Anmeldelse: Jeg er Døden

POETISK OM DØDEN

Jeg er Døden
Magikon 2015
Tekst: Elisabeth Helland Larsen
Illustrasjon: Marine Schneider

døden

[F]or meg
kan ingen
gjemme seg,

sier fortellerstemmen i Elisabeth Helland Larsen og Marine Schneiders samarbeidsprosjekt. Tittelen Jeg er Døden gjør det klart hvem som eier stemmen. Slik sett burde det være en skremmende bok. Døden er noe de fleste frykter og forsøker å unnfly så lenge som råd.

Noe av det skremmende ved døden er at man ikke vet når den kommer, man vet bare at den er ufravikelig. Det er dette poenget boken åpner med – Døden understreker at den kan komme når som helst, på hvilket som helst vis. På bildene ser vi den i en båt på havet, på sykkel gjennom skogen, på vei bort fra et brennende hus – bærende på brennende hus. Langsomt drar vi, i en samlet flokk, sier Døden.

Vi er vant til å tenke på døden som “mannen med ljåen” – I Schneiders strek minner Døden om en liten jente, enda den har uformelige konturer. Det har å gjøre med spinkelheten, og det som kan minne om et skaut eller hår. Eller kanskje er det blomstene Døden bruker som hodepynt, eller den rosa sykkelen? Det er i alle fall ikke en skummel skikkelse, og ansiktet er åpent og vennlig, uskyldig – og nærmest uferdig i trekkene. Øynene er små, runde og lyst turkise, nesen er en knøttliten omvendt v, kinnene har svake roser. Men det er ingen munn i ansiktet.

0Cover-1200x700

Ett sted fremstår Døden som virkelig skremmende, det er der hvor den kikker inn gjennom en dør, med et øye som er nesten like stort som døren. To ensomme, lyserosa barnestøvler står midt på det tomme gulvet, ved siden av en blomsterkvast.

Det hender at jeg må
banke ekstra hardt
på dører
som ingen vil åpne,

lyder den ledsagende teksten.

Hovedsakelig vektlegges det imidlertid hvor vennlig Døden er, hvordan den støtter oss av sted med milde hender og synger trygge melodier. Den avbildes som et rolig nærvær som ingen later til å la seg sjokkere eller skremme av. Vi ser en gammel bestemor som strikker i gyngestolen, på gulvet sitter Døden og strikker sin egen lille gryteklut, omgitt av lekne katter. Vi ser hvordan små dyr i skogen samler seg rundt Døden, som har fått gullkrone på for anledningen. Heller ikke barn er redde i møte med Døden, de smiler til den, og det vrimler av blomster og fugler og andre skapninger. Døden er paradoksalt nok omgitt av liv, ikke død.

Men kanskje det ikke er så paradoksalt likevel, for hvordan skulle det være plass til fornyelse, om det ikke var for Døden? Slik argumenterer Døden for sin eksistens. Snart får vi også se Døden sammen med Livet, en skikkelse med samme form, størrelse og ansikt som Døden – bare at Livet er rosa mens Døden er mørkeblå. De to kreftene vises som to jevnbyrdige venner, ikke som fiender. På bokens siste oppslag sitter Livet og Døden sammen ved leirbålet, omgitt av flora og fauna. To dansende kaniner minner oss om liv og fruktbarhet, sopp og nakne kvister minner oss om døden. I tillegg finnes det to biller som kan minne om skarabeer – et av de gamle egypternes symboler på gjenfødelse.

Illustrasjonene, utformet i akvarell og det som ligner fargeblyanter, er klare, lyse og fargesterke, tidvis naivistiske, og dette bygger opp under det ufarliggjørende budskapet. Boken fungerer som en trøstebok for alle som er redde, den minner oss om at livet ikke kunne eksistert uten døden – og vice versa – og at kjærligheten ikke dør i møte med døden. Den poetiske tonen i teksten mildner også det gruoppvekkende ved døden. Likevel er budskapet er temmelig direkte. Ingen slipper unna. Ingen vet når eller hvordan Døden kommer.

Jeg er Døden er en svært vakker bok, med evne til å berøre lesere i alle aldersgrupper, og kan utvilsomt også være utgangspunkt for mang en dyp samtale om den siste reise.

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 106

Advertisements

Anmeldelse: Hundedagar

OBSERVANT OPPVEKSTSKILDRING

Hundedagar
Jippi 2015
Anja Dahle Øverbye

framside

Hundedagar er en oppvekstskildring fra nordvest-landet, lagt til tidlig 90-tall. Fortellingen kretser rundt et jentetrekløver bestående av Anne, Karianne og Mariell. Eller – trekløver og trekløver. Mest av alt er de bitre rivaler.

Allerede på første side aner man en liten ubalanse Anne og Mariell imellom. De står i skolekoret da Anne hvisker at hun holder på å besvime, kan ikke Mariell sette seg ned sammen med henne? Nei, sier Mariell kontant. Kort tid etter er stemningen likevel god, de hvisker og fjaser, de kler seg ut og skremmer turister, og man får inntrykk av at dette er et ”monogamt” og langvarig vennskap, typisk for prepubertale jenter.

”Det er sikkert lurt å treffe andre av og til?” ymter moren til Anne, hvorpå Anne svarer: ”Æsj, kvifor det?” Denne utvekslingen skjer kort tid etter at Karianne har trådt inn som forstyrrende element. Hun er litt eldre enn Mariell, som i sin tur er litt eldre enn Anne, og dette bidrar til å skyve Anne ut på sidelinjen.

Intrigene bølger frem og tilbake, konstellasjonene skifter, noe som også skjer med leserens sympati. I starten tror man kanskje at Anne er offeret – fullt så enkelt er det ikke. Det er tydelig at alle jentene har det i seg å være nådeløse. Og sårbare.

1471

Hundedagar har et stort gjenkjennelsespotensiale, spesielt for lesere som selv har opplevd å være del av intrigante jentekonstellasjoner. Den fininnstilte ondskapen som kan prege slike vennskap tas fullstendig på kornet, ikke bare i replikkene, men også i de mange nyansene i ansiktsuttrykkene. De mange nærbildene av ansikter gjør at man også fanger opp langt mer enn det som foregår på dialogplan – det kan dreie seg om et ørlite løft på et øyebryn, en liten skjevhet ved munnen. Og det er ikke bare ansiktene vi får nærbilder av – like ofte er det overkroppen, hendene eller føttene som står i fokus.

12KULside61_12830

Dahle Øverbyes bløte blyanttegninger er naivistiske, med ujevn skyggelegging, skjeve perspektiver med todimensjonalt preg, stive skikkelser og flate ansikter. Detaljene er likevel mange, og fordi det er mange pauser i teksten, der vi for eksempel får se interiører, naturlandskaper eller personer som står eller sitter stille uten å si noe, får vi rikelig med anledning til å ta inn disse detaljene. Et eksempel: I en scene klatrer Anna etter Mariell og Karianne opp en bratt knaus, men faller nesten ned fordi de slår henne i ansiktet med kvister. Da hun omsider blir sluppet opp, er hun verken sint eller opprørt, i stedet ser vi et bilde der alle tre jentene sitter på toppen av knausen og ser rolige ut. Men det er Mariell og Karianne som sitter tett sammen – dette taler sitt tydelige språk.

Tidligere har Dahle Øverbye kun tegnet i kortere formater, og tidvis bærer boken litt preg av akkurat denne bakgrunnen, i den forstand at den her og der kan bli litt for løs og episodisk. En tettere komposisjon hadde nok ført til at boken gjorde enda varigere inntrykk. Men Hundedagar er alt i alt en fin og observant oppvekstskildring fra en lovende serieskaper.

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 105.

Anmeldelse: Gulosten – liv i helvete

GULOST PÅ SKRÅPLANET

Gulosten – Liv i helvete
No Comprendo 2015
Kristian Krohg-Sørensen

172313-ff44b4ce1b674a4397e38ab535ea83fb

Én gang Bastøygutt, alltid Bastøygutt!

Dette er et nøkkelutsagn i Gulosten – Liv i helvete, første bind i en historisk tuftet tegneserietrilogi om den notoriske Johannes Sigfried ”Gulosten” Andersen (1889 -1970). Han var ifølge introen på første side både ”Bastøygutt, sjømann, murerlærling, spritsmugler, kjeltring, gentlemansforbryter, fengselsfugl, motstandsmann, marinegast, drapsmann og møbelsnekker”. Det er med andre ord en fargerik skikkelse Kristian Krohg-Sørensen har valgt å portrettere i sin debut.

Handlingen starter i 1921, et knapphetens år i Norge. Gulosten er i pengeknipe, og har nettopp møtt den gamle medfangen Grisepurka, som nå har gjort seg rik på spritsmugling. Det er han som minner Gulosten på at han aldri kan kvitte seg med Bastøy-stempelet, og at han dermed like godt han begi seg ut på skråplanet. Etter litt om og men må Gulosten gi Grisepurka rett i at et streit liv ikke er for ham, og han gir seg spritsmuglingen i vold.

Hvordan det går med smuglingen får vi ikke høre om, for der slutter prologen, og vi tas med tilbake til strie ungdomsår på Bastøy, avløst av et hardt, men dog fritt liv til sjøs. Etter sjømannslivet tar Gulosten seg arbeid i Kristiania, får seg kone, barn, jobb og grei økonomi, for så å miste alt sammen på én og samme dag. Desperasjonen er komplett, men så møter han Grisepurka, og vi er tilbake til scenen i prologen. Hovedpersonen selv tenker som så:

Jeg kan jo si at det var skjebnen som innhenta meg. Men jeg valgte jo sjøl et liv på sia av loven – et liv som smugler og kjeltring.

Jeg valgte sjøl et liv i helvete.

Krohg-Sørensen er ifølge forlagsomtalen ”sykelig opptatt av historie”. Det merkes – verket er utstyrt med historiske kommentarer, litteraturliste og redegjørelse for kildebruk. Forfatteren oppgir å ha vært mest opptatt av hva Gulosten selv har fortalt i intervjuer og memoarer, og mindre av å skille mellom virkelighet og røverhistorier. Det er et godt valg å prioritere storytelling fremfor historieformidling, selv om altså dette siste også er godt på plass, med tanke på det forseggjorte rammeverket for Gulostens eskapader.

Gulosten selv fører ordet – innskutte ruter med fortellende tekst fungerer som etterpåkloke memoarer. Serien er ellers ganske teksttung, med et vell av snakke- og tankebobler (på autentisk østkantmål). Bilderutene blir dermed ganske tettpakkede, noe selve illustrasjonsstilen også besørger. Det er få tomme rom, streken er skisseaktig og løs, og det er mer skravering og skyggelegging å se enn rene svarte eller hvite flater. Dette kunne ført til et rotete helhetsinntrykk, men jeg synes tvert om at dette gir historien liv og autentisitet, for det gjenspeiler de trange forholdene man nødvendigvis levde under som fattig for hundre år siden. Ingenting i bildene oppleves som overflødig, man fryder seg snarere over alle detaljene. Det er dessuten en voldsom energi i illustrasjonene – gatebildene er spesielt flotte.

gulosten.indd

Ansiktet til Gulosten er snedig tegnet. Store, buede øyebryn gir ham et noe naivt, men også utsultet utseende, og smale, nesten hule kinn får ham til å ligne litt på Munchs Skrik-skikkelse. Han fremstår som herjet og desperat, men også som en sårbar, åpen og godhjertet mann som det er lett å ha sympati med. Ved utgangen av dette første bindet er det fortsatt Gulostens sårbarhet som er mest fremtredende, det skal bli spennende å se hvordan dette endrer seg når han virkelig havner på skråplanet i neste bind. Kristian Krohg-Sørensen har med Gulosten skapt en dynamisk skikkelse med rom for mye utvikling, og jeg gleder meg til å følge historien videre.

3991872071

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 105

Anmeldelse: Hva var det hun sa?

KLIMAALARM

Kraftfull påminnelse om hva vi står i fare for å miste

Hva var det hun sa?
Tekst: Agnar Lirhus
Illustrasjon: Rune Markhus
Forlag: H//O//F

IMG_2786

du finnes, Inger, og hymnen om din tid

Agnar Lirhus og Rune Markhus sitt tegnede dikt Hva var det hun sa? hilser til danske Inger Christensens Alfabet fra 1981.

Aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes lyder åpningen av hennes verk, og så ramses mer og mer opp i forrykende fart – både vakkert og stygt, konkret og abstrakt, menneskeskapt og naturskapt. Over det hele henger en ultimat trussel: Atomtrusselen.

Hva var det hun sa bygger på Alfabet, ja, flere passasjer er ordrett hentet derfra, og som tittelen antyder, gis Christensen rett i sine advarsler, skjønt hos Lirhus og Markhus er klimakrisen den overgripende trusselen. Og her ramses det opp arter som er truet av utryddelse.

Boken er et ”ekko og en alarm”, står det på baksiden, og slik oppleves den også. Allerede i forsatsen får vi et varsel – papiret er oransje, fargen for fare eller advarsel. Men så blir sidene lyseblå, vi er under vann (anemonene finnes, anemonene finnes), og små sjøskapninger kommer til syne, skapninger som etter hvert kryper opp på land, som i evolusjonen. Og så ser vi byen. Ytterst til venstre er husene små, så kommer greske templer og middelaldertårn, og ytterst til høyre vokser skyskraperne mot himmelen. Nederst på siden går et tog av folk, dyr og kjerrer. Fremst i toget er det kun biler. Neste oppslag viser avskoging.

tenk et liv uten oss, leser vi ved et bilde av et stille kystlandskap. I horisonten går et skip med røyk slepende bak, røyk som blir en fet, svart gigantsky på neste oppslag. Da oser den fra en oljeplattform. Stadig eskalerer krisen, og dette vises ikke kun ved hjelp av ødeleggelsesmotivene – i nesten alle bildene er det skapt en diagonal linje som går fra venstre og opp mot høyre, som en stigende kurve. Og vi ser is som smelter, døende planter, giftskyer og flodbølger.

IMG_2784

Flodbølgen er stor og mørkeblå og sender tankene til Hokusai. Den fyller hele den ene siden og luter seg over den andre, kysten er kun en tynn stripe, og på den hvite himmelen står det med ørsmå bokstaver: været finnes. På neste oppslag er bølgen større, men landstripen finnes ikke mer, den blir knust i frådende skum. Og nøkternt nevnes Pakistan og Tacloban, pluss datoer som får oss til å skjønne at det vises til flom og tyfon. Når vi blar om, kommer tall på døde og hjemløse, og et diagonalt, grått felt deler det ellers hvite oppslaget i to. Svarte, horisontale striper på det grå og bittesmå, svarte vrakrester nederst på siden gir inntrykk av at noe voldsomt og ødeleggende har feid over landskapet.

IMG_2785

Markhus benytter seg av store, åpne flater og få konturer, og holder seg til et begrenset antall farger i hvert enkelt bilde. Grått, blått, brunt og hvitt går igjen. Desto mer virkningsfulle blir innslagene av rød- og oransjetoner. Ofte er det det menneskeskapte som får denne fargen, som skip, bikinier, støvler, sverd, men rød er også jorden der dinosaurskjeletter ligger begravet. De danner et ekko av fortidens utryddelseskatastrofe. Menneskeskjeletter på neste oppslag utgjør en klar advarsel om hva som venter om vi ikke snur. Og vi snur jo ikke. Vi griller på verandaen (med utsikter til en rødsvidd jord). Vi skjærer salmalaks på kjøkkenet. Kjører i endeløse bilkøer.

Til ”kometen” treffer oss. Den ser vi på nest siste oppslag i boken – den faller nedover fra venstre, altså motsatt av den stigende kurven vi har sett til nå. Her er det endelige nedslaget, utryddelsen. Eneste tekst er mørket her nede. Siste oppslag er lyseblått som i starten av boken, men nesten tomt, det er bare noen hvite flekker og svarte streker. I teksten vises det til et frøhvelv. Det underliggende budskapet: Hva skal vi vel med frøhvelv om jorden er ødelagt?

Hva var det hun sa? er dramatisk og skremmende og lite subtil. Det er nok meningen. I etterordet forklarer Lirhus drivkraften bak verket – ønsket er vekke opp og kanskje til og med gjøre rasende, men også å minne om alt det gode som står på spill, alt vi ennå kan bevare dersom vi snur. Og det gjør boken på en mer virkningsfull måte enn de aller fleste kronikker om klima – i tillegg til å være et helstøpt kunstverk.

Anmeldelsen sto på trykk i Numer 103.

Les utdrag fra boken på nettsiden til Forfatternes klimaaksjon.

Anmeldelse: K. Mustermann

FORMSTERK OG ORIGINAL

Rik bildebok fylt til randen av spørsmål

Tittel: K. Mustermann
Illustrasjon: Øivin Horvei
Tekst: 12 forfattere
Forlag: Magikon

timthumb.php

Som liten lurte jeg ofte på hvorfor så mange het Friedland. Det vrimlet av dem! Til og med folk i klassen hadde Friedland på ringeklokken, enda de het noe annet på klasselisten. Etter hvert skjønte jeg at Friedland ikke var et personnavn, men et navn på et ringeklokkefirma.

Hva ”K. Mustermann” angår, så er det et generisk navn skapt av det tyske firmaet Siedler, som er verdensledende innen callingsystemer og ringeklokker. Kunstner Øivin Horvei lot seg inspirere, og laget tolv bilder av den mystiske figuren K. Mustermann. Bildene ble sendt ut til like mange forfattere, som skrev hver sin tekst. Her er bidrag fra kjente barne- og ungdomsbokforfattere som Simon Stranger, Gro Dahle og Per Olav Kaldestad, men også fra forfattere som hittil har markert seg på voksenlitteraturfronten, som Audun Mortensen, Terje Thorsen og Kjersti Annesdatter Skomsvold.

Eivor Vindenes har skrevet rammefortellingen, der en postmann står utenfor en blokk med et brev til en ”Mustermann”. Problemet er at det står ”K. Mustermann” på hver ringeklokke. Hvem er dette? ”Er det ei hu eller er det ei hann”?

Tre av forfatterne tar ikke stilling til kjønnsspørsmålet, men resten tolker Mustermann som mann. Kanskje på grunn av navnet? Selve skikkelsen varierer i både form og farge boken igjennom – noen ganger ser han nesten ikke menneskelig ut. Det hender han har en slags hjul, andre ganger ser han ut til å være del av et slags rørsystem. Andre ganger har han bølgete, prikkete kropp og en svidd lyspære til hode, eller fuglenebbhatt som kan være del av kroppen.

Det første bildet av Mustermann er blant de snedigste. Der er overkroppen formet som et omvendt hjerte, takket være at han har på seg hettegenser og står med rundede albuer og hendene foran brystet (og holder et brød).

IMG_9118

Jeg er også svak for bildet der han har kulerund overkropp og hank og helletut til armer – han er en tekanne.

Kanskje du liker en smak som er sær
og ber om te lagd av halvråtne knær?

skriver Ingeborg Arvola.

Det finnes flere tekanner på bildet, inkludert en som kombinert med en leke utgjør en hodeskalle. Det makabre anstrøket i diktet er altså ikke tatt ut av det blå. Hodeskallen er dessuten et tilbakevendende motiv – enten det er snakk om faktiske hodeskaller, eller gjenstander som er utformet og plassert slik at de minner om hodeskaller. Og memento mori-motivet har appellert til det morbide hos flere enn Arvola. Slik skriver Mette Karlsvik, i et allittererende dikt som står i gjeld til André Bjerkes morovers:

Mister Mustermann svinger sin armesigd,
kuttar kone i tjukke stykke
og fortel om tida då biff var sjeldan kost.

Mister Muster mosar husmor,
kokar knoklane til kraft
og får kvinnekraft, den trollmannen.

IMG_9117

Flere av tekstene skildrer Mustermann som litt truende, men like ofte som ensom og lengtende. På bildene vises han da også stort sett alene, alltid innendørs, omgitt av en skog av gjenstander (eventuelt noen dyr). Hos Per Olav Kaldestad er Mustermann en som i årevis har vært alene på rommet med hobbyene sine. ”I have never walked earth”, står det på en plakat på veggen. Og Mustermann kan neppe dra sin kos med det første – han har vokst fast i en blå, rar gjenstand som kanskje er er en av oppfinnelsene hans.

Men vent! Det er en til på bildet. En liten, avlang kar med oransje ansikt, trekantet halstørkle og armen ned i en bolle med tynne slanger. Holder han Mustermann med selskap? Eller er dette Mustermann selv, slik at bildet skal leses som en sekvens av hendelser? Hvem vet. Den store skikkelsen har for øvrig et ekstra ansikt oppå sitt eget. Eller er det bare en hatt?

IMG_9119

Horveis bilder stiller flere spørsmål enn det går an å besvare i ett enkelt tekstbidrag, og enhver vinkling gjør at et vell av andre muligheter forblir uutforsket. Og det hemmelighetsfulle er en sentral del av uttrykket. Hvorfor myldrer det av krukker, kolber og små statuetter? Hvorfor er det nesten alltid natt utenfor vinduene? Hva betyr alle himmellegemene og de prikkete soppene? Og – er K. Mustermann én? Eller flere?

I Kjersti Annesdatter Skomsvolds sterke tekst er Mustermann en overveldende skikkelse som overtar hjemmet til jeg-personen. Hun (eller han?) er en ørliten skikkelse i døråpningen, fullstendig overskygget av en gigantisk rød- og rosakledd mann med grønn hud. Bordet er fullt av kaker, planter vokser vilt på veggene, på gulvet ligger knokler – eller kjøttbein? I forgrunnen sitter en svart hund med regnbuefarget magebelte. Det hele ligner et psykdelisk mareritt.

Det var jeg som ba ham komme. Jeg ønsket meg noe som ville fylle rommene, kroppen og hodet […] Snart opptok han større og større plass, som en tanke du ikke blir kvitt. […] En tanke er ikke akkurat en person, en tanke er mye vanskeligere å bli kvitt. Men det var jeg som ba ham komme.

Ved å gripe fatt i bildets minste figur, har Skomsvold skapt en sterk skildring av et ubalansert parforhold, og av den dårlige samvittigheten en overkjørt person kan føle.

Det er ikke alle tekstbidragene som kan måle seg med bildene de skal tolke. Minst vellykte er diktene med (tilnærmet) bunden form. I både Eivor Vindenes’ rammedikt og Lena Undrum Mariussens lange dikt lugger rytmen, og i sistnevnte tekst endres strofeformen stadig, helt umotivert. Det kan virke som om det hersker en oppfatning om at når man skal skrive dikt for barn, bør man legge seg tett opp til regleformen. En slik tanke kan fort bli hemmende.

Audun Mortensen har ikke tenkt slik, og han er den minst konvensjonelle av forfatterne:

til alle

var så snell og
ikke spel så
høgt

jag jobber natt
och sover på
dagen

takk

Dette er en befriende enkel tekst, som i tillegg ivaretar mystikken i Horveis bilde. Mortensen tar verken fatt i vinglasset på bordet, treplanken på gulvet, den svarte fuglen på Mustermanns rygg, det klassiske maleriet som utgjør Mustermanns hode, eller den ruvende skikkelsen som skjuler seg i det modernistiske bildet på veggen. Men det er en voldsom aktivitet i bildet, er det kanskje dette Mortensen tenker på når han skriver dikt i form av en lapp til naboene? Trenger Mustermann arbeidsro? Eller er lappen fra noen andre (i så fall en annen Mustermann!)?

De fleste bildene i boken er fylt til randen, og de har et visst myldrepreg, men de blir aldri rotete – både fordi ingen av elementene virker tilfeldig plassert, og fordi Horvei har valgt et enhetlig stiluttrykk. Bildene er håndmalt, i akvarell og trolig gouache, og har noenlunde samsvarende fargepalett. Perspektivet er skapt slik at linjene ikke møtes i forsvinningspunktet – dette er med på å skape et litt uvirkelig preg.

Man blir ikke ferdig med K. Mustermann i en håndvending. Stadig er det nye ting å oppdage i bildene, samt nye måter å tolke dem på. Dette må nok være en av de rikeste og mest formsterke bildebøkene jeg har lest i år, selv om ikke alle tekstene kan måle seg med Horveis kunst.

Anmeldelsen sto på trykk i NUMER 102

Numer_102_forside_u_isbn_web

Sent i november

Nå har jeg nettopp kommet tilbake fra Tove Jansson-dagene «Sent i november» i Kristiansand. Jeg hadde to oppdrag – den ene dagen snakket jeg om voksenlitteraturen til Tove Jansson, og den neste dagen intervjuet jeg Jansson-biograf og kunsthistoriker Tuula Karjalainen.

IMG_7778

Tuula Karjalainen var hovedgjesten på denne lille minifestivalen. Hun har nettopp skrevet en ny biografi om Tove Jansson – den beste hittil, etter min mening. Den heter Arbeide og elske, og utkom nylig på norsk på Heinesen Forlag. Den synes jeg burde havne under mange juletrær! Det gjelder også Sommerboken, Billedhuggerens datter, Rent spill og Den ærlige bedrageren, som alle er kommet i ny utgave på samme forlag.

Men tilbake til Tuula Karjalainen. Hun har ikke bare skrevet biografi om Tove Jansson, hun har også vært kurator for en stor jubileumsutstilling som ble vist på Ateneum i Helsinki i sommer. Jeg var så heldig at jeg fikk se den, og skrev om den for Empirix.

Tuula fortalte at hun aldri hadde kunnet lage boken uten å også lage utstillingen, for Tove Janssons malerier er nærmest spredt for alle vinder. Flere av dem er i privat eie, og uten å ha utstillingen å vise til, kunne det vært vanskeligere å få lov til å låne dem. Hun viste oss flere av disse bildene under sitt foredrag, og jeg er sikker på at flere av de fremmøtte lærte mye nytt om Tove Jansson. Mange vet jo ikke at i tillegg til å være ”mummimamma”, var hun maler, dramatiker, karikaturtegner, tegneserieskaper og forfatter av hele 11 bøker i tillegg til mummibøkene.

IMG_7781

Tuula hadde selvsagt en rekke anekdoter å by på, flere av typen som ikke helt passer å ta med i en biografi. Da vi snakket sammen i en pause, fikk jeg blant annet høre detaljer om Toves stormfulle kjærlighetsliv som Tuula ikke hadde ønsket å brette ut i boken. Men aller mest satte jeg pris på å høre om hvordan det hadde vært å besøke Tove i atelieret, noe Tuula gjorde da kunstneren var rundt 85 år. Nesten halve dagen ble tilbrakt der, og da klokken bikket midnatt og det begynte å bli på tide å gå, spurte Tove: Har du dårlig tid? Det hadde ikke Tuula, og da erklærte Tove at whiskeyflasken måtte frem. Så ble det ett glass, og to glass, og så sluttet de å telle.

Under foredraget var Tuula opptatt av å understreke at selv om Tove Jansson var en uhyre følsom kunstnerskikkelse, var hun også en som likte å danse, feste og drikke, en som elsket både fine klær, vedhugging og saltvannsbad. Så avsluttet hun presentasjonen sin med dette fabelaktige bildet.

IMG_7789

Kan man annet enn å forelske seg i Tove Jansson?

Det har vært utrolig flott å være med på å feire henne, og en stor takk må gå ut til forfatter og illustratør Tiril Valeur, som var primus motor for å få denne minifestivalen av stabelen.

IMG_7729

Nå går jubileumsåret mot slutten, men jeg håper både dette og andre Jansson-arrangementer har bidratt til at flere får øynene opp for hvilken fabelaktige kunstner hun var.

_73558479_5f677184-c3d6-47c9-9a94-38ff8a34e66f

Anmeldelse: Ballen

RIK, MEN ROTETE

Høyst original billedbok som kunne tjent på mer avgrensning

Ballen

Tittel: Ballen
Tekst, illustrasjon og design: Mari Kanstad Johnsen
Forlag: Gyldendal

Mari Kanstad Johnsen er ennå relativt fersk på billedbokfeltet, men har allerede rukket å etablere seg som en kritikerrost og viktig illustratør. I fjor debuterte hun også som forfatter – da kom Livredd i Syden. Ballen er hennes andre billedbok.

Ballen i boken er en basketball. Tre venner, Elling, Coco og Kim (en elefant, en hund og hare), er ute og tester Ellings nye ball, da de plutselig hører merkelige rop. Aaaaa, oooohoooooo, huuuuuuuu, sier det. Men hvor komme lyden fra?

Illustrasjonene viser hvor nifs lyden er. Det som har vært en varm augustdag, blir brått til noe helt annet idet bakgrunnsfargen slår over fra lysegul til grå og skogkanten antar kalde blåtoner. Selv de tre vennene får ny farge – de blir mørkegrå. De skal fortsette å skifte farge i hele boken

Vennene spør søsken og foreldre, men ingen vet noe om lyden. Opptatt er de også. Broren til Coco ser på tv, Ellings foreldre slanger seg i sofaen og kjøler seg ned med vifte, og Kims foreldre sitter i kjelleren og leser gamle blader. Skjønt det ser man ikke. Alt som synes er konturen av en svart sofa som nesten glir i ett med den mørkegrå bakgrunnen, to hvite par føtter, to par øyne og to par hareører. Hvorfor sitter de i den mørke kjelleren? Hva slags blader leser de? Og hvordan kan de lese i mørket …? Slike mysterier er med på å gi boken spenning.

Men så var det lydmysteriet. Ikke engang i den skumle skogen finner vennene kilden til lyden. På en hel side ser vi dem lete i et sammensurium av trær og busker, malt med raske penselstrøk i blå akvarell. På neste side viser små pennetegninger hvordan haren Kim spisser ører i alle retninger for å spore opp lyden. Men i skogen finner de ingenting.

Så slår det dem: Kan det tenkes at lyden kommer fra inni ballen…?

Ordene “ – fra inni ballen?” står alene på en side – slik blir forskrekkelsen enda tydeligere. De tre vennene kikker ned på ballen – den er forstørret og stikker opp fra nederste del av siden som et lite berg. Coco, Elling og Kim har nærmest vokst sammen til en eneste stor, gulfarget, forskrekket klump, med vidåpne øyne og ører som stikker rett til værs. Hvite svettedråper omkranser hodene deres – tegneseriemåten å vise forbløffelse, angst eller stress på.

Neste side er mørkeblå, vennene er tegnet med svart tusj og synes nesten ikke mot bakgrunnen, men ballen er lysende rød der den ligger midt mellom dem. Rødfargen er sterkere enn før, nærmest neonaktig, og det er med på å vise at ballen nå er det udiskutable sentrum for oppmerksomheten. Kanskje også farlig.

Rødt er den gjennomgående fargen for å vise fare eller usikkerhet på, og ballens rødfarge blir sterkere i takt med fortellingens spenningskurve. Fargen og spenningen når sitt crescendo idet vennene til slutt pumper ballen full av luft for å sprenge den.

IMG_6858

Forklaringen på hva som er inni ballen er barnebokklassisk absurd, og ikke noe verken en ung eller voksen leser kan forutsi.

Ballen er en rikholdig billedbok, med flere ulike illustrasjonsstiler og flere typer teknikker – her benyttes både akvarell, tusj, blyant og fargetrykk. Noen bilder er forenklede og fargesterke og minner litt om Yokolands illustrasjoner, mens rufsete, detaljrike blyanttegninger sender tankene til Bo Gaustad eller Bjørn Rørvik. Kanstad Johnsen har imidlertid sitt helt egne uttrykk, og noe av det som gjør henne spesiell, er hennes sterke formidling av både dramatikk og sinnsstemninger. Med kun få pennestrøk skaper hun et vell av følelser i figurenes ansikter – følelser som forplanter seg i både kroppsholdninger og omgivelser. Måten omgivelsene speiler sinnsstemninger på, skaper et tidvis ekspresjonistisk inntrykk.

Det er aldri kjedelig å lese en bok illustrert av Mari Kanstad Johnsen, men en fare ved å bruke så mange ulike illustrasjonsstiler, er at helhetsinntrykket kan bli rotete. Dette er et problem i Ballen. Ikke fordi illustratøren ikke mestrer de ulike stilartene, men fordi det rent estetisk ikke alltid er vellykket når to ulike stiler er å finne på hver sin side av et oppslag. Dessuten virker stilblandingen litt retningsløs.

Kanstad Johnsen står også for bokens design. Teksten er håndskrevet, med bruk av versaler, og dette glir godt inn i bokens øvrige uttrykk. Imidlertid er tekststykkenes plassering på sidene ofte litt ubalanserte – teksten kommer tidvis for nær bildene, linjeskiftene virker ikke helt konsekvente, og noen få steder er det blanklinje uten at det virker naturlig. Dette bidrar til det rotete inntrykket.

Ballen er likevel en morsom billedbok, som unngår å gå i opptråkkede spor. En artig tvist på slutten har den også, slik at man kan more seg med å dikte videre på hva som skjer etter at boken er lukket.

Anmeldelsen sto på trykk i NUMER, tidsskrift for tegning, illustrasjon og bokkunst.

Numer_101_FORSIDE_web