Noen personlige betraktninger rundt renessansemennesket Tove Jansson

Forleden var jeg og besøkte mormor på 90. Med meg hadde jeg en museumsbrosjyre og en plakat med lille My – jeg var nemlig nylig på Tove Jansson-utstilling på Ateneum i Helsinki. Mormor ser for dårlig til å lese lange tekster, for alt må legges under lupe eller lese-TV, men en museumsbrosjyre har passende mengde tekst. Og mormor skulle nok gjerne ha vært på utstillingen.

Det var mormor som åpnet Tove Janssons verden for meg. Mormor hadde alltid Pappaen og havet liggende på nattbordet, og flere mummibøker i hyllene. Jeg leste alltid i dem når jeg var hos henne. Tove Jansson er fortsatt en av de viktigste forfatterne for meg, og nå leser jeg ikke bare mummibøkene, men også «voksenbøkene». Jeg bruker anførselstegn her – for som jeg aldri blir lei av å gjenta: Mummibøkene er ikke entydige barnebøker. Men altså – voksenbøkene. Hvorfor snakker ikke flere om dem? Det har jeg alltid lurt på. I høyden leser folk Sommerboken og kanskje selvbiografien, Billedhuggerens datter. Men folk burde også oppdage Rent spill, Den ærlige bedrageren, Solbyen, Dukkehuset, Den lyttende … samt bøkene som ikke er oversatt til norsk – Stenåkern, Brev från Klara, Anteckningar från en ö, Resa med lätt baggage.

Som de fleste kanskje vet – Tove Jansson var ikke bare forfatter, hun var nærmest et renessansemenneske. I år er det 100 år siden hun ble født, og på jubileumsutstillingen på Ateneum fremstilles hele hennes karriere som kunstner, illustratør, karikaturtegner, tegneserieskaper, dramatiker og forfatter.

Flere museer i Finland har lånt ut kunstverk til Ateneum. Tammerfors kunstmuseum har vært den største leverandøren, med malerier, tegninger og mummitablåer. I tillegg vises kunstverk fra private samlinger – flere har aldri vært utstilt før. Kurator for utstillingen er Tuula Karjalainen, som har skrevet den nyeste Tove Jansson-biografien – Arbeta och älska.

Tuula_Karjalainen_Tove_Jansson_Tee_tyo_ta_ja_rakasta_200114

Det man får se på Ateneum kjennes derfor som en slags biografi i utstillingsform. Alt er med. Alt fra barnetegninger til brev til teaterplakater til skisser til stilleben til private fotografier til førsteutgaver av bøker til et muslingskrin Tove Jansson likte å oppbevare skatter i. Jeg kjenner Tove Jansson godt fra før, både verkene og biografien (som hos henne er tett, tett sammenvevet), og det var flott å få se ting jeg ikke hadde sett før.

Samtidig kjentes utstillingen en tanke overlesset. Det er som om det ikke har foregått en streng nok utvelgelse – som om man ganske enkelt har tatt med alt man kunne finne. Det som fungerer i bokform, fungerer ikke like godt i utstillingsform, og det hele hadde nok tjent på å være mer nedstrippet. Vellet av ulike uttrykksformer går på bekosting av strukturen.

Når det er sagt, så var dette en utstilling som likevel begeistret meg. Det var på grunn av utstillingen at jeg dro til Helsinki, og det angrer jeg ikke på. Jeg føler nok at Tove Janssons stemme blir tydeligst når jeg sitter for meg selv og leser bøkene og betrakter bildene, men det var også en fin opplevelse å vandre rundt på Ateneum, som var et så viktig sted for henne.

Det var nok pennetegningene som traff meg mest – slik er det alltid – og jeg følte meg nærmest andektig ved synet av skissene hennes. Ofte setter jeg nesten mer pris på å se skisser enn det ferdige kunstverket. Skisser kan vise mye av hvordan en kunstner tenker og arbeider.

Jeg skulle ønske jeg hadde noen bilder av skissene fra Pappaen og havet, men siden man jo altså ikke kan knipse vilt på en utstilling, knipset jeg heller et bilde av en skisse i Karjalainens biografi:

IMG_1721

Når det gjelder maleriene, er dette bildet favoritten min:

IMG_1722

Det heter «Familjen», og er malt i 1942. Her ser vi Tove Janssons familie, men også krigen i Finland. En av brødrene er i uniform, og sjakkbrikkene er ikke i svart og hvitt, de er i rødt og hvitt. Familiedynamikken er også dyster. Ingen møter hverandres blikk direkte, avstanden mellom foreldrene er stor, broren ved sjakkbrettet er åpenbart svært nedtrykt, og selv er Tove Jansson nesten totalt distansert fra resten av familien, enda hun står i sentrum. Ansiktet hennes er stivt, nesten hardt, og det er som om hun er på vei til å gå – hun er i ytterklær og holder på å ta på seg hanskene. Hanskedetaljen er kanskje det fineste ved dette bildet.

Ellers er jeg glad i selvportrettet Flickan och skåpet. I Karjalainens bok vises det ved siden av et fotografi av Tove i samme kjole og lignende positur.

IMG_1715

På fotografiet finnes ikke vinduet – på maleriet er vinduet svært viktig. Lyset gir et optimistisk og håpefullt preg, og balanserer ut det som ellers muligens kunne blitt et bilde preget av sjenanse og kanskje også dysterhet. Skjønt posituren til kvinnen er tvetydig – kombinasjonen av den rake ryggen og det bøyde hodet gjør at hun like gjerne kan være selvbevisst som blyg. Jeg liker hvordan figuren nesten glir sammen med skapet, og hvordan det blå fra veggen skimrer i kjolestoffet. Og jeg liker jeg å lese notatet fra Tove, der hun begeistret forteller om at hun hadde på seg sin «mörkröda sidenklänning» under et møte med en medstudent hun var forelsket i.

Dette var like før krigen brøt ut, og alt ble formørket av det at kjæresten skulle tjenestegjøre ved fronten. Forholdet tok slutt under hans første permisjon.

Bildet Nachspiel, også kalt Dagen efter, ble malt under krigen, i 1941.

IMG_1718

Det minner meg om Munchs Døden i sykeværelset, det er vel både perspektivet, grønnfargen på veggene og de ansiktsløse figurene som gjør det. Og det er da heller er ingen lykkelig festscene vi er vitne til. I forbindelse med bildet har Tove Jansson skrevet at det var bra å treffe folk, men «helst ville jag vända mig mot väggen och inte se ett ansikte. Helst inte alls leva så länge det är krig.» Hun var godt kjent med ambivalente fester – da hun var liten lå hun ofte på hyllesengen sin i atelieret og smugkikket når faren festet med svirebrødrene sine. De festene handlet gjerne om å gjenoppleve vinterkrigen, og endte ofte med at kurvstolen ble angrepet med bajonett.

Til sist et lykkeligere maleri:

IMG_1719

Dette er Tuulikki Pietilä – Toves partner fra 1955 og livet ut. Hun var grafiker, og på bildet ser vi henne i fullt arbeid på atelieret. Tuulikki var modell for Too-tikki i Trollvinter, det er ganske lett å se!

tootikki

Med bildet av Too-tikki er vi tilbake til pennetegningene, det uttrykket jeg liker aller best hos Tove Jansson. Her er et par av favorittene mine fra den boken som har betydd mest for meg, helt siden jeg fant den på nattbordet til mormor – Pappaen og havet:

IMG_1733

IMG_1732

Jeg var forresten ivrig på tegnefronten da jeg var yngre, og Tove Janssons penneskraveringer var en veldig viktig inspirasjonskilde. Men jeg ble aldri like tålmodig til å skravere som henne. Det ser man eksempel på her – på et bilde av en bringebærkvast som jeg skriblet ned en gang i tiden.

unnamed-2

I dag er det mest på det litterære planet at jeg henter inspirasjon fra Tove Jansson. Og så tenker jeg vel at jeg burde la meg inspirere i moteveien også. Etter min mening må man kunne kalle henne for et aldri så lite moteikon. Se på denne fantastiske, androgyne stilen!

IMG_1740

Like tøff som David Bowie, spør du meg.

Reklamer

Hunder – igjen

Hundeelskere! På Galleri Vulkan henger det en utstilling med hundeportretter utført med pennesplitt og lavering. Kunstner Ingunn Cecilie Nilsen har blant annet portrettert boxer, labrador, fransk bulldog, labradoodle og min faoritt – cocker spaniel. (Vel, min favoritt er springer spaniel, men springere var dessverre ikke representert. Akk.)

Skjermbilde-2014-05-28-kl.-10.45.52-AM

I dag var jeg på vernissage, og en hundeelsker som meg kunne ikke unngå å bli rørt over hvordan kunstneren har fanget inn personligheten til hver enkelt hund. Men det beste med hele arrangementet var at hunder fikk komme inn i utstillingslokalet! Jeg fikk hilst på en logrende cocker spaniel og en ellevill dvergpincher, og ble selvsagt veldig, veldig glad.

photo8photo2

photo5photo6

Vannskåler i flere størrelser sto oppmarsjert langs inngangen, så her kan man ta med seg sin firbente venn. Utstillingen åpnet i dag og henger frem til mandag 2. juni, så her er det bare å kjenne sin besøkelsestid!

photo11photo10

photo4photo3

photo9photo1

Er bilder bare til pynt?

I dag har jeg et debattinnlegg på trykk i Klassekampen. Det ligger ikke på nett, så derfor deler jeg det her.

IMG_4050

I Bokmagasinet 18. januar ble bildebokromanen Hvorfor er vannet vått? av Ole Robert Sunde og Bo Gaustad anmeldt av Preben Jordal. Det er gledelig at en barnebok anmeldes i Bokmagasinet, men dessverre er Jordals tekst noe mangelfull. Han later ikke til å være klar over at det er en gjennomillustrert bok han har i hendene. Vel, han noterer seg at den er ”spekket med Bo Gaustads tegninger”, men velger å utelukkende sitere sin tiårige datter når han skal uttale seg om illustrasjonene. Ifølge henne er de ”i svart-hvitt og strekete og litt rare, men på en måte veldig fine også.” At en viktig del av verket avspises med en såpass intetsigende tekstlinje, antyder at kritikeren verken interesserer seg for illustrasjon eller kan noe om det.

Jordals anmeldelse er langt ifra noe enestående tilfelle. Det er dessverre en tendens i dagspressen at anmeldere neglisjerer deler av verket når de omtaler bildebøker. Illustratører opplever gang på gang at anmeldelsene sentreres rundt det skrevne ord, mens illustrasjonene avspises med noen ord om at de er ”fine”, ”fargerike” eller ”sprelske” – eller at de ”gir liv til teksten.” En slik tilnærming vitner om en kritiker som ikke er klar over at bilder også forteller en historie. Anmeldelsen blir også ufullstendig , da det i realiteten kun er halvparten av verket bedømmes. Og illustratørens kunstneriske arbeid ringeaktes.

At anmeldere av bildebøker opparbeider seg kompetanse på illustrasjon og lærer seg å analysere bilder, er derfor svært viktig.

Det er grunn til å håpe på at bildebøker også i fremtiden vil få spalteplass i Bokmagasinet, men at de da behandles med den grundigheten de fortjener.

Basic CMYK

Anmeldelse: Søndag

Fortsatt noen julegaver som ikke er kjøpt? Jeg iler til med et forslag. Hva med å gi bort et gaveabonnement av Numer, tidsskrift for tegning, illustrasjon og bokkunst? Bladet fikk tross alt Norsk Tidsskriftforenings pris Årets komet i år. Så det er bra saker. Gå inn her for å opprette abonnement.

1468561_473060806133163_1072536295_n

Det er ikke lenge siden årets siste utgave av Numer kom ut. Der har jeg anmeldt Kakerlakken med den stygge frakken… og hovudet fullt av triste tankar av Martine Grande, men den må man kjøpe bladet for å lese. I tillegg kan man lese om Edvard Munchs arbeider på papir, om debatten rundt Vanessa Bairds arbeider, og om hva kritiker Øystein Hauge mener om Kunsttriennalen Bergen Assembly 2013.

Her og nå skal jeg imidlertid vende tilbake til nest siste nummer. Der anmeldte jeg Nordisk Råd-nominerte Kim Fupz Aakesson, og her er hva jeg mente om den:

Er det nok kjærlighet til alle?

Tittel: Søndag
Tekst: Kim Fupz Aakeson
Illustrasjon: Eva Eriksson
Oversetter: Jørn Roeim
Forlag Gyldendal 2012

9c8d75a46b64cb173c02069b7dd44fd1e64667db4985ec9e96365d5e

Babyer har en egen lukt – den beste i hele verden, synes mange. Foreldrene til Torstein er blant dem. ”Alle elsker babyer,” sier de.

Alle elsker derimot ikke sånne som Torstein. Det sier kameraten Willy når han får høre at Torsteins foreldre venter barn. ”Moren og faren din synes ikke du er søt og lukter deilig lenger, og derfor synes de at det skal bli fint med ny baby,” forklarer Willy. Det er slutt på kjærligheten til Torstein.

Torstein vet at Willy har rett. Han lukter egentlig ikke spesielt godt. Men om han ikke kan gjøre noe med lukten – kanskje han kan bli bedre til å rydde rommet, sette inn i oppvaskmaskinen og gå frivillig til køys? Operasjon bli elsket er i gang.

Søskensjalusi – særlig i forbindelse med nye tilskudd til familien – er et tilbakevendende motiv i barnebøker. Ofte sier barnet ingenting til foreldrene, men søker informasjon og bekreftelse hos omgivelsene. Slik er det også i Søndag – alt Torstein ser parallellføres til hans egen situasjon. Bamsen han var glad i før, men som han ikke har lekt med på lenge. Foreldrene som tidvis krangler og kaller hverandre stygge ting, men som elsker hverandre likevel (?). Damen på tv som har seksten hunder. Elsker hun de søte hundene mer enn de stygge?

IMG_3150

Selv om hundene kun er bifigurer, utgjør de illustrasjonenes høydepunkter. En hund er ikke bare en hund i Eva Erikssons strek. Alle er utstyrt med individuelle trekk, og selv om hennes illustrasjoner vanligvis ikke er videre naturalistiske, er hundene forbløffende virkelighetsnære –fra potestørrelse til snutevinkel til sittestilling.

Eriksson bruker svært dempede virkemidler for å fremstille ansiktsuttrykk. Øyne og øyebryn er ofte det eneste hun har å spille på. Og de er knøttsmå og svakt tegnet. Likevel formidles et vell av følelser ved hjelp av en liten skjevhet i øynene, et øyebryn som sitter lenger oppe enn det andre, en munn som blir helt borte.

Nesene er imidlertid overdimensjonerte, og i denne historien får de en ekstra effekt, siden utgangspunktet for Torsteins bekymring er babylukt. Når faren kysser Torstein god natt, ser vi tydelig at Torstein er opptatt av farens nese og hvor den befinner seg. Lukter han godt nok? Holder han mål?

Andre ganger forsterkes innholdet i teksten ved hjelp av symboler. Det er lett å skjønne av den språklige handlingen at farmor er glad i Torstein – enda tydeligere blir det når det vokser en ranke med hjerteblomster opp fra brystet hennes.

sondag3

Søndag er en ganske enkel og forutsigbar bok – det ender ganske riktig med at Torstein faller til ro med at det ikke går an å slippe babyen og at det bare gjelder å håpe på at det er nok kjærlighet til alle. De duse akvarellene med de bløte blyantskyggene er heller ikke komplekse eller krevende, men de er uhyre godt utført, og bidrar til å befeste Erikssons posisjon som en av Nordens fineste illustratører for barn. Hun har fått en rekke priser og utmerkelser siden hun debuterte i 1977.

Det er ikke første gang Kim Fupz Aakeson har samarbeidet med Eva Eriksson, og selv har han utgitt barnebøker siden 1984. Han har markert seg som en forfatter som alltid stiller seg på barnas side, og her snakker han samme språk som Eriksson. Med Søndag har de skapt en bok som beriker floraen av bøker om søskensjalusi. Den ble også nominert til Nordisk Råds nyopprettede pris for barne- og ungdomslitteratur.

Anmeldelsen sto på trykk i Numer nr 97.

Anmeldelse: Livredd i Syden

Tidsskriftet Numer er ute! Der har jeg to kritikker på trykk. De legges ut her, men resten av Numer er ikke på nett, så skaff deg for all del et eksemplar! Numer kan kjøpes både på Narvesen, på Tronsmo og en rekke museer. Og på Tegnerforbundet. Man kan selvsagt også abonnere.

Les blant annet om Scott McCloud, om Nasjonalmuseets innkjøp av samtidstegning, og om Sverre Malling og Louis Moes tegninger, som vises på nyåpnede Kunsthall Grenland.

Omslaget er laget av Sverre Malling.

946625_397792890326622_1029571573_n

Jeg har anmeldt én billedbok og én app. Her er billedbokkritikken:

Tittel: Livredd i Syden
Tekst og bilde: Mari Kanstad Johnsen
Forlag: Gyldendal

Livredd-i-Syden_hd_image

SKUMLE SYDEN

Voksne tror gjerne de vet hva barn liker. I Livredd i Syden møter vi en pappa som tror datterens drømmeferiemål må være Syden. Men nei. Alt pappa gleder seg til – ”slåss med bølgene, spise levende blekksprut, fyke som villmenn i skliene” – gruer lille Maja seg til.

Hun vil ikke bade, ikke stå og knuffe i skummel iskø, ikke se på tigre i dyrehagen. Og i dyrehagen går det galt. Mens Maja prøver å få en sky skilpadde til å stikke hodet ut av skallet, er pappa så opptatt av sin egen entusiasme at han tar en ape i hånden og stryker av sted med det han tror er Maja. Hun forlates i en kaotisk verden full av ”ville dyr, ville barn og fremmede voksne.”

Dyr og mennesker er til forveksling like i denne scenen – alle er dyriske og monstrøse. De har skarpe tenner, slangeaktige øyne, grinende ansikter i blått, gult, grønt, rødt og lilla. I forgrunnen stårMaja, storøyd og forferdet. Hun er tegnet i naturlige farger, mens alt rundt er marerittaktig forvridd.

tumblr_mm81xzMipP1rgjvw7o1_1280

I letescenen er dyrehagen kun grågrønt og grålilla, med svarte, rotete streker og kruseduller. Det er som om alt skjer under vann. Bare pappa og Maja er i vanlige farger. For når angsten for å bli forlatt rammer, er ikke omgivelsene viktige – det eneste som teller er å finne den som er vekk.

Pappas ville leting skildres på et oppslag oppdelt i tegneserieruter. Han flakker panisk rundt og leter høyt og lavt – og han krymper. For pappa har til nå vært en diger kjempe som haler rundt på en knøttliten Maja. Men i angsten blir han liten. Når vi ser den lille puslingen stå ved flodhestdammen, og en flodhest flerrer opp gapet, skjønner vi hva han frykter.

Imens har Maja roet seg under et grønt tre. Hun finner ham nok, tenker hun, og bestemmer seg for å utforske Syden. Hun drar til hotellet og ned på stranden – hun vil kjøpe is alene! Hun trosser den skumle køen, og en mangefarget, dryppende is med strøssel og sjokoladesaus fyller neste helside. Det er gjerne lettere å være modig om man selv får bestemme.

Livredd i Syden er en historie om å komme bort fra hverandre, men viktigst er budskapet om å være oppmerksom på barns engstelse og ikke overkjøre dem. Med enkle virkemidler får Kanstad Johnsen frem hva som kan skje med skremte barn – de blir små og usynlige. Men også en pappa kan bli liten. Når Maja litt tilfeldig finner pappa mens hun leter etter skjell i vannkanten, er det nærmest en liten dukke hun finner. Hun må sitte på kne for å klemme ham, og først etter en stund blir han ”sånn passe stor igjen.”

Symboleffekten forstyrres litt av at den kommenteres. Det er er som om forfatteren ikke stoler på at tegnegrepene er tydelige nok. Og det er de jo. Dette er en bok med tydelige visuelle virkemidler, både hva gjelder strek og fargebruk. Rødt står for fare, grønt står for ro, liten står for redd, stor står for overmakt. Maja er et kontrollert tegnet, blekt og stirrende vesen i et hav av bølgete, glisende mennesker med plirende øyne – det er lett å se at hun er er livredd i Syden!

Historien er også ganske enkel, nærmest forutsigbar. Motivet med den detroniserte voksne er for eksempel kjent stoff fra mang en billedbok. Men måten Kanstad Johnsen turnerer motivene og virkemidlene på, er både original og morsom. Tempoet i boken opprettholdes hele veien, og vekslingen mellom myldreaktige oppslag og store nærbilder gir en variert leseopplevelse. Og antagelig kan både barn og voksne bli litt klokere av å lese Livredd i Syden.