… the barge endlessly circling

Når jeg skriver, er jeg nøye med musikkvalg. Som regel hører jeg på eller annen form for elektronika – det er om å gjøre at musikken er stillferdig, nesten monoton – men ikke kjedelig. For all del ikke kjedelig. Blant favorittene mine er The Sight Below, Steve Hauschildt, Bersarin Quartett, Emeralds, Blanck Mass, Forest Swords og Ricardo Donoso. Men jeg vender aller oftest tilbake til Loscil.

Mannen bak navnet Loscil er Scott Morgan, en kanadisk ambientartist. Han har spilt trommer i bandet Destroyer, er i dag soloartist, men samarbeider ofte med andre musikere, blant annet med Bvdub. Jeg oppdaget Loscil da albumet Sketches From New Brighton kom ut i 2011, ble småhypnotisert av lyden, og slukte resten av soloalbumene – Triple Points (2001), Submers (2002), First Narrows (2004), Plume (2006), Endless Falls (2010) og Coast / Arc / Range (2010). Helt siden da har jeg lyttet til Loscil nesten ukentlig.

Ved første lytt virker kanskje Loscil intetsigende, for dette er ytterst minimalistisk musikk. Det er ingen overraskende vendinger, oppstykkede rytmer eller lyder som bryter med det behagelige, som hos for eksempel Autechre. Loscil er derfor ikke krevende å lytte til, og det kan være bakgrunnsmusikk – i mitt tilfelle skrivemusikk. Men det trenger ikke være det. Setter man på seg hodetelefonene og bare lytter, kryper subtile detaljer frem. Det tar lang tid å ta inn Loscil, og musikken blir ikke slitt.

Loscil har et ganske «kaldt» lydbilde – det kan man nærmest få et hint av når man ser låttitler som ‘Fifth Anchor Span’, ‘Hydrogen’, ‘Freezing Point’, ‘Brittle’ og ‘Brohm Ridge’. Men en av platene er mer «varmere» og mer organisk i lyden. Det er Endless Falls, som ved siden av Coast / Arc / Range og Sketches From New Brighton er det Loscil-albumet jeg oftest hører på. Her finner man den eneste forekomsten av en menneskestemme – og fordi det er så sjeldent, skvetter man nesten til idet en mann begynner å prate på det aller siste sporet.

The journal starts late…
Six weeks into the making of Grief Point…

Stemmen tilhører Dan Bejar, frontfigur i Destroyer, og det er også han som står bak teksten til monologen som langsomt mumles frem i løpet av nærmere åtte minutter, før et tett sus av regn lukker platen – slik den også åpner.

De første gangene jeg lyttet til ‘The Making of Grief Point’, gled mesteparten av teksten forbi – jeg fikk bare med meg enkelte linjer. Det var som å oppleve et dikt jeg ikke forsto meningen bak, men oppfanget stemningen ved. Stemningen var melankolsk og full av uro, og de løsrevne linjene var gjerne surrealistiske.

… a tight and perfect digital palace …

… picnic baskets filled with blood …

… Patina, no name for a baby …

… Wagner wrestles his dogs to the floor …

… The barge endlessly circling, your mind finds out …

Da jeg lyttet ordentlig til teksten (med hodetelefoner – viktig å høre på Loscil med hodetelefoner), viste det seg å være en monolog om det frustrerende ved å skape – om det å lete etter ulike innganger til et verk, det å stille spørsmålstegn ved hva man vil med det, hvem man vil at det skal være til for, hvordan man rent teknisk skal konstruere det. Monologen handler også om det å stå fast, det å miste interessen, det å bli grepet av livslede. Det å bli grepet av melankoli over det man skaper, eller ikke skaper. There is a certain kind of person to whom things come with great facility, sies det i starten av monologen. Det er tydelig at jeg-personen ikke ser på seg selv som en slik person.

Samtidig strømmer tanker og ideer på – nesten i stream of consciousness-aktige vendinger. Men det later ikke til at det går an å hvile i noen av ideene, stadig stilles det spørsmål ved dem, stadig er tvilen til stedet, stadig søkes nye retninger. Og alt er kilde til nedstemthet.

It’s cool how for my part, this sleight of hand,
the trick of making something confounding and great and potentially horrible, drawn up from air…
all this is no longer of any interest.
In fact, even seeing things in this light depresses me.
And so I often come home at night depressed by what we have done, what we are doing.
It’s good, it means I’ve changed.

Det er skildringen av det potensielt depressive ved skapelsesprosessen som gjør ‘The Making of Grief Point’ til en så gripende opplevelse. Jeg tar vanligvis en pause i skrivingen når dette sporet kommer på – enten sitter jeg stille og lytter, eller så hopper jeg over det, fordi jeg ikke kan unngå å bli beveget. Den linjen som kanskje gjør aller mest inntrykk, er følgende: I have lost interest in music. It is horrible. Det er en ekstremt enkel linje, det er ingen utbrodering – men det er i denne knappheten slagkraften ligger. En mangel på overskudd kommer frem i disse to setningene – og en avsmak. Avsmaken ved det å miste interesset for det man skaper, avsmaken for det man skaper. Dette virker som selve sinnbildet på en depresjon.

Ordene It is done avslutter teksten, men dette lyder ikke seiersrikt. Det er en avmålt observasjon – et verk er ferdig, men melankolien letner ikke. Monologen fremstiller skapelsesprosessen som noe som fra start til slutt er preget av tomhetsfølelser, tvil og nedstemthet. Men samtidig formidler den det sterke drivet etter å skape, nødvendigheten av å skape, det å ville noe med det man skaper.

Så selv om jeg ikke kan høre ‘The Making of Grief Point’ uten å bli alvorlig og tankefull, blir jeg også inspirert.

Og så skriver jeg videre, med Loscils stillferdige toner i øret.

The journal starts late…
Six weeks into the making of Grief Point…
First off is May Day, the song in honor of May 1st and the workers.
Can you still be against the strike that only strikes for more pay?
By ‘you,’ in this instance, I mean ‘me.’

There is a certain kind of person to whom things come with great facility.
They say this is the noise that gets made as my life is lived.
So be it.
But don’t feel the need to record it.
For a second I thought this meant that they were not interested in history, but that’s wrong.
Wrong, wrong.
A bad reading of the situation.
The right reading is that I just don’t understand it.
At all.

Grief Point, and May Day by extension, suffers from the same old shit:
A potential complete ignorance of ambiance, real ambiance, in that
can you really construct it, every last bit of it,
and just let the listener feel its effects?
And is this the right treatment?
Always the same question.
In this case, I would maybe say yes, just because it forces form onto the thing.
«Thing» is a bunch of words to melodies, and the words sung in a handful of ways.

Between J and D, of course, the same old war rages;
one into a tight and perfect digital palace, but super true to the genre,
the other wanting to throw in actual sounds, mix it up, humanize.

It’s cool how for my part, this sleight of hand,
the trick of making something confounding and great and potentially horrible, drawn up from air…
all this is no longer of any interest.
In fact, even seeing things in this light depresses me.
And so I often come home at night depressed by what we have done, what we are doing.
It’s good, it means I’ve changed.

I have lost interest in music. It is horrible.

I should only make things I understand.
I should only make things I know how to construct, however imperfect.
It’s not even like dictating to someone; it’s less than that.

May Day itself is pretty cool, I have to admit.
It condemns the world at such an easy pace.
I intend to tell it to you… it’s like happy shooting rockets,
a disgusting description of anything, to be sure.
I think the world does not like me grim; it likes me melancholic but not miserable.
English on the Mediterranean, which is, oddly enough, some of the worst people there is.

At some point when it is made, I will explain this record word-for-word, swear to God…
An ape with angel glands
When I know if that is good or bad, I’ll know what is good and what is bad.

The answer to the making of Grief Point is picnic baskets filled with blood.

Too rich, nothing at stake.

If «blank» had to write lyrics for his songs, they would be cumbersome, pale blocks, like his riffs, but pale.
So instead, he went out and found a wailer, too stupid to commit to a single thing.

I assume not lighting up at the sight of your mother is a sign of madness in an infant.
Patina, no name for a baby.
You were first born before they threw you from the bridge.

Wagner wrestles his dogs to the floor.
Such a beautiful scene for some.
They write plays, don’t perform them.

The message from the critical reception of Dreams was quite clear:
We will not be listening to you any further.
Of course, some tension is created;
Cosmonaut in a breadline, etc.

I watched a pig devour the classics just to get to you.
The barge endlessly circling, your mind finds out.

It is done.

Endless Falls

… we shall achingcold be here

I dag er det høstjevndøgn. Natten er like lang som dagen, og heretter skal det bare bli mørkere – frem til vintersolverv i desember.

IMG_0281

Det sier seg selv at høst er heksenes årstid, og høstjevndøgn er da også viktig for folk som er opptatt av det okkulte. Paganister verden over feirer i dag Mabon – som er den andre av tre hedenske innhøstningsfester. Høstjevndøgn regnes for å inneha stor magisk kraft.

Siden dette er et døgn hvor natt og dag er jevnlange, var det viktig i gamle kulturer hvor astronomi og astrologi sto sentralt. I Egypt, Fønikia og Persia feiret man nyttår ved høstjevndøgn.

Her i Norden var man også opptatt av høstjevndøgn. Ifølge Gulatingsloven var man pålagt å brygge øl til gudene ved vinter- og sommersolverv og vår- og høstjevndøgn. Man måtte også komme sammen og drikke. Gjorde man ikke det, kunne man bøtelegges strengt.

Selv er jeg verken paganist, føniker eller ølbrygger, men jeg konstaterer at høsten er her. I overmot gikk jeg ut med langt skjørt uten strømpebukse under, og midt på dagen føltes det som om det var en liten rest av sommer igjen. Men da jeg skulle hjem, var det plutselig for kaldt.

Og det fikk meg til å tenke på et dikt.

IMG_0277

Autumn Has Caught Us in Our Summer Wear

Autumn has caught us in our summer wear
Brother, and the day
Breathes coldly from fields far away
As white air.
We are cold at our feet, and cold at our throats,
Crouching, cold, deaf to the morning’s half-notes.

See, over the fields are coming the girls from the Church,
Gathering the fruits
For their Harvest Festival; leaves, berries and roots
– Such is their search.
I do not think that we shall be
Troubled by their piety.

Tomorrow we shall hear their old bells ringing
For another year;
We shall achingcold be here
– Not singing.
Outside, the frost will bite, thaw then return;
Inside, the candle will burn.

-Philip Larkin

IMG_0274