Tre bøker, tre Brage-nominasjoner

Alle gode ting er tre, ikke sant? Nå er jeg nominert til Brageprisen for tredje gang – denne gangen for Slagside. Jeg er kjempeglad og stolt, og litt redd for at folk er lei av meg nå.

Det hele avgjøres i slutten av november, og som det heter: Bare det å ha blitt nominert er ære nok i massevis!

Her er juryens begrunnelse:

Heidi Sævareid har vært nominert til Brageprisen to ganger før, for Spranget (2013) og Slipp Hold (2015). I hennes tredje og hittil beste ungdomsroman møter vi Vilde, en forteller med slagside, som har reist til Bristol for å ta et friår etter videregående. Med på lasset følger dårlig samvittighet etter et tidligere forhold, som endte stygt. For å lette på trykket, trener Vilde den aggressive selvforsvarsformen Krav Maga. Men da den mystiske og innpåslitne Fiona dukker opp og søker hennes vennskap, rykkes hun fullstendig ut av balanse og tvinges til å konfrontere sine indre demoner. Fortjener hun egentlig å ha det bra? Slagside er en stramt komponert roman om uro og lengsel, kropp og vold, ført i et usedvanlig presist og treffsikkert språk, og fortalt av en ung kvinne i fritt fall. Boka er spennende som en thriller, men spørsmålene den stiller handler dypest sett om hva det vil si å være menneske her og nå.

De andre nominerte er Ruth Lillegraven (Eg er eg er eg er), Ida Jackson  (Danielle) og Anders Kvammen (Ungdomsskolen). Gratulerer til alle tre!

Jeg feirer med høre på boksoundtracket mitt på høyt volum!

… jeg tror jeg faktisk blir bittelitt modigere av å lese [bøkene til Sævareid]….

I dag kom jeg over en fersk bloggomtale av Slagside, og det var hyggelig lesning! Det er bibliotekar Bjørn Veen som har skrevet teksten, og den kan leses her.

Det er mange interessante refleksjoner i teksten. Det er skrevet innsiktsfullt om aggresjon og sinne, det å nekte å bøye seg, det å unngå offerrollen for alt i verden. Denne leseren har fått med seg mye av det jeg ønsket å vise ved hovedpersonen min. Og spesielt godt liker jeg konklusjonen – der det antydes at hun er en upålitelig forteller!

Dette er en bok for deg som likte #Alfahann og vil prøve deg på en mer voksen bok. Den har noe av det samme mørket i hovedpersonen, den samme åpne slutten og mange av de samme tankene. Jeg liker så godt de folka Sævareid skriver om, Vilde, Fiona, Markus, det er disse som gjør boka så bra. De føles virkelige, ikke bare karakterer som eksisterer for at historien skal fortelles. Men husk, som i virkeligheten, ikke alle snakker sant. Vilde er en hovedperson du tror du kjenner, men se hva hun gjør, ikke bare hva hun sier.

(Det er Jan Tore Norengs bok som er nevnt her – jeg anbefaler å sjekke den ut! )

Jeg tar med enda en bibliotekaromtale – i dette tilfellet en forhåndsomtale. Marte Storbråten Ytterbøe skrev for en tid tilbake denne teksten om hvilke bøker hun gledet seg til i høst.

Heidi Sævareid er en markant og original stemme innenfor ungdomslitteraturen i Norge. Romanene hennes fungerer like godt for voksne som for ungdom, og jeg synes hun skriver modig og presist. Dette er kanskje ikke bøker som når ut til massene, men de bør definitivt leses av flere. Sævareid er av den typen forfattere som gjør grundig research, og det merkes. I hennes forrige roman, Slipp Hold, skrev hun om suspension og ble selv hekta på å henge i kroker etter huden. Jepp, du leste riktig. Denne gangen har hun bodd i England og trent Krav Maga, og Slagside skal handle om en ung jente som flytter til Bristol og trener nettopp denne brutale kampsporten. Bøkene til Sævareid handler ofte om det å våge og å utfordre seg selv. Og jeg tror jeg faktisk blir bittelitt modigere av å lese dem.

Jeg håper hun vil sitte igjen med det inntrykket også når Slagside er lest!

 

2948-20160918181910000000000

 

 

 

 

LITT mindre pysete. Litt.

Blåmerke på kneet. Blåmerke på leggen. Blåmerker på armene. Og MYE endorfiner. Jeg er nettopp ferdig med min første gradering i Krav Maga, og er nå begeistret eier av et blått belte med én stripe. Fortsatt grønnskolling, men litt mindre pysete. Litt.

Sparringspartner Tora og undertegnede
Sparringspartner Tora og undertegnede

Min første følelse etter graderingen var lettelse, for selv om vi ble beroliget i forkant om at dette ikke var noen utsilingsgradering, så jeg likevel for meg at nettopp jeg ikke fikk gå videre. At jeg skulle gjøre det så dårlig at det ikke var annen råd enn å sparke meg ut med en beskjed om at der hadde jeg ingenting å gjøre! Nervøsiteten ga seg egentlig ikke før jeg holdt beltet i hånden.

Jeg blir kort sagt lett ekstremt nevrotisk og dramatisk når det er noe som betyr mye for meg. Og jeg er nesten litt overrasket over hvor viktig Krav Maga har blitt for meg – det minner meg om den gangen jeg fant yoga. Da tenkte jeg ikke på annet enn at jeg ville gi alt jeg hadde. Men mens yoga var noe som falt meg lett, er det ganske mange flere kneiker jeg må komme meg over i Krav Maga.

Første gang jeg gjorde yoga, tenkte jeg JA! Jeg har kommet HJEM! Sånn var det ikke på min første Krav Maga-klasse, for å si det forsiktig. Det var ingenting som kjentes naturlig. Slå og sparke mot folk? Bli slått og sparket mot? Ubehagelig på alle måter! Jeg eide ikke fighter-instinkt. Skummelt var det også. I ukene som kom opplevde jeg flere ganger å bli så redd og fjetret at jeg begynte å skjelve. Ikke de stolteste situasjonene jeg har opplevd. Dette lå altså en god del mil unna den mestringsfølelsen yoga ga meg nærmest fra dag én.

Men enda så overveldende og nifst det ofte kjentes, var jeg fascinert fra første stund. Jeg liker tross alt å kaste meg ut på dypt vann og gjøre ting jeg ikke tør. Jeg liker ikke fare, jeg ville aldri hoppet i fallskjerm, men er likevel en form for adrenalinjunkie, en high sensation seeker. Så det tok ikke så lang tid før det gikk opp for meg at jeg syntes det nesten var gøy å få blåmerker. Håndfaste greier!

Men det viktige i Krav Maga er jo slett ikke å oppleve adrenalinrush. Poenget er å lære å forsvare seg, lære å reagere på trusler, grenseoverskridelser og vold på en måte som gjør at man kommer seg trygt ut av situasjonen. Som regel bør det handle om å avdempe konflikter og rett og slett bare komme seg vekk, andre ganger kan det handle om å sparke noen i skrittet eller svimeslå (!!!) dem med et slag mot halsen. Så jeg skjønte fort at jeg måtte jobbe hardt for å komme meg over frykten og handlingslammelsen.

Jeg husker hvordan det snudde – det var i en kaossituasjon hvor vi gikk sammen tre og tre, hvor den ene skulle slå og sparke og kjøre på mot to som sto og holdt store pads, det hele mens det gikk instruktører rundt i rommet og knuffet for å høyne følelsen av kaos. Det å stå og holde stand mot en som sparket og slo av alle krefter, enda jeg hadde en tykk pad som skjold, var så overveldende at jeg til slutt ble slapp i fingrene og svak i knærne, og jeg måtte støtte meg til veggen da det var ferdig. Skjelven igjen! Men så var det min tur til å gyve løs. Og da skjedde det et eller annet. Jeg fikk litt tunnelsyn, tror jeg, jeg tenkte egentlig ikke på noe, det eneste som fantes var padsene jeg skulle slå og sparke, og jeg merket nesten ikke at jeg også ble knuffet og dratt i mens jeg holdt på. Dette så neppe spesielt imponerende ut, jeg er forferdelig dårlig til å slå hardt, men for meg var det viktige at jeg for første gang kjente – ikke et raseri, men en grensesettingsfølelse. En intens NEI-følelse.

Etter den opplevelsen kjentes treningene annerledes. Ikke sånn å forstå at jeg sluttet å være redd, men nå har jeg en annen følelse samtidig – av at forsvar er mulig! Av at jeg kan sette grenser. Og det er derfor Krav Maga er så utrolig viktig for meg. Det er ikke bare fysisk trening, det er også mental trening. Slik ligner det en god del på yoga. Men der yoga krever at jeg overgir meg og våger å være åpen, krever Krav Maga at jeg kontrer og setter grenser. Den kontrasten er virkelig interessant! Jeg følte at en viktig brikke falt på plass i livet da jeg oppdaget yoga. Krav Maga er en ny brikke.

Nå har jeg vært en ivrig yogamisjonær i en del år, og det aner meg at jeg kommer til å ivre ganske ofte for Krav Maga også i tiden som kommer. Spesielt opptatt er jeg av at kvinner bør trene Krav Maga! Det er jo en god håndfull kvinner med i Oslo Krav Maga Klubb, men jeg synes likevel prosenten er overraskende lav. Vold er naturligvis noe som kan ramme begge kjønn, men for kvinner er ikke nødvendigvis egen stue et trygt sted. Neida, #NotAllMen utøver vold, men #YesAllWomen står i fare for å oppleve vold fra menn. Dette er ikke en verden jeg vil ha, men den er dessverre slik, og da er det avgjørende å lære å forsvare seg. Jeg tror ikke man kan lære det godt nok på et seksukers «selvforsvarkurs for kvinner». Man må trene på ubehag og tøffe situasjoner, og man må trene på teknikkene over lang tid, drille og drille, helt til de blir automatiske. Jeg merker jo selv hvor langt jeg har igjen før det hele blir «second nature».

Men altså – begynn på Krav Maga! Gjør det! Påmeldingene til neste års grunnkurs er allerede i gang. Prøvetime er også mulig. Her kan man melde seg på!

Fight, not flight

Da jeg var rundt ti – tolv år, skrev jeg en del historier og lagde en del tegneseriestriper om en jente som hadde svart belte i karate. Jeg tror i grunnen ikke jeg drømte om å begynne på karate selv, men jeg syntes de som drev med karate var tøffe. Selv danset jeg heller.

Jeg har nok egentlig aldri sett for meg at kamsport skulle være noe for meg – jeg finnes ikke aggressiv, jeg har aldri slått noen, har aldri kjent på trangen til det heller, og jeg har alltid vært overbevist om at flight-impulsen min er sterkere enn fight-impulsen. Men nettopp derfor gikk det opp for meg at jeg kanskje burde utfordre meg selv litt. Det traff meg i det øyeblikket jeg tok meg selv i å virkelig skvette da en jeg kjenner demonstrerte et Kung Fu-spark og noen slag i min retning. Han sto på god avstand, og situasjonen var jo ikke akkurat truende, så etterpå tenkte jeg litt over reaksjonen min. Jeg kom frem til at jeg kunne ha godt av å være litt mindre skvetten. Og at det kunne være greit å kunne litt om selvforsvar.

Samme uke meldte jeg meg på den mest brutale kampsporten som finnes, nemlig Krav Maga. En kollega av meg hadde snakket så entusiastisk om det, så etter at hun hadde gitt meg noen ekstra dytt i ryggen, var påmeldingen et faktum. Og nå har jeg nettopp vært på min første time.

Jeg tror ikke jeg har hatt så høyt adrenalinnivå på lenge – selv ikke da jeg hang i kroker på Oslo SusCon i juli.

«Er det ikke deilig å slå løs?» spurte instruktørene der vi sto parvis og bokset og sparket på pads som den andre holdt. Nei, jeg må innrømme at jeg ikke syntes det. For meg er det å slå cirka det mest unaturlige jeg kan foreta meg. Jeg har en enorm sperre. Og jeg blir virkelig redd når noen sparker mot meg, enda jeg holder en tykk boksepute foran meg. Så – jeg får gå ut fra at dette er sunt for meg. Kanskje jeg etter hvert vil klare å brøle truende idet jeg angriper, slik vi ble instruert til å gjøre. Det gikk ikke i dag. Og jeg sa unnskyld halvparten av gangene etter at jeg hadde sparket

Bryting, derimot, som vi fikk teste litt ut, gikk faktisk overraskende bra. Da satte konkurranseinstinktet inn, og jeg ga alt. Det var bare om å gjøre å skaffe seg det innerste grepet på motparten, så det var ikke noe jeg følte kunne skade eller gjøre vondt. Det var gøy, og jeg oppdaget dessuten at yogaen har skaffet meg muskler jeg kan bruke til andre ting enn vinyasa og håndstående. Det tar nok litt tid før jeg kan synes det er gøy med det mer aggressive. Men forhåpentlig blir jeg litt tøffere for hver gang.

Krav Maga er ikke en spesielt elegant kampsport – det er lite «snikende tiger, skjult drage» over det. Krav Maga dreier seg bare om kjapt, enkelt og effektivt selvforsvar. Men effektivt blir det bare om jeg kan få vekk impulsen til å snu meg bort med hendene over hodet når noen kommer mot meg. Det håper jeg at jeg klarer i løpet av de neste månedene!

Akkurat nå tenker jeg mest på at jeg synes det er uhyggelig at vi fikk utdelt tannbeskyttere sammen med treningsdrakten. Og susp.

Jeg ser frem til neste trening med frykt og beven.

Øver på tøft tryne.
Øver på tøft tryne.