Hodestående – trinn for trinn

Det er ingenting jeg liker bedre enn å være opp ned. Hvis jeg har en favorittpositur i yoga, er det kanskje hodestående. Hodestående kalles da også for «kongen av alle positurer».

Sanskritnavnet på hodestående er Śīrṣāsana. Śīrṣa (शीर्ष) betyr «hode», Āsana (आसन) betyr «positur». Man gjør gjerne Śīrṣāsana i slutten av en yogaøkt.

Hodestående sies å ha mange fordeler, blant annet disse:

– Styrker kjernemuskulaturen
– Styrker balansen
– Øker blodtilførselen til hjernen
– Stimulerer lymfedrenasjen
– Motvirker ødemer
– Stimulerer hypotalamus, hypofysen og binyrene
– Stimulerer fordøyelsen

Det er nok ikke alle som er like vitenskapelig belagt, for å si det mildt (slik er det med en del yogaøvelser) men det er i alle fall hevet over enhver tvil at man får sterkere kjernemuskulatur og bedre balanse. Personlig føler jeg økt velvære i hele kroppen, også i magen, så kanskje det hjelper på fordøyelsen? Uansett er det veldig forfriskende å stå på hodet. For meg er det som en reset-knapp. Går det tregt i skrivingen, pleier jeg å stille meg på hodet. Det hjelper å se verden opp ned!

Men hodestående kan være vanskelig å mestre i starten. Hodestående krever styrke i både armer, skuldre, rygg, lår og kjernemuskulatur. Det det ikke krever, er en vegg. Det siste man bør gjøre når man øver på hodestående, er å sparke seg opp langs veggen. Dette kan være svært skadelig for nakken, og dessuten legger man seg til en dårlig vane. Man kan gjerne øve på hodestående med en vegg i nærheten, slik at man vet at veggen er der om man skulle tippe over, men man skal ALDRI bruke veggen som hjelp.

Slik går man frem – trinn for trinn:

Man starter ved å ligge på kne og å måle avstanden mellom albuene. Man skal kunne gripe rundt begge albuene.

IMG_6245

Deretter lar man albuene bli hvor de er, og så fletter man fingrene foran seg og former en skål.

IMG_6246

Man lar hendene støtte om hodet, slik at bakhodet og litt av vekten presser inn i hendene. Så går man opp på tå. Pannen berører gulvet, men man skal aldri støtte seg på pannen. Det viktigste er dessuten å la skuldrene og underarmene bære vekten, så her må man være sterk i skuldrene. Det er avgjørende å unngå å synke sammen – nakken skal strekkes og avstanden mellom skuldrene forlenges. De må aldri trekkes opp mot ørene.

IMG_6247

Man lister seg på tå fremover og fremover, samtidig som hoftene skyves frem over hodet. Man skal få en svakt skrå vinkel i ryggen. Her er det essensielt å ikke krumme den.

IMG_6248

Etter hvert vil man kjenne at vekten i tærne avtar, og da er man klar til å gå opp med bøyde knær. Ryggen skal nå være loddrett, eller med svakt overheng.

IMG_6251

Selv foretrekker jeg å gå opp med rette ben. Dette krever mer styrke i kjernemuskulaturen, men man får bedre kontroll. Magen strammes, Uddiyana Bandha aktiveres, og bena svinges kontrollert opp på innpust. Har man bøyde knær, rettes bena langsomt ut.

IMG_6249

Hele tiden må man passe på plasseringen av hoftene. Etter hvert som man kommer høyere opp, må man trekke hoftene tilbake for å unngå overbalanse.

IMG_6250

Når man er helt oppe, plasseres hoftene i nøytral posisjon, magen strammes og lårene presses sammen. Føttene strekkes, og man kan enten pointe tærne eller strekke føttene med fleksede tær.

IMG_4625

Fire stadier på vei opp.

IMG_6252

Så snart balansen er på plass og muskelstyrken er oppøvet, er det egentlig ikke så anstrengende å holde seg oppe. Etter hvert som man blir kjent med kroppens senter og tyngdepunkt, lærer man seg hvordan man anvender hoftene for å holde balansen, og da blir det etter hvert ganske mye morsomt man kan gjøre!

IMG_2805

Hodestående – trinn for trinn

Det er ingenting jeg liker bedre enn å være opp ned. Hvis jeg har en favorittpositur i yoga, så må det være hodestående. Hodestående kalles da også for «kongen av alle positurer».

Sanskritnavnet på hodestående er Śīrṣāsana. Śīrṣa (शीर्ष) betyr «hode», Āsana (आसन) betyr «positur». Man gjør gjerne Śīrṣāsana i slutten av en yogaøkt.

Hodestående sies å ha mange fordeler, blant annet disse:

– Styrker kjernemuskulaturen
– Styrker balansen
– Øker blodtilførselen til hjernen
– Stimulerer lymfedrenasjen
– Motvirker ødemer
– Stimulerer hypotalamus, hypofysen og binyrene
– Stimulerer fordøyelsen

Det er nok ikke alle som er like vitenskapelig belagt (slik er det med en del yogaøvelser) men det er i alle fall hevet over enhver tvil at man får sterkere kjernemuskulatur og bedre balansen. Personlig føler jeg økt velvære i hele kroppen, også i magen, så kanskje det hjelper på fordøyelsen? Uansett er det veldig forfriskende å stå på hodet. For meg er det som en reset-knapp. Går det tregt i skrivingen, pleier jeg å stille meg på hodet. Det hjelper å se verden opp ned!

Men hodestående kan være vanskelig å mestre i starten. Hodestående krever styrke i både armer, skuldre, rygg, lår og kjernemuskulatur. Det det ikke krever, er en vegg. Det siste man bør gjøre når man øver på hodestående, er å sparke seg opp langs veggen. Dette kan være svært skadelig for nakken, og dessuten legger man seg til en dårlig vane. Man kan gjerne øve på hodestående med en vegg i nærheten, slik at man vet at veggen er der om man skulle tippe over, men man skal ALDRI bruke veggen som hjelp.

Slik går man frem – trinn for trinn:

Man starter ved å ligge på kne og å måle avstanden mellom albuene. Man skal kunne gripe rundt begge albuene.

IMG_6245

Deretter lar man albuene bli hvor de er, og så fletter man fingrene foran seg og former en skål.

IMG_6246

Man lar hendene støtte om hodet, slik at bakhodet og litt av vekten presser inn i hendene. Så går man opp på tå. Pannen berører gulvet, men man skal aldri støtte seg på pannen. Det viktigste er dessuten å la skuldrene og underarmene bære vekten, så her må man være sterk i skuldrene. Det er avgjørende å unngå å synke sammen – nakken skal strekkes og avstanden mellom skuldrene forlenges. De må aldri trekkes opp mot ørene.

IMG_6247

Man lister seg på tå fremover og fremover, samtidig som hoftene skyves frem over hodet. Man skal få en svakt skrå vinkel i ryggen. Her er det essensielt å ikke krumme den.

IMG_6248

Etter hvert vil man kjenne at vekten i tærne avtar, og da er man klar til å gå opp med bøyde knær. Ryggen skal nå være loddrett, eller med svakt overheng.

IMG_6251

Selv foretrekker jeg å gå opp med rette ben. Dette krever mer styrke i kjernemuskulaturen, men man får bedre kontroll. Magen strammes, Uddiyana Bandha aktiveres, og bena svinges kontrollert opp på innpust. Har man bøyde knær, rettes bena langsomt ut.

IMG_6249

Hele tiden må man passe på plasseringen av hoftene. Etter hvert som man kommer høyere opp, må man trekke hoftene tilbake for å unngå overbalanse.

IMG_6250

Når man er helt oppe, plasseres hoftene i nøytral posisjon, magen strammes og lårene presses sammen. Føttene strekkes, og man kan enten pointe tærne eller strekke føttene med fleksede tær.

IMG_4625

Fire stadier på vei opp.

IMG_6252

Så snart balansen er på plass og muskelstyrken er oppøvet, er det egentlig ikke så anstrengende å holde seg oppe. Etter hvert som man blir kjent med kroppens senter og tyngdepunkt, lærer man seg hvordan man anvender hoftene for å holde balansen, og da blir det etter hvert ganske mye morsomt man kan gjøre!

IMG_2805