Anmeldelse: Jeg er Døden

POETISK OM DØDEN

Jeg er Døden
Magikon 2015
Tekst: Elisabeth Helland Larsen
Illustrasjon: Marine Schneider

døden

[F]or meg
kan ingen
gjemme seg,

sier fortellerstemmen i Elisabeth Helland Larsen og Marine Schneiders samarbeidsprosjekt. Tittelen Jeg er Døden gjør det klart hvem som eier stemmen. Slik sett burde det være en skremmende bok. Døden er noe de fleste frykter og forsøker å unnfly så lenge som råd.

Noe av det skremmende ved døden er at man ikke vet når den kommer, man vet bare at den er ufravikelig. Det er dette poenget boken åpner med – Døden understreker at den kan komme når som helst, på hvilket som helst vis. På bildene ser vi den i en båt på havet, på sykkel gjennom skogen, på vei bort fra et brennende hus – bærende på brennende hus. Langsomt drar vi, i en samlet flokk, sier Døden.

Vi er vant til å tenke på døden som “mannen med ljåen” – I Schneiders strek minner Døden om en liten jente, enda den har uformelige konturer. Det har å gjøre med spinkelheten, og det som kan minne om et skaut eller hår. Eller kanskje er det blomstene Døden bruker som hodepynt, eller den rosa sykkelen? Det er i alle fall ikke en skummel skikkelse, og ansiktet er åpent og vennlig, uskyldig – og nærmest uferdig i trekkene. Øynene er små, runde og lyst turkise, nesen er en knøttliten omvendt v, kinnene har svake roser. Men det er ingen munn i ansiktet.

0Cover-1200x700

Ett sted fremstår Døden som virkelig skremmende, det er der hvor den kikker inn gjennom en dør, med et øye som er nesten like stort som døren. To ensomme, lyserosa barnestøvler står midt på det tomme gulvet, ved siden av en blomsterkvast.

Det hender at jeg må
banke ekstra hardt
på dører
som ingen vil åpne,

lyder den ledsagende teksten.

Hovedsakelig vektlegges det imidlertid hvor vennlig Døden er, hvordan den støtter oss av sted med milde hender og synger trygge melodier. Den avbildes som et rolig nærvær som ingen later til å la seg sjokkere eller skremme av. Vi ser en gammel bestemor som strikker i gyngestolen, på gulvet sitter Døden og strikker sin egen lille gryteklut, omgitt av lekne katter. Vi ser hvordan små dyr i skogen samler seg rundt Døden, som har fått gullkrone på for anledningen. Heller ikke barn er redde i møte med Døden, de smiler til den, og det vrimler av blomster og fugler og andre skapninger. Døden er paradoksalt nok omgitt av liv, ikke død.

Men kanskje det ikke er så paradoksalt likevel, for hvordan skulle det være plass til fornyelse, om det ikke var for Døden? Slik argumenterer Døden for sin eksistens. Snart får vi også se Døden sammen med Livet, en skikkelse med samme form, størrelse og ansikt som Døden – bare at Livet er rosa mens Døden er mørkeblå. De to kreftene vises som to jevnbyrdige venner, ikke som fiender. På bokens siste oppslag sitter Livet og Døden sammen ved leirbålet, omgitt av flora og fauna. To dansende kaniner minner oss om liv og fruktbarhet, sopp og nakne kvister minner oss om døden. I tillegg finnes det to biller som kan minne om skarabeer – et av de gamle egypternes symboler på gjenfødelse.

Illustrasjonene, utformet i akvarell og det som ligner fargeblyanter, er klare, lyse og fargesterke, tidvis naivistiske, og dette bygger opp under det ufarliggjørende budskapet. Boken fungerer som en trøstebok for alle som er redde, den minner oss om at livet ikke kunne eksistert uten døden – og vice versa – og at kjærligheten ikke dør i møte med døden. Den poetiske tonen i teksten mildner også det gruoppvekkende ved døden. Likevel er budskapet er temmelig direkte. Ingen slipper unna. Ingen vet når eller hvordan Døden kommer.

Jeg er Døden er en svært vakker bok, med evne til å berøre lesere i alle aldersgrupper, og kan utvilsomt også være utgangspunkt for mang en dyp samtale om den siste reise.

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 106

Anmeldelse: Hundedagar

OBSERVANT OPPVEKSTSKILDRING

Hundedagar
Jippi 2015
Anja Dahle Øverbye

framside

Hundedagar er en oppvekstskildring fra nordvest-landet, lagt til tidlig 90-tall. Fortellingen kretser rundt et jentetrekløver bestående av Anne, Karianne og Mariell. Eller – trekløver og trekløver. Mest av alt er de bitre rivaler.

Allerede på første side aner man en liten ubalanse Anne og Mariell imellom. De står i skolekoret da Anne hvisker at hun holder på å besvime, kan ikke Mariell sette seg ned sammen med henne? Nei, sier Mariell kontant. Kort tid etter er stemningen likevel god, de hvisker og fjaser, de kler seg ut og skremmer turister, og man får inntrykk av at dette er et ”monogamt” og langvarig vennskap, typisk for prepubertale jenter.

”Det er sikkert lurt å treffe andre av og til?” ymter moren til Anne, hvorpå Anne svarer: ”Æsj, kvifor det?” Denne utvekslingen skjer kort tid etter at Karianne har trådt inn som forstyrrende element. Hun er litt eldre enn Mariell, som i sin tur er litt eldre enn Anne, og dette bidrar til å skyve Anne ut på sidelinjen.

Intrigene bølger frem og tilbake, konstellasjonene skifter, noe som også skjer med leserens sympati. I starten tror man kanskje at Anne er offeret – fullt så enkelt er det ikke. Det er tydelig at alle jentene har det i seg å være nådeløse. Og sårbare.

1471

Hundedagar har et stort gjenkjennelsespotensiale, spesielt for lesere som selv har opplevd å være del av intrigante jentekonstellasjoner. Den fininnstilte ondskapen som kan prege slike vennskap tas fullstendig på kornet, ikke bare i replikkene, men også i de mange nyansene i ansiktsuttrykkene. De mange nærbildene av ansikter gjør at man også fanger opp langt mer enn det som foregår på dialogplan – det kan dreie seg om et ørlite løft på et øyebryn, en liten skjevhet ved munnen. Og det er ikke bare ansiktene vi får nærbilder av – like ofte er det overkroppen, hendene eller føttene som står i fokus.

12KULside61_12830

Dahle Øverbyes bløte blyanttegninger er naivistiske, med ujevn skyggelegging, skjeve perspektiver med todimensjonalt preg, stive skikkelser og flate ansikter. Detaljene er likevel mange, og fordi det er mange pauser i teksten, der vi for eksempel får se interiører, naturlandskaper eller personer som står eller sitter stille uten å si noe, får vi rikelig med anledning til å ta inn disse detaljene. Et eksempel: I en scene klatrer Anna etter Mariell og Karianne opp en bratt knaus, men faller nesten ned fordi de slår henne i ansiktet med kvister. Da hun omsider blir sluppet opp, er hun verken sint eller opprørt, i stedet ser vi et bilde der alle tre jentene sitter på toppen av knausen og ser rolige ut. Men det er Mariell og Karianne som sitter tett sammen – dette taler sitt tydelige språk.

Tidligere har Dahle Øverbye kun tegnet i kortere formater, og tidvis bærer boken litt preg av akkurat denne bakgrunnen, i den forstand at den her og der kan bli litt for løs og episodisk. En tettere komposisjon hadde nok ført til at boken gjorde enda varigere inntrykk. Men Hundedagar er alt i alt en fin og observant oppvekstskildring fra en lovende serieskaper.

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 105.

Anmeldelse: Gulosten – liv i helvete

GULOST PÅ SKRÅPLANET

Gulosten – Liv i helvete
No Comprendo 2015
Kristian Krohg-Sørensen

172313-ff44b4ce1b674a4397e38ab535ea83fb

Én gang Bastøygutt, alltid Bastøygutt!

Dette er et nøkkelutsagn i Gulosten – Liv i helvete, første bind i en historisk tuftet tegneserietrilogi om den notoriske Johannes Sigfried ”Gulosten” Andersen (1889 -1970). Han var ifølge introen på første side både ”Bastøygutt, sjømann, murerlærling, spritsmugler, kjeltring, gentlemansforbryter, fengselsfugl, motstandsmann, marinegast, drapsmann og møbelsnekker”. Det er med andre ord en fargerik skikkelse Kristian Krohg-Sørensen har valgt å portrettere i sin debut.

Handlingen starter i 1921, et knapphetens år i Norge. Gulosten er i pengeknipe, og har nettopp møtt den gamle medfangen Grisepurka, som nå har gjort seg rik på spritsmugling. Det er han som minner Gulosten på at han aldri kan kvitte seg med Bastøy-stempelet, og at han dermed like godt han begi seg ut på skråplanet. Etter litt om og men må Gulosten gi Grisepurka rett i at et streit liv ikke er for ham, og han gir seg spritsmuglingen i vold.

Hvordan det går med smuglingen får vi ikke høre om, for der slutter prologen, og vi tas med tilbake til strie ungdomsår på Bastøy, avløst av et hardt, men dog fritt liv til sjøs. Etter sjømannslivet tar Gulosten seg arbeid i Kristiania, får seg kone, barn, jobb og grei økonomi, for så å miste alt sammen på én og samme dag. Desperasjonen er komplett, men så møter han Grisepurka, og vi er tilbake til scenen i prologen. Hovedpersonen selv tenker som så:

Jeg kan jo si at det var skjebnen som innhenta meg. Men jeg valgte jo sjøl et liv på sia av loven – et liv som smugler og kjeltring.

Jeg valgte sjøl et liv i helvete.

Krohg-Sørensen er ifølge forlagsomtalen ”sykelig opptatt av historie”. Det merkes – verket er utstyrt med historiske kommentarer, litteraturliste og redegjørelse for kildebruk. Forfatteren oppgir å ha vært mest opptatt av hva Gulosten selv har fortalt i intervjuer og memoarer, og mindre av å skille mellom virkelighet og røverhistorier. Det er et godt valg å prioritere storytelling fremfor historieformidling, selv om altså dette siste også er godt på plass, med tanke på det forseggjorte rammeverket for Gulostens eskapader.

Gulosten selv fører ordet – innskutte ruter med fortellende tekst fungerer som etterpåkloke memoarer. Serien er ellers ganske teksttung, med et vell av snakke- og tankebobler (på autentisk østkantmål). Bilderutene blir dermed ganske tettpakkede, noe selve illustrasjonsstilen også besørger. Det er få tomme rom, streken er skisseaktig og løs, og det er mer skravering og skyggelegging å se enn rene svarte eller hvite flater. Dette kunne ført til et rotete helhetsinntrykk, men jeg synes tvert om at dette gir historien liv og autentisitet, for det gjenspeiler de trange forholdene man nødvendigvis levde under som fattig for hundre år siden. Ingenting i bildene oppleves som overflødig, man fryder seg snarere over alle detaljene. Det er dessuten en voldsom energi i illustrasjonene – gatebildene er spesielt flotte.

gulosten.indd

Ansiktet til Gulosten er snedig tegnet. Store, buede øyebryn gir ham et noe naivt, men også utsultet utseende, og smale, nesten hule kinn får ham til å ligne litt på Munchs Skrik-skikkelse. Han fremstår som herjet og desperat, men også som en sårbar, åpen og godhjertet mann som det er lett å ha sympati med. Ved utgangen av dette første bindet er det fortsatt Gulostens sårbarhet som er mest fremtredende, det skal bli spennende å se hvordan dette endrer seg når han virkelig havner på skråplanet i neste bind. Kristian Krohg-Sørensen har med Gulosten skapt en dynamisk skikkelse med rom for mye utvikling, og jeg gleder meg til å følge historien videre.

3991872071

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 105

Anmeldelse: Sulten

ENKELT OM DELING

Sulten
Magikon 2015
Tekst: Veronica Salinas
Illustrasjon: Camilla Engman

Skjermbilde-2015-02-19-kl.-09.29.33

Av og til har man noe som andre ikke har, men som andre vil ha. Da er det lett å gå i forsvar og tro at de er ute etter å ta fra en alt.

Sulten er det andre samarbeidet mellom den NBI-utdannede forfatteren og skuespilleren Veronica Salinas og den svenske illustratøren og bildekunstneren Camilla Engman, som i vår stilte ut i Tegnerforbundet. Deres første bildebok, Reisen, er allerede oversatt til fem språk.

I Sulten møter vi samme hovedperson som i Reisen – en lubben and. Den leker i skogen med gode venner – en hund, en katt, en fugl og en orm. Etter hvert blir anden sulten og finner seg et stille sted for å nyte nisten i ro og mak. Men idyllen varer ikke lenge – snart er det fullt av kravlende maur som ber om å få smake. Anden blir sint, ber dem ha seg vekk, men de innvender:

– Vi er så små. Vi trenger bare noen smuler.

Til slutt deler anden med en av maurene. Da kommer alle de andre, både resten av maurene og vennene til anden. Alle spiser, men det er nok mat, og stemningen er god.

Historiens moral er altså enkel: Det er viktig å dele, og det er hyggelig. Budskapet styrkes av at historien fortelles i du-form, for leseren inviteres på denne måten til å sette seg inn i dilemmaet.

Du liker å ha maten din for deg selv.
Du liker å ha det rolig når du spiser.

Sulten er støttet av Leser søker bok, og har lite tekst, korte setninger og en enkel historie. Men det er likevel rom for tolkning, særlig siden bildene forteller mer. Det mest påtagelige er kanskje vennenes rolle i fortellingen. I teksten hører vi knapt om dem, men på bildene er de med. Vi ser dem stimle sammen rundt anden idet den avviser maurene første gang. Hunden sikler og slikker seg om munnen, kattens mage rumler – det vises ved hjelp av to gule, bølgete linjer. Når anden jager vekk maurene, skvetter også vennene unna, de gjemmer seg bak trærne. Maurene kryper sammen bak en stubbe, og midt i skogen står anden og ser nedslått ut. Landskapet har blitt kaldt og blått, det ser nesten ut som om det har snødd i skogen. En kald innstilling til fremmede kan altså også føre til at man støter nære venner vekk.

At deling gir lykke og griskhet det motsatte, kommer tydelig frem i fargepaletten. På bildene hvor anden tviholder på maten sin, er skogen er høstlig og hustrig, beige og blass. Grenene er gjerne nakne. I tillegg ser vi sopp og snegler på bakken, og flaggermus henger i trærne. Det er en helt annen skog enn den vennene lekte i før nistepausen. Men så fort anden deler med maurene og vennene, er fargerikdommen tilbake, bier summer i luften og blomster popper opp. For øvrig er både formene og fargene stiliserte – fargen grønn er knapt å finne i skogen, og trestammene er gjerne rosa, blåaktige, oransje eller gule. Det kan minne om interiøret i en barnehage.

Historien trenger ikke bare handle om nistepakkedeling. Den kan like gjerne handle om verdens skjevfordeling. Ekstra tydelig blir dette der vi ser et nærbilde av maurene som har samlet seg på andenebbet. De har menneskelige markører i ansiktet, som for eksempel røde lepper, øyevipper, rynker, og de vifter med et flagg – som om de demonstrerer. ”Vi er mange, vi er sterke,” sier maurene, og det er lett å assosiere til fattige mennesker som krever sin del av ressursene som vestlige land har tatt fra dem.

Samtidig er dette en assosiasjon jeg ikke liker, for det spilles mye på at maurene er ekle – på bildene ser vi at de myldrer over anden, og selv om historien formaner oss til å ikke se på maur som ekle og uvelkomne, forteller illustrasjonene noe annet. Tradisjonelle konnotasjoner til kryp og insekter temmelig sterke, og slike konnotasjoner underbygges i selve boken, gjennom nærværet av ”skumle” eller ”ekle” skapninger som flaggermus og snegler på oppslagene som preges av negativ stemning. Og selv om maurene blir søte og menneskelige når de vises som individer, fjerner ikke det førsteinntrykket av dem som myldrende og invaderende. De fleste ønsker ikke maur i maten eller maur over hele seg.

Sulten er en velmenende bok med en moral som er enkel å forstå og enkel å være enig i. Likevel er det som om historien mangler noe – verken fra teksten eller bildene får vi noen forståelse av hva det er som får anden til å snu. Overgangen fra raserianfall til lykkelig lunsj er rett og slett for brå, og historien hadde nok vært mer givende om vi fikk se hva det var som vekket empatien hos den lubne anden.

Anmeldelsen sto først på trykk i Numer 104

Anmeldelse: Hva var det hun sa?

KLIMAALARM

Kraftfull påminnelse om hva vi står i fare for å miste

Hva var det hun sa?
Tekst: Agnar Lirhus
Illustrasjon: Rune Markhus
Forlag: H//O//F

IMG_2786

du finnes, Inger, og hymnen om din tid

Agnar Lirhus og Rune Markhus sitt tegnede dikt Hva var det hun sa? hilser til danske Inger Christensens Alfabet fra 1981.

Aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes lyder åpningen av hennes verk, og så ramses mer og mer opp i forrykende fart – både vakkert og stygt, konkret og abstrakt, menneskeskapt og naturskapt. Over det hele henger en ultimat trussel: Atomtrusselen.

Hva var det hun sa bygger på Alfabet, ja, flere passasjer er ordrett hentet derfra, og som tittelen antyder, gis Christensen rett i sine advarsler, skjønt hos Lirhus og Markhus er klimakrisen den overgripende trusselen. Og her ramses det opp arter som er truet av utryddelse.

Boken er et ”ekko og en alarm”, står det på baksiden, og slik oppleves den også. Allerede i forsatsen får vi et varsel – papiret er oransje, fargen for fare eller advarsel. Men så blir sidene lyseblå, vi er under vann (anemonene finnes, anemonene finnes), og små sjøskapninger kommer til syne, skapninger som etter hvert kryper opp på land, som i evolusjonen. Og så ser vi byen. Ytterst til venstre er husene små, så kommer greske templer og middelaldertårn, og ytterst til høyre vokser skyskraperne mot himmelen. Nederst på siden går et tog av folk, dyr og kjerrer. Fremst i toget er det kun biler. Neste oppslag viser avskoging.

tenk et liv uten oss, leser vi ved et bilde av et stille kystlandskap. I horisonten går et skip med røyk slepende bak, røyk som blir en fet, svart gigantsky på neste oppslag. Da oser den fra en oljeplattform. Stadig eskalerer krisen, og dette vises ikke kun ved hjelp av ødeleggelsesmotivene – i nesten alle bildene er det skapt en diagonal linje som går fra venstre og opp mot høyre, som en stigende kurve. Og vi ser is som smelter, døende planter, giftskyer og flodbølger.

IMG_2784

Flodbølgen er stor og mørkeblå og sender tankene til Hokusai. Den fyller hele den ene siden og luter seg over den andre, kysten er kun en tynn stripe, og på den hvite himmelen står det med ørsmå bokstaver: været finnes. På neste oppslag er bølgen større, men landstripen finnes ikke mer, den blir knust i frådende skum. Og nøkternt nevnes Pakistan og Tacloban, pluss datoer som får oss til å skjønne at det vises til flom og tyfon. Når vi blar om, kommer tall på døde og hjemløse, og et diagonalt, grått felt deler det ellers hvite oppslaget i to. Svarte, horisontale striper på det grå og bittesmå, svarte vrakrester nederst på siden gir inntrykk av at noe voldsomt og ødeleggende har feid over landskapet.

IMG_2785

Markhus benytter seg av store, åpne flater og få konturer, og holder seg til et begrenset antall farger i hvert enkelt bilde. Grått, blått, brunt og hvitt går igjen. Desto mer virkningsfulle blir innslagene av rød- og oransjetoner. Ofte er det det menneskeskapte som får denne fargen, som skip, bikinier, støvler, sverd, men rød er også jorden der dinosaurskjeletter ligger begravet. De danner et ekko av fortidens utryddelseskatastrofe. Menneskeskjeletter på neste oppslag utgjør en klar advarsel om hva som venter om vi ikke snur. Og vi snur jo ikke. Vi griller på verandaen (med utsikter til en rødsvidd jord). Vi skjærer salmalaks på kjøkkenet. Kjører i endeløse bilkøer.

Til ”kometen” treffer oss. Den ser vi på nest siste oppslag i boken – den faller nedover fra venstre, altså motsatt av den stigende kurven vi har sett til nå. Her er det endelige nedslaget, utryddelsen. Eneste tekst er mørket her nede. Siste oppslag er lyseblått som i starten av boken, men nesten tomt, det er bare noen hvite flekker og svarte streker. I teksten vises det til et frøhvelv. Det underliggende budskapet: Hva skal vi vel med frøhvelv om jorden er ødelagt?

Hva var det hun sa? er dramatisk og skremmende og lite subtil. Det er nok meningen. I etterordet forklarer Lirhus drivkraften bak verket – ønsket er vekke opp og kanskje til og med gjøre rasende, men også å minne om alt det gode som står på spill, alt vi ennå kan bevare dersom vi snur. Og det gjør boken på en mer virkningsfull måte enn de aller fleste kronikker om klima – i tillegg til å være et helstøpt kunstverk.

Anmeldelsen sto på trykk i Numer 103.

Les utdrag fra boken på nettsiden til Forfatternes klimaaksjon.

Anmeldelse: Kina Town

LAVMÆLT OPPVEKSTSKILDRING

Antydningens kunst dyrkes i denne historien om et barns møte med en litt for voksen verden

Kina Town
Jens K. Styve og Øyvind Lauvdahl
Jippi Forlag

CoverKinaTownWeb

Kina Town forteller historien om skilsmissebarnet Thomas, som er den eneste som blir igjen hjemme mens alle kameratene drar på sommerferie. Han fordriver tiden med å sparke ball mot veggen, kaste frisbee med seg selv, kikke på maur i forstørrelsesglass, pante flasker og kjøpe snop. Men det som ligger an til en monoton sommer, endrer seg da han tar frem forstørrelsesglasset for å leke detektiv i nabolaget. Han får nemlig et reelt oppdrag. En far i nabolaget vil at Thomas skal følge med på kona hans mens han er borte.

Utstyrt med engangskamera setter Thomas i gang overvåkningen. Etter kort tid tropper en fremmed mann opp hos nabokona, og fra andre etasje får Thomas knipset bilder av soveromsaktivitetene i det andre huset.

Thomas reagerer åpenbart på det han ser, men det vises ikke ved hjelp av store fakter, gisping eller oppsperrede øyne. I stedet står han stille og se rett fremfor seg. I neste rute ser han litt ned. Tredje rute er tom. En påfølgende nattescene viser flere bilder der han ligger i sengen – først på ryggen, så på siden, så med utstrakt arm, så ser vi ham i silhuett bakfra mens han ser på et familiebilde med mor, far og barn, så kommer et nærbilde av ansiktet hans – før en måne i en tom rute viser at han endelig sovner. Et vell av små detaljer formidles i slike stille scener. Nattescenen viser at Thomas’ tilværelse som skilsmissebarn ikke bare er enkel, og det antydes også at han tenker over hva hans oppdagelse om nabokona vil bety for datteren i den familien.

At moren til Thomas ikke bare har det lett, antydes også. Aller sterkest er kanskje en middagsscene der Thomas ber om å få gå fra bordet og vi ser moren sitte igjen på et tomt kjøkken og se ut av vinduet. En scene der mor og sønn ser på tv i hver sin ende av en treseters sofa, med et gapende tomrom i midten, er også virkningsfull.

Kina Town er en tegneserie med et klart filmatisk preg. Det finnes flere helsider med panoramautsikt, der landskapet strekker seg ut over alle rutene, mens det andre steder vises nær identiske bildeutsnitt i flere ruter, kun med minimale forandringer idet ”kameraet” zoomer inn. Stillbilder finnes det mange av. Slike bilder, samt innslag der vi for eksempel følger en frisbees glideflukt over flere ruter, gir luft og rom til historien. Mengden av ”tomme” hendelser er dessuten med på å skape et inntrykk av sommerdagene til en gutt som er alene hjemme. Ekstra fin er scenen der Thomas sparker ball mot veggen over tre sider. Et bilde der en fotball ligger forlatt på bakken, gjentas to steder – men siste gang har bakken mørknet. Det er kveld.

Dialogen er redusert til et minimum. I partiene hvor det er dialog, handler det gjerne om hverdagslige ting, som å gå ut med søppel, si hadet, lese ut et kapittel før leggetid –ting som egentlig ikke gir fremdrift, men som likevel har sin effekt, siden de lange, dialogløse partiene der det meste av dramatikken faktisk finner sted, blir desto mer mettede.

Tegningene er enkle og stiliserte, med rene, rette linjer, store flater og utstrakt bruk av svart, med sterke lysinnslag som står i kontrast til alt det mørke. Dette gir tidvis et slags film noir-preg, som står godt til historiens detektivmotiv. Personene er tegnet med ovaler til øyne, uten pupiller, og noen ganger ingen ansiktstrekk i det hele tatt. De har ingen store utslag verken når det gjelder ansiktsuttrykk eller bevegelsesmønster. Her, som i historiefortellingen, dyrkes underdrivelsen fremfor overdrivelsen.

Kina Town en historie om en voksen som gjør et ganske stort overtramp i livet til et altfor ungt menneske, men i avslutningen blir det klart at Thomas vet å sette grenser rundt sitt eget barndomsliv. Og det er ikke en trist historie om en ensom gutt. Det stedet i tegneserien som aller finest illustrerer livsgnisten hans, er scenen der han står (dyster?) i regnet og venter på en buss. Plutselig zoomer bildet inn på en padde på asfalten. I neste bilde smiler Thomas svakt under paraplyen.

Screen-Shot-2015-03-11-at-13.25.13

Stillhetene, antydningene og det sterkt stemningsfulle er med på å gjøre Kina Town til en spennende og nysgjerrighetsskapende tegneserie, som gjerne kan leses mange ganger.

Anmeldelsen sto på trykk i Numer 103.

Anmeldelse: K. Mustermann

FORMSTERK OG ORIGINAL

Rik bildebok fylt til randen av spørsmål

Tittel: K. Mustermann
Illustrasjon: Øivin Horvei
Tekst: 12 forfattere
Forlag: Magikon

timthumb.php

Som liten lurte jeg ofte på hvorfor så mange het Friedland. Det vrimlet av dem! Til og med folk i klassen hadde Friedland på ringeklokken, enda de het noe annet på klasselisten. Etter hvert skjønte jeg at Friedland ikke var et personnavn, men et navn på et ringeklokkefirma.

Hva ”K. Mustermann” angår, så er det et generisk navn skapt av det tyske firmaet Siedler, som er verdensledende innen callingsystemer og ringeklokker. Kunstner Øivin Horvei lot seg inspirere, og laget tolv bilder av den mystiske figuren K. Mustermann. Bildene ble sendt ut til like mange forfattere, som skrev hver sin tekst. Her er bidrag fra kjente barne- og ungdomsbokforfattere som Simon Stranger, Gro Dahle og Per Olav Kaldestad, men også fra forfattere som hittil har markert seg på voksenlitteraturfronten, som Audun Mortensen, Terje Thorsen og Kjersti Annesdatter Skomsvold.

Eivor Vindenes har skrevet rammefortellingen, der en postmann står utenfor en blokk med et brev til en ”Mustermann”. Problemet er at det står ”K. Mustermann” på hver ringeklokke. Hvem er dette? ”Er det ei hu eller er det ei hann”?

Tre av forfatterne tar ikke stilling til kjønnsspørsmålet, men resten tolker Mustermann som mann. Kanskje på grunn av navnet? Selve skikkelsen varierer i både form og farge boken igjennom – noen ganger ser han nesten ikke menneskelig ut. Det hender han har en slags hjul, andre ganger ser han ut til å være del av et slags rørsystem. Andre ganger har han bølgete, prikkete kropp og en svidd lyspære til hode, eller fuglenebbhatt som kan være del av kroppen.

Det første bildet av Mustermann er blant de snedigste. Der er overkroppen formet som et omvendt hjerte, takket være at han har på seg hettegenser og står med rundede albuer og hendene foran brystet (og holder et brød).

IMG_9118

Jeg er også svak for bildet der han har kulerund overkropp og hank og helletut til armer – han er en tekanne.

Kanskje du liker en smak som er sær
og ber om te lagd av halvråtne knær?

skriver Ingeborg Arvola.

Det finnes flere tekanner på bildet, inkludert en som kombinert med en leke utgjør en hodeskalle. Det makabre anstrøket i diktet er altså ikke tatt ut av det blå. Hodeskallen er dessuten et tilbakevendende motiv – enten det er snakk om faktiske hodeskaller, eller gjenstander som er utformet og plassert slik at de minner om hodeskaller. Og memento mori-motivet har appellert til det morbide hos flere enn Arvola. Slik skriver Mette Karlsvik, i et allittererende dikt som står i gjeld til André Bjerkes morovers:

Mister Mustermann svinger sin armesigd,
kuttar kone i tjukke stykke
og fortel om tida då biff var sjeldan kost.

Mister Muster mosar husmor,
kokar knoklane til kraft
og får kvinnekraft, den trollmannen.

IMG_9117

Flere av tekstene skildrer Mustermann som litt truende, men like ofte som ensom og lengtende. På bildene vises han da også stort sett alene, alltid innendørs, omgitt av en skog av gjenstander (eventuelt noen dyr). Hos Per Olav Kaldestad er Mustermann en som i årevis har vært alene på rommet med hobbyene sine. ”I have never walked earth”, står det på en plakat på veggen. Og Mustermann kan neppe dra sin kos med det første – han har vokst fast i en blå, rar gjenstand som kanskje er er en av oppfinnelsene hans.

Men vent! Det er en til på bildet. En liten, avlang kar med oransje ansikt, trekantet halstørkle og armen ned i en bolle med tynne slanger. Holder han Mustermann med selskap? Eller er dette Mustermann selv, slik at bildet skal leses som en sekvens av hendelser? Hvem vet. Den store skikkelsen har for øvrig et ekstra ansikt oppå sitt eget. Eller er det bare en hatt?

IMG_9119

Horveis bilder stiller flere spørsmål enn det går an å besvare i ett enkelt tekstbidrag, og enhver vinkling gjør at et vell av andre muligheter forblir uutforsket. Og det hemmelighetsfulle er en sentral del av uttrykket. Hvorfor myldrer det av krukker, kolber og små statuetter? Hvorfor er det nesten alltid natt utenfor vinduene? Hva betyr alle himmellegemene og de prikkete soppene? Og – er K. Mustermann én? Eller flere?

I Kjersti Annesdatter Skomsvolds sterke tekst er Mustermann en overveldende skikkelse som overtar hjemmet til jeg-personen. Hun (eller han?) er en ørliten skikkelse i døråpningen, fullstendig overskygget av en gigantisk rød- og rosakledd mann med grønn hud. Bordet er fullt av kaker, planter vokser vilt på veggene, på gulvet ligger knokler – eller kjøttbein? I forgrunnen sitter en svart hund med regnbuefarget magebelte. Det hele ligner et psykdelisk mareritt.

Det var jeg som ba ham komme. Jeg ønsket meg noe som ville fylle rommene, kroppen og hodet […] Snart opptok han større og større plass, som en tanke du ikke blir kvitt. […] En tanke er ikke akkurat en person, en tanke er mye vanskeligere å bli kvitt. Men det var jeg som ba ham komme.

Ved å gripe fatt i bildets minste figur, har Skomsvold skapt en sterk skildring av et ubalansert parforhold, og av den dårlige samvittigheten en overkjørt person kan føle.

Det er ikke alle tekstbidragene som kan måle seg med bildene de skal tolke. Minst vellykte er diktene med (tilnærmet) bunden form. I både Eivor Vindenes’ rammedikt og Lena Undrum Mariussens lange dikt lugger rytmen, og i sistnevnte tekst endres strofeformen stadig, helt umotivert. Det kan virke som om det hersker en oppfatning om at når man skal skrive dikt for barn, bør man legge seg tett opp til regleformen. En slik tanke kan fort bli hemmende.

Audun Mortensen har ikke tenkt slik, og han er den minst konvensjonelle av forfatterne:

til alle

var så snell og
ikke spel så
høgt

jag jobber natt
och sover på
dagen

takk

Dette er en befriende enkel tekst, som i tillegg ivaretar mystikken i Horveis bilde. Mortensen tar verken fatt i vinglasset på bordet, treplanken på gulvet, den svarte fuglen på Mustermanns rygg, det klassiske maleriet som utgjør Mustermanns hode, eller den ruvende skikkelsen som skjuler seg i det modernistiske bildet på veggen. Men det er en voldsom aktivitet i bildet, er det kanskje dette Mortensen tenker på når han skriver dikt i form av en lapp til naboene? Trenger Mustermann arbeidsro? Eller er lappen fra noen andre (i så fall en annen Mustermann!)?

De fleste bildene i boken er fylt til randen, og de har et visst myldrepreg, men de blir aldri rotete – både fordi ingen av elementene virker tilfeldig plassert, og fordi Horvei har valgt et enhetlig stiluttrykk. Bildene er håndmalt, i akvarell og trolig gouache, og har noenlunde samsvarende fargepalett. Perspektivet er skapt slik at linjene ikke møtes i forsvinningspunktet – dette er med på å skape et litt uvirkelig preg.

Man blir ikke ferdig med K. Mustermann i en håndvending. Stadig er det nye ting å oppdage i bildene, samt nye måter å tolke dem på. Dette må nok være en av de rikeste og mest formsterke bildebøkene jeg har lest i år, selv om ikke alle tekstene kan måle seg med Horveis kunst.

Anmeldelsen sto på trykk i NUMER 102

Numer_102_forside_u_isbn_web