«… en elementært spændende historie …»

Ny anmeldelse av Slagside  – denne gangen på Barnebokkritikk. Anmelderen er danske Mai Misfeldt, og hun skriver så mye fint at jeg blir helt overveldet.

Der er flere grunde til, at anbefale romanen Slagside: Det er en elementært spændende historie, den handler om skam og aggression på en måde, jeg ikke før har læst, den undgår kønsstereotypier, og rent sprogligt er den så smukt skrevet.

[…]

Sævareid er hundred procent tilstede hos sin hovedperson, hun forklarer ikke bag om ryggen på hende, men lader hende selv træde frem, og lader på den måde også læseren selv arbejde med at sammensætte billedet af hende […] Det er Heidi Sævareids fortjeneste at kunne sprogliggøre, hvordan det føles inde i Vildes krop – læg mærke til, hvordan sætningerne ændrer tempo, bliver en lang strøm, når Vildes angst og paranoia stiger.

[…]

[L]angsomt tipper bogen og med den læseren, synker dybere og dybere ned i et svært eksistentielt hav, sådan at selve læseoplevelsen faktisk føles som at få slagside. Det tager tid at komme sig efter.

Misfeldts lesning er også interessant fordi hun vektlegger skam som en drivende kraft i romanen. Det var i grunnen ikke noe jeg selv tenkte aktivt på da jeg skrev boken, men nå ser jeg at det er veldig treffende å lese den i lys av nettopp skam.

I tillegg er det en ære å ha blitt sammenlignet med Hanne Ørstavik:

Det, der især fik mig til at tænke på Ørstaviks roman, var romanens tone og dens fokus på meget subtile bevægelser både i det enkelte menneske og mellem mennesker. Begge romaner skriver sig ind på nogle svære og ikke let definerbare følelser, og de indkredser diffuse begær og aggressioner, der både kan give sig udslag i selvtugt og disciplinering.

Alt i alt – veldig glad for denne anmeldelsen!

2948-20160918181910000000000

 

«…stiller i en klasse for seg…»

Den fineste anmeldelsen jeg har fått så langt i forfatterskapet, må kanskje være den som står på trykk i siste nummer av Bokvennen Litterær Avis. Der anmelder Marius Emanuelsen alle tre bøkene mine, og skriver blant annet dette:

Heidi Sævareid har skrevet fletta av de fleste ungdomsbokforfattere siden debuten Spranget i 2013. Med årets rystende og bekmørke Krav Maga-roman, Slagside, er det klart at hun stiller i en klasse for seg.

Og dette:

Ingen i dette landet skriver bedre for unge lesere enn Heidi Sævareid gjør akkurat nå. Får hun ikke et stort, hengivent og internasjonalt publikum snart, er det nok vi som ikke fortjener henne.

Deler av anmeldelsen ligger på nett og kan leses her – for å lese hele, må man kjøpe BLA!

«…observerer menneskelig samspill med skarpt blikk.»

I dag fikk jeg min første anmeldelse for Slagside! Den sto på trykk i Fædrelandsvennen, og det var Torborg Igland som anmeldte. Hun trillet terningkast 5, og avslutter den fine anmeldelsen slik:

«Det er i utlegninger av det relasjonelle Heidi Sævareid viser sin styrke. Hun observerermenneskelige samspill med skarpt blikk. Da lyser raseriet og fortvilelsen, angsten og manien fra den mørke teksten. Da er det full fyr.«

Det er en god følelse å få en så positiv første lesning av boken!

skjermbilde-2016-09-20-13-48-04

Jeg har også blitt intervjuet av Fædrelandsvennen. Intervjuet ligger her, men man må være abonnent for å lese det.

Har imidlertid sakset litt fra starten av intervjuet, så kan interesserte betale seg inn bak Fædrelandsvennens mur, om de ønsker det!

 

skjermbilde-2016-09-19-14-34-33skjermbilde-2016-09-19-14-33-40

Anmeldelse: Jeg er Døden

POETISK OM DØDEN

Jeg er Døden
Magikon 2015
Tekst: Elisabeth Helland Larsen
Illustrasjon: Marine Schneider

døden

[F]or meg
kan ingen
gjemme seg,

sier fortellerstemmen i Elisabeth Helland Larsen og Marine Schneiders samarbeidsprosjekt. Tittelen Jeg er Døden gjør det klart hvem som eier stemmen. Slik sett burde det være en skremmende bok. Døden er noe de fleste frykter og forsøker å unnfly så lenge som råd.

Noe av det skremmende ved døden er at man ikke vet når den kommer, man vet bare at den er ufravikelig. Det er dette poenget boken åpner med – Døden understreker at den kan komme når som helst, på hvilket som helst vis. På bildene ser vi den i en båt på havet, på sykkel gjennom skogen, på vei bort fra et brennende hus – bærende på brennende hus. Langsomt drar vi, i en samlet flokk, sier Døden.

Vi er vant til å tenke på døden som “mannen med ljåen” – I Schneiders strek minner Døden om en liten jente, enda den har uformelige konturer. Det har å gjøre med spinkelheten, og det som kan minne om et skaut eller hår. Eller kanskje er det blomstene Døden bruker som hodepynt, eller den rosa sykkelen? Det er i alle fall ikke en skummel skikkelse, og ansiktet er åpent og vennlig, uskyldig – og nærmest uferdig i trekkene. Øynene er små, runde og lyst turkise, nesen er en knøttliten omvendt v, kinnene har svake roser. Men det er ingen munn i ansiktet.

0Cover-1200x700

Ett sted fremstår Døden som virkelig skremmende, det er der hvor den kikker inn gjennom en dør, med et øye som er nesten like stort som døren. To ensomme, lyserosa barnestøvler står midt på det tomme gulvet, ved siden av en blomsterkvast.

Det hender at jeg må
banke ekstra hardt
på dører
som ingen vil åpne,

lyder den ledsagende teksten.

Hovedsakelig vektlegges det imidlertid hvor vennlig Døden er, hvordan den støtter oss av sted med milde hender og synger trygge melodier. Den avbildes som et rolig nærvær som ingen later til å la seg sjokkere eller skremme av. Vi ser en gammel bestemor som strikker i gyngestolen, på gulvet sitter Døden og strikker sin egen lille gryteklut, omgitt av lekne katter. Vi ser hvordan små dyr i skogen samler seg rundt Døden, som har fått gullkrone på for anledningen. Heller ikke barn er redde i møte med Døden, de smiler til den, og det vrimler av blomster og fugler og andre skapninger. Døden er paradoksalt nok omgitt av liv, ikke død.

Men kanskje det ikke er så paradoksalt likevel, for hvordan skulle det være plass til fornyelse, om det ikke var for Døden? Slik argumenterer Døden for sin eksistens. Snart får vi også se Døden sammen med Livet, en skikkelse med samme form, størrelse og ansikt som Døden – bare at Livet er rosa mens Døden er mørkeblå. De to kreftene vises som to jevnbyrdige venner, ikke som fiender. På bokens siste oppslag sitter Livet og Døden sammen ved leirbålet, omgitt av flora og fauna. To dansende kaniner minner oss om liv og fruktbarhet, sopp og nakne kvister minner oss om døden. I tillegg finnes det to biller som kan minne om skarabeer – et av de gamle egypternes symboler på gjenfødelse.

Illustrasjonene, utformet i akvarell og det som ligner fargeblyanter, er klare, lyse og fargesterke, tidvis naivistiske, og dette bygger opp under det ufarliggjørende budskapet. Boken fungerer som en trøstebok for alle som er redde, den minner oss om at livet ikke kunne eksistert uten døden – og vice versa – og at kjærligheten ikke dør i møte med døden. Den poetiske tonen i teksten mildner også det gruoppvekkende ved døden. Likevel er budskapet er temmelig direkte. Ingen slipper unna. Ingen vet når eller hvordan Døden kommer.

Jeg er Døden er en svært vakker bok, med evne til å berøre lesere i alle aldersgrupper, og kan utvilsomt også være utgangspunkt for mang en dyp samtale om den siste reise.

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 106

Anmeldelse: Hundedagar

OBSERVANT OPPVEKSTSKILDRING

Hundedagar
Jippi 2015
Anja Dahle Øverbye

framside

Hundedagar er en oppvekstskildring fra nordvest-landet, lagt til tidlig 90-tall. Fortellingen kretser rundt et jentetrekløver bestående av Anne, Karianne og Mariell. Eller – trekløver og trekløver. Mest av alt er de bitre rivaler.

Allerede på første side aner man en liten ubalanse Anne og Mariell imellom. De står i skolekoret da Anne hvisker at hun holder på å besvime, kan ikke Mariell sette seg ned sammen med henne? Nei, sier Mariell kontant. Kort tid etter er stemningen likevel god, de hvisker og fjaser, de kler seg ut og skremmer turister, og man får inntrykk av at dette er et ”monogamt” og langvarig vennskap, typisk for prepubertale jenter.

”Det er sikkert lurt å treffe andre av og til?” ymter moren til Anne, hvorpå Anne svarer: ”Æsj, kvifor det?” Denne utvekslingen skjer kort tid etter at Karianne har trådt inn som forstyrrende element. Hun er litt eldre enn Mariell, som i sin tur er litt eldre enn Anne, og dette bidrar til å skyve Anne ut på sidelinjen.

Intrigene bølger frem og tilbake, konstellasjonene skifter, noe som også skjer med leserens sympati. I starten tror man kanskje at Anne er offeret – fullt så enkelt er det ikke. Det er tydelig at alle jentene har det i seg å være nådeløse. Og sårbare.

1471

Hundedagar har et stort gjenkjennelsespotensiale, spesielt for lesere som selv har opplevd å være del av intrigante jentekonstellasjoner. Den fininnstilte ondskapen som kan prege slike vennskap tas fullstendig på kornet, ikke bare i replikkene, men også i de mange nyansene i ansiktsuttrykkene. De mange nærbildene av ansikter gjør at man også fanger opp langt mer enn det som foregår på dialogplan – det kan dreie seg om et ørlite løft på et øyebryn, en liten skjevhet ved munnen. Og det er ikke bare ansiktene vi får nærbilder av – like ofte er det overkroppen, hendene eller føttene som står i fokus.

12KULside61_12830

Dahle Øverbyes bløte blyanttegninger er naivistiske, med ujevn skyggelegging, skjeve perspektiver med todimensjonalt preg, stive skikkelser og flate ansikter. Detaljene er likevel mange, og fordi det er mange pauser i teksten, der vi for eksempel får se interiører, naturlandskaper eller personer som står eller sitter stille uten å si noe, får vi rikelig med anledning til å ta inn disse detaljene. Et eksempel: I en scene klatrer Anna etter Mariell og Karianne opp en bratt knaus, men faller nesten ned fordi de slår henne i ansiktet med kvister. Da hun omsider blir sluppet opp, er hun verken sint eller opprørt, i stedet ser vi et bilde der alle tre jentene sitter på toppen av knausen og ser rolige ut. Men det er Mariell og Karianne som sitter tett sammen – dette taler sitt tydelige språk.

Tidligere har Dahle Øverbye kun tegnet i kortere formater, og tidvis bærer boken litt preg av akkurat denne bakgrunnen, i den forstand at den her og der kan bli litt for løs og episodisk. En tettere komposisjon hadde nok ført til at boken gjorde enda varigere inntrykk. Men Hundedagar er alt i alt en fin og observant oppvekstskildring fra en lovende serieskaper.

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 105.

Anmeldelse: Gulosten – liv i helvete

GULOST PÅ SKRÅPLANET

Gulosten – Liv i helvete
No Comprendo 2015
Kristian Krohg-Sørensen

172313-ff44b4ce1b674a4397e38ab535ea83fb

Én gang Bastøygutt, alltid Bastøygutt!

Dette er et nøkkelutsagn i Gulosten – Liv i helvete, første bind i en historisk tuftet tegneserietrilogi om den notoriske Johannes Sigfried ”Gulosten” Andersen (1889 -1970). Han var ifølge introen på første side både ”Bastøygutt, sjømann, murerlærling, spritsmugler, kjeltring, gentlemansforbryter, fengselsfugl, motstandsmann, marinegast, drapsmann og møbelsnekker”. Det er med andre ord en fargerik skikkelse Kristian Krohg-Sørensen har valgt å portrettere i sin debut.

Handlingen starter i 1921, et knapphetens år i Norge. Gulosten er i pengeknipe, og har nettopp møtt den gamle medfangen Grisepurka, som nå har gjort seg rik på spritsmugling. Det er han som minner Gulosten på at han aldri kan kvitte seg med Bastøy-stempelet, og at han dermed like godt han begi seg ut på skråplanet. Etter litt om og men må Gulosten gi Grisepurka rett i at et streit liv ikke er for ham, og han gir seg spritsmuglingen i vold.

Hvordan det går med smuglingen får vi ikke høre om, for der slutter prologen, og vi tas med tilbake til strie ungdomsår på Bastøy, avløst av et hardt, men dog fritt liv til sjøs. Etter sjømannslivet tar Gulosten seg arbeid i Kristiania, får seg kone, barn, jobb og grei økonomi, for så å miste alt sammen på én og samme dag. Desperasjonen er komplett, men så møter han Grisepurka, og vi er tilbake til scenen i prologen. Hovedpersonen selv tenker som så:

Jeg kan jo si at det var skjebnen som innhenta meg. Men jeg valgte jo sjøl et liv på sia av loven – et liv som smugler og kjeltring.

Jeg valgte sjøl et liv i helvete.

Krohg-Sørensen er ifølge forlagsomtalen ”sykelig opptatt av historie”. Det merkes – verket er utstyrt med historiske kommentarer, litteraturliste og redegjørelse for kildebruk. Forfatteren oppgir å ha vært mest opptatt av hva Gulosten selv har fortalt i intervjuer og memoarer, og mindre av å skille mellom virkelighet og røverhistorier. Det er et godt valg å prioritere storytelling fremfor historieformidling, selv om altså dette siste også er godt på plass, med tanke på det forseggjorte rammeverket for Gulostens eskapader.

Gulosten selv fører ordet – innskutte ruter med fortellende tekst fungerer som etterpåkloke memoarer. Serien er ellers ganske teksttung, med et vell av snakke- og tankebobler (på autentisk østkantmål). Bilderutene blir dermed ganske tettpakkede, noe selve illustrasjonsstilen også besørger. Det er få tomme rom, streken er skisseaktig og løs, og det er mer skravering og skyggelegging å se enn rene svarte eller hvite flater. Dette kunne ført til et rotete helhetsinntrykk, men jeg synes tvert om at dette gir historien liv og autentisitet, for det gjenspeiler de trange forholdene man nødvendigvis levde under som fattig for hundre år siden. Ingenting i bildene oppleves som overflødig, man fryder seg snarere over alle detaljene. Det er dessuten en voldsom energi i illustrasjonene – gatebildene er spesielt flotte.

gulosten.indd

Ansiktet til Gulosten er snedig tegnet. Store, buede øyebryn gir ham et noe naivt, men også utsultet utseende, og smale, nesten hule kinn får ham til å ligne litt på Munchs Skrik-skikkelse. Han fremstår som herjet og desperat, men også som en sårbar, åpen og godhjertet mann som det er lett å ha sympati med. Ved utgangen av dette første bindet er det fortsatt Gulostens sårbarhet som er mest fremtredende, det skal bli spennende å se hvordan dette endrer seg når han virkelig havner på skråplanet i neste bind. Kristian Krohg-Sørensen har med Gulosten skapt en dynamisk skikkelse med rom for mye utvikling, og jeg gleder meg til å følge historien videre.

3991872071

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 105

Anmeldelse: Sulten

ENKELT OM DELING

Sulten
Magikon 2015
Tekst: Veronica Salinas
Illustrasjon: Camilla Engman

Skjermbilde-2015-02-19-kl.-09.29.33

Av og til har man noe som andre ikke har, men som andre vil ha. Da er det lett å gå i forsvar og tro at de er ute etter å ta fra en alt.

Sulten er det andre samarbeidet mellom den NBI-utdannede forfatteren og skuespilleren Veronica Salinas og den svenske illustratøren og bildekunstneren Camilla Engman, som i vår stilte ut i Tegnerforbundet. Deres første bildebok, Reisen, er allerede oversatt til fem språk.

I Sulten møter vi samme hovedperson som i Reisen – en lubben and. Den leker i skogen med gode venner – en hund, en katt, en fugl og en orm. Etter hvert blir anden sulten og finner seg et stille sted for å nyte nisten i ro og mak. Men idyllen varer ikke lenge – snart er det fullt av kravlende maur som ber om å få smake. Anden blir sint, ber dem ha seg vekk, men de innvender:

– Vi er så små. Vi trenger bare noen smuler.

Til slutt deler anden med en av maurene. Da kommer alle de andre, både resten av maurene og vennene til anden. Alle spiser, men det er nok mat, og stemningen er god.

Historiens moral er altså enkel: Det er viktig å dele, og det er hyggelig. Budskapet styrkes av at historien fortelles i du-form, for leseren inviteres på denne måten til å sette seg inn i dilemmaet.

Du liker å ha maten din for deg selv.
Du liker å ha det rolig når du spiser.

Sulten er støttet av Leser søker bok, og har lite tekst, korte setninger og en enkel historie. Men det er likevel rom for tolkning, særlig siden bildene forteller mer. Det mest påtagelige er kanskje vennenes rolle i fortellingen. I teksten hører vi knapt om dem, men på bildene er de med. Vi ser dem stimle sammen rundt anden idet den avviser maurene første gang. Hunden sikler og slikker seg om munnen, kattens mage rumler – det vises ved hjelp av to gule, bølgete linjer. Når anden jager vekk maurene, skvetter også vennene unna, de gjemmer seg bak trærne. Maurene kryper sammen bak en stubbe, og midt i skogen står anden og ser nedslått ut. Landskapet har blitt kaldt og blått, det ser nesten ut som om det har snødd i skogen. En kald innstilling til fremmede kan altså også føre til at man støter nære venner vekk.

At deling gir lykke og griskhet det motsatte, kommer tydelig frem i fargepaletten. På bildene hvor anden tviholder på maten sin, er skogen er høstlig og hustrig, beige og blass. Grenene er gjerne nakne. I tillegg ser vi sopp og snegler på bakken, og flaggermus henger i trærne. Det er en helt annen skog enn den vennene lekte i før nistepausen. Men så fort anden deler med maurene og vennene, er fargerikdommen tilbake, bier summer i luften og blomster popper opp. For øvrig er både formene og fargene stiliserte – fargen grønn er knapt å finne i skogen, og trestammene er gjerne rosa, blåaktige, oransje eller gule. Det kan minne om interiøret i en barnehage.

Historien trenger ikke bare handle om nistepakkedeling. Den kan like gjerne handle om verdens skjevfordeling. Ekstra tydelig blir dette der vi ser et nærbilde av maurene som har samlet seg på andenebbet. De har menneskelige markører i ansiktet, som for eksempel røde lepper, øyevipper, rynker, og de vifter med et flagg – som om de demonstrerer. ”Vi er mange, vi er sterke,” sier maurene, og det er lett å assosiere til fattige mennesker som krever sin del av ressursene som vestlige land har tatt fra dem.

Samtidig er dette en assosiasjon jeg ikke liker, for det spilles mye på at maurene er ekle – på bildene ser vi at de myldrer over anden, og selv om historien formaner oss til å ikke se på maur som ekle og uvelkomne, forteller illustrasjonene noe annet. Tradisjonelle konnotasjoner til kryp og insekter temmelig sterke, og slike konnotasjoner underbygges i selve boken, gjennom nærværet av ”skumle” eller ”ekle” skapninger som flaggermus og snegler på oppslagene som preges av negativ stemning. Og selv om maurene blir søte og menneskelige når de vises som individer, fjerner ikke det førsteinntrykket av dem som myldrende og invaderende. De fleste ønsker ikke maur i maten eller maur over hele seg.

Sulten er en velmenende bok med en moral som er enkel å forstå og enkel å være enig i. Likevel er det som om historien mangler noe – verken fra teksten eller bildene får vi noen forståelse av hva det er som får anden til å snu. Overgangen fra raserianfall til lykkelig lunsj er rett og slett for brå, og historien hadde nok vært mer givende om vi fikk se hva det var som vekket empatien hos den lubne anden.

Anmeldelsen sto først på trykk i Numer 104