Anmeldelse: Gulosten – liv i helvete

GULOST PÅ SKRÅPLANET

Gulosten – Liv i helvete
No Comprendo 2015
Kristian Krohg-Sørensen

172313-ff44b4ce1b674a4397e38ab535ea83fb

Én gang Bastøygutt, alltid Bastøygutt!

Dette er et nøkkelutsagn i Gulosten – Liv i helvete, første bind i en historisk tuftet tegneserietrilogi om den notoriske Johannes Sigfried ”Gulosten” Andersen (1889 -1970). Han var ifølge introen på første side både ”Bastøygutt, sjømann, murerlærling, spritsmugler, kjeltring, gentlemansforbryter, fengselsfugl, motstandsmann, marinegast, drapsmann og møbelsnekker”. Det er med andre ord en fargerik skikkelse Kristian Krohg-Sørensen har valgt å portrettere i sin debut.

Handlingen starter i 1921, et knapphetens år i Norge. Gulosten er i pengeknipe, og har nettopp møtt den gamle medfangen Grisepurka, som nå har gjort seg rik på spritsmugling. Det er han som minner Gulosten på at han aldri kan kvitte seg med Bastøy-stempelet, og at han dermed like godt han begi seg ut på skråplanet. Etter litt om og men må Gulosten gi Grisepurka rett i at et streit liv ikke er for ham, og han gir seg spritsmuglingen i vold.

Hvordan det går med smuglingen får vi ikke høre om, for der slutter prologen, og vi tas med tilbake til strie ungdomsår på Bastøy, avløst av et hardt, men dog fritt liv til sjøs. Etter sjømannslivet tar Gulosten seg arbeid i Kristiania, får seg kone, barn, jobb og grei økonomi, for så å miste alt sammen på én og samme dag. Desperasjonen er komplett, men så møter han Grisepurka, og vi er tilbake til scenen i prologen. Hovedpersonen selv tenker som så:

Jeg kan jo si at det var skjebnen som innhenta meg. Men jeg valgte jo sjøl et liv på sia av loven – et liv som smugler og kjeltring.

Jeg valgte sjøl et liv i helvete.

Krohg-Sørensen er ifølge forlagsomtalen ”sykelig opptatt av historie”. Det merkes – verket er utstyrt med historiske kommentarer, litteraturliste og redegjørelse for kildebruk. Forfatteren oppgir å ha vært mest opptatt av hva Gulosten selv har fortalt i intervjuer og memoarer, og mindre av å skille mellom virkelighet og røverhistorier. Det er et godt valg å prioritere storytelling fremfor historieformidling, selv om altså dette siste også er godt på plass, med tanke på det forseggjorte rammeverket for Gulostens eskapader.

Gulosten selv fører ordet – innskutte ruter med fortellende tekst fungerer som etterpåkloke memoarer. Serien er ellers ganske teksttung, med et vell av snakke- og tankebobler (på autentisk østkantmål). Bilderutene blir dermed ganske tettpakkede, noe selve illustrasjonsstilen også besørger. Det er få tomme rom, streken er skisseaktig og løs, og det er mer skravering og skyggelegging å se enn rene svarte eller hvite flater. Dette kunne ført til et rotete helhetsinntrykk, men jeg synes tvert om at dette gir historien liv og autentisitet, for det gjenspeiler de trange forholdene man nødvendigvis levde under som fattig for hundre år siden. Ingenting i bildene oppleves som overflødig, man fryder seg snarere over alle detaljene. Det er dessuten en voldsom energi i illustrasjonene – gatebildene er spesielt flotte.

gulosten.indd

Ansiktet til Gulosten er snedig tegnet. Store, buede øyebryn gir ham et noe naivt, men også utsultet utseende, og smale, nesten hule kinn får ham til å ligne litt på Munchs Skrik-skikkelse. Han fremstår som herjet og desperat, men også som en sårbar, åpen og godhjertet mann som det er lett å ha sympati med. Ved utgangen av dette første bindet er det fortsatt Gulostens sårbarhet som er mest fremtredende, det skal bli spennende å se hvordan dette endrer seg når han virkelig havner på skråplanet i neste bind. Kristian Krohg-Sørensen har med Gulosten skapt en dynamisk skikkelse med rom for mye utvikling, og jeg gleder meg til å følge historien videre.

3991872071

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 105

Reklamer

Anmeldelse: Hva var det hun sa?

KLIMAALARM

Kraftfull påminnelse om hva vi står i fare for å miste

Hva var det hun sa?
Tekst: Agnar Lirhus
Illustrasjon: Rune Markhus
Forlag: H//O//F

IMG_2786

du finnes, Inger, og hymnen om din tid

Agnar Lirhus og Rune Markhus sitt tegnede dikt Hva var det hun sa? hilser til danske Inger Christensens Alfabet fra 1981.

Aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes lyder åpningen av hennes verk, og så ramses mer og mer opp i forrykende fart – både vakkert og stygt, konkret og abstrakt, menneskeskapt og naturskapt. Over det hele henger en ultimat trussel: Atomtrusselen.

Hva var det hun sa bygger på Alfabet, ja, flere passasjer er ordrett hentet derfra, og som tittelen antyder, gis Christensen rett i sine advarsler, skjønt hos Lirhus og Markhus er klimakrisen den overgripende trusselen. Og her ramses det opp arter som er truet av utryddelse.

Boken er et ”ekko og en alarm”, står det på baksiden, og slik oppleves den også. Allerede i forsatsen får vi et varsel – papiret er oransje, fargen for fare eller advarsel. Men så blir sidene lyseblå, vi er under vann (anemonene finnes, anemonene finnes), og små sjøskapninger kommer til syne, skapninger som etter hvert kryper opp på land, som i evolusjonen. Og så ser vi byen. Ytterst til venstre er husene små, så kommer greske templer og middelaldertårn, og ytterst til høyre vokser skyskraperne mot himmelen. Nederst på siden går et tog av folk, dyr og kjerrer. Fremst i toget er det kun biler. Neste oppslag viser avskoging.

tenk et liv uten oss, leser vi ved et bilde av et stille kystlandskap. I horisonten går et skip med røyk slepende bak, røyk som blir en fet, svart gigantsky på neste oppslag. Da oser den fra en oljeplattform. Stadig eskalerer krisen, og dette vises ikke kun ved hjelp av ødeleggelsesmotivene – i nesten alle bildene er det skapt en diagonal linje som går fra venstre og opp mot høyre, som en stigende kurve. Og vi ser is som smelter, døende planter, giftskyer og flodbølger.

IMG_2784

Flodbølgen er stor og mørkeblå og sender tankene til Hokusai. Den fyller hele den ene siden og luter seg over den andre, kysten er kun en tynn stripe, og på den hvite himmelen står det med ørsmå bokstaver: været finnes. På neste oppslag er bølgen større, men landstripen finnes ikke mer, den blir knust i frådende skum. Og nøkternt nevnes Pakistan og Tacloban, pluss datoer som får oss til å skjønne at det vises til flom og tyfon. Når vi blar om, kommer tall på døde og hjemløse, og et diagonalt, grått felt deler det ellers hvite oppslaget i to. Svarte, horisontale striper på det grå og bittesmå, svarte vrakrester nederst på siden gir inntrykk av at noe voldsomt og ødeleggende har feid over landskapet.

IMG_2785

Markhus benytter seg av store, åpne flater og få konturer, og holder seg til et begrenset antall farger i hvert enkelt bilde. Grått, blått, brunt og hvitt går igjen. Desto mer virkningsfulle blir innslagene av rød- og oransjetoner. Ofte er det det menneskeskapte som får denne fargen, som skip, bikinier, støvler, sverd, men rød er også jorden der dinosaurskjeletter ligger begravet. De danner et ekko av fortidens utryddelseskatastrofe. Menneskeskjeletter på neste oppslag utgjør en klar advarsel om hva som venter om vi ikke snur. Og vi snur jo ikke. Vi griller på verandaen (med utsikter til en rødsvidd jord). Vi skjærer salmalaks på kjøkkenet. Kjører i endeløse bilkøer.

Til ”kometen” treffer oss. Den ser vi på nest siste oppslag i boken – den faller nedover fra venstre, altså motsatt av den stigende kurven vi har sett til nå. Her er det endelige nedslaget, utryddelsen. Eneste tekst er mørket her nede. Siste oppslag er lyseblått som i starten av boken, men nesten tomt, det er bare noen hvite flekker og svarte streker. I teksten vises det til et frøhvelv. Det underliggende budskapet: Hva skal vi vel med frøhvelv om jorden er ødelagt?

Hva var det hun sa? er dramatisk og skremmende og lite subtil. Det er nok meningen. I etterordet forklarer Lirhus drivkraften bak verket – ønsket er vekke opp og kanskje til og med gjøre rasende, men også å minne om alt det gode som står på spill, alt vi ennå kan bevare dersom vi snur. Og det gjør boken på en mer virkningsfull måte enn de aller fleste kronikker om klima – i tillegg til å være et helstøpt kunstverk.

Anmeldelsen sto på trykk i Numer 103.

Les utdrag fra boken på nettsiden til Forfatternes klimaaksjon.

Anmeldelse: K. Mustermann

FORMSTERK OG ORIGINAL

Rik bildebok fylt til randen av spørsmål

Tittel: K. Mustermann
Illustrasjon: Øivin Horvei
Tekst: 12 forfattere
Forlag: Magikon

timthumb.php

Som liten lurte jeg ofte på hvorfor så mange het Friedland. Det vrimlet av dem! Til og med folk i klassen hadde Friedland på ringeklokken, enda de het noe annet på klasselisten. Etter hvert skjønte jeg at Friedland ikke var et personnavn, men et navn på et ringeklokkefirma.

Hva ”K. Mustermann” angår, så er det et generisk navn skapt av det tyske firmaet Siedler, som er verdensledende innen callingsystemer og ringeklokker. Kunstner Øivin Horvei lot seg inspirere, og laget tolv bilder av den mystiske figuren K. Mustermann. Bildene ble sendt ut til like mange forfattere, som skrev hver sin tekst. Her er bidrag fra kjente barne- og ungdomsbokforfattere som Simon Stranger, Gro Dahle og Per Olav Kaldestad, men også fra forfattere som hittil har markert seg på voksenlitteraturfronten, som Audun Mortensen, Terje Thorsen og Kjersti Annesdatter Skomsvold.

Eivor Vindenes har skrevet rammefortellingen, der en postmann står utenfor en blokk med et brev til en ”Mustermann”. Problemet er at det står ”K. Mustermann” på hver ringeklokke. Hvem er dette? ”Er det ei hu eller er det ei hann”?

Tre av forfatterne tar ikke stilling til kjønnsspørsmålet, men resten tolker Mustermann som mann. Kanskje på grunn av navnet? Selve skikkelsen varierer i både form og farge boken igjennom – noen ganger ser han nesten ikke menneskelig ut. Det hender han har en slags hjul, andre ganger ser han ut til å være del av et slags rørsystem. Andre ganger har han bølgete, prikkete kropp og en svidd lyspære til hode, eller fuglenebbhatt som kan være del av kroppen.

Det første bildet av Mustermann er blant de snedigste. Der er overkroppen formet som et omvendt hjerte, takket være at han har på seg hettegenser og står med rundede albuer og hendene foran brystet (og holder et brød).

IMG_9118

Jeg er også svak for bildet der han har kulerund overkropp og hank og helletut til armer – han er en tekanne.

Kanskje du liker en smak som er sær
og ber om te lagd av halvråtne knær?

skriver Ingeborg Arvola.

Det finnes flere tekanner på bildet, inkludert en som kombinert med en leke utgjør en hodeskalle. Det makabre anstrøket i diktet er altså ikke tatt ut av det blå. Hodeskallen er dessuten et tilbakevendende motiv – enten det er snakk om faktiske hodeskaller, eller gjenstander som er utformet og plassert slik at de minner om hodeskaller. Og memento mori-motivet har appellert til det morbide hos flere enn Arvola. Slik skriver Mette Karlsvik, i et allittererende dikt som står i gjeld til André Bjerkes morovers:

Mister Mustermann svinger sin armesigd,
kuttar kone i tjukke stykke
og fortel om tida då biff var sjeldan kost.

Mister Muster mosar husmor,
kokar knoklane til kraft
og får kvinnekraft, den trollmannen.

IMG_9117

Flere av tekstene skildrer Mustermann som litt truende, men like ofte som ensom og lengtende. På bildene vises han da også stort sett alene, alltid innendørs, omgitt av en skog av gjenstander (eventuelt noen dyr). Hos Per Olav Kaldestad er Mustermann en som i årevis har vært alene på rommet med hobbyene sine. ”I have never walked earth”, står det på en plakat på veggen. Og Mustermann kan neppe dra sin kos med det første – han har vokst fast i en blå, rar gjenstand som kanskje er er en av oppfinnelsene hans.

Men vent! Det er en til på bildet. En liten, avlang kar med oransje ansikt, trekantet halstørkle og armen ned i en bolle med tynne slanger. Holder han Mustermann med selskap? Eller er dette Mustermann selv, slik at bildet skal leses som en sekvens av hendelser? Hvem vet. Den store skikkelsen har for øvrig et ekstra ansikt oppå sitt eget. Eller er det bare en hatt?

IMG_9119

Horveis bilder stiller flere spørsmål enn det går an å besvare i ett enkelt tekstbidrag, og enhver vinkling gjør at et vell av andre muligheter forblir uutforsket. Og det hemmelighetsfulle er en sentral del av uttrykket. Hvorfor myldrer det av krukker, kolber og små statuetter? Hvorfor er det nesten alltid natt utenfor vinduene? Hva betyr alle himmellegemene og de prikkete soppene? Og – er K. Mustermann én? Eller flere?

I Kjersti Annesdatter Skomsvolds sterke tekst er Mustermann en overveldende skikkelse som overtar hjemmet til jeg-personen. Hun (eller han?) er en ørliten skikkelse i døråpningen, fullstendig overskygget av en gigantisk rød- og rosakledd mann med grønn hud. Bordet er fullt av kaker, planter vokser vilt på veggene, på gulvet ligger knokler – eller kjøttbein? I forgrunnen sitter en svart hund med regnbuefarget magebelte. Det hele ligner et psykdelisk mareritt.

Det var jeg som ba ham komme. Jeg ønsket meg noe som ville fylle rommene, kroppen og hodet […] Snart opptok han større og større plass, som en tanke du ikke blir kvitt. […] En tanke er ikke akkurat en person, en tanke er mye vanskeligere å bli kvitt. Men det var jeg som ba ham komme.

Ved å gripe fatt i bildets minste figur, har Skomsvold skapt en sterk skildring av et ubalansert parforhold, og av den dårlige samvittigheten en overkjørt person kan føle.

Det er ikke alle tekstbidragene som kan måle seg med bildene de skal tolke. Minst vellykte er diktene med (tilnærmet) bunden form. I både Eivor Vindenes’ rammedikt og Lena Undrum Mariussens lange dikt lugger rytmen, og i sistnevnte tekst endres strofeformen stadig, helt umotivert. Det kan virke som om det hersker en oppfatning om at når man skal skrive dikt for barn, bør man legge seg tett opp til regleformen. En slik tanke kan fort bli hemmende.

Audun Mortensen har ikke tenkt slik, og han er den minst konvensjonelle av forfatterne:

til alle

var så snell og
ikke spel så
høgt

jag jobber natt
och sover på
dagen

takk

Dette er en befriende enkel tekst, som i tillegg ivaretar mystikken i Horveis bilde. Mortensen tar verken fatt i vinglasset på bordet, treplanken på gulvet, den svarte fuglen på Mustermanns rygg, det klassiske maleriet som utgjør Mustermanns hode, eller den ruvende skikkelsen som skjuler seg i det modernistiske bildet på veggen. Men det er en voldsom aktivitet i bildet, er det kanskje dette Mortensen tenker på når han skriver dikt i form av en lapp til naboene? Trenger Mustermann arbeidsro? Eller er lappen fra noen andre (i så fall en annen Mustermann!)?

De fleste bildene i boken er fylt til randen, og de har et visst myldrepreg, men de blir aldri rotete – både fordi ingen av elementene virker tilfeldig plassert, og fordi Horvei har valgt et enhetlig stiluttrykk. Bildene er håndmalt, i akvarell og trolig gouache, og har noenlunde samsvarende fargepalett. Perspektivet er skapt slik at linjene ikke møtes i forsvinningspunktet – dette er med på å skape et litt uvirkelig preg.

Man blir ikke ferdig med K. Mustermann i en håndvending. Stadig er det nye ting å oppdage i bildene, samt nye måter å tolke dem på. Dette må nok være en av de rikeste og mest formsterke bildebøkene jeg har lest i år, selv om ikke alle tekstene kan måle seg med Horveis kunst.

Anmeldelsen sto på trykk i NUMER 102

Numer_102_forside_u_isbn_web

Anmeldelse: Dra krakken bortåt glaset

SKJØNNMALENDE FESTSKRIFT

Stein Erik Lunde: Dra krakken bortåt glaset
Illustrert av Ragnar Aalbu
Gyldendal 2014

Dra-krakken-bortaat-glaset

Stein Erik Lunde har lang erfaring i biografisjangeren. Tidligere har han portrettert Amalie Skram, Edvard Munch og Henrik Ibsen, og har også skrevet essays om Bob Dylan.

I år er det 100 år siden Prøysen ble født, og Stein Erik Lunde gir sitt bidrag til Prøysenåret med en biografi titulert etter en kjent linje fra ”Julekveldsvisa”. Tittelen fungerer som en oppfordring til leseren – Lunde vil ha oss til å ”dra krakken bortåt glaset”, og så skal han fortelle oss historien om husmannsgutten som ble en av Norges mest folkekjære diktere.

Den litt muntlige, nære og forklarende fortellerstilen går igjen i hele boken. Lunde er lærer til daglig, og leseren kan lett få følelsen av å være en elev i klasserommet hans. Han legger ikke skjul på at han er en stor Prøysen-fan, og beskriver flere ganger sine bestrebelser for å få andre til å forstå hvilken mester Prøysen var.

Den entusiastiske tonen gjør at biografien tidvis bærer preg av festskrift, og tankene bringes over på IKON-serien, som også utkom på Gyldendal. Denne tilnærmingen har en verdi i den forstand at leseren ofte bringes nærmere den portretterte personen, men risikoen er skjønnmaling. Det er litt for mye av det siste i Lundes biografi. Han nyanserer riktignok bildet mange har av Prøysen som lun barnetimeonkel, men farer samtidig med harelabb over de de sidene ved forfatterens liv som ikke støtter sterkt opp om den fremstillingen som ellers står sterkest i boken – nemlig Prøysen som en kjernekar av de sjeldne. Portrettet oppleves tamt og halvt. Prøysens mørke sider blir nevnt, men alltid mildnet og bagatellisert i det påfølgende.

Vi følger Prøysen fra han ble født på Toten i 1914, og frem til han døde i 1970. Spesielt vektlagt er oppveksten og den lange og vanskelige veien frem til et liv som kunstne. Dette vies mer plass enn de ulike fasene i kunstnerlivet. I tillegg drøftes både visetekster og prosatekster, og vi får korte, litterære tolkninger. Det er nok dette siste som fungerer best ved boken. Her er Lunde både analytisk og kritisk.

Tradisjonelt pleier biografier å være fulle av bilder fra hovedpersonens liv. Slik er det ikke i Dra krakken bortåt glaset. I første og siste kapittel finnes det noen få fotografier, men resten av boken domineres av Ragnar Aalbus illustrasjoner. Prøysen er lett gjenkjennelig i hans strek – øynene trekkes umiddelbart mot den karakteristiske, skjeve munnen. Men munnen er da også det eneste som i særlig grad skiller hovedpersonen fra andre skikkelser på bildene. Riktignok har alle litt ulik ansiktsfasong, men alle har samme svarte, runde, blanke øyne, som minner mest om øynene på teddybjørner eller dukker. Dukkeinntrykket forsterkes av figurene også er stive og for det meste uttrykksløse.

Det finnes unntak – ett eksempel er illustrasjonen til stubben ”Jenta ved storgrana”. Her ser vi en mørkkledd jente som nesten går i ett med treet hun står under, ja, hun går nesten i ett med hele det mørkegrønne bildet. Anspent i kroppen og dradd i ansiktet stirrer hun mot et festlokale der det lyser i vinduene og faren til hennes ufødte barn er inne og danser. Eller kanskje det er ham vi ser titte ut av vinduet? Og hvem er han som går forbi inne ved husveggen – og ignorerer jenta ved storgrana? Aalbu formidler sorgen og fortvilelsen i Prøysens tekst på nennsomt, men slagkraftig vis.

Illustrasjonen av Prøysen som prøvesynger for Lauritz Johnson i NRK er også fin. Her er Johnsons anerkjennende lyttepositur presist fanget inn, og vi ser også kontrasten mellom dikteren og kringkastningsmannen. Johnson er i dress, Prøysen står der med alpelue og rødt tørkle i halsen. Men han har presset buksene før besøket hos NRK! I luften svever en mus på en potet – slik skjønner vi hvilken sang som synges.

IMG_6860

Aalbus stil er slik vi kjenner den fra andre utgivelser – minimalistisk, luftig og preget av geometriske former og rene fargeflater. I denne boken er imidlertid fargetonene mer gulnede enn vanlig, sannsynligvis for å bringe oss nærmere Prøysens 50- og 60-tall. Bildeflatene har også en grov tekstur, nesten som om de var laget på et lerret av papp, skjønt bildene har blitt til på skjermen.

Illustrasjonene er velkomponerte, stilfulle og særpregede, men virker samtidig for avmålte og kjølige til å kommunisere særlig godt med teksten de ledsager. Forbindelsen til Lundes tekst og ikke minst Prøysens diktning, virker uklar. Det er vanskelig å se at denne biografien tjener på å være illustrert.

Det er ingen tvil om at Lunde er en kunnskapsrik og entusiastisk Prøysen-kjenner, men nettopp derfor har det kanskje vært vanskelig for ham å begrense seg. Teksten spriker i litt for mange retninger – den er dels biografi, dels fanbok, dels litterær essayistikk. Jeg tar meg i å ønske at dette hadde vært en mer rendyrket bok om Prøysens diktning. Som biografi fanger den ikke helt inn personen Alf Prøysen.

Anmeldelsen sto på trykk i NUMER, tidsskrift for tegning, illustrasjon og bokkunst.

Anmeldelse: Ballen

RIK, MEN ROTETE

Høyst original billedbok som kunne tjent på mer avgrensning

Ballen

Tittel: Ballen
Tekst, illustrasjon og design: Mari Kanstad Johnsen
Forlag: Gyldendal

Mari Kanstad Johnsen er ennå relativt fersk på billedbokfeltet, men har allerede rukket å etablere seg som en kritikerrost og viktig illustratør. I fjor debuterte hun også som forfatter – da kom Livredd i Syden. Ballen er hennes andre billedbok.

Ballen i boken er en basketball. Tre venner, Elling, Coco og Kim (en elefant, en hund og hare), er ute og tester Ellings nye ball, da de plutselig hører merkelige rop. Aaaaa, oooohoooooo, huuuuuuuu, sier det. Men hvor komme lyden fra?

Illustrasjonene viser hvor nifs lyden er. Det som har vært en varm augustdag, blir brått til noe helt annet idet bakgrunnsfargen slår over fra lysegul til grå og skogkanten antar kalde blåtoner. Selv de tre vennene får ny farge – de blir mørkegrå. De skal fortsette å skifte farge i hele boken

Vennene spør søsken og foreldre, men ingen vet noe om lyden. Opptatt er de også. Broren til Coco ser på tv, Ellings foreldre slanger seg i sofaen og kjøler seg ned med vifte, og Kims foreldre sitter i kjelleren og leser gamle blader. Skjønt det ser man ikke. Alt som synes er konturen av en svart sofa som nesten glir i ett med den mørkegrå bakgrunnen, to hvite par føtter, to par øyne og to par hareører. Hvorfor sitter de i den mørke kjelleren? Hva slags blader leser de? Og hvordan kan de lese i mørket …? Slike mysterier er med på å gi boken spenning.

Men så var det lydmysteriet. Ikke engang i den skumle skogen finner vennene kilden til lyden. På en hel side ser vi dem lete i et sammensurium av trær og busker, malt med raske penselstrøk i blå akvarell. På neste side viser små pennetegninger hvordan haren Kim spisser ører i alle retninger for å spore opp lyden. Men i skogen finner de ingenting.

Så slår det dem: Kan det tenkes at lyden kommer fra inni ballen…?

Ordene “ – fra inni ballen?” står alene på en side – slik blir forskrekkelsen enda tydeligere. De tre vennene kikker ned på ballen – den er forstørret og stikker opp fra nederste del av siden som et lite berg. Coco, Elling og Kim har nærmest vokst sammen til en eneste stor, gulfarget, forskrekket klump, med vidåpne øyne og ører som stikker rett til værs. Hvite svettedråper omkranser hodene deres – tegneseriemåten å vise forbløffelse, angst eller stress på.

Neste side er mørkeblå, vennene er tegnet med svart tusj og synes nesten ikke mot bakgrunnen, men ballen er lysende rød der den ligger midt mellom dem. Rødfargen er sterkere enn før, nærmest neonaktig, og det er med på å vise at ballen nå er det udiskutable sentrum for oppmerksomheten. Kanskje også farlig.

Rødt er den gjennomgående fargen for å vise fare eller usikkerhet på, og ballens rødfarge blir sterkere i takt med fortellingens spenningskurve. Fargen og spenningen når sitt crescendo idet vennene til slutt pumper ballen full av luft for å sprenge den.

IMG_6858

Forklaringen på hva som er inni ballen er barnebokklassisk absurd, og ikke noe verken en ung eller voksen leser kan forutsi.

Ballen er en rikholdig billedbok, med flere ulike illustrasjonsstiler og flere typer teknikker – her benyttes både akvarell, tusj, blyant og fargetrykk. Noen bilder er forenklede og fargesterke og minner litt om Yokolands illustrasjoner, mens rufsete, detaljrike blyanttegninger sender tankene til Bo Gaustad eller Bjørn Rørvik. Kanstad Johnsen har imidlertid sitt helt egne uttrykk, og noe av det som gjør henne spesiell, er hennes sterke formidling av både dramatikk og sinnsstemninger. Med kun få pennestrøk skaper hun et vell av følelser i figurenes ansikter – følelser som forplanter seg i både kroppsholdninger og omgivelser. Måten omgivelsene speiler sinnsstemninger på, skaper et tidvis ekspresjonistisk inntrykk.

Det er aldri kjedelig å lese en bok illustrert av Mari Kanstad Johnsen, men en fare ved å bruke så mange ulike illustrasjonsstiler, er at helhetsinntrykket kan bli rotete. Dette er et problem i Ballen. Ikke fordi illustratøren ikke mestrer de ulike stilartene, men fordi det rent estetisk ikke alltid er vellykket når to ulike stiler er å finne på hver sin side av et oppslag. Dessuten virker stilblandingen litt retningsløs.

Kanstad Johnsen står også for bokens design. Teksten er håndskrevet, med bruk av versaler, og dette glir godt inn i bokens øvrige uttrykk. Imidlertid er tekststykkenes plassering på sidene ofte litt ubalanserte – teksten kommer tidvis for nær bildene, linjeskiftene virker ikke helt konsekvente, og noen få steder er det blanklinje uten at det virker naturlig. Dette bidrar til det rotete inntrykket.

Ballen er likevel en morsom billedbok, som unngår å gå i opptråkkede spor. En artig tvist på slutten har den også, slik at man kan more seg med å dikte videre på hva som skjer etter at boken er lukket.

Anmeldelsen sto på trykk i NUMER, tidsskrift for tegning, illustrasjon og bokkunst.

Numer_101_FORSIDE_web

Er bilder bare til pynt?

I dag har jeg et debattinnlegg på trykk i Klassekampen. Det ligger ikke på nett, så derfor deler jeg det her.

IMG_4050

I Bokmagasinet 18. januar ble bildebokromanen Hvorfor er vannet vått? av Ole Robert Sunde og Bo Gaustad anmeldt av Preben Jordal. Det er gledelig at en barnebok anmeldes i Bokmagasinet, men dessverre er Jordals tekst noe mangelfull. Han later ikke til å være klar over at det er en gjennomillustrert bok han har i hendene. Vel, han noterer seg at den er ”spekket med Bo Gaustads tegninger”, men velger å utelukkende sitere sin tiårige datter når han skal uttale seg om illustrasjonene. Ifølge henne er de ”i svart-hvitt og strekete og litt rare, men på en måte veldig fine også.” At en viktig del av verket avspises med en såpass intetsigende tekstlinje, antyder at kritikeren verken interesserer seg for illustrasjon eller kan noe om det.

Jordals anmeldelse er langt ifra noe enestående tilfelle. Det er dessverre en tendens i dagspressen at anmeldere neglisjerer deler av verket når de omtaler bildebøker. Illustratører opplever gang på gang at anmeldelsene sentreres rundt det skrevne ord, mens illustrasjonene avspises med noen ord om at de er ”fine”, ”fargerike” eller ”sprelske” – eller at de ”gir liv til teksten.” En slik tilnærming vitner om en kritiker som ikke er klar over at bilder også forteller en historie. Anmeldelsen blir også ufullstendig , da det i realiteten kun er halvparten av verket bedømmes. Og illustratørens kunstneriske arbeid ringeaktes.

At anmeldere av bildebøker opparbeider seg kompetanse på illustrasjon og lærer seg å analysere bilder, er derfor svært viktig.

Det er grunn til å håpe på at bildebøker også i fremtiden vil få spalteplass i Bokmagasinet, men at de da behandles med den grundigheten de fortjener.

Basic CMYK

Anmeldelse: Søndag

Fortsatt noen julegaver som ikke er kjøpt? Jeg iler til med et forslag. Hva med å gi bort et gaveabonnement av Numer, tidsskrift for tegning, illustrasjon og bokkunst? Bladet fikk tross alt Norsk Tidsskriftforenings pris Årets komet i år. Så det er bra saker. Gå inn her for å opprette abonnement.

1468561_473060806133163_1072536295_n

Det er ikke lenge siden årets siste utgave av Numer kom ut. Der har jeg anmeldt Kakerlakken med den stygge frakken… og hovudet fullt av triste tankar av Martine Grande, men den må man kjøpe bladet for å lese. I tillegg kan man lese om Edvard Munchs arbeider på papir, om debatten rundt Vanessa Bairds arbeider, og om hva kritiker Øystein Hauge mener om Kunsttriennalen Bergen Assembly 2013.

Her og nå skal jeg imidlertid vende tilbake til nest siste nummer. Der anmeldte jeg Nordisk Råd-nominerte Kim Fupz Aakesson, og her er hva jeg mente om den:

Er det nok kjærlighet til alle?

Tittel: Søndag
Tekst: Kim Fupz Aakeson
Illustrasjon: Eva Eriksson
Oversetter: Jørn Roeim
Forlag Gyldendal 2012

9c8d75a46b64cb173c02069b7dd44fd1e64667db4985ec9e96365d5e

Babyer har en egen lukt – den beste i hele verden, synes mange. Foreldrene til Torstein er blant dem. ”Alle elsker babyer,” sier de.

Alle elsker derimot ikke sånne som Torstein. Det sier kameraten Willy når han får høre at Torsteins foreldre venter barn. ”Moren og faren din synes ikke du er søt og lukter deilig lenger, og derfor synes de at det skal bli fint med ny baby,” forklarer Willy. Det er slutt på kjærligheten til Torstein.

Torstein vet at Willy har rett. Han lukter egentlig ikke spesielt godt. Men om han ikke kan gjøre noe med lukten – kanskje han kan bli bedre til å rydde rommet, sette inn i oppvaskmaskinen og gå frivillig til køys? Operasjon bli elsket er i gang.

Søskensjalusi – særlig i forbindelse med nye tilskudd til familien – er et tilbakevendende motiv i barnebøker. Ofte sier barnet ingenting til foreldrene, men søker informasjon og bekreftelse hos omgivelsene. Slik er det også i Søndag – alt Torstein ser parallellføres til hans egen situasjon. Bamsen han var glad i før, men som han ikke har lekt med på lenge. Foreldrene som tidvis krangler og kaller hverandre stygge ting, men som elsker hverandre likevel (?). Damen på tv som har seksten hunder. Elsker hun de søte hundene mer enn de stygge?

IMG_3150

Selv om hundene kun er bifigurer, utgjør de illustrasjonenes høydepunkter. En hund er ikke bare en hund i Eva Erikssons strek. Alle er utstyrt med individuelle trekk, og selv om hennes illustrasjoner vanligvis ikke er videre naturalistiske, er hundene forbløffende virkelighetsnære –fra potestørrelse til snutevinkel til sittestilling.

Eriksson bruker svært dempede virkemidler for å fremstille ansiktsuttrykk. Øyne og øyebryn er ofte det eneste hun har å spille på. Og de er knøttsmå og svakt tegnet. Likevel formidles et vell av følelser ved hjelp av en liten skjevhet i øynene, et øyebryn som sitter lenger oppe enn det andre, en munn som blir helt borte.

Nesene er imidlertid overdimensjonerte, og i denne historien får de en ekstra effekt, siden utgangspunktet for Torsteins bekymring er babylukt. Når faren kysser Torstein god natt, ser vi tydelig at Torstein er opptatt av farens nese og hvor den befinner seg. Lukter han godt nok? Holder han mål?

Andre ganger forsterkes innholdet i teksten ved hjelp av symboler. Det er lett å skjønne av den språklige handlingen at farmor er glad i Torstein – enda tydeligere blir det når det vokser en ranke med hjerteblomster opp fra brystet hennes.

sondag3

Søndag er en ganske enkel og forutsigbar bok – det ender ganske riktig med at Torstein faller til ro med at det ikke går an å slippe babyen og at det bare gjelder å håpe på at det er nok kjærlighet til alle. De duse akvarellene med de bløte blyantskyggene er heller ikke komplekse eller krevende, men de er uhyre godt utført, og bidrar til å befeste Erikssons posisjon som en av Nordens fineste illustratører for barn. Hun har fått en rekke priser og utmerkelser siden hun debuterte i 1977.

Det er ikke første gang Kim Fupz Aakeson har samarbeidet med Eva Eriksson, og selv har han utgitt barnebøker siden 1984. Han har markert seg som en forfatter som alltid stiller seg på barnas side, og her snakker han samme språk som Eriksson. Med Søndag har de skapt en bok som beriker floraen av bøker om søskensjalusi. Den ble også nominert til Nordisk Råds nyopprettede pris for barne- og ungdomslitteratur.

Anmeldelsen sto på trykk i Numer nr 97.