Er alt feminisme?

Forleden dag hadde jeg en kronikk ute på NRK Ytring. Den handler om #FreeTheNipple-bevegelsen. I utgangspunktet hadde jeg kanskje ikke kommet på å sende inn tekst om dette temaet, men jeg ble spurt av Ytring-redaksjonen om jeg ville skrive noe om det, og dermed ble det kronikk. Det var et interessant tema å jobbe med, og vel så interessante var reaksjonene på teksten. De følger nemlig et ganske forutsigbart mønsker.

For litt bakgrunnsinfo om hva #FreeTheNipple går ut på – les journalist Emma Clares opplysende tekst i DN.

Og når det gjelder hva jeg mener om saken – les kronikken min på Ytring her.

Jeg tror jeg gjør det ganske klart i den teksten hva jeg mener, og jeg skal ikke her gå videre inn på kampen for å få amme i offentligheten, være toppløs på stranden eller gå uten BH etc – la det bare være sagt at jeg støtter kampen for et mer naturlig og avslappet syn på kvinnekroppen, og at jeg sympatiserer med amerikanerne, som sliter med langt større begrensninger enn oss europeere. La meg også gjenta at folk naturligvis skal få gjøre hva de vil med brystvortene sine. Det jeg retter kritikk mot i kronikken, er en form for aktivisme som tipper over i det overfladiske og utvannende. Nærmere bestemt selfie-aktivismen. Handler det fortsatt om likestilling når folk legger ut puppeselfies en masse?

Det er ikke ofte jeg siterer fra innlegg i kommentarfelt, men det kom to innvendinger som jeg synes er symptomatiske, og som jeg derfor har lyst til å parafrasere og bruke som utgangspunkt for noen betraktninger:

Burde ikke du betingelsesløst støtte dine medsøstre når de ønsker å utøve sin frihet?

Og:

Du har ingen rett til å spekulere i andre kvinners motiver!

Jo, jeg synes jeg har det. Det er alltid interessant å pirke litt i drivkreftene til enhver massebevegelse – og jeg tror det er sunt med pirking. Det er gjerne kloke, reflekterte mennesker i kjernen av de fleste bevegelser, men all aktivisme kan ha lett for å skli ut. Det vil alltid være folk i utkanten som enten ikke har forstått saken, eller som parasitterer på den for egen vinning. Tenk bare på brystkreft-awareness-selfiene som i starten handlet om å samle inn penger. Folk la ut bilder av seg selv uten sminke og erklærte at de hadde gitt penger til kreftsaken – det kom inn ganske mange penger på den måten, men til slutt begynte folk å dele selfier UTEN å nevne pengedonasjoner, de skrev kanskje bare «For a good cause LOL» Da var poenget ganske borte. Noe lignende skjer når man bruker #FreeTheNipple-bevegelsen til å dele bilder av denne typen.

Når det gjelder det å støtte andre kvinner i ett og alt, så er dette et argument som svært ofte dukker opp. «Der eg kjem fra, betyr feminisme at ein heier på andre jenter,» sa Tone Damli en gang hun hadde blitt kritisert for å spille på sex. Jeg bryr meg ikke om hva Tone Damli spiller på, men jeg er ikke likegyldig til hva hun – og mange andre – tror feminisme er. Det er nemlig en gedigen misforståelse at feminisme dreier seg om å være betingelsesløst for det andre kvinner gjør – bare fordi man er kvinne selv. Feminisme handler ikke om at kvinner skal stå sammen og støtte hverandre, men om at gruppen av bevisstgjorte kvinner og menn som kaller seg feminister, står sammen mot kvinner og menn som undertrykker mennesker på grunnlag av kjønn.

Man kan jo se for seg at menn i kraft av sitt kjønn var forpliktet til å heie på det alle andre menn gjorde – man hører at det blir feil. Det gir ingen mening å ukritisk støtte alle som tilfeldigvis har samme kromosomsammensetning som en selv. En slik «feminisme» er en stagnert feminisme, blottet for slagkraft. Hvis all uenighet skal kveles og erstattes av uforbeholden støtte, blir all mulighet for kritisk tenkning borte. Ja, muligheten for tenkning generelt blir borte.

Ofte registrerer jeg at folk med antifeministisk agenda støtter denne formen for ”feminisme”. Fanger de opp at feminister seg imellom er uenige om hva som er god feminisme, eller til og med stiller spørsmålstegn ved om en bestemt sak i det hele tatt dreier seg om feminisme, kommer de straks på banen og snakker om militant feminisme og meningstyranni. Og mange kvinner synes ikke de kan kalle seg for feminister hvis de ikke kan forvente å få applaus fra feministisk hold for absolutt alt de foretar seg.

Hvor kommer denne tanken fra – om at man nærmest har krav på jubelrop fra feminister dersom man er kvinne og foretar seg noe?

Mange ganger kommer dette kravet om støtte fra kvinner som kler av seg for kamera. ”Jeg utøver min frihet som kvinne, det burde feminister heie på,” sier de, og høster hurrarop fra kommentarfeltkrigerne (som i andre sammenhenger ikke er spesielt ivrige på å støtte kvinner): Ja! Det er supert at kvinner kler av seg! Mer pupp!

Jeg synes altså ikke at man skal forby noen å kle av seg. Det skulle bare mangle. Man har rett til å gjøre som man vil. Men man har ikke krav på å få sine handlinger definert som feministiske statements. Og man har ikke krav på å reservere seg mot at ens handlinger drøftes.

Jeg kommer til å fortsette å stille meg tvilende til om det virkelig handler om kvinnesak når man legger ut wet t-shirt-bilder av seg selv på sosiale medier. Folk må gjerne poste selfier herfra og til månen, men ingen kan kreve å bli ansett som feministiske heltinner fordi de gjør det.

BrZyD20CEAAB3IR.jpg-large

Advertisements

Ingen mister jomfrudommen

“Når mistet du jomfrudommen?”

Dette spørsmålet har mange enten stilt eller blitt stilt. De fleste har et klart svar, og det føres også statistikk over dette – gjennomsnittlig debutalder for jenter er 17, mens det for gutter er 17,9. Men hva er jomfrudom, og hvordan mister man den? Ved å debutere seksuelt, så klart, vil mange svare, og da tenker de gjerne på vaginalt samleie. Med denne tankegangen kan man altså gå fra å være jomfru til ikke-jomfru i løpet av få sekunder.

Mye taler imidlertid for at begrepet ”jomfru” er modent for skraphaugen. For det første vitner begrepet om et snevert syn på seksualitet – det finnes jo en rekke andre typer seksuelle handlinger. De fleste vil for eksempel være enige i at oralsex er å regne som sex. Men paradoksalt nok mener gjerne de samme menneskene at oralsex ikke kvalifiserer som seksuell debut.

Et annet aspekt er heteronormativiteten. Dersom seksuell debut = vaginalt samleie, må man jo helst være hetero for å miste jomfrudommen. Det er åpenbart at noe skurrer her.

Ordet ”jomfru” er dessuten i seg selv langt fra kjønnsnøytralt, og vitner om at det historisk sett har vært viktig å kontrollere kvinners seksualitet. Og enda det i dag burde være åpenbart at kvinner ikke endrer verdi og egenart i forbindelse med sex, er det ikke uvanlig at unge jenter opplever ryktespredning knyttet til sex – enten det handler om å få ”gjort det” eller om å ha hatt ”for mange” partnere.

Myten om jomfruhinnen er blant årsakene til at man ser på jomfrudom som noe man mister. Ja – for det et en myte. Det finnes ingen hinne/membran som skal briste, det finnes kun noe som heter skjedekrans, og den er elastisk. Det er også en myte at det skal gjøre vondt og gjerne blø første gang. Dersom dette skjer, er det som regel fordi man ikke er opphisset eller fuktig nok, at partneren er uvøren eller at man er nervøs. Og det er vel ikke rart om man blir nervøs hvis man forventer ubehag, eller at partner ikke tar nok hensyn ved uttrykk på smerte hvis dette regnes som vanlig?

Men uansett hva et første samleie innebærer, så er det kun dét: Et første samleie. En seksuell opplevelse blant mange, og neppe den første. Det er altså ingen rasjonell grunn til å se på det som et vannskille, og en brukbar seksuell identitetsmarkør er det heller ikke.

Mange opererer med et tall på hvor mange de har hatt sex (les: samleie) med. Dette er omtrent like meningsløst som å datofeste tapet av jomfrudommen. For det første er ikke sex identisk med samleie, for det andre vil dermed definisjonen av sex variere fra person til person, og for det tredje bør antall partnere verken være kilde til skam eller stolthet.

Å endre kulturelle oppfatninger er imidlertid ikke gjort i en håndvending, så det skal nok en del til for at begreper som ”jomfru” og ”seksuell debut” skal legges døde. Men jeg mener det er viktig å arbeide for et nytt syn – der man ikke ser for seg et magisk øyeblikk der alt endrer seg, men der man heller anser seksuelle erfaringer som noe man gradvis opparbeider seg. I likhet med alle andre erfaringer livet har å by på.

Det er nok langt mer hysteri knyttet til jomfrudom i andre land enn Norge – for eksempel i USA, der man snakker om «V-card». Men heldigvis drives det opplysningsarbeid der. Det finnes for eksempel en fin dokumentarfilm ved navn How To Lose Your Virginity, laget av filmskaper Therese Shechter.

Tittelen er tabloid, og de fleste ser kanskje for seg en slags guide til THE FIRST TIME, med omtrent like mye dybde som sexguidene i Cosmopolitan. Men selvsagt er tittelen ironisk. Schechter har følgende mål med filmen:

I would like to sort of redefine what [virginity] is. It’s not necessarily putting a penis into a vagina. It’s not this magical moment when everything changes. I don’t think we can get rid of the term, but I’d just like to broaden our understanding of what it means and how it affects us. I would love think about becoming a sexual person as part of a process — as something that happens over a long period of time. Because that’s how we are as sexual people.

Amen til det!

1491762_272727916242424_7736521193894723741_n

To tekster skrevet for Ballade.no

Hvis jeg hadde vært Fotballfrue, hadde det nok vært ramaskrik og trygling i kommentarfeltet, siden jeg ikke har blogget på en stund. Om to dager er det tre uker siden forrige blogginnlegg. Heldigvis er jeg ikke Fotballfrue. Men helt brakk kan jeg jo ikke la bloggen ligge, selv om det er en veldig travel tid.

Da er det jammen flaks at jeg har to ferdigskrevne tekster å dele. De ligger til og med allerede på verdensveven – nærmere bestemt på musikknettstedet Ballade.no.

Den første teksten ble publisert 24. januar (jeg er sen på avtrekkeren her på bloggen), og er et referat fra et musikkseminar. Her er første del:

INTERN MUSIKKDEBATT

16. januar ble Charlotte Myrbråtens Bergens-baserte konsept ”Full Pop” bragt til Oslo av Rikskonsertene, med tre debatter og tre konserter (Amina Sewali, Nils Bech og Femtastic.)

– Det kan kanskje virke trettende med nok en debatt om kjønn og skjønn og musikk, åpnet Myrbråten. Så hvorfor fortsette? Jo, fordi ting ikke skjer fort nok. Vi har fortsatt en mannsdominert kritikk, et kjønnet språk og en stor skjevhet ved festivaler og utdanningssteder. Hva kan gjøres? Bør noe gjøres?

At ting beveger seg tregt i musikkbransjen, ble bekreftet av Elin Aamodt, leder i GramArt. Hun fortalte om Balansekunstprosjektet og presenterte en undersøkelse som har kartlagt kjønnsbalansen i musikklivet: i medlemsmassen og på inntektsfronten. Kvinner får færre spillejobber og nomineres sjeldnere til priser. Det handler ikke om mangel på risikovilje, mente Aamodt – men om at både menn og kvinner velger menn.

Vel – ting kan se dystert ut. Men Elin Aamodt understrekte at ingen diskriminerer med vilje. Hun talte også imot sutring – det vil jo ingen høre på. Ja til positivt fokus! Denne holdningen var i tråd med tilbakemeldinger hun hadde fått fra medlemmene i GramArt.

I påfølgende debatt, om statistikk, tall og endring, grep leder for Rikskonsertene Turid Birkeland raskt fatt i sutrepoenget. Klart man må si fra når noe er galt – det må til hvis man vil ha endringer.

Kvotering ble også et tema. Aamodt uttrykte skepsis, selv om hun tidvis fant kvotering nødvendig. Journalist Rita Westvik minnet om historiske fakta og poengterte at kvotering bedrer prosessen.

Et annet eksempel på støtte til kvinner, er AKKS. Leder Hilde Hammer kunne fortelle at ikke alle ønsker å bli assosiert med AKKS i tiden etter gjennombrudd i det profesjonelle musikklivet. Dette måtte man bare ta til etterretning, sa hun, men understreket også at AKKS gjør en viktig jobb med å skape forbilder for unge jenter.

Et annet aspekt som kom frem i debatten, var at stivbente regelverk ofte hindrer likestilling – NAV har f.eks. kompliserte ordninger for frilansere, noe som slår hardt ut for kvinner med barn. Så ubalanse handler ikke kun om mannsdominans.

Neste debatt hadde overskriften ”Kritikk, musikk og språk».

Les resten her!

Neste tekst jeg skrev for Ballade var en anmeldelse, av første del av Djangofestivalen på Cosmopolite Scene. Arrangementet gikk av stabelen 24. januar, og ble publisert på Ballade 3. februar (igjen er jeg sen på avtrekkeren her på bloggen).

I DJANGOS ÅND

I år er det 35 år siden Jon Larsen stiftet Djangofestivalen i Oslo, noe som gjør den til den lengstlevende stringjazzfestivalen i verden. Festivalen har hatt ulike tilholdssted opp igjennom, men de siste årene har den foregått på Cosmopolite Scene, og strekker seg over to dager. Den trekker til seg et publikum av svært ulik alder, men med en liten overvekt av godt voksne folk som kan ha fulgt Jon Larsen gjennom hele hans etter hvert lange karriere. Undertegnede var til stede på festivalens åpningsdag, fredag 24. januar.

Det norske bandet Jazzbanditt åpnet kvelden, en ung trio som platedebuterte i 2011 og nå har to utgivelser bak seg. De spiller på Djangofestivalen for fjerde år på rad. Med seg hadde de også fiolinist Bastien Ribot fra Frankrike.

Jazzbanditt er signert på plateselskapet Hot Club Records, og det lett å høre hvor de har sine røtter. Samtidig er det ikke kun Django-takter – her er også innflytelse fra amerikanske jazztradisjoner, og lytter man nøye, fanger man opp folkemusikklignende toner som bringer tankene mot både Hellas, Norge og Irland.

Samspilte
Bandet spilte et par av sine egenkomponerte låter, blant annet den smektende ”I Believe in Love”, men i tillegg flere standardlåter, som ”I’ll Remember April” og ”Four On 6”. De leverte også sin tolkning av Chick Coreas ”Spain” – stort sett med god temperatur, men i de raskeste partiene skortet det litt på presisjonen. Til tider forsøkte gitaristene seg på improvisatoriske krumspring som muligens lå et lite stykke utenfor deres rekkevidde. Men dette ble aldri et stort problem, for stemningen var uhøytidelig og la til rette for utprøving. Dessuten var bandet så til de grader samspilte at de hele tiden løftet hverandre. De dynamiske overgangene var både elegante og presise – nesten som om bandet skulle hatt en dirigent foran seg. Rytmisk var de også sterke.

Fiolinisten Ribot, som bandet hadde plukket opp på en jazzkneipe i Paris, svingte buen med letthet, og med en fin veksling mellom det rå og det nennsomme, men det hørtes stadig ut som om tonene lå litt lavt. Et forstyrrende element hele veien.

Tradisjonell stringjazz
Neste opptreden var det Dorado Schmitt, The Winterstein Trio og Martin Weiss som sto for. De serverte publikum kveldens mest tradisjonelle stringjazzkonsert, og med sin versjon av ”Minor Swing” brakte de oss lukt til Django og Grappellis Paris. Blant musikerne på scenen var det en overvekt av franskmenn – ikke rart toner fra Marseillaisen snek seg inn både her og der. Det var imidlertid en tysker som fikk være i forgrunnen mesteparten av tiden, og med rette. Weiss er en virtuos på fiolin, og hans prestasjoner står igjen som kveldens ubestridte høydepunkt – skjønt bassist Xavier Nick med sin lange slåteknikk-solo er en verdig konkurrent når det gjelder hva som vakte mest spontan fryd hos publikum.

Les resten her!

Og så skal jeg være litt kjappere med å dele neste tekst jeg skriver for Ballade.

Det må være lov å reise seg

I dag leste jeg en kronikk på Dagbladet.no som gjorde meg glad. Vel, temaet i seg selv er ikke spesielt lystelig, kronikken handler om voldtekt, men den setter ord på noe jeg mener det er viktig å få belyst.

Overskriften er som følger:

«Når man blir voldtatt, mister man en del av seg selv».

Jeg klikket meg inn på saken, redd for at det skulle være en tekst jeg hadde lest hundre ganger før, men anførselstegnene i overskriften gjorde meg håpefull – og heldigvis: Teksten handler om at en setning som dette kan ende med å bli uttrykk for en ganske negativ determinisme. Kronikkforfatter Mira Berggrav Refsum sier det slik:

Det kan hende jeg hadde kjent på mer håp tidligere om jeg ikke hadde blitt fortalt fra alle kanter og dermed også fra meg selv at jeg aldri kunne bli den samme igjen og at en del av meg hadde blitt drept.

«Voldtekt er nesten-drap», sa tidligere justisminister Knut Storberget. Mange roste ham for å sette ord på hvor alvorlig voldtekt burde tas, men selv om det er prisverdig å vise at man ikke undervurderer traumene ved en voldtekt, så kan det være med på å hemme helningsprosessen ethvert voldtektsoffer må gå igjennom. Hvordan skal man reise seg hvis alle roper til en at man er ødelagt for livet?

«Du vet ingenting om hvordan det føles for meg,» sier kanskje noen nå – noen som selv har blitt voldtatt og føler at livet har blitt tatt fra dem. Til det vil jeg si at man ikke skal avfeie slike reaksjoner. Alle reaksjonsmønstre etter en voldtekt er legitime og bør bli møtt med forståelse. Selv ble jeg voldtatt som tenåring, og vet hvordan det er å føle at mørket senker seg over livet. Så jeg sitter ikke bare her og synser. Jeg vil heller ikke generalisere ut fra mine egne erfaringer, men jeg føler at det må nevnes, siden jeg vet at reaksjonen «du vet ikke hva du snakker om» lett kan komme.

Den reaksjonen har nok den svenske feministen Anna Svensson fått en del ganger. Svensson (som selv har opplevd voldtekt) er kjent for å ha ytret at voldtekt ikke er det verste man kan oppleve, og det er selvsagt hard kost. Slik har hun utdypet sitt syn:

– Det är klart att det jag skriver kan misstolkas. Jag måste alltid tänka mycket på vad jag skriver, för det finns ju så klart de som upplever att deras liv faktiskt har förstörts av en våldtäkt. Det är svårt. Men det jag vill säga är att det är väldigt jobbigt att bli våldtagen – jag hade det extremt jobbigt när jag försökte komma på fötter igen, men jag tror det är viktigt att folk dunkar en i ryggen och säger ”Det här fixar du!” snarare än att livet är förstört nu. Att bli stämplad som offer blir en dubbelbestraffning – våldtäkten i sig är tillräckligt jobbig.

Anna Svensson
Anna Svensson

Jeg forstår at folk reagerer på den generaliserende tonen i at «voldtekt ikke er det verste MAN kan oppleve». Det må jo tross alt være opp til hver enkelt. Men det er nettopp det Svensson forsøker å frem. Slik kommenterer hun påstanden om at ingenting er verre enn voldtekt:

Jag håller inte med för det första. Man kan inte säga så utan att ha en anledning. Det finns mycket som kan hända i livet; olyckor, dödsfall och så vidare, så varför är våldtäkt värst? Självklart kan det kännas så när man varit med om det, men det är fel att göra det till en allmän sanning. Det måste man få bestämma själv.

Anna Svensson mener at årsaken til at man lenge har hatt et syn på kvinnens seksualitet som «forbrukt» når hun mistet uskylden (ordet «uskyld» er temmelig ladet, det samme er det gufne uttrykket «deflorere»). Ingen ville gifte seg med en fallen kvinne. Og fortsatt er det mange som bruker ordene «billig» om kvinner. Alt henger sammen med et syn på kvinnen som et vesen som kan «besudles». Eller «skjendes» – et gammelmodig uttrykk for voldtekt. Ble en kvinne skjendet, brakte det skam over hele familien hennes, som om det var blitt gjort skade på eiendom. «Både kvinnans egen och släktens heder satt mellan benen på henne,» bemerker Svensson syrlig, og fortsetter:

– Det blir ett könsförtryck och ett uttryck för att styra över den kvinnliga sexualiteten. Det är det vi kvinnor ska vara räddast för – hela det kvinnliga värdet sitter ihop med sexualiteten.

Nå tror jeg ikke at det er dette de folk har i tankene når de reagerer med avsky, medlidenhet og forferdelse over voldtekt. Voldtekt er tross alt en fryktelig forbrytelse, og det skulle bare mangle at folk ikke reagerer og tar det på alvor. Men det er også viktig at voldtatte opplever at folk backer dem opp og gir dem en tro på at de kan komme seg igjen. Jeg snakker ikke om å lettvint avfeie folk og si at nå er det bare å samle seg, trekke på skuldrene og gå videre. Man bør aldri mase på folk som er i en helningsprosess. Men vi bør endre måten vi snakker om voldtekt på. Vi må tillate folk å reise seg og gå videre. Tillate at folk avviker fra den forhåndsregisserte offerrollen. Ikke alle sitter og skjelver i dusjen i et helt år. Det går an å reise seg, og jeg vil våge å påstå at flere kan gjøre det hvis vi legger fra oss den deterministiske retorikken som overskriften i Dagbladet-kronikken gir uttrykk for.

Jeg tror også en mer nøktern tone rundt voldtekt (samtidig som vi tar denne kriminelle handlingen på dypeste alvor) kan bidra til å fjerne skammen. Fortsatt tør de færreste å snakke offentlig om voldtekt hvis de ikke får være anonyme, og hvis de skal fortelle det til nye venner eller partnere, vet de at det er fare for at reaksjonen blir sjokk, uro og berøringsangst. Spesielt vanskelig kan det være å fortelle om noe sånt til en ny kjæreste eller partner. Det hersker nemlig en ganske standhaftig forestilling om at det siste som kommer i gjenge igjen etter en voldtekt, er det som har med sex og parforhold å gjøre. For noen er det nok sånn, men det er også mange som ikke kjenner seg igjen i det. For meg personlig var vel det seksuelle det første som stabiliserte seg (før det generelle stemningsleiet) men jeg oppdaget også at partnere lett så på meg som en tikkende traumebombe hvis de fikk vite hva jeg hadde opplevd. Dette er jeg ikke alene om – jeg har snakket med flere som har blitt møtt med reaksjoner av typen: «Shit, hvordan påvirker dette meg?». Det er jo ikke akkurat så oppmuntrende.

Tilbake til kronikken som var utgangspunktet. Kommentarfeltet er som vanlig forstemmende saker (og hvorfor gjør jeg gang på gang den feilen å lese det?), men jeg festet meg ved en av de første kommentarene:

En fin artikkel. Den viser eller er inne på viktigheten av å komme ut av offerrollen, og at omgivelsene må slutte å holde folk der. Det går fint an å bruke kriseteori her, med sjokkfaser, reaksjonsfaser, aksepteringssfaser og nyorientering, som ved sorg og andre tap. Det kan være en fin tenkning for å gjenkjenne hvor den enkelte befinner seg og hjelpe dem til å akseptere, sortere, finne nytt feste, trygghet og håp og gå videre. Da blir det på sikt ikke noe annet en en uvanlig dårlig erfaring, som mange andre. Vi har mange før- og etter-episoder eller hendelser i livet. En voldtekt behøver ikke være verre. Hvis man forstår det og tillater det.

Sanne og kloke ord!

Er noen mer pornografiske enn andre?

Jeg er kanskje litt sent på ballen her, men i den siste tiden har det altså vært en del snakk rundt Kvinnegruppa Ottars kampanje Stopp pornokulturen.

Jeg skal ikke gå skarpt inn i den konkrete debatten rundt kampanjen, og heller ikke begi meg inn på å definere porno, for selv om mye dekkes av en definisjon der porno anses som materiale med seksuelt innhold som er laget for å virke seksuelt opphissende, er det ikke alltid en enkel sak å bedømme avsenders intensjon. Hvis vi skal bruke reader-response-teorien fra litteraturvitenskapen, kommer definisjonen for eksempel håpløst til kort. Og hva hvis vi trekker inn ironi her? Jeg kjenner mange som elsker pin-up-estetikken. Slutter noe å være porno fordi vi punkterer det med ironi? Og så er det hele kunst-diskusjonen… Hva skiller for eksempel performance fra porno? Intensjonen? Er det tilstrekkelig? Og må den kritiske diskusjonen stilne fordi vi ikke enkelt kan skille?

50s-pin-up-girl-pictures-1480px-Larco_Museum_Erotic_Art_V

Jeg er nok på linje med Kvinnegruppa Ottar i deler av deres syn på porno, og bekjenner meg ikke til dameblandstrender der porno uproblematisk anbefales som krydder for par som har blitt lei av hverandre i sengen. Og jeg er ikke redd for å bli stemplet som Ottar, kjerring, misunnelig eller feministstygg fordi jeg mener at man er nødt til å ta innover seg at konsum av porno kan befinne seg i samme landskap som kjøp av seksuelle tjenester fra en prostituert – selv om pengetransaksjonen er mindre direkte. Likevel er det både umulig og lite fruktbart å få slutt på alt som kan kalles pornografisk. Jeg ser for eksempel for meg at et par bøker jeg er glad i hadde måttet gå på bålet da (og nei, FOR SVINGENDE, vi snakker ikke om Fifty Shades).

Nå er det ikke eksplisitt porno den nystartede kampanjen handler om, men den utbredte bruken av pornoestetikk i media og reklame. Initiativtagerne skriver:

Pornoens tilstedeværelse i det offentlige rom er med på å prege synet på kjønn og seksualitet blant hele den oppvoksende generasjon. Tilgjengeligheten, kombinert med legitimering og markedsføring gjennom underholdningsindustrien, gjør det vanskelig å ha en kritisk distanse til pornoen.

Slik jeg forstår kampanjen, så handler den mye om det faktum at vi har blitt så vant til å bli eksponert for pornoestetikk at vi knapt tolker det som pornoestetikk. Og den handler om utspekulert bruk av pornoestetikk for å selge produkter. Det kan ikke være tvil om at Ottar har rett i at dette er et utstrakt fenomen, og jeg er enig i at det må settes søkelys på denne problematikken.

Men det er like vanskelig å definere pornoestetikk som det er å definere porno i ren form (og hva er ren form?). Kampanjeleder Katarina Storalm viser for eksempel til et «come and fuck me»-look. Hva er egentlig det? Og om det går an å sette fingeren på det, er det tilstrekkelig for at det skal bli pornoestetikk? Avkleddhet trekkes selvsagt også inn, men heller ikke her er det enkelt. Hva er pornografisk avkleddhet? Er det plagget det kommer an på? Kameravinkelen? Posituren? Konteksten? Antagelig kan man svare ja til alt dette – men hvor enkelt er det å finne skarpe, avgrensende definisjoner? Jeg tror vi ganske enkelt må finne oss i at det ikke lar seg gjøre å finne uttømmende og dekkende definisjoner her. Det betyr likevel ikke at vi dermed må bli handlingslammede. Det går an å være kritisk til pornokulturen selv om man bevarer vissheten om at det ikke er like lett å definere pornokulturen.

Det er ett perspektiv jeg ofte savner i debatten om pornokultur og -estetikk. Det er det faktum at kvinnekroppen synes å bli ansett som langt mer pornografisk enn mannskroppen. Dette, som langt på vei har å gjøre med samme mekanismer som slut-shaming, er et av de virkelig stygge utslagene av den såkalte pornokulturen. Jeg tar ikke nå til orde for at man skal heie voldsomt på alle kjendiskvinnene som kler av seg for MANN for å føle seg sterke og frigjorte, det jeg sier nå er ikke et innlegg i DEN samtalen. Jeg vil peke på at kvinnekropper oftere enn mansskropper later til å oppfattes som sexy og utfordrende i sammenhenger hvor det overhodet ikke handler om sensuell posering. Bare det at en kvinne ikke har på seg burka, kan være nok til å plassere henne i sexy-universet.

Siden jeg er meg, må jeg selvfølgelig ta utgangspunkt i noe som har med yoga å gjøre. Så bær over med meg, men altså: Yogalærer Kino MacGregor har all den tid hun har lagt ut yogainstruksjonsvideoer på YouTube, måttet tåle kritikk og trakasserier for at hun praktiserer i stramme, korte klær.

Kino MacGregoryoga_asana34

Alt hun gjør er altså å gå i komfortable klær som hemmer kroppen minst mulig, i likhet mange mannlige yogautøvere.

men yogaDwi_Pada_Viparita_Dandasana

Ja, tradisjonen tilsier til og med at man ikke skal ha videre mye klær på seg.

Sri Krishna Pattabhi Jois
Sri Krishna Pattabhi Jois

Men det er altså kvinnelige yogautøvere som utsettes for kritikk når de lar seg avbilde i slike antrekk.

I fjor var det en hel del kontroverser rundt en yogavideo der yogalærer Bryony Smyth demonstrerer vinyasa og håndstående, iført svart sportsundertøy. Pornoestetikk, sa mange. Jeg er uenig. Jeg ser en demonstrasjon av teknikk, muskelkontroll og konsentrasjon.

Men hvis vi altså skal mene at videoen rommer pornoestetikk, hva så med følgende video av yogalærer David Regelin?

Demonstrasjon av muskelkontroll, ja visst. Men det går også an å se det som demonstrasjon av muskler. Av kropp. Det er vanskeligere å se teknikk, pust og fremgangsmåter i denne videoen. Det handler mye om Regelin her, og hans glinsende vaskebrett. Men er det noen som har sett pornoestetikk her? Jeg har ikke hørt om noen.

Hvorfor er følgende pornoestetikk ….

yogi_4680_635x

… og følgende ikke?

images

For øvrig prøver nok både Smyth og Regelin å selge produkter, det vil si yogaundervisningen de kan tilby. Til det bruker de sine egne kropper – uten mye klær. Men pornoestetikk er det ikke.

Det er mange måter å være kropp på. En avkledd kropp betyr ikke alltid come and fuck me.

Ein plukka blome og frafallets ansikt

Det har kommet to nye intervjuer siden jeg debuterte som forfatterintervjuobjekt i Fædrelandsvennen.

Forrige uke ble jeg intervjuet på den fine nettsiden Framtida.no. Der snakker jeg om seksualitet, feminisme, teite danseklær og tapt jomfrudom. Overskriften er «Ein plukka blome» – les mer her.

Foto: Tora Hope
Foto: Tora Hope

For et par uker siden ble jeg intervjuet i Korsets Seier. Korsets seier er pinsevennenes egen avis, og siden boken min er svært kritisk til karismatisk kristendom, var jeg forberedt på å få en rekke skeptiske og konfronterende spørsmål. Slik gikk det ikke, journalist Lars Christian Gjerlaug var lyttende og interessert, og stilte gode spørsmål. Det jeg sa er ivaretatt i teksten – selv om jeg er tillagt a-endelser og ved en anledning siteres på at jeg savner (!!!!!!!) å dra på leir (!!!!!).

Intervjuet ligger ikke gratis på nett, men man kan kjøpe det her.

Foto: Matunda Bigirmana
Foto: Matunda Bigirmana

For folk med dårlig råd har jeg imidlertid plukket ut noen highlights fra intervjuet. Jeg presenteres slik:

Ifølge statistikken mister over halvparten av alle menighetsaktive ungdommer troen i tyveårene. Heidi Sævareid, som var aktiv i en pinsemenighet på Sørlandet, er et av ansiktene i dette massive frafallet. Kan hennes historie lære oss noe?

Jeg ble spurt om hvorfor jeg ble tiltrukket av menigheten. Jeg svarer slik:

– Som 13-åring valgte jeg selv å oppsøke ungdomsarbeidet i den lokale pinsemenigheten, rett og slett fordi jeg ville ha et kristent miljø med «full pakke». Jeg var ikke interessert i kurong, vafler og slappe andakter, sier Heidi og smiler.
– I ungdomsarbeidet fant jeg et miljø som inkluderte alle, hvor vi hadde mye moro og hvor vi mente alvor med det vi trodde på.

Og hvorfor forlot jeg den?

– De enkle og ferdigtygde svarene på livets store spørsmål og den naive tilnærmingen til Bibelen fungerte rett og slett ikke lenger for meg. I møte med egne følelser, kunnskap og nye impulser, sprakk boblen. Jeg begynte å stille de vanskelige spørsmålene. Men i stedet for gode svar, fikk jeg se nervøse ungdomsledere som satte spørsmålstegn ved min overgivelse og tro.

Litt senere i intervjuet sier jeg dette:

– Prester og pastorer må ta innover seg at folk har utdannelse og at noen enkle bibelvers ikke holder som argumentasjon lenger. Jeg har flere ganger møtt kristne som har ønsket å evangelisere på gaten og på studiesteder, men i møte med fagkunnskap faller man helt igjennom. Det blir for hjelpeløst til å bygge livet sitt på.

Hovedpoenget med å intervjue meg var å belyse hva årsaken til frafall fra pinsemenighetene kan skyldes. Det vises til en bok om fenomenet:

Ifølge boken «You lost me», som kom ut fra Barna Research i fjor, er Heidis historie ganske typisk. For nettopp problemene knyttet til å stille spørsmål, og belastningen ved å uttrykke tvil innad i menigheten, peker boken på som en av hovedårsakene til at så mange forsvinner ut av menighetene.

Boken som består av en rekke dybdeintervjuer, peker dessuten på problemet mange har med å kunne se en sammenheng mellom troens verden og sin egen arbeidshverdag, samt utfordringen mange får med den kristne samlivsetikken, som årsaker til frafall.

Jeg er helt sikker på at dette bidrar til at folk mister troen. Selv sier jeg dette om det siste poenget:

– Selv om all seksualitet utenom ekteskapet var fy-fy, opplevde jeg at det var mye fokus på nettopp kropp og sex. Vi som danset i dansegruppen måtte ha på oss enorme klesplagg for å ikke føre guttene til fall – hva nå enn det måtte bety. Sett i etterkant var det et kvinnesyn og forhold til kropp jeg ikke kan godta. Derfor vektla jeg det også i boka.

Årsakene til at folk forlater troen er sammensatte. På slutten av reportasjen forsøker en kristen ungdomsarbeider å komme med noen svar. Oline Oustorp er fungerende leder i Misjonsforbundet UNG, og sier:

– Jeg vil ikke forsvare oss, argumentere med at alle sikkert gjorde så godt de kunne, eller gå inn i debatten rundt absolutte sannheter. Men jeg vil erkjenne sorgen så mange av oss føler over at troen ikke blir med inn i neste livsfase. Jeg ivrer for at vi kvalitetssikrer det vi formidler til barn og unge i dag. Og jeg er overbevist om at de tre livsviktige ordene «jeg vet ikke» godt kan brukes mer, sier Oustorp.

Der tror jeg hun er inne på noe. Det er ikke farlig å ikke vite! Det er ikke farlig å innrømme at man ikke vet. Jeg tror derimot det er farlig å hevde at man har nådd frem til sannheten og slipper å tenke og søke mer.

Oustorp blir spurt om hva menigheter og ungdomsmiljøer bør gjøre annerledes, og svarer slik:

– Jeg har jobbet med unge mennesker i mange år, og jeg er vaksinert mot enkle svar, overfladiske løsninger og påpressede sannheter. Livet er for alvorlig og troen for viktig til at vi kan ta lett på trosformidling. Men for å bevare en levende tro, er relasjonen til Jesus det aller viktigste. Og mer enn de rette svarene, og realitetsorienteringen med virkeligheten – tror jeg vi må ta hverandre med inn i hverandres disippelpuls. Vi trenger å vise hvordan man kan ha møtepunkter med Gud i hverdagen, sier Oline Oustorp.

Nå vet jeg faktisk ikke helt hva disippelpuls er. Men jeg kjenner meg ganske sikker på at det ikke var manglende tilgang til andres disippelpuls som gjorde at jeg forlot troen. Og jeg tror heller ikke årsaken er at jeg ikke fikk se nok av hvordan man kunne ha møtepunkter med Gud i hverdagen. Det var heller ikke for lite snakk om Jesus.

Jeg er helt sikker på at Oustorp mener dette godt, men jeg synes resonnementet hennes minner litt om innfallsvinkelen småpartier bruker når politiske meningsmålinger ikke svinger i deres favør. Da har de rett og slett ikke formidlet budskapet sitt godt nok, sier de. De har ikke fått folk til å forstå hva det er de står for.

Det faller dem ikke inn at det kan tenkes at folk har forstått veldig godt hva de står for.

Og at de derfor har valgt å forlate dem.

Ladyfest og slippfest!

Denne uken er det Ladyfest i Oslo!

Mye spennende kommer til å foregå over hele byen – så sjekk ut programmet!

Selv har jeg en veldig travel uke, så jeg får ikke med meg halvparten av det jeg skulle ønske jeg kunne fått med meg, men har tenkt meg på dette arrangementet, som handler om kvinnekamp i Egypt og Kurdistan. Og så klart 8. mars-festen på Mono!

Torsdag skal jeg ha eget program, nemlig slippfest for Spranget! Romanen tematiserer nemlig blant annet kjønnsroller i karismatiske menighetsmiljøer. Likestillingen har jo ikke nådd alle krinkler og kroker av samfunnet.

Det er en ære å være med på Ladyfest, og jeg håper så mange som mulig vil komme på festen. Den holdes på Oslos triveligste kafé, Liebling, kl 19.00, og er kanskje årets eneste lanseringsfest med magedans.