Intervju i Fædrelandsvennen

Nå er det bare noen timer til det avgjøres hvem som får Brageprisen! En spennende dag – nesten litt for spennende! Men – jeg skal avholde meg fra å beskrive spenningen opp og ned og i mente, i stedet legger jeg ut noen klipp fra portrettintervju i Fædrelandsvennen fra for noen uker tilbake. Man må klikke på bildene for å lese!

Screen Shot 2015-12-01 at 20.51.24

Screen Shot 2015-12-01 at 20.51.36

Screen Shot 2015-12-01 at 20.52.12

Screen Shot 2015-12-01 at 20.52.29

Screen Shot 2015-12-08 at 10.53.16

Portrettintervju i Klassekampen

Mens jeg var hjemme i Oslo i sommer, ble jeg portrettert av Klassekampen. Det ble et fint intervju, synes jeg, og det var gøy å bli spurt om noe annet enn kun body suspension!

Intervjuet ligger ikke på nett, men jeg fant det på Retriever, så her et knippe screenshots! Det skal være mulig å lese dersom man trykker på bildene.

Screen Shot 2015-07-18 at 14.19.54

Screen Shot 2015-07-18 at 14.20.10

Screen Shot 2015-07-18 at 14.21.02

Screen Shot 2015-07-18 at 14.20.34

Screen Shot 2015-07-18 at 14.21.47

Screen Shot 2015-07-18 at 14.22.04

Det beste ved intervjuet var forresten hunden som journalisten hadde med seg. En udiskutabel bonus!

IMG_6314

Ein plukka blome og frafallets ansikt

Det har kommet to nye intervjuer siden jeg debuterte som forfatterintervjuobjekt i Fædrelandsvennen.

Forrige uke ble jeg intervjuet på den fine nettsiden Framtida.no. Der snakker jeg om seksualitet, feminisme, teite danseklær og tapt jomfrudom. Overskriften er «Ein plukka blome» – les mer her.

Foto: Tora Hope
Foto: Tora Hope

For et par uker siden ble jeg intervjuet i Korsets Seier. Korsets seier er pinsevennenes egen avis, og siden boken min er svært kritisk til karismatisk kristendom, var jeg forberedt på å få en rekke skeptiske og konfronterende spørsmål. Slik gikk det ikke, journalist Lars Christian Gjerlaug var lyttende og interessert, og stilte gode spørsmål. Det jeg sa er ivaretatt i teksten – selv om jeg er tillagt a-endelser og ved en anledning siteres på at jeg savner (!!!!!!!) å dra på leir (!!!!!).

Intervjuet ligger ikke gratis på nett, men man kan kjøpe det her.

Foto: Matunda Bigirmana
Foto: Matunda Bigirmana

For folk med dårlig råd har jeg imidlertid plukket ut noen highlights fra intervjuet. Jeg presenteres slik:

Ifølge statistikken mister over halvparten av alle menighetsaktive ungdommer troen i tyveårene. Heidi Sævareid, som var aktiv i en pinsemenighet på Sørlandet, er et av ansiktene i dette massive frafallet. Kan hennes historie lære oss noe?

Jeg ble spurt om hvorfor jeg ble tiltrukket av menigheten. Jeg svarer slik:

– Som 13-åring valgte jeg selv å oppsøke ungdomsarbeidet i den lokale pinsemenigheten, rett og slett fordi jeg ville ha et kristent miljø med «full pakke». Jeg var ikke interessert i kurong, vafler og slappe andakter, sier Heidi og smiler.
– I ungdomsarbeidet fant jeg et miljø som inkluderte alle, hvor vi hadde mye moro og hvor vi mente alvor med det vi trodde på.

Og hvorfor forlot jeg den?

– De enkle og ferdigtygde svarene på livets store spørsmål og den naive tilnærmingen til Bibelen fungerte rett og slett ikke lenger for meg. I møte med egne følelser, kunnskap og nye impulser, sprakk boblen. Jeg begynte å stille de vanskelige spørsmålene. Men i stedet for gode svar, fikk jeg se nervøse ungdomsledere som satte spørsmålstegn ved min overgivelse og tro.

Litt senere i intervjuet sier jeg dette:

– Prester og pastorer må ta innover seg at folk har utdannelse og at noen enkle bibelvers ikke holder som argumentasjon lenger. Jeg har flere ganger møtt kristne som har ønsket å evangelisere på gaten og på studiesteder, men i møte med fagkunnskap faller man helt igjennom. Det blir for hjelpeløst til å bygge livet sitt på.

Hovedpoenget med å intervjue meg var å belyse hva årsaken til frafall fra pinsemenighetene kan skyldes. Det vises til en bok om fenomenet:

Ifølge boken «You lost me», som kom ut fra Barna Research i fjor, er Heidis historie ganske typisk. For nettopp problemene knyttet til å stille spørsmål, og belastningen ved å uttrykke tvil innad i menigheten, peker boken på som en av hovedårsakene til at så mange forsvinner ut av menighetene.

Boken som består av en rekke dybdeintervjuer, peker dessuten på problemet mange har med å kunne se en sammenheng mellom troens verden og sin egen arbeidshverdag, samt utfordringen mange får med den kristne samlivsetikken, som årsaker til frafall.

Jeg er helt sikker på at dette bidrar til at folk mister troen. Selv sier jeg dette om det siste poenget:

– Selv om all seksualitet utenom ekteskapet var fy-fy, opplevde jeg at det var mye fokus på nettopp kropp og sex. Vi som danset i dansegruppen måtte ha på oss enorme klesplagg for å ikke føre guttene til fall – hva nå enn det måtte bety. Sett i etterkant var det et kvinnesyn og forhold til kropp jeg ikke kan godta. Derfor vektla jeg det også i boka.

Årsakene til at folk forlater troen er sammensatte. På slutten av reportasjen forsøker en kristen ungdomsarbeider å komme med noen svar. Oline Oustorp er fungerende leder i Misjonsforbundet UNG, og sier:

– Jeg vil ikke forsvare oss, argumentere med at alle sikkert gjorde så godt de kunne, eller gå inn i debatten rundt absolutte sannheter. Men jeg vil erkjenne sorgen så mange av oss føler over at troen ikke blir med inn i neste livsfase. Jeg ivrer for at vi kvalitetssikrer det vi formidler til barn og unge i dag. Og jeg er overbevist om at de tre livsviktige ordene «jeg vet ikke» godt kan brukes mer, sier Oustorp.

Der tror jeg hun er inne på noe. Det er ikke farlig å ikke vite! Det er ikke farlig å innrømme at man ikke vet. Jeg tror derimot det er farlig å hevde at man har nådd frem til sannheten og slipper å tenke og søke mer.

Oustorp blir spurt om hva menigheter og ungdomsmiljøer bør gjøre annerledes, og svarer slik:

– Jeg har jobbet med unge mennesker i mange år, og jeg er vaksinert mot enkle svar, overfladiske løsninger og påpressede sannheter. Livet er for alvorlig og troen for viktig til at vi kan ta lett på trosformidling. Men for å bevare en levende tro, er relasjonen til Jesus det aller viktigste. Og mer enn de rette svarene, og realitetsorienteringen med virkeligheten – tror jeg vi må ta hverandre med inn i hverandres disippelpuls. Vi trenger å vise hvordan man kan ha møtepunkter med Gud i hverdagen, sier Oline Oustorp.

Nå vet jeg faktisk ikke helt hva disippelpuls er. Men jeg kjenner meg ganske sikker på at det ikke var manglende tilgang til andres disippelpuls som gjorde at jeg forlot troen. Og jeg tror heller ikke årsaken er at jeg ikke fikk se nok av hvordan man kunne ha møtepunkter med Gud i hverdagen. Det var heller ikke for lite snakk om Jesus.

Jeg er helt sikker på at Oustorp mener dette godt, men jeg synes resonnementet hennes minner litt om innfallsvinkelen småpartier bruker når politiske meningsmålinger ikke svinger i deres favør. Da har de rett og slett ikke formidlet budskapet sitt godt nok, sier de. De har ikke fått folk til å forstå hva det er de står for.

Det faller dem ikke inn at det kan tenkes at folk har forstått veldig godt hva de står for.

Og at de derfor har valgt å forlate dem.

Avisintervju – dekonstruert

I går var jeg på forsiden i Fædrelandsvennen. Der ser jeg skjev og rar ut i ansiktet og har hodetelefoner rundt halsen.

IMG_0728

Inne i avisen står jeg i femte posisjon med føttene og ser drømmende opp i luften.

IMG_0729

Sævareid i kjent stil, kan man vel si. Det jeg sier, for her handler det tross alt ikke om fotoshoot, er også Sævareid i kjent stil. Jeg har i de siste årene vært veldig opptatt av og kritisk til karismatisk kristendom, og i intervjuet setter jeg ord på en del av det jeg tenker. Man må betale 24 kr for å lese dette på nettet, og det er så dyrt at man nærmest må leve på havregryn i noen uker, så her er noen utdrag:

– Kvinnesynet minner om en light-versjon av islam. Jentene gis alt ansvar for at ikke guttene skal få problemer og bli lokket til synd. Som leder av en dansegruppe i Filadelfia, fikk jeg pålegg om å danse i digre armybukser og andre klær som var vanskelige å bevege seg i, sier Sævareid.

I begynnelsen av mars gir hun ut debutromanen «Spranget» på Omnipax forlag. Den handler om en ung jente som ender med å bryte ut av den fiktive menigheten Zion. Selv om handlingen er lagt til Oslo, legger ikke Sævareid skjul på at romanen i store trekk bygger på hennes egne erfaringer fra Filadelfia i Kristiansand rundt årtusenskiftet.
Boka tegner et bilde av indoktrinering og overvåking. Her stiller ungdomslederne nærgående spørsmål til medlemmenes privatliv, og skam og skyld knyttet til seksualitet oppleves som en viktig del av bildet. Det er viktig å være på alle møtene, hvis ikke blir du tett fulgt opp.

Og mens det fantes konkrete regler for danseantrekk, ble det også snakket mye om hvordan jentene burde og ikke burde kle seg.

– Det er anmodninger, antydninger, vage og generelle vendinger, uskrevne regler, rykter og skuffelse som blir brukt for å påvirke dette. Og sangerne i lovsangteamet måtte helst ikke ha for korte gensere, sier Sævareid.

Her handler det både om boken og fortiden min. Det er litt for mye sammenblanding her – jeg har tross alt skrevet en roman og ikke en biografi, men jeg regnet jo med at det ville bli sånn. Fædrelandsvennen er ikke glad i Filadelfia. Det holder jeg saktens med dem i, men for meg er det viktig å få frem at jeg ikke kun kritiserer denne menigheten. Jeg kritiserer en form for kristendom. Og først og fremst har jeg jo skrevet en litterær historie.

At Fædrelandsvennen er opptatt av de sære og spesielle tingene, er likevel lett å forstå. For livet på innsiden av en karismatisk menighet har mange merkelige trekk. Her har journalisten bitt seg merke i noe jeg fortalte om konspiratorisk tankegang i ungdomsmiljøet i Filadelfia:

Sævareid forteller at man den gang var svært opptatt av at man skulle unngå «avguder» i form av andre interesser. Troen på demoner og mørkemakter i hverdagen var også levende.

– De tror på ting som virker veldig merkelige for utenforstående. Det gikk så langt at vi var redde for å pusse tennene med Colgate fordi firmaet skulle være kjøpt opp av sata- nister. Musikken jeg hørte på ble sett på som fristelser fra Satan, slik all ikke-religiøs musikk ble. Det ender med at du føler deg utilstrekkelig uansett hva du gjør, sier hun.

Her måtte jeg le litt da jeg leste saken, for jeg hadde jo ikke egentlig sagt at folk var redde. Poenget var at man snakket mye om hvordan Satan beveget seg i verden. Man regnet for eksempel med at Antikrist ville tilrive seg topp-posisjonen i EU. Og ikke-kristen musikk var altså noe man måtte sky som pesten. Jeg hørte mye på Björk på den tiden. NEW AGE!!! skrek man. Og så videre.

Det jeg er mest opptatt av, er imidlertid måten denne typen menighetsliv legger beslag på ungdommers tid, og måten ledere mener ting om privatlivet til ungdommer.

– Det er vanlig at man føler man har mistet en del av ungdomstiden, både på grunn av tidsbruken og fordi man ikke har de samme referansepunktene som andre. Noen tar også med seg videre mye skamfølelse knyttet til seksualitet, og de blir i visse tilfeller utagerende den andre veien når de har brutt ut. Og fordi det er så mye skam og skyld knyttet til disse tingene, er det også lettere for at seksuelle overgrep får passere uten å bli oppdaget, nettopp fordi offeret føler skyld, sier Sævareid.

Dette siste er jeg også svært opptatt av. Med det samme man begynner å pålegge ungdommer retningslinjer for seksualitet som handler om annet enn at de skal ta hensyn til seg selv OG andre, har det negative konsekvenser. Skyld og skam er uunngåelig. I løpet av gårsdagen fikk jeg flere henvendelser fra folk som var så glade for at jeg tok opp nettopp dette. Folk bærer på mange vonde historier. Jeg vet om folk som har fått demoner drevet ut av seg. Folk som har blitt misbrukt seksuelt i Guds navn. Folk som har blitt kalt «hore» fordi de ikke holder seg på det menighetsledere mener er den smale sti. Selv ble jeg voldtatt da jeg var seksten, og våget ikke si noe – fordi jeg var redd jeg hadde gjort noe galt.

Det er ikke dette boken min handler om. Men jeg tar opp den typen seksualundervisning som bereder grunnen for slike ting. Både gutter og jenter lider under dette. For ikke å snakke om voksne ektepar.

En religionssosiolog som uttalte seg i avisen går, kjente igjen det jeg sa om seksualundervisning. Hun har skrevet doktorgrad om kristne sommerleirer. Les «På sjekkern med Jesus» på forskning.no – mye interessant stoff her. Irene Trysnes blir imidlertid overrasket over det jeg forteller om troen på demoner og konspirasjonsteorier.


- Ungdom i dag er lite autoritetstro, og det er vanskelig å se for seg at dette lar seg gjennomføre nå. Men det er veldig interessant at hun skriver dette. Det minner om sekterisme, og tyder på veldig sterke lederskikkelser. Jeg har ikke observert denne typen overvåkning i mitt arbeid, sier hun. Fokus på demoner og Satan har hun heller ikke sett noe større til i ungdomsmenigheter i dette årtusenet.

- Det virker som Satan er på vei ut, sier Trysnes.

Det har hun nok rett i, dersom det er mainstream-kristendom man snakker om. Det er ikke det jeg snakker om. I mange karismatiske menigheter lever denne troen i beste velgående. Motstand mot menigheten er åndskamp. På Alternativ-messen hersker Satan. Märtha Louise, med alt sitt snakk om engler, er influert av djevelen. Og så videre. Jeg tror dette er høyst usunn tankegang, og det er ikke godt å være femten år og gå i en menighet hvor dette er vanlig tankegang. Det fikk jeg bekreftelse på i en av henvendelsene jeg fikk i går.

Jeg fikk også henvendelser fra enkelte som ikke var glade for det jeg sa. Det var jeg forberedt på, og det regner jeg fortsatt med at kan komme. Kritikk er ikke behagelig. Det er nok også en del som gjerne vil se på meg som en såkalt militant ateist. Nå er saktens ikke ateisme noe jeg føler meg bekvem med å «bekjenne» meg til. Jeg leste Richard Dawkins’ The God Delusion da den kom ut, og kjente lettelse og gjenkjennelse, men har beveget meg litt videre. Jeg har ikke lenger behov for å være ikke-kristen på en måte som passer som hånd i hanske til den fundamentalistiske kristendomsformen jeg selvsagt fortsatt er like kritisk til. Jeg vil ikke være del av en tofrontskrig.

En venn av meg sier at det beste mot dårlig teologi er god teologi, heller enn fravær av teologi. Dette synes jeg er fint sagt, og jeg ønsker å ha et åpent hjerte og et lærevillig hode. Selv om jeg altså ikke tror på Gud mer.

(Dette siste utsagnet ville han muligens dekonstruert, og så ville jeg syntes det var forfriskende og irriterende!)