Et spark til stillesitting og kontorstoler

Til tross for at jeg er ikke er noen gamling ennå – fra tid til annen sliter jeg med isjaslignende smerter. Jobben min foregår jo ved tastaturet, og det å sitte for lenge stille kan føre til smerte selv om trener hver dag. Nå er jeg en rastløs sjel, og sitter sjelden pal lenge, for jeg finner alltid et påskudd til å reise meg (min regel i kontorlandskapet: henting av te, tur til printerrommet og visitt på det lille rommet tas ikke i samme runde) Men bruker jeg feil stol, kan jeg kjenne det veldig fort.

Kontorstoler er for eksempel skrekkelige. Mange av dem er myke, og konstruert sånn at man liksom detter litt bakover mot rygglenet og får ekstra press på korsryggen. Det samme gjelder stoler som er «formet» etter baken – altså med avrundede seter hvor den fremste kanten er høyere oppe enn området innerst ved stolryggen. Så det beste, har jeg funnet ut, er helt rette, harde stoler hvor man kan droppe rygglenet (hva er poenget med rygglene?). Aller best er det selvsagt å sitte på gulvet, men det lar seg ikke gjøre andre steder enn på hjemmekontoret.

Jeg har altså vondt nå og da. Heldigvis er det noe å gjøre med det – i alle fall kan plagen lindres.

Forleden kom jeg over en knakende fin artikkel av yogalærer David Keil, som tar for seg denne typen smerte. Jeg kom over den den på et av mine favorittnettsteder, Yoganatomy (en obligatorisk side for alle yogautøvere), og lærte mye. Der fant jeg et bilde som gir en oversikt over problemområdet ved isjiassmerter.

Oversikt over problemområdet ved isjiassmerter
Oversikt over problemområdet ved isjiassmerter

Det kan være flere årsaker til at man har slike smerter, og det finnes to grovkategorier. I det ene tilfelle sitter problemet i ryggraden, i det andre sitter det i «piriformis»-muskelen (se bilde). Sistnevnte kalles for “Piriformis Syndrome”, og jeg mistenker at jeg har et snev av det sistnevnte (heldigvis kun i perioder).

Om Piriformis Syndrome står det følgende i artikkelen:

In this syndrome, the piriformis muscle (for a variety of reasons) is so tight that it places pressure on the sciatic nerve creating, pain, tingling or numbness in the buttocks and down the back of the leg.

Ja, sånn har i alle fall jeg det i perioder. Hvis jeg må sitte på vonde stoler i åtte timer.

Men hvordan skiller man denne plagen fra den som stammer fra ryggraden? Det finnes en enkelt test. Slik beskriver Keil den:

The simple test to differentiate between sciatica coming from the spine (possibly disc compression) and the piriformis compressing the sciatic nerve is this:

Lie on your back. Lift the leg of the affected side. If the leg is able to lift higher than a foot off the ground there is a good chance that it is piriformis that is tight. If one lifts the leg and within six inches has shooting pain down the back of the leg, it’s more likely to be coming from the nerve being compressed closer to the spine.

For meg er resultatet klart, noe som ikke akkurat overrasker meg, siden jeg alltid har hatt problemer med vridningsøvelser som krever at høyresiden strekkes. Dermed er det altså tøyningsøvelser som gjelder. Alle former for forward fold er bra, både stående og sittende. Spesielt god erfaring har jeg med forward fold i one-legged pigeon pose, eka pada raja kapotasana, kombinert med en vridning av overkroppen.

Omtrent slik, men med midten av brystkassen på linje med den fremste foten:

pigeon-e1338738413918

(Jeg sitter faktisk slik i skrivende stund.)

Andre ganger sitter jeg bredbent på huk og skriver. Da får jeg også en god strekk. Sånn ser det ut:

Photo on 14.09.13 at 16.05

En spesialstilling for hjemmekontoret, dette. Eller NSFW, som den også kan kalles.

Til slutt noen øvelser som virkelig tar tak i det dype muskelvevet. Det er øvelser som forbereder en på lotusstillingen, padmasana, så her slår man flere fluer i ett smekk. Det er nemlig i liten grad knærne som avgjør om man kan gjøre lotus, det er setemusklene og hoftene det kommer an på. Her viser David Keil hvordan man går frem.

Jeg er neppe den eneste som har slike vondter innimellom, så se videoen, og prøv! Det gjør underverker!

Advertisements

Ashtanga – en «alfa-hann»?

I met my ex not long after I lost my yogic virginity a few years back.

Slik lyder den pirrende innledningen i en artikkel jeg kom over i dag. Ashtanga yoga ble deretter sammenlignet med en alfa-hann som artikkelforfatteren nå har forlatt. Og det kan vi jo godt forstå at hun har gjort, dersom Ashtanga virkelig er den psykopaten hun beskriver ham som.

Vel, det står faktisk ikke at det er Ashtanga det er snakk om. Litt feigt, spør du meg. Men det er likevel ganske tydelig. Slik forklarer skribenten hva hun lærte av sin eks:

1. If you don’t breathe like Darth Vader, you ain’t doing it right.

2. Vinyasa is a chaser you do between the heavy stuff — that gin & tonic you down to soften the effect of tequila shots.

3. An asana practice is not an asana practice if you don’t sweat buckets, and heated rooms are only for those watered-down yogis who drink the Bikram Kool-Aid.

4. Counter poses are for pussies.

5. You’ve got to do the exact same practice day in, day out, for years (except for those “moon days”, when the lunar cycle is supposed to wreak havoc on the energy of every yogi in the planet—and except on your own “moon cycle,” when you are probably too hormonal).

6. My ex-yoga loves you so hard, it’ll squeeze you down while you’re bending forward just so you feel like you’re making love to your shins (Torn hamstring? Yoga is tough love, baby). It aspires to make your torso twist so far that sometimes you can feel your intercostals pop.

7. Complaining is non-yogic, because hardcore adjustment is the only way to awakening.

Been there, done that.
Been there, done that.

Ok. Jeg kjenner det igjen. Bortsett fra at jeg egentlig ikke gjør det.

Punkt 1: Ja. Ujjayi-pusten er det viktigste av alt. Føler meg ikke som et romvesen av den grunn (eller kanskje litt).

Punkt 2: Ja. Man gjør Vinyasa mellom positurene. Kan egentlig ikke uttale meg om tequilaen, for jeg har aldri drukket så mye tequila at jeg må kjøle meg ned med GT.

Punkt 3: Ok. Jeg er veldig skeptisk til Bikram. Men jeg synes jo jeg har gjort yoga selv om svetten ikke spruter som fra en brannhydrant.

Punkt 4: Vel, man legger ikke inn nye positurer i serien. Men den er lagt opp for at relevante øvelser skal komme etter hverandre.

Punkt 5: Må man gjøre det samme hver dag? Det gjør ikke jeg. Jeg gjør Primary Series fire ganger i uken, og Tristhana Yoga resten av uken. Mange ashtangier er mer puristiske enn meg. Men det er veldig vanlig å ikke gjøre den eksakt samme praksisen hver dag. Imidlertid endrer man ikke på sekvensen når man gjør serien – det er sant. Men det er et gode, ikke en tvangstrøye – synes nå jeg

Punkt 6: Ja, justeringer er viktige. Av og til gjør de vondt. Men som jeg var inne på for noen dager siden – en god lærer vil ikke påføre eleven skade. Ashtangier bejubler verken ryggskader eller overrevne leddbånd.

Been there, done that.
Been there, done that.

Punkt 7: Ok, jeg er jo litt enig i at man ikke skal klage – i alle fall ikke gnåle. Man skal diskutere problemer med både seg selv og læreren, men man kan godt la være å sutre over at praksisen krever disiplin.

Jeg må innrømme at jeg synes artikkelen i seg selv er både bitter og sutrete. For å fortsette i samme kjærlighetsmetaforspor som forfatteren – hun er som en som legger hele skylden for et forholdshavari på den andre part. Hun vurderer ikke muligheten for at hennes egen tilnærming kan ha vært feil. Hun vurderer heller ikke muligheten for at hun rett og slett ikke passet sammen med Mr. Ashtanga. Hun fastslår kun at han ikke brydde seg om henne.

I realized that my ex-yoga does not really care about me. It cares about itself, about perpetuating the myth that yoga is a set of fixed practices that you do every day, without question, without self-inquiry.

Hun dømmer også alle andre som mener seg å være i et seriøst forhold med Ashtanga.

I got tired of having minor injuries here and there, and watching other fellow practitioners dropping from various injuries while, still in denial about their cause, they faithfully continued to follow my ex.

For meg er ikke Ashtanga en eks, jeg er i et seriøst forhold med Ashtanga, og får vi problemer, tar vi dem opp og finner en løsning. Ashtanga oppfordrer meg nettopp til det artikkelforfatteren innbiller seg at mangler: self-inquiry.

Men det står tydelig for meg at Ashtanga har et imageproblem. Artikler som denne er ikke alene i sitt slag. Det finnes mange historier om folk som har gitt opp Ashtanga, med betydelig agg mot praksisen. Derfor er det utrolig viktig at Ashtanga fortsetter å utvikle seg, og at ashtangier viser åpenhet, ydmykhet og endringsvilje.

Samtidig er det helt avgjørende at man ikke serverer en utvannet versjon av praksisen for å tilfredsstille mennesker som instinktivt gir opp når det er noe de ikke mestrer eller liker – og skylder på alle andre.

Been there, done that
Been there, done that

Vondt i kneet? Din sytepave!

Forgive me but I don’t care about your pain, small or large, because it is infinitely tiny and nothing at all compared to the possibilities for healing that are right in front of you.

Dette skrev ashtangalærer David Garrigues nylig i et lite hjertesukk over elever som klager og syter over at Ashtanga er ubehagelig og vondt. Han legger kort sagt ikke fingrene imellom.

indepth study pic 18

Garrigues har snakket om smerte tidligere. Jeg viste til ham da jeg for noen måneder siden skrev om smerte i yoga, og la ut følgende videosnutt:

Her sier han mye fint. Det er helt sant at man må tåle smerte og ubehag, og at man heller ikke kan unngå skader gjennom et langt liv med Ashtanga. Og følgende utsagn er veldig presist:

If you expect success in yoga to come at a small price tag: QUIT NOW

Men hva er «success in yoga»? Og hva slags prislapp er rimelig?

David Garrigues skriver videre:

If you are serious, by the end you will have sacrificed everything to your spiritual practice. You will have used your body, your mind, your spirit as food. You will have eaten and digested all of you. There will be nothing left but – VOID.

Ok. Ja. Yoga er ganske altoppslukende. Man vil gå igjennom endringer. Man vil kanskje endre kurs i livet. Man vil se seg tilbake og innse at man har arbeidet seg gjennom hele kroppen, hele hodet – og at man fortsetter å gjøre det.

Men jeg synes det er problematisk at denne veksten knyttes til fysisk smerte – eller mer presist: skader. For det er faktisk skader Garrigues drøfter i teksten sin. Han viser begeistret til hva Pattabhi Jois gjorde i møte med elever som hadde smerter eller skader – han skal visstnok ha latt som om han ikke var spesielt god i engelsk når noen begynte å spørre ham om ting som hadde med smerte å gjøre.

Student: Guruji, my groin is hurting right in here (pointing towards leg) it’s been six months, should I …

Guruji: Huh? No problem you take it practice … yes, yes I am teaching, no problem.

Eller så vendte han alt til noe positivt:

(Guruji with student after hearing a loud popping noise coming from the student’s knee, back or shoulder)

Guruji: Oh! Good pop!

ashtanga-yoga-teacher-criteria

David Garrigues snakker varmt om «rose-colored glasses». Og fastslår at dersom man opplever smerte under yoga, så får man klare seg selv:

Thus you can answer your own pain questions and complaints by forgetting how to speak your native language, or putting on your own rose-colored glasses and become an unrelenting, unstoppable, positive force for your practice.

Selv bekjenner han:

It’s hard for me not to become jaded on the subject of pain.

Jeg synes denne teksten gir uttrykk for at han allerede har blitt det. Han sier rett ut at han ikke bryr seg om elevens smerte, og at han ønsket at han kunne være like direkte som Pattabhi Jois – i stedet for å faktisk bli sint.

Nå antar jeg at teksten ikke er en programerklæring, men snarere et slags hjertesukk over det han oppfatter som dovne og pysete elever. Sannsynligvis er ikke David Garrigues en hensynsløs tyrann som tvinger elever til å presse seg gjennom smertene til leddbånd ryker og skuldre havner ut av ledd.

22219_658755547026_1708185444_n

Likevel blir jeg skeptisk når en lærer med ansvar for tusenvis av elever finner det for godt å bli lei og likegyldig i møte med spørsmål om smerte. Å klage over smerter trenger slett ikke bety at man er en slappfisk som leter etter en utvei. Sannsynligvis ønsker man bare råd om hvordan man kan praktisere bedre, klokere, tryggere. En elev skal kunne søke råd, og en lærer skal svare. For hvem skal man ellers spørre når man har smerter i korsryggen, lysken, foten eller håndleddet?

Selvsagt skal en lærer også legge press på eleven. En god yogalærer vil ikke uten videre be folk legge seg i hvileposisjon hver gang noe gjør litt vondt eller blir litt slitsomt. Ikke all smerte er farlig, og mye smerte er både uunngåelig og dessuten positiv. Nybegynnere vil måtte regne med å ha vondt i omtrent hele kroppen

Da jeg startet, måtte jeg i noen uker støtte armen når jeg skulle sminke meg eller skjenke te. Dette var naturligvis ganske skremmende, og hadde jeg hatt en lærer som sa at «hvis det gjør vondt, ta en pause», hadde jeg jo måttet slutte med yoga. Heldigvis hadde jeg Anthony, som gjerne lo, gjorde narr, irettesatte eller ignorerte meg når jeg sa at noe gjorde vondt. Det var helt greit, for jeg visste jo at bekymringsverdig smerte alltid ble tatt på det dypeste alvor og møtt med håndfast terapi. Det var derfor nærmest en lettelse når han lo eller ignorerte meg. Da visste jeg at jeg var trygg, og at det eneste som trengtes var at jeg skjerpet meg.

En lærer som ignorerer smerte som har pågått i et halvt år – uten å undersøke den – er en hensynsløs lærer. Lærere som sier at «nå åpner det seg» når man river over noe i leddene – de har etter min mening en overfladisk og farlig tilnærming til yoga. Og hvis det vokser frem et ideal om at Ashtanga skal være sånn, tror jeg at man bare skremmer bort folk. Hvem har vel lyst til å drive med noe som kan sette kroppen i fare?

Ingen yogalærere tar direkte til orde for at man skal presse seg gjennom alvorlige skader. Så klart ikke. Men om de er uinteressert i elevenes smerter, blir det i praksis det de oppmuntrer til. Ikke alle elever kjenner sin egen kropp godt nok til å vite hva som er farlig og ufarlig smerte, og de skal ikke fratas veiledning. Dette er heldigvis de fleste yogalærere enige i.

Yogabloggen The Confluence Countdown publiserte for en tid tilbake en rekke utsagn fra ulike lærere, hvorav favorittutsagnet mitt trolig kommer fra Richard Freeman:

If this doesn’t feel good, or doesn’t help, there is no virtue in pushing through the pain and further irritating or tearing the cartilage of the inner edge of the meniscus. Work carefully and slowly and find someone who knows the mechanics of the knee joint—who also understands the benefits of yoga—to consult with for this situation. Pushing through joint pain can further damage a joint and upset the pranas of the body.

Richard Freeman
Richard Freeman

Working carefully and intelligently with injury is an important part of any yoga practice. Yoga should make the body healthier rather than harming it. Though one has to be intelligent rather than fanatical and mechanical. Having a good teacher to give guidance and feedback, and listening carefully to the internal cues that your body is giving you is very important.

Dette med å lytte til kroppens signaler er kjempeviktig. Veiledning fra en lærer er viktig, men man må ikke bli avhengig. Man må tenke selv. «You become your own teacher,» sa Anthony til meg en gang.

Så i dag tok læreren Heidi eleven Heidi i nakken og sa «ærlig talt, bare fordi du kuttet stortåen på blåskjell på svaberget i går, kan du ikke droppe yoga. Du blir ganske enkelt nødt til å gjøre Chaturanga med kun ett ben som støtte. Men da er det viktig at du passer på riktig skulderteknikk, så du ikke overbelaster den ene siden og vekker irritasjonen du hadde der for noen uker siden.»

Og så satte jeg i gang.

Smerte – i yoga???

“You should put that in your next book,” sa yogalæreren min til meg da jeg med et lite pip snek meg ut av Janu Sirsasana C tre pust for tidlig.

“The one about torture?” spurte jeg, for tåleddene mine er ikke åpne nok ennå.

“Haha. Yeah. Hear the Pain.” Han hadde umiddelbart forslag til tittel.

Da jeg begynte å studere med Anthony, fikk jeg ganske raskt inntrykk av at han underviste ut fra prinsippet “no pain, no gain”. For startfasen var knallhard. Men dermed var jeg hektet, for dette var noe annet enn den slappe yogaen jeg hadde prøvd før, der det viktigste var å lukke øynene, strekke seg dovent og føle på den indre harmonien mens duftlysene flakket i rommet. Endelig hadde jeg funnet noe som utfordret meg, noe som krevde dedikasjon og disiplin.

Og altså aksept for smerte.

Yoga skal ikke gjøre vondt, hører man gjerne. Det er en sannhet med så store modifikasjoner at det egentlig ikke er sant. Yogalærer David Garrigues sier rett ut: ”You cannot have a long relationship with ashtanga yoga without experiencing some sort of injury.”

Kan dette da være sunt?

Da jeg begynte med yoga, hadde jeg enkelte fortrinn. Jeg var naturlig fleksibel, og styrken i bena var ganske god. Men jeg hadde ingen styrke i armene. Det må man ha hvis man skal ned i Chaturanga. Hvilket man skal. I hver solhilsen. Jeg klarte det ikke med knærne nedi engang. Så man kan si jeg hadde litt å jobbe med. Og de første månedene føltes som boot camp. Jeg fikk vondt alle mulige steder. Skulle det virkelig være slik? Var jeg blitt skadet allerede nå?

”We’ll toughen you up,” sa Anthony.

Og smertene?

”Work through it”, sa han. Eller ”Work around it.” Og noen ganger sa han ”Leave that one out for now.” Men pause var det ikke snakk om. Han hadde sett dette før. Han visste at det ikke var mulig å bygge opp styrke uten å gå igjennom faser av ubehag, og heldigvis visste han også hva som kan ignoreres, hva som må føre til tilpasninger, hva som gjør at man må unngå en bevegelse fullstendig. Dermed følte jeg meg trygg til å kjøre på.

”We did toughen you up, didn’t we?” sa Anthony til meg for noen uker siden.

Takk og pris for at han visste hva han drev med. Det er avgjørende med god veiledning når man driver med utfordrende aktiviteter. Det er slik i all idrett. Likevel – ytterst få opplever aldri smerte eller skade. Vil man bli god til noe, er det uunngåelig. Men av en eller annen grunn ser folk for seg at yoga skal være unntaket. Forekommer en skade i yoga, regner enkelte det som et bevis på at yoga slett ikke er så sunt som folk skal ha det til. Ja, det er kanskje til og med farlig! For et år siden skapte vitenskapsjournalisten William Broad furore med et essay i New York Times, kalt ”How Yoga Can Wreck Your Body”. Han har selvsagt rett i at yoga kan gjøre det. Det kan også en tur ned trappen, dersom man ikke passer på hvor man går.

Her kommer jeg tilbake til smerte igjen. Smerte er et viktig peilepunkt. Smerte kan fortelle at noe er feil. Det kan være et tegn på at noe må justeres. Hver gang jeg får vondt et sted, lærer det meg at det er noe jeg må endre. Jeg blir øm i håndleddet – AHA, jeg har ikke vært nøye med å holde hele håndflaten i matten. Jeg får vondt på innsiden av kneet – det viser seg at jeg ikke har vært nøye med å rotere fra hofteleddet når jeg er i lotus. Jeg får en smerte langs innsiden av albuen – jeg innser at jeg har låst dem i ørlite feil vinkel i Adho Mukha Svanasana. Kort sagt, jeg blir mer bevisst. Jeg får bedre teknikk.

Noen ganger kommer det problemer som ikke fikses i en fei. Lenge hadde jeg så vondt på utsiden av kneet at selv å sitte med korslagte ben kunne være vondt. Hoppene i solhilsen gjorde vondt. Det var en lang og frustrerende tid. Jeg fikk en lærepenge i tålmodighet. Det nyttet ikke å være sta og bestemme meg for å trosse smerten og presse meg inn i lotus. Kneet sa nei. Behandlingen var å strekke det frem til der hvor det gjorde vondt – og ikke lenger. Jeg følte meg som en nybegynner. Jeg som hadde vært så tøyelig der bare for noen uker siden!!! Kort sagt – det var en lærepenge i ydmykhet. Men jeg lærte også mer om kroppen min. Jeg lærte om hva jeg skal gjøre hvis jeg får en skade igjen. Jeg lærer å lytte til kroppens signaler i tide.

Før lyttet jeg i overkant mye til signalene. Jeg var livredd for skader, nærmest hypokonder. Jeg skal ikke påstå at denne angsten er borte ennå, men den er på vikende front. Og det har hjulpet å lære at ikke all smerte tyder på skade eller noe annet farlig. Smerte er ikke et mål, men det er viktig å tåle smerte og lære seg hva man skal gjøre med ulike former for smerte.

Et annet aspekt ved smerte er at det å iblant være utenfor komfortsonen har en egenverdi. Det fremmer disiplin og mental styrke. Og det å takle ubehag, det å akseptere det som hender her og , det å gjøre noe man ikke egentlig tør – det gir et adrenalinrush! ”Where there is no fear, there is no fun,” lyder et sitat fra Sharath Jois. Det er et utsagn jeg liker. Det går en hårfin grense mellom spenning og frykt, og jeg vet ikke om det går an å skille skarpt. Da jeg gjorde min første drop back uten sikring, kjente jeg i alle fall både frykt og spenning. For det er risikabelt. Man vet ikke om man klarer det. Kanskje faller man. Kanskje gjør det vondt. Men så gjør man det. Og så funker det!

Eller så funker det ikke. Da jobber man videre. Uten dovne forventninger om at fremgang skal komme uten innsats og smerte.

Er smerte nødvendig? Feil spørsmål. Som Sri Krishna Pattabhi Jois sa det: «Pain is real.»

Og: ”New body is making.”

Sharath Jois er barnebarnet til Sri K Patthabi Jois, og leder av Ashtanga Yoga Institute i Mysore, India
Sharath Jois er barnebarnet til Sri K Patthabi Jois, og leder av Ashtanga Yoga Institute i Mysore, India