Anmeldelse: Hva var det hun sa?

KLIMAALARM

Kraftfull påminnelse om hva vi står i fare for å miste

Hva var det hun sa?
Tekst: Agnar Lirhus
Illustrasjon: Rune Markhus
Forlag: H//O//F

IMG_2786

du finnes, Inger, og hymnen om din tid

Agnar Lirhus og Rune Markhus sitt tegnede dikt Hva var det hun sa? hilser til danske Inger Christensens Alfabet fra 1981.

Aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes lyder åpningen av hennes verk, og så ramses mer og mer opp i forrykende fart – både vakkert og stygt, konkret og abstrakt, menneskeskapt og naturskapt. Over det hele henger en ultimat trussel: Atomtrusselen.

Hva var det hun sa bygger på Alfabet, ja, flere passasjer er ordrett hentet derfra, og som tittelen antyder, gis Christensen rett i sine advarsler, skjønt hos Lirhus og Markhus er klimakrisen den overgripende trusselen. Og her ramses det opp arter som er truet av utryddelse.

Boken er et ”ekko og en alarm”, står det på baksiden, og slik oppleves den også. Allerede i forsatsen får vi et varsel – papiret er oransje, fargen for fare eller advarsel. Men så blir sidene lyseblå, vi er under vann (anemonene finnes, anemonene finnes), og små sjøskapninger kommer til syne, skapninger som etter hvert kryper opp på land, som i evolusjonen. Og så ser vi byen. Ytterst til venstre er husene små, så kommer greske templer og middelaldertårn, og ytterst til høyre vokser skyskraperne mot himmelen. Nederst på siden går et tog av folk, dyr og kjerrer. Fremst i toget er det kun biler. Neste oppslag viser avskoging.

tenk et liv uten oss, leser vi ved et bilde av et stille kystlandskap. I horisonten går et skip med røyk slepende bak, røyk som blir en fet, svart gigantsky på neste oppslag. Da oser den fra en oljeplattform. Stadig eskalerer krisen, og dette vises ikke kun ved hjelp av ødeleggelsesmotivene – i nesten alle bildene er det skapt en diagonal linje som går fra venstre og opp mot høyre, som en stigende kurve. Og vi ser is som smelter, døende planter, giftskyer og flodbølger.

IMG_2784

Flodbølgen er stor og mørkeblå og sender tankene til Hokusai. Den fyller hele den ene siden og luter seg over den andre, kysten er kun en tynn stripe, og på den hvite himmelen står det med ørsmå bokstaver: været finnes. På neste oppslag er bølgen større, men landstripen finnes ikke mer, den blir knust i frådende skum. Og nøkternt nevnes Pakistan og Tacloban, pluss datoer som får oss til å skjønne at det vises til flom og tyfon. Når vi blar om, kommer tall på døde og hjemløse, og et diagonalt, grått felt deler det ellers hvite oppslaget i to. Svarte, horisontale striper på det grå og bittesmå, svarte vrakrester nederst på siden gir inntrykk av at noe voldsomt og ødeleggende har feid over landskapet.

IMG_2785

Markhus benytter seg av store, åpne flater og få konturer, og holder seg til et begrenset antall farger i hvert enkelt bilde. Grått, blått, brunt og hvitt går igjen. Desto mer virkningsfulle blir innslagene av rød- og oransjetoner. Ofte er det det menneskeskapte som får denne fargen, som skip, bikinier, støvler, sverd, men rød er også jorden der dinosaurskjeletter ligger begravet. De danner et ekko av fortidens utryddelseskatastrofe. Menneskeskjeletter på neste oppslag utgjør en klar advarsel om hva som venter om vi ikke snur. Og vi snur jo ikke. Vi griller på verandaen (med utsikter til en rødsvidd jord). Vi skjærer salmalaks på kjøkkenet. Kjører i endeløse bilkøer.

Til ”kometen” treffer oss. Den ser vi på nest siste oppslag i boken – den faller nedover fra venstre, altså motsatt av den stigende kurven vi har sett til nå. Her er det endelige nedslaget, utryddelsen. Eneste tekst er mørket her nede. Siste oppslag er lyseblått som i starten av boken, men nesten tomt, det er bare noen hvite flekker og svarte streker. I teksten vises det til et frøhvelv. Det underliggende budskapet: Hva skal vi vel med frøhvelv om jorden er ødelagt?

Hva var det hun sa? er dramatisk og skremmende og lite subtil. Det er nok meningen. I etterordet forklarer Lirhus drivkraften bak verket – ønsket er vekke opp og kanskje til og med gjøre rasende, men også å minne om alt det gode som står på spill, alt vi ennå kan bevare dersom vi snur. Og det gjør boken på en mer virkningsfull måte enn de aller fleste kronikker om klima – i tillegg til å være et helstøpt kunstverk.

Anmeldelsen sto på trykk i Numer 103.

Les utdrag fra boken på nettsiden til Forfatternes klimaaksjon.

Reklamer

Anmeldelse: Kina Town

LAVMÆLT OPPVEKSTSKILDRING

Antydningens kunst dyrkes i denne historien om et barns møte med en litt for voksen verden

Kina Town
Jens K. Styve og Øyvind Lauvdahl
Jippi Forlag

CoverKinaTownWeb

Kina Town forteller historien om skilsmissebarnet Thomas, som er den eneste som blir igjen hjemme mens alle kameratene drar på sommerferie. Han fordriver tiden med å sparke ball mot veggen, kaste frisbee med seg selv, kikke på maur i forstørrelsesglass, pante flasker og kjøpe snop. Men det som ligger an til en monoton sommer, endrer seg da han tar frem forstørrelsesglasset for å leke detektiv i nabolaget. Han får nemlig et reelt oppdrag. En far i nabolaget vil at Thomas skal følge med på kona hans mens han er borte.

Utstyrt med engangskamera setter Thomas i gang overvåkningen. Etter kort tid tropper en fremmed mann opp hos nabokona, og fra andre etasje får Thomas knipset bilder av soveromsaktivitetene i det andre huset.

Thomas reagerer åpenbart på det han ser, men det vises ikke ved hjelp av store fakter, gisping eller oppsperrede øyne. I stedet står han stille og se rett fremfor seg. I neste rute ser han litt ned. Tredje rute er tom. En påfølgende nattescene viser flere bilder der han ligger i sengen – først på ryggen, så på siden, så med utstrakt arm, så ser vi ham i silhuett bakfra mens han ser på et familiebilde med mor, far og barn, så kommer et nærbilde av ansiktet hans – før en måne i en tom rute viser at han endelig sovner. Et vell av små detaljer formidles i slike stille scener. Nattescenen viser at Thomas’ tilværelse som skilsmissebarn ikke bare er enkel, og det antydes også at han tenker over hva hans oppdagelse om nabokona vil bety for datteren i den familien.

At moren til Thomas ikke bare har det lett, antydes også. Aller sterkest er kanskje en middagsscene der Thomas ber om å få gå fra bordet og vi ser moren sitte igjen på et tomt kjøkken og se ut av vinduet. En scene der mor og sønn ser på tv i hver sin ende av en treseters sofa, med et gapende tomrom i midten, er også virkningsfull.

Kina Town er en tegneserie med et klart filmatisk preg. Det finnes flere helsider med panoramautsikt, der landskapet strekker seg ut over alle rutene, mens det andre steder vises nær identiske bildeutsnitt i flere ruter, kun med minimale forandringer idet ”kameraet” zoomer inn. Stillbilder finnes det mange av. Slike bilder, samt innslag der vi for eksempel følger en frisbees glideflukt over flere ruter, gir luft og rom til historien. Mengden av ”tomme” hendelser er dessuten med på å skape et inntrykk av sommerdagene til en gutt som er alene hjemme. Ekstra fin er scenen der Thomas sparker ball mot veggen over tre sider. Et bilde der en fotball ligger forlatt på bakken, gjentas to steder – men siste gang har bakken mørknet. Det er kveld.

Dialogen er redusert til et minimum. I partiene hvor det er dialog, handler det gjerne om hverdagslige ting, som å gå ut med søppel, si hadet, lese ut et kapittel før leggetid –ting som egentlig ikke gir fremdrift, men som likevel har sin effekt, siden de lange, dialogløse partiene der det meste av dramatikken faktisk finner sted, blir desto mer mettede.

Tegningene er enkle og stiliserte, med rene, rette linjer, store flater og utstrakt bruk av svart, med sterke lysinnslag som står i kontrast til alt det mørke. Dette gir tidvis et slags film noir-preg, som står godt til historiens detektivmotiv. Personene er tegnet med ovaler til øyne, uten pupiller, og noen ganger ingen ansiktstrekk i det hele tatt. De har ingen store utslag verken når det gjelder ansiktsuttrykk eller bevegelsesmønster. Her, som i historiefortellingen, dyrkes underdrivelsen fremfor overdrivelsen.

Kina Town en historie om en voksen som gjør et ganske stort overtramp i livet til et altfor ungt menneske, men i avslutningen blir det klart at Thomas vet å sette grenser rundt sitt eget barndomsliv. Og det er ikke en trist historie om en ensom gutt. Det stedet i tegneserien som aller finest illustrerer livsgnisten hans, er scenen der han står (dyster?) i regnet og venter på en buss. Plutselig zoomer bildet inn på en padde på asfalten. I neste bilde smiler Thomas svakt under paraplyen.

Screen-Shot-2015-03-11-at-13.25.13

Stillhetene, antydningene og det sterkt stemningsfulle er med på å gjøre Kina Town til en spennende og nysgjerrighetsskapende tegneserie, som gjerne kan leses mange ganger.

Anmeldelsen sto på trykk i Numer 103.

Anmeldelse: Dra krakken bortåt glaset

SKJØNNMALENDE FESTSKRIFT

Stein Erik Lunde: Dra krakken bortåt glaset
Illustrert av Ragnar Aalbu
Gyldendal 2014

Dra-krakken-bortaat-glaset

Stein Erik Lunde har lang erfaring i biografisjangeren. Tidligere har han portrettert Amalie Skram, Edvard Munch og Henrik Ibsen, og har også skrevet essays om Bob Dylan.

I år er det 100 år siden Prøysen ble født, og Stein Erik Lunde gir sitt bidrag til Prøysenåret med en biografi titulert etter en kjent linje fra ”Julekveldsvisa”. Tittelen fungerer som en oppfordring til leseren – Lunde vil ha oss til å ”dra krakken bortåt glaset”, og så skal han fortelle oss historien om husmannsgutten som ble en av Norges mest folkekjære diktere.

Den litt muntlige, nære og forklarende fortellerstilen går igjen i hele boken. Lunde er lærer til daglig, og leseren kan lett få følelsen av å være en elev i klasserommet hans. Han legger ikke skjul på at han er en stor Prøysen-fan, og beskriver flere ganger sine bestrebelser for å få andre til å forstå hvilken mester Prøysen var.

Den entusiastiske tonen gjør at biografien tidvis bærer preg av festskrift, og tankene bringes over på IKON-serien, som også utkom på Gyldendal. Denne tilnærmingen har en verdi i den forstand at leseren ofte bringes nærmere den portretterte personen, men risikoen er skjønnmaling. Det er litt for mye av det siste i Lundes biografi. Han nyanserer riktignok bildet mange har av Prøysen som lun barnetimeonkel, men farer samtidig med harelabb over de de sidene ved forfatterens liv som ikke støtter sterkt opp om den fremstillingen som ellers står sterkest i boken – nemlig Prøysen som en kjernekar av de sjeldne. Portrettet oppleves tamt og halvt. Prøysens mørke sider blir nevnt, men alltid mildnet og bagatellisert i det påfølgende.

Vi følger Prøysen fra han ble født på Toten i 1914, og frem til han døde i 1970. Spesielt vektlagt er oppveksten og den lange og vanskelige veien frem til et liv som kunstne. Dette vies mer plass enn de ulike fasene i kunstnerlivet. I tillegg drøftes både visetekster og prosatekster, og vi får korte, litterære tolkninger. Det er nok dette siste som fungerer best ved boken. Her er Lunde både analytisk og kritisk.

Tradisjonelt pleier biografier å være fulle av bilder fra hovedpersonens liv. Slik er det ikke i Dra krakken bortåt glaset. I første og siste kapittel finnes det noen få fotografier, men resten av boken domineres av Ragnar Aalbus illustrasjoner. Prøysen er lett gjenkjennelig i hans strek – øynene trekkes umiddelbart mot den karakteristiske, skjeve munnen. Men munnen er da også det eneste som i særlig grad skiller hovedpersonen fra andre skikkelser på bildene. Riktignok har alle litt ulik ansiktsfasong, men alle har samme svarte, runde, blanke øyne, som minner mest om øynene på teddybjørner eller dukker. Dukkeinntrykket forsterkes av figurene også er stive og for det meste uttrykksløse.

Det finnes unntak – ett eksempel er illustrasjonen til stubben ”Jenta ved storgrana”. Her ser vi en mørkkledd jente som nesten går i ett med treet hun står under, ja, hun går nesten i ett med hele det mørkegrønne bildet. Anspent i kroppen og dradd i ansiktet stirrer hun mot et festlokale der det lyser i vinduene og faren til hennes ufødte barn er inne og danser. Eller kanskje det er ham vi ser titte ut av vinduet? Og hvem er han som går forbi inne ved husveggen – og ignorerer jenta ved storgrana? Aalbu formidler sorgen og fortvilelsen i Prøysens tekst på nennsomt, men slagkraftig vis.

Illustrasjonen av Prøysen som prøvesynger for Lauritz Johnson i NRK er også fin. Her er Johnsons anerkjennende lyttepositur presist fanget inn, og vi ser også kontrasten mellom dikteren og kringkastningsmannen. Johnson er i dress, Prøysen står der med alpelue og rødt tørkle i halsen. Men han har presset buksene før besøket hos NRK! I luften svever en mus på en potet – slik skjønner vi hvilken sang som synges.

IMG_6860

Aalbus stil er slik vi kjenner den fra andre utgivelser – minimalistisk, luftig og preget av geometriske former og rene fargeflater. I denne boken er imidlertid fargetonene mer gulnede enn vanlig, sannsynligvis for å bringe oss nærmere Prøysens 50- og 60-tall. Bildeflatene har også en grov tekstur, nesten som om de var laget på et lerret av papp, skjønt bildene har blitt til på skjermen.

Illustrasjonene er velkomponerte, stilfulle og særpregede, men virker samtidig for avmålte og kjølige til å kommunisere særlig godt med teksten de ledsager. Forbindelsen til Lundes tekst og ikke minst Prøysens diktning, virker uklar. Det er vanskelig å se at denne biografien tjener på å være illustrert.

Det er ingen tvil om at Lunde er en kunnskapsrik og entusiastisk Prøysen-kjenner, men nettopp derfor har det kanskje vært vanskelig for ham å begrense seg. Teksten spriker i litt for mange retninger – den er dels biografi, dels fanbok, dels litterær essayistikk. Jeg tar meg i å ønske at dette hadde vært en mer rendyrket bok om Prøysens diktning. Som biografi fanger den ikke helt inn personen Alf Prøysen.

Anmeldelsen sto på trykk i NUMER, tidsskrift for tegning, illustrasjon og bokkunst.

Anmeldelse: Kakerlakken med den stygge frakken … og hovudet fullt av triste tankar

Årets første Numer er ute! Det har det vært en stund, og jeg har glemt å si at folk bør gå og kjøpe det. Herved! Man får det på Narvesen.

I Skissernas museum i Lund henger Matisses skisse til Rosenkranskapellet i Vence. Matisse søkte den absolutt rene ansiktsovalen. Omslaget viser en av Matisses forstudier.
I Skissernas museum i Lund henger Matisses skisse til Rosenkranskapellet i Vence. Matisse søkte den absolutt rene ansiktsovalen. Omslaget viser en av Matisses forstudier.

I dette nummeret drøftes sensureringen av offentlig kunst, samt forfallet når den er satt opp. Utgangspunktet er kontroversene rundt Vanessa Baird. I tillegg handler det om Prøysen-illustratør Borghild Rud – hvorfor får hun så lite oppmerksomhet i jubileumsåret? Filmatisering av tegneserieromaner er også et tema – er trenden positiv, eller er det et tegn på idétørke? Og apropos tegneserier – på baksiden av bladet er det en ny tegneserie.

I kritikkseksjonen har jeg anmeldt Ole Robert Sunde og Bo Gaustads Hvorfor er vannet vått? Det var den boken jeg skrev et debattinnlegg om i Klassekampen forleden, fordi jeg var kritisk til at deres kritiker hadde glemt å omtale bildene da han tok boken for seg. Tilfeldighetene ville det slik at jeg ble bedt om å anmelde samme bok for Numer. Anmeldelsen står på trykk i det nåværende nummeret, og må foreløpig leses på papir.

Men her er anmeldelsen som sto på trykk i forrige nummer!

Tittel: Kakerlakken med den stygge frakken … og hodet fullt av triste tankar
Tekst og bilde: Martine Grande
Forlag: Samlaget

9788252183405.ashx

Når høstmørket senker seg, kan det gå utover humøret. Sånn er det i alle fall for den lille kakerlakken i Martine Grandes debutbok. Om sommeren, når solen ”lyser opp kvar ein krik og krok i den vesle kakerlakk-kroppen” er hun lykkelig, men når høsten kommer, slukner solen både på himmelen og inni henne.

Kakerlakken blir redd. Redd for
å blø. Redd for å dø.
(…)
Men ho er òg redd for å leve.

Ifølge legen har hun ”vintertankar” og har ”haustredsle”. Direkte oversatt: depresjon og angst. Og det blir snart klart hvorfor. Kakerlakken blir mobbet – både fordi hun er så mye alene og fordi hun har så stygg frakk. Til slutt vil hun ikke annet enn at nordlyset skal komme og ta henne med seg, noe det er nærliggende å tolke som et dødsønske.

Her skjer heldigvis vendepunktet. Kakerlakken møter en nattsvermer som også har kjent på tunge tanker, men som har oppdaget lysene som finnes i høstmørket. Snart ser Kakerlakken det samme. Og viktigst av alt: hun får en venn.

Boken er gitt ut med støtte fra Rådet for psykisk helse, og er nok skrevet med terapeutisk øyemed. Depresjon og angst tas da også opp på svært direkte vis, uten sukring eller innpakking. Tvert om går det på livet løs, og ikke får vi se at hun opplever noen virkelig støtte heller. Det eneste som minner om omsorg er legens kliniske undersøkelse, og på bildet ser vi at Kakerlakken er ensom i denne situasjonen også. Både moren og legen står bøyd over henne i vinkel, det er ingen varm kroppskontakt.

Vi tas altså med ned i den dypeste dal. Men det er gjort på en nennsom måte, og det ender godt til slutt. Alt er ikke svart.

Illustrasjonene fremhever Kakerlakkens tristhet. Fargene er blasse og høstlige, og hun beveger seg på hvit bakgrunn. Sommerbildet var fullt av farge – med grønt gress, blå fjell og hele fire gule soler (eller løvetenner), men høsten bringer tomhet. Og avblomstrede løvetenner, visnede potteplanter og et nordlys som nesten ikke orker å skinne. Kakerlakken har stort sett ett ansiktsuttrykk – molefonkent og stirrende. Dette er med på å vise hvor nedstemt hun er, men det gir også litt lite variasjon.

Kakerlakken2

Martine Grande er utdannet animatør, og parallelt med bokutgivelsen kom animasjonsfilmen. Den hadde premiere på Filmfestivalen i Haugesund, og har også blitt sendt på NRK Super. Boken har med seg det klassiske tegnefilmpreget, med sine enkle konturtegninger. Kakerlakken opptrer gjerne flere ganger på samme side, slik at bevegelsene fra filmen er ivaretatt. Også teksten snirkler seg rundt og inngår i illustrasjonene – enten den danner et spor bak henne eller buer seg som stråleringer rundt en lyskilde.

Det er også lyset som bringer fargene tilbake i verden. På de siste oppslagene finnes det ingen hvite felter, det er farger overalt. Dypblå himmel, dypgrønt gress, strålende gatelykter.

Det er her jeg bli sittende igjen med en liten undring over at det var så lett å bekjempe de mørke tankene. For livet blir ikke bare bedre, det blir helt bra:

Ingen av dei var lenger redde for å blø,
redde for å dø eller redde for å leve!

Så enkelt er det sjelden å bekjempe en depresjon. Ikke for voksne, ikke for barn. Bokens budskap blir nærmest ”klag ikke under stjernene på mangel av lyse punkter i ditt liv”, og man kan få inntrykk av at det bare er å tenke positivt. Selvsagt er jo vennskapet med nattsvermeren også utslagsgivende, men det er likevel temmelig forenklende å tegne opp en så gjennomgripende lykke. Det er nesten så dette punkterer både fortellingen og den terapeutiske funksjonen.

To tekster skrevet for Ballade.no

Hvis jeg hadde vært Fotballfrue, hadde det nok vært ramaskrik og trygling i kommentarfeltet, siden jeg ikke har blogget på en stund. Om to dager er det tre uker siden forrige blogginnlegg. Heldigvis er jeg ikke Fotballfrue. Men helt brakk kan jeg jo ikke la bloggen ligge, selv om det er en veldig travel tid.

Da er det jammen flaks at jeg har to ferdigskrevne tekster å dele. De ligger til og med allerede på verdensveven – nærmere bestemt på musikknettstedet Ballade.no.

Den første teksten ble publisert 24. januar (jeg er sen på avtrekkeren her på bloggen), og er et referat fra et musikkseminar. Her er første del:

INTERN MUSIKKDEBATT

16. januar ble Charlotte Myrbråtens Bergens-baserte konsept ”Full Pop” bragt til Oslo av Rikskonsertene, med tre debatter og tre konserter (Amina Sewali, Nils Bech og Femtastic.)

– Det kan kanskje virke trettende med nok en debatt om kjønn og skjønn og musikk, åpnet Myrbråten. Så hvorfor fortsette? Jo, fordi ting ikke skjer fort nok. Vi har fortsatt en mannsdominert kritikk, et kjønnet språk og en stor skjevhet ved festivaler og utdanningssteder. Hva kan gjøres? Bør noe gjøres?

At ting beveger seg tregt i musikkbransjen, ble bekreftet av Elin Aamodt, leder i GramArt. Hun fortalte om Balansekunstprosjektet og presenterte en undersøkelse som har kartlagt kjønnsbalansen i musikklivet: i medlemsmassen og på inntektsfronten. Kvinner får færre spillejobber og nomineres sjeldnere til priser. Det handler ikke om mangel på risikovilje, mente Aamodt – men om at både menn og kvinner velger menn.

Vel – ting kan se dystert ut. Men Elin Aamodt understrekte at ingen diskriminerer med vilje. Hun talte også imot sutring – det vil jo ingen høre på. Ja til positivt fokus! Denne holdningen var i tråd med tilbakemeldinger hun hadde fått fra medlemmene i GramArt.

I påfølgende debatt, om statistikk, tall og endring, grep leder for Rikskonsertene Turid Birkeland raskt fatt i sutrepoenget. Klart man må si fra når noe er galt – det må til hvis man vil ha endringer.

Kvotering ble også et tema. Aamodt uttrykte skepsis, selv om hun tidvis fant kvotering nødvendig. Journalist Rita Westvik minnet om historiske fakta og poengterte at kvotering bedrer prosessen.

Et annet eksempel på støtte til kvinner, er AKKS. Leder Hilde Hammer kunne fortelle at ikke alle ønsker å bli assosiert med AKKS i tiden etter gjennombrudd i det profesjonelle musikklivet. Dette måtte man bare ta til etterretning, sa hun, men understreket også at AKKS gjør en viktig jobb med å skape forbilder for unge jenter.

Et annet aspekt som kom frem i debatten, var at stivbente regelverk ofte hindrer likestilling – NAV har f.eks. kompliserte ordninger for frilansere, noe som slår hardt ut for kvinner med barn. Så ubalanse handler ikke kun om mannsdominans.

Neste debatt hadde overskriften ”Kritikk, musikk og språk».

Les resten her!

Neste tekst jeg skrev for Ballade var en anmeldelse, av første del av Djangofestivalen på Cosmopolite Scene. Arrangementet gikk av stabelen 24. januar, og ble publisert på Ballade 3. februar (igjen er jeg sen på avtrekkeren her på bloggen).

I DJANGOS ÅND

I år er det 35 år siden Jon Larsen stiftet Djangofestivalen i Oslo, noe som gjør den til den lengstlevende stringjazzfestivalen i verden. Festivalen har hatt ulike tilholdssted opp igjennom, men de siste årene har den foregått på Cosmopolite Scene, og strekker seg over to dager. Den trekker til seg et publikum av svært ulik alder, men med en liten overvekt av godt voksne folk som kan ha fulgt Jon Larsen gjennom hele hans etter hvert lange karriere. Undertegnede var til stede på festivalens åpningsdag, fredag 24. januar.

Det norske bandet Jazzbanditt åpnet kvelden, en ung trio som platedebuterte i 2011 og nå har to utgivelser bak seg. De spiller på Djangofestivalen for fjerde år på rad. Med seg hadde de også fiolinist Bastien Ribot fra Frankrike.

Jazzbanditt er signert på plateselskapet Hot Club Records, og det lett å høre hvor de har sine røtter. Samtidig er det ikke kun Django-takter – her er også innflytelse fra amerikanske jazztradisjoner, og lytter man nøye, fanger man opp folkemusikklignende toner som bringer tankene mot både Hellas, Norge og Irland.

Samspilte
Bandet spilte et par av sine egenkomponerte låter, blant annet den smektende ”I Believe in Love”, men i tillegg flere standardlåter, som ”I’ll Remember April” og ”Four On 6”. De leverte også sin tolkning av Chick Coreas ”Spain” – stort sett med god temperatur, men i de raskeste partiene skortet det litt på presisjonen. Til tider forsøkte gitaristene seg på improvisatoriske krumspring som muligens lå et lite stykke utenfor deres rekkevidde. Men dette ble aldri et stort problem, for stemningen var uhøytidelig og la til rette for utprøving. Dessuten var bandet så til de grader samspilte at de hele tiden løftet hverandre. De dynamiske overgangene var både elegante og presise – nesten som om bandet skulle hatt en dirigent foran seg. Rytmisk var de også sterke.

Fiolinisten Ribot, som bandet hadde plukket opp på en jazzkneipe i Paris, svingte buen med letthet, og med en fin veksling mellom det rå og det nennsomme, men det hørtes stadig ut som om tonene lå litt lavt. Et forstyrrende element hele veien.

Tradisjonell stringjazz
Neste opptreden var det Dorado Schmitt, The Winterstein Trio og Martin Weiss som sto for. De serverte publikum kveldens mest tradisjonelle stringjazzkonsert, og med sin versjon av ”Minor Swing” brakte de oss lukt til Django og Grappellis Paris. Blant musikerne på scenen var det en overvekt av franskmenn – ikke rart toner fra Marseillaisen snek seg inn både her og der. Det var imidlertid en tysker som fikk være i forgrunnen mesteparten av tiden, og med rette. Weiss er en virtuos på fiolin, og hans prestasjoner står igjen som kveldens ubestridte høydepunkt – skjønt bassist Xavier Nick med sin lange slåteknikk-solo er en verdig konkurrent når det gjelder hva som vakte mest spontan fryd hos publikum.

Les resten her!

Og så skal jeg være litt kjappere med å dele neste tekst jeg skriver for Ballade.

Anmeldelse: Søndag

Fortsatt noen julegaver som ikke er kjøpt? Jeg iler til med et forslag. Hva med å gi bort et gaveabonnement av Numer, tidsskrift for tegning, illustrasjon og bokkunst? Bladet fikk tross alt Norsk Tidsskriftforenings pris Årets komet i år. Så det er bra saker. Gå inn her for å opprette abonnement.

1468561_473060806133163_1072536295_n

Det er ikke lenge siden årets siste utgave av Numer kom ut. Der har jeg anmeldt Kakerlakken med den stygge frakken… og hovudet fullt av triste tankar av Martine Grande, men den må man kjøpe bladet for å lese. I tillegg kan man lese om Edvard Munchs arbeider på papir, om debatten rundt Vanessa Bairds arbeider, og om hva kritiker Øystein Hauge mener om Kunsttriennalen Bergen Assembly 2013.

Her og nå skal jeg imidlertid vende tilbake til nest siste nummer. Der anmeldte jeg Nordisk Råd-nominerte Kim Fupz Aakesson, og her er hva jeg mente om den:

Er det nok kjærlighet til alle?

Tittel: Søndag
Tekst: Kim Fupz Aakeson
Illustrasjon: Eva Eriksson
Oversetter: Jørn Roeim
Forlag Gyldendal 2012

9c8d75a46b64cb173c02069b7dd44fd1e64667db4985ec9e96365d5e

Babyer har en egen lukt – den beste i hele verden, synes mange. Foreldrene til Torstein er blant dem. ”Alle elsker babyer,” sier de.

Alle elsker derimot ikke sånne som Torstein. Det sier kameraten Willy når han får høre at Torsteins foreldre venter barn. ”Moren og faren din synes ikke du er søt og lukter deilig lenger, og derfor synes de at det skal bli fint med ny baby,” forklarer Willy. Det er slutt på kjærligheten til Torstein.

Torstein vet at Willy har rett. Han lukter egentlig ikke spesielt godt. Men om han ikke kan gjøre noe med lukten – kanskje han kan bli bedre til å rydde rommet, sette inn i oppvaskmaskinen og gå frivillig til køys? Operasjon bli elsket er i gang.

Søskensjalusi – særlig i forbindelse med nye tilskudd til familien – er et tilbakevendende motiv i barnebøker. Ofte sier barnet ingenting til foreldrene, men søker informasjon og bekreftelse hos omgivelsene. Slik er det også i Søndag – alt Torstein ser parallellføres til hans egen situasjon. Bamsen han var glad i før, men som han ikke har lekt med på lenge. Foreldrene som tidvis krangler og kaller hverandre stygge ting, men som elsker hverandre likevel (?). Damen på tv som har seksten hunder. Elsker hun de søte hundene mer enn de stygge?

IMG_3150

Selv om hundene kun er bifigurer, utgjør de illustrasjonenes høydepunkter. En hund er ikke bare en hund i Eva Erikssons strek. Alle er utstyrt med individuelle trekk, og selv om hennes illustrasjoner vanligvis ikke er videre naturalistiske, er hundene forbløffende virkelighetsnære –fra potestørrelse til snutevinkel til sittestilling.

Eriksson bruker svært dempede virkemidler for å fremstille ansiktsuttrykk. Øyne og øyebryn er ofte det eneste hun har å spille på. Og de er knøttsmå og svakt tegnet. Likevel formidles et vell av følelser ved hjelp av en liten skjevhet i øynene, et øyebryn som sitter lenger oppe enn det andre, en munn som blir helt borte.

Nesene er imidlertid overdimensjonerte, og i denne historien får de en ekstra effekt, siden utgangspunktet for Torsteins bekymring er babylukt. Når faren kysser Torstein god natt, ser vi tydelig at Torstein er opptatt av farens nese og hvor den befinner seg. Lukter han godt nok? Holder han mål?

Andre ganger forsterkes innholdet i teksten ved hjelp av symboler. Det er lett å skjønne av den språklige handlingen at farmor er glad i Torstein – enda tydeligere blir det når det vokser en ranke med hjerteblomster opp fra brystet hennes.

sondag3

Søndag er en ganske enkel og forutsigbar bok – det ender ganske riktig med at Torstein faller til ro med at det ikke går an å slippe babyen og at det bare gjelder å håpe på at det er nok kjærlighet til alle. De duse akvarellene med de bløte blyantskyggene er heller ikke komplekse eller krevende, men de er uhyre godt utført, og bidrar til å befeste Erikssons posisjon som en av Nordens fineste illustratører for barn. Hun har fått en rekke priser og utmerkelser siden hun debuterte i 1977.

Det er ikke første gang Kim Fupz Aakeson har samarbeidet med Eva Eriksson, og selv har han utgitt barnebøker siden 1984. Han har markert seg som en forfatter som alltid stiller seg på barnas side, og her snakker han samme språk som Eriksson. Med Søndag har de skapt en bok som beriker floraen av bøker om søskensjalusi. Den ble også nominert til Nordisk Råds nyopprettede pris for barne- og ungdomslitteratur.

Anmeldelsen sto på trykk i Numer nr 97.

«Mot til å møte – og meine» – Merete Røsvik Granlunds oppsummering av nordisk kritikerseminar

I helgen gikk Kritikerlagets tverrfaglige høstseminar for nordiske kritikere av stabelen. Jeg satt i arrangementskomiteen sammen med Ida Habbestad og Karen Frøsland Nystøyl, og synes alt i alt at seminaret ble fint og givende. Her har kritiker Merete Røsvik Granlund oppsummert seminaret.

Kritiske tilstander

Den største risikoen for kritikaren er ikkje å la seg røre av litteraturen, men å fortelje ærleg om vurderinga si når denne er negativ.

Denne helga var eg på Krititkerlaget sitt tverrfaglege hausteminar om kritikk. Sjølvsagt sit berre nokre fragment av alt som vert sagt igjen i minnet, men ordet som oppsummerar det heile for meg, er «mot».

Boel Christensen-Scheel snakka om korleis Tommy Olsson brukar seg sjølv som performativt materiale, og meinte at dei særaste og mest kritiske tekstane også kan vere dei som formidlar best.

– Alle dei viktige kritikarane har endt som einsame menneske, sa Frode Helmich Pedersen. Han understreka at kritikaren ikkje må skrive på premissane til forfattaren,  altså «hjelpe» forfattaren til å skrive betre neste gong. Kritikken skal vere fri og subjektiv og retta mot publikum, og helst underhaldande. Dyder for ein kritikar er (og her siterer eg på bokmål): «Ærlighet, tydelighet, individualitet, veltalenhet». Han siterte…

Vis opprinnelig innlegg 1 150 ord igjen