Barokk ballett

Barokk og ballett – fine ting hver for seg, og kjempefin kombinasjon. Jeg har vært på «Barokk Mesteraften» med Nasjonalballetten og Barokksolistene, og det så omtrent sånn ut!

I løpet av kvelden fikk man se hele fem koreografier, hovedsakelig tonsatt av Bach, men også med John Cage, Philip Glass og John Dowland (min favoritt!) i noen få innslag.

Det hele startet allerede ute i foajeen, med en koreografi av Patrick King. Jeg tror egentlig ikke alle fikk det med seg, for danserne gjorde ikke mye ut av seg, men i forrige uke, ser jeg, var det noen som fanget det opp på film og la det ut på YouTube!

Det som skjedde inne i salen mens publikum kom inn, er visst ikke foreviget. Men siden lysene sto på i salen, gikk det an å smugfotografere. Så det gjorde jeg.

IMG_3834

IMG_3840

IMG_3839

IMG_3838

IMG_3835

IMG_3833

IMG_3848

IMG_3836

IMG_3846

IMG_3847

IMG_3842

IMG_3841

IMG_3843

IMG_3844

IMG_3845

De nest fire ballettene har jeg selvsagt ingen bilder av – jeg er ingen fotobølle med lysende telefonskjerm – men jeg har lett opp noen YouTube-klipp som gir smakebiter fra koreografiene som ble vist.

«Concierto Barocco» av George Balanchine

«Steptext» av William Forsythe

«Wings of Wax» av Jiří Kylián

Siste koreografi, «Vespertine» av Liam Scarlett, hadde urpremiere for bare to uker siden, så den fant jeg ikke noe utdrag fra. Her er i stedet et intervju med den blottende unge koreografen, og vi får også se ham i aksjon på en prøve til balletten «Sweet Violets».

Jeg skal følge med på Liam Scarlett! Men på kveldens forestilling var det nok Jiří Kylián og William Forsythe som var høydepunktene. Ja – og Patrick King, som trakk oss inn i forestillingen allerede ute i foajeen.

For mer info om de fem koreografene, les her.

Dans, dans, dans

contemppurushartha-2

Dans hører hjemme i musikkvideoer. Men det finnes grenser for hvor mange ganger det er interessant å se en ansamling unge, svette mennesker danse på et kokende dansegulv, kryssklippet med scener der popstjernen danser sexy koreografier i spissen for en gruppe dansere som er ca ti ganger dyktigere enn henne. Og det finnes mange andre dansestiler enn streetjazz-hiphop-jazzballett-striptease-blandingen som dominerer mainstream-videoene.

Det finnes for eksempel moderne ballett. Det er meg en gåte at det ikke finnes flere videoer som gjør bruk av denne dansestilen, en stil som er så fleksibel og variert at det knapt går an å definere den, en stil som egner seg så godt til å gjøre det musikkvideoer ofte søker – nemlig å vekke umiddelbare følelser.

Felles for en del av mine yndlingsvideoer er at de rommer moderne ballett, og i dag fikk jeg en ny favoritt. Jeg vimset rundt på Pitchfork på jakt etter ny musikk da blikket mitt falt på en video som så ut til å inneholde dans. Bandtittelen røpet at det var snakk om en sjanger jeg ikke kan så mye om, nemlig black metal, men dermed ble det desto mer interessant, og jeg ble ikke skuffet. Badet i strobelys og tidvis strukket ut i slow motion utforsker danserne det dvelende og det energiske, det varsomme og det voldelige. De leker ikke dans. De står på hendene, hopper, går på veggene og står i bro. Og de er der ikke for å posere.

Noe av det som fengsler meg ved videoen over er hvordan grensene mellom brutalitet og intimitet viskes ut. Det samme gjelder i stor grad for den neste videoen jeg vil dele. Her er det både knust glass, blod og fengselssymbolikk – og et par som krangler, elsker, kjefter og ler, og henger i luften etter hendene og knehasene. En sensuell, sær og urovekkende video.

Det holder ikke med én Sigur Rós-video, ikke når følgende nydelige video også er laget – der man danser i et nedslitt, radioaktivt-grønnlig opplyst fabrikklokale:

Etter to videoer med mye nakenhet er det selvsagt best å fortsette i samme spor. I neste video får man også kroppsmaling, fjær og glitter på kjøpet. Og en god dose psykedelia, på epilepsimåten:

«Kjønn er relativt» er en av slutningene man kan trekke etter å ha sett videoen over. Nå til en Kate Bush-video hvor man ikke har sett noen grunn til å utstyre den mannlige danseren med annet enn kjole. Den kvinnelige danseren, Kate Bush selv, har på seg identisk kjole. Kostymevalget kan signalisere at de to elskende, eller stridende – det er denne ambivalensen både sangen og koreografien uttrykker – egentlig er i samme båt. Eller at de bør forsøke å sette seg inn i hverandres situasjon.

And if I only could
Make a deal with God
And I’d get him to swap our places
,

synger Kate Bush, og sveiper rundt i de 80-tallsfargede omgivelsene.

Kate Bush er en dyktig danser, kjent for å jobbe hardt med koreografiene. Antagelig må Thom Yorke også ha lagt ned betraktelig med arbeid i følgende video – han har neppe danseskoleringen Kate Bush har.

Men han kaster seg ut i det likevel, sammen med sin identisk kledde dansepartner. Yorkes småklønede bevegelser gjør uttrykket desto mer sårbart, det er en stille desperasjon over de to danserne som bukter seg rundt på den støvete scenen og forsøker å komme hverandre nær.

Rar dansing, sa du? Barnemat i forhold til det man får se i neste video. I en blank, mintgrønn kondomdress utfører Chairlifts Caroline Polachek bevegelser som kappes om å se mest mulig bisarre ut. Det er direkte fascinerende å se hvordan absolutt ingen av bevegelsene er det minste elegante. Det må forresten ha krevd en ikke uvesentlig dose med mot for å te seg slik foran kamera.

Og når vi snakker om mot – en del menn synes dansing er litt kleint. Altså det å danse selv. Neste video i rekken fikk meg til å huske dansetimene da jeg gikk på musikk, dans, drama – da musikergutta danset nølende og flirende rundt i shorts og joggesko og tennissokker. Bare at i denne videoen er det ikke mye nøling å se. Kun ekte amatørdanseglede. I en gymsal. Det er vakkert!

The Knife-videoen kanskje ikke videoen jeg først ville trukket frem hvis jeg skulle nevnt et eksempel på imponerende ferdighetsdemonstrasjon, men den neste og siste kunne vært en kandidat! Piruetter, isolasjoner, hopp, kast, rulling på gulvet. Kroppsmaling kommer som bonus. Og Peter Pan-estetikk. Og en veldig vakker gammel dame.