Topp … 12!

I den siste tiden har det sirkulert en del listestafetter på sosiale medier. Hittil har jeg fått stafettpinnen to ganger – en gang for å liste opp de ti bøkene som har gjort mest inntrykk på meg, og nå helt nylig for å liste opp de ti platene som har betydd mest for meg opp igjennom.

Det er altså ganske strenge regler – det er ti som gjelder, et hjerteskjærende lavt tall. Med gråt og tenners gnissel klarte jeg å begrense meg da jeg laget boklisten min, men siden det var så skrekkelig å ofre så mange bøker, har jeg nå bestemt meg for å bryte alle regler og snike med hele tolv plater. Rebel rebel, for å si det med David Bowie, som kommer til å få plass på listen.

Når man skal liste opp hvilke plater som har betydd mest for en, er det to ting som gjerne gjør seg gjeldende: Det er ikke alltid de strengt tatt beste platene havner der, og det er heller ikke sikkert at man klarer å være så original. Jeg ser for eksempel for meg at Kind of Blue med Miles Davis må ha endt opp på ganske mange lister. Men det ER jo en god plate! Man må få lov til å ha den med! Man er jo tross alt ikke 17 og desperat opptatt av å kun like musikk som andre ikke har hørt om («jeg likte bandet før det ble kult»), er man vel? Det vil nok havne noen opplagte plater på min liste også, og dette blir vel ikke en liste over platene jeg synes er aller best (en slik liste er i konstant endring hos meg), men når det er sagt: Jeg synes fortsatt at alle platene på listen er knakende gode.

Så her er de – i noenlunde tilfeldig rekkefølge. I alle fall urangert.

1. Leonard Cohen – Songs of Love and Hate

517C209H87L

Dette var den første Leonard Cohen-platen jeg hørte på, og jeg må ha vært rundt seksten. Pappa hadde den på vinyl, og jeg pleide å okkupere arbeidsrommet hans, hvor platespilleren sto, og høre på den. På denne tiden spilte jeg fortsatt gitar, og Leonard Cohen hadde mye fint (og enkelt) fingerspill man kunne plukke opp. ‘Famous Blue Raincoat’ ble spilt og sunget, det samme ble ‘Joan of Arc’, men ‘Avalanche’ gikk det ikke riktig så bra med. ‘Avalanche’ var imidlertid den fineste sangen på platen, og jeg slukte teksten med store øyne.

Well I stepped into an avalanche,
it covered up my soul;
when I am not this hunchback that you see,
I sleep beneath the golden hill.
You who wish to conquer pain,
you must learn, learn to serve me well.

You strike my side by accident
as you go down for your gold.
The cripple here that you clothe and feed
is neither starved nor cold;
he does not ask for your company,
not at the centre, the centre of the world.

When I am on a pedestal,
you did not raise me there.
Your laws do not compel me
to kneel grotesque and bare.
I myself am the pedestal
for this ugly hump at which you stare.

You who wish to conquer pain,
you must learn what makes me kind;
the crumbs of love that you offer me,
they’re the crumbs I’ve left behind.
Your pain is no credential here,
it’s just the shadow, shadow of my wound.

I have begun to long for you,
I who have no greed;
I have begun to ask for you,
I who have no need.
You say you’ve gone away from me,
but I can feel you when you breathe.

Do not dress in those rags for me,
I know you are not poor;
you don’t love me quite so fiercely now
when you know that you are not sure,
it is your turn, beloved,
it is your flesh that I wear.

Det er for øvrig den underliggende uhyggen og bitterheten jeg alltid har satt mest pris på hos Cohen, mer enn den melankolske kjærlighetstematikken man ofte forbinder ham med. Så jeg liker ‘Master Song’, ‘Dress Rehearsal Rag’, ‘Everybody Knows’, ‘Story of Isac’. Det er sanger som biter litt mer enn for eksempel ‘There Ain’t No Cure For Love’. Eller for den saks skyld ‘Bird On a Wire’.

2. Pink Floyd – Live at Pompeii

tumblr_mdu1f8C0hj1rkuqo0o1_1280

Nå er dette en musikkfilm og ikke et album, men det må likevel bli denne jeg lander på. Her er låter fra både Meddle, A Saucerful Of Secrets, Ummagumma og Dark Side Of The Moon – strålende plater, alle sammen. Da jeg var tenåring, hørte jeg nok mest på den emosjonelt ladede The Wall (som ga meg litt samme følelse som The Downward Spiral av Nine Inch Nails (kunne kommet med på listen) – en ikke så veldig avansert emofølelse, men hysj, ikke si det til sekstenårige Heidi), og jeg var også svak for Animals. (Jeg blir fortsatt litt høytidsstemt når jeg sitter på toget inn til London og passerer Battersea Power Station, men i den senere tid har jeg innsett at det egentlig bare er ‘Dogs’ som er noe særlig bra.) Når jeg i dag hører på Pink Floyd, er det gjerne platene før Dark Side Of The Moon. Men jeg likte jo tidlig Pink Floyd som tenåring også, og Live at Pompeii gjorde sterkt inntrykk. Høydepunktet var (og er) ikke ‘Echoes’, men ‘Careful With That Axe, Eugene’. Jeg synes fortsatt at Roger Waters’ skrik er blant de bedre i rockehistorien, og han skriker aller best i Pompeii-versjonen. Det fine med denne er dessuten at man også får se på glødende lava mens man hører på skriket.

3. Björk – Vespertine

bjork

Å, så vanskelig det er å lande på et Björk-album! Det kunne vært Homogenic (den første Björk-platen jeg kjøpte, etter å ha hørt ‘Hunter’ på radio), det kunne vært Post (setter meg alltid i en drømmeaktig stemning, og minner meg av en eller annen grunn om mummitrollet, jeg tror jeg leste Sent i november en gang mens jeg hørte på Post), det kunne vært Medúlla (går inn i marg og ben), det kunne vært Debut (leken plate som alltid gjør meg blid). Men det blir Vespertine. Den høres tidvis ut som en ganske lett plate, i alle fall sammenlignet med dramatiske Homogenic. Den skarpe elektronikaen og de mørke strykerne er forlatt til fordel for en lettere, mer organisk lyd, med svevende, transparente korpartier som det mest fremtredende. Men for å si det med en linje fra favorittsporet ‘Pagan Poetry’: On the surface simplicity, but … Det finnes et mørke på denne platen også, særlig i nettopp dette sangen. Det er den jeg stadig vender tilbake til, kanskje det er derfor Vespertine er favoritten. Men så er det jo også ‘Hidden Place’, ‘An Echo, A Stain’ og ‘Cocoon’. Sistnevnte var en åpenbaring da jeg hørte den som syttenåring – det var en veldig eksplisitt sang om sex, fullstendig uten å være platt eller klein eller miste det lyriske.

[..]

He slides inside
Half awake, half asleep
We faint back
Into sleephood
When I wake up
The second time
In his arms
Gorgeousness
He’s still inside me

[..]

A train of pearls
Cabin by cabin
Is shot precisely
Across an ocean

From a mouth
From a
From the mouth
Of a girl like me
To a boy
To a boy
To a boy

4. Kate Bush – Hounds Of Love

ce31ab9b76a576be96d94b3831183eeb59cc5881

Selvsagt må Kate Bush med på en liste som denne. Jeg har allerede vært inne på Brontë – det sier seg selv at jeg ble fengslet av Kate Bush første gang jeg hørte ‘Wuthering Heights’. Og jeg har alltid elsket hennes klare kobling til litteratur – Ulysses er ikke samme bok etter at man har hørt ‘The Sensual World’. Det er vanskelig å velge ETT Kate Bush-album! Jeg er alltid litt usikker på om jeg liker The Dreaming eller Hounds of Love best. Noen ganger liker jeg også The Sensual World best – for der er ypperlige ‘The Fog’. Men som regel vinner Hounds of Love. Der er jo ‘The Ninth Wave’! Umulig å høre uten å få gåsehud. For meg nupper huden seg alltid ekstra i avslutningen av ‘Hello Earth’, der det hviskes: Tiefer, tiefer. Irgendwo in der Tiefe Gibt es ein licht, like etter at det nifse koret fra Nosferatu (1979) har tonet ut. Og så skvetter jeg alltid like etter Look who’s here to see you-setningen i ‘Waking The Witch’ – jeg husker aldri hvor lange pausen er før sangen plutselig eksploderer!

Det beste er å høre på Hounds Of Love mens man er i skogen, det har jeg gjort mye. Da blir stemningen hyperintens! Men hva er favorittlåten på platen, tro? Det er det nesten helt umulig å si. Det må kanskje være ‘Under Ice’. Eller ‘Hello Earth’. Eller ‘Jig Of Life’. Eller tittelsporet. Jeg vet ikke. Men ‘Running Up That Hill’ har i alle fall den fineste videoen. Mer moderne ballett i musikkvideoer!

5. Nick Drake: Pink Moon

pink_moon

Jeg begynte å høre på Nick Drake i sekstenårsalderen, da jeg fikk samleplaten Made To Love Magic i gave fra en god venninne. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan ha unngått Nick Drake frem til da! Men jeg forelsket meg umiddelbart, og festet meg ekstra ved ’Black Eyed Dog’. Så enkel, så hjerteskjærende, så kullsvart. Den sangen, som ikke er på noen av de platene Drake ga ut før han døde, gjorde et voldsomt inntrykk, og det er kanskje derfor jeg liker Pink Moon ekstra godt – den er litt i samme toneleie. Jeg kjøpte Bryter Layter og Five Leaves Left først – det tok av en eller annen grunn litt tid før jeg fikk somlet meg til å kjøpe Pink Moon. Men den ble favoritten umiddelbart, for jeg liker aller best når det bare er Nick Drake og gitaren. Selv om jeg er glad i strykerne på for eksempel ’River Man’ og ’Hazey Jane I’.

En liten sidebemerkning: Jeg var tenåring på den tiden hvor Kings of Convenience slo igjennom. De fenget aldri meg – jeg hadde hørt Nick Drake.

6. Portishead: Dummy

Dummy

Denne platen oppdaget jeg vel da jeg var rundt sytten, tror jeg, da den ble spilt på en fest. På den festen ble det nok røyket hasj, noe jeg hadde veldig lyst til å prøve selv, men aldri hadde nerver til. Å høre på Portishead kjentes som et slags substitutt, og jeg lastet ned de viktigste sangene fra Napster (‘Glory Box’, ‘Sour Times’, ‘Biscuit’, ‘Wandering Star’, ‘It’s a Fire’, om jeg ikke husker feil). Et par år senere kjøpte jeg platen, som en gave til meg selv da jeg fylte nitten, første vinter jeg bodde alene. Jeg dro hjem til studenthybelen og hørte hele platen, og den gjorde fortsatt inntrykk, skjønt ikke først og fremst på den trippy måten. Nå var det det dystre som gjorde inntrykk – jeg var ganske dyster selv på den tiden. Den hutrende, skjøre, men samtidig ekstremt sterke og tøyelige stemmen til Beth Gibbons snek seg inn i hodet mitt og ble værende der. Hun er fortsatt en av mine favorittvokalister, og Dummy er en viktig plate for meg i dag også, men jeg hører oftere på Third, samt Out of Season, albumet Gibbons spilte inn sammen med Rustin Man.

7. Radiohead – Kid A

Radiohead-Kid-A

Man kan vel gå ut fra at Radiohead finnes på ganske mange av disse listene. Jeg vet ikke hvilket album som går oftest igjen, men jeg går ut fra at OK Computer går igjen. Selv kunne jeg nok ha ført opp denne platen, for jeg er veldig glad i den, og det var den første Radiohead-platen jeg hørte, men for meg har det alltid vært Kid A som har vært viktigst. Jeg må innrømme at jeg kom sent i gang med Radiohead, jeg hørte ikke noe særlig på dem i tenårene. Det startet tidlig i studietiden. Kid A forbinder jeg med vinter på Blindern og hustrige turer over Fredrikke-plassen – jeg føler i grunnen at det var vinter gjennom hele studietiden. Jeg hadde det ikke bra, jeg bare frøs og prøvde å bli nummen, og ‘How To Disappear Completely’ satte ord på følelsen. Kanskje det vonde kom til å forsvinne hvis jeg klarte å være borte til det gikk over.

That there, that’s not me
I go where I please
I walk through walls
I float down the Liffey

I’m not here
This isn’t happening
I’m not here, I’m not here

In a little while
I’ll be gone
The moment’s already passed
Yeah, it’s gone

I’m not here
This isn’t happening
I’m not here, I’m not here

Strobe lights and blown speakers
Fireworks and hurricanes

Nå har jeg selvsagt gitt vann på mølla til alle som mener at Radiohead = sutring. Men jeg tror nok det synet først og fremst har oppstått på grunn av Thom Yorkes klagende stemme. Den glir jo ikke inn i alles ører. Eller kanskje folk tenker at sytesangen ‘Creep’ er selve sinnbildet på Radiohead? (Etter min mening er forresten ‘Creep’ mer guffen enn sytende – jeg har alltid tenkt at den virkelig handler om en reell «creep», en krenket type som jevnlig bruker ordet «friendzoned») Vel, det er sant at Radiohead befatter seg mye med de mørkere sidene av tilværelsen, men det er de knapt alene om i musikkens verden. Og jeg synes Radiohead har en aggressiv punch som ugyldiggjør sutrestempelet. Men altså – Kid A. Jeg lander stort sett på dette som favorittalbum, men Hail To The Thief og In Rainbows havner langt oppe, de også. Og OK Computer, så klart – det er jo et usedvanlig helstøpt album. Forresten kunne godt The Eraser av Thom Yorke også havnet på denne listen.

8. PJ Harvey – White Chalk

PJ_Harvey-White_Chalk-Frontal-500x500

Mer dysterhet! Jeg antar at White Chalk ikke er det albumet som nevnest oftest når den beste PJ Harvey-platen skal utnevnes. Mange synes å enes om at Let England Shake er best. Men jeg heller mot White Chalk. Det finnes ikke svake spor der! Hele platen dirrer av undertrykt raseri, intens melankoli, nagende uhygge og fortærende galskap, og står i gjeld til britisk gotikk, som jeg jo er temmelig svak for. Jeg tenker ofte på Brontë-søstrene når jeg hører på den, særlig ‘The Devil’ (Come! Come! Come here at once! Come! Come on a night with no moon). Og jeg tenker på Wilkie Collins, mesteren av gotisk galskap. Det er i det hele tatt noe spøkelsesaktig over White Chalk. Men så har man også ‘When Under Ether’, som fremstår som hypervirkelig, fordi den minner oss på at det ikke er alle steder i verden hvor kvinner har tilgang til trygg og lovlig abort.

The ceiling is moving
Moving in time
Like a conveyor belt
Above my eyes

When under ether
The mind comes alive
But conscious of nothing
But the will to survive

I lay on the bed
Waist down undressed
Look up at the ceiling
Feeling happiness

Human kindness

The woman beside me
Is holding my hand
I point at the ceiling
She smiles, so kind

Something’s inside me
Unborn and unblessed
Disappears in the ether
This world to the next
Disappears in the ether
One world to the next

Human kindness

Man forbinder gjerne PJ Harvey med det hardtslående og høylydte, men på White Chalk er volumet er lavt hele tiden. Her finnes ikke raseridrevne sanger som ‘Long Snake Moan’, ‘Who The Fuck’ eller ‘Rub ’Till It Bleeds’. Men avslutningssporet ‘The Mountain’ er likevel en av de mest aggressive sangene jeg vet om. Og apropos rockehistoriens beste skrik – PJ Harvey rager høyt på den listen.

9. David Bowie – Low

439440495_a8126359a2

David Bowie var en jeg ikke egentlig hørte særlig mye på i tenårene. Vet ikke hvorfor, men sånn er det med en del musikk – man vet man liker det, men man kommer seg ikke helt i gang. Jeg har det sånn med Nick Cave og Patti Smith, blant annet. Uansett – Bowie kom jeg meg i gang med da jeg var rett over tyve. Da kjøpte jeg Heroes, og var solgt på flekken. Jeg kjøpte deretter Hunky Dory, litt tilfeldig, så kjøpte jeg Heathen, også litt tilfeldig. Gradvis pløyde meg gjennom alle platene, og i dag finnes det kanskje ingen musiker jeg setter større pris på enn David Bowie. Jo, Kate Bush. Eller – de står kanskje side om side. Vel, det er dumt å sammenstille. Men hvis jeg ble bedt om å nevne mitt ENE favorittalbum, ville Hounds of Love og Low kjempe knallhardt om førsteplassen.

Uansett – Low er et spektakulært album, med noe tungt og ”skittent” i lyden som jeg liker utrolig godt. Jeg får alltid en veldig energi av denne platen, og det beste er å høre på den mens jeg er ute og går med hodetelefoner – gjerne i bylandskap. Føttene blir fjærlette av ’Sound And Vision’! Og ‘Always Crashing In The Same Car’. Det må sies at Low ikke alltid har vært favoritten – en lang stund var det Hunky Dory, og jeg hadde også en periode med Ziggy Stardust. Nå i det siste har jeg gjenoppdaget Young Americans. Men – Low. Det er den beste.

10. Joanna Newsom: Ys

51sp-gLluML

Da jeg var liten, var min høyeste drøm å spille harpe. Det ble det noe ikke av – det ble heller noen år med piano, og så sangtimer i over ti år. Men selv om jeg tidlig ga opp harpedrømmen, er jeg er fortsatt veldig glad i harpemusikk. Så stor var gleden da jeg oppdaget Joanna Newsom for ca åtte år siden, da Ys kom ut. Jeg visste egentlig ingenting om henne da jeg kjøpte platen, jeg visste bare at en av mine beste venninner hørte på Joanna Newsom, og jeg stolte på musikksmaken hennes. Jeg skvatt nok litt da Joanna begynte å synge – hun lød både som et barn og en gammel dame, og hun presset stemmen noe helt forferdelig! Men traff tonene gjorde hun. Og spille harpe kunne hun. Og skrive sanger som hele tiden forandret seg – vers, bridge, refreng er ikke en formel Joanna Newsom er videre kjent for. Sangene på Ys er lange, de endrer seg hele tiden, og tekstene er milelange og ofte vanskelige å forstå. Jeg elsket det fra første stund. Etter hvert hørte jeg på The Milk Eyed Mender også, og likte den,men jeg har alltid hørt mest på Ys, også etter at Have One On Me kom. På den siste platen er stemmen hennes nesten ikke til å kjenne igjen – hun har lært seg sangteknikk! Bra for stemmebåndene hennes! Og hun har fått en flott stemme. Men jeg har fortsatt sansen for stemmeklangen fra de to første platene. Litt uvanlig for en som meg, som er fryktelig opptatt av god sangteknikk. Men nå har jo Joanna Newsom alltid har sunget rent, og det er jo i grunnen viktigst av alt. Det hjelper ikke å ha god stemme hvis tonene er falske. Falske toner er som negler mot tavlen!

Det finnes jo dem som mener at tidlig Joanna Newsom lyder som negler mot tavlen. Dem om det – jeg synes hun er fantastisk.

11. of Montreal – Hissing Fauna, Are You The Destroyer?

of__07700_zoom

Jeg oppdaget of Montreal først da False Priest kom i 2010. Jepp, veldig sent! Men da oppdaget jeg dem altså til gagns. Jeg slukte hele katalogen på Spotify, og hadde først den ene platen som favoritt, så den andre. Det var lenge siden jeg hadde kjent slik en psykedeliabegeistring! Etter noen år har jeg nå landet på at jeg liker best Satanic Panic In The Attic, Sunlandic Twins, Skeletal Lamping og False Priest, men det er Hissing Fauna, Are You The Destroyer? jeg alltid vender tilbake til. Det er nok lett å se på of Montreal kun som et kooky twee-band, men det inntrykket kan man neppe ha intakt etter å ha hørt Hissing Fauna. Det er et temmelig mørkt og desperat album. ‘Heimdalsgate Like A Promethean Curse’ er for eksempel en ganske munter låt rent melodisk, men helhetsinntrykket blir desto mørkere når det i lystige toner synges:

Chemicals, don’t strangle my pen
Chemicals don’t make me sick again
I’m always so dubious of your intent
Like I can’t afford to replace what you’ve spent

Albumets høydepunkt er ‘The Past Is A Grotesque Animal’. Jeg husker jeg syntes sangen var ganske masete første gang jeg hørte den – den er monoton, hamrende, lang, intens. Men nå er det nettopp det jeg liker ved den. Samt det faktum at Historien om øyet av Bataille nevnes med største selvfølgelighet i teksten. Det er langt i fra den eneste litterære referansen man finner hos of Montreal (hm – jeg lurer på om det begynner å danne seg et mønster i mine musikkpreferanser?), men kanskje den som er artigst flettet inn.

The past is a grotesque animal
And in its eyes you see
How completely wrong you can be
How completely wrong you can be

The sun is out, it melts the snow that fell yesterday
Makes you wonder why it bothered

I fell in love with the first cute girl that I met
Who could appreciate Georges Bataille
Standing at Swedish festival discussing «Story of the Eye»
Discussing «Story of the Eye»

It’s so embarrassing to need someone like I do you
How can I explain, I need you here and not here too
How can I explain, I need you here and not here too

I’m flunking out, I’m flunking out, I’m gone, I’m just gone
But at least I author my own disaster
At least I author my own disaster

Performance breakdown and I don’t want to hear it
I’m just not available
Things could be different but they’re not
Things could be different but they’re not

The mousy girl screams, «Violence! Violence!»
The mousy girl screams, «Violence! Violence!»
She gets hysterical because they’re both so mean
And it’s my favorite scene
But the cruelty’s so predictable
It makes you sad on the stage
Though our love project has so much potential
But it’s like we weren’t made for this world
(Though I wouldn’t really want to meet someone who was)

Do I have to scream in your face?
I’ve been dodging lamps and vegetables
Throw it all in my face, I don’t care

Let’s just have some fun
Let’s tear this shit apart
Let’s tear the fucking house apart
Let’s tear our fucking bodies apart
But let’s just have some fun

Somehow you’ve red-rovered the gestapo circling my heart
And nothing can defeat you
No death, no ugly world

You’ve lived so brightly
You’ve altered everything
I find myself searching for old selves
While speeding forward through the plate glass of maturing cells

I’ve played the unraveler, the parhelion
But even apocalypse is fleeting
There’s no death, no ugly world

Sometimes I wonder if you’re mythologizing me like I do you
Mythologizing me like I do you

We want our film to be beautiful, not realistic
Perceive me in the radiance of terror dreams
And you can betray me
You can, you can betray me

But teach me something wonderful
Crown my head, crowd my head
With your lilting effects
Project your fears on to me, I need to view them
See, there’s nothing to them
I promise you, there’s nothing to them

I’m so touched by your goodness
You make me feel so criminal
How do you keep it together?
I’m all, all unraveled

But you know, no matter where we are
We’re always touching by underground wires

I’ve explored you with the detachment of an analyst
But most nights we’ve raided the same kingdoms
And none of our secrets are physical
None of our secrets are physical
None of our secrets are physical now

12. Chelsea Wolfe: Pain is Beauty

Pain_is_beauty_cover

I grunnen kan jeg ikke huske hvordan jeg oppdaget Chelsea Wolfe. Jeg tror nok jeg surfet rundt på Spotify og snublet over henne litt tilfeldig. Det var enkeltsanger jeg hørte først, ‘Cousins Of The Antichrist’ og ‘Friedrichshain’ må det ha vært. Det er i alle fall de jeg har hatt lengst på spillelister. Ja, sånn er det blitt i denne høyteknologiske tidsalderen! Album plukkes fra hverandre! Enkeltsanger streames eller lastes ned! Katastrofe! Albumet i oppløsning! Vel, nå er jeg ingen musikktrendanalytiker, så jeg skal ikke uttale meg, men jeg kan jo i alle fall si det sånn at jeg i aller høyeste grad har festet meg ved hele siste album fra Chelsea Wolfe – Pain Is Beauty. Det kom i 2013, så det har ikke vært med meg så lenge, men ett år er likevel en ganske lang tid når man har hørt på samme plate nesten ukentlig, i noen perioder hver dag. Og platen har holdt seg. Jeg har i grunnen skrevet den nye boken min med Pain Is Beauty som lydspor, og ennå er jeg ikke lei!

Jeg er ofte litt redd for å bli lei av musikk jeg elsker, så noen ganger får jeg ikke lov av meg selv til å høre på visse plater. Kanskje jeg skal ta en liten pause fra Chelsea Wolfe. Men – jeg vet ikke om jeg får det til. Det kommer alltid dager hvor lysten til å høre på ‘Sick’, ‘Reins’, ‘The Warden’ eller ‘Feral Love’ melder seg.

Vel – det var min liste over … ja, tolv plater som har betydd mye for meg. Jeg klarte ikke presse meg ned i ti. Og så mange som jeg måtte utelate! Her er en håndfull av platene som har betydd mye for meg på et eller annet vis, men som ikke kom seg med, i helt tilfeldig rekkefølge:

Ultra Vivid Scene: Joy 1967 – 1999
Linda Perhacs: Parallellograms
Devendra Banhart: Smokey Rolls Down Thunder Canyon
Efterklang: Tripper
Belle and Sebastian: If You’re Feeling Sinister
Poliça: Shulamith
Joni Mitchell: Blue
King Crimson: Lizard
Sigur Rós:Valtari
Goldfrapp: Felt Mountain
Jethro Tull: Thick As A Brick
Beatles: White Album
Crystal Castles: (III)
Low Roar: Low Roar
This Mortal Coil: Blood
Gazelle Twin: Unflesh
Kishi Bashi: 151a
The Knife: Silent Shout
Rockettothesky: Medea
The Oscillation: Out Of Phase
Genesis: Selling England By The Pound
Nine Inch Nails: The Downward Spiral
School Of Seven Bells: Disconnect From Desire
Jimi Hendrix: Are You Experienced?
Beck: Sea Change
Kurt Vile: Smoke Ring For My Halo
Wave Machines: Pollen
Laura Marling: A Creature I Don’t Know
Cocteau Twins: Garlands
Tricky: Maxinquaye
St. Vincent: Strange Mercy
Fever Ray: Fever Ray
Loscil: Endless Falls

OG SÅ VIDERE! OG SÅ VIDERE!

(så fikk jeg sneket dem med likevel)

Advertisements

… blackbirds sing at dusk

It’s in the trees, it’s coming!

Dette utropet, som innleder sangen «Hounds of Love» på platen med samme tittel, har alltid fylt meg med spenning. Det var den spenningen – mangedoblet – som fylte meg da jeg nærmet meg Hammersmith Apollo kvelden 04. september. Kate Bush! Live!

IMG_2470

Når man er så begeistret for Kate Bush som jeg er, når man har hørt begeistrede vitnesbyrd fra like begeistrede venner som allerede har sett konserten, og når man har lest begeistrede anmeldelser, er det selvsagt fort gjort å bli skuffet når man først befinner seg på konserten man har ventet så lenge på. Så jeg var i grunnen også litt nervøs på veien inn.

Nervøsiteten vokste da følgende velkjente ord ble mumlet over høyttalerne:

Oh thou who giveth sustenance to the universe,
from whom all things proceed, to whom all things return,
unveil to us the face of the true spiritual sun,
hidden by a disc of golden light,
that we may know the truth and do our whole duty
as we journey to thy sacred feet

For kunne Kate Bush fortsatt treffe alle tonene i «Lily»?

Ja! Det kunne hun! Kate Bush kom på scenen, barbent og med utslått, langt hår, ikledd en lang kåpe bestående av svarte remser, og sang hver eneste tone med en presisjon som ga meg gåsehud over hele kroppen. Og så fikk jeg klump i halsen, og snart trillet tårene. Det fortsatte de med gjennom både «Hounds of Love», 
»Joanni», «Top of the City» og «Running Up that Hill».

På scenen skjedde det imidlertid ikke så mye spesielt – det fremsto som en ganske standard konsert med (fantastiske!) slagere. Sanger, korister, band, og et kraftig lysshow med litt for mye bruk av rosa og lilla etter min smak. Men så ble både lysshowet og «King of the Mountain» brått klippet av. Da sto plutselig den ene trommeslageren midt på scenen i en spotlight som gikk av og på nesten i strobelyshastighet (det pågikk så lenge at jeg bekymret meg litt for eventuelle epileptikere), og slynget et tau over hodet, som rotorbladene på et helikopter. Så ble det svart.

Nå var det slutt på alt som minnet om en standard konsertopplevelse. På en oval videoskjerm over bandet fikk vi se en filmsnutt av en mann som ringte kystvakten og fortalte om et mottatt nødsignal. Da fikk jeg gåsehud igjen, for dette betydde at suiten «The Ninth Wave» fra Hounds of Love sto for tur. Og snart kom Kate Bush til syne på skjermen, liggende i nattsvart vann og iført livvest. Hun var filmet ovenfra, med et kraftig, hvitt lys skinnende ned på seg, som søkelyset fra et redningshelikopter. Hun var likblek i ansiktet, og det var lett å forestille seg at hun var iskald. Slik hørtes det også ut da hun begynte å synge «And Dream of Sheep» – da kunne det høres skjelvende, frossen pusting under vokalen.

Kate Bush to Play First Live Shows Since 1979

Vi så ikke Kate Bush på scenen, men sangen ble fremført live, og med en mye sterkere kraft enn på plateversjonen. Jeg tok meg i å savne det milde, dempede, trygghetslengtende fra platen, men ved nærmere ettertanke skapte den sterke stemmebruken et vel så slående inntrykk – her var det ren og skjær desperasjon. Desperasjonen tiltok i «Under Ice» – der var det avsluttende IT’S MEEEEEEEEE…. mer et skrik enn et klagende rop. Og vi så Kate Bush bli dratt «under vann» av dansere ikledd fiskeskjelettkostymer.

Det skjedde mye på scenen nå. Vi fikk «Waking the Witch», komplett med ond prest og dramatisk rettergang (guilty! guilty!), og deretter kom et helt stueinteriør flytende inn på scenen under «Watching You Without Me» – der ble en slags sketsj fremført av ektemannen til Kate Bush og sønnen hennes, Bertie. Denne comic relief-scenen var ganske malplassert og tvungen, med både overspill og pinlig dialog, men så dukket plutselig den svartkledde, likbleke Kate Bush opp i stuen, som et spøkelse som forsøkte å få kontakt med en familie som ikke kunne se henne. Dette var fint og dramatisk, men det var vanskelig å omstille seg etter sketsjen.

Scenen fortsatte å yre av liv – under «Hello Earth» ble det bygget et slags fyrtårn på scenen, og bølgende stoff utgjorde det stormpiskede havet. Det skjedde rett og slett så mye at jeg nesten falt litt av her og der, og det hadde nok gjort seg med litt færre effekter. «Hello Earth» er en dramatisk sang – der jeg-personen antar ekspresjonistiske dimensjoner (I was there at the birth, out of the cloudburst, ahead of the tempest), der stormer sveiper over Amerika og jorden er så liten at den kan få plass i en håndflate. Jeg tror sangen hadde blitt mektigere om effektene var mer nedtonet.

IMG_2483

Som helhet var «The Ninth Wave» preget av en smule for mange effekter. Det mest virkningsfulle var nok det helt enkle, der vi så Kate Bush i vannet i redningsvesten. Skjønt voldsomheten gjorde seg også – som der hvor en svær rigg sveipet over publikum og spydde røyk og lys mens en øredøvende helikopterlyd runget gjennom salen. Det ga oss en følelse av å ligge i havet og vente på å bli oppdaget av et redningshelikopter.

Og jeg kan altså ikke slutte å tenke på avslutningen av «Waking the Witch», der svarte vinger brått kom flaksende opp fra et hull i «isen».

Konsertens neste del, suiten «A Sky of Honey» var mer nedtonet i effektbruken. Det meste kretset rundt en stor billedramme som ble senket ned på scenen – malermotivet fra «The Painter’s Link» ble på denne måten satt i sentrum. Maleren, utstyrt med palett og klassisk malerfrakk, ble spilt av Bertie. Yes … I need to get that tone a little bit lighter there, maybe with some dark accents coming in from the side. Mmm… that’s good, sa han, men ikke på den tenksomme måten man er vant til fra Aerial. Det hele virket litt overspilt og tvungent – slik var det også da han fremførte en helt ny sang om månen. Han var treffsikker på tonene og kommer sikkert til å bli en god sanger en dag, men da bør han nok tøyle sin litt for kraftige vibrato.

I billedrammen og på scenens fondvegg så man gylne, stormrevne skylandskap som hele tiden endret seg – det var som å betrakte et bevegelig Turner-maleri. Animerte fugler fløy over himmelen, og ikke bare fugler som matchet den poetiske «the day is full of birds»-setningen som åpner suiten. Uhyggelige, svart fugler kom flyvende mot oss, og vi ble også vitne til et fuglemord.

Når man lytter til Aerial, er det lett å tenke at den i overveiende grad handler om alt som er vakkert. «A Sky of Honey» handler om hvordan en vakker midtsommerdag skrider frem, men i sceneversjonen har Kate Bush latt et mørke komme til syne. This blackbird is a stone around my neck! sang Kate Bush, og fikk det til å søkke i publikum. Svarttrosten fra «Waking the Witch» var tilbake.

Jeg må innrømme at jeg i starten stusset over dette valget – hva gjorde heksemotivet her? Så tenkte jeg litt mer på det, og nå virker det åpenbart. Paganisme løper som en rød tråd gjennom all musikken til Kate Bush, og hva er midtsommernatten, i tillegg til å være årets lyseste natt? Jo, det er også heksenes natt – en natt hvor naturen tilbes. Og heksen det handler om i «Waking the Witch», blir dødsdømt på grunn av sin kobling til naturen – representert av en svarttrost. Heksemotivet er dessuten allerede til stede på Aerial. «Joanni» handler om Jeanne d’Arc.

Og la oss ikke glemme «Lily», som innledet hele konserten. I refrenget snakkes det om en ildsirkel, et kjent paganistisk ritual, og vi hører utdrag fra «The Lesser Banishing Ritual», som ble brukt av den esoteriske ordenen Hermetic Order of the Golden Dawn i London på 1890-tallet.

Det går i det hele tatt ikke an å forstå Kate Bush uten å ta det okkulte og paganistiske med i beregningen, og jeg mener at dette er en viktig fortolkningsnøkkel i forståelsen av Before the Dawn. Særlig når det gjelder hovedmotivet – nemlig vekslingen mellom lys og mørke. «A Sky of Honey» er en hyllest til naturen, og det er i stor grad det paganisme handler om. Det handler også om livets sykluser, der døden hører med. At sceneversjonen ble gitt mørke anstrøk, er derfor naturlig. Some dark accents coming in from the side, for å si det med maleren.

Eller omvendt: Tiefer, tiefer, irgendwo in der tiefe gibt es ein Licht, hviskes det i slutten av «Hello Earth». Dette kan oversettes slik: «Dypere, dypere, et sted i dypet finnes det et lys», og slik er det i «The Ninth Wave». Mørket er ikke absolutt – det følges alltid av lys. Slik lys følges av mørke.

Her hører vi forresten ikke bare ekko fra paganisme – i de fleste religioner finnes det forestillinger om sykliske vekslinger mellom lys og mørke, som for eksempel i kristendommen, der Kristus står opp ved morgengry etter tre dager i det ytterste mørke. Man kan jo også trekke inn noe så prosaisk som det kjente uttrykket om at det alltid er mørkest før daggry. Og det faktum at fuglene begynner å synge før solen står opp. Svarttrosten er spesielt kjent for det.

svarttrost hann

Tilbake til konserten – og min umiddelbare opplevelse etter at den var over: Jeg var ganske overveldet, og jeg var ikke helt sikker på hva jeg syntes. Hadde det ikke vært litt for mange effekter? Litt for mye av alt? Hadde det ikke vært litt for overlesset? Nå som det har gått noen dager, tenker jeg nok fortsatt litt av det samme, men den umiddelbare skepsisen har veket for en omfattende ærefrykt. Noe av det jeg først ikke var sikker på om jeg likte eller forsto, faller mer på plass for meg. Det gjelder for eksempel den omfattende symbolbruken, som jeg har vært litt inne på her. Ved første øyekast kunne noen effekter virke tilfeldige – som for eksempel en gigantisk dør som ble senket ned på scenen i starten av «A Sky of Honey»-delen, for så å smelle kraftig igjen? Nå hører jeg på «King of the Mountain», og linjen «the wind it blows, the wind it blows the door closed» gir meg ilinger nedover ryggen.

Kate Bush fylte scenen med sterke bilder direkte hentet fra musikken – det var ikke subtilt, men det er da også typisk Kate Bush. Hun har alltid understreket tekstene sine med både bilder og bevegelser. Tenk bare på koreografien fra «Wuthering Heights» – der hun mimer teksten (Kate Bush er skolert i mime- og dansekunst av Lindsay Kemp), eller på omslaget til England, My Lionheart, der hun er kledd i løvedrakt.

IMG_2484

Kate Bush har alltid vært voldsom og teatralsk – og det har folk alltid reagert på. Hun ble ikke møtt med kun jubel da hun sist turnerte. Hennes outrerte uttrykk har ikke vært noe alle har kunnet svelge.

Det Kate Bush gjør i Before the Dawn, er å fortsette med det hun alltid har gjort – kanskje med enda mer vekt på teateraspektet. Noen ganger blir det for mye, for tungt, for massivt, men det er en helhet over det. Kate Bush har aldri vært mainstream – hvem andre enn Kate Bush ville vel bruke tablåformen som en sceneeffekt, for eksempel? Det kan selvsagt argumenteres for at dette ikke er et godt valg for et moderne sceneshow, det kan oppfattes som både tungt og stillestående, men på 1800-tallet ble tablået ansett som topp underholdning. Og jeg kan ikke annet enn å beundre henne for de utradisjonelle valgene.

Det er en tanke bak hver del av forestillingen, og det er derfor lett å tilgi henne de svakere delene. Det samme gjelder den litt overdrevne bruken av Bertie – uten hans oppmuntring og påvirkning ville det ikke vært noen konsert, har Kate Bush uttalt. Da synes jeg at man får akseptere at han er mye på scenen, selv om han er en uferdig artist.

Jo mer jeg tenker på konserten, desto mer takknemlig er jeg for å ha opplevd den.

Til slutt – her er opplevelsen fint oppsummert av serieskaper Odd Henning Skyllingstad, som jeg så konserten sammen med:

10620531_10154588832755422_6868735201235890580_n

Get out of the waves, get out of the water!

Følgende blogginnlegg er apropos – ikke noe spesielt. Først og fremst er det et uttrykk for entusiasme. Som kunne ha kommet når som helst. Men som stiger til overflaten etter at jeg har hørt ganske mye på Kate Bush i noen uker. Jeg har en del sånne perioder. Akkurat som jeg har David Bowie-perioder. Eller PJ Harvey-perioder. Björk-perioder. Chelsea Wolfe-perioder. Cocteau Twins-perioder. Of Montreal-perioder. The Knife-perioder. Kurt Vile-perioder. Radiohead-perioder. Og så videre.

Men nå skal det altså handle om Kate Bush.

130529-kate-bush

Denne Kate Bush-perioden ble utløst av at jeg noe tilfeldig havnet i en Kate Bush-diskusjon i en mailutveksling. For noenlunde samtidig kom jeg over en artikkel på musikknettstedet Stereogum, som rangerte Kate Bush sine album «from worst to best». Det at rangeringen var riv ruskende gal, gjorde selvsagt at Kate Bush-disusjonen grep om seg. Det endte med at vi begge laget hver vår rangering. Det måtte jo til, ettersom rangeringen i artikkelen er slik:

10: Lionheart
09: The Dreaming
08: The Red Shoes
07: Director’s Cut
06: Aerial
05: 50 Words For Snow
04: The Kick Inside
03: Never For Ever
02: Hounds of Love
01: The Sensual World.

Her er det mye som skurrer! Director’s Cut rangert over The Dreaming? 50 Words For Snow over Aerial? Hva i all verden? Det verste er vel egentlig det med The Dreaming. Og jeg kan ikke fri meg fra tanken på at det må ha vært en veldig blodfattig og tørrpinnaktig person som laget denne listen.

Selv er jeg naturligvis ingen av delene. Så her er min rangering:

10. Director’s Cut

51iIZhzHeYL

Unødvendig plate. Det er selvsagt litt interessant og morsomt å høre hvordan stemmen har modnet seg, men jeg synes ikke sangene egentlig tilføres mye nytt. Når jeg hører denne platen, hvilket jeg i grunnen sjelden gjør, vil jeg helst hoppe rett over på originalene. ‘The Sensual World’ kan ikke forbedres, mener nå jeg, så selv om det jo er artig at ‘Flower of the Mountain’ siterer Molly Bloom direkte(begge versjonene bygger på Ulysses av James Joyce), tjener ikke sangen noe på det.

9. The Red Shoes

Kate+Bush+-+The+Red+Shoes+-+LP+RECORD-336617

Her er det en del gode sanger – og mye temmelig kjedelig fyllstoff. Produksjonen er dessuten smertelig preget av 80-tallet. Men det knytter seg litt sentimental value til en del av sangene. Jeg danset jo ballett i oppveksten, og omslaget fikk meg til å ønske meg røde tåspissko. Fortellingen i ‘The Red Shoes’ fikk meg dessuten til å grøsse deilig på ryggen. Og så var det ‘Lily’. Dramatisk på riktig måte. Jeg husker at jeg gikk ute i mørket med hodetelefoner og følte meg uovervinnelig når jeg hørte de hedenske besvergelsene. Jeg liker fortsatt disse to sangene, men platens høydepunkt er ‘Moments of Pleasure’, synes jeg.

8. 50 Words For Snow

tumblr_lrf2wf7fzu1qzszr3

Denne platen er vel nesten litt tilfeldig plassert, fordi jeg ikke har fått den under huden ennå. Den er rolig og fin, som en myk dyne av snø, men det er ingenting som får meg til å fryse på ryggen av fryd, og jeg synes ikke den har noe særlig til “spenningskurve”. Og så tror jeg at det finnes bedre vokaler enn den til sønnen Bertie på ‘Snowflake’. Selv om sangen er fin og videoen fantastisk. Nivået på sangene er jevnt, men jeg liker ikke Elton John-duetten ‘Snowed In At Wheeler Street’. Og ’50 Words For Snow’ med Stephen Fry er vel litt fjollete. Jeg liker best ‘Lake Tahoe’. Men det er ‘Snowflake’ som må fremheves, for der danses det ballett.

7. Lionheart

Kate+Bush+-+Lionheart+-+LP+RECORD-444585

Dette albumet må havne såpass langt nede, fordi det er såpass mange sanger jeg aldri får tak på – kanskje fordi de er ganske svake. Jeg synes platen er springende og for pompøs eller teatralsk. ‘Don’t Push Your Foot On The Heartbrake, ‘Coffee Homeground’, ‘Full House’, ‘Hammer Horror’ … jeg hopper stort sett over disse. Men så er det ‘Kashka From Baghdad’. Og ‘In Search of Peter Pan’, med det nydelige guttekoret (jeg tror i alle fall det er guttekor). Og så synes jeg haukingen på ‘Wow’ er kjempefin (jeg elsker når Kate Bush skriker, hauker og hoier), selv om sangen er litt vel pompøs.


6. Aerial

kate_bush_-_aerial_-_front

Nå er vi over på den delen av listen hvor jeg er veldig i tvil hele tiden. Burde Aerial plasseres før eller etter The Kick Inside? Tross alt hender det oftere at jeg hører hele Aerial enn The Kick Inside. Men The Kick Inside er jo langt mer nyskapende – mer om det på neste punkt på listen, og tilbake til Aerial. Platen er utsøkt vakker, flytende og fløyelsmyk, og imponerende helhetlig. Med en virkelig kongelig åpning – ‘King of the Mountain’. Men del 2 – altså ‘Sky of Honey’ (med nydelige mellomtitler som ‘The Painter’s Link’, ‘An Architect’s Dream’ og ‘Nocturn’) er det virkelig mektige ved denne platen. Nytelse fra ende til annen. På del 1 er ‘Bertie’ det svakeste sporet – men ‘A Coral Room’ rører meg til tårer.

5. The Kick Inside

The_Kick_inside_cover

Debutplaten til Kate Bush, innspilt før hun rakk å fylle 20. En musikkhistorisk milepæl. Egentlig er denne platen så vanvittig tøff og unik at den enten ikke burde høre hjemme på listen – eller havne helt øverst. Egentlig synes jeg vel at dette er den beste platen. Men … likevel. Det er ikke et helstøpt album. Sangene som kommer etter ‘Feel It’ er ikke spesielt fantastiske, men første del av platen ER SÅ BRA. ‘Moving’ (som starter med hvalsang!), ‘The Strange Phenomena’, ‘Saxophone Song’ … Og selvsagt ‘Wuthering Heights’- sangen som fikk meg til å lese Brontë. ‘James and the Cold Gun’ er tøff. Der hører man at David Gilmour har produsert platen. Jeg tenker alltid litt på ‘One Of These Days’ fra Meddle når jeg hører grunnriffet.

4. Never For Ever

Kate_Bush_Never_Forever

Dette albumet har det fineste coveret i hele diskografien. Og det er et veldig rikt album, hvor Kate Bush virkelig har rukket å utvikle sin egenart. Det er få svake spor her, men det må vel sies at jeg synes både ‘Violin’ og ‘Wedding List’ er veldig slitsomme. ‘Delius’ er vakker. Og ‘Army Dreamers’. Og ‘Breathing’. Som handler om atomvinter. Jeg elsker skrikingen på ‘Egypt’. Jeg elsker når folk som KAN skrike, skriker. Som Björk i ‘It’s Oh So Quiet’. Eller Roger Waters i ‘Careful With That Axe, Eugene’.

3. The Sensual World

The_Sensual_World

Her strever jeg litt. Det er utrolig vanskelig å velge mellom dette albumet og The Dreaming. Jeg elsker begge to. Så det er nesten tilfeldig at tredjeplassen går til The Sensual World. Det er et virkelig solid album, med knapt en eneste svak sang. Det innehar noe av den samme kvaliteten som Aerial – musikken har noe glidende over seg, den snor seg lett inn i øregangene. Det er muligens derfor jeg liker The Dreaming litt bedre – den platen gir meg mer motstand. Men åh!!! The Sensual World har ‘Rocket’s Tail’ (med bulgarske folkesangere i bakgrunnen), den forrykende ‘Love and Anger’, og ikke minst – den drømmeaktige, innadvendte ‘The Fog’. Det beste sporet på platen. Likevel blir det nok tittelsporet jeg legger ut video av – det er tross alt en av de mest sexy musikkvideoene som finnes.


2. The Dreaming

Kate_Bush_The_Dreaming_Cover

Det rareste albumet i hele diskografien. Tydeligvis for rart for listemakeren til Stereogum. Som kalte det for «dark, heady and decisively unromantic». Hvordan kan dette være galt??? spør nå jeg. Det er jo helt i tråd med slik kjærlighet og romantikk nesten alltid er hos Kate Bush – farlig og altoppslukende! “Let’s danger it up”, synger hun i en ganske svak sang på The Red Shoes, men uansett – det er ganske representativt. Kjærligheten er ville hunder, spøkelset Cathy, den er Houdini, den som vil inn i ‘Get Out Of My House’. Sistnevnte (hvor hun blant annet synger esellyder!) er for øvrig et av The Dreamings beste spor, like bak ‘Leave it Open’.

1.Hounds Of Love

ce31ab9b76a576be96d94b3831183eeb59cc5881

Det absolutt fineste albumet – nesten hver gang! Her er udødelige ‘Running up That Hill’ – med den fineste moderne ballett-videoen jeg vet om. Her er ‘Cloudbusting’, som baserer seg på William Reichs orgon-teorier. Og tittelsporet ‘Hounds of Love’, som beskriver kjærlighet slik kjærlighet bør være: «It’s coming for me through the trees!» Og så er det andre del av albumet, ‘The Ninth Wave’, som henter tittelen fra et velkjent russisk maleri fra 1850. Kate Bush har selv sagt dette om ‘The Ninth Wave’: «[It’s about] a person who is alone in the water for the night. It’s about their past, present and future coming to keep them awake, to stop them drowning, to stop them going to sleep until the morning comes.» Det er helt umulig å verge en favorittsang her. Så her er like godt «Cloudbusting», ford videoen er så steampunk-aktig og fin.

Så – det var min Kate Bush-liste. Andre vil sikkert være uenige. Og det er greit, så lenge de har mer fornuft enn Stereogum.

På tide å runde av. Med en av de absolutt vakreste Kate Bush-innspillingene jeg vet om, som aldri fant veien til noen av albumene hennes.