Anmeldelse: Jeg er Døden

POETISK OM DØDEN

Jeg er Døden
Magikon 2015
Tekst: Elisabeth Helland Larsen
Illustrasjon: Marine Schneider

døden

[F]or meg
kan ingen
gjemme seg,

sier fortellerstemmen i Elisabeth Helland Larsen og Marine Schneiders samarbeidsprosjekt. Tittelen Jeg er Døden gjør det klart hvem som eier stemmen. Slik sett burde det være en skremmende bok. Døden er noe de fleste frykter og forsøker å unnfly så lenge som råd.

Noe av det skremmende ved døden er at man ikke vet når den kommer, man vet bare at den er ufravikelig. Det er dette poenget boken åpner med – Døden understreker at den kan komme når som helst, på hvilket som helst vis. På bildene ser vi den i en båt på havet, på sykkel gjennom skogen, på vei bort fra et brennende hus – bærende på brennende hus. Langsomt drar vi, i en samlet flokk, sier Døden.

Vi er vant til å tenke på døden som “mannen med ljåen” – I Schneiders strek minner Døden om en liten jente, enda den har uformelige konturer. Det har å gjøre med spinkelheten, og det som kan minne om et skaut eller hår. Eller kanskje er det blomstene Døden bruker som hodepynt, eller den rosa sykkelen? Det er i alle fall ikke en skummel skikkelse, og ansiktet er åpent og vennlig, uskyldig – og nærmest uferdig i trekkene. Øynene er små, runde og lyst turkise, nesen er en knøttliten omvendt v, kinnene har svake roser. Men det er ingen munn i ansiktet.

0Cover-1200x700

Ett sted fremstår Døden som virkelig skremmende, det er der hvor den kikker inn gjennom en dør, med et øye som er nesten like stort som døren. To ensomme, lyserosa barnestøvler står midt på det tomme gulvet, ved siden av en blomsterkvast.

Det hender at jeg må
banke ekstra hardt
på dører
som ingen vil åpne,

lyder den ledsagende teksten.

Hovedsakelig vektlegges det imidlertid hvor vennlig Døden er, hvordan den støtter oss av sted med milde hender og synger trygge melodier. Den avbildes som et rolig nærvær som ingen later til å la seg sjokkere eller skremme av. Vi ser en gammel bestemor som strikker i gyngestolen, på gulvet sitter Døden og strikker sin egen lille gryteklut, omgitt av lekne katter. Vi ser hvordan små dyr i skogen samler seg rundt Døden, som har fått gullkrone på for anledningen. Heller ikke barn er redde i møte med Døden, de smiler til den, og det vrimler av blomster og fugler og andre skapninger. Døden er paradoksalt nok omgitt av liv, ikke død.

Men kanskje det ikke er så paradoksalt likevel, for hvordan skulle det være plass til fornyelse, om det ikke var for Døden? Slik argumenterer Døden for sin eksistens. Snart får vi også se Døden sammen med Livet, en skikkelse med samme form, størrelse og ansikt som Døden – bare at Livet er rosa mens Døden er mørkeblå. De to kreftene vises som to jevnbyrdige venner, ikke som fiender. På bokens siste oppslag sitter Livet og Døden sammen ved leirbålet, omgitt av flora og fauna. To dansende kaniner minner oss om liv og fruktbarhet, sopp og nakne kvister minner oss om døden. I tillegg finnes det to biller som kan minne om skarabeer – et av de gamle egypternes symboler på gjenfødelse.

Illustrasjonene, utformet i akvarell og det som ligner fargeblyanter, er klare, lyse og fargesterke, tidvis naivistiske, og dette bygger opp under det ufarliggjørende budskapet. Boken fungerer som en trøstebok for alle som er redde, den minner oss om at livet ikke kunne eksistert uten døden – og vice versa – og at kjærligheten ikke dør i møte med døden. Den poetiske tonen i teksten mildner også det gruoppvekkende ved døden. Likevel er budskapet er temmelig direkte. Ingen slipper unna. Ingen vet når eller hvordan Døden kommer.

Jeg er Døden er en svært vakker bok, med evne til å berøre lesere i alle aldersgrupper, og kan utvilsomt også være utgangspunkt for mang en dyp samtale om den siste reise.

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 106

Reklamer

Anmeldelse: Sulten

ENKELT OM DELING

Sulten
Magikon 2015
Tekst: Veronica Salinas
Illustrasjon: Camilla Engman

Skjermbilde-2015-02-19-kl.-09.29.33

Av og til har man noe som andre ikke har, men som andre vil ha. Da er det lett å gå i forsvar og tro at de er ute etter å ta fra en alt.

Sulten er det andre samarbeidet mellom den NBI-utdannede forfatteren og skuespilleren Veronica Salinas og den svenske illustratøren og bildekunstneren Camilla Engman, som i vår stilte ut i Tegnerforbundet. Deres første bildebok, Reisen, er allerede oversatt til fem språk.

I Sulten møter vi samme hovedperson som i Reisen – en lubben and. Den leker i skogen med gode venner – en hund, en katt, en fugl og en orm. Etter hvert blir anden sulten og finner seg et stille sted for å nyte nisten i ro og mak. Men idyllen varer ikke lenge – snart er det fullt av kravlende maur som ber om å få smake. Anden blir sint, ber dem ha seg vekk, men de innvender:

– Vi er så små. Vi trenger bare noen smuler.

Til slutt deler anden med en av maurene. Da kommer alle de andre, både resten av maurene og vennene til anden. Alle spiser, men det er nok mat, og stemningen er god.

Historiens moral er altså enkel: Det er viktig å dele, og det er hyggelig. Budskapet styrkes av at historien fortelles i du-form, for leseren inviteres på denne måten til å sette seg inn i dilemmaet.

Du liker å ha maten din for deg selv.
Du liker å ha det rolig når du spiser.

Sulten er støttet av Leser søker bok, og har lite tekst, korte setninger og en enkel historie. Men det er likevel rom for tolkning, særlig siden bildene forteller mer. Det mest påtagelige er kanskje vennenes rolle i fortellingen. I teksten hører vi knapt om dem, men på bildene er de med. Vi ser dem stimle sammen rundt anden idet den avviser maurene første gang. Hunden sikler og slikker seg om munnen, kattens mage rumler – det vises ved hjelp av to gule, bølgete linjer. Når anden jager vekk maurene, skvetter også vennene unna, de gjemmer seg bak trærne. Maurene kryper sammen bak en stubbe, og midt i skogen står anden og ser nedslått ut. Landskapet har blitt kaldt og blått, det ser nesten ut som om det har snødd i skogen. En kald innstilling til fremmede kan altså også føre til at man støter nære venner vekk.

At deling gir lykke og griskhet det motsatte, kommer tydelig frem i fargepaletten. På bildene hvor anden tviholder på maten sin, er skogen er høstlig og hustrig, beige og blass. Grenene er gjerne nakne. I tillegg ser vi sopp og snegler på bakken, og flaggermus henger i trærne. Det er en helt annen skog enn den vennene lekte i før nistepausen. Men så fort anden deler med maurene og vennene, er fargerikdommen tilbake, bier summer i luften og blomster popper opp. For øvrig er både formene og fargene stiliserte – fargen grønn er knapt å finne i skogen, og trestammene er gjerne rosa, blåaktige, oransje eller gule. Det kan minne om interiøret i en barnehage.

Historien trenger ikke bare handle om nistepakkedeling. Den kan like gjerne handle om verdens skjevfordeling. Ekstra tydelig blir dette der vi ser et nærbilde av maurene som har samlet seg på andenebbet. De har menneskelige markører i ansiktet, som for eksempel røde lepper, øyevipper, rynker, og de vifter med et flagg – som om de demonstrerer. ”Vi er mange, vi er sterke,” sier maurene, og det er lett å assosiere til fattige mennesker som krever sin del av ressursene som vestlige land har tatt fra dem.

Samtidig er dette en assosiasjon jeg ikke liker, for det spilles mye på at maurene er ekle – på bildene ser vi at de myldrer over anden, og selv om historien formaner oss til å ikke se på maur som ekle og uvelkomne, forteller illustrasjonene noe annet. Tradisjonelle konnotasjoner til kryp og insekter temmelig sterke, og slike konnotasjoner underbygges i selve boken, gjennom nærværet av ”skumle” eller ”ekle” skapninger som flaggermus og snegler på oppslagene som preges av negativ stemning. Og selv om maurene blir søte og menneskelige når de vises som individer, fjerner ikke det førsteinntrykket av dem som myldrende og invaderende. De fleste ønsker ikke maur i maten eller maur over hele seg.

Sulten er en velmenende bok med en moral som er enkel å forstå og enkel å være enig i. Likevel er det som om historien mangler noe – verken fra teksten eller bildene får vi noen forståelse av hva det er som får anden til å snu. Overgangen fra raserianfall til lykkelig lunsj er rett og slett for brå, og historien hadde nok vært mer givende om vi fikk se hva det var som vekket empatien hos den lubne anden.

Anmeldelsen sto først på trykk i Numer 104

Anmeldelse: Kakerlakken med den stygge frakken … og hovudet fullt av triste tankar

Årets første Numer er ute! Det har det vært en stund, og jeg har glemt å si at folk bør gå og kjøpe det. Herved! Man får det på Narvesen.

I Skissernas museum i Lund henger Matisses skisse til Rosenkranskapellet i Vence. Matisse søkte den absolutt rene ansiktsovalen. Omslaget viser en av Matisses forstudier.
I Skissernas museum i Lund henger Matisses skisse til Rosenkranskapellet i Vence. Matisse søkte den absolutt rene ansiktsovalen. Omslaget viser en av Matisses forstudier.

I dette nummeret drøftes sensureringen av offentlig kunst, samt forfallet når den er satt opp. Utgangspunktet er kontroversene rundt Vanessa Baird. I tillegg handler det om Prøysen-illustratør Borghild Rud – hvorfor får hun så lite oppmerksomhet i jubileumsåret? Filmatisering av tegneserieromaner er også et tema – er trenden positiv, eller er det et tegn på idétørke? Og apropos tegneserier – på baksiden av bladet er det en ny tegneserie.

I kritikkseksjonen har jeg anmeldt Ole Robert Sunde og Bo Gaustads Hvorfor er vannet vått? Det var den boken jeg skrev et debattinnlegg om i Klassekampen forleden, fordi jeg var kritisk til at deres kritiker hadde glemt å omtale bildene da han tok boken for seg. Tilfeldighetene ville det slik at jeg ble bedt om å anmelde samme bok for Numer. Anmeldelsen står på trykk i det nåværende nummeret, og må foreløpig leses på papir.

Men her er anmeldelsen som sto på trykk i forrige nummer!

Tittel: Kakerlakken med den stygge frakken … og hodet fullt av triste tankar
Tekst og bilde: Martine Grande
Forlag: Samlaget

9788252183405.ashx

Når høstmørket senker seg, kan det gå utover humøret. Sånn er det i alle fall for den lille kakerlakken i Martine Grandes debutbok. Om sommeren, når solen ”lyser opp kvar ein krik og krok i den vesle kakerlakk-kroppen” er hun lykkelig, men når høsten kommer, slukner solen både på himmelen og inni henne.

Kakerlakken blir redd. Redd for
å blø. Redd for å dø.
(…)
Men ho er òg redd for å leve.

Ifølge legen har hun ”vintertankar” og har ”haustredsle”. Direkte oversatt: depresjon og angst. Og det blir snart klart hvorfor. Kakerlakken blir mobbet – både fordi hun er så mye alene og fordi hun har så stygg frakk. Til slutt vil hun ikke annet enn at nordlyset skal komme og ta henne med seg, noe det er nærliggende å tolke som et dødsønske.

Her skjer heldigvis vendepunktet. Kakerlakken møter en nattsvermer som også har kjent på tunge tanker, men som har oppdaget lysene som finnes i høstmørket. Snart ser Kakerlakken det samme. Og viktigst av alt: hun får en venn.

Boken er gitt ut med støtte fra Rådet for psykisk helse, og er nok skrevet med terapeutisk øyemed. Depresjon og angst tas da også opp på svært direkte vis, uten sukring eller innpakking. Tvert om går det på livet løs, og ikke får vi se at hun opplever noen virkelig støtte heller. Det eneste som minner om omsorg er legens kliniske undersøkelse, og på bildet ser vi at Kakerlakken er ensom i denne situasjonen også. Både moren og legen står bøyd over henne i vinkel, det er ingen varm kroppskontakt.

Vi tas altså med ned i den dypeste dal. Men det er gjort på en nennsom måte, og det ender godt til slutt. Alt er ikke svart.

Illustrasjonene fremhever Kakerlakkens tristhet. Fargene er blasse og høstlige, og hun beveger seg på hvit bakgrunn. Sommerbildet var fullt av farge – med grønt gress, blå fjell og hele fire gule soler (eller løvetenner), men høsten bringer tomhet. Og avblomstrede løvetenner, visnede potteplanter og et nordlys som nesten ikke orker å skinne. Kakerlakken har stort sett ett ansiktsuttrykk – molefonkent og stirrende. Dette er med på å vise hvor nedstemt hun er, men det gir også litt lite variasjon.

Kakerlakken2

Martine Grande er utdannet animatør, og parallelt med bokutgivelsen kom animasjonsfilmen. Den hadde premiere på Filmfestivalen i Haugesund, og har også blitt sendt på NRK Super. Boken har med seg det klassiske tegnefilmpreget, med sine enkle konturtegninger. Kakerlakken opptrer gjerne flere ganger på samme side, slik at bevegelsene fra filmen er ivaretatt. Også teksten snirkler seg rundt og inngår i illustrasjonene – enten den danner et spor bak henne eller buer seg som stråleringer rundt en lyskilde.

Det er også lyset som bringer fargene tilbake i verden. På de siste oppslagene finnes det ingen hvite felter, det er farger overalt. Dypblå himmel, dypgrønt gress, strålende gatelykter.

Det er her jeg bli sittende igjen med en liten undring over at det var så lett å bekjempe de mørke tankene. For livet blir ikke bare bedre, det blir helt bra:

Ingen av dei var lenger redde for å blø,
redde for å dø eller redde for å leve!

Så enkelt er det sjelden å bekjempe en depresjon. Ikke for voksne, ikke for barn. Bokens budskap blir nærmest ”klag ikke under stjernene på mangel av lyse punkter i ditt liv”, og man kan få inntrykk av at det bare er å tenke positivt. Selvsagt er jo vennskapet med nattsvermeren også utslagsgivende, men det er likevel temmelig forenklende å tegne opp en så gjennomgripende lykke. Det er nesten så dette punkterer både fortellingen og den terapeutiske funksjonen.