Ich bin ein sørlending!

Ok, jeg har bodd på Sørlandet. Det kan jeg ikke nekte for. Hvordan kunne jeg ellers ha blitt førstesidestoff i Fædrelandsvennen?

Men gjør det meg til sørlending? Jeg tviler. Oslo er jo min by. Og jeg snakker – og har alltid snakket – et klingende riksmål. Likevel er det et faktum: I ARK bokhandel i Arendal er jeg en kjær lokalforfatter:

1005919_10152942126095461_430275116_n

Hva blir det neste? Opplesningsturné på det blide Sørlandet? Bring it on! Jeg lytter nå til dette for å lære meg nyttige fraser:

Advertisements

Man har blogget om meg

Så nå blogger jeg om at det har vært blogget om meg. META!

Eller, det er jo boken man har blogget om. Uansett. Blogginnlegget finnes på bokbloggen «Lesehesten fra Sørlandet», og kan leses her:

Og dette er det som står:

Hvorfor valgte jeg å lese denne? Jeg hadde lest en anmeldelse på barnebokkritikk.no, og ble veldig nysgjerrig. Spesielt siden forfatteren har bakgrunn fra Filadelfia (pinsevennene) i Kristiansand og boka er inspirert av dette.

Fikk jeg noe? Ja, jeg fikk ei fortelling om en tenåring som blir med i ei karismatisk menighet, får vite at hun kan bruke evnene sine der til tjeneste for Gud, men snart må gå på akkord med det hun selv kjenner at hun vil. Hun prøver kort sagt å være kristen, men får det ikke til. Presset blir for stort både innenfra menigheten, fra ikke-kristne som gjør narr, og fra hennes egen tvil om det hun lærer i menigheten. Hun ønsker å leve helt, og hun kjenner seg såret av en venn som har den samme tvilen, men lar seg drive med strømmen og ikke tar et aktivt oppgjør. Interessant og sterkt.

Takk, Synne bokblogger!

spranget