Høytlesning

I morgen er jeg gjest på arrangementet Lyrisk Tapas i Kristiansand. Lyrisk Tapas er et arrangement i regi av Norsk Forfattersentrum Sørlandet, der forfattere leser høyt, samtaler med en vert og svarer på spørsmål fra publikum. Tidligere gjester har vært Agnes Ravatn, Hilde Østby og Simon Stranger, for å nevne noen, og i morgen er det min tur.

unnamed

Slik lyder presentasjonen på Forfattersentrums nettsider:

Førstkommende lørdag kan Lyrisk Tapas by på nok en godbit, nemlig et spennende møte med Heidi Sævareid!

Heidi Sævareid er oversetter, kritiker og litteraturviter. Hun har tidligere arbeidet som redaktør i Cappelen Damm, og hun har også vært redaktør for Barnebokkritikk.no og arbeidet som kritiker i flere publikasjoner.

Heidi Sævareid debuterte i fjor med boken Spranget. Den ble nominert til Brageprisen, og forrige uke ble Sævareid tildelt Kulturdepartementets debutantpris! I juriens begrunnelse heter det blant annet: «Spranget er en roman med betydelige kunstneriske ambisjoner, og Sævareid innfrir på en overbevisende måte».

Spranget handler om Janne og hennes kamp for å finne sin plass i verden – i og utenfor den karismatiske menigheten hun tiltrekkes av. Sævareid tar opp store temaer som tro og tvil, personlig identitet, skam og sosial kontroll. Janne er danser, og i dansen finner hun mot og styrke til å bryte ut av miljøet. Slik sett kan romanen leses som en kunstnerroman, og tittelen kan sies å ha både en religiøs og artistisk betydning.

Husk nytt sted! Biblioteksrommet på Håndverkeren. Dørene åpnes kl. 13.30 og opplesningen starter kl. 14.00

Arrangementet er gratis.

NB! Det står feil dato på arrangementsiden. Men her kan man melde seg på på Facebook.

«Det er forfatteren selv som leser» er stikkordet for Lyrisk Tapas. Nylig har jeg oppdaget at det finnes en lydbokversjon av Spranget, på Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek. Så hvis man vil høre utdrag fra boken, men ikke gidder å møte opp på Lyrisk Tapas, så kan man høre utdrag her. Eller altså låne boken.

«Sævareid innfrir»

Så skulle altså 6. mars 2014 bli datoen da jeg ga kulturminister Thorhild Widvey en skikkelig klem.

1669947_10151917059877687_1139745173_o

I dag vant jeg nemlig Kulturdepartementets debutantpris for Spranget, og sammen med en prissum på 40 000, fikk jeg tildelt et diplom. Dette var det ministeren som overrakte, og idet hun lente seg frem og gjorde det, lente jeg meg ekstra langt frem og ga henne en klem. Nå er det mulig hun hadde klemt meg uansett. Men jeg var klemmens første beveger. Enda jeg jo ikke er så glad i å klemme fremmede mennesker.

1798744_10152260131381125_376788653_n

Men – det at jeg altså klemte til, det sier vel noe om min generelle sinnsstemning. Jeg er selvsagt kjempeglad, og ekstra morsomt er det etter at jeg ble nominert til Brageprisen – det var deilig å faktisk hanke inn prisen denne gangen!

IMG_0191

I juryens begrunnelse heter det:

Som mange ungdomsromaner handler også Spranget om å finne seg selv. Romanen går tett på hvordan den viljesterke outsideren Janne kjemper med sin indre samvittighet i spørsmålet om tro og tvil. Som danser konfronteres hun med dobbeltheten i det kristenkarismatiske miljøet hun er en del av. Den vennlige omsorgen preges også av sterk kontroll og konvensjonspress, dansen blir koblet til noe Janne må skamme seg over. For å utfolde seg som den hun ønsker å være, mobiliserer hun alt hun har av sinne og mot – og bryter med miljøet. Slik kan Spranget leses også som en kunstnerroman; tittelen har både en religiøs og artistisk betydning. Det er ei bok om mot til å ta egne valg og om den ensomme posisjonen slike valg kan medføre. Spranget er en roman med betydelige kunstneriske ambisjoner, og Sævareid innfrir på en overbevisende måte.

Det ble selvsagt en takketale – den klarte jeg å gjennomføre uten å gråte og rope I WANNA THANK EVERYONE WHO ALWAYS BELIEVED IN ME. Jeg takket ikke engang fansen eller Gud. Men jeg rettet en stor takk til juryen, og til Anne Horn, min eminente redaktør. Konsulent Bente Egner fortjener også en takk, og dessuten Pia Larsen – redaktør på Cappelen Damm. Det var nemlig der jeg først syslet med boken, før jeg fikk vikariat som redaktør i samme avdeling. Jeg er veldig glad for at Omnipax ville ha boken da jeg kom med den til dem i stedet! Og prisen i dag bidrar til å gi meg en følelse av at jeg heldigvis ikke sviktet dem.

Omnipax kan dette med å dyrke frem prisvinnere. I klassen for fagbøker vant Anne Thelle med Bombene over Hiroshima og Nagasaki. Som seg hør og bør feiret vi på Alex Sushi etter utdelingen på Nasjonalbiblioteket.

IMG_0179

Gratulerer også til Steffen Kverneland for tegneserieprisen, Eva Jensen for oversettelsesprisen, Bo Gaustad for illustrasjonsprisen, Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Møkleby for bildebokprisen, og Håkon Øvreås for litteraturprisen!

1912436_10151917062732687_2101809714_n

1779905_10153879145405302_1618867666_n

Et ministerbilde må vi også ha med på tampen:

IMG_0192

Men la oss runde av med dagens søteste bilde – av Sølvguttene som sang Prøysen-viser.

IMG_0193

Les mer om utdelingen på Periskop.

Nominert til Kulturdepartementets debutantpris!

I fjor på denne tiden gikk jeg rundt og ladet opp til lansering av Spranget. Jeg var utrolig spent på hvordan boken skulle klare seg ute i verden, og fryktet selvfølgelig det verste. Lite ante jeg om at jeg året etter skulle ha blitt nominert til to litterære priser! Før jul ble jeg nominert til Brageprisen, og nå er jeg nominert til Kulturdepartementets debutantpris.

Juryens begrunnelse lyder slik:

Som mange ungdomsromaner handler også Spranget om å finne seg selv. Romanen går tett på hvordan den viljesterke outsideren Janne kjemper med sin indre samvittighet i spørsmålet om tro og tvil. Som danser konfronteres hun med dobbeltheten i det kristenkarismatiske miljøet hun er en del av. Den vennlige omsorgen preges også av sterk kontroll og konvensjonspress, dansen blir koblet til noe Janne må skamme seg over. For å utfolde seg som den hun ønsker å være, mobiliserer hun alt hun har av sinne og mot – og bryter med miljøet. Slik kan Spranget leses også som en kunstnerroman; tittelen har både en religiøs og artistisk betydning. Det er ei bok om mot til å ta egne valg og om den ensomme posisjonen slike valg kan medføre. Spranget er en roman med betydelige kunstneriske ambisjoner, og Sævareid innfrir på en overbevisende måte.

spranget

Jeg konkurrerer med ypperlige Siri Pettersen og Torbjørn Øverland Amundsen, for henholdsvis Odinsbarn og Bian Shen.

Utdelingen er 6. mars – jeg lever i spenning frem til da!

Om bokoppsummeringer

Det var omtrent like mange debutantar av barne- og ungdomsbøker i 2013 som året før, men nivået på bøkene var høgare.

Ordene til Ingelin Røssland, leder i NBUs litterære råd, innleder foreningens gjennomgang av tendenser i barne- og ungdomsutgivelsene i 2013. Åpenbart fint år å debutere i! Jeg får håpe jeg bidro til å trekke snittet opp, og ikke ned.

Og ja – leser man litt lenger ned, får man se at jeg kom heldig ut av det! På spørsmål om hvor den realistiske hverdagsskildringen står i 2013, svarer Røssland:

– Den realistiske kvardagsskildringa var ikkje særlig hipp i 2013 heller. Men det finns heldigvis unntak frå regelen. Hans Petter Laberg har levert varene i ”Øynene på veien, hendene på rattet”, det samme har debutanten Heidi Sævareid med ”Spranget” og Liv Eirill Evensen med ”Playback” som er ei bok med seks lengre noveller, Magnhild Bruheim si bok ”Det som er sant”, er også ei veldig bra og solid ungdomsbok, det same er Arne Svingens ”Fluesommer».

Det er alltid morsomt å bli nevnt i slike oversikter! Hos IBBY ble jeg nevnt, det samme hos U-bok, og før jul dukket navnet mitt opp i en kommentar i Dagbladet. Der var utgangspunktet dette spørsmålet: Er ungdomslitteraturen for dyster?

Kritiker Maya Troberg Djuve trakk frem både Brage-vinner Brynjulf Jung Tjønn, Martina Gaux, Synne Sun Løe og undertegnede som eksempler på det følgende:

Dosen av sykdom og død i årets ungdomsbøker er iøynefallende. Men et annet motiv er overordnet og mer dominerende: Ufrihet.

Om boken min skrev hun dette:

En annen type ufrihet enn den sykdomsrelaterte ser vi hos Heidi Sævareid. Hennes roman «Spranget» var én av de nominerte til Brageprisen og skildrer, nokså nådeløst, kontrollen innenfor et religiøst miljø. Hovedpersonen kjemper, stadig mer rasende, for frihet til å tenke, mene og velge som hun vil.

Til sist rundet hun av på denne måten:

Det høres mistrøstig ut. Barnebokkritiker Amanda Craig i The Times er en av dem som har pekt på forfatterens sosiale og moralske ansvar ovenfor unge lesere. Hun er skeptisk til å overøse barna med elendighet.

Men man kan like gjerne tenke motsatt. Traumer er en del av livet, også av ungdommens. Og litteraturen kan være – slik vi ser det hos Tjønn og Sævareid – et trygt sted å utforske, sensitivt og langsomt, denne siden av tilværelsen.

Jeg er glad hun konkluderer slik. Ikke først og fremst fordi hun nevner min bok som et eksempel på en god utforskning av det vanskelige i livet, men fordi hun innser at ungdommer ikke er begrensede mennesker. Samtidig synes jeg kommentaren hennes var temmelig formelaktig – jeg begynner å bli lei av at man stadig vekk mener å se en trend der alvor og mørke preger ungdomslitteraturen, og at kanskje dette er problematisk. Ungdommer er jo ikke halve mennesker. De lever ikke halve liv. De blir ikke skånet for vanskeligheter. Så hvorfor i det hele tatt kommentere at dette naturligvis gjenspeiler seg i ungdomslitteraturen? Man kunne like gjerne sagt at «i år er det en trend med mye feelgood i ungdomslitteraturen». For man kan jo finne tendenser til slikt også, hvis man bare leter. Men nei – det er tydeligvis det mørke og vanskelige som vekker oppmerksomhet. År etter år.

Jeg synes Ingelin Røssland sier det fint i NBU-oppsummeringen:

Død, sjukdom og alvor er ganske klassiske tema i ungdomslitteratur. Ein del ungdommar er jo ganske dramatiske og alvorlige av seg, så desse bøkene har absolutt eit publikum. Likevel så skal ein huska på at ofte er det sånn at viss ei bok som tar opp eit særskild tema får mykje omtale i media og vinn prisar, så blir den trekt fram som eit døme på ein tendens. I fjor skreiv jo Brynjulf Jung Tjønn godt og prisvinnande om død og sjukdom i boka ”Så vakker du er”, så då er det lett å trekka fram den boka som eit eksempel på ein trend. Poenget mitt er at ein kan finna tendensar til det meste om ein leitar i det mangfaldet som desse 300 nye bøkene for barn og ungdom representerer. Det kjem an på auga som ser, kva ein leitar etter og vektlegg.

Amen!

Ja – og en ting til. Dette innlegget er jo en del av prosjektet jeg brukte en del tid på i 2013 – nemlig pushe Spranget på folket. Så da kan jeg jo nevne at NÅ er et bra tidspunkt for å kjøpe boken på Eldorado bokhandel. Der står den nemlig så pent på hylle.

Screenshot av Tonje Tornes sitt Instagram-bilde. Sjekk ut hennes bok også, den heter Hulder!
Screenshot av Tonje Tornes sitt Instagram-bilde. Sjekk ut hennes bok også, den heter Hulder!

Blant «kritikernes favoritter»!

Så fikk man ikke Brageprisen (den fikk Brynjulf Jung Tjønn, hurra for ham og Så vakker du er!), men man er i alle fall nevnt i årsoversikten «kritikernes favoritter» i dagens Vårt Land!

IMG_3797

Om Spranget står det:

Her får vi innblikk i tenåringen Jannes kamp mot strømmen. Heidi Sævareid belyser utfordringen i å stå for sine egne meninger, samtidig som man ønsker å passe inn. Dette er en velskrevet debutbok hvor heltinnen vet å sparke fra!

Takk til kritiker Kjersti R. Salomonsen for de ordene!

IMG_3798

Og husk å kjøpe Spranget i julegave til noen.

Lengsel og motstand

Nå er det kun litt over et døgn til Brageprisen utdeles – og spenningen stiger! Det er for øvrig ingen frenetisk spenning, jeg mener helt oppriktig at det er stort nok å være nominert. Så jeg har altså ikke forfattet noen takketale, i stil med Oscar-kandidatene (I WANNA THANK MY MANAGERS AND MY FAMILY AND I WANNA THANK GOD). I dag møtte jeg en som mente at jeg burde det. Dette kalte hun visualisering! Hvis jeg satte av tid i kveld til å visualisere, ville jeg vinne, hevdet hun.

Altså er det The Secret-metoder som gjelder.

Men nok om det. De siste to dagene har jeg fått to omtaler av boken min. I dag kom den jeg ble aller mest glad for – nærmest lykkelig, selvsagt fordi den er positiv, men mest av alt fordi Marius Emanuelsen leverer en av de mest innsiktsfulle lesningene jeg har sett av boken min hittil. Teksten er publisert på Barnebokkritkkk og omhandler alle fire nominerte, og her er det som omhandler min bok:

Heidi Sævareids debutroman Spranget (tidligere anmeldt her) er dog en langt mer ambisiøs utgivelse enn Jung Tjønns roman, og min personlige favoritt i bunken. Der Jung Tjønn skreller ned i håp om å nå essensen, kompliserer Sævareid. Hennes personer er, som de fleste av oss, dømt til å måtte finne seg selv i det sosiale. Det er også her Sævareid finner sin litterære stemme.

Verden er intenst tilstede hos Sævareid, og menneskene er intenst tilstede i verden. Sterkest tilstede av alle er hovedpersonen Janne, en ensom, viljesterk jente som har latt seg frelse av tvillingsøsteren, Anna. Romanen åpner et par år etter at Janne har brutt med frikirkemenigheten Zion, da Peter, en gutt hun var forelsket i den gang da, og som hun føler at sviktet henne ved ikke å bryte ut sammen med henne, plutselig tar kontakt. Det utløser et skred av fortid mens Janne forbereder seg mentalt på å ta et endelig oppgjør med svikeren.

I en mindre begavet forfatters hender kunne Spranget lett blitt et traurig oppgjør med en sneversynt og undertrykkende menighetskultur, og ferdig med det. Et slags individualismens evangelium, med full retrett til offerrollen. Oppgjør får vi, ikke minst med frikirkens forkvaklede kroppssyn og kontrollapparat. Janne er danser, og ambisiøs, men får bare delta i menighetens dansegruppe hvis hun legger bånd på seg, opptrer i posete klær og unngår usømmelige bevegelser. Jentene blir hele tiden oppfordret til å ta ansvar for guttenes seksualitet i tillegg til sin egen.

Sævareid er nærmest uendelig nyansert og nyanserende, helt uten å miste det følelsesmessige trøkket i fortellingen. Hun plasserer sin ensomme helt i en reflektert, sekulær familie som gir henne både støtte og kjærlig motstand. Hun demoniserer aldri den frelste Anna, men betoner snarere hvor tett båndet mellom søstrene er selv når de står hverandre som fjernest. Og hun passer på å gi frikirken det som frikirkens er. Lite er mer skinnende meningsfullt enn passasjen der Janne forteller om hvordan hun ble frelst under et lovsangmøte: ”det var vakkert og mystisk og jeg følte at lyden og noe annet stort fløt inn i kroppen som ekstra blod, og det kjentes som om slagg og sot rant ut sammen med varme, ustoppelige tårer” (side 35). Hvis det er slik det går for seg, hvem kunne ikke trenge å bli frelst?

Fellesskapsopplevelsen er ekte, og lengselen etter et ekte fellesskap er drivkraften i alt Janne tenker og gjør. Men spørsmålet om hva et ekte fellesskap skulle bestå i forblir åpent. Frikirkefellesskapet kommer til kort fordi det kveler all individualitet i Jesu navn. Problemet ligger dog ikke bare i frikirken, men også i Janne. Peters ”svik” består i at hans følelser og reaksjoner ikke er hennes, og hennes vrede over ham er langt større enn frikirkens over henne. Selv ikke kjernefamilien, det nærmeste vi kommer en utopi i Sævareids roman, kan løse problemene, bare lindre smerten. Spranget er en roman det ikke bare er en fryd å lese, men også en det er godt å tenke på, og godt å kunne krangle med.

I gårsdagens Aftenposten kom det også en omtale, og hos Mette Hofsødegård er det Brynjulf Jung Tjønn som er favoritten. (I dag ble han og jeg enige på Facebook om at det er bra at vi begge er utropt til favoritter, for det er en fin motvekt til visualiseringen til skaperne av de to illustrerte bøkene – siden man må anta at jo kraftigere visualisering, desto større vinnersjanse.)

Mer innadvendt, og for en langt eldre lesergruppe, er fortellingen om tvillingsøstrene Anna og Janne. Den er frisk og spennende fordi menighetsliv utgjør den sosiale rammen for de urbane ungdommenes spenningsfylte liv. Talent- og perfeksjonsfaktoren er høy. En kjærlighetshistorie og utbruddet fra den karismatiske menigheten er drivkraften. Det oppstår en nærhet mellom Peter og Janne, og et svik når denne brytes i møte med miljøets konvensjoner. Utfordringen er at boken er pratsom, og rammefortellingen er trang. Men en genuin atmosfære har romandebutanten Heidi Sævareid skapt med Spranget.

IMG_0838

Brage-nominert!

Det må være en feil. Eller en ond spøk. Eller … noe. For det kan jo ikke stemme at jeg er nominert til Brageprisen?

Sånn har jeg gått rundt og tenkt i en uke. Og jeg brukte hele formiddagen på å være nervøs for at det egentlig ikke skulle være sant. Jeg gikk gjennom Slottsparken på vei til Litteraturhuset og tenkte på at det ville bli så pinlig å fortelle til familien min at det fantes noen nominasjon likevel. Vel fremme på Litteraturhuset satte jeg meg i kafeen og lurte på hva jeg skulle gjøre hvis forlaget mitt ikke dukket opp. Da fikk jeg vel bare tusle min vei?

Heldigvis har ingen bløffet meg. Jeg sitter og ser på en blomsterbukett fra forlaget, nyhetsartikler som bekrefter at det er sant, og et oversiktsheftet over de nominerte. Og så ligger jo nyheten ute på forlagets hjemmeside. Så jeg tror på det nå.

IMG_3719

I tillegg kan jeg lese juryens begrunnelse på Brageprisen.no

Begrunnelsen for at jeg ble nominert lyder slik:

Spranget er en debutroman som preges av intensitet og god kontroll over de litterære virkemidlene. Fortellingen om Janne, som er dypt knyttet til tvillingsøsteren og følger henne inn i en religiøs menighet, er sint og åpen på samme tid. Janne føler ganske snart kontrollen og overvåkningen i menigheten beklemmende. Den gjør henne rasende og provokativ.

Sævareid fanger presist inn denne konflikten i Janne, men hennes største prestasjon er hvordan hun nyanserer alt; bildet av Janne, og av miljøet rundt henne. Romanen er en nøyaktig og rammende fortelling om identitetsutvikling, kjærlighet og avhengighet. Om kampen mot mekanismer som reduserer og truer individets frihet. Slik er romanen relevant for oss alle, fordi den handler om å ha
mot til å være seg selv.

Jeg er så glad og overveldet! Og jeg er oppriktig talt ikke voldsomt opptatt av å vinne når prisen deles ut 19. november. Bare det å bli nominert er stort i seg selv! Ikke minst når jeg har selskap av så fantastisk flinke forfattere som Synne Lea (Nattevakt, Cappelen Damm) Brynjulf Jung Tjønn (Så vakker du er, Cappelen Damm) og Hakon Øvreås (Brune, Gyldendal). Jeg føler meg beæret av å være i en slik forsamling.

Jeg synes selvsagt at alle bør lese de Brage-nominerte bøkene! Når det gjelder min bok, kan man her på bloggen trykke på «Kjøp Spranget»-knappen øverst på siden (eller her), og så blir man geleidet videre.

Og til sist må jeg nevne at jeg selvsagt ikke hadde kommet hit uten den fabelaktige redaktøren min, Anne Horn. En stor takk til henne!