Ashtanga – en «alfa-hann»?

I met my ex not long after I lost my yogic virginity a few years back.

Slik lyder den pirrende innledningen i en artikkel jeg kom over i dag. Ashtanga yoga ble deretter sammenlignet med en alfa-hann som artikkelforfatteren nå har forlatt. Og det kan vi jo godt forstå at hun har gjort, dersom Ashtanga virkelig er den psykopaten hun beskriver ham som.

Vel, det står faktisk ikke at det er Ashtanga det er snakk om. Litt feigt, spør du meg. Men det er likevel ganske tydelig. Slik forklarer skribenten hva hun lærte av sin eks:

1. If you don’t breathe like Darth Vader, you ain’t doing it right.

2. Vinyasa is a chaser you do between the heavy stuff — that gin & tonic you down to soften the effect of tequila shots.

3. An asana practice is not an asana practice if you don’t sweat buckets, and heated rooms are only for those watered-down yogis who drink the Bikram Kool-Aid.

4. Counter poses are for pussies.

5. You’ve got to do the exact same practice day in, day out, for years (except for those “moon days”, when the lunar cycle is supposed to wreak havoc on the energy of every yogi in the planet—and except on your own “moon cycle,” when you are probably too hormonal).

6. My ex-yoga loves you so hard, it’ll squeeze you down while you’re bending forward just so you feel like you’re making love to your shins (Torn hamstring? Yoga is tough love, baby). It aspires to make your torso twist so far that sometimes you can feel your intercostals pop.

7. Complaining is non-yogic, because hardcore adjustment is the only way to awakening.

Been there, done that.
Been there, done that.

Ok. Jeg kjenner det igjen. Bortsett fra at jeg egentlig ikke gjør det.

Punkt 1: Ja. Ujjayi-pusten er det viktigste av alt. Føler meg ikke som et romvesen av den grunn (eller kanskje litt).

Punkt 2: Ja. Man gjør Vinyasa mellom positurene. Kan egentlig ikke uttale meg om tequilaen, for jeg har aldri drukket så mye tequila at jeg må kjøle meg ned med GT.

Punkt 3: Ok. Jeg er veldig skeptisk til Bikram. Men jeg synes jo jeg har gjort yoga selv om svetten ikke spruter som fra en brannhydrant.

Punkt 4: Vel, man legger ikke inn nye positurer i serien. Men den er lagt opp for at relevante øvelser skal komme etter hverandre.

Punkt 5: Må man gjøre det samme hver dag? Det gjør ikke jeg. Jeg gjør Primary Series fire ganger i uken, og Tristhana Yoga resten av uken. Mange ashtangier er mer puristiske enn meg. Men det er veldig vanlig å ikke gjøre den eksakt samme praksisen hver dag. Imidlertid endrer man ikke på sekvensen når man gjør serien – det er sant. Men det er et gode, ikke en tvangstrøye – synes nå jeg

Punkt 6: Ja, justeringer er viktige. Av og til gjør de vondt. Men som jeg var inne på for noen dager siden – en god lærer vil ikke påføre eleven skade. Ashtangier bejubler verken ryggskader eller overrevne leddbånd.

Been there, done that.
Been there, done that.

Punkt 7: Ok, jeg er jo litt enig i at man ikke skal klage – i alle fall ikke gnåle. Man skal diskutere problemer med både seg selv og læreren, men man kan godt la være å sutre over at praksisen krever disiplin.

Jeg må innrømme at jeg synes artikkelen i seg selv er både bitter og sutrete. For å fortsette i samme kjærlighetsmetaforspor som forfatteren – hun er som en som legger hele skylden for et forholdshavari på den andre part. Hun vurderer ikke muligheten for at hennes egen tilnærming kan ha vært feil. Hun vurderer heller ikke muligheten for at hun rett og slett ikke passet sammen med Mr. Ashtanga. Hun fastslår kun at han ikke brydde seg om henne.

I realized that my ex-yoga does not really care about me. It cares about itself, about perpetuating the myth that yoga is a set of fixed practices that you do every day, without question, without self-inquiry.

Hun dømmer også alle andre som mener seg å være i et seriøst forhold med Ashtanga.

I got tired of having minor injuries here and there, and watching other fellow practitioners dropping from various injuries while, still in denial about their cause, they faithfully continued to follow my ex.

For meg er ikke Ashtanga en eks, jeg er i et seriøst forhold med Ashtanga, og får vi problemer, tar vi dem opp og finner en løsning. Ashtanga oppfordrer meg nettopp til det artikkelforfatteren innbiller seg at mangler: self-inquiry.

Men det står tydelig for meg at Ashtanga har et imageproblem. Artikler som denne er ikke alene i sitt slag. Det finnes mange historier om folk som har gitt opp Ashtanga, med betydelig agg mot praksisen. Derfor er det utrolig viktig at Ashtanga fortsetter å utvikle seg, og at ashtangier viser åpenhet, ydmykhet og endringsvilje.

Samtidig er det helt avgjørende at man ikke serverer en utvannet versjon av praksisen for å tilfredsstille mennesker som instinktivt gir opp når det er noe de ikke mestrer eller liker – og skylder på alle andre.

Been there, done that
Been there, done that

Vondt i kneet? Din sytepave!

Forgive me but I don’t care about your pain, small or large, because it is infinitely tiny and nothing at all compared to the possibilities for healing that are right in front of you.

Dette skrev ashtangalærer David Garrigues nylig i et lite hjertesukk over elever som klager og syter over at Ashtanga er ubehagelig og vondt. Han legger kort sagt ikke fingrene imellom.

indepth study pic 18

Garrigues har snakket om smerte tidligere. Jeg viste til ham da jeg for noen måneder siden skrev om smerte i yoga, og la ut følgende videosnutt:

Her sier han mye fint. Det er helt sant at man må tåle smerte og ubehag, og at man heller ikke kan unngå skader gjennom et langt liv med Ashtanga. Og følgende utsagn er veldig presist:

If you expect success in yoga to come at a small price tag: QUIT NOW

Men hva er «success in yoga»? Og hva slags prislapp er rimelig?

David Garrigues skriver videre:

If you are serious, by the end you will have sacrificed everything to your spiritual practice. You will have used your body, your mind, your spirit as food. You will have eaten and digested all of you. There will be nothing left but – VOID.

Ok. Ja. Yoga er ganske altoppslukende. Man vil gå igjennom endringer. Man vil kanskje endre kurs i livet. Man vil se seg tilbake og innse at man har arbeidet seg gjennom hele kroppen, hele hodet – og at man fortsetter å gjøre det.

Men jeg synes det er problematisk at denne veksten knyttes til fysisk smerte – eller mer presist: skader. For det er faktisk skader Garrigues drøfter i teksten sin. Han viser begeistret til hva Pattabhi Jois gjorde i møte med elever som hadde smerter eller skader – han skal visstnok ha latt som om han ikke var spesielt god i engelsk når noen begynte å spørre ham om ting som hadde med smerte å gjøre.

Student: Guruji, my groin is hurting right in here (pointing towards leg) it’s been six months, should I …

Guruji: Huh? No problem you take it practice … yes, yes I am teaching, no problem.

Eller så vendte han alt til noe positivt:

(Guruji with student after hearing a loud popping noise coming from the student’s knee, back or shoulder)

Guruji: Oh! Good pop!

ashtanga-yoga-teacher-criteria

David Garrigues snakker varmt om «rose-colored glasses». Og fastslår at dersom man opplever smerte under yoga, så får man klare seg selv:

Thus you can answer your own pain questions and complaints by forgetting how to speak your native language, or putting on your own rose-colored glasses and become an unrelenting, unstoppable, positive force for your practice.

Selv bekjenner han:

It’s hard for me not to become jaded on the subject of pain.

Jeg synes denne teksten gir uttrykk for at han allerede har blitt det. Han sier rett ut at han ikke bryr seg om elevens smerte, og at han ønsket at han kunne være like direkte som Pattabhi Jois – i stedet for å faktisk bli sint.

Nå antar jeg at teksten ikke er en programerklæring, men snarere et slags hjertesukk over det han oppfatter som dovne og pysete elever. Sannsynligvis er ikke David Garrigues en hensynsløs tyrann som tvinger elever til å presse seg gjennom smertene til leddbånd ryker og skuldre havner ut av ledd.

22219_658755547026_1708185444_n

Likevel blir jeg skeptisk når en lærer med ansvar for tusenvis av elever finner det for godt å bli lei og likegyldig i møte med spørsmål om smerte. Å klage over smerter trenger slett ikke bety at man er en slappfisk som leter etter en utvei. Sannsynligvis ønsker man bare råd om hvordan man kan praktisere bedre, klokere, tryggere. En elev skal kunne søke råd, og en lærer skal svare. For hvem skal man ellers spørre når man har smerter i korsryggen, lysken, foten eller håndleddet?

Selvsagt skal en lærer også legge press på eleven. En god yogalærer vil ikke uten videre be folk legge seg i hvileposisjon hver gang noe gjør litt vondt eller blir litt slitsomt. Ikke all smerte er farlig, og mye smerte er både uunngåelig og dessuten positiv. Nybegynnere vil måtte regne med å ha vondt i omtrent hele kroppen

Da jeg startet, måtte jeg i noen uker støtte armen når jeg skulle sminke meg eller skjenke te. Dette var naturligvis ganske skremmende, og hadde jeg hatt en lærer som sa at «hvis det gjør vondt, ta en pause», hadde jeg jo måttet slutte med yoga. Heldigvis hadde jeg Anthony, som gjerne lo, gjorde narr, irettesatte eller ignorerte meg når jeg sa at noe gjorde vondt. Det var helt greit, for jeg visste jo at bekymringsverdig smerte alltid ble tatt på det dypeste alvor og møtt med håndfast terapi. Det var derfor nærmest en lettelse når han lo eller ignorerte meg. Da visste jeg at jeg var trygg, og at det eneste som trengtes var at jeg skjerpet meg.

En lærer som ignorerer smerte som har pågått i et halvt år – uten å undersøke den – er en hensynsløs lærer. Lærere som sier at «nå åpner det seg» når man river over noe i leddene – de har etter min mening en overfladisk og farlig tilnærming til yoga. Og hvis det vokser frem et ideal om at Ashtanga skal være sånn, tror jeg at man bare skremmer bort folk. Hvem har vel lyst til å drive med noe som kan sette kroppen i fare?

Ingen yogalærere tar direkte til orde for at man skal presse seg gjennom alvorlige skader. Så klart ikke. Men om de er uinteressert i elevenes smerter, blir det i praksis det de oppmuntrer til. Ikke alle elever kjenner sin egen kropp godt nok til å vite hva som er farlig og ufarlig smerte, og de skal ikke fratas veiledning. Dette er heldigvis de fleste yogalærere enige i.

Yogabloggen The Confluence Countdown publiserte for en tid tilbake en rekke utsagn fra ulike lærere, hvorav favorittutsagnet mitt trolig kommer fra Richard Freeman:

If this doesn’t feel good, or doesn’t help, there is no virtue in pushing through the pain and further irritating or tearing the cartilage of the inner edge of the meniscus. Work carefully and slowly and find someone who knows the mechanics of the knee joint—who also understands the benefits of yoga—to consult with for this situation. Pushing through joint pain can further damage a joint and upset the pranas of the body.

Richard Freeman
Richard Freeman

Working carefully and intelligently with injury is an important part of any yoga practice. Yoga should make the body healthier rather than harming it. Though one has to be intelligent rather than fanatical and mechanical. Having a good teacher to give guidance and feedback, and listening carefully to the internal cues that your body is giving you is very important.

Dette med å lytte til kroppens signaler er kjempeviktig. Veiledning fra en lærer er viktig, men man må ikke bli avhengig. Man må tenke selv. «You become your own teacher,» sa Anthony til meg en gang.

Så i dag tok læreren Heidi eleven Heidi i nakken og sa «ærlig talt, bare fordi du kuttet stortåen på blåskjell på svaberget i går, kan du ikke droppe yoga. Du blir ganske enkelt nødt til å gjøre Chaturanga med kun ett ben som støtte. Men da er det viktig at du passer på riktig skulderteknikk, så du ikke overbelaster den ene siden og vekker irritasjonen du hadde der for noen uker siden.»

Og så satte jeg i gang.

Hva er yoga? Hva er Ashtanga?

Vet du hva «yoga» betyr? ble jeg spurt av en Facebook-venn forleden. Det var etter at jeg hadde reklamert for yogatimene jeg holder på Myrens Sportssenter i sommer, yogatimer som går under navnet «Yoga Fitness» – og etter at jeg hadde postet følgende «selfie» fra salen timene holdes i:

IMG_2054

Jeg gikk med det samme ut fra at han mente at jeg profaniserte yoga, så i all mulig iver etter å dementere en slik påstand, klapret jeg ned følgende:

Stammer fra ordet «yui», som betyr «åk». Ikke et sånt som trekker kuer, men ville hester. Altså, det handler om å temme og «bringe sammen». Målet er foreningen med det gudommelige. Joda. Og jeg vet hvor du vil! Yoga profaniseres! Fysisk yoga, asana, er kun ett av de åtte leddene som utgjør yoga, og skal faktisk prioriteres på tredjeplass, etter «yama» og «niyama», som mest handler om moral.

Det er ikke det som skjer på treningsstudioet. Ikke engang på yogastudioet. Der har jeg for eksempel kuttet ut åpningsmantra før klassen – det nytter ikke! Folk vil ikke. Men jeg har tro på at folk kan bringes nærmere den virkelige betydningen bak yoga på så forskjellig vis. For meg startet det som trening, nå er det en åndelig praksis – OGSÅ. Man må beregne sitt publikum litt. Tror nok jeg ville skremt bort folk om jeg snakket om bramacharya og samadhi på treningsstudioet. Læreren min er nøye med det – han brakte aldri inn meditasjon i klassene, men brukte mye tid på det med meg da han så at jeg var mottagelig for det.

Jeg mener ikke at man skal ofre alle prinsipper, og begynne å snakke om yoga som et kult tidsfordriv, noe man gjør for å få sprettrumpe etc. Men å snakke mye om å jobbe intenst for å gjøre kroppen sterk og fri, det går inn i hva yoga handler om. Asana ble utviklet for å ta bort hindringen som kroppen utgjør hvis man skal sitte stille i meditasjon uten å være trent for det. Er ikke kroppen fri, er det mye annet som også hemmer. Dessuten – den disiplinen som en fysisk yogapraksis krever, den har både egenverdi og utvider seg til andre felt.

Vil også legge til at all religion (hvis vi nå skal kalle dette for en religion) er i endring. Ingen kristne lever som «de urkristne», og det bør vel heller ikke være målet. På samme måte lever ikke vi som Patañjali.

patanjali

Den satt, tenkte jeg. Men så viste det seg at min Facebook-venn kun ønsket å dele litt kunnskap om ordet yoga. Og det han hadde å si var veldig interessant. Han skrev at han «elsker det ordet, fordi det i sine varianter på så mange språk har den samme doble betydningen – åk, – italiensk giogo, tysk joch, engelsk yoke, fransk youg, spansk yugo«. Så ble han kreativ og fulgte opp: «… og da kan vi jo driste oss til å tolke navnet på det glemte landet Yugoslavia, som egentlig betyr sør-slavia, til å være Åkets slave, eller slave av åket – eller Yoga-entusiast. Så når du trenger et psevdonym, Hei-di, kan du kalle deg Ciao Yugoslavia …»

Fjongt pseudonym!

yoke

Men poenget her er altså yoga-ordet. «Yoga» betyr å «binde sammen», «enhet» eller «forening». Her handler det om forening med det gudommelige, men også om det å skape en forbindelse mellom kropp og sinn. Gjennom kontroll over kroppen får man kontroll over tankene.

I Yoga Sūtra sies det: Yoga chitta vritti nirodha. En mye brukt oversettelse til engelsk lyder: Yoga is the cessation of the fluctuations of the mind. Vi praktiserer altså yoga for å ta kontroll over det som gjerne kalles for «the monkey mind».

monkey mind

Få yogaformer bygger tydeligere på Yoga Sūtra enn Ashtanga-systemet. Ordet «Ashtanga» betyr «åtte lemmer», og i Yoga Sūtra navngis de. Jeg skal ikke gå inn på hver og en nå, men her er en rask oversikt:

Yama – Hvordan vi forholder oss til omverdenen
Ahimsa (ikke-vold),
Satya (ærlighet)
Asteya (det å ikke stjele)
Brahmacharya (avholdenhet – kontroll over sansene)
Aparigraha (det å ikke være grådig)

Niyama – Hvordan vi forholder oss til oss selv
Saucha (renhet)
Santosha (tilfredshet)
Tapas(disiplin)
Svadhyaya (introspeksjon og studiet av hellige skrifter)
Ishvarapranidhana (overgivelse)

Asana – Fysiske positurer
Pranayama – Pusteøvelser, pustekontroll
Pratyahara – Det å trekke sansene tilbake
Dharana – Konsentrasjon
Dhyana – Meditasjon
Samadhi – En fredfull tilstand der kropp og sjel forenes og oppløses i det gudommelige

Så – som jeg stadig understreker, yoga er mer enn det fysiske.. Men den fysiske praksisen er, sammen med de moralske levereglene som Yama og Niyama består av, portalen til de dypere lag av hva yoga er.

Yogalærer Kino MacGregor har laget en kortfattet introduksjonsvideo for å forklare hva Ashtanga er. Hun forteller om opprinnelsen, og hun forteller om hvordan den moderne formen for Ashtanga oppsto. I tillegg vektlegger hun betydningen av Ahimsa (ikke-vold), og forteller hva begrepet Tristhana betegner.

Se gjerne også på Peter Hurleys introduksjonsvideo, der han omtrent 2 min ute i videoen gjør rede for opprinnelsen til Ashtanga.

Nå er det sikkert lett å få inntrykk av at yoga er stort og uoverkommelig, og noe man ikke kan gå inn i med mindre man er villig til å snu fullstendig opp ned på livet. Til det vil jeg si at jeg er tilhenger av å gjøre terskelen så lav som mulig. Det er blant annet derfor jeg underviser på et treningsstudio. Det er helt greit å se yoga som trening – det er tross alt en av de mest helhetlige treningsformene som finnes. Jeg ønsker at så mange som mulig skal få sjansen til å se hva yoga har å by på.

Så kan jo hver enkelt selv se om livet blir snudd på hodet. Om så skjer, tør jeg vedde på at det stort sett blir til berikelse.

Sånn ser det ut

Jeg har skrevet mye om Ashtanga her på bloggen, og ofte snakker jeg om Primary Series. Altså den første serien i ashtangasystemet. De aller fleste praktiserer aldri mer enn denne, for den er krevende nok, og det er bare en håndfull mennesker som praktiserer alle seks seriene. En av dem er Sharath Jois, barnebarnet til den moderne grunnleggeren av Ashtanga Yoga – Sri Krishna Pattabhi Jois.

Sharath Jois
Sharath Jois
Pattabhi Jois
Pattabhi Jois

Pattabhi Jois utviklet de seks seriene på bakgrunn av hva han lærte av sin guru, Krishnamacharya, og stiftet Ashtanga Yoga Research Institute i byen Mysore i India. Hit har folk i alle år valfartet for å lære Ashtanga. Mysore er også et ord for en undervisningsmetode der elever på alle nivåer gjør sin egen praksis i et rom der en eller flere lærere går rundt og assisterer. Ashtanga er altså designet for å kunne tilpasses individet.

Ledede klasser er imidlertid også vanlig. Da følger alle samme tempo, og det er derfor en fordel at man har lært seg rekkefølgen og navnene på positurene. Det er ikke alltid at læreren vil demonstrere.

Følgende video viser Primary Series – ledet av selveste Pattabhi Jois:

Her er det ingen justeringer, slik det vanligvis er i forbindelse med både ledede klasser og Mysore. Dette er en demonstrasjonsvideo.

For å lære mer detaljert om både positurene, pusten og sanskrit-ordene, er det nyttig å titte på ashtangalærer Peter Hurleys videoserier. I de to følgende videoene gjennomgår han hele Primary Series:

Dette ser lekende lett ut, ikke sant?

Fortvil ikke. Det er mulig å avansere enda mer. Her er Pattabhi Jois’ demonstrasjon av Intermediate Series …

… og her får vi se litt av Advanced Series – både nr 3 og 4.

Det er jammen er godt jeg har et helt liv på meg!

IMG_0327

Leve evolusjonen!

Her om dagen ble jeg spurt om hva tenkte om Bikram Yoga – hun jeg snakket med vurderte nemlig å begynne med det. Jeg unnlot å gi altfor skarpt uttrykk for hva jeg mener er feil og mangler ved Bikram-systemet – hun kunne tross alt ikke vite om frontene som tradisjonelt eksisterer mellom Bikram og Ashtanga (taster man “Bikram v” i google-feltet, får man 144 000 treff på Bikram vs Ashtanga). Hun fikk nok likevel ingen grunn til å tvile på at jeg mener Ashtanga er den beste metoden.

Men er Ashtanga perfekt? Må man være purist for å praktisere Ashtanga? Er Ashtanga en hellig ku?

img_496a473768d92

Forleden leste jeg en artikkel som tok for seg disse spørsmålene. Tittelen er “The Evolution of Ashtanga Yoga”, og ordet «evolusjon» er svært talende. Artikkelforfatteren, ashtangalærer Matthew Sweeney, tar nemlig til orde for å tenke nytt om et tradisjonssyn som kan føre til en viss rigiditet i tilnærmingsmåten.

Pattabhi Jois hevdet at han underviste akkurat slik han selv hadde mottatt undervisning fra sin læremester Krishnamacharya, som i sin tur hadde gått i lære hos sin guru, Ramamohana Brahmachari. Og så videre. Ashtanga Yoga ble på denne måten fremstilt som et nedarvet system som har forblitt uforandret generasjon etter generasjon. Legenden knytter systemet til en kildetekst som ikke lenger eksisterer, Yoga Korunta, etter sigende nedtegnet på palmeblader av en vismann ved navn Vamana Rishi. Disse palmebladene skal være spist opp av insekter…

Nå er vel ikke Yoga Korunta langt fremme i bevisstheten hos ashtangier flest, men en god del preges av en ortodoksi som kan få det til å virke som om de forholder seg til et mytisk, hellig opphav som krever uforanderlighet. Matthew Sweeney tar til orde mot slike holdninger, og peker på at de kan gjøre Ashtanga Yoga utilgjengelig for store grupper. Han spør retorisk: How do you teach someone missing one arm, or in a wheelchair? Or with schizophrenia?

Dette er å sette det på spissen, men poenget kommer tydelig frem: Hva gjør man i møte med mennesker med spesielle behov? Og forresten – hva er spesielle behov? Er ikke alle individer? Noen har kneskader, noen er overvektige, noen sliter med svimmelhet. Selv led jeg en periode av det siste, og min lærers løsning var å gi meg tilpassede versjoner av Prasarita Padottanasana, som gjorde at jeg så ildfluer foran øynene og kjente sus i ørene når jeg rettet meg opp.

Prasarita Padottanasana A
Prasarita Padottanasana A

Andre ganger har han gitt meg tilpasninger som handler om avansering – dette for å besørge konstant fysisk og mental utvikling. Relativt tidlig i Primary-løpet fikk jeg dermed enkelte positurer fra både Intermediate og Third Series. Merk at jeg sier at jeg «fikk» positurer. I ashtangatradisjonen er det læreren som avgjør når man er klar til å gå videre – og læreren min har alltid hatt stålkontroll på hva jeg ikke kan gjøre.

Ifølge den tradisjonelle fremgangsmåten tillates man ikke å gå videre i serien før man har mestret hver enkelt positur – selv om man godt kan tenkes å være fysisk i stand til å utføre positurer mye lenger ute i serien (det er nemlig slik at serien ikke alltid følger en stigende vanskelighetsgrad). Dette kan føre til at enkelte ALDRI kommer igjennom Primary Series, og dermed forhindres de fra å gjøre øvelser som hadde kommet dem til gode. Jeg er glad læreren min ikke gikk frem slik, men jeg har mange ganger lurt på om vi har «jukset», så for meg var det befriende å lese Sweeneys artikkel.

En annen artikkel, skrevet av yogalæreren Chad Hurst, tar for seg noe av det samme. Tittelen «The So-Called Tradition of Ashtanga» røper at han sitter inne med en god del skepsis. Hurst er blant annet opptatt av at det kan være skadelig å holde seg for rigid til sekvenseringen – han advarer mot å holde seg slavisk til tanken om «milestones». Han skriver:

Over the years, I have noticed within the Ashtanga world that yoga has increasingly become defined as the mastery of asanas as opposed to the achievement of yoga. The goal of yoga has become the need to bind the hands in Marichyasana D in order to progress through Primary Series or stand up from a back bend in order to move to Intermediate Series. Frankly speaking, milestones like these are not helpful. Many, many individuals will never be able to bind in Marichyasana D because constitutionally they just cannot. What often happens is that people will compromise their knees in order to get into the posture. So Marichyasana D becomes the source of a medial meniscus tear. Likewise in an effort to stand up from back bends, students often injure their backs. The result of trying to master asanas is often a long-standing injury from repetitive strain. As Pattabhi Jois used to say, “Health will result from good yoga, ill-health will result from bad yoga.” Clearly, this is bad yoga.

Marichyasana D
Marichyasana D

Noen vil nok se artiklene jeg siterer fra som kontroversielle, og det er tydelig at Sweeney ikke føler at han har veldig mange i ryggen:

I find it curious that I am one of the few traditional Ashtanga teachers to actively embrace different sequences and encourage many students to practice them – without abandoning the standard Ashtanga. I use alternative sequencing to aid and enhance the Ashtanga practice rather than to replace it entirely. It is all about what is appropriate and practical, rather than blind faith, dogma, or just doing random stuff because I feel like it – though honestly, sometimes the latter can be really useful. Alternative sequences can enhance the Ashtanga method without altering or threatening its form and function.

Her sies det mye viktig. Det er nemlig ikke snakk om å kaste fra seg den tradisjonelle metoden, det er snakk om tilpasninger der de trengs. Og de trengs ofte, særlig for nybegynnere. Mange er ikke klare for å gå rett i gang med Primary Series (det finnes seks serier, globalt sett finnes det kun en ørliten håndfull som praktiserer alle). De vil ha behov for hofteåpnende øvelser, de vil ha behov for grunnleggende styrketrening parallelt med at (eller før) de lærer solhilsen A. Nei, jeg snakker ikke om vektløfting, jeg snakker om yogaøvelser. Men altså øvelser som ligger litt utenfor ashtangasystemet. Man velger ikke likevel ikke bort Ashtanga, man supplerer.

Å tilpasse systemet til individet er for øvrig ikke så radikalt som det kan virke som. Despite denials that the Series have changed […] it is obvious that they have, skriver Sweeney. Og:

One thing I have observed, depending on when you learned Ashtanga Yoga, you will probably have a different attitude as to what the tradition actually is. Most of the teachers who learned in the 60s, 70s and 80s do not teach as strictly as those who learnt from 90s and beyond. The tradition has changed, the sequences have changed, and the style of teaching has changed.

Kort sagt – Ashtanga Yoga har faktisk alltid vært i endring, og det har ikke alltid vært så «puritanical, strict and hierarchical» som det mange steder er i dag. Så hvorfor dyrke rigiditet og endringsfrykt? Noen ganger får jeg følelsen av at ashtangatilhengere kan bli som «bibeltro» kristne – altså folk som standhaftig motsetter seg enhver tanke på at endring både har forekommet tidligere og bør forekomme i dag. Stagnasjon er ikke sunt, og derfor er det slett ikke helligbrøde å arbeide med tilpasninger. Jeg mener det er helt nødvendig, i hvert fall hvis følgende utsagn fra Pattabhi Jois skal vise til noe sant:

Ashtanga Yoga is for all people: old people, young people, fat people, skinny people — only not lazy people.

Jeg er brennende opptatt av at dette skal være ord som for alvor kan gjenspeile virkeligheten. Det er viktig å arbeide for at flest mulig kan føle at yoga inkluderer, ikke ekskluderer. Dette bør ikke gjøres ved at man kaster disiplin, pusteopplæring og sekvensering på båten – tvert om! Det er uhyre viktig å bevare kjernen i Ashtanga Yoga. Men den ofres ikke av at man åpner seg for mer fleksible læringsmetoder. Jeg tror derimot at fremtiden til Ashtanga Yoga avhenger av at praksisen ikke stagnerer.

Chad Hurst minner oss her på hva tradisjon i virkeligheten er:

Tradition is based upon agreement. When that agreement lacks discrimination, the risk of damage can be great. I write this because the practice and community have meant so much to me. I hate to see Ashtanga Yoga go in this direction. What lead me to the practice, in the first place, was the fact that individuality was honored. Each of us who maintains the practice has a stake in maintaining its authenticity and longevity. My personal stake is that as Ashtanga continues to develop that it continues to honor the individual rather continuing to evolve into a one-size-fits-all method in the name of tradition.

Evolusjon er nemlig både naturlig og nødvendig – i kulturen så vel som i naturen.

Leve evolusjonen!

You don’t practice – no yoga

YouTube, for en skattkiste! I dag har jeg surfet og nerdet rundt etter klipp med Sri K. Pattabhi Jois, og fant et hvor mye av det sentrale i yoga oppsummeres – på sjarmerende gebrokkent engelsk. Her er det!

Se for all del videoen – her får man blant annet se hvordan en yogaklasse kan arte seg. Streng opptelling og intense justeringer er inkludert.

Men det viktigste er budskapet som formidles. Jeg noterte det hele, jeg:

Ashtanga Yoga is perfect.
Ashtanga means eight steps.

Yama, Niyama, Asana, Pranayama
Pratyahara, Dharana, Dhyana, Samadhi.

This is the eight steps included in the Ashtanga Yoga way.

First you take asana.
Asana is your building.
Your foundation.

Yoga practitioner, you must take mula bandha.
Mula Bandha means anus control.
Mula Bandha you always take.
Sitting time, talking time, walking time, eating time.
All the time.

Automatically, gradually is coming your Mula Bhanda.
Without Mula Bandha, no yoga.

IMG_0914

Tristhana means:
1: breathing system
2: posture
3: watching, looking

Vegetable food, you take.
Non-vegetable food, you not that taking.

Fruits-and-Vegetables-632x350

Sixty years, ninety years, no age in this system.
Any year. Any age. You do. No problem.

images

99% practice.
Practical experience is not coming, yoga is no.
You experience. You want to experience.
That’s why 99% and have practice. 1% theory enough.
Theory don’t understand it.

Practice, practice, practice, practice.
After gradually, gradually, theory also. Understanding.

IMG_0672

You don’t practice, no yoga.

4490198499_eb3825d4b0_z

Smerte – i yoga???

“You should put that in your next book,” sa yogalæreren min til meg da jeg med et lite pip snek meg ut av Janu Sirsasana C tre pust for tidlig.

“The one about torture?” spurte jeg, for tåleddene mine er ikke åpne nok ennå.

“Haha. Yeah. Hear the Pain.” Han hadde umiddelbart forslag til tittel.

Da jeg begynte å studere med Anthony, fikk jeg ganske raskt inntrykk av at han underviste ut fra prinsippet “no pain, no gain”. For startfasen var knallhard. Men dermed var jeg hektet, for dette var noe annet enn den slappe yogaen jeg hadde prøvd før, der det viktigste var å lukke øynene, strekke seg dovent og føle på den indre harmonien mens duftlysene flakket i rommet. Endelig hadde jeg funnet noe som utfordret meg, noe som krevde dedikasjon og disiplin.

Og altså aksept for smerte.

Yoga skal ikke gjøre vondt, hører man gjerne. Det er en sannhet med så store modifikasjoner at det egentlig ikke er sant. Yogalærer David Garrigues sier rett ut: ”You cannot have a long relationship with ashtanga yoga without experiencing some sort of injury.”

Kan dette da være sunt?

Da jeg begynte med yoga, hadde jeg enkelte fortrinn. Jeg var naturlig fleksibel, og styrken i bena var ganske god. Men jeg hadde ingen styrke i armene. Det må man ha hvis man skal ned i Chaturanga. Hvilket man skal. I hver solhilsen. Jeg klarte det ikke med knærne nedi engang. Så man kan si jeg hadde litt å jobbe med. Og de første månedene føltes som boot camp. Jeg fikk vondt alle mulige steder. Skulle det virkelig være slik? Var jeg blitt skadet allerede nå?

”We’ll toughen you up,” sa Anthony.

Og smertene?

”Work through it”, sa han. Eller ”Work around it.” Og noen ganger sa han ”Leave that one out for now.” Men pause var det ikke snakk om. Han hadde sett dette før. Han visste at det ikke var mulig å bygge opp styrke uten å gå igjennom faser av ubehag, og heldigvis visste han også hva som kan ignoreres, hva som må føre til tilpasninger, hva som gjør at man må unngå en bevegelse fullstendig. Dermed følte jeg meg trygg til å kjøre på.

”We did toughen you up, didn’t we?” sa Anthony til meg for noen uker siden.

Takk og pris for at han visste hva han drev med. Det er avgjørende med god veiledning når man driver med utfordrende aktiviteter. Det er slik i all idrett. Likevel – ytterst få opplever aldri smerte eller skade. Vil man bli god til noe, er det uunngåelig. Men av en eller annen grunn ser folk for seg at yoga skal være unntaket. Forekommer en skade i yoga, regner enkelte det som et bevis på at yoga slett ikke er så sunt som folk skal ha det til. Ja, det er kanskje til og med farlig! For et år siden skapte vitenskapsjournalisten William Broad furore med et essay i New York Times, kalt ”How Yoga Can Wreck Your Body”. Han har selvsagt rett i at yoga kan gjøre det. Det kan også en tur ned trappen, dersom man ikke passer på hvor man går.

Her kommer jeg tilbake til smerte igjen. Smerte er et viktig peilepunkt. Smerte kan fortelle at noe er feil. Det kan være et tegn på at noe må justeres. Hver gang jeg får vondt et sted, lærer det meg at det er noe jeg må endre. Jeg blir øm i håndleddet – AHA, jeg har ikke vært nøye med å holde hele håndflaten i matten. Jeg får vondt på innsiden av kneet – det viser seg at jeg ikke har vært nøye med å rotere fra hofteleddet når jeg er i lotus. Jeg får en smerte langs innsiden av albuen – jeg innser at jeg har låst dem i ørlite feil vinkel i Adho Mukha Svanasana. Kort sagt, jeg blir mer bevisst. Jeg får bedre teknikk.

Noen ganger kommer det problemer som ikke fikses i en fei. Lenge hadde jeg så vondt på utsiden av kneet at selv å sitte med korslagte ben kunne være vondt. Hoppene i solhilsen gjorde vondt. Det var en lang og frustrerende tid. Jeg fikk en lærepenge i tålmodighet. Det nyttet ikke å være sta og bestemme meg for å trosse smerten og presse meg inn i lotus. Kneet sa nei. Behandlingen var å strekke det frem til der hvor det gjorde vondt – og ikke lenger. Jeg følte meg som en nybegynner. Jeg som hadde vært så tøyelig der bare for noen uker siden!!! Kort sagt – det var en lærepenge i ydmykhet. Men jeg lærte også mer om kroppen min. Jeg lærte om hva jeg skal gjøre hvis jeg får en skade igjen. Jeg lærer å lytte til kroppens signaler i tide.

Før lyttet jeg i overkant mye til signalene. Jeg var livredd for skader, nærmest hypokonder. Jeg skal ikke påstå at denne angsten er borte ennå, men den er på vikende front. Og det har hjulpet å lære at ikke all smerte tyder på skade eller noe annet farlig. Smerte er ikke et mål, men det er viktig å tåle smerte og lære seg hva man skal gjøre med ulike former for smerte.

Et annet aspekt ved smerte er at det å iblant være utenfor komfortsonen har en egenverdi. Det fremmer disiplin og mental styrke. Og det å takle ubehag, det å akseptere det som hender her og , det å gjøre noe man ikke egentlig tør – det gir et adrenalinrush! ”Where there is no fear, there is no fun,” lyder et sitat fra Sharath Jois. Det er et utsagn jeg liker. Det går en hårfin grense mellom spenning og frykt, og jeg vet ikke om det går an å skille skarpt. Da jeg gjorde min første drop back uten sikring, kjente jeg i alle fall både frykt og spenning. For det er risikabelt. Man vet ikke om man klarer det. Kanskje faller man. Kanskje gjør det vondt. Men så gjør man det. Og så funker det!

Eller så funker det ikke. Da jobber man videre. Uten dovne forventninger om at fremgang skal komme uten innsats og smerte.

Er smerte nødvendig? Feil spørsmål. Som Sri Krishna Pattabhi Jois sa det: «Pain is real.»

Og: ”New body is making.”

Sharath Jois er barnebarnet til Sri K Patthabi Jois, og leder av Ashtanga Yoga Institute i Mysore, India
Sharath Jois er barnebarnet til Sri K Patthabi Jois, og leder av Ashtanga Yoga Institute i Mysore, India