Kirkegang

Så får man altså fortsatt snakke litt om Spranget. Eller – snakke om tematikk som springer ut av Spranget. I forrige uke var jeg i Kristiansand og deltok på arrangementet Teologisk Kafé i Domkirken. Denne kvelden var overskriften «Veien ut av tro og kirke», og mens religionssosiolog Pål Repstad bidro med den faglige innsikten, snakket jeg om egne erfaringer og arbeidet med boken.

IMG_9493

IMG_9490

Overraskende nok møtte det opp over 60 mennesker – slik er det vel på Sørlandet når man arrangerer noe i kirken. Ja, for dette foregikk altså i selve kirkerommet. Det er ikke hver dag jeg holder foredrag på så prangende steder! Det ble også en fin kveld, – med enkelte engstelige spørsmål fra benkeradene:

«Er du sint?»

«Tror du ikke at det intellektuelle lett kan komme i veien for Gud?»

«Jeg hadde en fase hvor jeg tok avstand fra Gud, men så fant jeg tilbake – tror du det samme kan skje for deg?»

Nei.
Nei.
Og nei.

IMG_9492

IMG_9494

Advertisements

Ekteskabet

Da jeg for noen måneder siden ble intervjuet i avisen Framtida, ble overskriften «En plukka blome». Ordentlig pikant, siden jeg blant annet snakket om sex. Mer spesifikt, synet på sex i kristenkarismatiske miljøer, siden det er et viktig tema i Spranget.

Nå er det en stund siden jeg har skrevet noe om kristendom og sex og sånn, og jeg skal egentlig ikke skrive så mye nå heller, men jeg vil gjerne dele en knakende fin sang som jeg kom over på Facebook i dag. Den er gammel, helt fra 90-tallet, men budskapet står ved lag i dag. I alle fall i visse miljøer. Her er den – på klingende kristiansandsk!

Og hvis noen lurte – Kåre Skuland er en ordentlig person. Han er pastor i Jesus Church, og ellers musiker og forfatter. Jeg tror nok han har humor også – jeg nekter å tro at alle nødrimene ble kreert uten et glimt i øyet! Men budskapet han fremfører er representativt for store deler av kristen-Norge, og det synes jeg er trist. Og litt gøy – når jeg hører denne sangen.

For meg er det for sent å begynne å gå med dette moteplagget.
For meg er det for sent å begynne å gå med dette moteplagget.

Ich bin ein sørlending!

Ok, jeg har bodd på Sørlandet. Det kan jeg ikke nekte for. Hvordan kunne jeg ellers ha blitt førstesidestoff i Fædrelandsvennen?

Men gjør det meg til sørlending? Jeg tviler. Oslo er jo min by. Og jeg snakker – og har alltid snakket – et klingende riksmål. Likevel er det et faktum: I ARK bokhandel i Arendal er jeg en kjær lokalforfatter:

1005919_10152942126095461_430275116_n

Hva blir det neste? Opplesningsturné på det blide Sørlandet? Bring it on! Jeg lytter nå til dette for å lære meg nyttige fraser:

Man har blogget om meg

Så nå blogger jeg om at det har vært blogget om meg. META!

Eller, det er jo boken man har blogget om. Uansett. Blogginnlegget finnes på bokbloggen «Lesehesten fra Sørlandet», og kan leses her:

Og dette er det som står:

Hvorfor valgte jeg å lese denne? Jeg hadde lest en anmeldelse på barnebokkritikk.no, og ble veldig nysgjerrig. Spesielt siden forfatteren har bakgrunn fra Filadelfia (pinsevennene) i Kristiansand og boka er inspirert av dette.

Fikk jeg noe? Ja, jeg fikk ei fortelling om en tenåring som blir med i ei karismatisk menighet, får vite at hun kan bruke evnene sine der til tjeneste for Gud, men snart må gå på akkord med det hun selv kjenner at hun vil. Hun prøver kort sagt å være kristen, men får det ikke til. Presset blir for stort både innenfra menigheten, fra ikke-kristne som gjør narr, og fra hennes egen tvil om det hun lærer i menigheten. Hun ønsker å leve helt, og hun kjenner seg såret av en venn som har den samme tvilen, men lar seg drive med strømmen og ikke tar et aktivt oppgjør. Interessant og sterkt.

Takk, Synne bokblogger!

spranget

«Treffer leseren rett i hjerteroten»

Mandag ble jeg anmeldt i Vårt Land, uten å få det med meg! Jeg er glad jeg ikke visste det kom en anmeldelse, da ville jeg vært nervøs, men heldigvis gikk det riktig bra! Ikke bare er det rosende, kritikeren har fått med seg noe andre ikke hittil har sett – nemlig at boken også er et aldri så lite forsvarsskrift for introverte tenåringer. Ja, jeg kunne sagt nerd eller emo – men der har vi stigmatiseringen igjen. Uansett er jeg glad kritikeren så dette.

Og jeg er glad hun ikke automatisk anså boken som en pamflett mot kristendommen i seg selv. Det er jo karismatiske miljøer som står i sentrum her. Det kunne saktens også vært et politisk miljø, eller et hvilket som helst annet miljø med streng indre justis.

Anmeldelsen er kun på trykk i gårsdagens papiravis, men her er det som sto:

MENIGHET BLIR MARERITT.

Heidi Sævareid: Spranget
Omnipax

Anmeldt av Kjersti Ruud Salomonsen

Når kan noe godt gå for langt? I en sterk debut setter Heidi Sævareid søkelys på oppvekst i et kristent miljø.

I menigheten Zion taler folk i tunger og venter på vekkelsen. Janne kjenner på følelsen av å være fanget av urimelige regler og retningslinjer, i motsetning til tvillingsøsteren Anna som stortrives. Hun vil ikke være med i Zion lenger, og mistenker at Peter, gutten hun liker, også vil slutte. Det skal vise seg å være lettere sagt enn gjort. Når Peter svikter henne i tillegg, vil Janne ta avstand fra kristendommen en gang for alle.

Spranget er debutromanen til Heidi Sævareid, som tidligere har arbeidet som forlagskonsulent og redaktør. Hun har også jobbet som litteraturkritiker. Spranget gir inntrykk av at forfatteren husker godt hvordan det var å være tenåring.

Historien er intens og fengende, og gir et godt innblikk i følelseslivet til en tankefull, men opprørsk tenåring. Boken skifter mellom fortid og nåtid, og vi får vite at Anna er utadvendt og har mange venner, mens Janne som bruker mesteparten av tiden sin på å danse, ikke har noen. I Zion er hun derimot velkommen til et sted hvor alle blir inkludert, men Janne er viljesterk og har egne meninger om ting. Etter hvert som verdiene i Zion hindrer henne fra å danse slik hun vil eller høre på musikken hun liker, er hun nødt til å bryte ut.

Sævareids skildring av hvordan det er aldri å passe inn noe sted er realistisk og treffer leseren rett i hjerteroten. I tillegg tar hun opp et aktuelt tema i dagens ungdomskultur; nemlig den uskrevne normen om konstant sosialisering. Janne synes det er greit å være alene, men blir nærmest tvunget inn i de sosiale aktivitetene i menigheten hvis hun står litt for seg selv et øyeblikk. Sævareid klarer også å beskrive det som er negativt i mange kristne menigheter, uten nødvendigvis å slå så hardt ned på selve kristendommen. Spranget belyser i stedet en tenårings kamp mot strømmen.

© Vårt Land

spranget

Bloggbidrag på Ubok.no

Jeg har fått den ære å blogge om boken min på det supre nettstedet Ubok.no.

Jeg innleder slik:

Gutter og jenter må ikke være i enerom sammen.
Jenter må ikke ta initiativet.
Blir man kjærester, må planen være ekteskap.
Jenter må ikke kle seg utfordrende, da kan guttene få problemer.
Det er lov å kysse, men best å la være.
Sky sex som pesten til du er gift!

Utdrag fra "Spranget"
Utdrag fra «Spranget»

Les hele innlegget her! Man har også muligheten til å vinne boken!

IMG_0837

Og følg i det hele tatt med på Ubok.no. Det er et uavhengig nettsted for unge, der ungdommer kan oppdage, diskutere og dele bøker og leseopplevelser med andre. De skriver følgende om seg selv:

Ubok.no har et forum, en bokbase og en blogg, og er en komplett portal for å finne bøker spesielt for ungdom.

På forumet møtes ungdom fra hele landet og diskuterer hva de leser, bøker de vil anbefale, og dele tekster de skriver selv. Alle kan lage sin egen profil, og fylle en digital bokhylle med bøker de har lest, favorittbøker og bøker de har lyst til å lese.

Bokbasen er en oversikt over bøker for ungdom. Ungdom leser mye forskjellig, vi samler alt på ett sted. Det begynte med et utvalg ungdomsbøker fra de siste årene, og utvikler seg videre i samarbeid med leserne. Målet er at bokbasen skal bli den største og mest relevante kilden til nye leseopplevelser for ungdom i Norge.

Bloggen publiserer jevnlig relevant stoff om litteratur for ungdom. Den holder deg oppdatert på nye utgivelser og presenterer bøker du kanskje ikke har lest. I tillegg blir det konkurranser, forfattermøter og mye mer.

Les mer om Ubok.no her.

sævareidsc3a6vareid_web_medium

Ein plukka blome og frafallets ansikt

Det har kommet to nye intervjuer siden jeg debuterte som forfatterintervjuobjekt i Fædrelandsvennen.

Forrige uke ble jeg intervjuet på den fine nettsiden Framtida.no. Der snakker jeg om seksualitet, feminisme, teite danseklær og tapt jomfrudom. Overskriften er «Ein plukka blome» – les mer her.

Foto: Tora Hope
Foto: Tora Hope

For et par uker siden ble jeg intervjuet i Korsets Seier. Korsets seier er pinsevennenes egen avis, og siden boken min er svært kritisk til karismatisk kristendom, var jeg forberedt på å få en rekke skeptiske og konfronterende spørsmål. Slik gikk det ikke, journalist Lars Christian Gjerlaug var lyttende og interessert, og stilte gode spørsmål. Det jeg sa er ivaretatt i teksten – selv om jeg er tillagt a-endelser og ved en anledning siteres på at jeg savner (!!!!!!!) å dra på leir (!!!!!).

Intervjuet ligger ikke gratis på nett, men man kan kjøpe det her.

Foto: Matunda Bigirmana
Foto: Matunda Bigirmana

For folk med dårlig råd har jeg imidlertid plukket ut noen highlights fra intervjuet. Jeg presenteres slik:

Ifølge statistikken mister over halvparten av alle menighetsaktive ungdommer troen i tyveårene. Heidi Sævareid, som var aktiv i en pinsemenighet på Sørlandet, er et av ansiktene i dette massive frafallet. Kan hennes historie lære oss noe?

Jeg ble spurt om hvorfor jeg ble tiltrukket av menigheten. Jeg svarer slik:

– Som 13-åring valgte jeg selv å oppsøke ungdomsarbeidet i den lokale pinsemenigheten, rett og slett fordi jeg ville ha et kristent miljø med «full pakke». Jeg var ikke interessert i kurong, vafler og slappe andakter, sier Heidi og smiler.
– I ungdomsarbeidet fant jeg et miljø som inkluderte alle, hvor vi hadde mye moro og hvor vi mente alvor med det vi trodde på.

Og hvorfor forlot jeg den?

– De enkle og ferdigtygde svarene på livets store spørsmål og den naive tilnærmingen til Bibelen fungerte rett og slett ikke lenger for meg. I møte med egne følelser, kunnskap og nye impulser, sprakk boblen. Jeg begynte å stille de vanskelige spørsmålene. Men i stedet for gode svar, fikk jeg se nervøse ungdomsledere som satte spørsmålstegn ved min overgivelse og tro.

Litt senere i intervjuet sier jeg dette:

– Prester og pastorer må ta innover seg at folk har utdannelse og at noen enkle bibelvers ikke holder som argumentasjon lenger. Jeg har flere ganger møtt kristne som har ønsket å evangelisere på gaten og på studiesteder, men i møte med fagkunnskap faller man helt igjennom. Det blir for hjelpeløst til å bygge livet sitt på.

Hovedpoenget med å intervjue meg var å belyse hva årsaken til frafall fra pinsemenighetene kan skyldes. Det vises til en bok om fenomenet:

Ifølge boken «You lost me», som kom ut fra Barna Research i fjor, er Heidis historie ganske typisk. For nettopp problemene knyttet til å stille spørsmål, og belastningen ved å uttrykke tvil innad i menigheten, peker boken på som en av hovedårsakene til at så mange forsvinner ut av menighetene.

Boken som består av en rekke dybdeintervjuer, peker dessuten på problemet mange har med å kunne se en sammenheng mellom troens verden og sin egen arbeidshverdag, samt utfordringen mange får med den kristne samlivsetikken, som årsaker til frafall.

Jeg er helt sikker på at dette bidrar til at folk mister troen. Selv sier jeg dette om det siste poenget:

– Selv om all seksualitet utenom ekteskapet var fy-fy, opplevde jeg at det var mye fokus på nettopp kropp og sex. Vi som danset i dansegruppen måtte ha på oss enorme klesplagg for å ikke føre guttene til fall – hva nå enn det måtte bety. Sett i etterkant var det et kvinnesyn og forhold til kropp jeg ikke kan godta. Derfor vektla jeg det også i boka.

Årsakene til at folk forlater troen er sammensatte. På slutten av reportasjen forsøker en kristen ungdomsarbeider å komme med noen svar. Oline Oustorp er fungerende leder i Misjonsforbundet UNG, og sier:

– Jeg vil ikke forsvare oss, argumentere med at alle sikkert gjorde så godt de kunne, eller gå inn i debatten rundt absolutte sannheter. Men jeg vil erkjenne sorgen så mange av oss føler over at troen ikke blir med inn i neste livsfase. Jeg ivrer for at vi kvalitetssikrer det vi formidler til barn og unge i dag. Og jeg er overbevist om at de tre livsviktige ordene «jeg vet ikke» godt kan brukes mer, sier Oustorp.

Der tror jeg hun er inne på noe. Det er ikke farlig å ikke vite! Det er ikke farlig å innrømme at man ikke vet. Jeg tror derimot det er farlig å hevde at man har nådd frem til sannheten og slipper å tenke og søke mer.

Oustorp blir spurt om hva menigheter og ungdomsmiljøer bør gjøre annerledes, og svarer slik:

– Jeg har jobbet med unge mennesker i mange år, og jeg er vaksinert mot enkle svar, overfladiske løsninger og påpressede sannheter. Livet er for alvorlig og troen for viktig til at vi kan ta lett på trosformidling. Men for å bevare en levende tro, er relasjonen til Jesus det aller viktigste. Og mer enn de rette svarene, og realitetsorienteringen med virkeligheten – tror jeg vi må ta hverandre med inn i hverandres disippelpuls. Vi trenger å vise hvordan man kan ha møtepunkter med Gud i hverdagen, sier Oline Oustorp.

Nå vet jeg faktisk ikke helt hva disippelpuls er. Men jeg kjenner meg ganske sikker på at det ikke var manglende tilgang til andres disippelpuls som gjorde at jeg forlot troen. Og jeg tror heller ikke årsaken er at jeg ikke fikk se nok av hvordan man kunne ha møtepunkter med Gud i hverdagen. Det var heller ikke for lite snakk om Jesus.

Jeg er helt sikker på at Oustorp mener dette godt, men jeg synes resonnementet hennes minner litt om innfallsvinkelen småpartier bruker når politiske meningsmålinger ikke svinger i deres favør. Da har de rett og slett ikke formidlet budskapet sitt godt nok, sier de. De har ikke fått folk til å forstå hva det er de står for.

Det faller dem ikke inn at det kan tenkes at folk har forstått veldig godt hva de står for.

Og at de derfor har valgt å forlate dem.