Disiplin og ambisjon

Disiplin. Det er det som må til hvis man skal ha fremgang. Også innen yoga. Særlig innen yoga. Det var noe av det første jeg festet meg ved da jeg startet med Ashtanga. Jeg gikk på min første klasse, møtte Anthony, ble mer eller mindre beordret på privattime, og allerede samme uke var jeg i gang med yoga hver dag. Yoga every damn day, som det heter i sosiale medier – med hashtag.

«I like working with you, you’re disciplined, you always do as you’re told», sa Anthony etter noen måneder. Det var sant – jeg gjorde alle hjemmelekser, gikk på alle klasser, lærte navn på alle positurer, jeg praktiserte selv om jeg hadde muskelvondt. «Work through the pain,» som det het. Muskelvondt er ikke farlig.

Dette er ikke ment som en skryteparade, eller enda verre – som snikskryt. Det er nok mest det siste jeg er redd for, siden jeg nå skal dømme meg selv nord og ned. Men uansett – nå kommer jeg til poenget. Saken er nemlig den at det går an å være for ivrig. Ivrig som i utålmodig. Og det er vel omtrent det mest ikke-yogiske man kan være. Altfor ofte tilnærmer jeg meg yoga som om det hadde vært turn.

Jeg leste nylig et intervju med Sharath Jois, lederen for Ashtanga Yoga Research Institute i Mysore, India – og der sier han følgende, etter å ha blitt konfrontert med Pattabhi Jois berømte utsagn om at Ashtanga er for alle, bortsett for de som er late:

Many people are too ambitious with their yoga. But the yoga process does not happen instantly, it is a slow process. Today everyone wants everything right away, but yoga is not like that. Yoga takes practice to understand.

Dette gikk rett hjem hos meg. Jeg er ekstremt utålmodig. Hver eneste dag tenker jeg på at jeg ikke gjør raske nok fremskritt. Hver uke tar jeg et overblikk og fastslår at jeg umulig kan ha praktisert nok den uken – enda jeg har gjort yoga every damn day. Hvilket man ikke skal. Man skal faktisk ha en hviledag i uken. Jeg har blitt flinkere til å hvile meg, men jeg hopper ofte over hviledagen.

Det tok ikke så lang tid før Anthony skjønte at han måtte be meg om å ta pauser i blant. Da viste det seg at jeg ikke var så god til å gjøre som jeg fikk beskjed om. Og når det gjelder ashtangaprinsippet om å vente til læreren gir en nye positurer – så har jeg forbrutt meg ettertrykkelig mange ganger. Vanligvis når jeg er alene, for Anthony slår ned som en hauk på strebere, men det var en gang jeg tøyde strikken på en privattime. Jeg øvde på Utthita Trivikramasana, som ser slik ut …

IMG_1518

… og det gikk fint på den ene siden, men jeg begynte å miste balansen på den andre. «Drop it for now,» sa Anthony, men jeg insisterte. Han sa nei en gang til, men jeg insisterte. Da sa han ikke noe mer, men så megetsigende på meg mens jeg fortsatte. Så fikk jeg en skikkelig muskelstrekk i siden.

«Told you,» sa han da.

Sharath Jois sier videre i intervjuet:

There are many reasons to getting injuries. First you must look at how it happened. If you have a bad teacher you might get hurt, it is the students job to find a good, serious teacher. Find out if the teacher is serious about his or her own practice; that is very important. Then there are students who wants more and more asanas, they try too hard, practices two times a day, and then you might hurt your body.

Jeg har heldigvis en god lærer, og hadde ikke fått den strekken hvis jeg hadde hørt på ham, men det var en nyttig lærepenge. Injuries can be good teachers. They make us more humble, mener Sharath.

Jeg har litt samme situasjon akkurat nå. Jeg har hatt litt vondt i en albue i noen uker, og har merket at det kommer i forbindelse med håndstående. Dermed ville det være fornuftig å droppe det en stund, men i går sto jeg på hendene likevel. Så i dag kjenner jeg det litt igjen. Det går over. Men det er irritererende – for da føler jeg at jeg ikke har fremgang! Jeg er ennå ikke så sterk som jeg bør være, og for meg går det langsomt, for jeg tror jeg har hatt vondt cirka alle steder i armene. Det er alltid noe som holder meg igjen, selv om det jo går fremover.

Men:

If you’re building a strong foundation it has to take time. It can take many years, and requires commitment and dedication as well as respect and gratitude. It is the same principle as when you’re building a platform. You cannot use only sand for the foundation; you need other components, like rocks, to make it a strong construction.

Tålmodighet, tålmodighet. Sukk.

Og til slutt sitatet som mest av alt får meg til å føle at jeg ikke alltid har «a yogic mind».

If you just have a yogic mind, an understanding of yoga, your limitations does not matter. It is not possible for everyone to do the asanas I can do. Also there are those who can do all asanas without being great yogis. The most important thing is to dedicate your heart, not how many asanas you can do.

sharathseat2

Advertisements

Sånn ser det ut

Jeg har skrevet mye om Ashtanga her på bloggen, og ofte snakker jeg om Primary Series. Altså den første serien i ashtangasystemet. De aller fleste praktiserer aldri mer enn denne, for den er krevende nok, og det er bare en håndfull mennesker som praktiserer alle seks seriene. En av dem er Sharath Jois, barnebarnet til den moderne grunnleggeren av Ashtanga Yoga – Sri Krishna Pattabhi Jois.

Sharath Jois
Sharath Jois
Pattabhi Jois
Pattabhi Jois

Pattabhi Jois utviklet de seks seriene på bakgrunn av hva han lærte av sin guru, Krishnamacharya, og stiftet Ashtanga Yoga Research Institute i byen Mysore i India. Hit har folk i alle år valfartet for å lære Ashtanga. Mysore er også et ord for en undervisningsmetode der elever på alle nivåer gjør sin egen praksis i et rom der en eller flere lærere går rundt og assisterer. Ashtanga er altså designet for å kunne tilpasses individet.

Ledede klasser er imidlertid også vanlig. Da følger alle samme tempo, og det er derfor en fordel at man har lært seg rekkefølgen og navnene på positurene. Det er ikke alltid at læreren vil demonstrere.

Følgende video viser Primary Series – ledet av selveste Pattabhi Jois:

Her er det ingen justeringer, slik det vanligvis er i forbindelse med både ledede klasser og Mysore. Dette er en demonstrasjonsvideo.

For å lære mer detaljert om både positurene, pusten og sanskrit-ordene, er det nyttig å titte på ashtangalærer Peter Hurleys videoserier. I de to følgende videoene gjennomgår han hele Primary Series:

Dette ser lekende lett ut, ikke sant?

Fortvil ikke. Det er mulig å avansere enda mer. Her er Pattabhi Jois’ demonstrasjon av Intermediate Series …

… og her får vi se litt av Advanced Series – både nr 3 og 4.

Det er jammen er godt jeg har et helt liv på meg!

IMG_0327

Smerte – i yoga???

“You should put that in your next book,” sa yogalæreren min til meg da jeg med et lite pip snek meg ut av Janu Sirsasana C tre pust for tidlig.

“The one about torture?” spurte jeg, for tåleddene mine er ikke åpne nok ennå.

“Haha. Yeah. Hear the Pain.” Han hadde umiddelbart forslag til tittel.

Da jeg begynte å studere med Anthony, fikk jeg ganske raskt inntrykk av at han underviste ut fra prinsippet “no pain, no gain”. For startfasen var knallhard. Men dermed var jeg hektet, for dette var noe annet enn den slappe yogaen jeg hadde prøvd før, der det viktigste var å lukke øynene, strekke seg dovent og føle på den indre harmonien mens duftlysene flakket i rommet. Endelig hadde jeg funnet noe som utfordret meg, noe som krevde dedikasjon og disiplin.

Og altså aksept for smerte.

Yoga skal ikke gjøre vondt, hører man gjerne. Det er en sannhet med så store modifikasjoner at det egentlig ikke er sant. Yogalærer David Garrigues sier rett ut: ”You cannot have a long relationship with ashtanga yoga without experiencing some sort of injury.”

Kan dette da være sunt?

Da jeg begynte med yoga, hadde jeg enkelte fortrinn. Jeg var naturlig fleksibel, og styrken i bena var ganske god. Men jeg hadde ingen styrke i armene. Det må man ha hvis man skal ned i Chaturanga. Hvilket man skal. I hver solhilsen. Jeg klarte det ikke med knærne nedi engang. Så man kan si jeg hadde litt å jobbe med. Og de første månedene føltes som boot camp. Jeg fikk vondt alle mulige steder. Skulle det virkelig være slik? Var jeg blitt skadet allerede nå?

”We’ll toughen you up,” sa Anthony.

Og smertene?

”Work through it”, sa han. Eller ”Work around it.” Og noen ganger sa han ”Leave that one out for now.” Men pause var det ikke snakk om. Han hadde sett dette før. Han visste at det ikke var mulig å bygge opp styrke uten å gå igjennom faser av ubehag, og heldigvis visste han også hva som kan ignoreres, hva som må føre til tilpasninger, hva som gjør at man må unngå en bevegelse fullstendig. Dermed følte jeg meg trygg til å kjøre på.

”We did toughen you up, didn’t we?” sa Anthony til meg for noen uker siden.

Takk og pris for at han visste hva han drev med. Det er avgjørende med god veiledning når man driver med utfordrende aktiviteter. Det er slik i all idrett. Likevel – ytterst få opplever aldri smerte eller skade. Vil man bli god til noe, er det uunngåelig. Men av en eller annen grunn ser folk for seg at yoga skal være unntaket. Forekommer en skade i yoga, regner enkelte det som et bevis på at yoga slett ikke er så sunt som folk skal ha det til. Ja, det er kanskje til og med farlig! For et år siden skapte vitenskapsjournalisten William Broad furore med et essay i New York Times, kalt ”How Yoga Can Wreck Your Body”. Han har selvsagt rett i at yoga kan gjøre det. Det kan også en tur ned trappen, dersom man ikke passer på hvor man går.

Her kommer jeg tilbake til smerte igjen. Smerte er et viktig peilepunkt. Smerte kan fortelle at noe er feil. Det kan være et tegn på at noe må justeres. Hver gang jeg får vondt et sted, lærer det meg at det er noe jeg må endre. Jeg blir øm i håndleddet – AHA, jeg har ikke vært nøye med å holde hele håndflaten i matten. Jeg får vondt på innsiden av kneet – det viser seg at jeg ikke har vært nøye med å rotere fra hofteleddet når jeg er i lotus. Jeg får en smerte langs innsiden av albuen – jeg innser at jeg har låst dem i ørlite feil vinkel i Adho Mukha Svanasana. Kort sagt, jeg blir mer bevisst. Jeg får bedre teknikk.

Noen ganger kommer det problemer som ikke fikses i en fei. Lenge hadde jeg så vondt på utsiden av kneet at selv å sitte med korslagte ben kunne være vondt. Hoppene i solhilsen gjorde vondt. Det var en lang og frustrerende tid. Jeg fikk en lærepenge i tålmodighet. Det nyttet ikke å være sta og bestemme meg for å trosse smerten og presse meg inn i lotus. Kneet sa nei. Behandlingen var å strekke det frem til der hvor det gjorde vondt – og ikke lenger. Jeg følte meg som en nybegynner. Jeg som hadde vært så tøyelig der bare for noen uker siden!!! Kort sagt – det var en lærepenge i ydmykhet. Men jeg lærte også mer om kroppen min. Jeg lærte om hva jeg skal gjøre hvis jeg får en skade igjen. Jeg lærer å lytte til kroppens signaler i tide.

Før lyttet jeg i overkant mye til signalene. Jeg var livredd for skader, nærmest hypokonder. Jeg skal ikke påstå at denne angsten er borte ennå, men den er på vikende front. Og det har hjulpet å lære at ikke all smerte tyder på skade eller noe annet farlig. Smerte er ikke et mål, men det er viktig å tåle smerte og lære seg hva man skal gjøre med ulike former for smerte.

Et annet aspekt ved smerte er at det å iblant være utenfor komfortsonen har en egenverdi. Det fremmer disiplin og mental styrke. Og det å takle ubehag, det å akseptere det som hender her og , det å gjøre noe man ikke egentlig tør – det gir et adrenalinrush! ”Where there is no fear, there is no fun,” lyder et sitat fra Sharath Jois. Det er et utsagn jeg liker. Det går en hårfin grense mellom spenning og frykt, og jeg vet ikke om det går an å skille skarpt. Da jeg gjorde min første drop back uten sikring, kjente jeg i alle fall både frykt og spenning. For det er risikabelt. Man vet ikke om man klarer det. Kanskje faller man. Kanskje gjør det vondt. Men så gjør man det. Og så funker det!

Eller så funker det ikke. Da jobber man videre. Uten dovne forventninger om at fremgang skal komme uten innsats og smerte.

Er smerte nødvendig? Feil spørsmål. Som Sri Krishna Pattabhi Jois sa det: «Pain is real.»

Og: ”New body is making.”

Sharath Jois er barnebarnet til Sri K Patthabi Jois, og leder av Ashtanga Yoga Institute i Mysore, India
Sharath Jois er barnebarnet til Sri K Patthabi Jois, og leder av Ashtanga Yoga Institute i Mysore, India