Ode til et stamsted

Sjokk og vantro! Liebling, Grünerløkkas hjerte, skal legge ned! Beskjeden kom på Facebook-siden deres i går formiddag – de «rev plasteret av», for å bruke deres ord. Selv fikk jeg beskjeden av en venninne – «var ikke dette ditt stamsted»? Jo. Det var mildest talt mitt stamsted. I perioder var jeg der nesten hver dag.

A57244A4-6422-4A56-8002-D7A206ECEF41.JPG

Jeg tror det startet for alvor sommeren 2012, en sommer da det regnet og regnet. Været passet meg godt, for jeg hadde et bokmanus å skrive ferdig, men det ble klaustrofobisk å bare sitte hjemme og jobbe, så jeg begynte å gå til Liebling hver dag. Den gangen bodde jeg i Sannergata, like rundt hjørnet, men vanen fortsatte selv om jeg flyttet litt lenger unna, og Spranget ble ferdig til bokvåren 2013. Slippfesten ble selvfølgelig holdt på Liebling, komplett med opptreden fra min gode venninne Sarah, som er magedanser.

Neste bok ble påbegynt på et tog mellom Firenze og Roma, men resten ble skrevet på Liebling – jeg tror nesten jeg kan gå så langt som å si at hele ble skrevet der, og også redaktørmøter fant sted på Liebling. Slippfesten for Slipp Hold kunne ikke holdes der, for Pain Solutions opptreden med blodsutgytelser og søling av gin krevde en litt annen arena. Men Liebling fant sin vei inn i selve romanen.

Liebling er ikke bare bokskriving for meg, stedet har også vært et slags sosialt sentrum. Jeg insisterte alltid på å legge avtaler til Liebling, og jeg ble dessuten kjent med nye mennesker og bra hunder, blant annet den uforlignelige kjendishunden Ludo (og eieren hans, håndplukk-foregangskvinnen Kristine).

 

Ellers er jo Liebling uforvikelig forbundet med min partner in crime, Ida, som hadde dette å si om Liebling i går:

Dette er jo trist! På Liebling har vi hatt gode stunder, ikke sant Heidi? Spesielt på den tiden da du knipset meg opp kl halv sju for morgenklasse yoga på Elixia like over veien. Hvorpå vi hadde konkurranse om å stryke ut flest mulig skriveoppgaver på lista via programmet Astri (som også er lagt ned). Og du alltid vant… Mesteparten av magasinet Akt er redigert der. Heidi lanserte første boka si her. Og det ble etterhvert så hjemlig at jeg tok meg selv i skjødesløst å gipe tak i strømpebuksa og hoppe mens jeg trakk den opp. Ble intervjua til Min tro i Vårt land her også i fjor. Den gode kaffen har sørget for overholdelse av mang en deadline. Også den tyske ølla da. Snufs.

Alle kan nok være enige om at aggressiv strømpebuksejustering er selve tegnet på at man føler seg hjemme.

Mine minner fra Liebling er mange – jeg har blitt stengt inne på Lieblings toalett (skiltet over dørklinken sa at den var vrien, og «lykke til»), kjøpt tysk kvalitetsdesign fra Ich Jane og en masse hastegaver til bursdager og jul, ønsket meg gjøkur og papirlampe, drukket litervis med kokosvann (før det ble hipt, så klart) og lapsang souchong,  delt langbord med andre frilansere med Mac, fått innføring i kafédrift av den hyggelige Liebling-mannen Nicolò (research til den kommende Slagside), snikfotografert utallige hunder utenfor, slanget meg i de stripete fluktstolene under parasollene og latt meg imponere av kafeens mange David Hasselhoff-effekter.

Nå har jeg bodd i Bristol i et år og har en ny stamkafé, men jeg sørger likevel over Lieblings nedlegging. En æra er over! Liebling kan ikke erstattes!

Her er Lieblings egne ord:

Det sies at plaster skal rives av så fort som mulig for å påføre minst mulig smerte. Vel, hold dere fast! Vi har besluttet å gi oss med Liebling.

Fra vårt slott på toppen av Markveien har vi i seks år forsynt byens borgere med kaffe, doppeldeckere og schnaps, men nå er tiden moden for å gjøre noe annet.
Alt vi har sett og opplevd; Det har vært en reise. En reise litt som i filmen Interstellar – når de lander på den der planeten og tiden i verden de kommer fra går så alt for fort fra dem. Plutselig har det vært Beliebers, smørkrise, Free the Nipples, YOLO, Skam, Sylvi Listhaug, Donald Trump og Pokémon.
Det føles litt som vi har vært her siden krigen. Som tysk kafé skal man ikke spøke med krigen, men vi har ikke pleid å være så nazi på det. Ikke én gang har vi blitt kalt tyskertøser, men har snarere fått ganske mye ros. Tror vi. For å sitere en gjest: «Liebling er det beste som har kommet fra Tyskland siden Milli Vanilli». Vi vet fortsatt ikke om det var ment som et kompliment.
Det blir ikke stengte dører med det første altså. Først skal vi plage dere med gamle minner, litt som en gammel onkel som tvinger dere til å se på lysbilder fra gamle dager. Dessuten jobber vi med å finne en verdig arvtager. Kanskje blir det en smooth overgang til østerriksk kakehus eller sveitsisk ostebutikk. Eller noen overtar stafettpinnen, ingen merker noen ting og vi kunne like gjerne spart oss for denne lange statusoppdateringen. Dette er selvfølgelig ganske så emosjonelt for oss, men vi later som ingenting og spøker det bort. xoxo

 

 

Reklamer

Siden sist…

… har det skjedd en god del. Blogg har det ikke blitt tid til – det har vært for mange bøker å oversette, og ikke minst – en bok å skrive ferdig. Den heter Slagside og kommer på Gyldendal i september.

Boken er snart på vei til trykk, jeg er ferdig med min del av jobben, og det er både en lettelse og litt skummelt – som vanlig. Men jeg har allerede prøvekjørt boken litt – jeg leste høyt fra den på to arrangementer på Lillehammer. På begge arrangementene dukket det opp hunder. Et godt omen.

 

Romanen henter handling fra Bristol, hvor jeg altså fortsatt holder til, og som vanlig har jeg researchet med kropp og sjel – særlig kropp. Det laget NRK sak av. Les om blod og tårer og Krav Maga her.

IMG_4902
Foto: Thomas Espevik

 

Jeg har også snakket om Slagside med Bristol24/7, for redaktøren der ble nemlig interessert da han hørte at det bodde en «Swedish writer» i etasjen over Playground Coffee, der han kjenner eieren (som er min landlord). Enda mer interessert ble han da han hørte at jeg har skrevet en historie fra Bristol. Så da ble det intervju – og da jeg måtte innrømme at jeg er norsk, ikke svensk, ble ordspillet til overskriften et faktum!

 

 

Det viktigste som ellers har skjedd siden sist, er at jeg nå er så heldig at jeg har fått arbeidsstipend for yngre, nyetablerte kunstnere. Det er treårig. Så jeg har begynt på nye ting. Men det skal jeg ikke skrive om på lenge ennå!

 

Ny bok!

Nå er det omtrent et år siden jeg begynte å skrive de første linjene på den boken som nå snart er ferdig. Jeg tror ideen kom litt tidligere, kanskje i mars eller april, men det tok litt tid før jeg fikk satt meg ned og begynt å skrive. Jeg skrev vel noen linjer i mars i fjor, og så ble manuset liggende en stund – nesten helt til juli, da jeg satt på tog mellom Firenze og Bergamo. Da hadde jeg hatt ferie i fire dager – ekstremt sjelden kost for meg, men det var tydeligvis lurt, for da jeg var uthvilt kom kreativiteten strømmende.

Det varte imidlertid ikke så lenge. Etter en kort skriveraptus ble det et opphold som varte helt til september. Da opplevde jeg det motsatte av det som skjedde i Italia – denne gangen var det søvnunderskudd som gjorde susen. Dagen etter en altfor kort natt var hodet skjevt og ukritisk, og jeg kom meg i gang med skrivingen igjen. Denne gangen holdt jeg koken. Og nå er boken faktisk så godt som ferdig.

Jeg skrev kort sagt en god del raskere denne gangen enn den forrige. Spranget brukte jeg vel noe slikt som fem år på. Fordi jeg ikke fikk skrevet i ett strekk. Hver gang jeg tok fatt på manuset igjen, måtte jeg lese og skrive meg inn i det igjen, og siden det gjerne gikk over et år for hver gang jeg tittet på det, ble det til at jeg endret på en god del. Det var nok også slik at jeg bortprioriterte å skrive på manuset, siden jeg slett ikke følte meg trygg på at dette var en bok noen ville anta.

Denne gangen føltes det litt annerledes. Forstå meg rett, jeg tror ikke jeg har klippekort på utgivelser fordi jeg har klart å debutere. Men jeg følte meg sikrere på at dette var en bok som ville se dagens lys, og jeg hadde også lagt en slags plan sammen med redaktøren min. Dermed ble det lettere å prioritere skrivingen. Jeg kjente meg ganske trygg på at arbeidet ikke ville bli forgjeves. Sånn sett så kjenner jeg meg ikke helt igjen i det at andreboken skal være så vanskelig å skrive. Denne har det vært lettere å skrive, og underveis var tanken på at dette nesten helt sikkert skulle ut i verden, motiverende snarere enn noe som ga meg prestasjonsangst.

Men det må også sies at jeg er en person som gjerne tror jeg er refusert frem til boken faktisk står i bokhandelen, litt som på samme måte som at jeg var overbevist om at Brage-juryen hadde gjort en feil da de nominerte meg.(Dagen jeg fikk vite om nominasjonen, brukte jeg tid på å google forfattere som også het Heidi – bare for å være sikker på at de ikke hadde forvekslet meg med en annen. Helt sant.) Jeg frykter alltid det verste.

Altså var det en god følelse da jeg fikk kontrakten i posten. Nå er dette bare min andre bok, så det kan tenkes at jeg blir riktig blasert etter hvert, men det å ha kontrakten i hånden, det er veldig, veldig fint.

IMG_1061

Forresten gjenstår språkvask og korrektur. Så helt i mål er jeg selvsagt ikke. Men det kjennes som om det bare er sjarmøretappen som gjenstår. For nå vet jeg at våren 2015 kommer det ny bok av undertegnede. På Mangschou forlag denne gangen.

Ennå er vi bare halvveis i 2014, og jeg skal ikke foregripe begivenhetenes gang ved å drøfte innholdet eller si særlig mer enn HEPP – det kommer ny bok om noen evigheter. Jeg kommer nok til å skravle mer om boken når det nærmer seg utgivelse.

Men jeg våger meg allerede nå frempå med å dele det som faktisk satte tankeprosessen rundt boken i gang – det er nemlig en sang. For meg er musikk som bensin for skrivingen, og denne gangen var det Björk som ga meg et dytt, med «Pagan Poetry», som jeg har hatt på repeat cirka siden Vespertine utkom i 2001. Det er en sang som gir tankene vinger!

Lengsel og motstand

Nå er det kun litt over et døgn til Brageprisen utdeles – og spenningen stiger! Det er for øvrig ingen frenetisk spenning, jeg mener helt oppriktig at det er stort nok å være nominert. Så jeg har altså ikke forfattet noen takketale, i stil med Oscar-kandidatene (I WANNA THANK MY MANAGERS AND MY FAMILY AND I WANNA THANK GOD). I dag møtte jeg en som mente at jeg burde det. Dette kalte hun visualisering! Hvis jeg satte av tid i kveld til å visualisere, ville jeg vinne, hevdet hun.

Altså er det The Secret-metoder som gjelder.

Men nok om det. De siste to dagene har jeg fått to omtaler av boken min. I dag kom den jeg ble aller mest glad for – nærmest lykkelig, selvsagt fordi den er positiv, men mest av alt fordi Marius Emanuelsen leverer en av de mest innsiktsfulle lesningene jeg har sett av boken min hittil. Teksten er publisert på Barnebokkritkkk og omhandler alle fire nominerte, og her er det som omhandler min bok:

Heidi Sævareids debutroman Spranget (tidligere anmeldt her) er dog en langt mer ambisiøs utgivelse enn Jung Tjønns roman, og min personlige favoritt i bunken. Der Jung Tjønn skreller ned i håp om å nå essensen, kompliserer Sævareid. Hennes personer er, som de fleste av oss, dømt til å måtte finne seg selv i det sosiale. Det er også her Sævareid finner sin litterære stemme.

Verden er intenst tilstede hos Sævareid, og menneskene er intenst tilstede i verden. Sterkest tilstede av alle er hovedpersonen Janne, en ensom, viljesterk jente som har latt seg frelse av tvillingsøsteren, Anna. Romanen åpner et par år etter at Janne har brutt med frikirkemenigheten Zion, da Peter, en gutt hun var forelsket i den gang da, og som hun føler at sviktet henne ved ikke å bryte ut sammen med henne, plutselig tar kontakt. Det utløser et skred av fortid mens Janne forbereder seg mentalt på å ta et endelig oppgjør med svikeren.

I en mindre begavet forfatters hender kunne Spranget lett blitt et traurig oppgjør med en sneversynt og undertrykkende menighetskultur, og ferdig med det. Et slags individualismens evangelium, med full retrett til offerrollen. Oppgjør får vi, ikke minst med frikirkens forkvaklede kroppssyn og kontrollapparat. Janne er danser, og ambisiøs, men får bare delta i menighetens dansegruppe hvis hun legger bånd på seg, opptrer i posete klær og unngår usømmelige bevegelser. Jentene blir hele tiden oppfordret til å ta ansvar for guttenes seksualitet i tillegg til sin egen.

Sævareid er nærmest uendelig nyansert og nyanserende, helt uten å miste det følelsesmessige trøkket i fortellingen. Hun plasserer sin ensomme helt i en reflektert, sekulær familie som gir henne både støtte og kjærlig motstand. Hun demoniserer aldri den frelste Anna, men betoner snarere hvor tett båndet mellom søstrene er selv når de står hverandre som fjernest. Og hun passer på å gi frikirken det som frikirkens er. Lite er mer skinnende meningsfullt enn passasjen der Janne forteller om hvordan hun ble frelst under et lovsangmøte: ”det var vakkert og mystisk og jeg følte at lyden og noe annet stort fløt inn i kroppen som ekstra blod, og det kjentes som om slagg og sot rant ut sammen med varme, ustoppelige tårer” (side 35). Hvis det er slik det går for seg, hvem kunne ikke trenge å bli frelst?

Fellesskapsopplevelsen er ekte, og lengselen etter et ekte fellesskap er drivkraften i alt Janne tenker og gjør. Men spørsmålet om hva et ekte fellesskap skulle bestå i forblir åpent. Frikirkefellesskapet kommer til kort fordi det kveler all individualitet i Jesu navn. Problemet ligger dog ikke bare i frikirken, men også i Janne. Peters ”svik” består i at hans følelser og reaksjoner ikke er hennes, og hennes vrede over ham er langt større enn frikirkens over henne. Selv ikke kjernefamilien, det nærmeste vi kommer en utopi i Sævareids roman, kan løse problemene, bare lindre smerten. Spranget er en roman det ikke bare er en fryd å lese, men også en det er godt å tenke på, og godt å kunne krangle med.

I gårsdagens Aftenposten kom det også en omtale, og hos Mette Hofsødegård er det Brynjulf Jung Tjønn som er favoritten. (I dag ble han og jeg enige på Facebook om at det er bra at vi begge er utropt til favoritter, for det er en fin motvekt til visualiseringen til skaperne av de to illustrerte bøkene – siden man må anta at jo kraftigere visualisering, desto større vinnersjanse.)

Mer innadvendt, og for en langt eldre lesergruppe, er fortellingen om tvillingsøstrene Anna og Janne. Den er frisk og spennende fordi menighetsliv utgjør den sosiale rammen for de urbane ungdommenes spenningsfylte liv. Talent- og perfeksjonsfaktoren er høy. En kjærlighetshistorie og utbruddet fra den karismatiske menigheten er drivkraften. Det oppstår en nærhet mellom Peter og Janne, og et svik når denne brytes i møte med miljøets konvensjoner. Utfordringen er at boken er pratsom, og rammefortellingen er trang. Men en genuin atmosfære har romandebutanten Heidi Sævareid skapt med Spranget.

IMG_0838

Et kaldt, grønt sitronsug

IMG_1517

Mandag: Mørk blå, nesten svart
Tirsdag: Kaldt grønn med anstrøk av turkis
Onsdag: Gul
Torsdag: Blågrønn, og våt – som et tøystykke som er spent ut i luften og helt vann på i midten
Fredag: Klar grønn
Lørdag: Rød
Søndag: Hvitskimrende med anstrøk av gull

Uken: En svart strek som ligger på bakken som en vei. Den går mot forsvinningspunktet, og jeg står i mandag, samtidig som jeg står et lite stykke til siden og ser på meg selv.

Januar: Oransje
Februar: Grå, med ru tekstur og noe som dirrer
Mars: Kongeblå med gule stjerner. Et sug.
April: Lysegul
Juni: Rosa og himmelblå
Juli: Rød. Noe tungt.
August: Dyplilla og dypgrønn – det går litt over i hverandre. Og det er en følelse av et strikket stoff.
September: Mørkerød
Oktober: Indigo
November: Grå og glatt, mørkere i starten og slutten
Desember: Rød med gullflekker

Året: En slak bue som går oppover på midten av året, for så å stupe nedover mot desember, som har en liten krøll på seg. Jeg står alltid i januar, og samtidig litt på siden.

1: Samme farge som en synål
2: Guloransje
3: Klar blå
4: En kjeks
5: Gul
6: Rød
7: Mørkeblå med anstrøk av fiolett
8: Grønn
9: En blank boble som henger over en gressplen
10: Oransje

Familien min:

Atle: To svarte, flate, blanke firkantbrikker som klaprer mot hverandre, nesten som kastanjetter
Nina: En synål som står på skrå
Marianne: Grønt stoff, en nese og oversiden av en hånd

En håndfull navn:

Sarah: Et grønt eller fiolett slør med prikker, og en makron
Linda: Samme form som et avlangt, glatt drops som er tvinnet i begge ender, men en annen konsistens enn et drops. Ganske tungt, og skråstilt.
Martin: Mørkeblått, blankt og hardt, lyden av en trompet
Fredrik: Brunt sausenebb, også en strikkejakke
Torgeir: Steinfarget (gråstein) i starten og gulbrunt i slutten (gjørme med strå i). Til sammen blir det et gråbrunt navn som i tillegg er et slags skjevt trapés
Mathias: Et spisst skjegg og en litt rå lukt av stein

Nei, jeg har ikke inntatt hallusinogener. Jeg har bare synestesi. Selv om det er dokumentert at visse hallusinogener som LSD og meskalin fremkaller synestesier, opptrer det altså fullstendig naturlig hos meg, og har alltid gjort det. Dermed trodde jeg lenge at alle hadde det sånn, særlig siden min mor også har farge og form på mange abstrakte begreper, men det er ikke alle som opplever denne formen for sanseblanding.

Slik definerer Store Norske Leksikon synestesi:

Synestesi, sanseopplevelse på flere sanseområder samtidig når bare ett av dem blir påvirket. En vanlig form for synestetisk opplevelse er «farget hørsel», det at en person opplever bestemte farger og/eller visuelle former når vedkommende hører musikk eller ved andre lydpåvirkninger. Andre kan ha fargeopplevelser når de ser tall eller bokstaver. F.eks. kan personen oppleve en rødfarge til bokstaven A, blåfarge til bokstaven B, osv. Synestetiske opplevelser kan variere fra person til person, men samme person rapporterer at opplevelsene er de samme fra gang til gang, også over lang tid.

Andre former for stimulering, som f.eks. smak, smerte og lukt, kan utløse synestetiske fornemmelser. Klare synestetiske opplevelser er relativt sjeldne.

Synestesi kan ses som en form for «metaforisk» opplevelse. Når vi i dagliglivet snakker om en «lys tone» eller en «kald farge», bruker vi «lys» og «kald» på tvers av forskjellige sanseområder (modaliteter). Synestetikere har klare kryssmodale opplevelser.

Wikipedia inndeler synestesi i flere kategorier. Jeg har såkalt «colored-grapheme synesthesia» og «spatial synesthesia». Den første handler om å gi farge til abstrakte begreper, mens den andre dreier seg om å systematisere ulike konsepter i en viss sekvens eller organisering som bøyes i forskjellige former. Kategorien «annet» på Wikipedia er ganske mangslungen, og jeg sogner nok til den også. Fysiske fornemmelser, særlig smerte, utløser intense fargeopplevelser hos meg.

Visse følelser gir meg også fargeopplevelser, og i tillegg smak. Når jeg inntar kunst – det være seg musikk, billedkunst eller litteratur – hender det at jeg får en limesmak på tungen, ledsaget av en syrliggrønn farge. I tillegg får jeg en fornemmelse av et slags kaldt, trekantet sug. Denne opplevelsen kan også oppstå når jeg er begeistret, eller redd på en god måte (det går an). Jeg husker godt første gang jeg ble oppmerksom på følelsen – det var da jeg leste Brødrene Løvehjerte og Jonathan beskyttet Kavring fra Katla. Nå er det grønne sitronsuget en del av følelsesregisteret mitt. Fornemmelsen fant til og med veien inn i boken min, Spranget. Slik:

Jeg husker bare at jeg var kald og rar. Og at det var godt. Følelsen var sterk, kald og syrlig, et mørkegrønt sug som jeg falt inn i etter at lyset var slukket.

Redaktøren min syntes dette var en interessant og høyst original metafor. Jeg tenkte egentlig ikke på det som en metafor da jeg skrev det – jeg skildret bare en følelse jeg kjenner godt selv.

Synestesi er i de aller fleste tilfeller berikende. Men av og til hender det at det fører til forvirring. Der jeg jobbet før, mailet jeg ofte med en Hilde og en Lisbeth. Begge navnene har en gråaktig kittfarge. Dermed gikk det av og til om hverandre.

Og i dag, da jeg skulle hente en pakke på Postkontoret, ble det rot i systemet. Jeg gikk til luken og forlangte å få hente pakke nr EM57. Den var hentet i går, fikk jeg vite. Stor oppstandelse. Mannen i luken måtte sjekke to ganger, jeg rakk å bli litt irritert (og litt paranoid – for hvem henter vel mine pakker?). Så oppdaget jeg at nummeret var EM53. For meg har 3 og 7 nesten samme farge – nyansen er ulik, men begge er blå. Det kunne jeg nesten ikke forklare til mannen i luken. Fikk pakken, heldigvis.

Jeg fortalte om dette på Facebook, og den første kommentaren mer enn antydet at jeg måtte være smågal. Nå har jeg ikke tenkt å benekte det, men det er nok ikke synestesien som gjør meg gal. Jeg er dessuten i godt selskap. På Wikipedia leser jeg:

I Prometevs bruker Aleksandr Skrjabin et clavier à lumières (fargeorgel), som spilles som et piano, men som gir farget lys i stedet for toner. Nikolaj Rimskij-Korsakov var kjent for å ha velutviklet synestesi, og Olivier Messiaen har skrevet detaljert om hvordan de ulike akkordene framtrer som farger for ham. Ludwig van Beethoven beskrev h-moll som «den svarte tonearten», og Franz Schubert så på e-moll som «en pike i hvit kjole med en rosengren på brystet».

Men hva kommer denne tilstanden egentlig av? Derom strides de lærde. En teori går ut på at alle er født slik, og at noen av oss rett og slett aldri vokser det av oss (en kombinasjon av arv og miljø). Den best evidensbaserte teorien bygger imidlertid på det som kalles for kryssaktiveringsmodellen. Det er nemlig slik at hjerneområdet som prosesserer informasjon om bokstaver og tall (bl.a. grafemer), det visuelle ord-form-området, ligger nært området som prosesserer visuell informasjon om farge. En genetisk faktor er dessuten sannsynlig – de fleste synestetikere har minst én nær slektning som også har synestesi.

articles-synesthesia-brain

Så, kjære leser – er du blant synestetikerne? Her er en test det går an å ta. Men er du synestetiker, reagerte du sannsynligvis med det samme du så mine beskrivelser av tall, ukedager og måneder – alle synestetikere har jo individuelle oppfatninger. For meg høres det for eksempel helt vilt ut når noen prøver å si at onsdag er blå. Eller at 7 er oransje, som en av mine Facebook-venner tok til orde for.

Navnene jeg listet opp i starten er forresten de som var med i dagens synestesidiskusjon på Facebook. For den ene av dem – det brune sausenebbet – har min synestesi resultert i et håndfast minne. Han er en tidligere kollega av meg, og da han giftet seg, var redaksjonens gave til ham et sausenebb med brun dekorasjon. For meg var det selvsagt litt opprivende å se ham pakke opp sausenebbet. Det skulle jo vært et helt brunt sausenebb i keramikk.

Men det lot seg altså ikke oppdrive.

B100812F1NKWOTMPY

Nesten fantastisk!

Nytt om Spranget på verdensveven.

Boken ble omtalt på Ubok.no tidligre i år, i en liste over bøker man gledet seg til, og for noen dager siden ble status gjort opp. Svarte bøkene til forventningene?

I vår sto det følgende om Spranget i innlegget 6 bøker jeg gleder meg til i 2013:

To tvillingsøstre i et strengt religiøst samfunn. Den ene tar spranget ut av et liv hun ikke vil ha, for å satse på dansen. Sekterisk religion, tvillinger, dans, svik, frihet, å være seg selv, alle ingredienser til en fristende bok. Denne har jeg veldig høye forventninger til!

For noen dager siden kunne det fastslås at forventningene nesten hadde blitt møtt. Boken havnet i kategorien for bøker som nesten viste seg å svare til forventningene. Dette skriver Nina Aalstad, redaktør for Ubok.no:

Her må jeg også presisere at dette er kategorien for nesten fantastisk, altså langt over gjennomsnittet bra bøker. Det som jeg allikevel savnet litt i denne, var at jeg på forhånd hadde fått inntrykk av at det skulle være mye mer drama, og kanskje litt skumlere sekt-hjernevasking. Dette handler altså mer om mine forventninger enn selve boka, fordi den er godt skrevet, og tar opp veldig viktige tema. Anbefaler denne til alle som liker å lese om å ta valg, om å bli voksen, og å forholde seg til den religionen/kulturen man har vokst opp med eller blitt med i for å føle tilhørighet.

Jeg sier meg fornøyd med «nesten fantastisk». Og skulle noen ha lyst til å teste om boken er fantastisk, nesten fantastisk – eller kanskje helt elendig – så har jeg en kapp øverst på siden hvor det står «Kjøp Spranget».

IMG_0843

Høy på skriving, lite søvn

Natt til i går sov jeg mellom tre og fire timer. På så lite søvn blir jeg litt svimete. Vanligvis ikke veldig produktivt, men i går oppdaget jeg at det kunne ta brodden av skrivegring, samt sende fantasien på glideflukt. Jeg kjente meg mindre selvkritisk. Jeg hadde bilder i hodet, kanskje litt uklare bilder, men de ville ut gjennom fingertuppene mine og ned på tastaturet, og jeg begynte å skrive før jeg rakk å få motforestillinger.

dark and stormy prime

Jeg klarer sjelden å skrive hver dag. Jeg klarer å tenke hver dag, på boken, men ikke skrive. Når jeg hører om forfattere som har arbeidstid fra ni til fire hver dag, eller en avtale med seg selv om at de skal skrive i en eller to eller tre timer hver dag, får jeg gjerne litt dårlig samvittighet. Og så legger jeg gjerne en plan om å gjøre det samme. Eller kanskje jeg skal skrive ett avsnitt hver dag, kanskje det skal være avtalen?

Men så finner jeg hver gang ut at det ikke fungerer sånn. Og jeg tror ikke på skrivetips som skal fungere for alle. Selv er jeg avhengig av å ikke ha faste vaner, for å føle meg friest mulig. I fare for å lyde klisjéfull – ordene må komme når de kommer. Vel å merke ikke av seg selv. Jeg må mane meg selv inn i den rette stemningen for å lokke dem frem. I startfasen av en skriveprosess er jeg helt avhengig av stemningen. For stemningen er det første som faller på plass når jeg begynner å skrive. Karakterene og historien kommer etterpå.

Det er jo ikke hver dag jeg kan feste lit til en halvsøvnig hjerne for å få ordene frem. Og det er ikke hver dag jeg har den følelsen av iver som jeg har nå. Nå kjennes det som om det flagrer i magen og som om jeg kan løpe fort i luften, og det er en bittersøt smak på tungen og en slags følelse av å være frakoblet og påkoblet på likt. Det er egentlig en ubeskrivelig følelse.

Siden ikke alle dager er sånn, har jeg musikken. Hver gang jeg skriver på noe, finnes det musikk som tar meg inn i akkurat den rette stemningen og gir et løft. Den rette stemningen er ulik for hver ting jeg skriver. Det danner seg en slags spilleliste. Den endrer seg gjerne litt underveis, men stemningen holder stand.

Slik er stemningen jeg må være i for det jeg skriver nå: