«Slagside» på NORLA-liste

Plutselig gikk det opp for meg at jeg har glemt å dele den gledelige nyheten jeg fikk for et par uker siden – nemlig at Slagside er blant NORLAs utvalgte bøker for høsten 2016.

Det er jo en gledelig nyhet når man bor i England og stadig blir spurt om ikke boken snart kommer på engelsk. Eller – de spørsmålene som går mest igjen er «Gir du ut boken på norsk?» (sagt i en overrasket tone), » Har du tenkt å utgi boken på engelsk?» og «Kan du ikke oversette den selv?» Briter tror gjerne at all litteratur i verden finnes på engelsk, og de vet liksom ikke helt hvordan de skal forholde seg til at en bok ikke foreligger på deres språk. De færreste har noen begreper om rettigheter og bokmesser og agenter og forlag. Så dette har jeg fått rutine på å forklare. Nå krysser jeg selvsagt fingrene for at det skal føre frem å være på NORLAs liste, selv om jeg jo vet – i motsetning til mine engelske venner – at det er mye som skal klaffe.

Uansett er det hyggelig å ha blitt plukket ut!

Slagside har fått den engelske tittelen Lopsided, og presenteres slik på NORLAs sider:

Heidi Sævareid

Lopsided
Slagside

What do you do if you want to escape from yourself?

I’m someone who can never find the right words, I’m someone who freezes, I’m someone who feels rage on the point of bursting out but never does anything, just freezes or leaves, I just do a bunk, I’m so angry, I’m such a coward – so much so that I really deserve to have to suffer for it.

Vilde moves to Bristol to take a year off after high school. She leaves behind everything she has in Norway – including her boyfriend Markus. In Bristol she is drawn into the environment of the brutal martial art Krav Maga, and meets the strange, manipulative Fiona. This acquaintanceship comes to have fateful consequences, leading Vilde into a corner from which she cannot extricate herself.

An extremely sharp and well-written novel about trying to live with oneself and all one’s lopsidedness.

Et lite utdrag fra Fædrelandsvennens anmeldelse har også fått være med:

‘It is while expounding the relational that Heidi Sævareid displays her strength. She observes human interactions with a sharp eye. Anger and despair, anxiety and mania shines brightly from the dark text. Everything is aflame then.’

2948-20160918181910000000000

 

 

 

 

Reklamer

Skeiv og viktig boktrilogi

Er det noe jeg alltid ønsker meg mer av, så er det skeive bøker som ikke handler om det å være skeiv. Nå er det ikke slik at jeg vil til livs de bøkene som handler om å komme ut av skapet eller om å kjempe mot fordommer, men det ville være fint med flere historier skeivheten ikke er hovedsaken.

Tidligere i år ble jeg ferdig med å oversette en trilogi hvor skeivheten mer er en integrert del av helheten enn et problem eller en sensasjon. Den romantiske og seksuelle relasjonen som utvikler seg mellom de to hovedpersonene, gjøres ikke til noe fundamentalt annet. Vel – det er jo noe som er fundamentalt annerledes, men det har å gjøre med at de er hekser.

Trilogien jeg snakker om er Half Bad av Sally Green. Den handler om Nathan, som er ettersøkt av hele det hvite heksesamfunnet fordi han er både svart og hvit. Han er fryktet for sine mektige evner, som han har etter sin far, og for sin ondskap – eller sin antatte ondskap. Det han og andre svarthekser utsettes for, er en systematisk forfølgelse der ren utryddelse er den endelige planen. Jeg skrev om de to første bøkene i fjor, så klikk her for å finne en mer utførlig oppsummering av hva de handler om.

 

 

Tilbake til det skeive – siden jeg prøvde å unngå de fryktede spoilerne da jeg skrev om bøkene sist, og siden jeg ikke hadde lest den siste boken, nevnte jeg dette aspektet kun med en setning. Nå som historien er ferdig, fremstår trilogien som en av de virkelig gode eksemplene på en historie der figurenes legning ikke er en hovedsak eller et problem. I tillegg er dette en bok hvor seksuell legning ikke fremstilles som noe man kan fiksere i to ufravikelige kategorier.

Nathan trekkes mellom bestekameraten Gabriel (svartheks) og barndomskjæresten Annalise (hvitheks), med store kvaler som ikke handler om hvorvidt han er hetero eller homo – sånn egentlig. Han er oppriktig usikker på hvilken person det er han trekkes sterkest mot, ikke hvilken legning han har. Og dette er forfriskende, for både i litteraturen og i populærkulturen for øvrig florerer det av historier der figurene for eksempel har vært homo hele tiden, eller foretar et radikalt skifte fra hetero til homo. Som om biseksualitet overhodet ikke eksisterer!  Bi-erasure er i det hele tatt et utbredt problem, og jeg er glad for at Sally Green trekker i motsatt retning.

Ordet bifil brukes aldri i bøkene, men jeg mener likevel at begrepet er metaforisk til stede i det at Nathan er både svartheks og hvitheks. Hvitheksene forfølger ham, svartheksene mistror ham. Dette synes jeg reflekterer det faktum at bifile ofte møter fordommer fra LGBT-miljøet i tillegg til å møte «vanlige» homofobiske reaksjoner fra storsamfunnet. Bifile rapporterer statistisk sett dårligere psykisk helse enn andre seksuelle minoriteter, og er i tillegg mer utsatt for vold. Nathan i Half Bad-trilogien er selvsagt ikke under angrep på grunn av sin seksualitet, men han er under angrep delvis på grunn av sin «dobbelthet»- fordi han ikke er «det ene eller det andre». Dette gjenspeiler dessverre virkeligheten for mange bifile mennesker – de blir sett på som suspekte fordi de ikke velger.

På nettstedet Gender Focus kommenterer skribenten Lola Davidson den problematiske fremstillingen av biseksualitet i media på denne måten, etter å ha foretatt en spørreundersøkelse:

The interesting thing is that almost all these survivors said they felt that the people in their lives would have been okay with their orientation if they were either gay or straight but they weren’t okay with them being bisexual because they needed “to pick one or the other”.

The mainstream media often addresses the issue of homophobia and LGBT acceptance; however, biphobia is usually not mentioned or acknowledged in any way. To a lot of people, bisexuality is seemingly synonymous with greed and depravity. There’s something very unsettling about how unaccepting society is of a sexuality that includes attraction to more than one gender, and how bisexuality has become the universal punching bag of people to take out their sexual frustration.

The fact that bisexual women and men are at the highest risk for violence is not a coincidence. It’s clear to me that a big factor of violence towards bisexuals comes from the oversexualization of bisexuality in the media and pornography. Bisexuals are often portrayed as very promiscuous and morally-ambiguous, often cheating on their partners or threatening their identity in some way.

Holdninger av denne typen gjør at det er utrolig viktig å arbeide for mer kunnskap og aksept. En måte å gjøre dette på, er å skape mer nyanserte fremstillinger i blant annet litteraturen, og synes jeg Sally Green bidrar til med sin trilogi om Nathan.

Det skal selvsagt også nevnes at Half Bad er utmerket litterært sett også! Men det passer jo ekstra godt å lese bøkene nå i kjølvannet av Pride!

Svart hekseri

Trikset er å ikke bry seg. Ikke bry seg om smerte, ikke bry seg om noe som helst.
Å ikke bry seg er det eneste trikset som gjelder. Enda de eneste omgivelsene er et bur ved siden av en hytte, omgitt av åser og trær og himmel.
Det er bare ett triks som gjelder i buret.

Slik starter Half Bad, en bok jeg har hatt gleden av å oversette. Den er første bind i Sally Greens trilogi om hekser i det moderne England. Vi befinner oss i en verden hvor det finnes to hekserfraksjoner, svarthekser og hvithekser, og de ligger i kamp med hverandre. Eller rettere sagt: Hvithekser forfølger svarthekser.

Bokens forteller, Nathan, er halvt svart, halvt hvit. Faren er verdens mest fryktede svartheks, en notorisk og kaldblodig morder. Nathan har aldri møtt ham – han lever i skjul og er ettersøkt over hele Europa. Moren var hvit, men hun begikk selvmord da Nathan var baby. Han vokser opp hos bestemoren, men hele tiden overvåkes han av Rådet for hvithekser, og stadig innskrenkes frihetene hans. Jevnlig må han møte hos Rådet og bli vurdert, og en dag får han ikke dra hjem igjen.

Jeg blir båret nedover korridorene og ut til en brosteinsbelagt gårdsplass hvor en hvit varebil står parkert med åpen bakdør. jeg blir slengt inn. Før jeg får kommet meg på bena, får jeg et kne i ryggen og håndjern rundt håndleddene. Så blir jeg slept lenger inn i varebilen, og tykke fingre setter halvbånd på meg. Jeg spytter og banner og får et hardt slag med flat hånd i bakhodet. Jeg blir svimmel Halsbåndet blir lenket fast i en ring i gulvet. Fortsatt stritter jeg imot, og sparker og banner og skriker. Men så treffer lyden meg igjen. Denne gangen kan jeg ikke beskytte ørene. Jeg skriker i vill panikk og sparker og kjemper til jeg går under i svart stillhet.

Slik begynner tilværelsen i bur. Nathan holdes i live og får undervisning og kamptrening av en brutal hvitheks med en plan. Han skal bli en perfekt soldat som etter hvert skal finne og drepe faren sin. Og Nathan vil gjerne finne faren sin – fordi han selv dør om han ikke gjør det. Om ikke faren gir ham blod og initierer ham som fullvoksen heks før han fyller sytten, er alt over for ham.

Men faren er jo ond – en morder. Er kanskje Nathan også det?

9788202434571

Jeg skal innrømme at jeg ikke er den som konsumerer mest fantasylitteratur. Det skal en del til for at det fenger meg. Kanskje fordi det gjerne oppleves litt svulstig og søkt, og mange bøker går i opptråkkede spor (alle forfattere er jo ikke Terry Pratchett eller Neil Gaiman). Slik er ikke Half Bad. Strengt tatt er det vel ikke en fantasybok heller! Men den blir gjerne assosiert med fantasy, siden den handler om hekser.

«Imagine a dark-as-hell Harry Potter», er det sagt om den. Det blir temmelig misvisende. Denne boken har lite eller ingenting til felles med Harry Potter. Men det er sant at den er dark-as-hell. Det er nok en av de mørkeste Young Adult-bøkene jeg har lest på en stund. Den er til tider svært voldelig – enkelte av torturscenene var nesten pinefulle å oversette (og verre blir det i bind 2). Antagelig blir boken ekstra opprørende fordi den oppleves som realistisk. Realistisk i den forstand at magien er begrenset til et minimum, men mest fordi boken i bunn og grunn handler om segregering, rasisme, overvåkning, forfølgelse og folkemord.

Det må forresten sies at boken også er ganske morsom! Det er ikke bare mørke og elendighet. Også har den i tillegg et kjempefint queer-motiv, noe som blir enda mer utdypet i bind 2, Half Wild. Bind 2 kommer ut i september, så det blir faktisk ikke så lenge å vente. Det er de fleste som leser Half Bad glade for.

Radikalt hukommelsestap

I fjor høst oversatte jeg en ungdomsbok ved navn Unremembered, skrevet av Jessica Brody. Nå er det ikke lenge til den kommer ut!

Slik ser originalomslaget ut:

Unremembered-FINAL1

I den norske utgaven ser omslaget slik ut:

Brody_Glemt

Jeg hørte første gang om boken på et redaksjonsmøte i Cappelen Damm – i fjor på denne tiden var jeg nemlig i ferd med å avslutte et vikariat som redaktør for barne- og ungdomslitteratur. Vi var flere som syntes manuset virket fengende – her var en miks av spenning, dystopi, sci-fi, mysterium – og selvsagt: kjærlighet. Redaktør Pia Larsen kjøpte rettighetene, noen måneder senere ble jeg bedt om å oversette, og 3. mars utkommer boken på norsk.

Dette var en av de bøkene jeg faktisk ikke leste ferdig før jeg gikk i gang med å oversette. Jeg ønsket å ha med meg følelsen av spenning og uvisshet mens jeg oversatte. Slik sett ble det en svært langsom leseopplevelse for meg, der løsningene på mysteriet litt etter litt kom til syne. Brody er dyktig til å holde tilbake akkurat passe mengde informasjon, slik at man ikke «skjønner greia» for tidlig.

Og ja – det er vel på tide å nevne litt om hva denne greia er. Her er forlagets omtale:

Det er ikke rart at det blir mediestorm når en 16 år gammel jente blir funnet – levende – i havet, etter et flykrasj. Men det er rart at hun er helt uskadd og at hun ikke husker at hun gikk ombord i flyet. Hun husker ingenting fra livet sitt før ulykken. Hun husker ingenting. Punktum. Ingen vet hvordan hun overlevde. Og ingen vet hvem hun er.

Hvordan skal hun klare å pusle sammen fortiden sin og livet sitt – i en verden hun ikke kjenner, med evner hun ikke forstår og forfulgt av en trussel hun ikke husker?

Seraphina har bare én ledetråd: en mystisk gutt som påstår at han har hjulpet henne med å unnslippe et topphemmelig forskningsprosjekt. Han påstår at hun kjenner ham. At de var forelsket. Hun vet hun må stole på ham – men hun husker ikke hvorfor hun vet det!

Pia har skrevet litt om sin opplevelse av boken, på Cappelen Damms barne- og ungdomsbokblogg Halve Kongeriket (underkategori på Forlagsliv).

Hun har også fått tilsendt en liten videosnutt fra forfatteren. Her forteller Jessica Brody om boken.

En liten teaservideo om boken er også på sin plass.

Tanker om Stockholmssyndromet

I disse dager, leser jeg i Aftenposten, er det 40 år siden hendelsen som ga navnet til Stockholmssyndromet.

I 1973 ble Kreditbanken på Norrmalmstorg ranet, og en rekke mennesker ble tatt som gisler. Etter seks dager (23. til 29. august) som gisler i banken motsatte flere av gislene seg politiets forsøk på frigjøring, og nektet å vitne mot ranerne i den påfølgende rettssaken. Slik har ordet «Stockholmssyndromet» blitt et ord for det som skjer når et offer får sympati med forbryteren, og utvikler negative følelser overfor redningsmennene.

Siden det altså er 40 år siden ranet i Stockholm, tenkte jeg at jeg skulle benytte anledningen til å si noen ord om en bok som kretser rundt nettopp dette fenomenet. Den heter Stolen, og er skrevet av Lucy Christopher.

IMG_3230

Boken handler om sekstenåringen Gemma, som blir kidnappet på flyplassen i Bangkok, dopet ned og tatt med til Australias ørken. Kidnapperen er Ty, en ung mann som har fulgt med på henne lenge og skapt en illusjon i hodet sitt om at de to hører sammen. Nå blir han forvirret og fortvilet over at hun ikke føler det samme. Slik han ser det, har han reddet henne. Gemma, derimot, er redd han skal drepe henne, og gjør flere fluktforsøk – inntil hun innser at hun vil dø i ørkenen om hun flykter. Og så snur følelsene hennes gradvis. Hun begynner å få sympati for Ty.

Spinifex. En plante det er mye snakk om i boken.
Spinifex. En plante det er mye snakk om i boken.

Det rare er at leseren også får sympati med ham. Og det er en temmelig ubehagelig følelse. Jeg skrev en tekst om akkurat dette for fire år siden. Jeg er rammet av Stockholmssyndromet, heter den.

Jeg kom over denne boken da jeg deltok på en ungdomsslitteraturkonferanse i Cambridge. Jeg reiste dit spontant, på reisestipend fra Kritikerlaget. Da jeg søkte på stipendet var planen å reise til Oxford, hvor det er et blomstrende barne- og ungdomslitteraturmiljø, men så oppdaget jeg at det skulle avholdes en konferanse ved Cambridge University som ville gi meg langt bedre uttelling. Så dit dro jeg, og angret ikke. Der la Lucy Christopher frem et paper. Hun arbeidet da med sin doktorgrad i skrivekunst ved Bath Spa University, og romanen Stolen var skrevet som del av graden. Jeg ble interessert i boken, kjøpte den med meg hjem, og skrev om den.

Senere, da jeg var i mitt første vikariat som redaktør i Cappelen Damm, oppdaget jeg at boken lå på pulten til en av kollegene mine. DEN MÅ DU KJØPE! skrek jeg, og heldigvis snakket jeg til en som var like begeistret for boken som meg. Boken ble kjøpt inn, og da jeg var ferdig med vikariatet, ble jeg bedt om å oversette den.

På norsk heter den Stjålet, og sånn ser den ut med norsk omslag, designet av Ole Peder Juve:

Christopher_Stjaalet

På norsk kaller man denne boken for en «ungdomsbok», mens den på engelsk kalles en YA novel (YA = Young Adult) Den engelske betegnelsen gir mest mening for denne boken, for det er en bok med en ganske voksen tematikk. Den er naturligvis svært populær blant unge jenter, men googler man boken, ser man raskt at de yngste leserne i stor grad ser romanen som en romantisk bok. Jeg antar at boken appellerer til unge jenter på samme måte som Twilight gjør det. Her sammenligner jeg ikke kvaliteten – Stolen er en bok med høy litterær kvalitet – jeg peker på det faktum at Stolen blir tolket i lys av «farlig kjærlighet»-motivet. Jeg ser dessuten at svært mange fan-lagde filmtrailere av en eller annen grunn består av klipp fra tv-serien Vampire Diaries. De blir gjerne seende sånn ut:

Dette synes jeg vanskelig kan tolkes på annet vis enn at Stockholmssyndromet har slått ut i full blomst hos de unge leserne. Under de uoffisielle YouTube-trailerne florerer det av kommentarer som:

There should be a sequel where he finally gets out of jail, and Gemma is over 18 so they can go back to Sandy Desert and be together… 🙂

I ‘m in love w/.the character Ty and understood perfectly he was not crazy to me. If I was Gemma I would stay w/ him in the desert forever: )

How can anyone hate Ty? I looove him LOL

Den voksne leseren er heller ikke immun, men har nok den distansen som skal til for å se at dette ikke er en romantisk historie, men aller mest en dramatisk fortelling om et sykt sinn. Det er mulig jeg ville klassifisert denne boken som en voksenroman dersom jeg skulle sette merkelapp på den. Men egentlig er det vel ikke så viktig å sette merkelapp på den. Ulike lesere vil få ulike ting ut av den. Og en god roman er det – oversatt til over seksten språk og belønnet med en rekke litterære priser.

Og så er forfatteren en veldig hyggelig dame, forresten. Jeg møtte henne i Bath for to år siden, og var ute og spiste middag med henne og hennes mor. Jeg ble invitert på besøk til morens gård i Wales, hvor hun blant annet har en rekke esler. Det er godt å vite at man har muligheten til å besøke en eselgård.

Lucy og oversetter. Oversetter er skummelt intens i blikket.
Lucy og oversetter. Oversetter er skummelt intens i blikket.