Intervjuer i Gaysir og Kvinneguiden

Da jeg sist var i Norge, ble jeg intervjuet av Gaysir, og det intervjuet ligger nå ute. Jeg snakker om Slagside, Bristol, Pride, BJJ, Brexit … og det at jeg håper det snart ikke lenger er en nyhet at bøker ikke problematiserer det skeive.

Har også blitt intervjuet av Kvinneguiden – ikke om Slagside, men om body suspension, Slipp Hold, grensesetting, adrenalinjakt, sex og samtykke. Jammen får jeg ikke snakket litt om BJJ der også. Er det på tide å innse at jeg har blitt litt hektet?

Skoleturnédagbok

I går ble jeg snikfotografert gjennom et kafévindu på Gjøvik. To skoleungdommer oppdaget meg og vinket, og deretter hevet den ene mobilkameraet. Så vidt jeg vet, er det første gang jeg har blitt paparazzi-fotografert. Det er en milepæl.

Ungdommene hadde jeg møtt tidligere i uken – da jeg var i klassen deres og snakket om bøkene mine. Jeg har vært på turné på Gjøvik for Den Kulturelle Skolesekken (DKS), og har holdt i alt elleve foredrag for 10-klassinger – eller rettere sagt, samme foredrag elleve ganger. Skjønt – samme foredrag blir det jo ikke egentlig. Alt kommer an på klassesammensetningen, dynamikken i gruppen, hvor forberedte de er, hva slags lærer de har.

img_0149

 

Foredraget mitt handler hovedsakelig om Slipp Hold, hvor jeg bruker en scene i boken til å snakke om seksuelt samtykke. Selvsagt nevner jeg også body suspension, det er ikke til å unngå, og erfaringen hittil tyder på at dette er en effektiv måte å få elevene til å bli helt, helt oppmerksomme på. Og jeg kjenner meg rimelig trygg på at de ikke kommer til å glemme dette forfatterbesøket med det aller første.

Det er første gang jeg har vært på skoleturné med bøkene mine, og erfaringen hittil er positiv – det er morsomt å være ute og møte den oppvoksende slekt. Men jeg har også fått meg noen overraskelser. På den ene skolen, som jeg forgjeves hadde prøvde å kontakte hele morgenen, var det ingen der til å ta imot meg, alle virket ganske overrasket over at jeg var der, men etter mye om og men ble jeg skyflet inn i en brakke og fikk holdt en kortversjon av foredraget mens elevene spiste lunsj Da jeg kom ut, lå det en melding på telefonen min om at «norsklærerne hadde bestemt seg for å takke nei til foredraget». Da svarte jeg at dette var noe man gjerne burde si fra om en god stund tidligere enn samme dag – men at jeg nå likevel hadde holdt foredraget. «FLOTT :-)» svarte skolens kontaktperson.

En annen skole bestemte seg i forrige uke for å sende tiendeklassingene på et annet arrangement, og overlate niendeklassingene til meg. Hvorpå de lurte på om jeg kunne holde et litt annet foredrag, ettersom det jeg hadde planlagt var litt vel «seksualisert». De ønsket ikke å la elevene lese bokutdraget jeg hadde sendt dem to uker i forveien. Jeg forklarte at det ble litt vanskelig for meg å legge en helt ny plan kun for dem, spesielt på kort varsel, og at de nok måtte få det foredraget jeg var invitert for å holde. Dessuten understreket jeg så diplomatisk jeg kunne at jeg ikke trodde det var så fryktelig farlig å snakke med elevene om sex og samtykke. Da jeg kom til klassen, møtte jeg likevel en svært motvillig lærer som mente jeg burde ha turnert for videregående i stedet, og han svarte nei da jeg spurte om elevene på noe vis hadde blitt forberedt på foredraget. «Er du sånn sex-psykopat?» spurte en fremmelig elev på første rad.

Alle de andre foredragene har imidlertid gått riktig bra. Elevene er kloke, hyggelige og interesserte, de stiller gode spørsmål og følger med, og de kommer frem etter endt foredrag for å stille flere spørsmål. I dag møtte jeg til og med noen elever som gremmer seg over at boken jeg jobber med nå – som jeg fortalte litt om – ikke kommer ut med det første. Slikt varmer et forfatterhjerte.

Ellers har turnéuken gått med til å utforske verdensmetropolen Gjøvik.

Jeg har stått på hendene ved Mjøsa.

img_0138

Jeg har blitt grepet av trang til å bade i Mjøsa (men hadde ikke badedrakt med meg).

IMG_0171.JPG

Jeg har frekventert Gul Kaffebar og drukket fantastisk, håndbrygget kaffe fra Supreme Roastworks. Verdt Gjøvik-besøket alene. Eieren er trivelig, han hadde treffsikre anbefalinger, og jeg fikk klem da jeg forlot stedet for siste gang i går.

img_0078

Og jeg har vært midt inni et fjell og trent BJJ.

img_0085

Lokalene til Kimura Gjøvik ligger nemlig helt innerst i Gjøvik Fjellhall – ikke noe for klaustrofobiske mennesker som meg, egentlig – men hva gjør man ikke for å unngå å bli rusten mens man er på reise?

Jeg rakk å få med meg tre totimers treningsøkter – seks timer totalt. I dag er jeg litt støl og har fått meg noen nye blåmerker, og har lært mye. Det var NoGi hele uken, høyere tempo enn jeg er vant til fra Artemis BJJ hjemme i Bristol, og  veldig, veldig gøy. Dessverre var det ingen kvinner i klubben – det er synd at så mange kampsportmiljøer fortsatt er så mannsdominerte, men det er i alle fall ingen grunn til at kvinner ikke bør ta veien til Kimura Gjøvik! Trivelig klubb!

img_0088

Ellers har jeg nok ikke rukket å få med meg så veldig mange andre av Gjøviks highlights. Jeg får utforske stedet nærmere på en eventuell senere skoleturné. Neste uke går turen til Lillehammer!

img_0075

 

 

Ode til et stamsted

Sjokk og vantro! Liebling, Grünerløkkas hjerte, skal legge ned! Beskjeden kom på Facebook-siden deres i går formiddag – de «rev plasteret av», for å bruke deres ord. Selv fikk jeg beskjeden av en venninne – «var ikke dette ditt stamsted»? Jo. Det var mildest talt mitt stamsted. I perioder var jeg der nesten hver dag.

A57244A4-6422-4A56-8002-D7A206ECEF41.JPG

Jeg tror det startet for alvor sommeren 2012, en sommer da det regnet og regnet. Været passet meg godt, for jeg hadde et bokmanus å skrive ferdig, men det ble klaustrofobisk å bare sitte hjemme og jobbe, så jeg begynte å gå til Liebling hver dag. Den gangen bodde jeg i Sannergata, like rundt hjørnet, men vanen fortsatte selv om jeg flyttet litt lenger unna, og Spranget ble ferdig til bokvåren 2013. Slippfesten ble selvfølgelig holdt på Liebling, komplett med opptreden fra min gode venninne Sarah, som er magedanser.

Neste bok ble påbegynt på et tog mellom Firenze og Roma, men resten ble skrevet på Liebling – jeg tror nesten jeg kan gå så langt som å si at hele ble skrevet der, og også redaktørmøter fant sted på Liebling. Slippfesten for Slipp Hold kunne ikke holdes der, for Pain Solutions opptreden med blodsutgytelser og søling av gin krevde en litt annen arena. Men Liebling fant sin vei inn i selve romanen.

Liebling er ikke bare bokskriving for meg, stedet har også vært et slags sosialt sentrum. Jeg insisterte alltid på å legge avtaler til Liebling, og jeg ble dessuten kjent med nye mennesker og bra hunder, blant annet den uforlignelige kjendishunden Ludo (og eieren hans, håndplukk-foregangskvinnen Kristine).

 

Ellers er jo Liebling uforvikelig forbundet med min partner in crime, Ida, som hadde dette å si om Liebling i går:

Dette er jo trist! På Liebling har vi hatt gode stunder, ikke sant Heidi? Spesielt på den tiden da du knipset meg opp kl halv sju for morgenklasse yoga på Elixia like over veien. Hvorpå vi hadde konkurranse om å stryke ut flest mulig skriveoppgaver på lista via programmet Astri (som også er lagt ned). Og du alltid vant… Mesteparten av magasinet Akt er redigert der. Heidi lanserte første boka si her. Og det ble etterhvert så hjemlig at jeg tok meg selv i skjødesløst å gipe tak i strømpebuksa og hoppe mens jeg trakk den opp. Ble intervjua til Min tro i Vårt land her også i fjor. Den gode kaffen har sørget for overholdelse av mang en deadline. Også den tyske ølla da. Snufs.

Alle kan nok være enige om at aggressiv strømpebuksejustering er selve tegnet på at man føler seg hjemme.

Mine minner fra Liebling er mange – jeg har blitt stengt inne på Lieblings toalett (skiltet over dørklinken sa at den var vrien, og «lykke til»), kjøpt tysk kvalitetsdesign fra Ich Jane og en masse hastegaver til bursdager og jul, ønsket meg gjøkur og papirlampe, drukket litervis med kokosvann (før det ble hipt, så klart) og lapsang souchong,  delt langbord med andre frilansere med Mac, fått innføring i kafédrift av den hyggelige Liebling-mannen Nicolò (research til den kommende Slagside), snikfotografert utallige hunder utenfor, slanget meg i de stripete fluktstolene under parasollene og latt meg imponere av kafeens mange David Hasselhoff-effekter.

Nå har jeg bodd i Bristol i et år og har en ny stamkafé, men jeg sørger likevel over Lieblings nedlegging. En æra er over! Liebling kan ikke erstattes!

Her er Lieblings egne ord:

Det sies at plaster skal rives av så fort som mulig for å påføre minst mulig smerte. Vel, hold dere fast! Vi har besluttet å gi oss med Liebling.

Fra vårt slott på toppen av Markveien har vi i seks år forsynt byens borgere med kaffe, doppeldeckere og schnaps, men nå er tiden moden for å gjøre noe annet.
Alt vi har sett og opplevd; Det har vært en reise. En reise litt som i filmen Interstellar – når de lander på den der planeten og tiden i verden de kommer fra går så alt for fort fra dem. Plutselig har det vært Beliebers, smørkrise, Free the Nipples, YOLO, Skam, Sylvi Listhaug, Donald Trump og Pokémon.
Det føles litt som vi har vært her siden krigen. Som tysk kafé skal man ikke spøke med krigen, men vi har ikke pleid å være så nazi på det. Ikke én gang har vi blitt kalt tyskertøser, men har snarere fått ganske mye ros. Tror vi. For å sitere en gjest: «Liebling er det beste som har kommet fra Tyskland siden Milli Vanilli». Vi vet fortsatt ikke om det var ment som et kompliment.
Det blir ikke stengte dører med det første altså. Først skal vi plage dere med gamle minner, litt som en gammel onkel som tvinger dere til å se på lysbilder fra gamle dager. Dessuten jobber vi med å finne en verdig arvtager. Kanskje blir det en smooth overgang til østerriksk kakehus eller sveitsisk ostebutikk. Eller noen overtar stafettpinnen, ingen merker noen ting og vi kunne like gjerne spart oss for denne lange statusoppdateringen. Dette er selvfølgelig ganske så emosjonelt for oss, men vi later som ingenting og spøker det bort. xoxo

 

 

Takketale til Riksmålsforbundet

Jeg mottok nettopp Riksmålsforbundets medlemsblad i posten – der står takketalen jeg holdt da jeg mottok prisen for beste barne- og ungdomsbok i oktober. Her er mitt flammende forsvar for riksmålet!

2015_10_10_00071-e1444480734521-2

Du snakker så FINT, pleide klassekameratene mine å si til meg da jeg gikk på barneskolen. Fint var i den sammenhengen ikke ment som en kompliment. Fint betydde teit. Først og fremst betydde det at jeg snakket Oslo-dialekt, i motsetning til alle andre. Jeg bodde i Lillesand og Kristiansand på den tiden. Jeg ble født på Sørlandet, jeg bodde der til jeg var nitten – men likevel svarer jeg aldri at jeg er fra Sørlandet hvis noen spør. Jeg nølte faktisk med å si det selv på den tiden. Jeg følte ingen tilhørighet, og talemålet tydeliggjorde det. Jeg snakket slik foreldrene mine snakket – Oslo vestkant-mål. Dette talemålet var noe jeg måtte forsvare.

Også den dag i dag hender det at jeg får samme følelse av å måtte forsvare talemålet mitt. Fortsatt hender det at noen bemerker at jeg snakker så pent (har de å gjøre med en vestkantpike???), eller jeg får høre at jeg har for få a-endelser når jeg skriver. Nå har jeg i en del år livnært meg som skribent, og det er ikke få ganger jeg har måttet forsvare språkvalgene mine for redaktører. Som litteraturkritiker i avis har jeg for eksempel opplevd å få a- endelser lagt inn av desken. I fare for å fremstå som en krenket pedant – jeg misliker det sterkt! Nå har selvsagt aviser sine retningslinjer, og det må man respektere som skribent – men likevel: Teksten ble ikke meg.

Det å være forfatter er et privilegium. Man får en arena hvor man får boltre seg språklig, utforme sin egen stil og sitt særpreg. Forholde seg til en redaktør må man naturligvis, og jeg har diskutert en del med begge de to redaktørene jeg hittil har jobbet med – mine konservative målformer har ikke ligget like lett i munnen på dem – men jeg følte begge ganger at jeg fikk teksten i havn der jeg ville rent språklig. Det var viktig for meg.

Begge mine bøker er ungdomsbøker, men jeg skriver ikke ”for ungdom” – jeg er faktisk overhodet ikke opptatt av leseren når jeg utformer språket mitt. Kanskje det lyder kynisk, kanskje det lyder koketterende, men slik er det like fullt: Jeg skriver det språket jeg selv føler meg hjemme i, for gjør jeg ikke det, tror jeg at jeg får en utydelig stemme – en stemme som ikke når frem.

Men er altså ”riksmål” det å snakke eller skrive ”pent”, slik jeg nå kan late til å ha bygget opp under? Det er nok mange som tenker sånn, og jeg innrømmer at jeg selv tøyser med begrepet – når jeg får høre at jeg snakker så pent eller at jeg bruker arkaiske ord og uttrykk, svarer jeg gjerne at jeg er jo Riksmålskvinnen, så sånn er det bare. Nå som jeg har fått denne prisen, må nok ”Riksmålskvinnen” havne på visittkortet mitt. Men – når jeg altså identifiserer meg med riksmål, så har det med frihet å gjøre – frihet til å bruke min egen målform. Riksmålsprisen betyr derfor ekstra mye for meg.

Språk handler naturligvis om noe langt mer om målform. Personlig har jeg et så intenst forhold til språket at jeg vil gå så langt som til å si at språk er noe fysisk, noe som henger sammen med kroppen. Som forfatter er jeg avhengig av å oppleve på egen kropp det jeg skriver om, ikke bare for å få en bedre historie, men også fordi det trigger språket. Slipp Hold er en svært fysisk bok. Den handler om smerte, bevegelse, seksualitet, det taktile – på mange måter noe ikke-abstrakt. Når man skal skrive om sterke sanselige opplevelser, kommer ofte språket til kort, språket blir en slags felle som fører en inn i det altfor abstrakte eller teoretiske. For å motvirke dette valgte jeg å gå ganske konkret til verks – ved å utsette meg selv for smerte gjennom body suspension. Jeg lot meg pierce og henges opp i metallkroker. Ingenting kunne forberede meg på følelsen dette ga. Det i seg selv gjorde at nye ord kom til meg, ord jeg nok ikke ville ha funnet gjennom teoretisk research. Og denne erfaringen har gitt meg en kullsviertro på nødvendigheten av å utsette seg selv for ubehag når man skal skape litteratur. Eller – la meg moderere, la meg heller si utsette meg selv for ubehag. For her omtaler jeg jo kun min metode, min vei til språket.

Jeg må innrømme at jeg var nervøs før utgivelsen av Slipp Hold, jeg var redd for å støte lesere bort, redd for å skape inntrykk av at jeg var ute etter sjokkeffekten. Heldigvis har boken blitt mottatt med stor åpenhet! Og jeg er svært glad og takknemlig for den anerkjennelsen Riksmålsforbundet har valgt å vise meg.

IMG_0041

IMG_0040

IMG_0042

Intervju i Fædrelandsvennen

Nå er det bare noen timer til det avgjøres hvem som får Brageprisen! En spennende dag – nesten litt for spennende! Men – jeg skal avholde meg fra å beskrive spenningen opp og ned og i mente, i stedet legger jeg ut noen klipp fra portrettintervju i Fædrelandsvennen fra for noen uker tilbake. Man må klikke på bildene for å lese!

Screen Shot 2015-12-01 at 20.51.24

Screen Shot 2015-12-01 at 20.51.36

Screen Shot 2015-12-01 at 20.52.12

Screen Shot 2015-12-01 at 20.52.29

Screen Shot 2015-12-08 at 10.53.16

Nominert til Brageprisen – igjen!

Snakk om å la bloggen ligge brakk! Det har gått over en måned siden det sist ble postet noe her – og nesten en hel måned siden en nyhet ble offentliggjort som jeg i mer aktive bloggdager ville blogget om sporenstreks og samme dag.

Altså – Brageprisen. 3. november ble årets nominerte offentliggjort på Deichmanske bibliotek i Oslo, og blant dem var jeg. På pressekonferansen var jeg ikke – jeg er jo i Bristol, men jeg fulgte ivrig med på sosiale medier for å finne ut når det hele var offentliggjort.

Jeg er nominert i kategorien for barne- og ungdomslitteratur, sammen med Kjartan Hjulstad, Ayse Koca og Torunn Lian & Øyvind Torseter. Juryens begrunnelse for at jeg er nominert, lyder slik:

Heidi Sævareid, Slipp Hold, Mangschou
I debutromanen Spranget (2013) skildret Heidi Sævareid unge Jannes smertefulle oppbrudd fra et konformt og restriktivt kristenmiljø. Også årets roman, Slipp Hold, handler om oppbrudd og nyorientering, om reglene som regulerer unge jenters sosiale og kroppslig-seksuelle utforskning i en sårbar fase. Slipp Holds heltinne er atten år gamle Mari, som bor i kollektiv, går på Foss og har vellykket kjæreste, men lengter etter «[n]oe fysisk. Noe skarpt. Noe virkelig. / Noe som krever hele meg.» (s. 74).

Sævareids Mari velger å konfrontere sine egne grenser ved å la seg henge opp i huden etter kroker, en erfaring som vil ligge utenfor de fleste leseres horisont. Men dypest sett handler det, som i Spranget, om frihet og tilhørighet. Om friheten til å sette egne grenser og bli kjent med egen lidenskap og egen kropp. Om å finne tilhørighet blant dem som ikke lar seg true av din frihet. Begge deler er verdt å kjempe for. Ingen av dem kommer uten smerte. Sævareids roman er like søkende og uredd som sin heltinne. Vi aner konturene av et unikt forfatterskap.

Er det lov å si at man er stolt over å nå ha vært nominert to ganger til Brage-prisen? For jeg er altså ganske stolt. Nå gjenstår en uke med spenning – måtte den beste vinne når prisen deles ut på Dansens Hus 8. desember!

unnamed

«…den beste norske 2015-boken jeg har lest…»

Ny bloggomtale om Slipp Hold – nok en gang positive ord. Innlegget kan leses på Så rart – en bokblogg, som er drevet av skolebibliotekar Silje Solsvik.

Her kan man blant annet lese:

Slipp Hold er rett og slett en veldig god ungdomsroman som passer for litt eldre ungdom og voksne. Heidi Sævareid lykkes i å skape en troverdig og kompleks hovedperson. Samtidig tar hun opp mange interessante problemstillinger som destruktive forhold, at det finnes ulike måter å finne roen med seg selv på, forelskelse og digital overvåking. Foreløpig vil jeg nok si at dette er den beste norske 2015-boken jeg har lest

unnamed