… blackbirds sing at dusk

It’s in the trees, it’s coming!

Dette utropet, som innleder sangen «Hounds of Love» på platen med samme tittel, har alltid fylt meg med spenning. Det var den spenningen – mangedoblet – som fylte meg da jeg nærmet meg Hammersmith Apollo kvelden 04. september. Kate Bush! Live!

IMG_2470

Når man er så begeistret for Kate Bush som jeg er, når man har hørt begeistrede vitnesbyrd fra like begeistrede venner som allerede har sett konserten, og når man har lest begeistrede anmeldelser, er det selvsagt fort gjort å bli skuffet når man først befinner seg på konserten man har ventet så lenge på. Så jeg var i grunnen også litt nervøs på veien inn.

Nervøsiteten vokste da følgende velkjente ord ble mumlet over høyttalerne:

Oh thou who giveth sustenance to the universe,
from whom all things proceed, to whom all things return,
unveil to us the face of the true spiritual sun,
hidden by a disc of golden light,
that we may know the truth and do our whole duty
as we journey to thy sacred feet

For kunne Kate Bush fortsatt treffe alle tonene i «Lily»?

Ja! Det kunne hun! Kate Bush kom på scenen, barbent og med utslått, langt hår, ikledd en lang kåpe bestående av svarte remser, og sang hver eneste tone med en presisjon som ga meg gåsehud over hele kroppen. Og så fikk jeg klump i halsen, og snart trillet tårene. Det fortsatte de med gjennom både «Hounds of Love», 
»Joanni», «Top of the City» og «Running Up that Hill».

På scenen skjedde det imidlertid ikke så mye spesielt – det fremsto som en ganske standard konsert med (fantastiske!) slagere. Sanger, korister, band, og et kraftig lysshow med litt for mye bruk av rosa og lilla etter min smak. Men så ble både lysshowet og «King of the Mountain» brått klippet av. Da sto plutselig den ene trommeslageren midt på scenen i en spotlight som gikk av og på nesten i strobelyshastighet (det pågikk så lenge at jeg bekymret meg litt for eventuelle epileptikere), og slynget et tau over hodet, som rotorbladene på et helikopter. Så ble det svart.

Nå var det slutt på alt som minnet om en standard konsertopplevelse. På en oval videoskjerm over bandet fikk vi se en filmsnutt av en mann som ringte kystvakten og fortalte om et mottatt nødsignal. Da fikk jeg gåsehud igjen, for dette betydde at suiten «The Ninth Wave» fra Hounds of Love sto for tur. Og snart kom Kate Bush til syne på skjermen, liggende i nattsvart vann og iført livvest. Hun var filmet ovenfra, med et kraftig, hvitt lys skinnende ned på seg, som søkelyset fra et redningshelikopter. Hun var likblek i ansiktet, og det var lett å forestille seg at hun var iskald. Slik hørtes det også ut da hun begynte å synge «And Dream of Sheep» – da kunne det høres skjelvende, frossen pusting under vokalen.

Kate Bush to Play First Live Shows Since 1979

Vi så ikke Kate Bush på scenen, men sangen ble fremført live, og med en mye sterkere kraft enn på plateversjonen. Jeg tok meg i å savne det milde, dempede, trygghetslengtende fra platen, men ved nærmere ettertanke skapte den sterke stemmebruken et vel så slående inntrykk – her var det ren og skjær desperasjon. Desperasjonen tiltok i «Under Ice» – der var det avsluttende IT’S MEEEEEEEEE…. mer et skrik enn et klagende rop. Og vi så Kate Bush bli dratt «under vann» av dansere ikledd fiskeskjelettkostymer.

Det skjedde mye på scenen nå. Vi fikk «Waking the Witch», komplett med ond prest og dramatisk rettergang (guilty! guilty!), og deretter kom et helt stueinteriør flytende inn på scenen under «Watching You Without Me» – der ble en slags sketsj fremført av ektemannen til Kate Bush og sønnen hennes, Bertie. Denne comic relief-scenen var ganske malplassert og tvungen, med både overspill og pinlig dialog, men så dukket plutselig den svartkledde, likbleke Kate Bush opp i stuen, som et spøkelse som forsøkte å få kontakt med en familie som ikke kunne se henne. Dette var fint og dramatisk, men det var vanskelig å omstille seg etter sketsjen.

Scenen fortsatte å yre av liv – under «Hello Earth» ble det bygget et slags fyrtårn på scenen, og bølgende stoff utgjorde det stormpiskede havet. Det skjedde rett og slett så mye at jeg nesten falt litt av her og der, og det hadde nok gjort seg med litt færre effekter. «Hello Earth» er en dramatisk sang – der jeg-personen antar ekspresjonistiske dimensjoner (I was there at the birth, out of the cloudburst, ahead of the tempest), der stormer sveiper over Amerika og jorden er så liten at den kan få plass i en håndflate. Jeg tror sangen hadde blitt mektigere om effektene var mer nedtonet.

IMG_2483

Som helhet var «The Ninth Wave» preget av en smule for mange effekter. Det mest virkningsfulle var nok det helt enkle, der vi så Kate Bush i vannet i redningsvesten. Skjønt voldsomheten gjorde seg også – som der hvor en svær rigg sveipet over publikum og spydde røyk og lys mens en øredøvende helikopterlyd runget gjennom salen. Det ga oss en følelse av å ligge i havet og vente på å bli oppdaget av et redningshelikopter.

Og jeg kan altså ikke slutte å tenke på avslutningen av «Waking the Witch», der svarte vinger brått kom flaksende opp fra et hull i «isen».

Konsertens neste del, suiten «A Sky of Honey» var mer nedtonet i effektbruken. Det meste kretset rundt en stor billedramme som ble senket ned på scenen – malermotivet fra «The Painter’s Link» ble på denne måten satt i sentrum. Maleren, utstyrt med palett og klassisk malerfrakk, ble spilt av Bertie. Yes … I need to get that tone a little bit lighter there, maybe with some dark accents coming in from the side. Mmm… that’s good, sa han, men ikke på den tenksomme måten man er vant til fra Aerial. Det hele virket litt overspilt og tvungent – slik var det også da han fremførte en helt ny sang om månen. Han var treffsikker på tonene og kommer sikkert til å bli en god sanger en dag, men da bør han nok tøyle sin litt for kraftige vibrato.

I billedrammen og på scenens fondvegg så man gylne, stormrevne skylandskap som hele tiden endret seg – det var som å betrakte et bevegelig Turner-maleri. Animerte fugler fløy over himmelen, og ikke bare fugler som matchet den poetiske «the day is full of birds»-setningen som åpner suiten. Uhyggelige, svart fugler kom flyvende mot oss, og vi ble også vitne til et fuglemord.

Når man lytter til Aerial, er det lett å tenke at den i overveiende grad handler om alt som er vakkert. «A Sky of Honey» handler om hvordan en vakker midtsommerdag skrider frem, men i sceneversjonen har Kate Bush latt et mørke komme til syne. This blackbird is a stone around my neck! sang Kate Bush, og fikk det til å søkke i publikum. Svarttrosten fra «Waking the Witch» var tilbake.

Jeg må innrømme at jeg i starten stusset over dette valget – hva gjorde heksemotivet her? Så tenkte jeg litt mer på det, og nå virker det åpenbart. Paganisme løper som en rød tråd gjennom all musikken til Kate Bush, og hva er midtsommernatten, i tillegg til å være årets lyseste natt? Jo, det er også heksenes natt – en natt hvor naturen tilbes. Og heksen det handler om i «Waking the Witch», blir dødsdømt på grunn av sin kobling til naturen – representert av en svarttrost. Heksemotivet er dessuten allerede til stede på Aerial. «Joanni» handler om Jeanne d’Arc.

Og la oss ikke glemme «Lily», som innledet hele konserten. I refrenget snakkes det om en ildsirkel, et kjent paganistisk ritual, og vi hører utdrag fra «The Lesser Banishing Ritual», som ble brukt av den esoteriske ordenen Hermetic Order of the Golden Dawn i London på 1890-tallet.

Det går i det hele tatt ikke an å forstå Kate Bush uten å ta det okkulte og paganistiske med i beregningen, og jeg mener at dette er en viktig fortolkningsnøkkel i forståelsen av Before the Dawn. Særlig når det gjelder hovedmotivet – nemlig vekslingen mellom lys og mørke. «A Sky of Honey» er en hyllest til naturen, og det er i stor grad det paganisme handler om. Det handler også om livets sykluser, der døden hører med. At sceneversjonen ble gitt mørke anstrøk, er derfor naturlig. Some dark accents coming in from the side, for å si det med maleren.

Eller omvendt: Tiefer, tiefer, irgendwo in der tiefe gibt es ein Licht, hviskes det i slutten av «Hello Earth». Dette kan oversettes slik: «Dypere, dypere, et sted i dypet finnes det et lys», og slik er det i «The Ninth Wave». Mørket er ikke absolutt – det følges alltid av lys. Slik lys følges av mørke.

Her hører vi forresten ikke bare ekko fra paganisme – i de fleste religioner finnes det forestillinger om sykliske vekslinger mellom lys og mørke, som for eksempel i kristendommen, der Kristus står opp ved morgengry etter tre dager i det ytterste mørke. Man kan jo også trekke inn noe så prosaisk som det kjente uttrykket om at det alltid er mørkest før daggry. Og det faktum at fuglene begynner å synge før solen står opp. Svarttrosten er spesielt kjent for det.

svarttrost hann

Tilbake til konserten – og min umiddelbare opplevelse etter at den var over: Jeg var ganske overveldet, og jeg var ikke helt sikker på hva jeg syntes. Hadde det ikke vært litt for mange effekter? Litt for mye av alt? Hadde det ikke vært litt for overlesset? Nå som det har gått noen dager, tenker jeg nok fortsatt litt av det samme, men den umiddelbare skepsisen har veket for en omfattende ærefrykt. Noe av det jeg først ikke var sikker på om jeg likte eller forsto, faller mer på plass for meg. Det gjelder for eksempel den omfattende symbolbruken, som jeg har vært litt inne på her. Ved første øyekast kunne noen effekter virke tilfeldige – som for eksempel en gigantisk dør som ble senket ned på scenen i starten av «A Sky of Honey»-delen, for så å smelle kraftig igjen? Nå hører jeg på «King of the Mountain», og linjen «the wind it blows, the wind it blows the door closed» gir meg ilinger nedover ryggen.

Kate Bush fylte scenen med sterke bilder direkte hentet fra musikken – det var ikke subtilt, men det er da også typisk Kate Bush. Hun har alltid understreket tekstene sine med både bilder og bevegelser. Tenk bare på koreografien fra «Wuthering Heights» – der hun mimer teksten (Kate Bush er skolert i mime- og dansekunst av Lindsay Kemp), eller på omslaget til England, My Lionheart, der hun er kledd i løvedrakt.

IMG_2484

Kate Bush har alltid vært voldsom og teatralsk – og det har folk alltid reagert på. Hun ble ikke møtt med kun jubel da hun sist turnerte. Hennes outrerte uttrykk har ikke vært noe alle har kunnet svelge.

Det Kate Bush gjør i Before the Dawn, er å fortsette med det hun alltid har gjort – kanskje med enda mer vekt på teateraspektet. Noen ganger blir det for mye, for tungt, for massivt, men det er en helhet over det. Kate Bush har aldri vært mainstream – hvem andre enn Kate Bush ville vel bruke tablåformen som en sceneeffekt, for eksempel? Det kan selvsagt argumenteres for at dette ikke er et godt valg for et moderne sceneshow, det kan oppfattes som både tungt og stillestående, men på 1800-tallet ble tablået ansett som topp underholdning. Og jeg kan ikke annet enn å beundre henne for de utradisjonelle valgene.

Det er en tanke bak hver del av forestillingen, og det er derfor lett å tilgi henne de svakere delene. Det samme gjelder den litt overdrevne bruken av Bertie – uten hans oppmuntring og påvirkning ville det ikke vært noen konsert, har Kate Bush uttalt. Da synes jeg at man får akseptere at han er mye på scenen, selv om han er en uferdig artist.

Jo mer jeg tenker på konserten, desto mer takknemlig er jeg for å ha opplevd den.

Til slutt – her er opplevelsen fint oppsummert av serieskaper Odd Henning Skyllingstad, som jeg så konserten sammen med:

10620531_10154588832755422_6868735201235890580_n

Reklamer

Harehopp

Nå er det ikke så lenge siden jeg skrev noen ord om gudinnen Eostre, men i anledning påske får det bli noen ord til. Eostre knyttes tradisjonelt til vårjevndøgn, men har også dannet opphavet til det engelske ordet «easter».

I det siste har det imidlertid versert et meme på verdensveven som skaper en del forvirring. Det ble lagt ut på facebooksiden til The Richard Dawkins Foundation for Reason and Science, og ser slik ut:

ishtar

Selvsagt overgår Dawkins-fansen hverandre i gledesstrålende deling, og det overordnede budskapet er naturligvis: Hahaha! De kristne tror påsken handler om Jesus, men så handler den om sex!

Problemet er bare at forbindelsen mellom Ishtar (som selvsagt ikke uttales «easter» – det er en temmelig pussig tanke) og påsken er ganske tvilsom. Ishtar er ganske riktig gudinne for fruktbarhet og sex (og er beslektet med Inanna og Astarte), men det stemmer ikke at hun hadde egg og hare som symboler. Ishtars symboler var en løve og en stjerne med åtte pigger. Hun var også gudinne for krig.

Gudinnen Dawkins-gjengen tenker på, er den angelsaksiske gudinnen Eostre. Henne er det korrekt å forbinde med hare. Hun er også en fruktbarhetsgudinne, og tradisjonen sier at hun var ledsaget av en hare (som egentlig var en fugl som hadde forvandlet seg til hare som la egg).

Ostara_by_Johannes_Gehrts

Men det er enda et problem. Eostre kan være oppspinn. Det finnes kun ett dokumentarisk bevis for at Eostre-dyrkingen noensinne fant sted – og det er i avhandlingen De Temporum Ratione (600-tallet), skrevet av den angelsaksiske munken Bede. Nærmest i forbifarten forteller Bede at månemåneden Eosturmonath en gang ble oppkalt etter en gudinne som het Eostre, i hvis ære fester ble holdt.

Bede nevner også en annen gudinne som visstnok skal ha gitt navn til en måned, nemlig gudinnen Hretha. Men hun nevnes også bare hos ham. Dessuten finnes det ikke noen tilsvarende guddommer i omkringliggende religioner, og det svekker sannsynligheten for at de ble dyrket. Det finnes ingen bilder, utskjæringer eller legender om noen av dem, og det finnes altså ingen bevis for at påskeharen har rot i en virkelig gudinnedyrkelse. Eostre-mytene har snarere blitt blåst til liv av moderne paganister.

At våren er en tid hvor man tradisjonelt har feiret fruktbarhet og nytt liv, er klart. Men det lar seg ikke gjøre å peke så entydig på én innflytelse som Dawkins-gjengen forsøker på. Det de har gjort, er å hoppe over fakta (lite tillitsvekkende med tanke på «reason and science»-navnet) og kort og godt finne seg en gudinne som har et navn som ligner på «easter» (de kunne i det minste ha funnet frem til Eostre, selv om hun neppe har vært dyrket noen gang) og dessuten står for «ukristelige» ting som sex og sånt. Drivkraften er selvfølgelig å fremstille påsken som en feiring som den onde kirken har kuppet og forvandlet til en ørkesløs, gledesløs «feiring», samt peke nese av kristne som intetanende pynter med egg og kyllinger: Lite aner kristne om at de pynter med symboler for fruktbarhet! Sex, altså! Ta den, puritanere! Hahaha!

Vel, nå skal det sies at man vet at kirken tidvis benyttet seg av eksisterende feiringer for å få innført kristne skikker, i den tiden da kristendommen var på fremmarsj i Europa. Men det er veldig naivt å tro at det faktisk tror at det går an å komme tilbake til én grunnmyte – én ren form. Myter har alltid vært i flyt og gått i arv og endret seg – og påvirkning går jo ikke bare én vei! Men Dawkins og hans like tror uansett at alle kristne er stokk dumme, bokstavtroende og sleipe. Og Dawkins-gjengen har aldri tatt seg bryet med å sette seg inn i religion, siden det å være religiøs er det samme som å tro på tannfeen.

Bare litt synd når den arrogante holdningen fører til feil, da.

Men for å ikke fortape meg i nyateismediskusjonen, la meg vende tilbake til påsken – den norske påsken denne gangen. Her i landet er vi jo mer opptatt av kvikklunsj og krim enn påskehare og paganisme. Jeg skal imidlertid overlate til en franskkvinne å beskrive den norske påsken – det er jo noe med blikket utenfra. På bloggen A Frog in the Fjord, som handler om hennes erfaringer som innvandrer i Norge, kommer hun med følgende treffende observasjon:

And like many things in Norway it’s not just about what you eat or what you do, it’s about the whole atmosphere. It needs to be “koselig” of course, which means it will involve family meals, evenings by the fire place, hikes, skiing trips in the woods (one last time before the Spring) and lots of sun.

Les resten her!

… uneasy with the thrusting of green shoots …

I går morges snødde det, og i dag blåste det tvers igjennom vantene mine mens jeg syklet. Det kjennes så visst ikke som om det er vår i luften, men likevel – våren nærmer seg, og i dag er det vårjevndøgn.

Det er to jevndøgn i løpet av et år – høstjevndøgn og vårjevndøgn – og disse døgnene kjennetegnes av at natt og dag er så godt som jevnlange.

Vårjevndøgn inntreffer det øyeblikket solen krysser den imaginære linjen på himmelen over jordens ekvator – fra sør til nord. Dette skjer enten på 19, 20 eller 21 mars hvert år. Da tipper jordens akse verken bort fra eller mot solen, slik den gjør andre dager i året.

equinox

Det er kanskje her man finner opphavet til myten om at man kan balansere et egg på spissen på vårjevndøgn? Vel – det fantes ikke noen jordakse i egget jeg fant i kjøleskapet.

Ikke et columbi egg
Ikke et columbi egg

Sammen med solverv har jevndøgn blitt feiret verden over fra tidenes morgen. En av de mest kjente – og brutale – av de gamle vårjevndøgnfeiringene, er mayaenes offerritual ved El Castillo-pyramiden i Chichen Itza i Mexico. Denne pyramiden har fire trapper fra topp til bunn, og er bygget i en omhyggelig beregnet vinkel som gjør at det ser ut som en enorm slange av sollys snor seg ned trappen ved vårjevndøgn. Dette var Kukulkan, den fjærkledde slangen. Den dag i dag flokker folk til for å se dette fenomenet, som forekommer både ved vår- og høstjevndøgn. Men nå blir det heldigvis ikke gjennomført menneskeofringer.

chichenItza_equinox2

Blant kelterne ble vårjevndøgn feiret på fargerikt vis. En skikk gikk ut på at bonden og hans kone gikk ut på jordet og hadde seg på den nypløyde jorden, for å uttrykke et ønske om fruktbarhet. Her kan man jo bare håpe på at de var heldige med været. En litt mer familievennlig skikk gikk ut på at hele bondefamilien gikk ut på jordet og hoppet så høyt de kunne. Da ville avlingene vokse så høyt som de hoppet. En fordel å drive styrke- og spensttrening før vårjevndøgn, altså.

Vårjevndøgn forbindes også med en fruktbarhetsgudinne ved navn Eostre. Navnet betyr morgengry, og ifølge mytene var Eostre ifølge med en hare som egentlig var en fugl, med evnen til å legge egg.

Is it a bird? Is it a hare? Is it a goddess?
Is it a bird? Is it a hare? Is it a goddess?

Moderne paganister feirer Eostre, eller Ostara, og festen foregår ved vårjevndøgn

1708180-8-1365025579798

I norrøn tid her til lands hadde man fest og ofret til gudene ved vårjevndøgn. Man trodde at æsene på denne tiden hadde vunnet over vinterjotnen Tjasse. I norrøn mytologi var det Frøya som lignet mest på Eostre, og også her i landet hadde man eggeritualer. Man gravde gjerne ned egg i åkeren ved vårjevndøgn, for å få god avling.

I kristen tid falt vårjevndøgn sammen med Bendiksmesse, en merkedag til minne om Benedict av Nursia (480-547) som grunnla Benediktinerordenen. Det het seg at hvis været var godt på denne dagen, ville det bli et bra år (selv synes jeg altså at det er ganske kaldt i dag, så da lover det dårlig). Dette var også dagen da grisen kunne slippes ut, og tålte den et kraftig spark eller stokkeslag, ville den klare seg gjennom sommeren. Dette er en skikk jeg er glad for at ikke praktiseres lenger. Grisene har det ille nok som det er.

Vel – hvordan skal så jeg markere vårjevndøgn, tro? Ikke er jeg i Mexico, ikke har jeg noen gris å slippe ut, og ikke har jeg tilgang til noen parsellhage hvor jeg kan grave ned egg eller drive usømmelige aktiviteter med en (u)heldig utvalgt.

Så jeg får vel heller markere dagen med et utrolig fint vårdikt – for eksempel dette, av Amy Lowell:

Vernal Equinox

The scent of hyacinths, like a pale mist, lies between me and my book;
And the South Wind, washing through the room,
Makes the candles quiver.
My nerves sting at a spatter of rain on the shutter,
And I am uneasy with the thrusting of green shoots
Outside, in the night.

Why are you not here to overpower me with your tense and urgent love?

Amy Lowell
Amy Lowell

… ring out these bells

Hvert år på denne tiden får jeg en sang på hjernen. Den går slik:

Nå går det mot lysere tider høyt her nord
På en kald og frostblå himmmel, der lyser det ei sol
Det er den som nå regjerer
Som en hane stolt marsjerer
Litt høyere og høyere for hver en dag som går
Et haneskritt på himmelhvelven vår.

Jeg tror i alle fall det er slik den går. Hvis ikke, må noen fra klassen min på musikk, dans, drama på Vågsbygd VGS vennligst korrigere meg. Jeg er overbevist om at de fleste i den klassen kan huske omtrent alle sangene og de bisarre tekstene i det dramatiske syngespillet Lussi. Noen av oss vil også helst legge dette stykket bak oss. For eksempel de av oss som måtte danse i hvite mamelukker (det måtte heldigvis ikke jeg). Men nok om det. Poenget er at jeg ikke klarer å forbinde vintersolverv med annet enn Lussi.

Nå skal jeg likevel forsøke. Man hadde jo vintersolverv også før jeg spilte heks i Åsgårdsreia.

Astronomisk sett er vintersolverv døgnet med den korteste dagen i året – da er jorden i det punktet av sin bane hvor den nordlige halvkule heller lengst bort fra solen. Faktisk kan vintersolverv inntre både 21. og 22. desember, men i kalenderen er dagen satt til 21. desember. Vintersolverv har sin motsats i sommersolverv, som faller på enten 20. eller 21. juni.

I Skandinavia var tradisjonen at man feiret vintersolverv med luciadagen (her kommer Lussi inn!), men da den julianske kalenderen ble forlatt til fordel for den gregorianske, beholdt man luciafeiringen på 13. desember, slik at man havnet i utakt med solvervet. Primstavsmerket var en sol.

eeed89f8-1d90-4809-9746-bdbb47130e73.png

Ifølge folketroen var vintersolverv en farlig dag, og oppførte man seg ikke riktig, kunne det ende galt. Man måtte ikke bake, og ikke spinne, kjerne eller utføre arbeid som gikk i sirkler. Juleølet måtte dessuten være brygget ferdig. Og jeg antar at man ikke gjorde seg ærender i fjøset hvis man ikke måtte – ettersom dyrene kunne snakke på denne kvelden. Det ville i alle fall jeg syntes var skummelt.

Selvsagt feiret man også at solen kom tilbake. Sol- og lysfester har blitt holdt lenge før den kristne julen kom, og her i Skandinavia het feiringen jól. Det er for øvrig ikke helt sikkert at det var solen som ble feiret – det kan også ha vært en feiring av fruktbarhet, eller en fest for de døde. Uansett – man feiret med bål, og beholdt en bit av den store «juletrekubben» og tente neste års bål med den.

I England, Tyskland, Frankrike og andre europeiske land, brente man imidlertid alt opp, og asken ble enter strødd utover åkrene hver natt i tolv døgn, eller beholdt i hjemmet som en lykkebringer. I Frankrike trodde man at man ville være beskyttet mot torden og lynnedslag hvis man hadde litt aske under sengen.

Vi må innom det gamle Rom også. Der begynte vintersolvervfesten Saturnalia den 17. desember, og varte i syv dager. Festen ble holdt til ære for Saturn, og i løpet av festuken lot man mange regler være, og hierarkier ble snudd opp ned. Slaver ble for eksempel vartet opp av sine herrer, og man utnevnte en narrekonge, vanligvis en slave eller en kriminell. Han fikk oppføre seg temmelig ubehersket under festuken, men ble dessverre ofte drept på slutten. Snakker om julestemning!

images

Men for å ikke bli helt Europa-fiksert – la oss ta en tur til Asia. I Kina kalles vintersolverv for dong zhi, og man ser dette som starten på vinteren. Man spiser dumplings eller riskaker, og man ofrer til forfedrene i templene. I Taiwan legger man vekt på å spise mye og begrense fysisk aktivitet. Det høres ut som en typisk norsk julefeiring, spør du meg.

Og når det gjelder Japan, så hadde man i gamle dager en interessant skikk ved vintersolverv – den ble kalt for Yuzuburo, og dreide seg om å bade i sitronsaft mens man ytret bønner om åndelig renselse, god helse og generell fremgang. Det høres forfriskende ut. Jeg pleier å drikke sitronvann om morgenen, men har ennå ikke nedsenket mitt legeme i det.

025 yuzuburo

Nå som vi er i det mer introspektive hjørnet (å bade i sitronvann mens man ber om hell og lykke er mer introspektivt enn å drepe narrekonger, synes jeg), la meg runde av denne overfladiske gjennomgangen av vintersolvervtradisjoner ved å avlegge irokeserindianerne en visitt. Ifølge dem var vintersolverv en tid for drømmer. De la seg tidlig, for å få mest mulig søvn, og neste morgen samlet hele stammen seg for å fortelle hverandre hva de hadde drømt. Alle fortalte – kvinner og menn, unge og gamle, og så ble hver enkelt drøm drøftet av hele stammen – i lys av hva de betydde for individet, for stammen og for verden.

En fantastisk tradisjon! Det minner meg om det som skjer i Trollvinter, der gjestene som kommer til Mummidalen og spiser opp syltetøyet i kjelleren til mummifamilien, bruker hver formiddag til å fortelle hverandre hva de har drømt om natten.

Her ser vi også hemulen. Han isbader og spiller horn mens han går på ski, og er altså litt på kant med de andre gjestene.
Her ser vi også hemulen. Han isbader og spiller horn mens han går på ski, og er altså litt på kant med de andre gjestene.

Og la meg her og nå røpe for alle mine lesere hva jeg drømte i natt. Jeg drømte at jeg var på en slags leir. Jeg husker ikke alt om hva som skjedde, men det var et stort gjerde i den ene enden, eller en mur. Jeg prøvde hele tiden å titte over dette gjerdet, og jeg husker at jeg på et tidspunkt liksom hektet håndleddet over kanten og hang etter det. Det gjorde ikke vondt, og det grublet jeg litt over. Jeg kjente vinden under fotsålene, og alle farger var blå og svarte.

Litt senere, eller litt før, gjorde jeg yoga på et hvitt gulv som skrånet nedover. Jeg øvde på jump-through, og det gikk bra, selv om jeg hadde hvit tutu.

Det var min drøm. Drøft og grei ut.

Men tilbake til vintersolverv. Og Europa. For man kan ikke snakke om vintersolverv uten å nevne keltiske tradisjoner. Jeg skal dog ikke fortape meg i Stonehenge og druider, jeg skal nøye meg med å dele et irsk vintersolvervdikt som dateres til 800-tallet.

I have news for you:
The stag bells, winter snows, summer has gone
Wind high and cold, the sun low, short its course
The sea running high.
Deep red the bracken; its shape is lost;
The wild goose has raised its accustomed cry,
cold has seized the birds’ wings;
season of ice, this is my news

Og nå som vi befinner oss på de britiske øyer – tiden er inne for å sette punktum, med Jethro Tull og den ultimate vintersolvervsangen: ‘Ring Out Solstice Bells’.

… we shall achingcold be here

I dag er det høstjevndøgn. Natten er like lang som dagen, og heretter skal det bare bli mørkere – frem til vintersolverv i desember.

IMG_0281

Det sier seg selv at høst er heksenes årstid, og høstjevndøgn er da også viktig for folk som er opptatt av det okkulte. Paganister verden over feirer i dag Mabon – som er den andre av tre hedenske innhøstningsfester. Høstjevndøgn regnes for å inneha stor magisk kraft.

Siden dette er et døgn hvor natt og dag er jevnlange, var det viktig i gamle kulturer hvor astronomi og astrologi sto sentralt. I Egypt, Fønikia og Persia feiret man nyttår ved høstjevndøgn.

Her i Norden var man også opptatt av høstjevndøgn. Ifølge Gulatingsloven var man pålagt å brygge øl til gudene ved vinter- og sommersolverv og vår- og høstjevndøgn. Man måtte også komme sammen og drikke. Gjorde man ikke det, kunne man bøtelegges strengt.

Selv er jeg verken paganist, føniker eller ølbrygger, men jeg konstaterer at høsten er her. I overmot gikk jeg ut med langt skjørt uten strømpebukse under, og midt på dagen føltes det som om det var en liten rest av sommer igjen. Men da jeg skulle hjem, var det plutselig for kaldt.

Og det fikk meg til å tenke på et dikt.

IMG_0277

Autumn Has Caught Us in Our Summer Wear

Autumn has caught us in our summer wear
Brother, and the day
Breathes coldly from fields far away
As white air.
We are cold at our feet, and cold at our throats,
Crouching, cold, deaf to the morning’s half-notes.

See, over the fields are coming the girls from the Church,
Gathering the fruits
For their Harvest Festival; leaves, berries and roots
– Such is their search.
I do not think that we shall be
Troubled by their piety.

Tomorrow we shall hear their old bells ringing
For another year;
We shall achingcold be here
– Not singing.
Outside, the frost will bite, thaw then return;
Inside, the candle will burn.

-Philip Larkin

IMG_0274

On this midsummer night …

I dag er dagen hvor jeg misunner svenskene. Nå hender det at jeg gjør det ellers i året også – svensk språk er for eksempel nydelig – men i dag snakker jeg om midtsommerfeiringen. Jeg kunne gladelig byttet ut 17. mai mot midtsommerfeiringen – og ikke bare fordi jeg ikke kan fordra 17. mai.

Nå er jeg naturligvis klar over at ikke alle svensker feirer midtsommer slik som på Saltkråkan eller i Bakkebygrenda.

Men likevel!!!

Midtsommerfeiringen er så klart ikke en særsvensk skikk, det skulle jo bare mangle. Over hele Europa markeres sommersolverv i juni, på en rekke ulike måter. Svært ofte har feiringene hedenske røtter. Bålfeiringen, som er vanlig også i Norge, har for eksempel det. Germanerne, slaverne og kelterne har alle feiret med bål. Ofte brente man bål for å fordrive hekser og trolldom, så det er her skikken med å feste en heksedukke i toppen av sankthansbålet kommer fra. Sankthansnatten ble gjerne ansett som heksenes hovedfest, så det gjaldt å være på vakt.

Det er ikke bare bål som reises ved midtsommer – i nordiske land har det lenge vært vanlig å reise maistang. Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at dette blant annet er et fruktbarhetssymbol. Fruktbarhet står da gjerne sentralt i hedenske midtsommerfeiringer. I det gamle Gallia hyllet man blant annet fruktbarhetsgudinnen Epona ved sommersolverv. Hun var hester, esler og muldyrs beskytterinne – så kanskje hun våket over den stakkars Nick Bottom i Shakespeares A Midsummernight’s Dream? Han ble jo som kjent omskapt til esel.

Bottom

Det finnes mye magi knyttet til sommersolverv og midtsommer – ofte kjærlighetsmagi. Kjærlighetsmagi kretser ofte rundt ville vekster. Et kjent ritual er for eksempel å plukke syv slag blomster og sove med dem under hodeputen for å drømme om den man skal gifte seg med – uskyldig moro i dag – men i heksebrenningens tid var det lurt å vokte seg for å plukke blomster og urter ved sommersolverv. Fra norske trolldomsprosesser vet vi at folk har blitt dømt for å ha plukket ville vekster på sankthansnatten.

ss46SRwZ-6S9ep0l2g7OSAi6E2zH7aX7Qs80wUYxwEJQ

Men nok hekseri – tilbake til solen. Det er jo altså sommersolverv man feirer, og solen har man tilbedt i alle kulturer til alle tider. Sioux-indianerne hadde for eksempel utstrakte ritualer ved sommersolverv. Man hugget et tre og reiste det igjen, som et symbol på forbindelsen mellom himmel og jord. Så satte man opp tipier i en sirkel rundt treet, for å representere kosmos. Deretter danset man til ære for solen, med kroppsmaling i symbolske farger: Rødt for solen, blått for himmelen, gult for lynet, hvitt for lyset og svart for natten. Det høres spektakulært fint ut!

Det er en grunn til at solen har vært gjenstand for tilbedelse – den spiller en viktig rolle i tiders gang. Det finnes en teori om at Stonehenge ble bygget med tanke på å beregne tidspunktet for sommersolverv. Ved sommersolverv står nemlig solen opp på et bestemt punkt i horisonten, sett fra midten av steinsirkelen. Det kan derfor tenkes at man har brukt dette for å beregne årets dager.

K050086

Jeg ville ikke ha vært meg hvis jeg ikke hadde benyttet anledningen til å snakke om solhilsenen i yoga. Mange yogier feirer nemlig sommersolverv ved å samles (for eksempel på Times Square) og utføre 108 solhilsener. Dette er et fornyelsesritual, og regnes som en sadhana – som enkelt oversatt betyr ”åndelig praksis”.

sun-salutation-1

Jeg hørte første gang om dette ritualet en junidag da Anthony og jeg småpratet før en privattime. Han fortalte om sine egne erfaringer med det, jeg ble interessert og syntes det hørtes spennende og givende ut – og da fant han spontant på at jeg burde gjøre det. Der og da. Jeg ble nok litt blek om nebbet, for så mange solhilsener hadde jeg aldri gjort før, men når Anthony bestemmer seg for noe, så er det gjerne greit å gjøre som han sier. Så jeg satte i gang. Etter tyve solhilsener kjente jeg at jeg var litt sliten. Etter tretti gikk det over. Og så forsvant tiden. En veldig pussig opplevelse. Jeg tenkte ikke på noe – jeg bare gjorde. Som jeg var inne på da jeg skrev om vinyasa – jeg gikk inn i en meditativ tilstand.

Før jeg sporer helt av og begynner å skrive om meditasjon, tøyler jeg meg selv og runder av. Med Kate Bush. Her er midtsommersangen ‘Nocturn’:

On this Midsummer night
Everyone is sleeping
We go driving into the moonlight

Could be in a dream
Our clothes are on the beach
These prints of our feet
Lead right up to the sea
No one, no one is here
No one, no one is here
We stand in the Atlantic
We become panoramic

We tire of the city
We tire of it all
We long for just that something more

Could be in a dream
Our clothes are on the beach
These prints of our feet
Lead right up to the sea
No one, no one is here
No one, no one is here
We stand in the Atlantic
We become panoramic

The stars are caught in our hair
The stars are on our fingers
A veil of diamond dust
Just reach up and touch it
The sky’s above our heads
The sea’s around our legs
In milky, silky water
We swim further and further
We dive down… We dive down

A diamond night, a diamond sea
and a diamond sky…

We dive deeper and deeper
We dive deeper and deeper
Could be we are here
Could be in a dream
It came up on the horizon
Rising and rising
In a sea of honey, a sky of honey
A sea of honey, a sky of honey

Look at the light, all the time it’s a changing
Look at the light, climbing up the aerial
Bright, white coming alive jumping off the aerial
All the time it’s a changing, like now…
All the time it’s a changing, like then again…
All the time it’s a changing
And all the dreamers are waking.

… as the green man comes around …

I dag er det 1. mai (opp alle jordens bundne treller!) men også Beltane, en gælisk feiring som markerer overgangen fra vår til sommer.

La meg allerede legge kortene på bordet og vedgå at dette innlegget først og fremst skrives fordi jeg nå har en ypperlig anledning til å skrive om Jethro Tull. Jeg er over gjennomsnittet opptatt av Jethro Tull. Og de har en knakende fin sang som heter nettopp ‘Beltane’. Den er å finne på platen Songs From the Wood (1977).

369ab74b2089b8cbd99cde1cdaf4edba14cce547

Men jeg er også nerdete interessert i eldgamle ritualer, tradisjoner og feiringer.

Beltane er en av fire gæliske høytider som markerer årstidsovergangene. De tre andre er Samhain (oktober/november), Imbolc (januar/februar) og Lughnasadh (1. august). Beltane er en fruktbarhetshøytid, og ble tradisjonelt feiret i Irland, Isle of Man og Skottland. Man pyntet huset med gule blomster og reiste maistang, eller pyntet rosebusker med maiblomster.

beltanepole2

Hellige brønner ble besøkt, og morgenduggen som falt under Beltane innehold en spesielt sterk magi, trodde man. Ildmagi var også en sentral del av Beltane, og det var vanlig å brenne bål. Ritualer som å hoppe over flammer eller gå på glødende kull ble utført, og man lot buskap gå rundt bålet eller mellom to bål. Dette var en form for beskyttelsesmagi ved hjelp av ild.

Og her får jeg jammen meg et påskudd til å assosiere til Kate Bush. Hun synger nemlig om ildbeskyttelse i sangen ‘Lily’, på albumet The Red Shoes. «Protect yourself with fire,» heter det der.

Kate Bush har alltid vært opptatt av paganisme, og det er da også nypaganistene, som for eksempel Wicca-bevegelsen, som holder Beltane i hevd i dag. Moderne feiringer av Beltane varierer sterkt, men det er fortsatt fruktbarhet som står i sentrum. Dette kan føre til utstrakt bruk av blomster – og det kan føre til andre ting.

2461510977_1caa30b8c4

LA OSS I ALL HAST VENDE TILBAKE TIL JETHRO TULL.

Her er den fine sangen:

Og her er teksten, hvor «the green man comes around».

Have you ever stood in the April wood
And called the new year in?
And while the phantoms of three thousand years
Fly as the dead leaves spin?

There’s a snap in the grass behind your feet
And a tap upon your shoulder
And the thin wind crawls along your neck
It’s just the old gods getting older

And the kestrel drops like a fall of shot
And the red cloud hanging high
a come, a Beltane

Have you ever loved a lover
Of the old elastic truth?
And doted on the daughter
In the ministry of youth?

Thrust your head between the breasts
Of the fertile innocent
And taken up the cause of love
For the sake of argument

Or while the kisses drop like a fall of shot
From soft lips in the rain
a come, a Beltane

A happy old new year to you and yours
The sun’s up for one more day, to be sure
Play it out gladly, for your card’s marked again

Have you walked around your parks and towns
So knife-edged orderly?
While the fires are burned on the hills upturned
In far-off wild country

And felt the chill on your window sill
As the green man comes around
With his walking cane of sweet hazel
Brings it crashing down

Sends your knuckles white as the thin stick bites
Well, it’s just your groaning pains
a come, a Beltane

Ian Anderson
Ian Anderson