Ashtanga – en «alfa-hann»?

I met my ex not long after I lost my yogic virginity a few years back.

Slik lyder den pirrende innledningen i en artikkel jeg kom over i dag. Ashtanga yoga ble deretter sammenlignet med en alfa-hann som artikkelforfatteren nå har forlatt. Og det kan vi jo godt forstå at hun har gjort, dersom Ashtanga virkelig er den psykopaten hun beskriver ham som.

Vel, det står faktisk ikke at det er Ashtanga det er snakk om. Litt feigt, spør du meg. Men det er likevel ganske tydelig. Slik forklarer skribenten hva hun lærte av sin eks:

1. If you don’t breathe like Darth Vader, you ain’t doing it right.

2. Vinyasa is a chaser you do between the heavy stuff — that gin & tonic you down to soften the effect of tequila shots.

3. An asana practice is not an asana practice if you don’t sweat buckets, and heated rooms are only for those watered-down yogis who drink the Bikram Kool-Aid.

4. Counter poses are for pussies.

5. You’ve got to do the exact same practice day in, day out, for years (except for those “moon days”, when the lunar cycle is supposed to wreak havoc on the energy of every yogi in the planet—and except on your own “moon cycle,” when you are probably too hormonal).

6. My ex-yoga loves you so hard, it’ll squeeze you down while you’re bending forward just so you feel like you’re making love to your shins (Torn hamstring? Yoga is tough love, baby). It aspires to make your torso twist so far that sometimes you can feel your intercostals pop.

7. Complaining is non-yogic, because hardcore adjustment is the only way to awakening.

Been there, done that.
Been there, done that.

Ok. Jeg kjenner det igjen. Bortsett fra at jeg egentlig ikke gjør det.

Punkt 1: Ja. Ujjayi-pusten er det viktigste av alt. Føler meg ikke som et romvesen av den grunn (eller kanskje litt).

Punkt 2: Ja. Man gjør Vinyasa mellom positurene. Kan egentlig ikke uttale meg om tequilaen, for jeg har aldri drukket så mye tequila at jeg må kjøle meg ned med GT.

Punkt 3: Ok. Jeg er veldig skeptisk til Bikram. Men jeg synes jo jeg har gjort yoga selv om svetten ikke spruter som fra en brannhydrant.

Punkt 4: Vel, man legger ikke inn nye positurer i serien. Men den er lagt opp for at relevante øvelser skal komme etter hverandre.

Punkt 5: Må man gjøre det samme hver dag? Det gjør ikke jeg. Jeg gjør Primary Series fire ganger i uken, og Tristhana Yoga resten av uken. Mange ashtangier er mer puristiske enn meg. Men det er veldig vanlig å ikke gjøre den eksakt samme praksisen hver dag. Imidlertid endrer man ikke på sekvensen når man gjør serien – det er sant. Men det er et gode, ikke en tvangstrøye – synes nå jeg

Punkt 6: Ja, justeringer er viktige. Av og til gjør de vondt. Men som jeg var inne på for noen dager siden – en god lærer vil ikke påføre eleven skade. Ashtangier bejubler verken ryggskader eller overrevne leddbånd.

Been there, done that.
Been there, done that.

Punkt 7: Ok, jeg er jo litt enig i at man ikke skal klage – i alle fall ikke gnåle. Man skal diskutere problemer med både seg selv og læreren, men man kan godt la være å sutre over at praksisen krever disiplin.

Jeg må innrømme at jeg synes artikkelen i seg selv er både bitter og sutrete. For å fortsette i samme kjærlighetsmetaforspor som forfatteren – hun er som en som legger hele skylden for et forholdshavari på den andre part. Hun vurderer ikke muligheten for at hennes egen tilnærming kan ha vært feil. Hun vurderer heller ikke muligheten for at hun rett og slett ikke passet sammen med Mr. Ashtanga. Hun fastslår kun at han ikke brydde seg om henne.

I realized that my ex-yoga does not really care about me. It cares about itself, about perpetuating the myth that yoga is a set of fixed practices that you do every day, without question, without self-inquiry.

Hun dømmer også alle andre som mener seg å være i et seriøst forhold med Ashtanga.

I got tired of having minor injuries here and there, and watching other fellow practitioners dropping from various injuries while, still in denial about their cause, they faithfully continued to follow my ex.

For meg er ikke Ashtanga en eks, jeg er i et seriøst forhold med Ashtanga, og får vi problemer, tar vi dem opp og finner en løsning. Ashtanga oppfordrer meg nettopp til det artikkelforfatteren innbiller seg at mangler: self-inquiry.

Men det står tydelig for meg at Ashtanga har et imageproblem. Artikler som denne er ikke alene i sitt slag. Det finnes mange historier om folk som har gitt opp Ashtanga, med betydelig agg mot praksisen. Derfor er det utrolig viktig at Ashtanga fortsetter å utvikle seg, og at ashtangier viser åpenhet, ydmykhet og endringsvilje.

Samtidig er det helt avgjørende at man ikke serverer en utvannet versjon av praksisen for å tilfredsstille mennesker som instinktivt gir opp når det er noe de ikke mestrer eller liker – og skylder på alle andre.

Been there, done that
Been there, done that

Leve evolusjonen!

Her om dagen ble jeg spurt om hva tenkte om Bikram Yoga – hun jeg snakket med vurderte nemlig å begynne med det. Jeg unnlot å gi altfor skarpt uttrykk for hva jeg mener er feil og mangler ved Bikram-systemet – hun kunne tross alt ikke vite om frontene som tradisjonelt eksisterer mellom Bikram og Ashtanga (taster man “Bikram v” i google-feltet, får man 144 000 treff på Bikram vs Ashtanga). Hun fikk nok likevel ingen grunn til å tvile på at jeg mener Ashtanga er den beste metoden.

Men er Ashtanga perfekt? Må man være purist for å praktisere Ashtanga? Er Ashtanga en hellig ku?

img_496a473768d92

Forleden leste jeg en artikkel som tok for seg disse spørsmålene. Tittelen er “The Evolution of Ashtanga Yoga”, og ordet «evolusjon» er svært talende. Artikkelforfatteren, ashtangalærer Matthew Sweeney, tar nemlig til orde for å tenke nytt om et tradisjonssyn som kan føre til en viss rigiditet i tilnærmingsmåten.

Pattabhi Jois hevdet at han underviste akkurat slik han selv hadde mottatt undervisning fra sin læremester Krishnamacharya, som i sin tur hadde gått i lære hos sin guru, Ramamohana Brahmachari. Og så videre. Ashtanga Yoga ble på denne måten fremstilt som et nedarvet system som har forblitt uforandret generasjon etter generasjon. Legenden knytter systemet til en kildetekst som ikke lenger eksisterer, Yoga Korunta, etter sigende nedtegnet på palmeblader av en vismann ved navn Vamana Rishi. Disse palmebladene skal være spist opp av insekter…

Nå er vel ikke Yoga Korunta langt fremme i bevisstheten hos ashtangier flest, men en god del preges av en ortodoksi som kan få det til å virke som om de forholder seg til et mytisk, hellig opphav som krever uforanderlighet. Matthew Sweeney tar til orde mot slike holdninger, og peker på at de kan gjøre Ashtanga Yoga utilgjengelig for store grupper. Han spør retorisk: How do you teach someone missing one arm, or in a wheelchair? Or with schizophrenia?

Dette er å sette det på spissen, men poenget kommer tydelig frem: Hva gjør man i møte med mennesker med spesielle behov? Og forresten – hva er spesielle behov? Er ikke alle individer? Noen har kneskader, noen er overvektige, noen sliter med svimmelhet. Selv led jeg en periode av det siste, og min lærers løsning var å gi meg tilpassede versjoner av Prasarita Padottanasana, som gjorde at jeg så ildfluer foran øynene og kjente sus i ørene når jeg rettet meg opp.

Prasarita Padottanasana A
Prasarita Padottanasana A

Andre ganger har han gitt meg tilpasninger som handler om avansering – dette for å besørge konstant fysisk og mental utvikling. Relativt tidlig i Primary-løpet fikk jeg dermed enkelte positurer fra både Intermediate og Third Series. Merk at jeg sier at jeg «fikk» positurer. I ashtangatradisjonen er det læreren som avgjør når man er klar til å gå videre – og læreren min har alltid hatt stålkontroll på hva jeg ikke kan gjøre.

Ifølge den tradisjonelle fremgangsmåten tillates man ikke å gå videre i serien før man har mestret hver enkelt positur – selv om man godt kan tenkes å være fysisk i stand til å utføre positurer mye lenger ute i serien (det er nemlig slik at serien ikke alltid følger en stigende vanskelighetsgrad). Dette kan føre til at enkelte ALDRI kommer igjennom Primary Series, og dermed forhindres de fra å gjøre øvelser som hadde kommet dem til gode. Jeg er glad læreren min ikke gikk frem slik, men jeg har mange ganger lurt på om vi har «jukset», så for meg var det befriende å lese Sweeneys artikkel.

En annen artikkel, skrevet av yogalæreren Chad Hurst, tar for seg noe av det samme. Tittelen «The So-Called Tradition of Ashtanga» røper at han sitter inne med en god del skepsis. Hurst er blant annet opptatt av at det kan være skadelig å holde seg for rigid til sekvenseringen – han advarer mot å holde seg slavisk til tanken om «milestones». Han skriver:

Over the years, I have noticed within the Ashtanga world that yoga has increasingly become defined as the mastery of asanas as opposed to the achievement of yoga. The goal of yoga has become the need to bind the hands in Marichyasana D in order to progress through Primary Series or stand up from a back bend in order to move to Intermediate Series. Frankly speaking, milestones like these are not helpful. Many, many individuals will never be able to bind in Marichyasana D because constitutionally they just cannot. What often happens is that people will compromise their knees in order to get into the posture. So Marichyasana D becomes the source of a medial meniscus tear. Likewise in an effort to stand up from back bends, students often injure their backs. The result of trying to master asanas is often a long-standing injury from repetitive strain. As Pattabhi Jois used to say, “Health will result from good yoga, ill-health will result from bad yoga.” Clearly, this is bad yoga.

Marichyasana D
Marichyasana D

Noen vil nok se artiklene jeg siterer fra som kontroversielle, og det er tydelig at Sweeney ikke føler at han har veldig mange i ryggen:

I find it curious that I am one of the few traditional Ashtanga teachers to actively embrace different sequences and encourage many students to practice them – without abandoning the standard Ashtanga. I use alternative sequencing to aid and enhance the Ashtanga practice rather than to replace it entirely. It is all about what is appropriate and practical, rather than blind faith, dogma, or just doing random stuff because I feel like it – though honestly, sometimes the latter can be really useful. Alternative sequences can enhance the Ashtanga method without altering or threatening its form and function.

Her sies det mye viktig. Det er nemlig ikke snakk om å kaste fra seg den tradisjonelle metoden, det er snakk om tilpasninger der de trengs. Og de trengs ofte, særlig for nybegynnere. Mange er ikke klare for å gå rett i gang med Primary Series (det finnes seks serier, globalt sett finnes det kun en ørliten håndfull som praktiserer alle). De vil ha behov for hofteåpnende øvelser, de vil ha behov for grunnleggende styrketrening parallelt med at (eller før) de lærer solhilsen A. Nei, jeg snakker ikke om vektløfting, jeg snakker om yogaøvelser. Men altså øvelser som ligger litt utenfor ashtangasystemet. Man velger ikke likevel ikke bort Ashtanga, man supplerer.

Å tilpasse systemet til individet er for øvrig ikke så radikalt som det kan virke som. Despite denials that the Series have changed […] it is obvious that they have, skriver Sweeney. Og:

One thing I have observed, depending on when you learned Ashtanga Yoga, you will probably have a different attitude as to what the tradition actually is. Most of the teachers who learned in the 60s, 70s and 80s do not teach as strictly as those who learnt from 90s and beyond. The tradition has changed, the sequences have changed, and the style of teaching has changed.

Kort sagt – Ashtanga Yoga har faktisk alltid vært i endring, og det har ikke alltid vært så «puritanical, strict and hierarchical» som det mange steder er i dag. Så hvorfor dyrke rigiditet og endringsfrykt? Noen ganger får jeg følelsen av at ashtangatilhengere kan bli som «bibeltro» kristne – altså folk som standhaftig motsetter seg enhver tanke på at endring både har forekommet tidligere og bør forekomme i dag. Stagnasjon er ikke sunt, og derfor er det slett ikke helligbrøde å arbeide med tilpasninger. Jeg mener det er helt nødvendig, i hvert fall hvis følgende utsagn fra Pattabhi Jois skal vise til noe sant:

Ashtanga Yoga is for all people: old people, young people, fat people, skinny people — only not lazy people.

Jeg er brennende opptatt av at dette skal være ord som for alvor kan gjenspeile virkeligheten. Det er viktig å arbeide for at flest mulig kan føle at yoga inkluderer, ikke ekskluderer. Dette bør ikke gjøres ved at man kaster disiplin, pusteopplæring og sekvensering på båten – tvert om! Det er uhyre viktig å bevare kjernen i Ashtanga Yoga. Men den ofres ikke av at man åpner seg for mer fleksible læringsmetoder. Jeg tror derimot at fremtiden til Ashtanga Yoga avhenger av at praksisen ikke stagnerer.

Chad Hurst minner oss her på hva tradisjon i virkeligheten er:

Tradition is based upon agreement. When that agreement lacks discrimination, the risk of damage can be great. I write this because the practice and community have meant so much to me. I hate to see Ashtanga Yoga go in this direction. What lead me to the practice, in the first place, was the fact that individuality was honored. Each of us who maintains the practice has a stake in maintaining its authenticity and longevity. My personal stake is that as Ashtanga continues to develop that it continues to honor the individual rather continuing to evolve into a one-size-fits-all method in the name of tradition.

Evolusjon er nemlig både naturlig og nødvendig – i kulturen så vel som i naturen.

Leve evolusjonen!