Intervjuer i Gaysir og Kvinneguiden

Da jeg sist var i Norge, ble jeg intervjuet av Gaysir, og det intervjuet ligger nå ute. Jeg snakker om Slagside, Bristol, Pride, BJJ, Brexit … og det at jeg håper det snart ikke lenger er en nyhet at bøker ikke problematiserer det skeive.

Har også blitt intervjuet av Kvinneguiden – ikke om Slagside, men om body suspension, Slipp Hold, grensesetting, adrenalinjakt, sex og samtykke. Jammen får jeg ikke snakket litt om BJJ der også. Er det på tide å innse at jeg har blitt litt hektet?

Advertisements

Kroppens (u)mulighet i Jenny Hvals sanglyrikk

Følgende tekst ble opprinnelig publisert på Ballade.no, en uavhengig nettavis for og om norsk musikkliv.

Hos Jenny Hval må språket dekonstrueres for at det skal bli til å leve med. Det samme gjelder også kroppen.

That night I watch people fucking on my computer
Nobody can see me looking anyway

Disse linjene var alt som sto i et dokument som lå på skjermen da jeg forleden leverte Mac-en til service på Eplehuset. Teknikeren som lente seg over maskinen for å vise meg noe, ble taus. Så mistet han tråden og begynte å snakke om lånemaskinen jeg skulle få.

Kanskje eplemannen leste dette som en personlig bekjennelse fra kunden? Han kunne jo ikke vite at dette var en tekstlinje fra Jenny Hvals ‘Innocence Is Kinky’.

Konfronterende
Jenny Hval har det med å by på konfronterende formuleringer, ofte kretsende rundt kvinnekropp og seksualitet. Slike motiver er slett ikke uvanlig i sanglyrikk, men i Jenny Hvals språk tas de ut av den sedvanlige male gaze-konteksten. I tillegg undergraver hun det automatiserte språket som gjerne preger omtale av sex, for eksempel med formuleringer som denne:

I imagine all your hairs are fingers
And it makes me cum, it makes images

Linjene kommer fra debutalbumet To Sing You Apple Trees (2006), utgitt under navnet Rockettothesky. I samme sang går hun i rette med begrepet ’dirty hoe’. Det har fra første stund vært tydelig at Jenny Hvals sanglyrikk har en klart feministisk dimensjon. Om ikke lenge utkommer Apocalypse, Girl, og singelen ’That Battle Is Over’ gjør det klart at Hval fortsatt er like politisk i sine tekster.

Kroppens forgjengelighet og foranderlighet er også et tilbakevendende motiv hos Hval. Andrealbumet Medea (2008, Rockettothesky) er et konseptalbum om død og metamorfose, gjennomsyret av referanser til Euripides’ tragedie med samme tittel. Her handler det om kvinner som sparker seg ut av kister, mosegrodd hud, tenner som gnager på bryster, menn i bjørneham, jenter som er gutter som er jenter, eldgamle spøkelser som vender tilbake. Men på Medea er det ikke alltid like lett å fange opp tekstene. Her dominerer en eterisk, ofte flerstemt vokal som tilslører ordene.

Stemmen fremstår som et instrument, og tankene bringes lett til de lyse, tekstdruknende vokalsprangene som kjennetegner mye av musikken til Cocteau Twins. Den ugjennomtrengelige uttalen harmonerer med det tematiske landskapet albumet tegner opp – et mytisk landskap der grensen mellom det virkelige og det uvirkelige er flytende.

To Sing You Apple Trees har mye av det samme eteriske lydbildet, men jevnt over er klangen mer organisk og jordnær, og flere av tekstene er langt lettere å oppfatte – både ved at vokalen ligger lenger fremme i lydbildet og ved at uttalen er mer distinkt. I ’I Stepped On A Toothbrush’ legger Hval munnen helt tett inntil mikrofonen og synger om å utveksle kroppslige partikler med en partner (og en kattunge!), og i ’A Cute Lovesong, Please’ synger hun med skarp, nasal, mørk stemme og tydelig diksjon:

When you think of me, do you masturbate, masturbate?
I want to know that I can make a man ejaculate.
You know it’s not pretty, but you made me menstruate

Inntrykket er at det er de mest konfronterende tekstene som fremføres med klarest diksjon. På Viscera (2011), Jenny Hvals tredje album og det første som ble utgitt under eget navn, er tendensen fortsatt merkbar. Albumet åpner slik:

I arrived in town with an electric toothbrush pressed against my clitoris.

Ordet ’clitoris’ er ingen gjenganger i norsk (eller for den saks skyld internasjonal) sanglyrikk, men Jenny Hval veier opp for denne mangelen ved å uttale ordet med bastant vekt på hver stavelse: cli-to-ris. ’That great sfinx opened its eye, so many blind years’ synger hun senere om dette nytelsesorganet.

Underliggjøring
Men det er ikke nytelse sangen ’Blood Flight’ handler om. Den handler om underliggjøring av kroppen. Teksten starter med å beskrive en villet handling:

I carefully rearranged my senses
so they could have a conversation.
Taught them to switch places

Ørene får tunger, ribbena får negler, stemmebåndene får ører, ’and on the edges of the cunt grew little teeth’. Kroppen blir ny, fremmed og skremmende for den som måtte møte den, men så glipper kontrollen for jeg-et, kroppen går i oppløsning:

Then from my veins came a strange itching,
and I felt a pull through the shoulder blades.
I should have seen it coming!
The blood was itching!
And etched a hole at the nape of the neck.
It flew out into the night
like a long, red ribbon to the sky.
And up we went, blood and I, spread over the city.

Et bilde av kroppen som flyktig og derfor utsatt og nedbrytbar, er gjennomgående på Viscera. Ordet ”viscera” er et medisinsk ord som viser til de myke organene i mageregionen, og et viktig stikkord for albumet er nettopp mykhet. Vi får høre om lever, lunger, gjeller, egg, tunger, og om myke eller flytende materialer som marg, melk, svette, blod. Hud forvandles til noe enda mykere, nemlig bølger. Hår smelter og blir til urin. Stemmebåndene omdannes til tang og flyr ut av munnen, organene ramler ut av strupen og ryggraden bryter sammen.

Men det finnes også en hardhet her. Knoklene sammenlignes med muslinger, men det er harde muslinger – ’crystal clams’. Lårene skildres som to togskinner. Og det kvinnelige kjønnsorganet, tradisjonelt forbundet med noe mykt og ettergivende, utstyres også med noe hardt, nemlig tannregulering eller skinner.

Not all limbs have erections
Some curl inwards
And some have braces!

De sangene som preges mest av slike harde motiver, ’Blood Flight’ og ’A Portrait Of The Young Girl As An Artist’ har også et musikalsk klangbilde som gjenspeiler hardheten. Vokalen er kraftigere, tidvis ropende, og tekstene fremføres med tydelig, uttale.

Den klaustrofobiske kroppen
På Viscera er kroppen aldri uforanderlig, den er alltid noe annet, og den er i oppløsning. Den er sjelden hjemlig. Motivet med kroppen som uhjemlig gjør det naturlig å trekke paralleller til Gazelle Twin, en britisk artist som i 2014 utga Unflesh.

Dette albumet beveger seg i et litt annet musikalsk landskap enn Jenny Hvals utgivelser, men tekstenes kroppsrelaterte uhyggemotiver er en fellesnevner. Gazelle Twin går imidlertid enda lenger enn Hval i å skape uhygge – på Unflesh hersker horror, paranoia, dysmorfi, avskyfølelser og klaustrofobi. Kroppen er et skrekkabinett, og det finnes ofte bare ett alternativ – nemlig å kvitte seg med den. ’There is a will to resist the cell’, heter det i sangen ’Guts’. Det er nesten som om jeg-et vil bekjempe alt kroppslig og bli ’unflesh’.

’Anti Body’ heter en av sangene – en tittel med dobbelt betydning. Det kan leses som anti-kropp, men trekker man ordene sammen til ’antibody’, betyr det ’antistoff’, altså de proteinene som dannes i de hvite blodlegemene for å motstå skadelige fremmedstoffer. Hos Gazelle Twin er kroppen et fryktelig sted å være, men den er også under angrep utenfra. ’It’s coming at me, it’s coming at me, it’s coming at me’, messes det på tittelsporet. Eller er det ’he’s coming at me’? Det kan lyde som begge deler. Og Unflesh rommer flere antydninger om seksuell vold, som i nettopp ’Anti Body’:

I can hear a voice
It begins to shout
Making me believe
I would have no choice
I can feel the eyes
Looking over me
Following my skin
Cannot cease to be

I can’t let you in
It takes too much to get out
If I don’t let you in
That full force pushes me down

Selvmord lanseres som en mulige utvei i flere av sporene på Unflesh, men det finnes også en voldsom utadrettet aggresjon, som i ’Belly Of The Beast’:

I’ll beat them all at their at their own game,
bite the hands and the fingers that feed
I’ll beat them all at their at own game, swallowing it down, taking my time.
[…]
I’ll take it like milk from a baby, suck the teats and the nipples that feed
I’ll take it like milk from a baby, swallowing it down, tasting that sweet thing.

I stedet for å tre ut av kroppen, har jeg-et her forvandlet seg til noe umenneskelig. Stemmen som ytrer ordene er dyp og forvridd, en blanding av maskulin og maskinell.

Gazelle Twin er en klassisk skolert sopran, og på de foregående utgivelsene, The Entire City (2011) og Mammal (2012), får den rike vokalen fritt spillerom i et melodiøst og mykt lydlandskap som sender tankene til platene Jenny Hval utga som Rockettothesky. Men med Unflesh bryter Gazelle Twin tvert med denne estetikken, hun legger skjønnheten død, legger nesten sangen også død, til fordel for en aggressiv stakkato-snakking der stemmen er skjult under lag på lag med effekter. Dette bærer bud om at det ikke lar seg gjøre å være i stemmen, like lite som i kroppen.

Kropp og stemme
Men hvor går skillet mellom kropp og stemme? Slike spørsmål tumler Hval med på Innocence Is Kinky (2013). ’But there is no sound. The body isn’t sound’, synger hun (her skal man merke seg dobbeltbetydningen til ordet ’sound’). Kroppen er altså ikke lyd. Men samtidig er lyden kropp. Stemmen er kropp:

The voice
is wordless tissue
[…]
The voice
is a second flesh
that cannot be seen.

Innocence Is Kinky er en høylytt plate, og ligger et godt stykke unna det myke lydbildet på Viscera og Rocekttothesky-utgivelsene. Rytmene hakker, klanger kolliderer, gitarene skurrer og hviner, men viktigst av alt – stemmen skingrer og vrenges og vris. Det er ikke som hos Gazelle Twin, der iskald elektronikk endrer stemmen til noe umenneskelig, livløst eller monstrøst – hos Jenny Hval er det stemmebåndene selv som vrenger og eksperimenterer. Resultatet er en lyd som ikke alltid er vakker, men som spraker av liv. Og det å bruke stemmen blir til nye måter å være kropp på.

I have a mouth, and I want to sing like a face that is split open.
I want to sing like a continuous echo of splitting hymens.

I have a mouth and it opens, it continues to open, it is still opening, a new, smaller mouth opens inside my mouth, one takes over and splits the face open, from the new mouth a new face appears and then a new, even smaller mouth opens inside the other again.

Mens tekstene på Viscera kretser rundt kroppens sårbarhet og flyktighet, åpner tekstene på Innocence Is Kinky for nye måter å eksistere på, og for frihet gjennom forvandling. Det destruktive finnes fortsatt, Hval synger for eksempel om å kaste opp seg selv:

you throw yourself up: the nose, the calves, the brows, the thighs, the cheekbones, the hands, I bend down to throw myself up, the philtrum, the torso, the eyelids, the forearms, the tongue, the breasts, the upper chest,

the face

Kroppens nedbrytning settes altså likevel i forbindelse med frihet. ’I got no strings’, heter det i en ekstatisk sang som faktisk også omtaler det å bli brent levende – eller det å bli til ild. Nedbrytning fremstår på denne måten mer som forvandling enn ødeleggelse. ’Oh, ecstasy! I want to be all there is to a fire,’ ropes det. Kroppen er fleksibel, jeg-et er fleksibelt, og det samme er språket:

”I”, ”I”, ”I”, I take it in my mouth!
I place it on my tongue!
And whirl it around.
I make new words.
Words that I can use.

Overskridelse
Selv om jeg-et fremstår som sterkere på Innocence Is Kinky enn på Viscera, er det heller ikke her uproblematisk å ha en kropp, eller å møte andres kropper. I ’Amphibious, Androgynous’ handler det om en elsker laget av kvister, en elsker som knekker under kjærtegn og kaster opp svart sevje. Og så:

The next day it is I who break. […]That day I find myself downing black things: coffee, raisins, raw chocolate. I can feel my bones burn to coal, my blood to oil, black sap. I am becoming you.

Veggene mellom jeg-et og de andre faller sammen, grenser mellom kropper viskes ut og selve kroppene dekonstrueres og blir nye. Språket som benyttes for å skildre dette er tidvis ladet med skrekkelementer, men i selve utviskingen av motsetninger, i det destruktive, i det foranderlige, i flyten – blir det mulig å være kropp. For det å være kropp trenger ikke være én ting. ’I could be anybody’, synger Jenny Hval, og kunne kanskje like gjerne sagt ’any body’.

Gazelle Twins univers, derimot, er nesten helt stengt. Her går det ikke engang an å transcendere kategorier, for kroppen befinner seg inni en kapsel av isolasjon. Jeg-et stanger klaustrofobisk og rasende mot veggene, samtidig som det tviholder på veggene for å beskytte seg mot fysisk krenkelse fra andre. Og kroppen er ikke noe blivende sted.

På albumets siste sang, ’Still Life’, lykkes imidlertid jeg-et i å tre ut av kroppens stengsler. Det skjer gjennom forvandling og gjenfødelse:

Listen now it’s time
Shedding my dead skin
Listen now it’s time
Killing my still life

Unflesh skildrer altså en personlig frigjøring fra kroppen som skrekkabinett. På Innocence Is Kinky finnes det ingen klare svar, ingen klare løsninger på utfordringene ved det å være en kropp, men det blir tydelig at språket må dekonstrueres og skapes på nytt. For hvis språket omskapes, kan også forholdet til kroppen omskapes, både til egen kropp og til andres. Det får implikasjoner for hva det vil si å betrakte og bli betraktet.

Og det får implikasjoner for hva det innebærer å sitte en sen kveld og se på nettporno.

Første bloggomtale: «… en sjeldent god leseropplevelse …»

Etter fem anmeldelser av Slipp Hold har det nå også kommet en bloggomtale. Bloggomtaler er alltid spennende, for tonen er gjerne mer personlig enn i en profesjonell kritikk, og andre aspekter kommer frem. Mange bloggere er dessuten gode lesere.

Det er bokblogger Mari Høe på Flukten fra virkeligheten – en bokblogg som har skrevet bloggomtalen, som kan leses her.

Hun skriver dette:

Ungdomsromanen Slipp Hold av Heidi Sævareid er en sjeldent god leseropplevelse. Det er den første 2015-utgivelsen jeg ser på som en sterk kandidat til en nominasjon til neste års Bokbloggerpris.

Og dette:

Slipp Hold er forøvrig den fjerde norsk ungdomsromanen jeg leser i år, og den skiller seg ut på en positiv måte. Den desidert mest gjennomførte og solide ungdomsromanen jeg har lest så langt denne våren.

Sånt blir man jo veldig glad for som forfatter! Jeg synes også hun har fanget fint opp mange tematiske nyanser, og hun leser bredere enn å bare se på suspension-biten. I en kommentar under selve bloggteksten tilføyer hun noe jeg setter pris på å høre:

Forresten, og dette skulle jeg nevnt i teksten, sex og seksualitet er jo av og til en naturlig del av denne romaen. Det er ikke så mye av det, men det som er der er beskrevet på en måte som ikke gjør det kleint eller dumt, med mindre det er ment å skulle oppfattes slik. Slikt setter jeg pris på, misliker det sånn når noen må ha med sexscener men ikke klarer å skrive det.

Så er det til og med også en annen leser som hiver seg på og sier at sexscenene er noe av det mest naturlige hun har lest. Sånt blir jeg virkelig glad for å høre, for det er ikke lett å skrive om sex! En ting er klein og kjip sex, som det er en del av i boken, noe annet er bra sex! Det er det ikke lett å skrive om uten å bli svulstig eller pinlig. At disse leserne sier at jeg har fått det til, betyr mye for meg. Jeg er opptatt av å skrive levende og troverdig om seksualitet.

Forresten har jeg også fått enda en omtale – ikke akkurat en bloggomtale, heller ikke en anmeldelse, men en liten tekstsnutt i en round-up av utgitte ungdomsbøker i vår. Den er å finne på Ubok.no, og er ført i pennen av redaktør Nina Aalstad. Hun skriver dette:

I kategorien drama dukker det visst ofte opp bøker som er helt utenom det vanlige. Denne er definitivt noe helt for seg selv. En grunn til at den skiller seg litt ut er fordi den handler om et ganske spesielt fenomen: suspension. Hvis du er nysgjerrig på hva det er kan du lese litt på forfatterens blogg. Det jeg mener er den viktigste grunnen til at den skiller seg ut er at Heidi Sævareid skriver med et helt spesielt språk. Hun har en unik kombinasjon av skarp og sår i måten hun skriver på. Det er en bok som biter seg fast i deg, samtidig som du kommer helt inn i hovedpersonens tanker og følelser og virkelig kan gå i dybden av hvorfor hun gjør det hun gjør. Anbefales til alle som liker psykologisk gode realistiske romaner om veldig ekte mennesker.

unnamed

Fordomsbefengt husmorporno

Med mindre man bor under en stein, har man fått med seg at det på valentinsdagen er premiere på en viss film om en rik forretningsmann, en naiv studine og et grått slips.

Shades of Grey

Horder har forhåndsbestilt billetter, og de lar seg neppe påvirke av at filmkritikere allerede har rukket å slakte filmen (Aftenposten gjør det på fornøyelig vis – The Guardian er kanskje enda morsommere.) Jeg snakker selvfølgelig om Fifty Shades of Grey – boken som sprang ut av klein fanfiction på nett, og som ikke akkurat ble mindre klein av å bli utgitt i hardcover med sobert omslag.

Det er selvfølgelig mange grunner til å le av fenomenet Fifty Shades of Grey. Men det er også på sin plass med litt alvorlig kritikk.

Jeg vil tro at de aller fleste har fått med seg at BDSM er stikkordet for Fifty Shades, samt at BDSM står for Bondage, Discipline/Dominance, Sadism, Masochism. Forhåpentligvis har folk også fått med seg at BDSM baseres på prinsippene Sunn, Sikker, Samtykkende. Hovedproblemet i Fifty Shades er at forfatter E. L. James neppe har fått med seg dette siste. I hennes fremstilling handler BDSM om stalking, trusler, vold, skjenking, spisetvang, manipulering og gaslighting. Selvsagt er det også eksplisitte sexscener (de fleste påfallende lite kinky), men hovedvekten ligger altså på det som de fleste burde gjenkjenne som misbruk. Dette er det mange som grundig og godt har satt ord på. Her, for eksempel, og her.

”Det er ikke misbruk, det er BDSM, og det skjønner ikke kritikerne seg på,” har både forfatteren og fansen hevdet. Men det er altså slik at de aller krasseste reaksjonene kommer fra BDSM-miljøene. Lederen i SMil Norge, Ivan Mollheim, skrev for eksempel nylig en svært kritisk kronikk hvor han blant annet uttalte:

[B]økene [er] rett og slett grufulle som kilde til kunnskap om BDSM, og formidler en del mildt sagt problematiske holdninger. Dette har gjort at kink-miljøer i mange land har reagert på fenomenet med en stor (og sunn) porsjon skepsis. Forholdet mellom Christian Grey og Anastasia Steele er et skoleeksempel på absolutt alt du IKKE bør gjøre, om du vil utforske den spennende og givende verdenen BDSM kan være.

Dette er blant de første tydelige reaksjonene vi ser fra norske kinkstere, men som Mollheim sier – internasjonalt finnes det utallige skriverier fra kinkstere som fortviler over å bli fremstilt på denne måten (En drepende (og morsom) take-down av Fifty Shades finnes hos kink-bloggeren Pervocracy) Det finnes allerede en rekke myter knyttet til denne livsstilen, og Fifty Shades bidrar ikke til å øke aksept og forståelse – tvert om.

I disse dager foregår det en boikottaksjon mot filmen, der Kvinnegruppa Ottar er blant arrangørene. Jeg er helt enig med Ottar i at Fifty Shades skildrer et voldelig forhold. Det som imidlertid er trist, er at Ottar innbiller seg at BDSM = vold. Det kan virke som om de har tatt Fifty Shades-fremstillingen av BDSM for god fisk. Og det er klart – hadde BDSM virkelig vært slik E.L. James fremstiller det, ville det selvsagt vært all grunn til å ta avstand. Men slik er det altså ikke.

Fifty Shades bidrar også til å spre fordommer ved å fremstille BDSM som en sykdom. En viktig del av bokens handling er Mr. Grey – den dominante – sin ferd mot ”bedring”. Nå er det lett å være enig i at noe er galt hvis man mishandler kjæresten, men i boken er det sadismen (nå bruker jeg kink-begrepet) han må bli frisk fra. Den stammer nemlig fra en barndom preget av forsømmelse og mishandling. Det er en vanlig fordom å tro at BDSM er en sykdom og at kinkstere er som de er fordi de har opplevd misbruk i barndommen, men nyere studier slår bena under slike forestillinger. Sadisme og masochisme er også tatt ut av den norske diagnosehåndboken.

Hvor lite folk vet om kink ble tydelig illustrert i 2012, da SMil Norge utga en opplysningsbrosjyre om BDSM myntet på ungdom. Et fint tiltak, ettersom det slett ikke er uvanlig at man allerede i tenårene oppdager at man har litt uvanlige lyster. Å tilby ungdom ryddig og ikke-pornografisk informasjon fremfor å henvise dem til nettets irrganger, burde jo applauderes, men nei – det ble voldsomme reaksjoner fra flere hold. Det var forstemmende å se. Og det er forstemmende å se hvordan Fifty Shades parasitterer på en allerede misforstått minoritet.

10846095_764821923608717_8433511595802672600_n10954561_764821946942048_3690887667539147626_n

10259973_764821966942046_5165298236315041823_n1544309_764821913608718_5739198692322110706_n

Ingen mister jomfrudommen

“Når mistet du jomfrudommen?”

Dette spørsmålet har mange enten stilt eller blitt stilt. De fleste har et klart svar, og det føres også statistikk over dette – gjennomsnittlig debutalder for jenter er 17, mens det for gutter er 17,9. Men hva er jomfrudom, og hvordan mister man den? Ved å debutere seksuelt, så klart, vil mange svare, og da tenker de gjerne på vaginalt samleie. Med denne tankegangen kan man altså gå fra å være jomfru til ikke-jomfru i løpet av få sekunder.

Mye taler imidlertid for at begrepet ”jomfru” er modent for skraphaugen. For det første vitner begrepet om et snevert syn på seksualitet – det finnes jo en rekke andre typer seksuelle handlinger. De fleste vil for eksempel være enige i at oralsex er å regne som sex. Men paradoksalt nok mener gjerne de samme menneskene at oralsex ikke kvalifiserer som seksuell debut.

Et annet aspekt er heteronormativiteten. Dersom seksuell debut = vaginalt samleie, må man jo helst være hetero for å miste jomfrudommen. Det er åpenbart at noe skurrer her.

Ordet ”jomfru” er dessuten i seg selv langt fra kjønnsnøytralt, og vitner om at det historisk sett har vært viktig å kontrollere kvinners seksualitet. Og enda det i dag burde være åpenbart at kvinner ikke endrer verdi og egenart i forbindelse med sex, er det ikke uvanlig at unge jenter opplever ryktespredning knyttet til sex – enten det handler om å få ”gjort det” eller om å ha hatt ”for mange” partnere.

Myten om jomfruhinnen er blant årsakene til at man ser på jomfrudom som noe man mister. Ja – for det et en myte. Det finnes ingen hinne/membran som skal briste, det finnes kun noe som heter skjedekrans, og den er elastisk. Det er også en myte at det skal gjøre vondt og gjerne blø første gang. Dersom dette skjer, er det som regel fordi man ikke er opphisset eller fuktig nok, at partneren er uvøren eller at man er nervøs. Og det er vel ikke rart om man blir nervøs hvis man forventer ubehag, eller at partner ikke tar nok hensyn ved uttrykk på smerte hvis dette regnes som vanlig?

Men uansett hva et første samleie innebærer, så er det kun dét: Et første samleie. En seksuell opplevelse blant mange, og neppe den første. Det er altså ingen rasjonell grunn til å se på det som et vannskille, og en brukbar seksuell identitetsmarkør er det heller ikke.

Mange opererer med et tall på hvor mange de har hatt sex (les: samleie) med. Dette er omtrent like meningsløst som å datofeste tapet av jomfrudommen. For det første er ikke sex identisk med samleie, for det andre vil dermed definisjonen av sex variere fra person til person, og for det tredje bør antall partnere verken være kilde til skam eller stolthet.

Å endre kulturelle oppfatninger er imidlertid ikke gjort i en håndvending, så det skal nok en del til for at begreper som ”jomfru” og ”seksuell debut” skal legges døde. Men jeg mener det er viktig å arbeide for et nytt syn – der man ikke ser for seg et magisk øyeblikk der alt endrer seg, men der man heller anser seksuelle erfaringer som noe man gradvis opparbeider seg. I likhet med alle andre erfaringer livet har å by på.

Det er nok langt mer hysteri knyttet til jomfrudom i andre land enn Norge – for eksempel i USA, der man snakker om «V-card». Men heldigvis drives det opplysningsarbeid der. Det finnes for eksempel en fin dokumentarfilm ved navn How To Lose Your Virginity, laget av filmskaper Therese Shechter.

Tittelen er tabloid, og de fleste ser kanskje for seg en slags guide til THE FIRST TIME, med omtrent like mye dybde som sexguidene i Cosmopolitan. Men selvsagt er tittelen ironisk. Schechter har følgende mål med filmen:

I would like to sort of redefine what [virginity] is. It’s not necessarily putting a penis into a vagina. It’s not this magical moment when everything changes. I don’t think we can get rid of the term, but I’d just like to broaden our understanding of what it means and how it affects us. I would love think about becoming a sexual person as part of a process — as something that happens over a long period of time. Because that’s how we are as sexual people.

Amen til det!

1491762_272727916242424_7736521193894723741_n

Harehopp

Nå er det ikke så lenge siden jeg skrev noen ord om gudinnen Eostre, men i anledning påske får det bli noen ord til. Eostre knyttes tradisjonelt til vårjevndøgn, men har også dannet opphavet til det engelske ordet «easter».

I det siste har det imidlertid versert et meme på verdensveven som skaper en del forvirring. Det ble lagt ut på facebooksiden til The Richard Dawkins Foundation for Reason and Science, og ser slik ut:

ishtar

Selvsagt overgår Dawkins-fansen hverandre i gledesstrålende deling, og det overordnede budskapet er naturligvis: Hahaha! De kristne tror påsken handler om Jesus, men så handler den om sex!

Problemet er bare at forbindelsen mellom Ishtar (som selvsagt ikke uttales «easter» – det er en temmelig pussig tanke) og påsken er ganske tvilsom. Ishtar er ganske riktig gudinne for fruktbarhet og sex (og er beslektet med Inanna og Astarte), men det stemmer ikke at hun hadde egg og hare som symboler. Ishtars symboler var en løve og en stjerne med åtte pigger. Hun var også gudinne for krig.

Gudinnen Dawkins-gjengen tenker på, er den angelsaksiske gudinnen Eostre. Henne er det korrekt å forbinde med hare. Hun er også en fruktbarhetsgudinne, og tradisjonen sier at hun var ledsaget av en hare (som egentlig var en fugl som hadde forvandlet seg til hare som la egg).

Ostara_by_Johannes_Gehrts

Men det er enda et problem. Eostre kan være oppspinn. Det finnes kun ett dokumentarisk bevis for at Eostre-dyrkingen noensinne fant sted – og det er i avhandlingen De Temporum Ratione (600-tallet), skrevet av den angelsaksiske munken Bede. Nærmest i forbifarten forteller Bede at månemåneden Eosturmonath en gang ble oppkalt etter en gudinne som het Eostre, i hvis ære fester ble holdt.

Bede nevner også en annen gudinne som visstnok skal ha gitt navn til en måned, nemlig gudinnen Hretha. Men hun nevnes også bare hos ham. Dessuten finnes det ikke noen tilsvarende guddommer i omkringliggende religioner, og det svekker sannsynligheten for at de ble dyrket. Det finnes ingen bilder, utskjæringer eller legender om noen av dem, og det finnes altså ingen bevis for at påskeharen har rot i en virkelig gudinnedyrkelse. Eostre-mytene har snarere blitt blåst til liv av moderne paganister.

At våren er en tid hvor man tradisjonelt har feiret fruktbarhet og nytt liv, er klart. Men det lar seg ikke gjøre å peke så entydig på én innflytelse som Dawkins-gjengen forsøker på. Det de har gjort, er å hoppe over fakta (lite tillitsvekkende med tanke på «reason and science»-navnet) og kort og godt finne seg en gudinne som har et navn som ligner på «easter» (de kunne i det minste ha funnet frem til Eostre, selv om hun neppe har vært dyrket noen gang) og dessuten står for «ukristelige» ting som sex og sånt. Drivkraften er selvfølgelig å fremstille påsken som en feiring som den onde kirken har kuppet og forvandlet til en ørkesløs, gledesløs «feiring», samt peke nese av kristne som intetanende pynter med egg og kyllinger: Lite aner kristne om at de pynter med symboler for fruktbarhet! Sex, altså! Ta den, puritanere! Hahaha!

Vel, nå skal det sies at man vet at kirken tidvis benyttet seg av eksisterende feiringer for å få innført kristne skikker, i den tiden da kristendommen var på fremmarsj i Europa. Men det er veldig naivt å tro at det faktisk tror at det går an å komme tilbake til én grunnmyte – én ren form. Myter har alltid vært i flyt og gått i arv og endret seg – og påvirkning går jo ikke bare én vei! Men Dawkins og hans like tror uansett at alle kristne er stokk dumme, bokstavtroende og sleipe. Og Dawkins-gjengen har aldri tatt seg bryet med å sette seg inn i religion, siden det å være religiøs er det samme som å tro på tannfeen.

Bare litt synd når den arrogante holdningen fører til feil, da.

Men for å ikke fortape meg i nyateismediskusjonen, la meg vende tilbake til påsken – den norske påsken denne gangen. Her i landet er vi jo mer opptatt av kvikklunsj og krim enn påskehare og paganisme. Jeg skal imidlertid overlate til en franskkvinne å beskrive den norske påsken – det er jo noe med blikket utenfra. På bloggen A Frog in the Fjord, som handler om hennes erfaringer som innvandrer i Norge, kommer hun med følgende treffende observasjon:

And like many things in Norway it’s not just about what you eat or what you do, it’s about the whole atmosphere. It needs to be “koselig” of course, which means it will involve family meals, evenings by the fire place, hikes, skiing trips in the woods (one last time before the Spring) and lots of sun.

Les resten her!

Det må være lov å reise seg

I dag leste jeg en kronikk på Dagbladet.no som gjorde meg glad. Vel, temaet i seg selv er ikke spesielt lystelig, kronikken handler om voldtekt, men den setter ord på noe jeg mener det er viktig å få belyst.

Overskriften er som følger:

«Når man blir voldtatt, mister man en del av seg selv».

Jeg klikket meg inn på saken, redd for at det skulle være en tekst jeg hadde lest hundre ganger før, men anførselstegnene i overskriften gjorde meg håpefull – og heldigvis: Teksten handler om at en setning som dette kan ende med å bli uttrykk for en ganske negativ determinisme. Kronikkforfatter Mira Berggrav Refsum sier det slik:

Det kan hende jeg hadde kjent på mer håp tidligere om jeg ikke hadde blitt fortalt fra alle kanter og dermed også fra meg selv at jeg aldri kunne bli den samme igjen og at en del av meg hadde blitt drept.

«Voldtekt er nesten-drap», sa tidligere justisminister Knut Storberget. Mange roste ham for å sette ord på hvor alvorlig voldtekt burde tas, men selv om det er prisverdig å vise at man ikke undervurderer traumene ved en voldtekt, så kan det være med på å hemme helningsprosessen ethvert voldtektsoffer må gå igjennom. Hvordan skal man reise seg hvis alle roper til en at man er ødelagt for livet?

«Du vet ingenting om hvordan det føles for meg,» sier kanskje noen nå – noen som selv har blitt voldtatt og føler at livet har blitt tatt fra dem. Til det vil jeg si at man ikke skal avfeie slike reaksjoner. Alle reaksjonsmønstre etter en voldtekt er legitime og bør bli møtt med forståelse. Selv ble jeg voldtatt som tenåring, og vet hvordan det er å føle at mørket senker seg over livet. Så jeg sitter ikke bare her og synser. Jeg vil heller ikke generalisere ut fra mine egne erfaringer, men jeg føler at det må nevnes, siden jeg vet at reaksjonen «du vet ikke hva du snakker om» lett kan komme.

Den reaksjonen har nok den svenske feministen Anna Svensson fått en del ganger. Svensson (som selv har opplevd voldtekt) er kjent for å ha ytret at voldtekt ikke er det verste man kan oppleve, og det er selvsagt hard kost. Slik har hun utdypet sitt syn:

– Det är klart att det jag skriver kan misstolkas. Jag måste alltid tänka mycket på vad jag skriver, för det finns ju så klart de som upplever att deras liv faktiskt har förstörts av en våldtäkt. Det är svårt. Men det jag vill säga är att det är väldigt jobbigt att bli våldtagen – jag hade det extremt jobbigt när jag försökte komma på fötter igen, men jag tror det är viktigt att folk dunkar en i ryggen och säger ”Det här fixar du!” snarare än att livet är förstört nu. Att bli stämplad som offer blir en dubbelbestraffning – våldtäkten i sig är tillräckligt jobbig.

Anna Svensson
Anna Svensson

Jeg forstår at folk reagerer på den generaliserende tonen i at «voldtekt ikke er det verste MAN kan oppleve». Det må jo tross alt være opp til hver enkelt. Men det er nettopp det Svensson forsøker å frem. Slik kommenterer hun påstanden om at ingenting er verre enn voldtekt:

Jag håller inte med för det första. Man kan inte säga så utan att ha en anledning. Det finns mycket som kan hända i livet; olyckor, dödsfall och så vidare, så varför är våldtäkt värst? Självklart kan det kännas så när man varit med om det, men det är fel att göra det till en allmän sanning. Det måste man få bestämma själv.

Anna Svensson mener at årsaken til at man lenge har hatt et syn på kvinnens seksualitet som «forbrukt» når hun mistet uskylden (ordet «uskyld» er temmelig ladet, det samme er det gufne uttrykket «deflorere»). Ingen ville gifte seg med en fallen kvinne. Og fortsatt er det mange som bruker ordene «billig» om kvinner. Alt henger sammen med et syn på kvinnen som et vesen som kan «besudles». Eller «skjendes» – et gammelmodig uttrykk for voldtekt. Ble en kvinne skjendet, brakte det skam over hele familien hennes, som om det var blitt gjort skade på eiendom. «Både kvinnans egen och släktens heder satt mellan benen på henne,» bemerker Svensson syrlig, og fortsetter:

– Det blir ett könsförtryck och ett uttryck för att styra över den kvinnliga sexualiteten. Det är det vi kvinnor ska vara räddast för – hela det kvinnliga värdet sitter ihop med sexualiteten.

Nå tror jeg ikke at det er dette de folk har i tankene når de reagerer med avsky, medlidenhet og forferdelse over voldtekt. Voldtekt er tross alt en fryktelig forbrytelse, og det skulle bare mangle at folk ikke reagerer og tar det på alvor. Men det er også viktig at voldtatte opplever at folk backer dem opp og gir dem en tro på at de kan komme seg igjen. Jeg snakker ikke om å lettvint avfeie folk og si at nå er det bare å samle seg, trekke på skuldrene og gå videre. Man bør aldri mase på folk som er i en helningsprosess. Men vi bør endre måten vi snakker om voldtekt på. Vi må tillate folk å reise seg og gå videre. Tillate at folk avviker fra den forhåndsregisserte offerrollen. Ikke alle sitter og skjelver i dusjen i et helt år. Det går an å reise seg, og jeg vil våge å påstå at flere kan gjøre det hvis vi legger fra oss den deterministiske retorikken som overskriften i Dagbladet-kronikken gir uttrykk for.

Jeg tror også en mer nøktern tone rundt voldtekt (samtidig som vi tar denne kriminelle handlingen på dypeste alvor) kan bidra til å fjerne skammen. Fortsatt tør de færreste å snakke offentlig om voldtekt hvis de ikke får være anonyme, og hvis de skal fortelle det til nye venner eller partnere, vet de at det er fare for at reaksjonen blir sjokk, uro og berøringsangst. Spesielt vanskelig kan det være å fortelle om noe sånt til en ny kjæreste eller partner. Det hersker nemlig en ganske standhaftig forestilling om at det siste som kommer i gjenge igjen etter en voldtekt, er det som har med sex og parforhold å gjøre. For noen er det nok sånn, men det er også mange som ikke kjenner seg igjen i det. For meg personlig var vel det seksuelle det første som stabiliserte seg (før det generelle stemningsleiet) men jeg oppdaget også at partnere lett så på meg som en tikkende traumebombe hvis de fikk vite hva jeg hadde opplevd. Dette er jeg ikke alene om – jeg har snakket med flere som har blitt møtt med reaksjoner av typen: «Shit, hvordan påvirker dette meg?». Det er jo ikke akkurat så oppmuntrende.

Tilbake til kronikken som var utgangspunktet. Kommentarfeltet er som vanlig forstemmende saker (og hvorfor gjør jeg gang på gang den feilen å lese det?), men jeg festet meg ved en av de første kommentarene:

En fin artikkel. Den viser eller er inne på viktigheten av å komme ut av offerrollen, og at omgivelsene må slutte å holde folk der. Det går fint an å bruke kriseteori her, med sjokkfaser, reaksjonsfaser, aksepteringssfaser og nyorientering, som ved sorg og andre tap. Det kan være en fin tenkning for å gjenkjenne hvor den enkelte befinner seg og hjelpe dem til å akseptere, sortere, finne nytt feste, trygghet og håp og gå videre. Da blir det på sikt ikke noe annet en en uvanlig dårlig erfaring, som mange andre. Vi har mange før- og etter-episoder eller hendelser i livet. En voldtekt behøver ikke være verre. Hvis man forstår det og tillater det.

Sanne og kloke ord!