner i teksten. Det er skrevet innsiktsfullt om aggresjon og sinne, det å nekte å bøye seg, det å unngå offerrollen for alt i verden. Denne leseren har fått med seg mye av det jeg ønsket å vise ved hovedpersonen min. Og spesielt godt liker jeg konklusjonen – der det antydes at hun er en upålitelig forteller!

Dette er en bok for deg som likte #Alfahann og vil prøve deg på en mer voksen bok. Den har noe av det samme mørket i hovedpersonen, den samme åpne slutten og mange av de samme tankene. Jeg liker så godt de folka Sævareid skriver om, Vilde, Fiona, Markus, det er disse som gjør boka så bra. De føles virkelige, ikke bare karakterer som eksisterer for at historien skal fortelles. Men husk, som i virkeligheten, ikke alle snakker sant. Vilde er en hovedperson du tror du kjenner, men se hva hun gjør, ikke bare hva hun sier.

(Det er Jan Tore Norengs bok som er nevnt her – jeg anbefaler å sjekke den ut! )

Jeg tar med enda en bibliotekaromtale – i dette tilfellet en forhåndsomtale. Marte Storbråten Ytterbøe skrev for en tid tilbake denne teksten om hvilke bøker hun gledet seg til i høst.

Heidi Sævareid er en markant og original stemme innenfor ungdomslitteraturen i Norge. Romanene hennes fungerer like godt for voksne som for ungdom, og jeg synes hun skriver modig og presist. Dette er kanskje ikke bøker som når ut til massene, men de bør definitivt leses av flere. Sævareid er av den typen forfattere som gjør grundig research, og det merkes. I hennes forrige roman, Slipp Hold, skrev hun om suspension og ble selv hekta på å henge i kroker etter huden. Jepp, du leste riktig. Denne gangen har hun bodd i England og trent Krav Maga, og Slagside skal handle om en ung jente som flytter til Bristol og trener nettopp denne brutale kampsporten. Bøkene til Sævareid handler ofte om det å våge og å utfordre seg selv. Og jeg tror jeg faktisk blir bittelitt modigere av å lese dem.

Jeg håper hun vil sitte igjen med det inntrykket også når Slagside er lest!

 

2948-20160918181910000000000

 

 

 

 

Yogahund

Nå er det over et år siden jeg sist skrev noe om yoga på denne bloggen! Delvis fordi jeg har hatt et travlere år enn noen sinne, delvis fordi jeg har «glemt» å blogge i det hele tatt, og delvis fordi jeg har brukt litt mer tid på kampsport og løping enn yoga. Og delvis fordi det har vært et år hvor jeg har mistet litt av den vante gnisten for yoga.

Men yogaen har selvsagt pågått jevnt og trutt likevel – for som det heter på Instagram: #yogaeverydamnday. Og nå har jeg begynt å få gnisten tilbake. Kanskje fordi jeg har begynt å undervise igjen. Forrige uke startet jeg opp min første yogaklasse her i Bristol. I den forbindelse har jeg opprettet en engelsk yoganettside. Den heter Sólir Yoga – kikk gjerne innom! Foreløpig er det ikke så mye innhold på den, men det kommer. Heretter kommer jeg til å skrive om yoga på den nye bloggen, og ikke her.

Mens jeg satt og fiklet med blogg, tok jeg et overblikk over herværende blogg også, og jeg oppdaget at jeg har opprettet en kategori som jeg knapt nok har brukt. Nemlig kategorien HUNDER! Og det er en skandale at den nesten ligger brakk. De fleste som kjenner meg, vet at jeg ikke akkurat har lite å si om hunder. Så derfor synes jeg at dette innlegget fortjener å havne i hundekategorien. OG i yogakategorien, sånn for å ta en liten avrunding.

Det har seg slik at jeg deler leilighet med en som har hund. Snakker om bonus! Hunden heter Dottie, er en blanding av alt, har pussige ører og rare labber som er formet som rokokkostolbein, og nyser når hun er ivrig. Og hun er veldig interessert i yoga. Når jeg ruller ut matten, henter hun alle lekene sine og legger dem oppå meg eller matten, dytter eselbamsen sin i ansiktet på meg mens jeg står på hodet, eller setter seg rett ned foran kamera når jeg prøver å filme en yogasekvens. Dottie er min nye treningspartner!

Og det blir altså hun som får lov til å runde av yogaskrivingen på denne bloggen.

 

 

«Slagside» på NORLA-liste

Plutselig gikk det opp for meg at jeg har glemt å dele den gledelige nyheten jeg fikk for et par uker siden – nemlig at Slagside er blant NORLAs utvalgte bøker for høsten 2016.

Det er jo en gledelig nyhet når man bor i England og stadig blir spurt om ikke boken snart kommer på engelsk. Eller – de spørsmålene som går mest igjen er «Gir du ut boken på norsk?» (sagt i en overrasket tone), » Har du tenkt å utgi boken på engelsk?» og «Kan du ikke oversette den selv?» Briter tror gjerne at all litteratur i verden finnes på engelsk, og de vet liksom ikke helt hvordan de skal forholde seg til at en bok ikke foreligger på deres språk. De færreste har noen begreper om rettigheter og bokmesser og agenter og forlag. Så dette har jeg fått rutine på å forklare. Nå krysser jeg selvsagt fingrene for at det skal føre frem å være på NORLAs liste, selv om jeg jo vet – i motsetning til mine engelske venner – at det er mye som skal klaffe.

Uansett er det hyggelig å ha blitt plukket ut!

Slagside har fått den engelske tittelen Lopsided, og presenteres slik på NORLAs sider:

Heidi Sævareid

Lopsided
Slagside

What do you do if you want to escape from yourself?

I’m someone who can never find the right words, I’m someone who freezes, I’m someone who feels rage on the point of bursting out but never does anything, just freezes or leaves, I just do a bunk, I’m so angry, I’m such a coward – so much so that I really deserve to have to suffer for it.

Vilde moves to Bristol to take a year off after high school. She leaves behind everything she has in Norway – including her boyfriend Markus. In Bristol she is drawn into the environment of the brutal martial art Krav Maga, and meets the strange, manipulative Fiona. This acquaintanceship comes to have fateful consequences, leading Vilde into a corner from which she cannot extricate herself.

An extremely sharp and well-written novel about trying to live with oneself and all one’s lopsidedness.

Et lite utdrag fra Fædrelandsvennens anmeldelse har også fått være med:

‘It is while expounding the relational that Heidi Sævareid displays her strength. She observes human interactions with a sharp eye. Anger and despair, anxiety and mania shines brightly from the dark text. Everything is aflame then.’

2948-20160918181910000000000

 

 

 

 

Skoleturnédagbok

I går ble jeg snikfotografert gjennom et kafévindu på Gjøvik. To skoleungdommer oppdaget meg og vinket, og deretter hevet den ene mobilkameraet. Så vidt jeg vet, er det første gang jeg har blitt paparazzi-fotografert. Det er en milepæl.

Ungdommene hadde jeg møtt tidligere i uken – da jeg var i klassen deres og snakket om bøkene mine. Jeg har vært på turné på Gjøvik for Den Kulturelle Skolesekken (DKS), og har holdt i alt elleve foredrag for 10-klassinger – eller rettere sagt, samme foredrag elleve ganger. Skjønt – samme foredrag blir det jo ikke egentlig. Alt kommer an på klassesammensetningen, dynamikken i gruppen, hvor forberedte de er, hva slags lærer de har.

img_0149

 

Foredraget mitt handler hovedsakelig om Slipp Hold, hvor jeg bruker en scene i boken til å snakke om seksuelt samtykke. Selvsagt nevner jeg også body suspension, det er ikke til å unngå, og erfaringen hittil tyder på at dette er en effektiv måte å få elevene til å bli helt, helt oppmerksomme på. Og jeg kjenner meg rimelig trygg på at de ikke kommer til å glemme dette forfatterbesøket med det aller første.

Det er første gang jeg har vært på skoleturné med bøkene mine, og erfaringen hittil er positiv – det er morsomt å være ute og møte den oppvoksende slekt. Men jeg har også fått meg noen overraskelser. På den ene skolen, som jeg forgjeves hadde prøvde å kontakte hele morgenen, var det ingen der til å ta imot meg, alle virket ganske overrasket over at jeg var der, men etter mye om og men ble jeg skyflet inn i en brakke og fikk holdt en kortversjon av foredraget mens elevene spiste lunsj Da jeg kom ut, lå det en melding på telefonen min om at «norsklærerne hadde bestemt seg for å takke nei til foredraget». Da svarte jeg at dette var noe man gjerne burde si fra om en god stund tidligere enn samme dag – men at jeg nå likevel hadde holdt foredraget. «FLOTT :-)» svarte skolens kontaktperson.

En annen skole bestemte seg i forrige uke for å sende tiendeklassingene på et annet arrangement, og overlate niendeklassingene til meg. Hvorpå de lurte på om jeg kunne holde et litt annet foredrag, ettersom det jeg hadde planlagt var litt vel «seksualisert». De ønsket ikke å la elevene lese bokutdraget jeg hadde sendt dem to uker i forveien. Jeg forklarte at det ble litt vanskelig for meg å legge en helt ny plan kun for dem, spesielt på kort varsel, og at de nok måtte få det foredraget jeg var invitert for å holde. Dessuten understreket jeg så diplomatisk jeg kunne at jeg ikke trodde det var så fryktelig farlig å snakke med elevene om sex og samtykke. Da jeg kom til klassen, møtte jeg likevel en svært motvillig lærer som mente jeg burde ha turnert for videregående i stedet, og han svarte nei da jeg spurte om elevene på noe vis hadde blitt forberedt på foredraget. «Er du sånn sex-psykopat?» spurte en fremmelig elev på første rad.

Alle de andre foredragene har imidlertid gått riktig bra. Elevene er kloke, hyggelige og interesserte, de stiller gode spørsmål og følger med, og de kommer frem etter endt foredrag for å stille flere spørsmål. I dag møtte jeg til og med noen elever som gremmer seg over at boken jeg jobber med nå – som jeg fortalte litt om – ikke kommer ut med det første. Slikt varmer et forfatterhjerte.

Ellers har turnéuken gått med til å utforske verdensmetropolen Gjøvik.

Jeg har stått på hendene ved Mjøsa.

img_0138

Jeg har blitt grepet av trang til å bade i Mjøsa (men hadde ikke badedrakt med meg).

IMG_0171.JPG

Jeg har frekventert Gul Kaffebar og drukket fantastisk, håndbrygget kaffe fra Supreme Roastworks. Verdt Gjøvik-besøket alene. Eieren er trivelig, han hadde treffsikre anbefalinger, og jeg fikk klem da jeg forlot stedet for siste gang i går.

img_0078

Og jeg har vært midt inni et fjell og trent BJJ.

img_0085

Lokalene til Kimura Gjøvik ligger nemlig helt innerst i Gjøvik Fjellhall – ikke noe for klaustrofobiske mennesker som meg, egentlig – men hva gjør man ikke for å unngå å bli rusten mens man er på reise?

Jeg rakk å få med meg tre totimers treningsøkter – seks timer totalt. I dag er jeg litt støl og har fått meg noen nye blåmerker, og har lært mye. Det var NoGi hele uken, høyere tempo enn jeg er vant til fra Artemis BJJ hjemme i Bristol, og  veldig, veldig gøy. Dessverre var det ingen kvinner i klubben – det er synd at så mange kampsportmiljøer fortsatt er så mannsdominerte, men det er i alle fall ingen grunn til at kvinner ikke bør ta veien til Kimura Gjøvik! Trivelig klubb!

img_0088

Ellers har jeg nok ikke rukket å få med meg så veldig mange andre av Gjøviks highlights. Jeg får utforske stedet nærmere på en eventuell senere skoleturné. Neste uke går turen til Lillehammer!

img_0075