«… en elementært spændende historie …»

Ny anmeldelse av Slagside  – denne gangen på Barnebokkritikk. Anmelderen er danske Mai Misfeldt, og hun skriver så mye fint at jeg blir helt overveldet.

Der er flere grunde til, at anbefale romanen Slagside: Det er en elementært spændende historie, den handler om skam og aggression på en måde, jeg ikke før har læst, den undgår kønsstereotypier, og rent sprogligt er den så smukt skrevet.

[…]

Sævareid er hundred procent tilstede hos sin hovedperson, hun forklarer ikke bag om ryggen på hende, men lader hende selv træde frem, og lader på den måde også læseren selv arbejde med at sammensætte billedet af hende […] Det er Heidi Sævareids fortjeneste at kunne sprogliggøre, hvordan det føles inde i Vildes krop – læg mærke til, hvordan sætningerne ændrer tempo, bliver en lang strøm, når Vildes angst og paranoia stiger.

[…]

[L]angsomt tipper bogen og med den læseren, synker dybere og dybere ned i et svært eksistentielt hav, sådan at selve læseoplevelsen faktisk føles som at få slagside. Det tager tid at komme sig efter.

Misfeldts lesning er også interessant fordi hun vektlegger skam som en drivende kraft i romanen. Det var i grunnen ikke noe jeg selv tenkte aktivt på da jeg skrev boken, men nå ser jeg at det er veldig treffende å lese den i lys av nettopp skam.

I tillegg er det en ære å ha blitt sammenlignet med Hanne Ørstavik:

Det, der især fik mig til at tænke på Ørstaviks roman, var romanens tone og dens fokus på meget subtile bevægelser både i det enkelte menneske og mellem mennesker. Begge romaner skriver sig ind på nogle svære og ikke let definerbare følelser, og de indkredser diffuse begær og aggressioner, der både kan give sig udslag i selvtugt og disciplinering.

Alt i alt – veldig glad for denne anmeldelsen!

2948-20160918181910000000000

 

Advertisements

«…stiller i en klasse for seg…»

Den fineste anmeldelsen jeg har fått så langt i forfatterskapet, må kanskje være den som står på trykk i siste nummer av Bokvennen Litterær Avis. Der anmelder Marius Emanuelsen alle tre bøkene mine, og skriver blant annet dette:

Heidi Sævareid har skrevet fletta av de fleste ungdomsbokforfattere siden debuten Spranget i 2013. Med årets rystende og bekmørke Krav Maga-roman, Slagside, er det klart at hun stiller i en klasse for seg.

Og dette:

Ingen i dette landet skriver bedre for unge lesere enn Heidi Sævareid gjør akkurat nå. Får hun ikke et stort, hengivent og internasjonalt publikum snart, er det nok vi som ikke fortjener henne.

Deler av anmeldelsen ligger på nett og kan leses her – for å lese hele, må man kjøpe BLA!

«…observerer menneskelig samspill med skarpt blikk.»

I dag fikk jeg min første anmeldelse for Slagside! Den sto på trykk i Fædrelandsvennen, og det var Torborg Igland som anmeldte. Hun trillet terningkast 5, og avslutter den fine anmeldelsen slik:

«Det er i utlegninger av det relasjonelle Heidi Sævareid viser sin styrke. Hun observerermenneskelige samspill med skarpt blikk. Da lyser raseriet og fortvilelsen, angsten og manien fra den mørke teksten. Da er det full fyr.«

Det er en god følelse å få en så positiv første lesning av boken!

skjermbilde-2016-09-20-13-48-04

Jeg har også blitt intervjuet av Fædrelandsvennen. Intervjuet ligger her, men man må være abonnent for å lese det.

Har imidlertid sakset litt fra starten av intervjuet, så kan interesserte betale seg inn bak Fædrelandsvennens mur, om de ønsker det!

 

skjermbilde-2016-09-19-14-34-33skjermbilde-2016-09-19-14-33-40

Anmeldelse: Hundedagar

OBSERVANT OPPVEKSTSKILDRING

Hundedagar
Jippi 2015
Anja Dahle Øverbye

framside

Hundedagar er en oppvekstskildring fra nordvest-landet, lagt til tidlig 90-tall. Fortellingen kretser rundt et jentetrekløver bestående av Anne, Karianne og Mariell. Eller – trekløver og trekløver. Mest av alt er de bitre rivaler.

Allerede på første side aner man en liten ubalanse Anne og Mariell imellom. De står i skolekoret da Anne hvisker at hun holder på å besvime, kan ikke Mariell sette seg ned sammen med henne? Nei, sier Mariell kontant. Kort tid etter er stemningen likevel god, de hvisker og fjaser, de kler seg ut og skremmer turister, og man får inntrykk av at dette er et ”monogamt” og langvarig vennskap, typisk for prepubertale jenter.

”Det er sikkert lurt å treffe andre av og til?” ymter moren til Anne, hvorpå Anne svarer: ”Æsj, kvifor det?” Denne utvekslingen skjer kort tid etter at Karianne har trådt inn som forstyrrende element. Hun er litt eldre enn Mariell, som i sin tur er litt eldre enn Anne, og dette bidrar til å skyve Anne ut på sidelinjen.

Intrigene bølger frem og tilbake, konstellasjonene skifter, noe som også skjer med leserens sympati. I starten tror man kanskje at Anne er offeret – fullt så enkelt er det ikke. Det er tydelig at alle jentene har det i seg å være nådeløse. Og sårbare.

1471

Hundedagar har et stort gjenkjennelsespotensiale, spesielt for lesere som selv har opplevd å være del av intrigante jentekonstellasjoner. Den fininnstilte ondskapen som kan prege slike vennskap tas fullstendig på kornet, ikke bare i replikkene, men også i de mange nyansene i ansiktsuttrykkene. De mange nærbildene av ansikter gjør at man også fanger opp langt mer enn det som foregår på dialogplan – det kan dreie seg om et ørlite løft på et øyebryn, en liten skjevhet ved munnen. Og det er ikke bare ansiktene vi får nærbilder av – like ofte er det overkroppen, hendene eller føttene som står i fokus.

12KULside61_12830

Dahle Øverbyes bløte blyanttegninger er naivistiske, med ujevn skyggelegging, skjeve perspektiver med todimensjonalt preg, stive skikkelser og flate ansikter. Detaljene er likevel mange, og fordi det er mange pauser i teksten, der vi for eksempel får se interiører, naturlandskaper eller personer som står eller sitter stille uten å si noe, får vi rikelig med anledning til å ta inn disse detaljene. Et eksempel: I en scene klatrer Anna etter Mariell og Karianne opp en bratt knaus, men faller nesten ned fordi de slår henne i ansiktet med kvister. Da hun omsider blir sluppet opp, er hun verken sint eller opprørt, i stedet ser vi et bilde der alle tre jentene sitter på toppen av knausen og ser rolige ut. Men det er Mariell og Karianne som sitter tett sammen – dette taler sitt tydelige språk.

Tidligere har Dahle Øverbye kun tegnet i kortere formater, og tidvis bærer boken litt preg av akkurat denne bakgrunnen, i den forstand at den her og der kan bli litt for løs og episodisk. En tettere komposisjon hadde nok ført til at boken gjorde enda varigere inntrykk. Men Hundedagar er alt i alt en fin og observant oppvekstskildring fra en lovende serieskaper.

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 105.

«…den beste norske 2015-boken jeg har lest…»

Ny bloggomtale om Slipp Hold – nok en gang positive ord. Innlegget kan leses på Så rart – en bokblogg, som er drevet av skolebibliotekar Silje Solsvik.

Her kan man blant annet lese:

Slipp Hold er rett og slett en veldig god ungdomsroman som passer for litt eldre ungdom og voksne. Heidi Sævareid lykkes i å skape en troverdig og kompleks hovedperson. Samtidig tar hun opp mange interessante problemstillinger som destruktive forhold, at det finnes ulike måter å finne roen med seg selv på, forelskelse og digital overvåking. Foreløpig vil jeg nok si at dette er den beste norske 2015-boken jeg har lest

unnamed

«… en bok om å våge …»

Ny bloggomtale av Slipp Hold, denne gangen fra en bibliotekar. Bjørn Veen fra Gjesdal Folkebibliotek har skrevet om boken, og han liker den godt. Blant annet skriver han:

Jeg likte svært godt det å lese om Mari sitt møte med dette nokså smale fenomenet. Å få hennes tanker om å sveve, å kjenne dragningen mot å våge å gjøre det var helt fantastiske.Jeg har ingen drøm selv å henge etter kroker, men jeg kan gjenkjenne det å være fascinert av noe sært og farlig. Det er en sterk følelse, en vill blanding av gru og glede som spinner i magen.

En annen sterk følelse er seksualdrift. Det er en del sex her. Men den er skildret som en naturlig del av livet til en ung voksen, som sex gjerne er. Blant annet er det en god passasje der vi får sammenlignet sex i virkeligheten med pornofilm. Det er ikke det samme. Boka er realistisk, troverdig, og allikevel drivende. Jeg er imponert.
[…]
Jeg liker så godt hvordan samtalene er skrevet i boken. De glir så uanstrengt, det er som å bli kjent med noen i virkeligheten.

Han skriver noe jeg ble overrasket over, nemlig at Torger er en fyr som «virker glad i Mari». Slik ser jeg det nok ikke selv – jeg ser først og fremst på ham som en med kontroll-issues. Men jeg synes det er spennende at det går an å tolke ham annerledes – særlig siden det da kanskje blir lettere å forstå hvorfor Mari blir såpass lenge i et forhold som nok ikke er så bra for henne?

Det mest interessante ved dette innlegget er i grunnen diskusjonen som har oppstått i kommentarfeltet! Der drøftes målgruppen for boken.

Bokblogger Mari, som også har omtalt Slipp Hold, skriver følgende:

Bokens innhold er mer relevant for de som er i videregående og faktisk eldre. Yngre lesere kan fint lese boken, men en del vil kanskje kjede seg fordi det kan være vanskelig å relatere seg til. Noen ungdomsromaner faller nok litt i mellom Uprisen og Ungdommens kritikerpris.

Bjarte Bakken i Foreningen !les melder seg på og skriver blant annet dette:

«Slipp hold» er en god bok, derfor er den med i txt-aksjonen. Aksjonen henvender seg til alle elever på ungdomsskolen, også de mest modne leserne. «Slipp hold» ble med for at de såkalte sterkeste leserne også skal få noe. Det er stort spenn blant leserne i ungdomsskolen. Derfor må det også være et stort spenn i tekstutvalget i txt. Vi har en lignende aksjon i videregående som heter «rein tekst». Vi diskuterte om «Slipp hold» skulle være med der, men txt-aksjonen «vant». Nå begynner anmeldelsene på Uprisen å komme inn og de er veldig positive. Det tar vi som et tegn på at boka kommuniserer med ungdomsskoleelevene. […] Slik det ser ut etter de første nominasjonene på Uprisen kan «Slipp hold» bli nominert til Uprisen. Oppsummert: «Slipp hold» når bredt ut til ungdom.

Han følger også opp med noen tanker rundt begrepet YA-litteratur:

Fordelen med målgrupper i aksjoner og boksalg er at det kan være veiledende for formidlere og lånere og kjøpere. Ulempen er at det kan være misledende. At man mister lesere. Og jeg deler ditt vemod. Spesielt er det jo ungdomsboka som lider her. Kanskje det hadde hjulpet litt med en YA-kategori, men også da ville man mistet lesere, eller? Til syvende og sist tror jeg vi trenger formidlere som bruker alle ressurser (f.eks. Uprisen, Ungdommens kritikerpris og denne bloggen) til å orientere seg samtidig som de bruker sin egne kvalifikasjoner og teft som formidlere til å velge ut bøker til sine lesere.

Verdt å nevne er vel også Bjørn Veens kommentar – han kan melde at alle eksemplarer av Slipp Hold er utlånt på biblioteket!

unnamed

Anmeldelse: Sulten

ENKELT OM DELING

Sulten
Magikon 2015
Tekst: Veronica Salinas
Illustrasjon: Camilla Engman

Skjermbilde-2015-02-19-kl.-09.29.33

Av og til har man noe som andre ikke har, men som andre vil ha. Da er det lett å gå i forsvar og tro at de er ute etter å ta fra en alt.

Sulten er det andre samarbeidet mellom den NBI-utdannede forfatteren og skuespilleren Veronica Salinas og den svenske illustratøren og bildekunstneren Camilla Engman, som i vår stilte ut i Tegnerforbundet. Deres første bildebok, Reisen, er allerede oversatt til fem språk.

I Sulten møter vi samme hovedperson som i Reisen – en lubben and. Den leker i skogen med gode venner – en hund, en katt, en fugl og en orm. Etter hvert blir anden sulten og finner seg et stille sted for å nyte nisten i ro og mak. Men idyllen varer ikke lenge – snart er det fullt av kravlende maur som ber om å få smake. Anden blir sint, ber dem ha seg vekk, men de innvender:

– Vi er så små. Vi trenger bare noen smuler.

Til slutt deler anden med en av maurene. Da kommer alle de andre, både resten av maurene og vennene til anden. Alle spiser, men det er nok mat, og stemningen er god.

Historiens moral er altså enkel: Det er viktig å dele, og det er hyggelig. Budskapet styrkes av at historien fortelles i du-form, for leseren inviteres på denne måten til å sette seg inn i dilemmaet.

Du liker å ha maten din for deg selv.
Du liker å ha det rolig når du spiser.

Sulten er støttet av Leser søker bok, og har lite tekst, korte setninger og en enkel historie. Men det er likevel rom for tolkning, særlig siden bildene forteller mer. Det mest påtagelige er kanskje vennenes rolle i fortellingen. I teksten hører vi knapt om dem, men på bildene er de med. Vi ser dem stimle sammen rundt anden idet den avviser maurene første gang. Hunden sikler og slikker seg om munnen, kattens mage rumler – det vises ved hjelp av to gule, bølgete linjer. Når anden jager vekk maurene, skvetter også vennene unna, de gjemmer seg bak trærne. Maurene kryper sammen bak en stubbe, og midt i skogen står anden og ser nedslått ut. Landskapet har blitt kaldt og blått, det ser nesten ut som om det har snødd i skogen. En kald innstilling til fremmede kan altså også føre til at man støter nære venner vekk.

At deling gir lykke og griskhet det motsatte, kommer tydelig frem i fargepaletten. På bildene hvor anden tviholder på maten sin, er skogen er høstlig og hustrig, beige og blass. Grenene er gjerne nakne. I tillegg ser vi sopp og snegler på bakken, og flaggermus henger i trærne. Det er en helt annen skog enn den vennene lekte i før nistepausen. Men så fort anden deler med maurene og vennene, er fargerikdommen tilbake, bier summer i luften og blomster popper opp. For øvrig er både formene og fargene stiliserte – fargen grønn er knapt å finne i skogen, og trestammene er gjerne rosa, blåaktige, oransje eller gule. Det kan minne om interiøret i en barnehage.

Historien trenger ikke bare handle om nistepakkedeling. Den kan like gjerne handle om verdens skjevfordeling. Ekstra tydelig blir dette der vi ser et nærbilde av maurene som har samlet seg på andenebbet. De har menneskelige markører i ansiktet, som for eksempel røde lepper, øyevipper, rynker, og de vifter med et flagg – som om de demonstrerer. ”Vi er mange, vi er sterke,” sier maurene, og det er lett å assosiere til fattige mennesker som krever sin del av ressursene som vestlige land har tatt fra dem.

Samtidig er dette en assosiasjon jeg ikke liker, for det spilles mye på at maurene er ekle – på bildene ser vi at de myldrer over anden, og selv om historien formaner oss til å ikke se på maur som ekle og uvelkomne, forteller illustrasjonene noe annet. Tradisjonelle konnotasjoner til kryp og insekter temmelig sterke, og slike konnotasjoner underbygges i selve boken, gjennom nærværet av ”skumle” eller ”ekle” skapninger som flaggermus og snegler på oppslagene som preges av negativ stemning. Og selv om maurene blir søte og menneskelige når de vises som individer, fjerner ikke det førsteinntrykket av dem som myldrende og invaderende. De fleste ønsker ikke maur i maten eller maur over hele seg.

Sulten er en velmenende bok med en moral som er enkel å forstå og enkel å være enig i. Likevel er det som om historien mangler noe – verken fra teksten eller bildene får vi noen forståelse av hva det er som får anden til å snu. Overgangen fra raserianfall til lykkelig lunsj er rett og slett for brå, og historien hadde nok vært mer givende om vi fikk se hva det var som vekket empatien hos den lubne anden.

Anmeldelsen sto først på trykk i Numer 104