Anmeldelse: Dra krakken bortåt glaset

SKJØNNMALENDE FESTSKRIFT

Stein Erik Lunde: Dra krakken bortåt glaset
Illustrert av Ragnar Aalbu
Gyldendal 2014

Dra-krakken-bortaat-glaset

Stein Erik Lunde har lang erfaring i biografisjangeren. Tidligere har han portrettert Amalie Skram, Edvard Munch og Henrik Ibsen, og har også skrevet essays om Bob Dylan.

I år er det 100 år siden Prøysen ble født, og Stein Erik Lunde gir sitt bidrag til Prøysenåret med en biografi titulert etter en kjent linje fra ”Julekveldsvisa”. Tittelen fungerer som en oppfordring til leseren – Lunde vil ha oss til å ”dra krakken bortåt glaset”, og så skal han fortelle oss historien om husmannsgutten som ble en av Norges mest folkekjære diktere.

Den litt muntlige, nære og forklarende fortellerstilen går igjen i hele boken. Lunde er lærer til daglig, og leseren kan lett få følelsen av å være en elev i klasserommet hans. Han legger ikke skjul på at han er en stor Prøysen-fan, og beskriver flere ganger sine bestrebelser for å få andre til å forstå hvilken mester Prøysen var.

Den entusiastiske tonen gjør at biografien tidvis bærer preg av festskrift, og tankene bringes over på IKON-serien, som også utkom på Gyldendal. Denne tilnærmingen har en verdi i den forstand at leseren ofte bringes nærmere den portretterte personen, men risikoen er skjønnmaling. Det er litt for mye av det siste i Lundes biografi. Han nyanserer riktignok bildet mange har av Prøysen som lun barnetimeonkel, men farer samtidig med harelabb over de de sidene ved forfatterens liv som ikke støtter sterkt opp om den fremstillingen som ellers står sterkest i boken – nemlig Prøysen som en kjernekar av de sjeldne. Portrettet oppleves tamt og halvt. Prøysens mørke sider blir nevnt, men alltid mildnet og bagatellisert i det påfølgende.

Vi følger Prøysen fra han ble født på Toten i 1914, og frem til han døde i 1970. Spesielt vektlagt er oppveksten og den lange og vanskelige veien frem til et liv som kunstne. Dette vies mer plass enn de ulike fasene i kunstnerlivet. I tillegg drøftes både visetekster og prosatekster, og vi får korte, litterære tolkninger. Det er nok dette siste som fungerer best ved boken. Her er Lunde både analytisk og kritisk.

Tradisjonelt pleier biografier å være fulle av bilder fra hovedpersonens liv. Slik er det ikke i Dra krakken bortåt glaset. I første og siste kapittel finnes det noen få fotografier, men resten av boken domineres av Ragnar Aalbus illustrasjoner. Prøysen er lett gjenkjennelig i hans strek – øynene trekkes umiddelbart mot den karakteristiske, skjeve munnen. Men munnen er da også det eneste som i særlig grad skiller hovedpersonen fra andre skikkelser på bildene. Riktignok har alle litt ulik ansiktsfasong, men alle har samme svarte, runde, blanke øyne, som minner mest om øynene på teddybjørner eller dukker. Dukkeinntrykket forsterkes av figurene også er stive og for det meste uttrykksløse.

Det finnes unntak – ett eksempel er illustrasjonen til stubben ”Jenta ved storgrana”. Her ser vi en mørkkledd jente som nesten går i ett med treet hun står under, ja, hun går nesten i ett med hele det mørkegrønne bildet. Anspent i kroppen og dradd i ansiktet stirrer hun mot et festlokale der det lyser i vinduene og faren til hennes ufødte barn er inne og danser. Eller kanskje det er ham vi ser titte ut av vinduet? Og hvem er han som går forbi inne ved husveggen – og ignorerer jenta ved storgrana? Aalbu formidler sorgen og fortvilelsen i Prøysens tekst på nennsomt, men slagkraftig vis.

Illustrasjonen av Prøysen som prøvesynger for Lauritz Johnson i NRK er også fin. Her er Johnsons anerkjennende lyttepositur presist fanget inn, og vi ser også kontrasten mellom dikteren og kringkastningsmannen. Johnson er i dress, Prøysen står der med alpelue og rødt tørkle i halsen. Men han har presset buksene før besøket hos NRK! I luften svever en mus på en potet – slik skjønner vi hvilken sang som synges.

IMG_6860

Aalbus stil er slik vi kjenner den fra andre utgivelser – minimalistisk, luftig og preget av geometriske former og rene fargeflater. I denne boken er imidlertid fargetonene mer gulnede enn vanlig, sannsynligvis for å bringe oss nærmere Prøysens 50- og 60-tall. Bildeflatene har også en grov tekstur, nesten som om de var laget på et lerret av papp, skjønt bildene har blitt til på skjermen.

Illustrasjonene er velkomponerte, stilfulle og særpregede, men virker samtidig for avmålte og kjølige til å kommunisere særlig godt med teksten de ledsager. Forbindelsen til Lundes tekst og ikke minst Prøysens diktning, virker uklar. Det er vanskelig å se at denne biografien tjener på å være illustrert.

Det er ingen tvil om at Lunde er en kunnskapsrik og entusiastisk Prøysen-kjenner, men nettopp derfor har det kanskje vært vanskelig for ham å begrense seg. Teksten spriker i litt for mange retninger – den er dels biografi, dels fanbok, dels litterær essayistikk. Jeg tar meg i å ønske at dette hadde vært en mer rendyrket bok om Prøysens diktning. Som biografi fanger den ikke helt inn personen Alf Prøysen.

Anmeldelsen sto på trykk i NUMER, tidsskrift for tegning, illustrasjon og bokkunst.

Reklamer

Anmeldelse: Ballen

RIK, MEN ROTETE

Høyst original billedbok som kunne tjent på mer avgrensning

Ballen

Tittel: Ballen
Tekst, illustrasjon og design: Mari Kanstad Johnsen
Forlag: Gyldendal

Mari Kanstad Johnsen er ennå relativt fersk på billedbokfeltet, men har allerede rukket å etablere seg som en kritikerrost og viktig illustratør. I fjor debuterte hun også som forfatter – da kom Livredd i Syden. Ballen er hennes andre billedbok.

Ballen i boken er en basketball. Tre venner, Elling, Coco og Kim (en elefant, en hund og hare), er ute og tester Ellings nye ball, da de plutselig hører merkelige rop. Aaaaa, oooohoooooo, huuuuuuuu, sier det. Men hvor komme lyden fra?

Illustrasjonene viser hvor nifs lyden er. Det som har vært en varm augustdag, blir brått til noe helt annet idet bakgrunnsfargen slår over fra lysegul til grå og skogkanten antar kalde blåtoner. Selv de tre vennene får ny farge – de blir mørkegrå. De skal fortsette å skifte farge i hele boken

Vennene spør søsken og foreldre, men ingen vet noe om lyden. Opptatt er de også. Broren til Coco ser på tv, Ellings foreldre slanger seg i sofaen og kjøler seg ned med vifte, og Kims foreldre sitter i kjelleren og leser gamle blader. Skjønt det ser man ikke. Alt som synes er konturen av en svart sofa som nesten glir i ett med den mørkegrå bakgrunnen, to hvite par føtter, to par øyne og to par hareører. Hvorfor sitter de i den mørke kjelleren? Hva slags blader leser de? Og hvordan kan de lese i mørket …? Slike mysterier er med på å gi boken spenning.

Men så var det lydmysteriet. Ikke engang i den skumle skogen finner vennene kilden til lyden. På en hel side ser vi dem lete i et sammensurium av trær og busker, malt med raske penselstrøk i blå akvarell. På neste side viser små pennetegninger hvordan haren Kim spisser ører i alle retninger for å spore opp lyden. Men i skogen finner de ingenting.

Så slår det dem: Kan det tenkes at lyden kommer fra inni ballen…?

Ordene “ – fra inni ballen?” står alene på en side – slik blir forskrekkelsen enda tydeligere. De tre vennene kikker ned på ballen – den er forstørret og stikker opp fra nederste del av siden som et lite berg. Coco, Elling og Kim har nærmest vokst sammen til en eneste stor, gulfarget, forskrekket klump, med vidåpne øyne og ører som stikker rett til værs. Hvite svettedråper omkranser hodene deres – tegneseriemåten å vise forbløffelse, angst eller stress på.

Neste side er mørkeblå, vennene er tegnet med svart tusj og synes nesten ikke mot bakgrunnen, men ballen er lysende rød der den ligger midt mellom dem. Rødfargen er sterkere enn før, nærmest neonaktig, og det er med på å vise at ballen nå er det udiskutable sentrum for oppmerksomheten. Kanskje også farlig.

Rødt er den gjennomgående fargen for å vise fare eller usikkerhet på, og ballens rødfarge blir sterkere i takt med fortellingens spenningskurve. Fargen og spenningen når sitt crescendo idet vennene til slutt pumper ballen full av luft for å sprenge den.

IMG_6858

Forklaringen på hva som er inni ballen er barnebokklassisk absurd, og ikke noe verken en ung eller voksen leser kan forutsi.

Ballen er en rikholdig billedbok, med flere ulike illustrasjonsstiler og flere typer teknikker – her benyttes både akvarell, tusj, blyant og fargetrykk. Noen bilder er forenklede og fargesterke og minner litt om Yokolands illustrasjoner, mens rufsete, detaljrike blyanttegninger sender tankene til Bo Gaustad eller Bjørn Rørvik. Kanstad Johnsen har imidlertid sitt helt egne uttrykk, og noe av det som gjør henne spesiell, er hennes sterke formidling av både dramatikk og sinnsstemninger. Med kun få pennestrøk skaper hun et vell av følelser i figurenes ansikter – følelser som forplanter seg i både kroppsholdninger og omgivelser. Måten omgivelsene speiler sinnsstemninger på, skaper et tidvis ekspresjonistisk inntrykk.

Det er aldri kjedelig å lese en bok illustrert av Mari Kanstad Johnsen, men en fare ved å bruke så mange ulike illustrasjonsstiler, er at helhetsinntrykket kan bli rotete. Dette er et problem i Ballen. Ikke fordi illustratøren ikke mestrer de ulike stilartene, men fordi det rent estetisk ikke alltid er vellykket når to ulike stiler er å finne på hver sin side av et oppslag. Dessuten virker stilblandingen litt retningsløs.

Kanstad Johnsen står også for bokens design. Teksten er håndskrevet, med bruk av versaler, og dette glir godt inn i bokens øvrige uttrykk. Imidlertid er tekststykkenes plassering på sidene ofte litt ubalanserte – teksten kommer tidvis for nær bildene, linjeskiftene virker ikke helt konsekvente, og noen få steder er det blanklinje uten at det virker naturlig. Dette bidrar til det rotete inntrykket.

Ballen er likevel en morsom billedbok, som unngår å gå i opptråkkede spor. En artig tvist på slutten har den også, slik at man kan more seg med å dikte videre på hva som skjer etter at boken er lukket.

Anmeldelsen sto på trykk i NUMER, tidsskrift for tegning, illustrasjon og bokkunst.

Numer_101_FORSIDE_web

Anmeldelse: Søndag

Fortsatt noen julegaver som ikke er kjøpt? Jeg iler til med et forslag. Hva med å gi bort et gaveabonnement av Numer, tidsskrift for tegning, illustrasjon og bokkunst? Bladet fikk tross alt Norsk Tidsskriftforenings pris Årets komet i år. Så det er bra saker. Gå inn her for å opprette abonnement.

1468561_473060806133163_1072536295_n

Det er ikke lenge siden årets siste utgave av Numer kom ut. Der har jeg anmeldt Kakerlakken med den stygge frakken… og hovudet fullt av triste tankar av Martine Grande, men den må man kjøpe bladet for å lese. I tillegg kan man lese om Edvard Munchs arbeider på papir, om debatten rundt Vanessa Bairds arbeider, og om hva kritiker Øystein Hauge mener om Kunsttriennalen Bergen Assembly 2013.

Her og nå skal jeg imidlertid vende tilbake til nest siste nummer. Der anmeldte jeg Nordisk Råd-nominerte Kim Fupz Aakesson, og her er hva jeg mente om den:

Er det nok kjærlighet til alle?

Tittel: Søndag
Tekst: Kim Fupz Aakeson
Illustrasjon: Eva Eriksson
Oversetter: Jørn Roeim
Forlag Gyldendal 2012

9c8d75a46b64cb173c02069b7dd44fd1e64667db4985ec9e96365d5e

Babyer har en egen lukt – den beste i hele verden, synes mange. Foreldrene til Torstein er blant dem. ”Alle elsker babyer,” sier de.

Alle elsker derimot ikke sånne som Torstein. Det sier kameraten Willy når han får høre at Torsteins foreldre venter barn. ”Moren og faren din synes ikke du er søt og lukter deilig lenger, og derfor synes de at det skal bli fint med ny baby,” forklarer Willy. Det er slutt på kjærligheten til Torstein.

Torstein vet at Willy har rett. Han lukter egentlig ikke spesielt godt. Men om han ikke kan gjøre noe med lukten – kanskje han kan bli bedre til å rydde rommet, sette inn i oppvaskmaskinen og gå frivillig til køys? Operasjon bli elsket er i gang.

Søskensjalusi – særlig i forbindelse med nye tilskudd til familien – er et tilbakevendende motiv i barnebøker. Ofte sier barnet ingenting til foreldrene, men søker informasjon og bekreftelse hos omgivelsene. Slik er det også i Søndag – alt Torstein ser parallellføres til hans egen situasjon. Bamsen han var glad i før, men som han ikke har lekt med på lenge. Foreldrene som tidvis krangler og kaller hverandre stygge ting, men som elsker hverandre likevel (?). Damen på tv som har seksten hunder. Elsker hun de søte hundene mer enn de stygge?

IMG_3150

Selv om hundene kun er bifigurer, utgjør de illustrasjonenes høydepunkter. En hund er ikke bare en hund i Eva Erikssons strek. Alle er utstyrt med individuelle trekk, og selv om hennes illustrasjoner vanligvis ikke er videre naturalistiske, er hundene forbløffende virkelighetsnære –fra potestørrelse til snutevinkel til sittestilling.

Eriksson bruker svært dempede virkemidler for å fremstille ansiktsuttrykk. Øyne og øyebryn er ofte det eneste hun har å spille på. Og de er knøttsmå og svakt tegnet. Likevel formidles et vell av følelser ved hjelp av en liten skjevhet i øynene, et øyebryn som sitter lenger oppe enn det andre, en munn som blir helt borte.

Nesene er imidlertid overdimensjonerte, og i denne historien får de en ekstra effekt, siden utgangspunktet for Torsteins bekymring er babylukt. Når faren kysser Torstein god natt, ser vi tydelig at Torstein er opptatt av farens nese og hvor den befinner seg. Lukter han godt nok? Holder han mål?

Andre ganger forsterkes innholdet i teksten ved hjelp av symboler. Det er lett å skjønne av den språklige handlingen at farmor er glad i Torstein – enda tydeligere blir det når det vokser en ranke med hjerteblomster opp fra brystet hennes.

sondag3

Søndag er en ganske enkel og forutsigbar bok – det ender ganske riktig med at Torstein faller til ro med at det ikke går an å slippe babyen og at det bare gjelder å håpe på at det er nok kjærlighet til alle. De duse akvarellene med de bløte blyantskyggene er heller ikke komplekse eller krevende, men de er uhyre godt utført, og bidrar til å befeste Erikssons posisjon som en av Nordens fineste illustratører for barn. Hun har fått en rekke priser og utmerkelser siden hun debuterte i 1977.

Det er ikke første gang Kim Fupz Aakeson har samarbeidet med Eva Eriksson, og selv har han utgitt barnebøker siden 1984. Han har markert seg som en forfatter som alltid stiller seg på barnas side, og her snakker han samme språk som Eriksson. Med Søndag har de skapt en bok som beriker floraen av bøker om søskensjalusi. Den ble også nominert til Nordisk Råds nyopprettede pris for barne- og ungdomslitteratur.

Anmeldelsen sto på trykk i Numer nr 97.

Anmeldelse: Kubbe lager skyggeteater

Anmeldelse publisert i Numer nr 96.

Tittel: Kubbe lager skyggeteater
Tekst og bilde: Åshild Kanstad Johnsen
Forlag: Gyldendal
Produksjon: Ciber Norge AS
v/ Terese Bugten, Marius Gundersen, Christian Aamodt og Daniel Holmen.

skygge

ET KOMPLETT VERK

Etter to bøker og én app om butte, lille Kubbe, har Åshild Kanstad Johnsen etablert seg som en kjær billedbokskaper. Nå er hun aktuell med ny Kubbe-app – en banebrytende sådan. Mens appen Kubbe rydder opp var en interaktiv lekebok med vekt på læring av basisferdigheter, er årets Kubbe lager skyggeteater en fullverdig, narrativ bok. Den er Gyldendals første billedbok som utgis direkte for digitale flater.

Boken handler om Kubbe og bestemor som er på piknik i skogen. Der blir Kubbe skremt ved synet av sin egen skygge, men frykten viker når bestemor forklarer hva skygge er. Når hun i tillegg forteller om skyggeteaterets historie, blir Kubbe ivrig. Han vil også lage skyggeteater! Det er duket for forestilling i skogen.

Kubbe lager skyggeteater er et usedvanlig komplett produkt. Den digitale plattformen er utnyttet til det fulle – dette er ingen spin-off, slik en del andre barnebokapper er, men et kunstverk i seg selv. Styrken ligger i den fullstendige historien den variasjonsrike formen. Man kan velge mellom å lese teksten eller å lytte til ypperlige Kim Haugens fortellerstemme. Her er animasjon, klikkbare illustrasjoner, brå lyder, bakgrunnsmusikk, overraskelseseffekter. Ofte glir ulike billedlag over hverandre og skaper dybde i bildet – nærmest en 3D-effekt.

Selve illustrasjonsuttrykket preges også av variasjon. Den fineste delen av boken er der hvor det fortelles om opprinnelsen til kinesisk skyggeteater. Her beveger sjablongaktige skikkelser seg på en blekt tegnet bakgrunn med mønster etter kinesiske skjermbrett og vinduer. Alle konturer er duse, i motsetning til de sterke tusjskonturene i resten av boken. I bakgrunnen spiller kinesisklydende musikk i pentatonisk skala.

En fare når teknologien åpner for nye muligheter, er at man lar effektene løpe av med seg. Denne fellen har ikke skaperne av Kubbe lager skyggeteater gått i. Det klikkbare feltene blir aldri så mange at det tar oppmerksomheten bort fra historien, og selv om det finnes snarveier man kan bruke for å hoppe fra scene til scene, er det et tydelig, kronologisk forløp. Dette er ikke et spill, det er en fortelling. Det er heller ikke en film – bokpreget er godt ivaretatt.

Resultatet er en digitalbok som er både dempet og inntrykksskapende – som et skyggeteater.

480x