Radikalt hukommelsestap

I fjor høst oversatte jeg en ungdomsbok ved navn Unremembered, skrevet av Jessica Brody. Nå er det ikke lenge til den kommer ut!

Slik ser originalomslaget ut:

Unremembered-FINAL1

I den norske utgaven ser omslaget slik ut:

Brody_Glemt

Jeg hørte første gang om boken på et redaksjonsmøte i Cappelen Damm – i fjor på denne tiden var jeg nemlig i ferd med å avslutte et vikariat som redaktør for barne- og ungdomslitteratur. Vi var flere som syntes manuset virket fengende – her var en miks av spenning, dystopi, sci-fi, mysterium – og selvsagt: kjærlighet. Redaktør Pia Larsen kjøpte rettighetene, noen måneder senere ble jeg bedt om å oversette, og 3. mars utkommer boken på norsk.

Dette var en av de bøkene jeg faktisk ikke leste ferdig før jeg gikk i gang med å oversette. Jeg ønsket å ha med meg følelsen av spenning og uvisshet mens jeg oversatte. Slik sett ble det en svært langsom leseopplevelse for meg, der løsningene på mysteriet litt etter litt kom til syne. Brody er dyktig til å holde tilbake akkurat passe mengde informasjon, slik at man ikke «skjønner greia» for tidlig.

Og ja – det er vel på tide å nevne litt om hva denne greia er. Her er forlagets omtale:

Det er ikke rart at det blir mediestorm når en 16 år gammel jente blir funnet – levende – i havet, etter et flykrasj. Men det er rart at hun er helt uskadd og at hun ikke husker at hun gikk ombord i flyet. Hun husker ingenting fra livet sitt før ulykken. Hun husker ingenting. Punktum. Ingen vet hvordan hun overlevde. Og ingen vet hvem hun er.

Hvordan skal hun klare å pusle sammen fortiden sin og livet sitt – i en verden hun ikke kjenner, med evner hun ikke forstår og forfulgt av en trussel hun ikke husker?

Seraphina har bare én ledetråd: en mystisk gutt som påstår at han har hjulpet henne med å unnslippe et topphemmelig forskningsprosjekt. Han påstår at hun kjenner ham. At de var forelsket. Hun vet hun må stole på ham – men hun husker ikke hvorfor hun vet det!

Pia har skrevet litt om sin opplevelse av boken, på Cappelen Damms barne- og ungdomsbokblogg Halve Kongeriket (underkategori på Forlagsliv).

Hun har også fått tilsendt en liten videosnutt fra forfatteren. Her forteller Jessica Brody om boken.

En liten teaservideo om boken er også på sin plass.

Reklamer

Anmeldelse: Specials av Scott Westerfeld

Jeg har anmeldt den siste boken i Scott Westerfelds dystopiske ungdomsserie, på Barnebokkritikk.no. Man kan klikke seg inn og lese anmeldelsen der (og i samme slengen sjekke ut resten av ukens anmeldelser), eller fortsette å lese her:

Specials2

Tittel: Specials
Tekst: Scott Westerfeld
Forfatter: Scott Westerfeld
Oversetter: Magne Tørring
Forlag: Schibsted
Årstall: 2013
Antall sider: 331


Iskaldt supermenneskesamfunn

Det er vanskelig å komme innunder huden på en hovedperson uten menneskelig varme.

Vi kan like det eller ikke, men det er en kjensgjerning at utseendet har innvirkning på hvordan folk ser på oss. Dette kan være en svøpe, men det kan også være noe det går an å benytte for å signalisere hvem vi er – enten vi kjøper det samme Acne-skjerfet som alle andre, dekker hele ryggtavlen med tatoveringer med morbide motiver, eller tar kosmetiske operasjoner for å matche de allment aksepterte skjønnhetsidealene – eventuelt for å bryte med dem.

I Scott Westerfelds dystopiske ungdomsromaner, Uglies, Pretties og Specials, skildres et lagdelt samfunn der utseendet bestemmer hvilken gruppe man tilhører. Men her er det ikke tilfeldig seleksjon. Alle må i en alder av seksten la seg skjønnhetsoperere og gå fra å være uglies (det vil si alminnelig) til pretties. Men som pretty – eller penskalle, som det heter i den norske oversettelsen – må man gi avkall på rasjonalitet og intelligens, til fordel for å sveve rundt i mild lykkerus.

Supermenneske
Fortellingens hovedperson er Tally Youngblood, en tenåring som har flyktet fra skjønnhetsoperasjonen fordi hun innså hva den ville gjøre med hjernen hennes. Men det finnes et annet alternativ til å være stygging enn å bli penskalle – og det alternativet heter spesialer. Når Specials tar til, møter vi en fullstendig gjenskapt versjon av Tally – hun har superraske reflekser, ultralett skjelett, ekstremt sterke muskler, og sylskarpe tenner og negler. Hun er blitt gjort til en livsfarlig maskin av et menneske, og er blitt del av en vokterhær som har som oppgave å stanse undergravende virksomhet. Det finnes nemlig opprørere, som på grunn av sin primitive levemåte kalles for røyklinger. De har begynt å selge piller til penskallene, piller som kan skade dem.

Eller? Tally skal komme til å oppdage at pillene i virkeligheten gjør noe helt annet – de fjerner hjernelesjonene som gjør penskallene dumme. Med andre ord er det duket for opprør, og opprøret er mye større enn hun eller noen av de andre spesialerne har kunnet ane. Røyklingene ønsker et samfunn uten påtvungne operasjoner – hvor alle har frihet til å gjøre hva de vil og bo hvor de vil.

Kulde og destruktivitet
Noe av det som kjennetegner spesialere, er at de er såkalt iskalde. Jeg tror ordene iskald og isende må være blant de hyppigst forekommende ordene i denne boken, og dette fremstilles som udelt positive ord. Slik tenker Tally:

Dette var det beste med å være kutter. Alt var isende, som om verden snittet opp huden hennes, åpnet den for nye sanseinntrykk.

Årsaken til at spesialere også har tilnavnet kuttere, er at de ofte må skjære i seg selv for å oppnå følelsen av klarhet, uovervinnelighet og målrettethet – det blir som en kokainrus frembragt av selvskading. Og dette selvskadingsaspektet antyder så klart at det ikke akkurat er i den skjønneste orden at Tally er blitt som hun er blitt. Det blir tydeligere og tydeligere at Tally er et offer, akkurat som styggingene og penskallene.

«Det var ikke hennes skyld at hun var farlig. Det var jo de som hadde gjort henne sånn!» tenker Tally et stykke ute i boken, men det er etter at hun har blitt fengslet av opprørerne og utsatt for tvungen legebehandling. Først da går det opp for henne at hun blir brukt, og at overmenneskefølelsene hennes verken er naturlige eller ønskelige. Så hvilken side skal hun nå velge å kjempe på?

«Slippery slope»
Budskapet i denne trilogien synes å være ganske åpenbart. Bøkene må leses som en kommentar til et samfunn som mer og mer åpner for muligheten til å gjøre mennesker til bestillingsvare. Nå som menneskets genom kan kartlegges, er det snart bare lover og regler som kan hindre oss i å iverksette bestillingssamfunnet. Noen vil si at det er i gang allerede, eller at det i alle fall er snakk om en slippery slope, og det er vel liten tvil om at mye har skjedd siden 2006, utgivelsesåret for originalutgaven av Specials. Så om forfatteren ønsket å advare da, vil trolig ønsket vært forsterket i dag. Også når det gjelder miljøaspektet. Handlingen utspiller seg i en fjern fremtid, etter at dagens samfunn har ødelagt seg selv i sin tøylesløse grådighet, og det tegnes et klart bilde av farene for at den gryende friheten vil føre til en ny bølge av destruktiv grådighet. På denne måten får forfatteren pekt på noe av problemet med demokrati – det kan gå utover miljøet. Samtidig er det tydelig at han ser på overvåknings- og kontrollsamfunnet som langt farligere.

Til tross for at det er lett å se hva Westerfeld advarer mot, og lett å være enig med ham i at det er lurt å vokte seg for det moderne samfunnets slippery slope, synes jeg ikke han får i gang en utpreget givende diskusjon. Her er det mer action enn filosofi, og samfunnet han skildrer er altfor karikert og preget av overdrivelser. Det fungerer ikke spesielt godt når historien mangler den satiriske overbygningen som for eksempel gjør seg gjeldende i en dystopi som Brave New World.

Rotete og utilgjengelig
Kompositorisk er boken temmelig rotete. Det er ikke alltid lett å forstå hva som faktisk foregår, og hvor det foregår. Tally flakker fra sted til sted på hoverboardet sitt, hun unnslipper fare etter fare – det lesses på med actionscener som etter hvert mister sin spenningseffekt. Når det i tillegg ikke er videre lett å komme innunder huden på historiens figurer, er det vanskelig å la seg engasjere fullt og helt av denne boken.

Forfatteren har så klart ikke gjort det lett for seg når han utstyrer heltinnen leserne allerede kjenner, med helt nye personlighetstrekk – og dertil personlighetstrekk som gjør det vanskelig å identifisere seg med henne. Tally er jo per definisjon strippet for menneskelige følelser, og er mest av alt skremmende. Selve kroppen hennes er et våpen, hun har kun oppdragets mål for øyet, og hun jager i et team med streng indre justis. Litt mer liv blir det over henne når hun begynner å løsrive seg fra flokken og stille spørsmål ved spesialer-ordningen, men hun preges likevel av noe statisk, ettersom reell personlighetsutvikling i all hovedsak baseres på medisinsk inngripen. Slik er det med hele persongalleriet. Dette bidrar naturligvis til å tegne et bilde av et veldig kaldt samfunn, og det er nok også hensikten, men for leseren blir det vanskelig å komme personene nær.

Språklig distanse
Språket er også med på å skape distanse. Her er jeg usikker på hva som skyldes originalspråket og hva som skyldes oversettelsen, men språket, som er pepret med slang og nyord, gir et krampaktig inntrykk. Det er temmelig sjeldent at det fungerer litterært å forsøke å være fremsynt på slangområdet. Slummete, heter det for eksempel når noe er negativt. Det glir ikke akkurat lett over tungen.

Selvsagt er det vanskelig å oversette en bok som denne, og selv har jeg ikke noe forslag til alternativ til «stygginger» og «penskaller» for «uglies» og «pretties». Men det klinger unektelig temmelig tungt på norsk. Det beste hadde nok vært om oversetteren løsrev seg en smule mer fra originalformuleringene.

Det finnes en fjerde bok i serien, Extras, men den er ennå ikke oversatt til norsk. Jeg har ikke lest den, men håper den rommer mer av kvalitetene fra Uglies enn Specials gjør.