Jeg flyr

I disse dager er det nøyaktig ett år siden jeg tok veien til Månefisken for å titte nærmere på et fenomen jeg så langt bare hadde lest om. Oslo SusCon ble avholdt, og for første gang fikk jeg se hvordan en body suspension tok seg ut.

En body suspension defineres på følgende vis på Wikipedia:

A suspension is the act of suspending a human body from hooks that have been put through body piercings. These piercings are temporary and are performed just prior to the actual suspension.

Skumle saker, altså! Henge fra huden!

Vel, jeg trodde i alle fall at det var ganske skummelt da jeg første gang gikk for å se på det. Kanskje ikke skummelt for de som holdt på, men skummelt å se på. Jeg har alltid vært redd for nåler, og er typen til å måtte snu meg vekk når jeg for eksempel skal ta blodprøve. Eller hvis et sprøytestikk vises på film. Blod er jeg heller ikke spesielt begeistret for å se på.

Men da jeg troppet opp på Månefisken den juliettermiddagen i fjor, fikk jeg et ganske annet inntrykk. Jeg ble slått av den avslappede stemningen i lokalet. Folk fikk store kroker gjennom huden og hang og dinglet i luften, men det hele var preget av latter, omsorg, ro, begeistring – og i fare for å lyde hippieaktig: kjærlighet. Det var dessuten et merkbart fravær av det jeg hadde forventet – nemlig uttrykk for smerte.

Dermed var interessen min tent. Det som i utgangspunktet gjorde at jeg oppsøkte suspensionmiljøet, var at jeg hadde lest om det meditative aspektet ved suspension. Siden jeg selv driver med meditasjon, samt en yogaform som oppriktig talt kan innebære en del smerte (alle ashtangier vil forstå hva jeg snakker om), så appellerte dette til meg.

Jeg snakket med arrangørene, Wings of Desire, og fikk høre om Suspension Sunday. Det er et arrangement som avholdes siste søndag i hver måned i konsertsalen på Blitz. Der kan hvem som helst melde seg på for å henge. Jeg dro dit én gang for å se på, ble enda mer fascinert, og da januar kom, meldte jeg meg på selv.

unnamed

Det finnes en rekke posisjoner man kan henge i – en liste finnes her, og klikk også gjerne på følgende bilde:

unnamed-3

Jeg valgte en såkalt «two point suicide suspension» – dette er en vanlig posisjon for nybegynnere. Jeg vurderte en «four point», men siden jeg altså er ganske redd for nåler, tenkte jeg det var best å satse på to kroker.

Da jeg ankom Blitz den søndagen, var jeg mindre nervøs enn jeg hadde regnet med å bli. Antagelig fordi dette var noe jeg virkelig ville. Og jeg gledet meg! Skjønt nervene dukket litt opp da det viste seg at et par skolelelever var der for å filme til en prosjektoppgave om «subkulturer». Jeg er nemlig mer redd for å bli filmet enn jeg er for å henge i kroker. Heldigvis glemte jeg ganske raskt at det fantes et kamera der – jeg var jo opptatt med andre ting.

Filmen ble lagt ut på YouTube – her er den!

Hele handler ikke om suspension, men i starten er det klipp fra Suspension Sunday i januar, og undertegnede dukker opp i løpet av det første minuttet. En i crewet blir også intervjuet, og hun kommer med et viktig poeng: Når du ser på en suspension – ikke følg med på krokene, følg heller med på ansiktet til den som henger!

Her er mitt eget ansikt – se, jeg smiler!

unnamed

unnamed

Det må sies at jeg ikke syntes det var lett å bli heist opp, og jeg trengte noen å holde i. Personen på bildet er Håvve Fjell, leder for Wings of Desire og performancegruppen Pain Solution (sjekk dem ut!), og jeg holdt ham i hendene til jeg hadde forlatt gulvet. Antagelig støttet jeg meg vel temmelig mye, mens jeg balanserte mer og mer på tåspissene og påsto at DETTE IKKE KOM TIL Å GÅ! Jeg var livredd for at huden skulle ryke, enda jeg hadde sett svære menn henge i tynn hud uten at noe gikk galt, og jeg var livredd for å forlate bakken. Så lenge jeg kunne sto jeg på tærne, og det var ikke før noen sa til meg at «nå har du egentlig ikke noe vekt på tærne», at jeg våget å tro på at det faktisk gikk an. Men så ga jeg altså slipp – og var i luften.

Da jeg endelig hang, tenkte jeg ikke på smerten. Og faktisk var smerten langt mindre intens enn jeg hadde trodd. Jeg kjente mer en slags pressfølelse, eller en brennende følelse. Det var ingen skarp smerte. Og det som gjorde at jeg måtte be om å få to pauser, var at det følelsesmessige var så overveldende. Jeg smilte og smilte, det var en fantastisk følelse, men det var så intenst at jeg til slutt måtte si at nå holdt det.

Underveis hadde jeg blødd litt – derfor fikk jeg papir stukket innunder krokene. Hygienen står i høysetet under en suspension event, og det er så strengt at man ikke engang får ta på eget blod.

unnamed

Strekene på ryggen min er markering som ble brukt før krokene ble satt i. Piercingene gjorde forresten vondt, det skal jeg ikke legge skjul på, men det var raskt over, og så fort krokene satt der, gjorde det ikke vondt mer. Jeg skal ha gitt fra meg et lyst og optimistisk «oi» da krokene gikk inn – det er visst ikke det ordet som vanligvis ytres under krokinnsetting.

Sårene leget seg raskt – jeg tok vel bare en pause fra skulderstående i yoga i en uke eller så.

Og da april kom, var jeg klar til å gå opp igjen. Også denne gangen valgte jeg en two point suicide. Jeg ønsket å gjøre noe som føltes kjent – nå hadde jeg de følelsesmessige verktøyene til å bli i situasjonen, trodde jeg.

Jeg fikk rett. Da jeg gikk opp denne gangen, ble jeg hengende. Jeg trengte ikke å komme ned. Jeg slappet av. Jeg følte meg på riktig sted, nesten «hjemme». Det kjentes så riktig, og så behagelig. Roen senket seg, og jeg forsto hva de hadde snakket om, de som kalte dette for en meditativ opplevelse.

unnamed

IMG_0616

unnamed

Det er mange grunner til at folk velger å gjøre en suspension. I denne fine artikkelen hos The Atlantic belyses både historien bak suspension og dagens moderne praksis. Ifølge artikkelen har suspension dype historiske røtter:

People have been hanging themselves from hooks for perhaps 5,000 years. The most ancient suspensions likely occurred in India, where suspension was a sort of religious penance. Devotees at the ancient Hindu festival Thaipusam, which continues to this day throughout Southeast Asia and is popular among Tamils, sometimes suspend themselves as part of a practice called vel kavadi, a rite in which worshippers undergo some form of hardship as an expression of debt bondage to the war god Murugan.

Half a world away, on the banks of the Missouri River, the Mandan tribe suspended young warriors in an annual rite of passage ceremony that celebrated the creation of the earth. The Okipa ceremony, as it was called, required initiates to fast and hold vigil for four days, then dance, and lastly perform trials of endurance. The warriors-to-be had to prove their strength to their elders and the spirits. The young men were suspended from the roof of the tribe’s lodge by ropes attached to skewers in their chest, back or shoulders. To increase the pain, weights were attached to their legs. Cries of agony were considered cowardly. The warriors would faint and were brought down to be watched over by the men who presided over the ceremony. When an initiate woke up, it signified the spirits’ approval.

Her må det i all hast skytes inn at dette ikke er betegnende for moderne suspensionpraksis (skjønt det finnes en suspensionposisjon som henter navn fra Okipa-seremonien)! En moderne suspension kan godt virke ekstrem, og den kan godt presse grenser, men sikkerheten står alltid i høysetet. I motsetning til hva mange tror – en suspension er ikke en høyrisikoaktivitet. Faren for skade er større om man sykler Birken eller driver med crossfit.

Å peke på én samlende grunn til at folk driver med suspension, er umulig. Som det ble sagt i skolevideoen ovenfor – det er like mange grunner til å gjøre en suspension som det er folk som driver med suspension. Her er et intervju som er gjort med Håvve Fjell i forbindelse med årets SusCon – der sier han det slik:

– For noen er det en enorm lykkerus, andre opplever eufori. De som ser det live for første gang blir overrasket over den roen som preger de som henger. Dette er ikke for alle, det krever et enormt fokus, men det er veldig mange som lar seg fascinere, sier Fjell.

– Er det en form for meditasjon?

– Det kan utløse mange forskjellige følelser. For noen er det terapi, for andre meditasjon. For noen oppleves det som et enormt kick, mens andre vil utfordre seg selv. Noen bruker det som en form for ekstremsport, mens for andre er det kunstneriske aspektet viktig, forteller han videre.

Selv tilhører jeg nok ikke ekstremsporterne – jeg er mest opptatt av det meditative. Hvorfor kan jeg ikke bare meditere, da? spør kanskje noen. Jo, det kan jeg, og det gjør jeg, men en suspension gir en annen følelse, og for en som er såpass dårlig til å slappe av som meg, er suspension noe jeg nærmest trenger. Så kanskje det ligger et lite terapeutisk aspekt i det for meg også? Jeg synes ofte det kan være vanskelig å komme ut av mitt eget hode – der går det på høygir absolutt hele tiden. Å oppgi kontroll er heller ikke noe som faller meg lett til hverdags, men da er det desto mer kjærkomment å gjøre det i bestemte situasjoner. Å gjøre en suspension krever at man har total tillit til crewet, og at man godtar å la noe skje med seg. Ikke sånn å forstå at man er passiv – det kreves som nevnt et enormt fokus, men man kan ikke kave og ordne og styre – man må overgi seg, både fysisk og mentalt. Man må gå inn i en tilstand av aksept.

Alt dette kjennes både frigjørende og avslappende.

MEN GJØR DET IKKE FORFERDELIG VONDT??? lurer jo folk. Det spørsmålet får selvsagt alle som har drevet med suspension, og det er vel ikke uten grunn at suspensionfolk ofte er å se i t-skjorter med påskriften «Of course it fucking hurts …». Men det er stor forskjell på selvvalgt og uønsket smerte. Da jeg lå på drypp i Thailand med hyponatremi (akutt saltmangel) i vinter, gjorde det kjempevondt å få nålen inn i blodåren på hånden – en krok i ryggen var ti ganger lettere. Under en suspension frigjøres det dessuten enorme mengder endorfiner, og endorfiner virker smertedempende. Det er samme følelse man får når man trener – såkalt «runner’s high». Jeg kjenner igjen følelsen fra lange vinyasasekvenser.

Jeg er ingen ekspert på kroppens kjemi, men etter hva jeg kan forstå, er det betydelige mengder adrenalin involvert også. Det har jeg nesten kunnet kjenne fysisk de gangene jeg har hengt – jeg har blitt kokende varm like før både piercing, henging og krokuttaging. Da jeg hang på SusCon forleden dag, var jeg virkelig varm – det var jo hetebølge i Oslo, og siden adrenalinet også gjorde sitt, ble jeg rett og slett våt av svette. Stakkars piercerne, de hadde nok ikke en lett jobb med å klype fatt i den såpeglatte huden min for å få krokene inn.

Men det ble altså en vellykket suspension, med lite blod og mye ro. Denne gangen hang jeg i det som heter «cannonball». Da får man to kroker i ryggen og to i hvert kne. Jeg vurderte en «scorpion» – da henger man skrått opp ned med en backbend, ikke ulikt yogaposituren med samme navn, men det får bli neste gang!

IMG_1812

IMG_1822

IMG_1818

unnamed

IMG_1810

Se, så glad man blir av en suspension!

IMG_1811

Nå er arrene to dager gamle, jeg er tilbake på yogamatten og kan gå med ryggsekk igjen, men jeg venter noen dager med skulderstående, tenker jeg.

Og så gleder jeg meg til Oslo SusCon 2015. Både til og henge, og til å se hvilke krumspring som blir utført i luften neste år.

I år var det nemlig en kar som spilte tuba i luften.

Avslutningsvis – ingen tekst om suspension uten å kaste inn en Kate Bush-låt. Nå synger hun riktignok om å være «suspended in gaffa», men likevel. Dansingen er så tøff at denne sangen må med! Og det er Kate Bush. Selveste.

Advertisements

Å puste – ikke nødvendigvis en enkel sak

I dag har jeg hviledag – ikke fra yoga, men fra asana. Altså de bevegelsene man assosierer med yoga. På morgenen brukte jeg heller tid på pranayama. Pusteøevelser.

Pusten er selvsagt det sentrale i alle yogaøvelser man gjør – da holder man hele tiden ujjayi-pusten gående. Innen pranayama finnes det en rekke forskjellige pusteøvelser.

Pranayama (प्राणायाम), er sanskrit og betyr noe slikt som «forlengelse av livskraften». Prana betyr «livskraft» eller «livsenergi» og viser spesielt til pusten, og ayam betyr «å forlenge eller trekke ut».

Nå praktiserer ikke jeg pranayama for å leve lenge i landet. Men jeg tror det er sunt og helsebringende – både fysisk og mentalt. For meg har pranayama vært porten inn til meditasjon.

Jeg er en rastsløs sjel – jeg synes det er vanskelig å sitte stille. Jeg tror jeg hadde falt av eller mistet interessen hvis Anthony hadde introdusert meditasjon i løpet av de første timene jeg var hos ham. Men etter cirka et halvt år fant han ut at det var på tide å introdusere noen pusteøvelser. Målet var at jeg skulle føres inn i meditasjon, men det sa han ikke til meg til å begynne med, for da hadde jeg nok fått prestasjonsangst.

Først fikk jeg lære kapalabhati.

Kapalabhati er en pusteteknikk hvor man alternerer mellom korte, eksplosive utpust, og noe lengre, passive innpust (hele tiden gjennom nesen). Man puster ut ved å trekke sammen musklene i nedre del av magen, noe som skyver pusten ut av lungene på kraftfullt vis. Innpustet kommer som resultat av de aktive muskelsammentrekningene, det kalles derfor for passivt.

Hvis det kjennes vanskelig å isolere nedre del av magen, kan man gjerne legge en håndflate mot nedre den av magen. Hånden presser innover idet man puster ut, og så slipper man opp muskelsammentrekningen sammen med hånden. Når man har mestret dette, kan man gjøre tre runder med kapalabhati – ti eller tyve pust i hver omgang. Etter hvert vil man erfare at man kan sitte helt rolig og knapt puste innimellom rundene.

kapalbhati

Selv syntes jeg akkurat denne pusteteknikken var relativt enkel å mestre, for den minnet meg om oppvarmingsøvelser jeg gjorde da jeg gikk til sangundervisning, og det minnet meg også om øvelser fra den tiden jeg danset moderne ballett. Jeg hadde mer problemer med å mestre neste pusteteknikk – bhastrika.

I bhastrika skal både innpust og utpust være like lange, og fremfor å puste støtvis ved bruk av magemusklene, med kraftfullt utpust og passivt innpust, skal både innpust og utpust være kraftfulle. Man puster inn gjennom nesen, fyller lungene fullstendig med luft, og puster kraftfullt ut med en hvesende lyd. Det er ikke magen som skal blåses opp – men brystet. I starten kan det være lett å heve skuldrene mens man gør dette, så det er viktig å passe på at skuldrene er lave og at det er brystet som utvider seg.

Jeg pleier å gjøre tre runder med ti pust i hver. Innimellom sitter jeg helt stille og kjenner hvordan pusten faller til ro og blir lett. Disse pausene er helt vidunderlige – da kjennes kroppen vektløs og hodet klart og fritt.

Bhastrika oversettes ofte med «bellows breath». Så her er et bilde til inspirasjon:

61068 15 inch Wood Bellow with Medallion

Etter kapalabhati og bhastrika går jeg over til nadi shodhana. Her puster man vekselvis gjennom høyre og venstre nesebor, og slik foregår det:

Først former man hånden slik at pekefinger og langfinger er krøllet sammen, mens de andre fingrene er rettet ut. Så stenger man for høyre nesebor med høyre tommel og puster langsomt inn gjennom venstre nesebor. Deretter holder man pusten, før man stenger venstre nesebor og puster langsomt ut gjennom høyre. Så gjentar man prosedyren motsatt vei: Pust inn gjennom høyre nesebor, hold pusten, steng for høyre og pust ut gjennom venstre nesebor.

Det kan være lett å gå litt surr i starten, og da hjelper det å telle. Tell til fem på innpust, tell til fem mens pusten holdes, og tell til ti på utpust. Jeg pleier å ta ti eller tyve runder på hver side.

Det er vanlig å bli litt svimmel i starten – da tar man heller en kortere omgang.

anuloma-viloma-pranayama

Når jeg er igjennom disse tre pusteøvelsene, blir jeg sittende helt stille. Jeg lar pusten falle helt til ro – igjen denne følelsen av å nesten ikke trenge å puste.

Og så går jeg inn i meditasjon. Jeg bruker et mantra som Anthony ga meg – én stavelse til innpust – én stavelse til utpust. Dette mantraet sier jeg inni meg for å holde tankene i ro.

Ved å gå inn i meditasjon gjennom pranayama, merker jeg at det ikke kjennes vanskelig å holde kroppen i ro. Da klarer selv jeg å sitte stille, og etterpå kjenner jeg meg forfrisket som etter en god natts søvn.

Les mer om blant annet kapalabhati, bhastrika og nadi shodana her.

Ny forskning: Yoga påvirker genuttrykket

At yoga er helsefremmende, både mentalt og fysisk, er hevet over tvil. En sterkere kropp, økt kondisjon, større fleksibilitet og bedre balanse er blant de gunstige virkningene, og i tillegg påvirker yoga slikt som søvnkvaliteten, sexlivet, humøret, konsentrasjonsevnen og evnen til å mestre stress. Den åndelige siden av yoga skal jeg ikke gå inn på her – for det skal handle om det strengt vitenskapelige.

Det har seg nemlig slik at en ny, norsk studie – kalt Rapid Gene Expression Changes in Peripheral Blood Lymphocytes upon Practice of a Comprehensive Yoga Program – viser at yoga kan føre til umiddelbare endringer i det genetiske uttrykket. Jeg er ingen genetiker, og skal ikke påta meg å komme med noen voldsomme utlegninger (les gjerne YogaDork for en kjapp og grei oppsummering), jeg skal heller sitere noen utdrag.

Slik innleder forskerne utdraget av studien:

Here we have assessed possible rapid changes in global gene expression profiles in the peripheral blood mononuclear cells (PBMCs) in healthy people that practiced either a comprehensive yoga program or a control regimen. The experimental sessions included gentle yoga postures, breathing exercises, and meditation (Sudarshan Kriya and Related Practices – SK&P) compared with a control regimen of a nature walk and listening to relaxing music. We show that the SK&P program has a rapid and significantly greater effect on gene expression in PBMCs compared with the control regimen. These data suggest that yoga and related practices result in rapid gene expression alterations which may be the basis for their longer term cell biological and higher level health effects.

Her forklarer de hvordan de gikk frem.

Participants took part in the following routine 4 days in a row from 6:30 am to 8:30 am: The first two days they practiced SK&P which includes gentle stretches (yoga postures), specific breathing exercises (pranayamas and SK), ending with a meditative experience (for detailed descriptions, see [9]). The sessions were led by experienced instructors in SK&P in a standard format. For days 3 and 4, at the same time period, participants went for a nature walk for 60 min and then listened to classical or relaxing jazz music in silence for 60 min in the same room where they had the SK&P practice. Immediately before and right after the interventions, 20 ml of blood was collected by venous puncture from each participant (8 times in total) and processed as described below.

Det bemerkelsesverdige er at endringene i genuttrykkene altså inntraff etter kun fire dagers yogapraksis. Etter fire dager fant forskerne endringer i hele 111 genuttrykk hos gruppen som praktiserte yoga, mot kun 38 endrede genuttrykk i kontrollgruppen:

As can immediately be seen, with the thresholds used, the number of differentially expressed genes in response to SK&P was 3-fold higher compared with that induced by the control regimen. Yoga intervention gave rise to 111 differentially expressed genes, whereas this number was 38 for the control regimen, and 14 genes were commonly affected by both yoga and control. Approximately similar number of genes were up- and down-regulated for the yoga regimen (54 up- and 57 down-regulated genes), whereas in the control regimen there were more down-regulated genes (15 up- and 23 down-regulated genes).

Dette er så klart ingen omfattende studie, og det trengs mye mer forskning for å virkelig grunnfeste dette som sannheter, men dette er interessante funn som bør lede til nærmere studier. Det er jo heller ikke første gang at forskning har vist at yoga har helseeffekter. Forskerne bak gen-studien skriver dette om effekten yoga kan ha på mental helse:

Recent research on SK and related practices (SK&P), which include yoga asanas, pranayama, SK and meditative components, has indicated significant effects on various aspects of the physiology and the psychology of the participants. For example, SK&P was found to have antidepressant effects in clinical settings and was comparable to the antidepressant drug Imipramine in its efficacy . Another study found significantly lower levels of blood lactate in practitioners of SK&P compared with the control group. Conversely, the levels of superoxide dismutase (SOD), catalase, and glutathione, three major defenses against oxidative stress, were all found to be significantly higher in SK&P practitioners compared with the control group .

Oppmuntrende, ikke sant?

yoga-reflections

Forskerne bak Rapid Gene Expression Changes in Peripheral Blood Lymphocytes upon Practice of a Comprehensive Yoga Program:

Su Qu (Department of Biosciences, University of Oslo, Oslo, Norway)
Solveig Mjelstad Olafsrud (Department of Tumor Biology, Institute for Cancer Research, Oslo University Hospital, Oslo, Norway, Genomics Core Facility, Department of Biosciences, University of Oslo, Oslo, Norway)
Leonardo A. Meza-Zepeda (Department of Tumor Biology, Institute for Cancer Research, Oslo University Hospital, Oslo, Norway, Genomics Core Facility, Department of Biosciences, University of Oslo, Oslo, Norway)
Fahri Saatcioglu (Department of Biosciences, University of Oslo, Oslo)