… jeg tror jeg faktisk blir bittelitt modigere av å lese [bøkene til Sævareid]….

I dag kom jeg over en fersk bloggomtale av Slagside, og det var hyggelig lesning! Det er bibliotekar Bjørn Veen som har skrevet teksten, og den kan leses her.

Det er mange interessante refleksjoner i teksten. Det er skrevet innsiktsfullt om aggresjon og sinne, det å nekte å bøye seg, det å unngå offerrollen for alt i verden. Denne leseren har fått med seg mye av det jeg ønsket å vise ved hovedpersonen min. Og spesielt godt liker jeg konklusjonen – der det antydes at hun er en upålitelig forteller!

Dette er en bok for deg som likte #Alfahann og vil prøve deg på en mer voksen bok. Den har noe av det samme mørket i hovedpersonen, den samme åpne slutten og mange av de samme tankene. Jeg liker så godt de folka Sævareid skriver om, Vilde, Fiona, Markus, det er disse som gjør boka så bra. De føles virkelige, ikke bare karakterer som eksisterer for at historien skal fortelles. Men husk, som i virkeligheten, ikke alle snakker sant. Vilde er en hovedperson du tror du kjenner, men se hva hun gjør, ikke bare hva hun sier.

(Det er Jan Tore Norengs bok som er nevnt her – jeg anbefaler å sjekke den ut! )

Jeg tar med enda en bibliotekaromtale – i dette tilfellet en forhåndsomtale. Marte Storbråten Ytterbøe skrev for en tid tilbake denne teksten om hvilke bøker hun gledet seg til i høst.

Heidi Sævareid er en markant og original stemme innenfor ungdomslitteraturen i Norge. Romanene hennes fungerer like godt for voksne som for ungdom, og jeg synes hun skriver modig og presist. Dette er kanskje ikke bøker som når ut til massene, men de bør definitivt leses av flere. Sævareid er av den typen forfattere som gjør grundig research, og det merkes. I hennes forrige roman, Slipp Hold, skrev hun om suspension og ble selv hekta på å henge i kroker etter huden. Jepp, du leste riktig. Denne gangen har hun bodd i England og trent Krav Maga, og Slagside skal handle om en ung jente som flytter til Bristol og trener nettopp denne brutale kampsporten. Bøkene til Sævareid handler ofte om det å våge og å utfordre seg selv. Og jeg tror jeg faktisk blir bittelitt modigere av å lese dem.

Jeg håper hun vil sitte igjen med det inntrykket også når Slagside er lest!

 

2948-20160918181910000000000

 

 

 

 

Reklamer

«Slagside» på NORLA-liste

Plutselig gikk det opp for meg at jeg har glemt å dele den gledelige nyheten jeg fikk for et par uker siden – nemlig at Slagside er blant NORLAs utvalgte bøker for høsten 2016.

Det er jo en gledelig nyhet når man bor i England og stadig blir spurt om ikke boken snart kommer på engelsk. Eller – de spørsmålene som går mest igjen er «Gir du ut boken på norsk?» (sagt i en overrasket tone), » Har du tenkt å utgi boken på engelsk?» og «Kan du ikke oversette den selv?» Briter tror gjerne at all litteratur i verden finnes på engelsk, og de vet liksom ikke helt hvordan de skal forholde seg til at en bok ikke foreligger på deres språk. De færreste har noen begreper om rettigheter og bokmesser og agenter og forlag. Så dette har jeg fått rutine på å forklare. Nå krysser jeg selvsagt fingrene for at det skal føre frem å være på NORLAs liste, selv om jeg jo vet – i motsetning til mine engelske venner – at det er mye som skal klaffe.

Uansett er det hyggelig å ha blitt plukket ut!

Slagside har fått den engelske tittelen Lopsided, og presenteres slik på NORLAs sider:

Heidi Sævareid

Lopsided
Slagside

What do you do if you want to escape from yourself?

I’m someone who can never find the right words, I’m someone who freezes, I’m someone who feels rage on the point of bursting out but never does anything, just freezes or leaves, I just do a bunk, I’m so angry, I’m such a coward – so much so that I really deserve to have to suffer for it.

Vilde moves to Bristol to take a year off after high school. She leaves behind everything she has in Norway – including her boyfriend Markus. In Bristol she is drawn into the environment of the brutal martial art Krav Maga, and meets the strange, manipulative Fiona. This acquaintanceship comes to have fateful consequences, leading Vilde into a corner from which she cannot extricate herself.

An extremely sharp and well-written novel about trying to live with oneself and all one’s lopsidedness.

Et lite utdrag fra Fædrelandsvennens anmeldelse har også fått være med:

‘It is while expounding the relational that Heidi Sævareid displays her strength. She observes human interactions with a sharp eye. Anger and despair, anxiety and mania shines brightly from the dark text. Everything is aflame then.’

2948-20160918181910000000000

 

 

 

 

Hund (og flere) leser Slagside

Denne uken kom jeg til Norge og fikk jeg endelig holde i boken min for første gang. Alltid en milepæl!

img_7127

En av de første som inspiserte boken, var hunden Platon. Man kan ikke se det på bildet, for beina hans forsvinner i fluff, men han bladde med poten, og det må jo være et klart tegn på iver. Eventuelt lurte han på om det lå en godbit inne blant sidene.

14322271_10157352020200461_3690189363870513000_n

En annen som har rukket å sjekket ut boken, er Transebamsen. Her sitter hen ved siden av boken min og gleder seg forhåpentlig til å åpne den. (Følg Transebamsen på Instagram og les mer om sexologisk rådgiver Hanne Kro Sørborgs prosjekt I Do Diversity her).

14379815_1122850781118022_5585514193246235642_o

Krav Maga-dronning Terry Nordals respons hører også med.»Det er veldig gøy å lese en bok man føler at man har vært litt med på å inspirere!» skrev hun og postet bilde av en bokside med en beskrivelse som godt kunne ha vært hentet fra en treningsøkt med nettopp henne. Eller – hun var mye mer hensynsfull i starten da jeg var ny og redd, og det var viktig for meg!

14316849_10153758533191646_3559640119428131161_n

I går fortalte jeg om Slagside og leste høyt fra den foran en flokk tenåringer på Barnebokfestivalen. Tenåringer er et vanskelig publikum, men jeg fikk oppmerksomheten deres da jeg fortalte at jeg ved en anledning slo en innpåsliten fyr på pub. Eller – kafé, tok jeg meg selv i å sensurere det til. For tross alt – man kan ikke fortelle unge og påvirkelige tenåringer at man går på pub og drikker alkohol. Det får holde at man forteller dem om vold!

img_7194

 

Bok fra trykk!

Endelig har Slagside kommet fra trykk! Dessverre befinner den seg i Norge og jeg i Bristol, men jeg fikk dette bildet fra redaktøren min:

IMG_6832.JPG

Jeg gleder meg til jeg selv kan bla i den! Det får jeg først når jeg reiser til Norge om en drøy uke og boken lanseres.

Den som skulle være interessert (og det håper jeg jo mange er!), kan ta en liten snikktitt på boken allerede nå – jeg leste høyt fra den på Gyldendals pressekonferanse for noen uker siden, og videoen er her. Jeg dukker opp ca 37 minutter inn i klippet.

Og her er en annen liten smakebit – nemlig en håndfull bilder fra steder som omtales eller dukker opp i boken. Bristol, litt Wales, men mest Bristol.

 

Langlistet til Bokbloggerprisen!

Så er man altså langlistet til Bokbloggerprisen. Jeg er nominert i åpen klasse (en meget eklektisk klasse), og langlisten ser slik ut:

– Eirin Gundersen: Du er menneske nå (Gyldendal)
– Heidi Sævareid: Slipp hold (Mangschou)
– Agnes Margrethe Bjorvand & Lisa Aisato: Astrid Lindgren (Cappelen Damm)
– Gaute M. Sortland: Fotturar i Norge (Samlaget)
– Morten Strøksnes: Havboka (Forlaget Oktober)
– Siri Pettersen: Evna (Gyldendal)

Vinneren kåres i september, så her er det bare å være tålmodig.

Takk til norske bokbloggere!

unnamed

Nominert til Brageprisen – igjen!

Snakk om å la bloggen ligge brakk! Det har gått over en måned siden det sist ble postet noe her – og nesten en hel måned siden en nyhet ble offentliggjort som jeg i mer aktive bloggdager ville blogget om sporenstreks og samme dag.

Altså – Brageprisen. 3. november ble årets nominerte offentliggjort på Deichmanske bibliotek i Oslo, og blant dem var jeg. På pressekonferansen var jeg ikke – jeg er jo i Bristol, men jeg fulgte ivrig med på sosiale medier for å finne ut når det hele var offentliggjort.

Jeg er nominert i kategorien for barne- og ungdomslitteratur, sammen med Kjartan Hjulstad, Ayse Koca og Torunn Lian & Øyvind Torseter. Juryens begrunnelse for at jeg er nominert, lyder slik:

Heidi Sævareid, Slipp Hold, Mangschou
I debutromanen Spranget (2013) skildret Heidi Sævareid unge Jannes smertefulle oppbrudd fra et konformt og restriktivt kristenmiljø. Også årets roman, Slipp Hold, handler om oppbrudd og nyorientering, om reglene som regulerer unge jenters sosiale og kroppslig-seksuelle utforskning i en sårbar fase. Slipp Holds heltinne er atten år gamle Mari, som bor i kollektiv, går på Foss og har vellykket kjæreste, men lengter etter «[n]oe fysisk. Noe skarpt. Noe virkelig. / Noe som krever hele meg.» (s. 74).

Sævareids Mari velger å konfrontere sine egne grenser ved å la seg henge opp i huden etter kroker, en erfaring som vil ligge utenfor de fleste leseres horisont. Men dypest sett handler det, som i Spranget, om frihet og tilhørighet. Om friheten til å sette egne grenser og bli kjent med egen lidenskap og egen kropp. Om å finne tilhørighet blant dem som ikke lar seg true av din frihet. Begge deler er verdt å kjempe for. Ingen av dem kommer uten smerte. Sævareids roman er like søkende og uredd som sin heltinne. Vi aner konturene av et unikt forfatterskap.

Er det lov å si at man er stolt over å nå ha vært nominert to ganger til Brage-prisen? For jeg er altså ganske stolt. Nå gjenstår en uke med spenning – måtte den beste vinne når prisen deles ut på Dansens Hus 8. desember!

unnamed

Anmeldelse: Gulosten – liv i helvete

GULOST PÅ SKRÅPLANET

Gulosten – Liv i helvete
No Comprendo 2015
Kristian Krohg-Sørensen

172313-ff44b4ce1b674a4397e38ab535ea83fb

Én gang Bastøygutt, alltid Bastøygutt!

Dette er et nøkkelutsagn i Gulosten – Liv i helvete, første bind i en historisk tuftet tegneserietrilogi om den notoriske Johannes Sigfried ”Gulosten” Andersen (1889 -1970). Han var ifølge introen på første side både ”Bastøygutt, sjømann, murerlærling, spritsmugler, kjeltring, gentlemansforbryter, fengselsfugl, motstandsmann, marinegast, drapsmann og møbelsnekker”. Det er med andre ord en fargerik skikkelse Kristian Krohg-Sørensen har valgt å portrettere i sin debut.

Handlingen starter i 1921, et knapphetens år i Norge. Gulosten er i pengeknipe, og har nettopp møtt den gamle medfangen Grisepurka, som nå har gjort seg rik på spritsmugling. Det er han som minner Gulosten på at han aldri kan kvitte seg med Bastøy-stempelet, og at han dermed like godt han begi seg ut på skråplanet. Etter litt om og men må Gulosten gi Grisepurka rett i at et streit liv ikke er for ham, og han gir seg spritsmuglingen i vold.

Hvordan det går med smuglingen får vi ikke høre om, for der slutter prologen, og vi tas med tilbake til strie ungdomsår på Bastøy, avløst av et hardt, men dog fritt liv til sjøs. Etter sjømannslivet tar Gulosten seg arbeid i Kristiania, får seg kone, barn, jobb og grei økonomi, for så å miste alt sammen på én og samme dag. Desperasjonen er komplett, men så møter han Grisepurka, og vi er tilbake til scenen i prologen. Hovedpersonen selv tenker som så:

Jeg kan jo si at det var skjebnen som innhenta meg. Men jeg valgte jo sjøl et liv på sia av loven – et liv som smugler og kjeltring.

Jeg valgte sjøl et liv i helvete.

Krohg-Sørensen er ifølge forlagsomtalen ”sykelig opptatt av historie”. Det merkes – verket er utstyrt med historiske kommentarer, litteraturliste og redegjørelse for kildebruk. Forfatteren oppgir å ha vært mest opptatt av hva Gulosten selv har fortalt i intervjuer og memoarer, og mindre av å skille mellom virkelighet og røverhistorier. Det er et godt valg å prioritere storytelling fremfor historieformidling, selv om altså dette siste også er godt på plass, med tanke på det forseggjorte rammeverket for Gulostens eskapader.

Gulosten selv fører ordet – innskutte ruter med fortellende tekst fungerer som etterpåkloke memoarer. Serien er ellers ganske teksttung, med et vell av snakke- og tankebobler (på autentisk østkantmål). Bilderutene blir dermed ganske tettpakkede, noe selve illustrasjonsstilen også besørger. Det er få tomme rom, streken er skisseaktig og løs, og det er mer skravering og skyggelegging å se enn rene svarte eller hvite flater. Dette kunne ført til et rotete helhetsinntrykk, men jeg synes tvert om at dette gir historien liv og autentisitet, for det gjenspeiler de trange forholdene man nødvendigvis levde under som fattig for hundre år siden. Ingenting i bildene oppleves som overflødig, man fryder seg snarere over alle detaljene. Det er dessuten en voldsom energi i illustrasjonene – gatebildene er spesielt flotte.

gulosten.indd

Ansiktet til Gulosten er snedig tegnet. Store, buede øyebryn gir ham et noe naivt, men også utsultet utseende, og smale, nesten hule kinn får ham til å ligne litt på Munchs Skrik-skikkelse. Han fremstår som herjet og desperat, men også som en sårbar, åpen og godhjertet mann som det er lett å ha sympati med. Ved utgangen av dette første bindet er det fortsatt Gulostens sårbarhet som er mest fremtredende, det skal bli spennende å se hvordan dette endrer seg når han virkelig havner på skråplanet i neste bind. Kristian Krohg-Sørensen har med Gulosten skapt en dynamisk skikkelse med rom for mye utvikling, og jeg gleder meg til å følge historien videre.

3991872071

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 105