Høy på skriving, lite søvn

Natt til i går sov jeg mellom tre og fire timer. På så lite søvn blir jeg litt svimete. Vanligvis ikke veldig produktivt, men i går oppdaget jeg at det kunne ta brodden av skrivegring, samt sende fantasien på glideflukt. Jeg kjente meg mindre selvkritisk. Jeg hadde bilder i hodet, kanskje litt uklare bilder, men de ville ut gjennom fingertuppene mine og ned på tastaturet, og jeg begynte å skrive før jeg rakk å få motforestillinger.

dark and stormy prime

Jeg klarer sjelden å skrive hver dag. Jeg klarer å tenke hver dag, på boken, men ikke skrive. Når jeg hører om forfattere som har arbeidstid fra ni til fire hver dag, eller en avtale med seg selv om at de skal skrive i en eller to eller tre timer hver dag, får jeg gjerne litt dårlig samvittighet. Og så legger jeg gjerne en plan om å gjøre det samme. Eller kanskje jeg skal skrive ett avsnitt hver dag, kanskje det skal være avtalen?

Men så finner jeg hver gang ut at det ikke fungerer sånn. Og jeg tror ikke på skrivetips som skal fungere for alle. Selv er jeg avhengig av å ikke ha faste vaner, for å føle meg friest mulig. I fare for å lyde klisjéfull – ordene må komme når de kommer. Vel å merke ikke av seg selv. Jeg må mane meg selv inn i den rette stemningen for å lokke dem frem. I startfasen av en skriveprosess er jeg helt avhengig av stemningen. For stemningen er det første som faller på plass når jeg begynner å skrive. Karakterene og historien kommer etterpå.

Det er jo ikke hver dag jeg kan feste lit til en halvsøvnig hjerne for å få ordene frem. Og det er ikke hver dag jeg har den følelsen av iver som jeg har nå. Nå kjennes det som om det flagrer i magen og som om jeg kan løpe fort i luften, og det er en bittersøt smak på tungen og en slags følelse av å være frakoblet og påkoblet på likt. Det er egentlig en ubeskrivelig følelse.

Siden ikke alle dager er sånn, har jeg musikken. Hver gang jeg skriver på noe, finnes det musikk som tar meg inn i akkurat den rette stemningen og gir et løft. Den rette stemningen er ulik for hver ting jeg skriver. Det danner seg en slags spilleliste. Den endrer seg gjerne litt underveis, men stemningen holder stand.

Slik er stemningen jeg må være i for det jeg skriver nå:

Om det å ta pauser

«Nå – blir det deilig med ferie og late dager?» er folk glade i å spørre når de ikke har noe annet å si.

«Hm,» svarer jeg da. Eller: «Joda.» Mens jeg inni meg himler med øynene og tenker at jeg i det minste deler skjebne med alle andre som jobber utradisjonelt. Noen ganger, hvis jeg føler meg gretten, forklarer jeg at jeg ikke har hatt ferie siden videregående. Og kanskje ikke da heller, for da brukte jeg feriene til å pløye pensum slik at jeg kunne ta fag som privatist og bli ferdig med dem før tiden.

Dette er absolutt ingen klagesang, det er jo selvvalgt. Jeg har selv valgt å være frilanser, og følgen av det er at jeg aldri egentlig har tid til å ta fri. Jeg reiser steder, men jobben er alltid med. Stort sett trives jeg med det. Og når det gjelder egen skriving, så ØNSKER faktisk ikke å ta pause. Det går faktisk ikke. Hodet mitt skriver hele tiden. Det er som om jeg har en bakdør i hodet mitt, og den går jeg inn gjennom flere ganger i timen – eller kanskje jeg egentlig går UT, i et landskap som strekker seg videre og videre.

Noe annet jeg også finner det vanskelig å ta pause fra, er yoga. For meg har aldri problemet vært å motivere meg til å praktisere – det har snarere vært vanskelig å holde igjen. I starten tok jeg ingen pauser. Jeg praktiserte syv dager i uken, ofte to ganger om dagen. Man kan si jeg har hatt min del av aches and pains. Nå har jeg senket tempoet ørlite – jeg har seksdagers uke, slik tradisjonen innen Ashtanga er.

Men: Av og til kan det være lurt å ta enda flere pauser. Det smerter meg å innrømme det, men jeg er tvunget: Folk som snakker om «ferie og late dager» er inne på noe. (Bortsett fra det med «late dager», kanskje. Late dager fører til instagram-bilder av tær. Slik vil jeg nødig gjøre meg skyldig i.)

Her har yogalæreren min gått i tå-fellen. Selvsagt for å vekke misunnelse.
Her har yogalæreren min gått i tå-fellen. Selvsagt for å vekke misunnelse.

Grunnen til at jeg kom til denne erkjennelse er at jeg altså har vært på ferie. En drøy uke i Italia – først var jeg i Roma, så dro jeg til Firenze, før jeg avsluttet uken i Bergamo. De første dagene bodde jeg hos en venninne på hennes knøttlille hybel. Som var veldig varm. På verandaen var det ikke plass.

IMG_2133

Så det ble fire dager uten yoga. Jeg må innrømmet at stresset meldte seg. Ikke egentlig fordi det var ubehagelig å ikke praktisere. Mest av alt fordi jeg hadde dårlig samvittighet.

Og hva verre var når det gjaldt den dårlige samvittigheten: Etter fire dager hadde jeg ikke skrevet en eneste linje på det nye bokprosjektet mitt. Enda så mye Sian og jeg hadde sittet på kafé med hver vår Mac.

IMG_2203IMG_2205

Fra Roma dro jeg til Firenze. Der fikk jeg endelig tatt opp yogaen igjen.

IMG_2257

Og lo and behold – jeg hadde ikke blitt en teknikkløs slappfisk, slik streberen i meg frykter når jeg tar treningspauser. Den svake skuldersmerten jeg hadde slitt med før jeg dro (kanskje fordi jeg ikke har god nok teknikk i Chaturanga) var borte. Jeg innser at det ikke skal mye tankekraft til for å skjønne at treningspauser selvsagt er lurt, men likevel. For meg skal det en del til.

Og skrivingen? Vel, den lot vente på seg. Men jeg kjente at noe var i gjære. I fare for å lyde klisjefull – miljøforandring virker gjerne befordrende på inspirasjonen. Roma fungerte slik …

Nabolaget til Sian
Nabolaget til Sian
Antikke omgivelser. Selvsagt inspirerende.
Antikke omgivelser. Selvsagt inspirerende.

Hund på kafé. Sånt gjør meg lykkelig.
Hund på kafé. Sånt gjør meg lykkelig.
Dobbeltbilde av to helter. Dobbeltinspirerende.
Dobbeltbilde av to helter. Dobbeltinspirerende.

… og Firenze gjorde det samme.

Kall meg grunn, kall meg turist, men jeg liker broer.
Kall meg grunn, kall meg turist, men jeg liker broer.
Helt siden jeg leste om Arno - jeg skulle ønske jeg kunne si at det var i "Den guddommelige komedie", men det var i Donald jeg først hørte om Dante - har jeg ønsket å se denne elven.
Helt siden jeg leste om Arno – jeg skulle ønske jeg kunne si at det var i «Den guddommelige komedie», men det var i Donald jeg først hørte om Dante – har jeg ønsket å se denne elven.

Kirker. Undertegnede agnostiker elsker kirker.
Kirker. Undertegnede agnostiker elsker kirker.
Og parker. Medici-familien bodde standsmessig, noe annet kan man ikke påstå.
Og parker. Medici-familien bodde standsmessig, noe annet kan man ikke påstå.

Så fine tak har jeg altså ikke hjemme. Er det rart jeg må til utlandet for å bli inspirert?
Så fine tak har jeg altså ikke hjemme. Er det rart jeg må til utlandet for å bli inspirert?
Ballsal har jeg heller ikke hjemme.
Ballsal har jeg heller ikke hjemme.

Det er få skulpturer i hagen min hjemme.
Det er få skulpturer i hagen min hjemme.
For å være ærlig, har jeg ikke hage. En på denne størrelsen kunne passet meg.
For å være ærlig, har jeg ikke hage. En på denne størrelsen kunne passet meg.

Hadde jeg hatt hage, er det mye som taler for at denne skulpturen ville egnet seg.
Hadde jeg hatt hage, er det mye som taler for at denne skulpturen ville egnet seg.
"Do you want me to take your picture?" spurte en amerikaner. "Nei," tenkte jeg. "Sure," sa jeg. Så poserte jeg og var flau.
«Do you want me to take your picture?» spurte en amerikaner. «Nei,» tenkte jeg. «Sure,» sa jeg. Så poserte jeg og var flau.

Jeg fikk altså ikke skrevet i Firenze. Jeg var altfor travelt opptatt med å traske omkring og være turist. (La meg forresten her skyte inn at jeg håper jeg spaserte mye fortere enn turister flest. For hva er det egentlig med turister (i flokk) som gjør at de beveger seg som sirup? Merker de ikke at de er i veien for alle?)

Etter Firenze tok jeg toget til Bergamo for å besøke en venn. På toget hentet jeg frem den oppdemmede inspirasjonen og lot den strømme fritt.

Det førte til nøyaktig fem linjer på det nye manuset. Jeg var i gang – det var da noe – men ting sto fremdeles litt i stampe.

I Bergamo ble det ikke mye tid til skriving. Yoga, derimot! Det ble lange morgenøkter i luftige omgivelser, helt uten forstyrrelser – siden Alex er av typen som sykler, løper eller svømmer fire timer hver morgen.

Nydelig gammelt piano i et hjørne. Under teppet, en av fem sykler.
Nydelig gammelt piano i et hjørne. Under teppet, en av fem sykler.

Og der – i hodestående, fullstendig uten skuldersmerter – løsnet det ENDELIG. Jeg fikk ideen som kunne få meg over kneiken!

Ideen manifesterte seg ikke i skriving med det samme. På lørdag dekket vi nærmest hele Bergamo til fots, og på kvelden var det italiensk familiemiddag, komplett med bestemødre jeg måtte snakke det internasjonale mimespråket med. Søndagen handlet mest om bading – her:

bilde

Ordene «late dager» kom til meg mens jeg fløt på ryggen i det turkise vannet. Men jeg hadde ikke dårlig samvittighet. For jeg visste at neste gang jeg setter meg til foran Mac-en – da er det flyt som gjelder.

Jeg er altså nå tilbøyelig til å mene at pauser og ferie kan være lurt. For mens man tar pauser, så jobber kroppen og hodet i det stille.

Dessuten – selv elleville hunder må ta pauser i blant.

IMG_2440