Nominert til Sørlandets litteraturpris!

Litt på etterskudd med bloggingen, men det går jo ikke an å bli nominert til Sørlandets Litteraturpris uten å blogge om det! For noen uker siden var jeg i Kristiansand for å delta på pressekonferanse og bokbad, samt posere på det som mest av alt ser ut som et bandbilde.

Jeg er nominert i klassen for skjønnlitteratur sammen med Gunstein Bakke (Havende, Oktober, 2016) og Jan Kristoffer Dale (Arbeidsnever, Kolon 2016), og her er en oversikt over alle de nominerte.

IMG_3028.JPG

Om Slagside sier juryen:

Sterk ungdomsroman for lesere i alle aldre. Romanen bærer en engasjerende historie om identitet på en språklig poengtert måte, i måten den rommer lys og mørke, styrke og svakhet på. Fortellingens styrke ligger i de troverdige psykologiske dykkene inn i menneskenes sinn, i kroppene de besitter og i forholdet mellom dem. 

Nå er det slik at det er leserne som bestemmer hvem som stikker av med prisen. Dette gjør man ved hjelp av stemmeskjema – som ligger her.

Noen dager før jeg reiste til Kristiansand oppdaget jeg at den framifrå bibliotekaren Caroline Louise Gabrielsen hadde videoblogget om boken min. «Den beste boken jeg har lest i 2016, uansett sjanger», sa hun, og: «Den skulle ha vunnet Brageprisen.» Er det rart jeg følte meg velkommen i Kristiansand?

Som om ikke alt dette var nok, møtte jeg mitt livs første shiba inu i Kristiansand. Den var ekstremt myk og kompakt, satt i spagaten med bakbeina og smilte lurt hele tiden. Det absolutte høydepunkt.

Advertisements

«… en elementært spændende historie …»

Ny anmeldelse av Slagside  – denne gangen på Barnebokkritikk. Anmelderen er danske Mai Misfeldt, og hun skriver så mye fint at jeg blir helt overveldet.

Der er flere grunde til, at anbefale romanen Slagside: Det er en elementært spændende historie, den handler om skam og aggression på en måde, jeg ikke før har læst, den undgår kønsstereotypier, og rent sprogligt er den så smukt skrevet.

[…]

Sævareid er hundred procent tilstede hos sin hovedperson, hun forklarer ikke bag om ryggen på hende, men lader hende selv træde frem, og lader på den måde også læseren selv arbejde med at sammensætte billedet af hende […] Det er Heidi Sævareids fortjeneste at kunne sprogliggøre, hvordan det føles inde i Vildes krop – læg mærke til, hvordan sætningerne ændrer tempo, bliver en lang strøm, når Vildes angst og paranoia stiger.

[…]

[L]angsomt tipper bogen og med den læseren, synker dybere og dybere ned i et svært eksistentielt hav, sådan at selve læseoplevelsen faktisk føles som at få slagside. Det tager tid at komme sig efter.

Misfeldts lesning er også interessant fordi hun vektlegger skam som en drivende kraft i romanen. Det var i grunnen ikke noe jeg selv tenkte aktivt på da jeg skrev boken, men nå ser jeg at det er veldig treffende å lese den i lys av nettopp skam.

I tillegg er det en ære å ha blitt sammenlignet med Hanne Ørstavik:

Det, der især fik mig til at tænke på Ørstaviks roman, var romanens tone og dens fokus på meget subtile bevægelser både i det enkelte menneske og mellem mennesker. Begge romaner skriver sig ind på nogle svære og ikke let definerbare følelser, og de indkredser diffuse begær og aggressioner, der både kan give sig udslag i selvtugt og disciplinering.

Alt i alt – veldig glad for denne anmeldelsen!

2948-20160918181910000000000

 

«…på tide at Heidi Sævareid får Brageprisen…»

I kveld avgjøres det hvem som får Brageprisen! Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg er nervøs, men samme hva som skjer, er jeg takknemlig for anmeldelsen som sto på trykk i Dagbladet forrige lørdag! Der skriver kritiker Marie Kleve at det er på tide at jeg får prisen, og kommer også med disse godordene:

Den er spennende som en krimroman og språklig knallsterk, og det er strimer av lys i mørket.

Sævareid er også en fantastisk god observatør. Språket er følsomt og fysisk, med krystallklare beskrivelser av tilsynelatende små, men viktige detaljer som forteller så mye om både hovedpersonen selv, som tenker disse tankene, og om folkene hun observerer. Alle disse små tingene som gjør et menneske, bevegelsene som avslører oss, dobbeltbunnede utsagn.

I tillegg har jeg fått terningkast 5. Hurra for det!

2948-20160918181910000000000
Boken.

 

 

 

«…stiller i en klasse for seg…»

Den fineste anmeldelsen jeg har fått så langt i forfatterskapet, må kanskje være den som står på trykk i siste nummer av Bokvennen Litterær Avis. Der anmelder Marius Emanuelsen alle tre bøkene mine, og skriver blant annet dette:

Heidi Sævareid har skrevet fletta av de fleste ungdomsbokforfattere siden debuten Spranget i 2013. Med årets rystende og bekmørke Krav Maga-roman, Slagside, er det klart at hun stiller i en klasse for seg.

Og dette:

Ingen i dette landet skriver bedre for unge lesere enn Heidi Sævareid gjør akkurat nå. Får hun ikke et stort, hengivent og internasjonalt publikum snart, er det nok vi som ikke fortjener henne.

Deler av anmeldelsen ligger på nett og kan leses her – for å lese hele, må man kjøpe BLA!

…»Slagside» er hennes beste roman til nå …»

«Tre bragepris­nominasjoner på tre forsøk. Blir det pris til Heidi Sævareid for ungdomsromanen «Slagside» i år?» spørres det i Anne Cathrine Straumes anmeldelse av Slagside på NRK. 

Det lurer jeg også på! Men om det ikke skulle gå den veien, så er jeg også fornøyd med en god anmeldelse der boken min utropes til min beste så langt.

Forfatteren skaper intens spenning ut av hverdagslige utfordringer. Hun nøster opp fortiden i små, utporsjonerte bisetninger […] Språklig er Heidi Sævareid poengtert og smidig. «Slagside» er hennes beste roman til nå.

Takk, NRK!

 

 

«…fantastiske psykologiske portretter, karakterer med virkelig dybde og stor troverdighet…»

Innimellom er det på bokblogger at man finner de fineste lesningene. For ikke lenge siden oppdaget jeg denne hyggelige lesningen av Slagside på bloggen Bokvrimmel.

Ikke bare er den full av rosende utsagn som dette:

Heidi Sævareid har igjen skrevet en glimrende ungdomsroman med mening og substans. Den er klisjéfri, sterk og mørk, med gjenomarbeidede og flotte psykologiske portretter, og en handling plassert i et fascinerende og interessant miljø.

Hun skaper fantastiske psykologiske portretter, karakterer med virkelig dybde og stor troverdighet.

Den preges også av en grunnleggende interesse for det jeg anser som hovedkonflikten i boken. Jeg får nesten lyst til å sitere analysen i sin helhet, men her er i alle fall konklusjonen:

«Slagside» er en mørk, suggererende bok om et menneske som befinner seg i en dyp psykologisk krise, som forsøker å komme unna smerten og mørket, men som erfarer at man ikke kan flykte fra seg selv. Noen ganger er det man bevisst flykter fra, det man underbevisst trekkes mot. Slik Vilde trekkes mot Fiona, som trigger det Vilde forsøker å undertrykke, som holder sårene åpne…

Boka oppleves nesten som en demonisk dans, der psyke møter psyke, og sammen agerer og reagerer, tiltrekker og frastøter, presser og presser i mot i et stadig raskerer tempo, og i stadig trangere rom. Mot en kant, som ingen ser, før det kanskje er for sent…

Takk til Bokvrimmel!

2948-20160918181910000000000
Boken.

Tre bøker, tre Brage-nominasjoner

Alle gode ting er tre, ikke sant? Nå er jeg nominert til Brageprisen for tredje gang – denne gangen for Slagside. Jeg er kjempeglad og stolt, og litt redd for at folk er lei av meg nå.

Det hele avgjøres i slutten av november, og som det heter: Bare det å ha blitt nominert er ære nok i massevis!

Her er juryens begrunnelse:

Heidi Sævareid har vært nominert til Brageprisen to ganger før, for Spranget (2013) og Slipp Hold (2015). I hennes tredje og hittil beste ungdomsroman møter vi Vilde, en forteller med slagside, som har reist til Bristol for å ta et friår etter videregående. Med på lasset følger dårlig samvittighet etter et tidligere forhold, som endte stygt. For å lette på trykket, trener Vilde den aggressive selvforsvarsformen Krav Maga. Men da den mystiske og innpåslitne Fiona dukker opp og søker hennes vennskap, rykkes hun fullstendig ut av balanse og tvinges til å konfrontere sine indre demoner. Fortjener hun egentlig å ha det bra? Slagside er en stramt komponert roman om uro og lengsel, kropp og vold, ført i et usedvanlig presist og treffsikkert språk, og fortalt av en ung kvinne i fritt fall. Boka er spennende som en thriller, men spørsmålene den stiller handler dypest sett om hva det vil si å være menneske her og nå.

De andre nominerte er Ruth Lillegraven (Eg er eg er eg er), Ida Jackson  (Danielle) og Anders Kvammen (Ungdomsskolen). Gratulerer til alle tre!

Jeg feirer med høre på boksoundtracket mitt på høyt volum!