Sexy Sadie

Sexy Sadie, what have you done?
You made a fool of everyone
You made a fool of everyone
Sexy Sadie, oh, what have you done?

Sexy Sadie, you broke the rules
You laid it down for all to see
You laid it down for all to see
Sexy Sadie, oh, you broke the rules

Det synger John Lennon i en sang som opprinnelig het «Maharishi». Den handler nemlig ikke om en sexy dame – sangen er et oppgjør med kjendisguruen Maharishi Mahesh Yogi. Beatles var blant Maharishis mange disipler i 1967, men brøt ganske raskt med ham. Ringo Starr først, deretter Paul McCartney, og til slutt George Harrison og John Lennon. Slik fortelles det om episoden som utløste de to sistnevntes brudd med guruen:

After five weeks, amid mounting mutterings that the Maharishi was a publicity-seeker with an unhealthy interest in meditating in close proximity to the Farrow sisters, Paul McCartney followed the drummer back to London.

That left John and George, always the most receptive (or gullible?) among the guru’s pupils.

In an episode now etched in Beatle folklore, however, they, too, packed their bags in disgust after Mia Farrow fled the Maharishi’s cave in tears, claiming that the supposedly celibate swami had grabbed her in his hairy arms and tried to make advances towards her.

«Boys! Boys! What’s wrong? Why are you leaving?» the Maharishi is said to have shouted after them.
«If you’re so f*****g cosmic, you’ll know,» came Lennon’s withering reply.

Les resten av artikkelen her.

67_beatles_maharishi-mahesh_yogi_002

Grunnen til at jeg trekker opp denne historien, er at jeg har innsett av min egen yogalærer er litt av en Maharishi. Han er jo ikke akkurat en skikkelse på størrelse med hippieguruen, for å si det mildt, men fellestrekkene er mange: Oppblåst selvbilde, løgn, økonomisk lureri og sextrakassering. Læreren min har kanskje spart seg det meste av pseudospiritualiteten, men hans tro på sin egen versjon av yoga har antatt religiøse dimensjoner.

Folk som kjenner meg, og folk som har fulgt bloggen min, vil nok bli ganske overrasket over det jeg sier nå. Jeg har vært en hengiven elev av denne læreren i lang tid – jeg har ansett ham som min viktigste lærer. Men det har vært sider ved ham jeg ikke har sett. Sider som ikke bare er riper i lakken – her snakker vi om manipulasjon, aggresjon, slibrigheter og økonomisk lureri.

Så hvorfor har jeg ikke skjønt det før nå? I etterpåklokskapens lys ser jeg at faresignalene har vært mange. Det vet jeg at andre også tenker når det gjelder ham. Jeg tenker på linjen «you made a fool of everyone». Vi er mange som har elsket denne læreren.

La meg ta det fra begynnelsen.

For snaue tre år siden møtte jeg læreren. Jeg var et misfornøyd Elixia-medlem, men bestemte meg for å prøve yoga, siden jeg likevel var medlem med bindingstid. Yoga hadde jeg prøvd før, men det var kjedelig, så jeg valgte hans time fordi jeg hadde sett gjennom salvinduet at det ikke bare dreide seg om å sitte og puste mens man følte på sin indre regnbue.

Jeg angret ikke – timen var fantastisk. Den var utfordrende – jeg skjønte jeg hadde mye å lære, men samtidig var dette noe jeg merket at jeg mestret. Dette ville jeg fortsette med! Idet jeg passerte ham på vei ut, bemerket han at jeg var ny. Jeg sa ja, takket for timen, og sa at jeg absolutt skulle komme tilbake. Was this your first time? You’re good. You should come and work with me.

Og slik startet det, med ukentlige privattimer. Samtidig sluttet jeg på Elixia så fort jeg kunne, og begynte å gå på Presence Yoga på Bislett, hvor han underviste. Kombinasjonen av privatundervisning, klasser og daglig egentrening gjorde at jeg lærte raskt og mye, og jeg var hektet (slik jeg fortsatt er i dag). Han var en fantastisk lærer, og alle som kjenner meg så den positive endringen jeg gjennomgikk.

Jeg følte meg fullstendig lost da han dro fra Norge i mars i år. Hvordan skulle jeg klare meg uten ham? Heldigvis har han ringt meg på skype minst to ganger i uken helt til nå.

Men nå blir det ingen flere skypesamtaler.

Læreren min er kanskje svært dyktig, men han er også en ulv i fåreklær.

Jeg har nettopp kommet hjem fra en reise til Thailand. Meningen var at jeg skulle være borte til 6. januar og gjennomgå mer teacher training, men slik ble det ikke. Nå er jeg hjemme i Norge igjen – temmelig sliten, men lettet over at det hele er over.

Jeg landet i Bangkok 5. desember, og overnattet en natt på flyplasshotellet. Morgenen etter fikk jeg en begeistret telefon. Heids – you’re here!!!

Så avtalte vi hvor vi skulle møtes i Ao Nang senere på dagen. You’ll meet my little girlfriend, sa han plutselig. ”Girlfriend”? Henne hadde jeg ikke hørt om før. Det viste seg at hun ikke var nyervervet – han plukket henne opp på Maldivene i mars. Da hadde han aldri møtt henne før, men han hadde møtt hennes kusine. Kusinen formidlet kontakt, og den nåværende kjæresten – la oss kalle henne Masha – fløy fra Russland for å møte ham. Hun har nå vært med ham overalt siden da. My little assistant, sa han i telefonen.

Jeg stusset. Jeg hadde aldri hørt om henne før, til tross for alle skypesamtalene. Nå må jo folk få lov til å finne kjærligheten. Men jeg så for meg at det ville bli en høyst uprofesjonell blanding av undervisning og privatliv. Og dessuten – «little»? «Assistant»?

Vel – jeg kunne jo ikke akkurat snu, selv om dette begynte å virke temmelig pussig, så jeg fløy til Krabi og tok taxi til Ao Nang, hvor jeg ble møtt av læreren og en forsagt dame på min egen alder (her kan det skytes inn at Anthony er i midten av femtiårene).

Vi tok en longtail boat ut til Tonsai, som ligger kilt inn mellom høye klipper, og ankom like før fjære. Så vandret vi en god stund oppover i jungelen til bungalowen læreren hadde holdt av til meg – den lå like nedenfor hans og Mashas, og like ved yogastudioet. Læreren hadde ordnet med en ekstra god pris for meg, sa han, på den betingelse at jeg betalte alt ved ankomst. (Dette har ført til at jeg har tapt alle de pengene nå, og jeg mistenker at læreren bruker bungalowen. Han påstår han ikke gjør det, men han sa følgende til meg i den siste samtalen vi hadde: I didn’t tell them you were leaving. So I’m just keeping the bungalow.)

IMG_3865

unnamed

Under middagen den kvelden la læreren min ut om sin tid som lærer for Shakira på Jamaica. Kjent stoff for meg, og sikkert for Masha også, men han husker aldri spesielt godt hva han har fortalt om før. (Han har i det hele påfallende dårlig hukommelse, og jeg lurer på om daglig marihuanarøyking har med dette å gjøre) Han fortalte også om da han var lærer for en pornoregissør and a bunch of prostitutes i USA (mye porno i hans liv – han lærte i sin tid ashtanga av en fyr som var både yogalærer og eier av en ”girly bar” i Thailand), da han stadig ble invitert på fester hvor det ikke bare ble danset, for å si det på den måten. People were screwing against the walls! sa han, og fortalte gledesstrålende om the couple who did it doggy style in the driveway. Videre la han ut om at Norge hadde de mest promiskuøse menneskene i verden. Selv foretrakk han å holde seg til en om gangen, men gjett om det gikk for seg! Han gliste til Masha på den andre siden av bordet.

Jeg har ledd bort denne mannens slibrigheter før. Som for eksempel I have the best job – I spend the day looking down cleavages! (mens jeg har stått i chaturanga) Eller Your body is perfect for massage. Ja, for jeg fikk massasje av ham – noe jeg tenkte var greit fordi jeg visste at det er en viktig del av både ayurveda og yoga, og fordi massasje virkelig hjalp mot skader og vondter og bidro til å myke opp musklene og få meg raskt inn i nye positurer. I have the best job – working to get girls’ feet behind their head! Uansett, jeg har tenkt at han bare er en sleivete, men harmløs fyr. Jeg tror (håper) imidlertid at jeg hadde reagert dersom jeg visste det jeg fikk vite i går av en annen av hans elever – nemlig at han en gang sa til henne: Heids has a new boyfriend. That’s good for her – lots of sex!

Tilbake til Tonsai. Han refererte til sitt aktive sexliv med Masha mer enn én gang. Interessant informasjon å ha med seg, med tanke på at Masha helst trente i kort trøye og hipster-stringtruse.

Neste dag startet yogaen. To elever hadde møtt opp .(Læreren min var ikke fornøyd med oppmøtet, og var en tordensky etter timen.)

Jeg og Masha ble plassert på en plattform litt bak – meningen var at jeg skulle følge med på hva som foregikk – altså observere undervisingen. Mens timen gikk sin gang, begynte jeg å lure på om dette var alt teacher trainingen skulle bestå av. At jeg observerte ham undervise. Det er jo ikke mye til kurs, tross alt. Og ikke verdt 20 000 kroner for et treukers kurs. En helt urimelig sum, innser jeg i dag, men siden en jeg kjenner betalte omtrent det samme for sitt teacher training-kurs med YogaWorks, tenkte jeg at det var verdt det. Jeg skulle jo tross alt få privatundervisning.

Jeg prøvde å spørre om hvordan han egentlig hadde tenkt å legge opp denne teacher trainingen – alt jeg visste var jo timeplanen for klassene han ville holde for folk i Tonsai. Seks klokketimer totalt. Hvordan skulle det bli tid til å undervise meg? Han svarte at vi skulle ta alt det der senere.

På tre dager ble jeg ikke noe klokere. Klassene gikk sin gang, skjønt det kom ikke så mange. Han var rasende. (Masha betrodde meg at han selvmedisinerte seg selv med alkohol om kveldene (dette kom vel i tillegg til den daglige røykingen av marihuana), og at han ikke var til å være i hus med.) Han satte Masha og meg i arbeid med å dele ut flyere med timeplan. Han ville at vi skulle finne noen som kunne printe ut nye flyere. Da vi antydet at vi neppe kom til å finne det, ble han irritert og beordret oss til å sette i gang med det likevel. Selvsagt fant vi ikke noen med printer.

unnamed

Det var ikke første gang han ble irritert på meg. Alt på første hele dag i Tonsai måtte jeg til Ao Nang for å finne et middel mot tett øre på apoteket. Han hadde anbefalt ørelysterapi (doctors are no good), men da jeg likevel dro, så han sitt snitt til å sende meg ut på noen ærender (her vil jeg skyte inn at jeg hadde med en god del utstyr fra Norge til ham – det har jeg ikke fått penger for), noe som sendte meg rundt på en ganske lang tur i byen. Jeg trengte også å sjekke en jobbmail, så jeg bestemte meg for å gjøre det og spise lunsj (og kjøle meg ned) før jeg dro ut igjen. Det nærmet seg tid for workshop i Tonsai, så jeg tekstet for å si at jeg ikke ville rekke den. Kort tid tidligere hadde han tross alt ringt og sagt at jeg måtte ta tiden jeg trengte, og han visste jo at jeg hadde måttet vente i to stive timer på båt i Tonsai. Dessuten var jo dette kun en av mange workshops.

Da ringte han. Jeg måtte skynde meg til Tonsai igjen! Nå! Jeg prøvde å forklare at jeg fortsatt hadde ærender igjen, blant annet en jobbmail, men han avbrøt. You haven’t consulted me! E-mails aren’t important! Get your priorities right! Get here now! Don’t be late!

Så jeg måtte gå uten lunsj, løpe til stranden og hoppe på en båt, spurte opp til bungalowen og skifte, og halse til studioet. Nå var jeg svimmel på grunn av varmen, og fordi jeg ikke hadde rukket å spise siden halv ni. Vann hadde jeg heller ikke rukket å kjøpe. Klokken var 15, og workshopen skulle vare i to timer. Det viste seg at den varte i tre (til de fremmøtte nybegynnernes fortvilelse), og på slutten så jeg nesten dobbelt. Jeg silsvettet og skled på matten, og fikk kjeft av læreren etter klassen fordi jeg ikke hadde bra nok matte med meg. Han benyttet også anledningen til å surmule, for n’te gang, over at jeg ikke hadde tatt med meg hans ti kilo tunge matte fra Norge, noe han hadde kommandert meg til, men som ikke gikk, med tanke på vekten.

Fordi jeg ikke hadde fått sendt jobbmailen i Ao Nang, og trengte desinfeksjonsmiddel og aloe vera (betente vannblemmer og insektsstikk) bestemte jeg meg for å neste dag dra over til Railay sammen med en jente jeg hadde blitt kjent med. Der er det nemlig både strøm og pålitelig wifi. Vi avtalte å dra ved lunsjtider. Men da jeg sa det til læreren min samme morgen, ble han sint. You can’t. I’ve got plans for you. We’ve got an ashtanga class. Da jeg innvendte at han ikke hadde nevnt noe om dette tidligere, og at jeg med vilje hadde lagt avtalen til et tidsrom hvor det ifølge den trykte timeplanen ikke var klasser, sa han at han hadde alltid hadde en dagsplan i hodet. Jeg måtte konsultere ham i alle bevegelser. That’s the priority. You always ask me when you wanna do something. Da jeg ytret forbauselse over at han ikke hadde sagt noe før, gjentok han at det var derfor jeg alltid måtte be ham om lov. Så ga han meg under tvil lov til å dra, samt noen ærender å gjennomføre i Railay. Masha ble med – det var tydelig at hun trengte fri.

Turen gjennom jungelen var bratt, lang og varm, og klassen neste morgen var nesten umulig å komme seg igjennom. Jeg var svimmel og kvalm, kroppen hadde hovnet opp, det prikket i hender og føtter, svetten silte konstant, og jeg fikk knivskarp hodepine hver gang jeg tittet oppover (det hadde jeg hatt i noen dager, men ifølge læreren min var det ingenting å engste seg over. Just don’t look up.) Jeg ba om å få slippe ettermiddagens time – da sa han ja, og anklaget meg for å ha presset meg selv for hardt. Vanskelig å få det til å henge sammen med hans kommando om å delta i hver klasse, og you need to get more height in your jumps.

På kvelden satte han seg ned med meg og forklarte meg at slik var Thailand – dette var en god lærepenge for meg. Han var slett ikke overrasket over at jeg hadde det tøft. Alt det hadde han forventet. Dessuten betrodde han meg at han hadde problemer i blant, han også, men i motsetning til meg: I just deal with them. Det viktige var at jeg hele tiden holdt ham orientert om alt. Han var der for å hjelpe meg. Så sa han at det han hadde gjort de siste dagene, var å observere meg. Nå kunne vi begynne å vurdere hvordan teacher trainingen skulle legges opp. Kanskje jeg kunne undervise Masha? Kanskje jeg kunne se på mens han underviste Masha? Jeg kunne trene på å gjøre fysiske justeringer på ham. Heaps of stuff we can do!

Det var tydelig at han ikke hadde noen plan.

Dagen etter klarte jeg ikke morgenklassen, klarte bare å slepe meg opp til studioet. Læreren sa at jeg ikke så frisk ut, men var mest opptatt av om jeg hadde med meg en bærbar ladeboks som han hadde sagt han ville låne. Det hadde jeg ikke – da ble han sint. When I want something, you get it for me! I need that charger! Så ble jeg sendt tilbake til bungalowen for å hente den. Jeg ville nødig gi den til ham, da strømmen i Tonsai er høyst ustabil, og jeg var redd han skulle tappe den. Jeg hadde begynt å skjønne at han tenkte først på seg selv, og så på seg selv.

Men selv han gikk med på at jeg trengte lege (prioritet nummer 2 etter den bærbare laderen) og sendte Masha inn sammen med meg. Jeg er glad hun var med, for på dette tidspunktet var jeg både forvirret og apatisk. Vi dro til Samboon Polylinic, hvor jeg ble tatt rett inn til legen og lagt på drypp i to timer. Jeg var alvorlig dehydrert, og legen fryktet dessuten at jeg hadde fått en infeksjon. Han hadde hatt to andre pasienter med samme symptomer som meg – de hadde begge besvimt, den ene på gaten, den andre i vannet. Tilstanden min var ustabil, sa legen, og jeg måtte for all del ikke dra tilbake til Tonsai, hvor det ikke er aircondition. Jeg måtte ta inn på hotell i byen, slik at jeg kunne være helt i nærheten av klinikken.

unnamed

Forsikringsselskapet mitt betalte legeregningen og ordnet hotell til meg. Det siste tok riktignok fem timer, og jeg holdt på å besvime på gaten – det endte med at jeg fikk mer behandling på poliklinikken på nytt. Her må jeg forresten benytte anledningen til å rose legen og sykepleierne opp i skyene. Aldri har jeg fått så raskt hjelp hos en lege, aldri har jeg følt meg så ivaretatt, og aldri har jeg møtt hyggeligere helsepersonell. Verken hos fastlegen hjemme eller på Volvat har jeg opplevd maken, og i Norge later det dessuten til å være en lov mot at leger og sykepleiere får ha humor.

Etter to dager og mye elektrolyttvann følte jeg meg litt bedre, men saken var klar, jeg kunne ikke fortsette oppholdet i Tonsai. For det første kunne jeg bli dårlig igjen, og for det andre var jeg så frastøtt av Anthonys oppførsel at det ikke kom på tale. Jeg hadde innsett at læreren min var en helt annen enn den jeg trodde, og jeg hadde mailet en del med et par av hans tidligere elever. Historiene de fortalte meg var sjokkerende. Sammen nøstet vi i ting, og historier kom opp. Om pengelureri, sextrakassering, brudd på taushetsplikten, favorisering av elever, aggressivitet mot andre. Det verste har jeg ikke selv opplevd, og mye var jeg ikke engang klar over – jeg innser at jeg var blant dem han favoriserte. Men nå som jeg nøster i alt jeg har opplevd med ham, husker jeg også mange slibrige episoder, noen av dem har jeg referert til tidligere i teksten. Og jeg husker mangelfull empati og stygt prat om både elever og ekskjærester, arbeidsgivere og andre yogalærere. Dessuten har det gått opp for meg hvor drøyt det er at jeg har redigert nettsiden hans uten å få betalt for det. Han har jo selv tatt seg grundig betalt av meg. Jeg vet forresten at han heller ikke har betalt firmaet som laget nettsiden for ham. De har ikke fått tak i ham, så de har mailet meg for å høre om jeg vet hvor han befinner seg. De mailene har jeg sendt videre til ham, uten respons.

Og enda en ting – jeg burde vel anse studioet i Tonsai som mitt. Det er jeg som har finansiert det. Da jeg kom ned, fikk jeg vite at det var ene og alene min kursavgift som gjorde at han kunne bygge det.

unnamed

For å avslutte historien – jeg bestemte meg for å reise hjem fra Thailand. Å fortsette oppholdet var vanskelig, for jeg fikk ikke tilbake kurspengene eller pengene for bungalowen. Den eneste måten jeg ikke ville tape penger på, var ved å bytte flybilletten og reise hjem. Dessuten var jeg utslitt, og desillusjonert og skremt over lærerens oppførsel. Jeg sa først ingenting til ham om at jeg planla hjemreise – jeg forsøkte å holde ham på avstand. Han ringte og ringte og ringte, han ville vite om enhver av mine bevegelser. Og han ville komme inn til Ao Nang – helst ligge over på hotellrommet, da han fant ut at jeg var blitt innkvartert på litt av et luksussted.

IMG_3894

IMG_3895

IMG_3893

Jeg unnlot å ta de fleste telefonene fra ham – jeg forklarte dessuten at jeg ikke kunne oppholde telefonen, pga forsikringsselskapet som stadig ringte meg. I don’t care! avbrøt han. I’m the one that got you here! You should talk to ME! I’m the one that should be helping you! Og så la han ut om hvordan jeg saboterte alt. Hvordan jeg ødela alt, ford jeg nektet å motta hjelp.

Da jeg dro til Tonsai for å hente tingene mine, la jeg det til et tidspunkt hvor jeg visste han hadde klasse. Jeg ville skåne meg selv for å snakke med ham, for jeg vet hvor overtalende han er, og hvor lett han spiller på skyldfølelsen min. Masha hjalp meg med å pakke, og hun fulgte meg inn til Ao Nang. Da vi skiltes, gråt hun nesten, og sa at jeg trolig ikke var i nærheten av å forstå hvor mye hun kom til å savne meg. Dessverre tror jeg at jeg skjønner litt av det – Masha har verken penger eller telefon, og Anthony bestemmer hennes bevegelsesmønster. En av dagene spurte han meg om jeg visste hvor hun var – jeg svarte at jeg trodde hun var på stranden. I told her not to go there today, sa han da.

Jeg reiste fra Thailand en dag før datoen jeg oppga til Anthony. Dette for å unngå at han oppsøkte meg i Ao Nang. Jeg slo av telefonen, og meldte ham ikke før jeg var på flyplassen i Bangkok. Da skrev jeg at jeg hadde reist, og at jeg ikke var eleven hans lenger. Etter en rekke anklagende meldinger skrev han dette:

IMG_3907

Legg merke til ordlyden. «Underlining issues that I have not been made aware of.» Her insinueres mye.

Så jeg svarte:

You are controlling, aggressive and moody. I’m not going to argue with you, but I will say this: There are no underlying issues. I’ve just had it. You are a good yoga teacher, and I thank you for what I’ve learned, but I will not be controlled or dictated. I took care of my emotional and physical health and left. Just like other students have done before me. You label people as crazy, and both personal and professional relationships fall apart around you. You always blame others. Time to look in the mirror. I know you will try to put the blame on me, that’s why I keep my distance. I’m sorry I didn’t tell you before, but I was blind, and you intimidate me. So this is goodbye.

EDIT: Det ble riktignok ikke goodbye – da jeg kom hjem mottok jeg e-poster med dødstrusler fordi han hadde fått snusen i nettopp dette innlegget. Jeg anmeldte truslene til politiet og underrettet ham om dette, og DA ble det endelig stille.

Men hvorfor reagerte jeg ikke tidligere? Jeg hadde jo en magefølelse av at noe var galt, men jeg brukte mye energi på bortforklare ting, innser jeg nå. Og jeg begynte å stadig større grad å unnlate å fortelle ting til venner og familie. Det er lignende mekanismer som er i sving i parforhold hvor det er mishandling.

Jeg har ikke noe svar på hvorfor jeg ble trukket inn, men jeg vet at jeg har vært utsatt for en dyktig manipulator, og at vi er mange som har latt oss lure. Det er også mange som venter ivrig på neste gang han kommer til Norge. Derfor skriver jeg denne teksten. Jeg ønsker å advare andre mot å slippe ham innpå seg. For han er god til å komme seg innunder huden på folk. Det er noe av det han kan best. Sjarmere og avvæpne, og gjøre alt for å hjelpe. I tillegg er han jo en dyktig yogalærer, og nå som jeg har snakket med andre om ham, vet jeg at han viste seg fra sin beste side overfor meg.

Frem til han hadde meg i Thailand – isolert, slik han nok selv så det.

Før jeg satte meg på flyet hjem, lastet jeg ned en bok på iPaden – den er skrevet av en kognitiv terapeut som er spesialist på personlighetsforstyrrelser og manipulatorer. Boken heter In Sheeps’ Clothing: Understanding and Dealing with Manipulators, og der står det følgende om årsakene til at det ikke er lett å avsløre manipulatorer:

A manipulator’s aggression is not obvious. We might intuitively sense that they’re trying to overcome us, gain power, or have their way, and find ourselves unconsciously indimitated. But because we can’t point to clear, objective evidence they’re aggressing against us, we can’t readily validate our gut-level feelings.

The tactics that manipulators frequently use are powerful deception techniques that make it hard to recognize them as clever ploys. They can make it seem like the person using them is hurting, caring, defending, or almost anything but fighting for advantage over us. Their explanations always make just enough sense to make another doubt his of her gut hunch that you’re being taken advantage of or abused. Their tactics not only make it hard for a person to consciously and objectively know their manipulator is fighting to overcome, but also simultaneously keep their victim unconsciously on the defensive. It’s hard to think clearly when someone has you emotionally unnerved.

What our intuition tells us a manipulator is really like, challenges everything we’ve been taught to believe about human nature. Most of us generally hate to think of ourselves as callous and insensitive people. We hesitate to make harsh or negative judgments about others. We want to give them the benefit of the doubt and believe they don’t really harbor the malevolent intentions we suspect. We’re more apt to doubt and blame ourselves for daring to believe what our gut tells us about our manipulator’s character.

Kort sagt – stol på magefølelsen. Det burde jeg gjort.

Slik man også bør styre unna John Friend, Cameron Shayne, Bikram Choudhury og alle de andre yogalærerne som har hatt sex med, utnyttet eller forgrepet seg på elever.

Og som det står i sangen om Maharishi:

You’ll get yours yet
However big you think you are

Reklamer

Ekteskabet

Da jeg for noen måneder siden ble intervjuet i avisen Framtida, ble overskriften «En plukka blome». Ordentlig pikant, siden jeg blant annet snakket om sex. Mer spesifikt, synet på sex i kristenkarismatiske miljøer, siden det er et viktig tema i Spranget.

Nå er det en stund siden jeg har skrevet noe om kristendom og sex og sånn, og jeg skal egentlig ikke skrive så mye nå heller, men jeg vil gjerne dele en knakende fin sang som jeg kom over på Facebook i dag. Den er gammel, helt fra 90-tallet, men budskapet står ved lag i dag. I alle fall i visse miljøer. Her er den – på klingende kristiansandsk!

Og hvis noen lurte – Kåre Skuland er en ordentlig person. Han er pastor i Jesus Church, og ellers musiker og forfatter. Jeg tror nok han har humor også – jeg nekter å tro at alle nødrimene ble kreert uten et glimt i øyet! Men budskapet han fremfører er representativt for store deler av kristen-Norge, og det synes jeg er trist. Og litt gøy – når jeg hører denne sangen.

For meg er det for sent å begynne å gå med dette moteplagget.
For meg er det for sent å begynne å gå med dette moteplagget.

«Hvor kan jeg lære bondage?»

Det absolutt beste ved å ha en blogg er å bivåne hva folk googler. Man kan nemlig se hva folk har tastet for å havne på bloggen. Noen ganger er søkene relevante for treffet – i mitt tilfelle har for eksempel folk googlet slikt som:

heidi sævareid kniplingsdyret
heidi sævareid spranget anmeldelser
heidi anthony asthanga yoga oslo
bok jente filadelfia
roman heidi sævareid
kniplingsdyrer
kniplingsblogg
yoga heidi sævareid

… og til og med også:

sex yoga kniplingsdyret

Den siste der er veldig fin. Jeg er jo sexekspert, det er noe de fleste vet.

Nå er ikke dette en sexblogg. Likevel får folk treff på pikante søk:

lendeklede
porno stramme klær
pornoestetikk definisjon
naken yoga new york
naken yoga
naken ballett
bondage positurer

Og altså:

Hvor kan jeg lære bondage?

På en måte skjønner jeg greia med å koble yoga og bondage:

yoga-props

buy-matspropsall

happy-baby1

samyoga

yoga-with-strap

Aerial-Baddha-Konasana

Men jeg er jo en ashtangi, og vi ashtangier FNYSER av stropper og andre hjelpemidler. Så forklaringen på googletreffene ligger nok i blogginnlegget jeg hadde om sanskrit. Der redegjør jeg for ordet baddha – som kan oversettes med «bound, restrained, caught, firm.»

Frekt, hva? Jeg må innrømme at det gleder meg at bondage-entusiastene havnet på min knusktørre gjennomgang av sanskritbegreper. Eller – litt synd er det jo. De hadde sikkert hatt mer glede av å lese mitt innlegg om smerte i yoga.

Andre treff har jeg vanskeligere for å finne en forklaring på:

fahri saatcioglu
p1pluss 1
anatomi øye
jeg har blitt skjev i ansiktet
bare fugler
sekretärvogel

sagittarius_serpentarius_bb1625

Derimot kan jeg glad konstatere at mange foretar søk som leder dem rett inn på mitt dypfølte hjertesukk over smalltalkens vederstyggeligheter. Folk googler:

jeg vil ikke at du snakker sånt mot meg
jeg vil snakkker med noen
folk vil ikke snakke med meg
snakke for deg
det er ikke bare meg du snakker med
jeg vil ikke snakke med deg
snakke med mange
jeg kunne ikke å snakke med deg personlig

Og så klart:

smalltalk i heis

Folk har også googlet cossack dance og kommet inn på samme blogginnlegg. Det synes jeg er ordentlig fint.

Enkelte rare søk lar seg lett forklare. Jeg har nemlig skøyeraktige venner som morer seg med å google rare ting – inspirert av den gangen jeg oppdaget googlesøket:

jeg har for korte armer

Siden den gang har det jevnlig dukket opp søk av typen:

t-rex overarmer
yoga med lange armer eller for korte
korte armer kniplingsdyr
korte armer motetips
korte armer tyrannosaurus rex masse rart

Skrekkøgler og Heidi Sævareid, altså.

t_rex1IMG_1093

Man kan også google følgende:

mannlug yogalærer
eier ikke disiplin og dedikasjon
hellig ku i india
bra for hjerteroten
hedning i musikksmak

Nå må jeg innrømme at jeg ikke helt vet hva som er bra for hjerteroten. Men at jeg er en hedning i musikksmaken – det har jeg allerede brakt på det rene!

Er noen mer pornografiske enn andre?

Jeg er kanskje litt sent på ballen her, men i den siste tiden har det altså vært en del snakk rundt Kvinnegruppa Ottars kampanje Stopp pornokulturen.

Jeg skal ikke gå skarpt inn i den konkrete debatten rundt kampanjen, og heller ikke begi meg inn på å definere porno, for selv om mye dekkes av en definisjon der porno anses som materiale med seksuelt innhold som er laget for å virke seksuelt opphissende, er det ikke alltid en enkel sak å bedømme avsenders intensjon. Hvis vi skal bruke reader-response-teorien fra litteraturvitenskapen, kommer definisjonen for eksempel håpløst til kort. Og hva hvis vi trekker inn ironi her? Jeg kjenner mange som elsker pin-up-estetikken. Slutter noe å være porno fordi vi punkterer det med ironi? Og så er det hele kunst-diskusjonen… Hva skiller for eksempel performance fra porno? Intensjonen? Er det tilstrekkelig? Og må den kritiske diskusjonen stilne fordi vi ikke enkelt kan skille?

50s-pin-up-girl-pictures-1480px-Larco_Museum_Erotic_Art_V

Jeg er nok på linje med Kvinnegruppa Ottar i deler av deres syn på porno, og bekjenner meg ikke til dameblandstrender der porno uproblematisk anbefales som krydder for par som har blitt lei av hverandre i sengen. Og jeg er ikke redd for å bli stemplet som Ottar, kjerring, misunnelig eller feministstygg fordi jeg mener at man er nødt til å ta innover seg at konsum av porno kan befinne seg i samme landskap som kjøp av seksuelle tjenester fra en prostituert – selv om pengetransaksjonen er mindre direkte. Likevel er det både umulig og lite fruktbart å få slutt på alt som kan kalles pornografisk. Jeg ser for eksempel for meg at et par bøker jeg er glad i hadde måttet gå på bålet da (og nei, FOR SVINGENDE, vi snakker ikke om Fifty Shades).

Nå er det ikke eksplisitt porno den nystartede kampanjen handler om, men den utbredte bruken av pornoestetikk i media og reklame. Initiativtagerne skriver:

Pornoens tilstedeværelse i det offentlige rom er med på å prege synet på kjønn og seksualitet blant hele den oppvoksende generasjon. Tilgjengeligheten, kombinert med legitimering og markedsføring gjennom underholdningsindustrien, gjør det vanskelig å ha en kritisk distanse til pornoen.

Slik jeg forstår kampanjen, så handler den mye om det faktum at vi har blitt så vant til å bli eksponert for pornoestetikk at vi knapt tolker det som pornoestetikk. Og den handler om utspekulert bruk av pornoestetikk for å selge produkter. Det kan ikke være tvil om at Ottar har rett i at dette er et utstrakt fenomen, og jeg er enig i at det må settes søkelys på denne problematikken.

Men det er like vanskelig å definere pornoestetikk som det er å definere porno i ren form (og hva er ren form?). Kampanjeleder Katarina Storalm viser for eksempel til et «come and fuck me»-look. Hva er egentlig det? Og om det går an å sette fingeren på det, er det tilstrekkelig for at det skal bli pornoestetikk? Avkleddhet trekkes selvsagt også inn, men heller ikke her er det enkelt. Hva er pornografisk avkleddhet? Er det plagget det kommer an på? Kameravinkelen? Posituren? Konteksten? Antagelig kan man svare ja til alt dette – men hvor enkelt er det å finne skarpe, avgrensende definisjoner? Jeg tror vi ganske enkelt må finne oss i at det ikke lar seg gjøre å finne uttømmende og dekkende definisjoner her. Det betyr likevel ikke at vi dermed må bli handlingslammede. Det går an å være kritisk til pornokulturen selv om man bevarer vissheten om at det ikke er like lett å definere pornokulturen.

Det er ett perspektiv jeg ofte savner i debatten om pornokultur og -estetikk. Det er det faktum at kvinnekroppen synes å bli ansett som langt mer pornografisk enn mannskroppen. Dette, som langt på vei har å gjøre med samme mekanismer som slut-shaming, er et av de virkelig stygge utslagene av den såkalte pornokulturen. Jeg tar ikke nå til orde for at man skal heie voldsomt på alle kjendiskvinnene som kler av seg for MANN for å føle seg sterke og frigjorte, det jeg sier nå er ikke et innlegg i DEN samtalen. Jeg vil peke på at kvinnekropper oftere enn mansskropper later til å oppfattes som sexy og utfordrende i sammenhenger hvor det overhodet ikke handler om sensuell posering. Bare det at en kvinne ikke har på seg burka, kan være nok til å plassere henne i sexy-universet.

Siden jeg er meg, må jeg selvfølgelig ta utgangspunkt i noe som har med yoga å gjøre. Så bær over med meg, men altså: Yogalærer Kino MacGregor har all den tid hun har lagt ut yogainstruksjonsvideoer på YouTube, måttet tåle kritikk og trakasserier for at hun praktiserer i stramme, korte klær.

Kino MacGregoryoga_asana34

Alt hun gjør er altså å gå i komfortable klær som hemmer kroppen minst mulig, i likhet mange mannlige yogautøvere.

men yogaDwi_Pada_Viparita_Dandasana

Ja, tradisjonen tilsier til og med at man ikke skal ha videre mye klær på seg.

Sri Krishna Pattabhi Jois
Sri Krishna Pattabhi Jois

Men det er altså kvinnelige yogautøvere som utsettes for kritikk når de lar seg avbilde i slike antrekk.

I fjor var det en hel del kontroverser rundt en yogavideo der yogalærer Bryony Smyth demonstrerer vinyasa og håndstående, iført svart sportsundertøy. Pornoestetikk, sa mange. Jeg er uenig. Jeg ser en demonstrasjon av teknikk, muskelkontroll og konsentrasjon.

Men hvis vi altså skal mene at videoen rommer pornoestetikk, hva så med følgende video av yogalærer David Regelin?

Demonstrasjon av muskelkontroll, ja visst. Men det går også an å se det som demonstrasjon av muskler. Av kropp. Det er vanskeligere å se teknikk, pust og fremgangsmåter i denne videoen. Det handler mye om Regelin her, og hans glinsende vaskebrett. Men er det noen som har sett pornoestetikk her? Jeg har ikke hørt om noen.

Hvorfor er følgende pornoestetikk ….

yogi_4680_635x

… og følgende ikke?

images

For øvrig prøver nok både Smyth og Regelin å selge produkter, det vil si yogaundervisningen de kan tilby. Til det bruker de sine egne kropper – uten mye klær. Men pornoestetikk er det ikke.

Det er mange måter å være kropp på. En avkledd kropp betyr ikke alltid come and fuck me.

Bloggbidrag på Ubok.no

Jeg har fått den ære å blogge om boken min på det supre nettstedet Ubok.no.

Jeg innleder slik:

Gutter og jenter må ikke være i enerom sammen.
Jenter må ikke ta initiativet.
Blir man kjærester, må planen være ekteskap.
Jenter må ikke kle seg utfordrende, da kan guttene få problemer.
Det er lov å kysse, men best å la være.
Sky sex som pesten til du er gift!

Utdrag fra "Spranget"
Utdrag fra «Spranget»

Les hele innlegget her! Man har også muligheten til å vinne boken!

IMG_0837

Og følg i det hele tatt med på Ubok.no. Det er et uavhengig nettsted for unge, der ungdommer kan oppdage, diskutere og dele bøker og leseopplevelser med andre. De skriver følgende om seg selv:

Ubok.no har et forum, en bokbase og en blogg, og er en komplett portal for å finne bøker spesielt for ungdom.

På forumet møtes ungdom fra hele landet og diskuterer hva de leser, bøker de vil anbefale, og dele tekster de skriver selv. Alle kan lage sin egen profil, og fylle en digital bokhylle med bøker de har lest, favorittbøker og bøker de har lyst til å lese.

Bokbasen er en oversikt over bøker for ungdom. Ungdom leser mye forskjellig, vi samler alt på ett sted. Det begynte med et utvalg ungdomsbøker fra de siste årene, og utvikler seg videre i samarbeid med leserne. Målet er at bokbasen skal bli den største og mest relevante kilden til nye leseopplevelser for ungdom i Norge.

Bloggen publiserer jevnlig relevant stoff om litteratur for ungdom. Den holder deg oppdatert på nye utgivelser og presenterer bøker du kanskje ikke har lest. I tillegg blir det konkurranser, forfattermøter og mye mer.

Les mer om Ubok.no her.

sævareidsc3a6vareid_web_medium

Ein plukka blome og frafallets ansikt

Det har kommet to nye intervjuer siden jeg debuterte som forfatterintervjuobjekt i Fædrelandsvennen.

Forrige uke ble jeg intervjuet på den fine nettsiden Framtida.no. Der snakker jeg om seksualitet, feminisme, teite danseklær og tapt jomfrudom. Overskriften er «Ein plukka blome» – les mer her.

Foto: Tora Hope
Foto: Tora Hope

For et par uker siden ble jeg intervjuet i Korsets Seier. Korsets seier er pinsevennenes egen avis, og siden boken min er svært kritisk til karismatisk kristendom, var jeg forberedt på å få en rekke skeptiske og konfronterende spørsmål. Slik gikk det ikke, journalist Lars Christian Gjerlaug var lyttende og interessert, og stilte gode spørsmål. Det jeg sa er ivaretatt i teksten – selv om jeg er tillagt a-endelser og ved en anledning siteres på at jeg savner (!!!!!!!) å dra på leir (!!!!!).

Intervjuet ligger ikke gratis på nett, men man kan kjøpe det her.

Foto: Matunda Bigirmana
Foto: Matunda Bigirmana

For folk med dårlig råd har jeg imidlertid plukket ut noen highlights fra intervjuet. Jeg presenteres slik:

Ifølge statistikken mister over halvparten av alle menighetsaktive ungdommer troen i tyveårene. Heidi Sævareid, som var aktiv i en pinsemenighet på Sørlandet, er et av ansiktene i dette massive frafallet. Kan hennes historie lære oss noe?

Jeg ble spurt om hvorfor jeg ble tiltrukket av menigheten. Jeg svarer slik:

– Som 13-åring valgte jeg selv å oppsøke ungdomsarbeidet i den lokale pinsemenigheten, rett og slett fordi jeg ville ha et kristent miljø med «full pakke». Jeg var ikke interessert i kurong, vafler og slappe andakter, sier Heidi og smiler.
– I ungdomsarbeidet fant jeg et miljø som inkluderte alle, hvor vi hadde mye moro og hvor vi mente alvor med det vi trodde på.

Og hvorfor forlot jeg den?

– De enkle og ferdigtygde svarene på livets store spørsmål og den naive tilnærmingen til Bibelen fungerte rett og slett ikke lenger for meg. I møte med egne følelser, kunnskap og nye impulser, sprakk boblen. Jeg begynte å stille de vanskelige spørsmålene. Men i stedet for gode svar, fikk jeg se nervøse ungdomsledere som satte spørsmålstegn ved min overgivelse og tro.

Litt senere i intervjuet sier jeg dette:

– Prester og pastorer må ta innover seg at folk har utdannelse og at noen enkle bibelvers ikke holder som argumentasjon lenger. Jeg har flere ganger møtt kristne som har ønsket å evangelisere på gaten og på studiesteder, men i møte med fagkunnskap faller man helt igjennom. Det blir for hjelpeløst til å bygge livet sitt på.

Hovedpoenget med å intervjue meg var å belyse hva årsaken til frafall fra pinsemenighetene kan skyldes. Det vises til en bok om fenomenet:

Ifølge boken «You lost me», som kom ut fra Barna Research i fjor, er Heidis historie ganske typisk. For nettopp problemene knyttet til å stille spørsmål, og belastningen ved å uttrykke tvil innad i menigheten, peker boken på som en av hovedårsakene til at så mange forsvinner ut av menighetene.

Boken som består av en rekke dybdeintervjuer, peker dessuten på problemet mange har med å kunne se en sammenheng mellom troens verden og sin egen arbeidshverdag, samt utfordringen mange får med den kristne samlivsetikken, som årsaker til frafall.

Jeg er helt sikker på at dette bidrar til at folk mister troen. Selv sier jeg dette om det siste poenget:

– Selv om all seksualitet utenom ekteskapet var fy-fy, opplevde jeg at det var mye fokus på nettopp kropp og sex. Vi som danset i dansegruppen måtte ha på oss enorme klesplagg for å ikke føre guttene til fall – hva nå enn det måtte bety. Sett i etterkant var det et kvinnesyn og forhold til kropp jeg ikke kan godta. Derfor vektla jeg det også i boka.

Årsakene til at folk forlater troen er sammensatte. På slutten av reportasjen forsøker en kristen ungdomsarbeider å komme med noen svar. Oline Oustorp er fungerende leder i Misjonsforbundet UNG, og sier:

– Jeg vil ikke forsvare oss, argumentere med at alle sikkert gjorde så godt de kunne, eller gå inn i debatten rundt absolutte sannheter. Men jeg vil erkjenne sorgen så mange av oss føler over at troen ikke blir med inn i neste livsfase. Jeg ivrer for at vi kvalitetssikrer det vi formidler til barn og unge i dag. Og jeg er overbevist om at de tre livsviktige ordene «jeg vet ikke» godt kan brukes mer, sier Oustorp.

Der tror jeg hun er inne på noe. Det er ikke farlig å ikke vite! Det er ikke farlig å innrømme at man ikke vet. Jeg tror derimot det er farlig å hevde at man har nådd frem til sannheten og slipper å tenke og søke mer.

Oustorp blir spurt om hva menigheter og ungdomsmiljøer bør gjøre annerledes, og svarer slik:

– Jeg har jobbet med unge mennesker i mange år, og jeg er vaksinert mot enkle svar, overfladiske løsninger og påpressede sannheter. Livet er for alvorlig og troen for viktig til at vi kan ta lett på trosformidling. Men for å bevare en levende tro, er relasjonen til Jesus det aller viktigste. Og mer enn de rette svarene, og realitetsorienteringen med virkeligheten – tror jeg vi må ta hverandre med inn i hverandres disippelpuls. Vi trenger å vise hvordan man kan ha møtepunkter med Gud i hverdagen, sier Oline Oustorp.

Nå vet jeg faktisk ikke helt hva disippelpuls er. Men jeg kjenner meg ganske sikker på at det ikke var manglende tilgang til andres disippelpuls som gjorde at jeg forlot troen. Og jeg tror heller ikke årsaken er at jeg ikke fikk se nok av hvordan man kunne ha møtepunkter med Gud i hverdagen. Det var heller ikke for lite snakk om Jesus.

Jeg er helt sikker på at Oustorp mener dette godt, men jeg synes resonnementet hennes minner litt om innfallsvinkelen småpartier bruker når politiske meningsmålinger ikke svinger i deres favør. Da har de rett og slett ikke formidlet budskapet sitt godt nok, sier de. De har ikke fått folk til å forstå hva det er de står for.

Det faller dem ikke inn at det kan tenkes at folk har forstått veldig godt hva de står for.

Og at de derfor har valgt å forlate dem.

Avisintervju – dekonstruert

I går var jeg på forsiden i Fædrelandsvennen. Der ser jeg skjev og rar ut i ansiktet og har hodetelefoner rundt halsen.

IMG_0728

Inne i avisen står jeg i femte posisjon med føttene og ser drømmende opp i luften.

IMG_0729

Sævareid i kjent stil, kan man vel si. Det jeg sier, for her handler det tross alt ikke om fotoshoot, er også Sævareid i kjent stil. Jeg har i de siste årene vært veldig opptatt av og kritisk til karismatisk kristendom, og i intervjuet setter jeg ord på en del av det jeg tenker. Man må betale 24 kr for å lese dette på nettet, og det er så dyrt at man nærmest må leve på havregryn i noen uker, så her er noen utdrag:

– Kvinnesynet minner om en light-versjon av islam. Jentene gis alt ansvar for at ikke guttene skal få problemer og bli lokket til synd. Som leder av en dansegruppe i Filadelfia, fikk jeg pålegg om å danse i digre armybukser og andre klær som var vanskelige å bevege seg i, sier Sævareid.

I begynnelsen av mars gir hun ut debutromanen «Spranget» på Omnipax forlag. Den handler om en ung jente som ender med å bryte ut av den fiktive menigheten Zion. Selv om handlingen er lagt til Oslo, legger ikke Sævareid skjul på at romanen i store trekk bygger på hennes egne erfaringer fra Filadelfia i Kristiansand rundt årtusenskiftet.
Boka tegner et bilde av indoktrinering og overvåking. Her stiller ungdomslederne nærgående spørsmål til medlemmenes privatliv, og skam og skyld knyttet til seksualitet oppleves som en viktig del av bildet. Det er viktig å være på alle møtene, hvis ikke blir du tett fulgt opp.

Og mens det fantes konkrete regler for danseantrekk, ble det også snakket mye om hvordan jentene burde og ikke burde kle seg.

– Det er anmodninger, antydninger, vage og generelle vendinger, uskrevne regler, rykter og skuffelse som blir brukt for å påvirke dette. Og sangerne i lovsangteamet måtte helst ikke ha for korte gensere, sier Sævareid.

Her handler det både om boken og fortiden min. Det er litt for mye sammenblanding her – jeg har tross alt skrevet en roman og ikke en biografi, men jeg regnet jo med at det ville bli sånn. Fædrelandsvennen er ikke glad i Filadelfia. Det holder jeg saktens med dem i, men for meg er det viktig å få frem at jeg ikke kun kritiserer denne menigheten. Jeg kritiserer en form for kristendom. Og først og fremst har jeg jo skrevet en litterær historie.

At Fædrelandsvennen er opptatt av de sære og spesielle tingene, er likevel lett å forstå. For livet på innsiden av en karismatisk menighet har mange merkelige trekk. Her har journalisten bitt seg merke i noe jeg fortalte om konspiratorisk tankegang i ungdomsmiljøet i Filadelfia:

Sævareid forteller at man den gang var svært opptatt av at man skulle unngå «avguder» i form av andre interesser. Troen på demoner og mørkemakter i hverdagen var også levende.

– De tror på ting som virker veldig merkelige for utenforstående. Det gikk så langt at vi var redde for å pusse tennene med Colgate fordi firmaet skulle være kjøpt opp av sata- nister. Musikken jeg hørte på ble sett på som fristelser fra Satan, slik all ikke-religiøs musikk ble. Det ender med at du føler deg utilstrekkelig uansett hva du gjør, sier hun.

Her måtte jeg le litt da jeg leste saken, for jeg hadde jo ikke egentlig sagt at folk var redde. Poenget var at man snakket mye om hvordan Satan beveget seg i verden. Man regnet for eksempel med at Antikrist ville tilrive seg topp-posisjonen i EU. Og ikke-kristen musikk var altså noe man måtte sky som pesten. Jeg hørte mye på Björk på den tiden. NEW AGE!!! skrek man. Og så videre.

Det jeg er mest opptatt av, er imidlertid måten denne typen menighetsliv legger beslag på ungdommers tid, og måten ledere mener ting om privatlivet til ungdommer.

– Det er vanlig at man føler man har mistet en del av ungdomstiden, både på grunn av tidsbruken og fordi man ikke har de samme referansepunktene som andre. Noen tar også med seg videre mye skamfølelse knyttet til seksualitet, og de blir i visse tilfeller utagerende den andre veien når de har brutt ut. Og fordi det er så mye skam og skyld knyttet til disse tingene, er det også lettere for at seksuelle overgrep får passere uten å bli oppdaget, nettopp fordi offeret føler skyld, sier Sævareid.

Dette siste er jeg også svært opptatt av. Med det samme man begynner å pålegge ungdommer retningslinjer for seksualitet som handler om annet enn at de skal ta hensyn til seg selv OG andre, har det negative konsekvenser. Skyld og skam er uunngåelig. I løpet av gårsdagen fikk jeg flere henvendelser fra folk som var så glade for at jeg tok opp nettopp dette. Folk bærer på mange vonde historier. Jeg vet om folk som har fått demoner drevet ut av seg. Folk som har blitt misbrukt seksuelt i Guds navn. Folk som har blitt kalt «hore» fordi de ikke holder seg på det menighetsledere mener er den smale sti. Selv ble jeg voldtatt da jeg var seksten, og våget ikke si noe – fordi jeg var redd jeg hadde gjort noe galt.

Det er ikke dette boken min handler om. Men jeg tar opp den typen seksualundervisning som bereder grunnen for slike ting. Både gutter og jenter lider under dette. For ikke å snakke om voksne ektepar.

En religionssosiolog som uttalte seg i avisen går, kjente igjen det jeg sa om seksualundervisning. Hun har skrevet doktorgrad om kristne sommerleirer. Les «På sjekkern med Jesus» på forskning.no – mye interessant stoff her. Irene Trysnes blir imidlertid overrasket over det jeg forteller om troen på demoner og konspirasjonsteorier.


- Ungdom i dag er lite autoritetstro, og det er vanskelig å se for seg at dette lar seg gjennomføre nå. Men det er veldig interessant at hun skriver dette. Det minner om sekterisme, og tyder på veldig sterke lederskikkelser. Jeg har ikke observert denne typen overvåkning i mitt arbeid, sier hun. Fokus på demoner og Satan har hun heller ikke sett noe større til i ungdomsmenigheter i dette årtusenet.

- Det virker som Satan er på vei ut, sier Trysnes.

Det har hun nok rett i, dersom det er mainstream-kristendom man snakker om. Det er ikke det jeg snakker om. I mange karismatiske menigheter lever denne troen i beste velgående. Motstand mot menigheten er åndskamp. På Alternativ-messen hersker Satan. Märtha Louise, med alt sitt snakk om engler, er influert av djevelen. Og så videre. Jeg tror dette er høyst usunn tankegang, og det er ikke godt å være femten år og gå i en menighet hvor dette er vanlig tankegang. Det fikk jeg bekreftelse på i en av henvendelsene jeg fikk i går.

Jeg fikk også henvendelser fra enkelte som ikke var glade for det jeg sa. Det var jeg forberedt på, og det regner jeg fortsatt med at kan komme. Kritikk er ikke behagelig. Det er nok også en del som gjerne vil se på meg som en såkalt militant ateist. Nå er saktens ikke ateisme noe jeg føler meg bekvem med å «bekjenne» meg til. Jeg leste Richard Dawkins’ The God Delusion da den kom ut, og kjente lettelse og gjenkjennelse, men har beveget meg litt videre. Jeg har ikke lenger behov for å være ikke-kristen på en måte som passer som hånd i hanske til den fundamentalistiske kristendomsformen jeg selvsagt fortsatt er like kritisk til. Jeg vil ikke være del av en tofrontskrig.

En venn av meg sier at det beste mot dårlig teologi er god teologi, heller enn fravær av teologi. Dette synes jeg er fint sagt, og jeg ønsker å ha et åpent hjerte og et lærevillig hode. Selv om jeg altså ikke tror på Gud mer.

(Dette siste utsagnet ville han muligens dekonstruert, og så ville jeg syntes det var forfriskende og irriterende!)