Jordbær og fullmåne

I dag er det fullmåne, og ikke bare det – det er jordbærmåne. Ifølge Farmer’s Almanac er dette navnet den indianske Algonquin-stammen satte på junimånen. Navnet viser selvsagt til at juni er tiden for høsting av jordbær.

Mer om jordbærmånen her:

I europeisk kultur er det også vanlig å kalle junimånen for mjødmåne, honningmåne, blomstermåne eller rosemåne. Men la oss holme oss til jordbær – oggså i Norge sammenfaller juni og jordbær. Så hvorfor ikke feire fullmånen med røde, kortreiste bær? Jeg er ikke spesielt nasjonalistisk anlagt, men etter noen uker på belgisk jordbærsubstitutt, smaker norske jordbær fantastisk, enten for seg selv…

photo2

… i juice – sammen med agurk, basilikum og stangselleri …

photo1-3

… eller i smoothie – sammen med avocado, blåbær, mandelmelk og chiafrø.

photo3

God jordbærmåne!

Advertisements

Harehopp

Nå er det ikke så lenge siden jeg skrev noen ord om gudinnen Eostre, men i anledning påske får det bli noen ord til. Eostre knyttes tradisjonelt til vårjevndøgn, men har også dannet opphavet til det engelske ordet «easter».

I det siste har det imidlertid versert et meme på verdensveven som skaper en del forvirring. Det ble lagt ut på facebooksiden til The Richard Dawkins Foundation for Reason and Science, og ser slik ut:

ishtar

Selvsagt overgår Dawkins-fansen hverandre i gledesstrålende deling, og det overordnede budskapet er naturligvis: Hahaha! De kristne tror påsken handler om Jesus, men så handler den om sex!

Problemet er bare at forbindelsen mellom Ishtar (som selvsagt ikke uttales «easter» – det er en temmelig pussig tanke) og påsken er ganske tvilsom. Ishtar er ganske riktig gudinne for fruktbarhet og sex (og er beslektet med Inanna og Astarte), men det stemmer ikke at hun hadde egg og hare som symboler. Ishtars symboler var en løve og en stjerne med åtte pigger. Hun var også gudinne for krig.

Gudinnen Dawkins-gjengen tenker på, er den angelsaksiske gudinnen Eostre. Henne er det korrekt å forbinde med hare. Hun er også en fruktbarhetsgudinne, og tradisjonen sier at hun var ledsaget av en hare (som egentlig var en fugl som hadde forvandlet seg til hare som la egg).

Ostara_by_Johannes_Gehrts

Men det er enda et problem. Eostre kan være oppspinn. Det finnes kun ett dokumentarisk bevis for at Eostre-dyrkingen noensinne fant sted – og det er i avhandlingen De Temporum Ratione (600-tallet), skrevet av den angelsaksiske munken Bede. Nærmest i forbifarten forteller Bede at månemåneden Eosturmonath en gang ble oppkalt etter en gudinne som het Eostre, i hvis ære fester ble holdt.

Bede nevner også en annen gudinne som visstnok skal ha gitt navn til en måned, nemlig gudinnen Hretha. Men hun nevnes også bare hos ham. Dessuten finnes det ikke noen tilsvarende guddommer i omkringliggende religioner, og det svekker sannsynligheten for at de ble dyrket. Det finnes ingen bilder, utskjæringer eller legender om noen av dem, og det finnes altså ingen bevis for at påskeharen har rot i en virkelig gudinnedyrkelse. Eostre-mytene har snarere blitt blåst til liv av moderne paganister.

At våren er en tid hvor man tradisjonelt har feiret fruktbarhet og nytt liv, er klart. Men det lar seg ikke gjøre å peke så entydig på én innflytelse som Dawkins-gjengen forsøker på. Det de har gjort, er å hoppe over fakta (lite tillitsvekkende med tanke på «reason and science»-navnet) og kort og godt finne seg en gudinne som har et navn som ligner på «easter» (de kunne i det minste ha funnet frem til Eostre, selv om hun neppe har vært dyrket noen gang) og dessuten står for «ukristelige» ting som sex og sånt. Drivkraften er selvfølgelig å fremstille påsken som en feiring som den onde kirken har kuppet og forvandlet til en ørkesløs, gledesløs «feiring», samt peke nese av kristne som intetanende pynter med egg og kyllinger: Lite aner kristne om at de pynter med symboler for fruktbarhet! Sex, altså! Ta den, puritanere! Hahaha!

Vel, nå skal det sies at man vet at kirken tidvis benyttet seg av eksisterende feiringer for å få innført kristne skikker, i den tiden da kristendommen var på fremmarsj i Europa. Men det er veldig naivt å tro at det faktisk tror at det går an å komme tilbake til én grunnmyte – én ren form. Myter har alltid vært i flyt og gått i arv og endret seg – og påvirkning går jo ikke bare én vei! Men Dawkins og hans like tror uansett at alle kristne er stokk dumme, bokstavtroende og sleipe. Og Dawkins-gjengen har aldri tatt seg bryet med å sette seg inn i religion, siden det å være religiøs er det samme som å tro på tannfeen.

Bare litt synd når den arrogante holdningen fører til feil, da.

Men for å ikke fortape meg i nyateismediskusjonen, la meg vende tilbake til påsken – den norske påsken denne gangen. Her i landet er vi jo mer opptatt av kvikklunsj og krim enn påskehare og paganisme. Jeg skal imidlertid overlate til en franskkvinne å beskrive den norske påsken – det er jo noe med blikket utenfra. På bloggen A Frog in the Fjord, som handler om hennes erfaringer som innvandrer i Norge, kommer hun med følgende treffende observasjon:

And like many things in Norway it’s not just about what you eat or what you do, it’s about the whole atmosphere. It needs to be “koselig” of course, which means it will involve family meals, evenings by the fire place, hikes, skiing trips in the woods (one last time before the Spring) and lots of sun.

Les resten her!

… uneasy with the thrusting of green shoots …

I går morges snødde det, og i dag blåste det tvers igjennom vantene mine mens jeg syklet. Det kjennes så visst ikke som om det er vår i luften, men likevel – våren nærmer seg, og i dag er det vårjevndøgn.

Det er to jevndøgn i løpet av et år – høstjevndøgn og vårjevndøgn – og disse døgnene kjennetegnes av at natt og dag er så godt som jevnlange.

Vårjevndøgn inntreffer det øyeblikket solen krysser den imaginære linjen på himmelen over jordens ekvator – fra sør til nord. Dette skjer enten på 19, 20 eller 21 mars hvert år. Da tipper jordens akse verken bort fra eller mot solen, slik den gjør andre dager i året.

equinox

Det er kanskje her man finner opphavet til myten om at man kan balansere et egg på spissen på vårjevndøgn? Vel – det fantes ikke noen jordakse i egget jeg fant i kjøleskapet.

Ikke et columbi egg
Ikke et columbi egg

Sammen med solverv har jevndøgn blitt feiret verden over fra tidenes morgen. En av de mest kjente – og brutale – av de gamle vårjevndøgnfeiringene, er mayaenes offerritual ved El Castillo-pyramiden i Chichen Itza i Mexico. Denne pyramiden har fire trapper fra topp til bunn, og er bygget i en omhyggelig beregnet vinkel som gjør at det ser ut som en enorm slange av sollys snor seg ned trappen ved vårjevndøgn. Dette var Kukulkan, den fjærkledde slangen. Den dag i dag flokker folk til for å se dette fenomenet, som forekommer både ved vår- og høstjevndøgn. Men nå blir det heldigvis ikke gjennomført menneskeofringer.

chichenItza_equinox2

Blant kelterne ble vårjevndøgn feiret på fargerikt vis. En skikk gikk ut på at bonden og hans kone gikk ut på jordet og hadde seg på den nypløyde jorden, for å uttrykke et ønske om fruktbarhet. Her kan man jo bare håpe på at de var heldige med været. En litt mer familievennlig skikk gikk ut på at hele bondefamilien gikk ut på jordet og hoppet så høyt de kunne. Da ville avlingene vokse så høyt som de hoppet. En fordel å drive styrke- og spensttrening før vårjevndøgn, altså.

Vårjevndøgn forbindes også med en fruktbarhetsgudinne ved navn Eostre. Navnet betyr morgengry, og ifølge mytene var Eostre ifølge med en hare som egentlig var en fugl, med evnen til å legge egg.

Is it a bird? Is it a hare? Is it a goddess?
Is it a bird? Is it a hare? Is it a goddess?

Moderne paganister feirer Eostre, eller Ostara, og festen foregår ved vårjevndøgn

1708180-8-1365025579798

I norrøn tid her til lands hadde man fest og ofret til gudene ved vårjevndøgn. Man trodde at æsene på denne tiden hadde vunnet over vinterjotnen Tjasse. I norrøn mytologi var det Frøya som lignet mest på Eostre, og også her i landet hadde man eggeritualer. Man gravde gjerne ned egg i åkeren ved vårjevndøgn, for å få god avling.

I kristen tid falt vårjevndøgn sammen med Bendiksmesse, en merkedag til minne om Benedict av Nursia (480-547) som grunnla Benediktinerordenen. Det het seg at hvis været var godt på denne dagen, ville det bli et bra år (selv synes jeg altså at det er ganske kaldt i dag, så da lover det dårlig). Dette var også dagen da grisen kunne slippes ut, og tålte den et kraftig spark eller stokkeslag, ville den klare seg gjennom sommeren. Dette er en skikk jeg er glad for at ikke praktiseres lenger. Grisene har det ille nok som det er.

Vel – hvordan skal så jeg markere vårjevndøgn, tro? Ikke er jeg i Mexico, ikke har jeg noen gris å slippe ut, og ikke har jeg tilgang til noen parsellhage hvor jeg kan grave ned egg eller drive usømmelige aktiviteter med en (u)heldig utvalgt.

Så jeg får vel heller markere dagen med et utrolig fint vårdikt – for eksempel dette, av Amy Lowell:

Vernal Equinox

The scent of hyacinths, like a pale mist, lies between me and my book;
And the South Wind, washing through the room,
Makes the candles quiver.
My nerves sting at a spatter of rain on the shutter,
And I am uneasy with the thrusting of green shoots
Outside, in the night.

Why are you not here to overpower me with your tense and urgent love?

Amy Lowell
Amy Lowell

… ring out these bells

Hvert år på denne tiden får jeg en sang på hjernen. Den går slik:

Nå går det mot lysere tider høyt her nord
På en kald og frostblå himmmel, der lyser det ei sol
Det er den som nå regjerer
Som en hane stolt marsjerer
Litt høyere og høyere for hver en dag som går
Et haneskritt på himmelhvelven vår.

Jeg tror i alle fall det er slik den går. Hvis ikke, må noen fra klassen min på musikk, dans, drama på Vågsbygd VGS vennligst korrigere meg. Jeg er overbevist om at de fleste i den klassen kan huske omtrent alle sangene og de bisarre tekstene i det dramatiske syngespillet Lussi. Noen av oss vil også helst legge dette stykket bak oss. For eksempel de av oss som måtte danse i hvite mamelukker (det måtte heldigvis ikke jeg). Men nok om det. Poenget er at jeg ikke klarer å forbinde vintersolverv med annet enn Lussi.

Nå skal jeg likevel forsøke. Man hadde jo vintersolverv også før jeg spilte heks i Åsgårdsreia.

Astronomisk sett er vintersolverv døgnet med den korteste dagen i året – da er jorden i det punktet av sin bane hvor den nordlige halvkule heller lengst bort fra solen. Faktisk kan vintersolverv inntre både 21. og 22. desember, men i kalenderen er dagen satt til 21. desember. Vintersolverv har sin motsats i sommersolverv, som faller på enten 20. eller 21. juni.

I Skandinavia var tradisjonen at man feiret vintersolverv med luciadagen (her kommer Lussi inn!), men da den julianske kalenderen ble forlatt til fordel for den gregorianske, beholdt man luciafeiringen på 13. desember, slik at man havnet i utakt med solvervet. Primstavsmerket var en sol.

eeed89f8-1d90-4809-9746-bdbb47130e73.png

Ifølge folketroen var vintersolverv en farlig dag, og oppførte man seg ikke riktig, kunne det ende galt. Man måtte ikke bake, og ikke spinne, kjerne eller utføre arbeid som gikk i sirkler. Juleølet måtte dessuten være brygget ferdig. Og jeg antar at man ikke gjorde seg ærender i fjøset hvis man ikke måtte – ettersom dyrene kunne snakke på denne kvelden. Det ville i alle fall jeg syntes var skummelt.

Selvsagt feiret man også at solen kom tilbake. Sol- og lysfester har blitt holdt lenge før den kristne julen kom, og her i Skandinavia het feiringen jól. Det er for øvrig ikke helt sikkert at det var solen som ble feiret – det kan også ha vært en feiring av fruktbarhet, eller en fest for de døde. Uansett – man feiret med bål, og beholdt en bit av den store «juletrekubben» og tente neste års bål med den.

I England, Tyskland, Frankrike og andre europeiske land, brente man imidlertid alt opp, og asken ble enter strødd utover åkrene hver natt i tolv døgn, eller beholdt i hjemmet som en lykkebringer. I Frankrike trodde man at man ville være beskyttet mot torden og lynnedslag hvis man hadde litt aske under sengen.

Vi må innom det gamle Rom også. Der begynte vintersolvervfesten Saturnalia den 17. desember, og varte i syv dager. Festen ble holdt til ære for Saturn, og i løpet av festuken lot man mange regler være, og hierarkier ble snudd opp ned. Slaver ble for eksempel vartet opp av sine herrer, og man utnevnte en narrekonge, vanligvis en slave eller en kriminell. Han fikk oppføre seg temmelig ubehersket under festuken, men ble dessverre ofte drept på slutten. Snakker om julestemning!

images

Men for å ikke bli helt Europa-fiksert – la oss ta en tur til Asia. I Kina kalles vintersolverv for dong zhi, og man ser dette som starten på vinteren. Man spiser dumplings eller riskaker, og man ofrer til forfedrene i templene. I Taiwan legger man vekt på å spise mye og begrense fysisk aktivitet. Det høres ut som en typisk norsk julefeiring, spør du meg.

Og når det gjelder Japan, så hadde man i gamle dager en interessant skikk ved vintersolverv – den ble kalt for Yuzuburo, og dreide seg om å bade i sitronsaft mens man ytret bønner om åndelig renselse, god helse og generell fremgang. Det høres forfriskende ut. Jeg pleier å drikke sitronvann om morgenen, men har ennå ikke nedsenket mitt legeme i det.

025 yuzuburo

Nå som vi er i det mer introspektive hjørnet (å bade i sitronvann mens man ber om hell og lykke er mer introspektivt enn å drepe narrekonger, synes jeg), la meg runde av denne overfladiske gjennomgangen av vintersolvervtradisjoner ved å avlegge irokeserindianerne en visitt. Ifølge dem var vintersolverv en tid for drømmer. De la seg tidlig, for å få mest mulig søvn, og neste morgen samlet hele stammen seg for å fortelle hverandre hva de hadde drømt. Alle fortalte – kvinner og menn, unge og gamle, og så ble hver enkelt drøm drøftet av hele stammen – i lys av hva de betydde for individet, for stammen og for verden.

En fantastisk tradisjon! Det minner meg om det som skjer i Trollvinter, der gjestene som kommer til Mummidalen og spiser opp syltetøyet i kjelleren til mummifamilien, bruker hver formiddag til å fortelle hverandre hva de har drømt om natten.

Her ser vi også hemulen. Han isbader og spiller horn mens han går på ski, og er altså litt på kant med de andre gjestene.
Her ser vi også hemulen. Han isbader og spiller horn mens han går på ski, og er altså litt på kant med de andre gjestene.

Og la meg her og nå røpe for alle mine lesere hva jeg drømte i natt. Jeg drømte at jeg var på en slags leir. Jeg husker ikke alt om hva som skjedde, men det var et stort gjerde i den ene enden, eller en mur. Jeg prøvde hele tiden å titte over dette gjerdet, og jeg husker at jeg på et tidspunkt liksom hektet håndleddet over kanten og hang etter det. Det gjorde ikke vondt, og det grublet jeg litt over. Jeg kjente vinden under fotsålene, og alle farger var blå og svarte.

Litt senere, eller litt før, gjorde jeg yoga på et hvitt gulv som skrånet nedover. Jeg øvde på jump-through, og det gikk bra, selv om jeg hadde hvit tutu.

Det var min drøm. Drøft og grei ut.

Men tilbake til vintersolverv. Og Europa. For man kan ikke snakke om vintersolverv uten å nevne keltiske tradisjoner. Jeg skal dog ikke fortape meg i Stonehenge og druider, jeg skal nøye meg med å dele et irsk vintersolvervdikt som dateres til 800-tallet.

I have news for you:
The stag bells, winter snows, summer has gone
Wind high and cold, the sun low, short its course
The sea running high.
Deep red the bracken; its shape is lost;
The wild goose has raised its accustomed cry,
cold has seized the birds’ wings;
season of ice, this is my news

Og nå som vi befinner oss på de britiske øyer – tiden er inne for å sette punktum, med Jethro Tull og den ultimate vintersolvervsangen: ‘Ring Out Solstice Bells’.